[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Christopher Tostrup Paus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Christopher Tostrup Paus
Christopher de Paus
Kammerherre, greve Christopher Paus, i hoffdrakt i spansk renessansestil som pavelig kammerherre. Slektsvåpen øverst til venstre, med hans egen rangkrone for greve. Maleri på Herresta gods.
Født10. sep. 1862Rediger på Wikidata
Akershus slott og festning
Død10. sep. 1943Rediger på Wikidata (81 år)
Skodsborg
BeskjeftigelseKammerherre, kunstsamler, filantrop, godseier Rediger på Wikidata
FarJohan Altenborg Paus
NasjonalitetNorge
GravlagtVår Frelsers gravlund
Utmerkelser
7 oppføringer
Storkors av Sankt Gregor den stores orden
Kommandør av St. Olavs Orden
Ridderordenen av den hellige grav i Jerusalem
Ridder av Piusordenen
Kommandør av Dannebrogordenen
Storridder med stjerne av Den islandske falkeorden
Kommandør av Vasaordenen
Signatur
Christopher Tostrup Pausʼ signatur
Christopher Tostrup Paus på Commons

Christopher Tostrup Paus (1862–1943) var en norsk godseier, pavelig kammerherre, greve, kunstsamler, mesén og arving til Tostrup & Mathiesen, et av Norges største trelastfirmaer på 1800-tallet.

Paus ble født på Akershus festning og vokste etter morens død i 1863 i stor grad opp hos besteforeldrene Camilla og Christopher Tostrup i Christiania og på herregården Kjellestad i Stathelle. Christopher Tostrup grunnla Tostrup & Mathiesen og Paus arvet som nittenåring en stor formue ved morfarens død. Frem til 1892 var Paus formelt en kreditor, reelt en medeier av Tostrup & Mathiesen med rundt 400 000 dekar skog i traktene ved Eidsvoll og Hurdalssjøen. Paus skal ha ønsket å etterfølge sin barnløse onkel Oscar Tostrup som parthaver i Tostrup & Mathiesen med Tostrupfamiliens andel på 50% etter onkelens død i 1892, men i stedet kjøpte medeieren Haaken C. Mathiesen ut Tostruparvingene og Mathiesenfamilien videreførte firmaet som Mathiesen Eidsvold Værk og siden også som Moelven Industrier.

Christopher Paus bodde fra 1880-årene i stor grad i Roma, men levde også en omflakkende tilværelse dels i Christiania, dels i København, dels på to herregårder han eide i Sverige og sist på eiendommen Magleås i Danmark. Han var den eneste slektningen av Henrik Ibsen som besøkte Ibsen under Ibsens årtier i utlendighet, i Roma i 1884 mens Ibsen skrev på Vildanden, og var en av kildene til Oskar Mosfjelds Ibsenbiografi. Han var en aktiv kunstsamler, boksamler, myntsamler og samler av gamle våpen, og eide blant annet den største private samlingen av gresk og romersk kunst i Nord-Europa, Paus-samlingen; den ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger fra 1918 og dannet grunnlaget for antikksamlingen. Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».[1] Han gav også en rekke gaver til andre museer i Skandinavia og til Den katolske kirke. Han eide også flere gjenstander knyttet til Ibsens biografi, herunder silhuetten av familien i Altenburggården med bl.a. Marichen Altenburg og hans egen farfar Henrik Johan Paus, og et portrett av Hedvig Ibsen som han senere gav til Ibsensamlingen. Farfaren Henrik Johan Paus var både oppvokst i Altenburggården med kusinen Marichen og del av halvbroren Knud Ibsens nære kameratgjeng i barndommen.

Han var konvertitt til den katolske kirke og ble utnevnt til pavelig kammerherre av Benedikt XV i 1921. Han overtok da den stillingen som baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg som første nordmann hadde hatt før ham,[2] og ble gjenutnevnt i embetet av Pius XI i 1922 og av Pius XII i 1939. Han ble tildelt tittelen greve av Pius XI i 1923.[3][4] Utenfor Norge skrev han og andre slektninger gjerne navnet de Paus, og han ble adlet under dette navnet.[5][6][7] Han solgte i 1938 sitt gods Herresta nær Stockholm til sin slektning og mangeårige gårdsbestyrer Herman Paus, som var gift med et barnebarn av Leo Tolstoj; et maleri av ham i pavelig kammerherredrakt henger fortsatt på gården. Han mottok et stort antall pavelige og nordiske ordener. Paus døde i 1943 i Skodsborg på Sjælland i Danmark og ble begravet på Vår Frelsers gravlund i Oslo.

