George Wegner Paus

George Wegner Paus
Født		14. okt. 1882 Oslo
Død		22. des. 1923 (41 år)
Beskjeftigelse		Overrettssakfører
Embete		Direktør (Norsk Arbeidsgiverforening)
Akademisk grad		Cand.jur. (1904)
Utdannet ved		Universitetet i Oslo
Far		Bernhard Cathrinus Pauss
Mor		Henriette Pauss
Søsken		Augustin Paus Nikolai Nissen Paus Evald Pauss Henriette Wegner Paus Karoline Louise Paus
Barn		Eva Gram
Nasjonalitet		Norge
Medlem av		Norsk Kvinnesaksforening
George Wegner Paus på Commons

George Wegner Paus (1882–1923) var en norsk advokat, fjellklatrer, skipionér, seiler, roer, lyriker og direktør i Norsk Arbeidsgiverforening.^[1] Han praktiserte en kort periode som advokat i Christiania i 1905 før han i to år var konsulatsekretær og nestleder ved det nye norske konsulatet i Chicago, som en av de første ansatte i den norske utenrikstjenesten. I 1907 vendte han tilbake til Norge som den første juristen i Norsk Arbeidsgiverforening, der han ble direktør. Han var sammen med Johan Castberg og Betzy Kjelsberg medlem av den norske regjeringsdelegasjonen ved etableringen av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen i Washington i 1919, og var medlem av flere regjeringsoppnevnte utvalg. Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole, datidens sentrum for kvinnesak i Norge, og foreldrene Bernhard og Henriette Pauss var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning. George Wegner Paus var selv medlem av Norsk Kvinnesaksforening,^[2] der også datteren Eva og en rekke andre slektninger var aktive. Hans besteforeldre var industrimagnaten Benjamin Wegner og filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner som i 1850 grunnla Norges første kvinneorganisasjon. Hans familie var hovedeiere i Hafslund, en skogeiendom på 340 000 dekar, til 1894.

Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, og tilhørte det miljøet av unge klatrere som fra århundreskiftet la grunnlaget for Norsk Tindeklub. Han klatret sammen med Kristian Tandberg, Eilert Sundt, Kristian Lous og Henning Tønsberg, samt med Therese Bertheau – som han kjente siden barndommen – og Harold Raeburn og Howard Priestman, som var blant de mest kjente britiske fjellklatrerne på den tiden. Flere av bestigningene er skildret av Tandberg i artikler i Norsk Turistforenings årbøker. Han var også en ivrig seiler og roer som deltok i nasjonale konkurranser, bl.a. landskapproingen (Norgesmesterskap). Han skrev også dikt med skildringer av menneskelige erfaringer i møtet med naturen. Som «haabefull yngling paa omkring 15 aar» stiftet han i 1897 Skiklubben Starkad, en skiklubb og litterært selskap i norsk skisports barndom som utgav et tidsskrift med reportasjer, intervjuer, dikt, teaterstykker og tegninger fra sportsarrangementer i Norge og kontinentet og medlemmenes sosiale liv, ofte av humoristisk natur. Selskapets historie ble skildret i boken Vinterlivets rene glæder med tittel fra et dikt av Paus. Paus døde bare 41 år gammel bitte lille julaften 1923. Han var bror av president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus.

Han ble født i Christiania i 1882 og tilhørte preste- og embetsmannsslekten Paus på farssiden og slekten Wegner på morssiden. Han var sønn av den kjente skolemannen og teologen Bernhard Pauss og skolekvinnen og redaktøren Henriette f. Wegner, som var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning på alle nivåer. Han vokste opp i toppetasjen på Nissens Pikeskole (Gamle Nissens Pikeskole i Kvadraturen), som foreldrene eide og ledet gjennom flere tiår, og som både var landets ledende utdanningsinstitusjon for jenter og kvinner, og et sentrum for den fremvoksende kvinnesaksbevegelsen i hans barndom. Han vokste opp i en familie og et miljø som var borgerlig, men sosialt engasjert og progressivt orientert, særlig innen kvinners rettigheter.

