NO163387B - Fotografiske elementer med emulsjonslag inneholdende flakformede soelvhalogenidkorn. - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår fotografiske elementer som har

minst ett sølvhalogenid-emulsjonslag bestående av flakformede sølvhalogenid-korn og et dispergerende medium.

a. Hastighet, kornethet og sensitivering.

Sølvhalogenidfotografi anvender strålingsfølsomme emulsjoner

som består av et dispergernede medium, typisk gelatin, og som inneholder innleirede mikrokrystaller, ofte betegnet som korn, av et strålingsfølsomt sølvhalogenid. Under en billeddannende eksponering vil et latent billedsenter, som kan gjøre hele kornet selektivt fremkallbart, bli produsert ved absorbsjon av bare noen få strålingskvanta. Det er denne evnen som gjør at sølvhalogenidfotografi har eksepsjonell has-tighetsmuligheter sammenlignet med andre alternativer.

Følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner er blitt bedret ved

hjelp av forskning som har foregått i over 100 år. En rekke forskjellige kjemiske sensitiveringsmidler, så som edelmetal-

ler, (f.eks. gull), middelkalkogener (f.eks. svovel og/eller selen), og f.eks. reduksjonssensitiveringer, blitt utviklet som enten enkeltvis eller i kombinasjon, er istand til å

bedre følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner. Når den kje-

miske sensitiveringen strekkes ut over et visst optimalt nivå,

så vil relativt små økninger i hastigheten bli fulgt av store tap av billeddiskriminering (maksimum tetthet minus minimums tetthet), noe som resulterer i en sterkt økende mengde slør (minimumstetthet), Den optimale kjemiske sensitiveringen er den beste balanse mellom hastighet, billeddiskriminering og minimumstetthet for et spesifikt fotografisk formål.

Vanligvis vil følsomheten for sølvhalogenid-emulsjoner ved

hjelp av kjemisk sensitivering bare bli meget lite utvidet ut over det spektralområdet hvor man har den intriniske føl-somhet. Følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner kan utvides over det hele synlige spektrum og utover dette, ved å bruke spektralsensitiveringsmidler, f.eks. metin-fargestoffer. Emulsjonsfølsomhet ut over det området hvor man har intrinisk

følsomhet, øker etterhvert som konsentrasjonen av spektral-sensitiveringsmidlet øker, men dette skjer opp til en optimal verdi og avtar vanligvis raskt etter dette, (se Mees, Theory of the Photographic Process, Macmillan 1942, side 1067-1069, for bakgrunnsreferanser).

Innen den type sølvhalogenid-korn som normalt brukes i fotografiske elementer, så vil den maksimale hastighet man oppnår ved optimal sensitivering, øke lineært med økende kornstør-relse. Det antall absorberte kvanter som er nødvendig for å gjøre et korn fremkallbart, er i alt vesentlig uavhengig av kornstørrelsen, men den tetthet man vil få av et gitt antall korn ved fremkalling, står i et direkte forhold til deres størrelse. Hvis det f.eks. er ønskelig å frembringe en maksimal tetthet på 2, så vil det være nødvendig med færre korn med en diameter på 0,4 mikrometer, enn sammenlignet med 0,2 mikrometer. Mindre stråling er nødvendig for å gjøre færre korn fremkallbare.

Etter som den tetthet som frembringes av de større kornene dessverre er konsentrert til færre komposisjoner, så vil det være sterkere variasjon med hensyn til tetthet fra punkt til punkt i emulsjonen. Oppfatningen av denne punkt-til-punkt-variasjonen med hensyn til tetthet, betegnes ofte som "korning". Det objektive mål for nevnte punkt-til-punkt-variasjon i tetthet betegnes ofte "kornethet". Skjønt kvantitative målinger av kornetheten kan ha forskjellige former, så vil den vanligvis bli målt som rms (rot middel kvadrat) kornethet, som defineres som standardavviket med hensyn til tetthet innenfor en betraktende mikroapertur, (f.eks. 2 4-48 mikrometer). Såsnart man har fastslått den maksimalt tillatte kornethet (ofte betegnet som korn) men må ikke blandes sammen med sølvhalogenid-korn), for et spesifikt emulsjonslag, så har man også effektivt begrenset den maksimale hastighet som kan oppnås for dette emulsjonslag.