Bakgrunn og barndom

[rediger | rediger kilde]
Silhuett av Christopher Tostrup Paus' farfar Henrik Johan Paus (nr. 2 fra venstre), lengst til høyre Henrik Ibsens mor Marichen Altenburg. Silhuetten av familien i Altenburggården ble eid av Christopher Tostrup Paus og er det eneste eksisterende portrettet av noen av Ibsens foreldre.
Christopher Tostrup Paus med beret rundt 1890, med hans egen signatur, fra visittkortsamling fra familien Aall på Ulefos Hovedgaard. Paus bodde i Roma på den tiden.

Christopher Tostrup Paus ble født 10. september 1862 på Akershus festning og døpt i Akershus slottskirke (Garnisonskirken) 7. november samme år.[8][9] Han tilhørte «skiensgrenen» av slekten Paus og var sønn av senere krigskommissær i Molde Johan Altenborg Paus (1833–1894) og Agnes Tostrup (1839–1863).[10] På farens side var han barnebarn av prokurator, fogd og proprietær Henrik Johan Paus som eide storgården Østerhaug ved Elverum og Sophie Lintrup. Farfaren vokste opp i Altenburggården med kusinen Marichen Altenburg (Henrik Ibsens mor) som hennes «sammenbragte bror» eller pleiebror, og var også halvbror og nær barndomsvenn av Knud Ibsen (Henrik Ibsens far). Henrik Johan Paus var oppkalt etter morens første ektefelle Henrich Johan Ibsen (Henrik Ibsens farfar), mens Christophers far Johan Altenborg Paus var oppkalt etter farens pleiefar Johan Altenburg (Henrik Ibsens morfar). Henrik Ibsen var øyensynlig oppkalt etter både farfaren og onkelen – som stod begge foreldrene nær – med navnene Henrik Johan.

Herregården Kjellestad i Stathelle, der Christopher Paus i stor grad vokste opp med besteforeldrene Camilla og Christopher Tostrup

På morens side var Christopher Tostrup Paus barnebarn av trelasthandler Christopher Henrik Holfeldt Tostrup (1804–1881) og (Julie) Camilla Schaft (1814–1897). Foreldrene var tremenninger. Etter morens død var faren gift på nytt med Cathinka Charlotte Christensen, datter av grosserer Arne Christensen; stemoren var søster av lagmannen Hans Christian Christensen og grosserer Arne Emil Christensen, som begge var gift med døtre av trelasthandler Haaken C. Mathiesen, Tostrupfamiliens partner i Tostrup & Mathiesen. Blant hans faddere ved dåpen var morfaren Christopher Tostrup, tidligere adjutant for kong Karl Johan Hans Christian Rosen og morens barndomsvenninne Marie Arup, datter av Jens Lauritz Arup.[8]

Da han ble født bodde foreldrene på Akershus festning der faren tjenestegjorde som premierløytnant. Moren døde året etter, og faren bodde fra 1860-årene på forskjellige adresser i Christiania med sin nye ektefelle og etterhvert sine barn fra andre ekteskap; familien hadde også kokkepike, stuepike og barnepike.[11][12][13][14][15][16] Christopher Tostrup Paus er imidlertid ikke ført opp hos faren i noen av folketellingene fra 1865 og fremover, og ser ut til å ha tilbragt store deler av barndommen hos besteforeldrene Tostrup, bl.a. på herregården Kjellestad i Stathelle, der det ble holdt et gjestfritt hus med hyppige besøk bl.a. fra familien Mathiesen på Linderud; kusinen Hanna Holfeldt Gjør fortalte om deres barndom der i erindringer trykket i Bamble gjennom tidene. Ifølge Gjør bodde Paus' tidligere barnepike «Ninni» (trolig Caroline Hammerstad, 1815–1902) på Kjellestad, og Paus «havde altid en fuglehund, som fik lov til at komme ind i stuerne», i motsetning til gårdshunden.[17] Paus er registrert som bosatt på Kjellestad i folketellingene for både 1875,[18] 1885[19] og 1891.[20] Antagelig ble han oppfostret hos besteforeldrene fra morens død i 1863.

Christopher Tostrup Paus var fetter til britisk konsul i Oslo Christopher Lintrup Paus og tremenning til bl.a. statsminister Sigurd Ibsen og til skipsreder Øivind Lorentzen, prinsesse Ragnhilds svigerfar. Han var videre tremenning til generalkonsul i Wien og godseier i Skåne Thorleif Paus (visesangeren Ole Paus' farfar); han var både tremenning på farssiden og filleonkel på morssiden til godseier Herman Paus, som var gift med Leo Tolstojs barnebarn Tatiana. Herman Paus bestyrte hans svenske gods fra 1923, og overtok Herresta i 1938.