Moren var født på Frogner Hovedgård og tilhørte en familie med store eierinteresser innen bergverk, trelast og bankvirksomhet i Norge og Hamburg; hennes far var industrimagnaten Benjamin Wegner mens hennes mor var filantropen og kvinnesakspioneren Henriette Wegner (f. Seyler) som var medeier i sin families bank, Berenberg Bank, og som i 1850 grunnla Norges første kvinneorganisasjon sammen med Hedvig Maribo. Mormoren var barnebarn av Abel Seyler, en av opplysningstidens ledende europeiske teaterledere. George Wegner Paus var oppkalt etter sin onkel, den ugifte høyesterettsadvokat George Wegner (1847–1881) som også døde ung, og som i sin tur var oppkalt etter tidligere britisk konsul i Christiania George Mygind (d. 1844). George Wegner Paus var bror av kirurg og president i Norges Røde Kors Nikolai Nissen Paus og av industrilederen Augustin Paus, samt fetter av advokat Harald Nørregaard, journalist Benjamin Wegner Nørregaard og kvinnesakskvinne Olga Wegner. Farfaren Nicolai Nissen Paus(s) var skipsreder i Drammen, og han var også etterkommer av prestene Peder Povelsson Paus, Povel Pedersson Paus og Hans Povelsson Paus, og av sorenskriverne Peder Hansson Paus og Hans Pedersson Paus som alle virket i Øvre Telemark på 16- og 1700-tallet.

Han var gudsønn av SSB-direktør Anders Nicolai Kiær (farens barndomsvenn), ekspedisjonssjef David Faye Knudsen og kusinen, kvinnesaksforkjemper Olga Thinn.^[3]

Han ble gift 17. februar 1906 i Chicago med Ragna Løkke (1884–1925), datter av grosserer Charles Victor Fridtjof Løkke samt søster av maleren Marie Løkke. De hadde en datter, barnelegen og kvinnesakskvinnen Eva Henriette Gram f. Paus (1909–1995), gift med barnelege Lars Gram (1908–1993), sønn av medisinaldirektør (helsedirektør) Harald Mathias Gram og Irma Ingertha Gram (f. Schram), samt oldebarn av P.A. Munch. George Paus var nær barndomskamerat av Irma Ingertha Grams bror Thomas Schram, hans medstifter av Starkad.

Han tok artium ved Aars og Voss' skole i 1900 med hovedkarakteren «meget godt»,^[4] ble cand.jur. med laud ved Det Kongelige Frederiks Universitet i 1904^[5][6] og fikk autorisasjon som overrettssakfører (advokat) 12. januar 1905.^[7][8] Han praktiserte som advokat i Christiania til oktober 1905.^[9]

Høsten 1905 ble han konsulatsekretær ved det nyopprettede norske konsulatet i Chicago; han ble dermed en av de aller første ansatte i det nye norske konsulatvesenet, allerede før Utenriksdepartementet ble opprettet. De første månedene var Paus det nye konsulatets eneste ansatte. Kontoret bestod fra nyåret 1906 av Paus og en honorær konsul, Fredrik Herman Gade, som i likhet med Paus' mor var oppvokst på Frogner Hovedgård og som kombinerte vervet med egen advokatpraksis i USA. Paus vendte tilbake til Norge i 1907.^[10]