Det fremgår av det foregående at mange års undersøkelser i den fotografiske industri i meget sjelden grad har vært rettet mot å oppnå maksimal fotografisk hastighet i en absolutt form, men har mer vært rettet mot å oppnå maksimal hastighet ved optimal sensitivering idet man har måttet tilfredsstille praktisk kornethet eller visse kornkriterier. Virkelige forbedringer med hensyn til følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner gjør det mulig å øke hastigheten uten å øke kornetheten, og å redusere kornetheten uten å nedsette hastigheten, eller at man samtidig kan bedre både hastighet og kornethet. En slik følsomhetsforbedring vil i industrien ofte være betegnet som en forbedring med hensyn til hastighet-kornethets forholdet for en emulsjon.

Fig. 1 er et diagram hvor hastighet er avsatt mot kornethet for 5 sølvhalogenid-emulsjonene 1, 2, 3, 4 og 5 av samme sammensetning, men som skiller seg i kornstørrelse, og som ble sensitivert, belagt og fremkalt på samme måte. Skjønt de individuelle emulsjoner skiller seg med hensyn til maksimal hastighet og kornethet, så er det et forutsigbart, lineært forhold mellom emulsjonene, noe som er angitt med hastighet-kornethets-kurven A. Alle emulsjoner som kan legges langs linje A har samme hastighet-kornethets-forhold. Emulsjoner som har en virkelig forbedring med hensyn til følsomheten ligger over denne linjen A. F.eks. vil emulsjonene 6 og 7

som ligger på den felles hastighets-kornethets linjen B, ha bedre hastighet-kornethets-forhold i forhold til enhver av emulsjonene 1 til 5. Emulsjon 6 har høyere hastighet enn emulsjon 1, men ikke større kornethet. Emulsjon 6 har samme hastighet som emulsjon 2, men langt lavere kornethet. Emulsjon 7 har høyere hastighet enn emulsjon 2, men har lavere kornethet enn emulsjon 3, som har lavere hastighet enn emulsjon 7. Emulsjon 8 som ligger under hastighet-kornethetsv kurven A, har den dårligste hastighets-kornethets-plassering som er vist på fig. 1. Skjønt emulsjon 8 har den høyeste fotografiske hastighet av alle emulsjoner, så er denne hastighetsøkning bare oppnådd ved at man i meget høy grad bare har øket kornetheten.

Betydningen av hastighets-kornethets-forholdet i den fotografiske industri har ført til sterke anstrengelser og under-søkelser for å kvantifisere og beskrive bestemmelser av dette forhold. Det er normalt ganske enkelt å sammenligne meget presis hastighet-kornethets forholdet for en emulsjonsserie som bare skiller seg med en enkelt karakter, f.eks. størrel-sen av sølvhalogenid-kornene. Man sammenligner ofte hastighet-kornethets-forholdet for forografiske produkter som gir tilsvarende karakteriseringskurver.■ Man har imidlertid ikke oppnådd å kunne utvikle universelle kvantitative hastighet-kornethets-sammenligninger for fotografiske elementer<1>, etter som hastighet-kornethets-sammenligningene blir mer ogjmer vilkårlige, etter som fler og fler andre fotografiske' egenskaper er forskjellige. F.eks. vil sammenligningene mellom hastighet-kornethets-forholdet for fotografiske elementer som gir sølvbilder, (f.eks. svart/hvit fotografiske elementer) med de som gir fargestoffbilder, (dvs. farge eller krpmogeni-ske fotografiske elementer), innbefatte mange forskjellige faktorer som er forskjellige fra sølvhalogenid-kornfølsom-heten, etter som man har meget variabel opprinnelse på de forskjellige forbindelser som gir tetthet og som følgjelig er ansvarlig for kornetheten. Når det gjelder utvikling; av kornethetsmålinger i sølvbilde og fargestoffbilder, sa henvises det til "Understanding Graininess and Granularity|", Kodak Publication nr. F-20, revidert 11-79 (tilgjengelig fra Eastman Kodak Company, Rochester, New York 14650); Zwick, "Quantitative Studies of Factors Affecting Granularity", Photographic Science and Engineering, vol. 9, nr. 3, mai-juni 1965; Ericson og Marchant, "RMS Granularity of Mono-disperse Photographic Emulsions", Photographic Seiende and Engineering, vol. 16, nr. 4, juli-august 1972, side 253-