Tostrup & Mathiesen

[rediger | rediger kilde]
Kart over Mathiesen Eidsvold Værks eiendommer i traktene ved Hurdalssjøen og Eidsvoll i 1909, noen år etter at Christopher Tostrup Paus og hans slektninger ble kjøpt ut av firmaet. Firmaet eide rundt 400 000 dekar skog

Morfaren Christopher Tostrup etablerte i 1842 trelastfirmaet Tostrup & Mathiesen, dagens Mathiesen Eidsvold Værk respektive Moelven Industrier, som han eide sammen med Mathiesen-familien, først Mogens L. Mathiesen og senere Haaken C. Mathiesen. Tostrup & Mathiesen eide store skogeiendommer i traktene ved Hurdalssjøen og Eidsvoll, var en av de største bedriftene innen norsk trelastindustri og tidvis det høyest lignede firmaet i Oslo. Christopher Tostrup kjøpte også herregården Kjellestad i Stathelle, der han senere bodde. Ifølge familietradisjonen skal Haaken C. Mathiesen ha ønsket at firmaet også skulle kjøpe Nordmarksgodset, men Tostrup gikk imot planen.

Ved Christopher Tostrups død arvet Christopher Paus sammen med sin mormor, sine to onkler Thorvald og Oscar Tostrup og sine to tanter Valborg og Louise Gjør (som begge var gift med sine fetre) morfarens eierandel på 50% i Tostrup & Mathiesen. Boet omfattet også Kjellestad, en mengde aksjer i virksomheter bl.a. rundt Skiensfjorden og ca. 300 000 i kontanter, samlet verdier for vel over to millioner i 1881-kroner. Oscar og Thorvald gikk da inn som parthavere i Tostrup & Mathiesen med 50% til sammen, og eierskapet ble ordnet på den måten at de stod i gjeld til sine medarvinger med pant i bedriftens eiendommer, slik det var vanlig i samtiden. Oscar gikk inn i ledelsen av bedriften, mens Thorvald drev sin egen trelastforretning Thv. Tostrup & Cie. i Paris og tok aldri del i ledelsen av Tostrup & Mathiesen. Både Thorvald og Oscar var ugifte og barnløse. Thorvald døde i 1890, mer eller mindre insolvent etter å ha brukt farsarven på mislykkede investeringer. Oscar døde i 1892 og etterlot sin store formue til søstrene og dattersønnen Christopher Paus.

Ved onkelen Oscar Tostrups død var Christopher Tostrup Paus 30 år gammel og var den eneste åpenbare kandidaten til å overta Tostrupfamiliens posisjon i firmaet; han hadde også de siste 11 årene vært firmaets kreditor, reelt medeier. Ifølge familietradisjonen skal Christopher Paus i onkelens begravelse ha sagt til Haaken L. Mathiesen at han ønsket å gå inn som parthaver i Tostrup & Mathiesen med Tostrupfamiliens andel på 50%, men dette skal ha blitt avvist av Mathiesen. I stedet kjøpte Mathiesen-familien ut alle Tostrup-arvingene samme år. Francis Sejersted skriver at det ser ut til at det eksisterte en avtale, kanskje inngått så langt tilbake som i Christopher Tostrups og Mogens L. Mathiesens tid, som gav den ene part rett til å løse ut den annen part ved dødsfall eller situasjoner der den formelle parthaveren (dvs. i 1892 Oscar Tostrup) ikke hadde livsarvinger.[21]

Godseier i Skandinavia

[rediger | rediger kilde]
  • Narverød gård ved Tønsberg; han solgte hovedbygningen og en del av bruket til Kongelig Norsk Seilforening
    Narverød gård ved Tønsberg; han solgte hovedbygningen og en del av bruket til Kongelig Norsk Seilforening
  • Trystorps slott, hovedbygningen på Trystorp
    Trystorps slott, hovedbygningen på Trystorp
  • Herresta gods, som ble kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923. Han solgte det til slektningen Herman Paus i 1938, og dennes etterkommere eier fortsatt godset
    Herresta gods, som ble kjøpt av Christopher Tostrup Paus i 1923. Han solgte det til slektningen Herman Paus i 1938, og dennes etterkommere eier fortsatt godset
  • Herman Paus (1919), Christopher Paus' slektning og mangeårige godsbestyrer, var en kjent skiløper i sin ungdom
    Herman Paus (1919), Christopher Paus' slektning og mangeårige godsbestyrer, var en kjent skiløper i sin ungdom