Etter to år i Chicago ble Paus ansatt som sekretær i Norsk Arbeidsgiverforening i 1907, som den første jurist ansatt i Norsk Arbeidsgiverforening, og ble en sentral person på det rettslige område på arbeidsgiversiden. Hovedkontoret i Norsk Arbeidsgiverforening bestod fra begynnelsen av ingeniør Axel Krefting som foreningens sekretær (i praksis daglig leder) assistert av en kontordame og en visergutt. Med ansettelsen av overrettssakfører Paus fikk foreningen sin andre ansatte på ledernivå, samtidig som Kreftings tittel ble endret fra sekretær til kontorsjef.^[11][12] Ved nyordningen av organisasjonen i 1918 ble Paus' tittel endret til underdirektør (ofte bare kalt direktør).^[13][14] Han var i hele sitt virke i Arbeidsgiverforeningen dens nest øverste funksjonær og dens viktigste jurist. Han var også involvert i internasjonale arbeidsgiverorganisasjoner og var en sentral person i lovspørsmål som gjaldt arbeidslivet. I sitt verk om fagbevegelsens historie skriver Gunnar Ousland at Krefting og Paus var de mest kjente lederne i Arbeidsgiverforeningens sekretariat, og at «begge var meget nidkjære og ivrige i sitt arbeid for å forsvare Arbeidsgiverforeningen og dens prinsipper».^[15]

Han var medlem av den norske regjeringsdelegasjonen, ledet av Johan Castberg, ved Washington-konferansen i 1919, som etablerte Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. I delegasjonen deltok også Betzy Kjelsberg som eneste kvinne. Norsk Kvinnesaksforening engasjerte seg sterkt for at delegasjonen skulle ha en kvinne som representant og ikke bare rådgiver, men bemerket at Paus var medlem av foreningen.^[2] Paus oppsummerte sine inntrykk fra konferansen slik: «Det har vært en verdensbegivenhet, som man må tillægge den største vegt ... allerede efter denne kongress har arbeiderne i mange land utvilsomt opnaad betydelige forbedringer av sine arbeidsvilkaar».^[16] 6. november 1919 ble han utnevnt til medlem av et regjeringsoppnevnt utvalg om arbeidsledighetsforsikringen, men han bad seg fritatt fra utvalget året etter.^[17] Ved kongelig resolusjon 9. juli 1920 ble han utnevnt som et av de tre norske utvalgsmedlemmene etter artikkel 412 i Versailles-traktaten.^[18]

Han var styremedlem i Birtavarre gruber.^[19]

Da han ble direktør i Norsk Arbeidsgiverforening var han allerede merket av sykdom, og konsentrerte seg om det som lå hans interesser nærmest, prosedyre i Arbeidsretten og forhandlinger innen sjøfarten. Allerede høsten 1920 måtte han ta permisjon; han døde julen 1923, bare 41 år gammel.^[20] I en artikkel i Tidens Tegn het det at «efterhvert hadde han dog trukket for sterke veksler paa sine kræfter, og for etpar aar siden maatte han søke permission. Men hvilen ga ham ikke den gjenreisning til sundhet og styrke, han hadde haabet, og i vintermørket like under jul bukket han under».^[21] Finn Dahl ble i 1921 konstituert i Paus' stilling, og ble året etter administrerende direktør og formann for sentralstyret i Norsk Arbeidsgiverforening, og satt i stillingen til 1947.

Da George Paus og Eilert Sundt, henholdsvis 16 og 18 år gamle, innfant seg på Turtagrø i 1899, markerte det opptakten til en ny æra for norsk tindesport. [...] De nærmeste årene troppet adskillige unge fjellsportsentusiaster opp på Turtagrø – generasjonen som skulle danne grunnstammen i de kommende tiårenes klatremiljø, og som stiftet Norsk Tindeklub

Jan Aaasgaard, Jotunheimen: gjennom historien^[22]