257; og Trabka, "A Random-Sphere Model for Dye Clouds", Photographic Science.and Engineering, vol 21, nr. 4, <I>juli-august 1977, side 183-192.

j

i Sølvhalogenid-emuls joner forskjellig fra sølvbromjodiider har bare begrenset anvendelse i kamerahurtig fotografiske elemen-.

i i

ter.

En sølvbromjodid-emulsjon med utmerkede sølvbilled-dannende (svart/hvit) hastighets-kornethets-egenskaper, er beskrevet i US patent 3.320.069, som beskrives gelatin-sølvbromjodid-emulsjoner som inneholder fortrinnsvis fra 1 til 10 mol-% jodid. Emulsjonen er sensitivert med svovel, selen eller tellur sensitiveringsmiddel. Denne emulsjon når den pålegges et underlag med en sølvdekning på mellom 300 og 1000 mg pr. kvadratfot, (0,0929 m 2), og eksponeres ved hjelp av et intensitets-skala sensitometer og fremkalles i 5 minutter i Kodak (varemerke) fremkaller DK-50 (én N(metyl-p-aminofenyl sulfat-hydrokinon-fremkaller), ved 20°C, har en log hastighet fra 280 til 40 0, og en rest som beregnes ved å trekke emulsjonens kornethetsverdi fra dens log hastighet, på mellom 180 og 220. Gull brukes fortrinnsvis i kombinasjon med et sensitiveringsmiddel fra svovelgruppen, og tiocyanat kan være tilstede under sølvhalogenid-utfellningen, eller hvis det er ønskelig, kan tilsettes sølvhalogenidet på ethvert tids-punkt før vaskingen. Bruken av tiocyanat under sølvhalogenid-utf ellningen og sensitivering, er beskrevet i US patentene 2.221.805, 2.222.264 og 2.642.361. De emulsjoner som er beskrevet i US patent 3.320.069 har også utmerkede hastighets-kornethets-egenskaper når de brukes for fargefotografi, skjønt kvantitaive verdier for fargestoffbilledkornetheten er ikke beskrevet.

I et par tilfeller er den høyest .mulige fotografiske hastighet blitt undersøkt ved et høyere kornethetsnivå enn det som normalt vil være anvendbart. Farnett, "The Relationship Between Speed and Grain Size", The.Journal of Photographic Science, vol 17, 1969, side 116-125, angir blåhastighets-undersøkelser for sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner i fravær av spektralsensitivering. Nevnte forfatter kunne da observere at når kornstørrelsen var større enn ca. 0,5 mikrometer i det projiserte areal (en diameter på 0,8 mikrometer), så fikk man ingen ytterligere økning i hastigheten når korn-størrelsen øket. Dette er relativt uventet basert på den an-tagelse at det antall absorberte kvanta som er nødvendig for at et korn skal kunne fremkalles, er uavhengig av kornstørrel-sen. I virkeligheten fant nevnte forfatter at man fikk et fall i hastighet som en funksjon av økende .kornstørrelse. Farnett antar at denne avtagende følsomhet hos større korn, skyldes deres store størrelse i forholdet til den begrénsede midlere diffusjonsavstand for fotoutviklede elektroner, som er nødvendig for å gi latente billedposisjoner. Flere lys-kvanta må absorberes av et større korn enn et lite for 1 å kunne utvikle en fremkallbar, latent billedposisjon.