Christopher Tostrup Paus bodde fra 1880-årene ofte i København og Roma. Han eide i løpet av sitt liv flere gods i Skandinavia, men hadde gårdsbestyrere som stod for driften av dem og oppholdt seg der stort sett bare på sommerstid. I 1892 kjøpte han storgården Narverød ved Tønsberg med herskapelig hovedbygning,[22] og ansatte som gårdsbestyrer Bernt Styren som tidligere hadde arbeidet for familien på Kjellestad. I 1899 frasolgte han en del av gården med hovedbygningen til arkitekt Foseid, som representerte Norsk Forening for Lystseilas (Kongelig Norsk Seilforening); noen år senere solgte han resten av bruket til Styren. I 1914 kjøpte han godset Trystorp med herskapelig slott i Lekeberg i Sverige, og solgte det i 1918. I 1923 kjøpte han godset Herresta ved Mariefred, som han i 1938 solgte til slektningen Herman Paus; det eies fortsatt av dennes etterkommere.

Han var medlem av arbeidskomiteen for Akershus slotts gjenreisning. I komiteen satt også Yngvar Nielsen, Alf Collett, Arno Berg, Harry Fett, Johan Mellbye, Johan Meyer, Holger Sinding-Larsen, Christian Langaard, Oluf Prytz, Johan Schweigaard og Nicolaus Magnus Widerberg.[23]

Sigbjørn Obstfelder nevnte i 1889 og 1890 at han jobbet for Christopher Paus med forskning på hans familie.[24][25]

Roma

[rediger | rediger kilde]

Helt fra ungdomsårene i 1870-årene tilbragte Christopher Tostrup Paus mye tid i Roma, som i en femtiårsperiode var hans faste bosted i vinterhalvåret. Han ble etterhvert en markant skikkelse i det norske miljøet i byen. Som 21-åring våren 1884 besøkte han sin filleonkel – farens fetter – Henrik Ibsen i byen. Ibsen skrev da på Vildanden og var ivrig etter å høre nytt fra familien i Norge. Det var den eneste gangen noen av Ibsens slektninger besøkte ham under tiårene i utlendighet, og «Henrik hadde ikke vært så tett på sin egen familie siden han forlot fødebyen over 30 år tidligere», skriver Jørgen Haave.[26] Under dette besøket var også Edvard Grieg og Nina Grieg der i slutten av mars 1884 og gav en liten konsert med musikk til Ibsens dikt.[27]

Pavelig kammerherre og greve

[rediger | rediger kilde]
Rangkronet skjold som pavelig greve for Christopher Tostrup Paus. Rangkronen er den «gamle grevekronen» brukt i det tysk-romerske rike og i pavestaten.

Paus konverterte rundt århundreskiftet til katolisismen i Roma. Han ble 22. februar 1921 utnevnt til kabinettskammerherre «med sverd og kappe» (Cameriere Segreto di Spada e Cappa di Sua Santità) av pave Benedikt XV,[5] og overtok da den stilling som baron Wilhelm Wedel-Jarlsberg hadde hatt før ham. Han ble gjenutnevnt som kammerherre av pave Pius XI 8. februar 1922.[6] Han ble utnevnt til greve av pave Pius XI 25. mai 1923; tittelen var også formelt anerkjent i Kongeriket Italia.[4][28][29] I Sverige var han medlem av Ointroducerad adels förening fra 1924.[4][30] Endelig ble han gjenutnevnt som kammerherre av pave Pius XII 7. mars 1939. Han var en av de tre første (verdslige) kabinettskammerherrene som ble utnevnt av Pius XII, som dagen etter at han besteg pavestolen utnevnte sin nevø, marki (senere fyrste) Carlo Pacelli, og fire dager senere grev Gino Ghezzi og grev Christopher Paus.[7]

Paus donerte i 1920-årene en halv million lire, rundt femten millioner kroner i 2016, til etableringen av Birgittinerordenens kloster i Birgittahuset i Roma, som ble et sentrum for svenske og andre skandinaviske katolikker i byen. Hans svenske kammerherrekollega, markis Claes Lagergren, donerte også en halv million lire.[31]

Francis Irgens skriver at Paus i perioden før 1929 (mens Vatikanet ikke var anerkjent som stat) fungerte som «en slags uofficiel (norsk) representant ved Vatikanet».[32] Han ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden av kong Haakon i 1938 for dette arbeidet.[33] Irgens gjengir i sin biografi over utenriksminister Johannes Irgens, som kjente Paus fra tiden som minister i Roma, flere morsomme anekdoter om Paus.[32]