Han var en av Norges mest aktive fjellklatrere tidlig på 1900-tallet med flere førstebestigninger, noe som blant annet er skildret i ungdomsvennen Kristian Tandbergs artikler i Norsk Turistforenings årbøker rundt 1903.^[23] Han deltok på en rekke ekspedisjoner sammen med Kristian Tandberg, Eilert Sundt, Kristian Lous, Henning Tønsberg, Therese Bertheau og to av samtidens mest kjente britiske fjellklatrere, Harold Raeburn (som siden var klatresjef for den første Mount Everest-ekspedisjonen) og Howard Priestman. I dette miljøet var også William Cecil Slingsby. Paus begynte å markere seg som klatrer allerede i 16-årsalderen.^[24] Han kjente Bertheau siden barndommen, ettersom hun var lærer ved Nissens Pikeskole, som Paus' foreldre eide og ledet, og der han også selv vokste opp. Han, Kristian Tandberg og Henning Tønsberg møtte hverandre på Galdhøpiggen, som Tønsberg skrev i en artikkel om norsk tindesports historie.^[25] I august 1901 stod Paus sammen med bl.a. Tandberg og Bertheau for den første fullstendige traversen over Styggedalsryggen.^[26] I 1902 foretok han bl.a. flere førstebestigninger i Jotunheimen sammen med Tandberg, Lous, Raeburn og Priestman, bl.a. den første traversen over Skagastølsryggen.^[27] Han var medlem av Norsk Tindeklub.^[25] Ektefellen Ragna Paus delte hans kjærlighet til naturen, og de klatret sammen i Jotunheimen flere somre.^[28]

I 1897 stiftet han sammen med noen venner Skiklubben Starkad, som også var et slags litterært selskap, og der han ble den første formannen. Klubben ble stiftet hjemme hos ham i toppetasjen på Nissens Pigeskole. Klubben bestod av unge menn fra det gode borgerskap i Christiania og dens historie er skildret i boken Vinterlivets rene glæder.^[29] Til femårsjubileet laget klubben en historisk fremstilling med tittelen Veslefandens jubileumsskrift, skrevet av George Paus, der det het:

Søndag den 14. novbr. 1897 vandrede tre haabefulle ynglinge paa omkring 15 aar nedover den sti, som fører fra Øvre Frognersæter til Voksenkollen. Den største, Thoralf, udmerkede sig ved en sterk fedme i de bagre regioner; den anden, Thomas, havde store, runde øine og deilige bollekinder; den minste, George, var en liten ilter fyr med hænderne i lommen og opstoppernæse. De skavled alle tre ivrig og gestikulerede med arme og ben; de diskuterede nemlig det store problem: stiftelsen af en skiklubb».

Vinterlivets rene glæder^[29]

Vennen Eilert Sundts bok På ski i norsk høifjeld: snapshots igjennem 50 år, 1898–1948 inneholder flere fotografier av Sundt, Paus, Tandberg og vennene deres på skiturer i norsk høyfjell fra slutten av 1800-tallet.^[30]

Han var også en aktiv seiler og roer, og et aktivt medlem av Norske Studenters Roklub, som hans bror Nikolai Nissen Paus tok initiativ til. Han deltok i en rekke konkurranser, og vant bl.a. landskapproingen (Norgesmesterskap) i innriggerløpet på 2 000 m. i 1902. Laget bestod av stud.jur. George Paus, stud.jur. Otto Hofgaard, stud.med. Thomas Schram, løytnant Jens Hertzberg og Peter Torgersen.^[31]

• 
  Skiklubben Starkad; George Paus til venstre
• 
  Advokat George Paus (venstre) med vennen, advokat Enevold Falsen Schrøder, 1907
• 
  Starkadavisen, dugnad, 1903. George Paus sittende (med avis)
• 
  Vinnerne av landskapproingen i 1902. George Paus sitter foran til venstre.

Blant Paus' førstebestigninger i Jotunheimen var:^[27]

• Styggedalstraversen: George Paus, Kristian Tandberg og Therese Bertheau, med de lokale fjellførerne Ola Berge og Peder Monsen Bjerk, august 1901
• Store Soleiebotntind (sørøstveggen): George Paus, Howard Priestman, Harold Raeburn og Kristian Tandberg, 30. juli 1902
• Søre Dyrhaugstinden (Raeburns sva): George Paus, Harold Raeburn og Kristian Tandberg, 2. august 1902
• Skagastølsryggen: George Paus, Harold Raeburn, Kristian Lous, Kristian Tandberg, 5. august 1902