Joen Bille skriver at Sigurd Ibsen – Christopher Paus' tremenning – i 1920-årene oppsøkte ham og bad om hjelp til datteren Irene Ibsens skilsmissesak – eller ekteskapsannullering – i Italia, men at han avslo å hjelpe. Irene Ibsen var gift i første ekteskap med italieneren Mario Rocco, som hun aldri ble lovlig skilt fra i Italia før hun giftet seg med den danske adelsmannen Josias Bille i 1930.[34] Billes bok viderebringer imidlertid en stor mengde myter og upresisheter om Henrik Ibsens barndom og familie, som har blitt tilbakevist av nyere Ibsenforskning.[26] Andre kilder har beskrevet Paus som imøtekommende og hjelpsom. Det kan likevel tenkes at han ikke ønsket å involvere seg i en slik sak, et sensitivt tema i Italia på den tiden.

Paus-samlingen

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Paus-samlingen

Byste av Trajan i Nasjonalmuseet, som inngår i Paus-samlingen som ble donert til museet av Christopher Tostrup Paus fra 1918

Christopher Tostrup Paus bygget opp en av de største samlingene av gresk og romersk kunst i Nord-Europa, kjent som Paus-samlingen.[35] Kunstverkene ble hovedsakelig innkjøpt i Roma, og han benyttet ulike skandinaviske kunsthistorikere som konsulenter. På slutten av 1800-tallet og rundt århundreskiftet var Roma preget av stor ekspansjon og omfattende byggearbeider som avdekket mange arkeologiske funn, samtidig som mange allerede kjente oldstidsminner havnet på markedet bl.a. fordi mange italienske adelsfamilier som hadde samlet på dem ikke maktet overgangen fra føydalisme til et moderne samfunn. Det var også langt lettere å eksportere antikviteter fra Italia i denne perioden.[36] Dette gjorde det mulig for utenlandske kunstsamlere som Paus og Carl Jacobsen å bygge opp store samlinger og føre dem hjem til Skandinavia.

Samlingen ble gitt til Nasjonalgalleriet i flere omganger mellom 1918 og 1929. I brev til Kirke- og undervisningsdepartementet i forbindelse med gaven i 1918 fremgikk det at samlingen skulle danne grunnlag for «et eventuelt antikvarium i Christiania» og skulle «opstilles som egen avdeling i Kunstmuseet eller hvor Departementet måtte finne det formålstjenlig».[35] Paus ble omtalt av riksantikvar Harry Fett som «skaperen av Nasjonalgalleriets antikksamling».[1] Samlet mottok Nasjonalgalleriet minst 60 gjenstander; samlingen utgjør det største bidraget til antikksamlingen.[37][38][39][40] Glyptoteket i København ønsket å sikre seg samlingen, men Paus valgte å gi den til Nasjonalgalleriet i Christiania.[41] Om samlingen het det at

«en rekke av de verker han sikret seg er av meget høg kvalitet og karakteristiske for den epoke de representerer. Det ble i 1927 utgitt en katalog over Nasjonalgalleriets antikksamling ved professor S. Eitrem, hvor hvert enkelt av samlingens verker er gjennomgått og omtalt i detaljer. I første rekke framheves det 'fortrinlige portretthode av kong Ptolemaios av Mauretania, som ble identifisert av den danske kunsthistoriker dr. Fr. Poulsen. Ptolemaios var konge i Mauretania (det nuværende Marokko) i årene 23–40 av vår tidsregning. Sistnevnte år ble han invitert til Roma av keiser Caligula som lot kongen snikmyrde fordi han hadde tiltrukket seg alle tilskuernes oppmerksomhet da han iført en prektig purpurkappe trådte inn i Cirkus sammen med keiseren, forteller den romerske journalist (og historiker) Suetonius. Andre av Paus-samlingens skatter er hodet av keiser Galba som i en alder av 73 år ble Neros etterfølger gjennom 7 begivenhetsrike måneder. Av Trajan finnes et majestetisk hode som skiller seg litt fra de vanlige Trajan-portretter som gir ansiktet et mer kraftfylt preg. Utmerket bevart er hodet av Marc Aurels medkeiser Lucius Verus som er et godt eksempel på Antoninertidens raffinerte portrettkunst. Keiseren er skjegget og har en mektig hårfylde som er frisert på den mest kunstferdige måte. Han var så omhyggelig med sitt blonde hår, forteller historieskriveren Capitolinus – at han endog strødde gullstøv i det for å fremheve den gylne glansen. Han liknet ikke sin betydelige medkeiser Marc Aurel, som var en veldig levemann – 'en Nero nummer to, men uten Neros grusomhet og latterlige sider'. Blant Paus-skulpturene finnes forøvrig en rekke betydningsfulle portretthoder, særlig av romerske kvinner, videre enkelte hermer, statuetter, terrakottarelieffer, bronsefigurer brukt som votivgaver, urner og en askekiste av marmor. Nesten alle kunstverker stammer fra de to første århundrer av vår tidsregning. En del av dem hører til den nøkterne romerske skole i republikkens tid, andre bevarer tradisjonen fra den aleksandrinske periode som var siste utløper av den klassiske greske billedhoggerkunst».[38]

Samson Eitrem skrev en begeistret artikkel om gaven i Aftenposten i 1919[42] og en katalog over samlingen i 1927.[35]

Han gav også 400 romerske mynter til universitetets myntkabinett.[43]

Sene år og død

[rediger | rediger kilde]
Magleås ved Birkerød i Danmark

I 1942 kjøpte han eiendommen Magleås ved Birkerød på Sjælland i Danmark. Hovedbygningen hadde blitt bygget i 1910 for forretningsmannen Aage Westenholz, som var onkel til Karen Blixen og medeier og styreleder for hennes kaffefarm.[44] Christopher Paus døde på sin 81-årsdag fredag 10. september 1943 på Skodsborg sanatorium ved Birkerød, etter å ha vært syk en tid. Han hadde i tiden før flyttet en betydelig del av sine samlinger av malerier, møbler, sølvtøy og våpen til sitt danske hjem.[45] Det ble holdt en messe for den pavelige kammerherren i pavens privatkapell 14. september 1943 med pave Pius XII til stede.[46] En høytidelig rekviemsmesse ble holdt i St. Olavs kirke i Oslo onsdag 22. september, forrettet av Arne Olav Sund, før Paus ble stedt til hvile i sin mors gravsted på Vår Frelsers gravlund.[47] Hans morfar Christopher H.H. Tostrup, hans onkler Oscar og Thorvald Tostrup, samt flere andre medlemmer av Tostrupfamilien, ligger også begravet der. Graven har nummer 01.043.03.020/021/022 og er registrert som bevaringsverdig. Festet opphørte 27. november 1996, og er overtatt av Gravferdsetaten. Magleås ble noen år etter hans død solgt til den katolske kirke i Danmark og lenge brukt som kurssenter for den katolske kirke i Norden.

Paus var ugift og hadde selv ikke barn. Hans universalarving var senere ambassadør Thorleif Lintrup Paus, en sønn av hans fetter.[48] Han solgte i 1938, muligens ved gavesalg, også Herresta til sin yngre slektning og gårdsbestyrer gjennom rundt femten år, agronom Herman Paus (f. 1897), som to år senere ble gift med grevinne Tatiana Tolstoy, barnebarn av Leo Tolstoj. Deres etterkommere eier fortsatt Herresta og andre svenske herregårder. Christopher Tostrup Paus var Hermans tremenning på farssiden, men også morens fetter, og begge var etterkommere av trelasthandler Christopher Tostrup.

Et maleri av Christopher Paus i kammerherredrakt henger på Herresta.

Annet

[rediger | rediger kilde]

Christopher Paus var en ivrig samler av bl.a. kunst, bøker, våpen, mynter mm. Han lot Trystorps Slott restaurere innvendig, visstnok mest for at kunstsamlingen skulle komme til sin rett. Han var interessert i genealogi og finansierte også utgivelsen av S. H. Finne-Grønns Familien Tostrup fra Lister (Christiania 1897) og plansjene i Chr. Brinchmann: Norske konge-sigiller og andre fyrste-sigiller fra middelalderen (Kristiania 1924). Ifølge forordet i Sigurd Engelstads bok Stamtavle over de norske familier Schaft og Omejer var boken blitt til i samarbeid med Paus og Thor Omejer.[49]

Sammen med Fritz Wedel Jarlsberg skjenket han det meste av utstyret til oppbyggingen av Det Kongelige Frederiks Universitets seremoniell.[50] I 1928 skjenket han Universitet dets seremonistav, som ble laget av juvelérfirmaet Tostrup.[51][52]

Hans navn ble i Norge vekselvis skrevet Christopher Tostrup Paus, Christopher Paus eller Chr. Paus; han hadde en rekke andre slektninger som også het Christopher Paus, ofte med mellomnavnet Blom; hans fetter het Christopher Lintrup Paus. Utenfor Norge eller Skandinavia skrev han og andre slektsmedlemmer gjerne navnet de Paus (slektningen, generalkonsul i Wien Thorleif Paus og dennes familie hadde på sin side von Paus som offisielt navn i Østerrike-Ungarn), og han ble adlet under dette navnet. I Acta Apostolicae Sedis og Annuario Pontificio er navnet skrevet som (conte) Cristoforo de Paus. I Ointroducerad adels förening og deres adelskalender ble navnet også skrevet de Paus.