Han var særlig som ung sterkt litterært interessert og skrev dikt med skildringer av menneskelige erfaringer i møtet med naturen, ofte av en introspektiv og meditativ karakter. Diktene er preget av dyp respekt for naturens skjønnhet og kraft, og gir inntrykk av en forfatter som ser innover i seg selv, samtidig som han observerer og reflekterer over den verden som omgir ham. Flere av diktene ble publisert i tidsskriftet Starkad. Følgende dikt ble beskrevet som meget karakteristisk for ham:^[32]

Velsignet at hvile for den som er træt,
at sætte sig ned paa en solfager plet.
Det varmer saa deilig, det lyser saa bjart,
og luftningen stryker saa kjælent og vart.
Se, sjøerne skvulper i glitrende guld
med topper av dryssende skumperler fuld.
Det gløder som purpur paa fattigste skjær,
en maakeflok sitter paa ytterste vær.
Jeg læner mot mulden mit dødstrætte hode –
– naturen er naadig mot onde og gode.

Hans dikt «Vinterlivets rene glæder» (tidsskriftet Starkad, 1901) gav navn til boken med samme tittel.

Sommerlysets drømmerige er i løvfaldstid begravet.
Bladefaldets guld maa vige der han kommer nordfra havet.
Foran, høstens saare sukke over brustne sommerdrømme.
Bag ham vinteris sig lukke over mindets gaade strømme.
Lummerhedens døs er veget, lunkenhedens skude strandet.
Idræts seiersguld er steget stor og stille over landet.
Baaren frem af høstens storme.
Han i guttens myge sind fryser bort de lede orme,
Livet der lod smyge ind.
Høitidsro i underlandet, over fjellet, gjennem skoven,
Vintermørke stunder blandet er med sneens glans fra oven.
Vinterlivets rene glæder over hytter, hus og borge.
Gudens tryllestav utspreder langsomt blødt henover Norge.
Lummerhedens døs undraaget, Lunkenhedens skude strandet.
Idræts seiersguld har toget stor og stille over landet.

«Obba» (George Paus), Starkad, november, 1901^[29]

Paus var – som det fremgikk av Nylænde i 1919 – medlem av Norsk Kvinnesaksforening,^[2] der også datteren Eva, niesen Henriette Bie Lorentzen og en rekke andre slektninger var aktive. Både han og hans familie var borgerlige, men progressive, særlig når det gjaldt kvinnesak. Hans foreldre var pionérer i utbyggingen av jenters og kvinners utdanning, og han var selv oppvokst i toppetasjen på Nissens Pikeskole, datidens sentrum for kvinnesak i Norge. George Wegner Paus kjente derfor siden barndommen mange av samtidens ledende kvinnesaksforkjempere, som var lærere eller elever ved skolen. Mormoren var filantropen og kvinnesakspionéren Henriette Wegner som i 1850 grunnla Norges første kvinneorganisasjon sammen med sin venninne Hedvig Maribo. Hans mor Henriette Pauss kjente også Gina Krog siden de var unge i 1860-årene, da de var nærmeste naboer i bygården som stod der hvor Domus Juridica står idag. Faren Bernhard Pauss tok i 1877 initiativ til et lovforslag om middelskoleeksamen for jenter, som ble starten på en omfattende åpning av adgangen til høyere utdanning for kvinner i de nærmeste årene som fulgte. Dette initiativet bidro til å legge grunnlaget for åpningen av universitetet for kvinnelige studenter. Faren hadde Cecilie Thoresen og Anna Bugge som elever på det første middelskolekurset. Thoresen fortsatte kampen for å få ta examen artium etter middelskoleeksamen ved Nissens Pikeskole i 1879, i direkte fortsettelse av dette, og denne kampen gav også støtet til etableringen av Diskusjonsforeningen Skuld og deretter Norsk Kvinnesaksforening.

• Jørgensen, Ivar (2012). Vinterlivets rene glæder. ISBN 9788230320624. 

• (en) George Wegner Paus – kategori av bilder, video eller lyd på Commons