Bilder

[rediger | rediger kilde]

Dekorasjoner

[rediger | rediger kilde]

En oversikt over dekorasjoner per 1934 fremgår av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, som også inneholder et portrett.[53]

Aner

[rediger | rediger kilde]

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Hvem er Hvem? (red. Christopher Brinchmann, Hjalmar Steenstrup), Aschehoug, 1934

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Fett, Harry (1934). Romere i marmor. Gyldendal. 
  2. ^ «Norsk kammerherre hos paven», Nedenæs Amtstidende, 25. mai 1921 s. 1
  3. ^ Aftenposten 1943.09.13
  4. ^ a b c d Gerber, Tage von (1924): «de Paus», i Sveriges ointroducerade adels kalender 1925. Malmö: Sveriges Ointroducerade Adels Förening.
  5. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, XIII, MCMXXI (1921), s. 183
  6. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, XIV, MCMXXII (1922), s. 173
  7. ^ a b Acta Apostolicae Sedis: Commentarium Officiale, Annus XXXI, Series II, Vol. VI, M DCCCC XXXIX (1939), s. 241
  8. ^ a b Garnisonsmenigheten Kirkebøker, F/Fa/L0010: Ministerialbok nr. 10, 1859–1869, s. 48
  9. ^ Garnisonsmenigheten Kirkebøker, G/Ga/L0006: Klokkerbok nr. 6, 1860–1880, s. 33
  10. ^ Finne-Grønn, S.H. (1897): Familien Tostrup fra Lister.
  11. ^ Christiania bykalender. Christiania: Det Forrige Lehmannske Bogtrykkeri. 1866. s. 65. 
  12. ^ Veiviser for Christiania By for 1871. Christiania. 1871. s. 69. 
  13. ^ Veiviser for Christiania By for 1874. Christiania. 1874. s. 80. 
  14. ^ Folketelling 1865 for Kristiania kjøpstad
  15. ^ Folketelling 1875 for Kristiania kjøpstad
  16. ^ Folketelling 1885 for Kristiania kjøpstad
  17. ^ «Nogen Barndomserindringer fra Kjellestaddagene». Bamble gjennom tidene. Stathelle: Historielaget. 2004. s. 130–134. 
  18. ^ Folketelling 1875 for Bamble prestegjeld, Stathelle ladested
  19. ^ Folketelling 1885 for Stathelle ladested
  20. ^ Folketelling 1891 for Stathelle ladested
  21. ^ Francis Sejersted, Den gamle bedrift og den nye tid: 1842–1895, Oslo, Dreyer, 1979, s. 264
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 12. desember 2013. Besøkt 4. august 2011. 
  23. ^ Lillian Baltzrud (2009), Debatten om restaureringen av Akershus slott, 1895–1927
  24. ^ Obstfelder, Sigbjørn (1949). Breve til hans bror. Stavanger: Stabenfeldt. s. 53. 
  25. ^ Obstfelder, Sigbjørn (1966). Brev fra Sigbjørn Obstfelder. Oslo: Gyldendal. s. 36. 
  26. ^ a b Haave, Jørgen (2017). Familien Ibsen. Museumsforlaget/Telemark Museum. ISBN 9788283050455. 
  27. ^ Robert Ferguson (2006). Henrik Ibsen – mellom evne og higen. Oslo, Cappelen, ISBN 978-82-02-23875-9, s. 312
  28. ^ Pavens prerogativ til å tildele adelstitler og tidligere tildelte titler ble bekreftet av Kongeriket Italias regjering i forbindelse med inngåelsen av Lateranoverenskomsten i 1929, jf. italiensk adel.
  29. ^ John Willem Gran (1995). En hånd på min skulder. Av en katolsk biskops erindringer. Oslo: Aschehoug.
  30. ^ «Paus, Christopher Tostrup», Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847–1947, Oslo, Grøndahl, 1947, s. 139
  31. ^ Markis Lagergren och Birgittahuset i Rom
  32. ^ a b Irgens, Francis (1952): En norsk diplomats liv ; minister Johannes Irgens 1869–1939. S. 141–143.
  33. ^ a b Aftenposten morgen, 2. desember 1938 s. 5
  34. ^ Joen Bille, Villa Ibsen: Min mormors hus. En familiekrønike, Gyldendal, 2014, ISBN 9788702159042
  35. ^ a b c Samson Eitrem (1927). Antikksamlingen. Nasjonalgalleriet. 
  36. ^ Sande, Siri (2008). «En fet silen» (PDF). Klassisk forum (1): 6–27. «Siden han var pavelig kammerherre i Roma, pleier man å regne med at skulpturene i hans samling ble kjøpt der. Paus-samlingen ble gitt til det daværende Nasjonalgalleriet mellom 1918 og 1929. På det tidlige 1900-tallet kunne man fritt kjøpe og utføre antikke gjenstander fra Italia så sant de ikke var av stor nasjonal verdi, og det var derfor godt med romerske skulpturer på kunstmarkedet. Det er derfor rimelig å tro at Chr. Paus frekventerte antikvitetshandlere i Roma for å bygge opp sin samling. Den bestod hovedsakelig av portretter.» 
  37. ^ «Hva Nasjonalgalleriet skylder kammerherre Paus» Aftenposten, mandag aften, 13. september 1943, s. 3 [Med pavelig kammerherre Christopher Paus' bortgang har vi mistet en av de nordmenn som trenger en hel verden for å utfolde sig, og som med sin kosmopolittiske innstilling vinner frem til høye stillinger og æresverv i fremmed land. Kammerherre Paus blev av Hans Hellighet Benedikt XV utnevnt til cameriere segreto di spada e cappa — en titel som kan oversettes med kabinettskammerherre. Siden utnevnelsen gjorde han stadig tjeneste ved Vatikanet, også hos Pius XI, og mange nordmenn vil ha ham i takknemlig erindring for den elskverdige imøtekommenhet hvorved han formidlet dem audiens hos paven. Kammerherre Paus ble utnevnt til greve i 1923, og hans dekorasjoner er legio. Til tross for at hans faste bosted vekslet mellom Sverige, Danmark og Italia, glemte han aldri et øyeblikk at han var norsk, og han foretok årvisse sommerreiser hit til landet. Men også i storslåtte gaver manifesterte han en kjærlighet til hjemlandet, og det som alltid vil bevare hans navn er hans betydelige gaver til Nasjonalgalleriet. Det dreier seg da først og fremst om rekken av marmorbyster fra keisertiden.]
  38. ^ a b Arbeidets Rett. 8. oktober 1943. 
  39. ^ Dag Solhjell (1995). Kunst-Norge : en sosiologisk studie av den norske kunstinstitusjonen. Oslo: Universitetsforlaget
  40. ^ Haakon Shetelig (1944). Norske museers historie. Oslo: Cappelen
  41. ^ «Vort Nationalgalleri staar færdigreist idag». Aftenposten. 1924-03-21. s. 4. 
  42. ^ S. Eitrem (2. august 1919). «Chr. Paus' gave til Kunstmuseet». Aftenposten. s. 4. 
  43. ^ Nordisk numismatisk årsskrift. Nordisk numismatisk årsskrift. 1943. s. 119. 
  44. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 28. juli 2014. Besøkt 10. juni 2013. 
  45. ^ Artikkel i Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3, samt dødsannonser i Aftenposten 14. september 1943 nr. 423, s. 4, og Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4.
  46. ^ Aftenposten 15. september 1943 nr. 425 s. 3.
  47. ^ Aftenposten 21. september 1943 nr. 435, s. 4, jf. også Aftenposten 13. september 1943 nr. 421, s. 3.
  48. ^ «Chr. T. Paus in memoriam». Myntsamlernytt. Norsk numismatisk forening. 1944. s. 165–166. «Hans store samlinger vil foreløbig forbli intakte. Det er bare å håpe at kammerherrens universalarving, sekretæren i Sosialdepartementet, cand.jur. Th. Paus vil fortsette økningen av de verdifulle samlingene.» 
  49. ^ Engelstad, Sigurd (1938). Stamtavle over de norske familier Schaft og Omejer. Oscar Andersens boktr. 
  50. ^ «Seremoniell». Morgenbladet. 10. desember 2004. 
  51. ^ Nordmanns-Forbundet. no. 1928. 
  52. ^ Kapper, knapper og gullsmedkunst
  53. ^ S. Blom (red.): Den Kongelige Norske St. Olavs Orden, A. M. Hanches Forlag, 1934, s. 114
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Christopher_Tostrup_Paus&oldid=24822968»