Tani, "Factors Influencing Photographic Sensitivity", J. Soc. Photogr. Sei. Technol. Japan, vol. 43, nr. 6, 1980, side 335-34 6, er enig med Farnell og utvider diskusjonen med hensyn til redusert følsomhet på større sølvhalogenidkorn til andre årsaker som skyldes et nærvær av et spektralsensitivert fargestoff. Tani angir at følsomheten på spektralsensitiverte emulsjoner er ytterligere påvirket av (1) de relative kvante-utbytter for en spektralsensitivering, (2) en fargestoffav-sensitivering, og (3) lysabsorbsjon av fargestoffene. Tani angir at det relative kvanteutbyttet av spektralsensitiveringen er blitt observert til å være nær 1, og at det følgelig er lite sannsynlig at den kan bedres i praksis. Tani angir at lysabsorbsjon av korn som er dekket med fargestoffmoleky-ler, er proporsjonal med kornvolumet når de eksponeres overfor blått lys, og til kornoverflaten når kornet eksponeres overfor minus blått lys. Følgelig vil man få en mindre økning av minus blå følsomheten enn økningen i blåfølsomheten,når størrelsen på emulsjonskornene øker. Forsøk på å øke lysab-sorbs jonen ved bare å øke fargestoffbelegget, vil ikke nød-vendigvis resultere i en øket følsomhet, fordi fargestoff-desensitiveringen øker etterhvert som mengden av fargestoff øker. Nevnte desensitivering eller avsensitivering skyldes en redusert, latent billeddannelse mindre enn en redusert fotoutvikling av elektroner. Tani antyder mulige forbedringer med hensyn til hastighet-kornethet hos større sølvhaloge-i nid-korn ved at man fremstiller emulsjoner hvor kornene har kjerne og skall, for derved å unngå en avsensitivering eller desensitivering. En indre doping av sølvhalogenid-kornene for derved å kunne bruke slike mengder av fargestoff som ellers ville føre til en avsensitivering, er beskrevet av Gilman et al., i US patent 3.97 9.213.

c. Skarphet.

Mens kornene på grunn av sitt forhold til hastigheten, ofte er et meget viktig punkt når det gjelder billedkvaliteten,

så kan billedskarpheten betraktes som et uavhengig problem. Enkelte faktorer som påvirker billedskarpheten, f.eks. en sideveis diffusjon av de billeddannende materialer under fremkallingen, (enkelte ganger betegnet "billedsmøring"), er mer forbundet med de materialer som danner bildet og som brukes under fremkallingen, enn med selve sølvhalogenidkorn-ene. På grunn av sine lysspredende egenskaper, så vil sølv-halogenidkornene på den annen side primært påvirke skarpheten under billedeksponeringen. Det er velkjent at sølvhalogenid-korn med en diameter fra 0,2 til 0,6 mikrometer, har maksimal spredning av synlig lys.

Tap av billedskarphet på grunn av lysspredning vil vanligvis øke med økende tykkelse på sølvhalogenid-emulsjonslaget. Årsaken til dette fremgår av fig. 2. Hvis et lysfoton 1 av-bøyes av et sølvhalogenidkorn ved et punkt 2 med en vinkel © målt som et avvik fra den opprinnelige retningen, og deretter blir absorbert av et annet sølvhalogenidkorn ved punkt 3 etter å ha passert en avstand t"<*>" på emulsjonslaget, så

vil det fotografiske opptak av dette foton være forskjøvet sideveis med en avstand x. Hvis fotonet istedet for å bli absorbert i en dybde av t 2, blir absorbert ved et punkt 4,

så vil det fotografiske opptak av fotonet bli forskjøvet sideveis med det dobbelte av avstanden x. Det er derfor innlysende at jo større tykkelsesforskyvning på grunn av sølvhalogenid-korn i et fotografisk element, jo større sjanse er det for at man skal få en reduksjon av billedskarp-

heten som skyldes lysspredning. Skjønt fig. 2 prinsippielt illustrerer en meget enkel situasjon, så er det innlysende at i praksis så vil et foton typisk bli reflektert fira flere korn før det blir absorbert, og det er nødvendig med statisti-ske metoder for å kunne forutsi dets endelige vei iiemulsjons-laget.

I flerfarge-fotografiske elementer som inneholder tre eller flere pålagte sølvhalogenid-emulsjonslag, så vil det bli en økende risiko for reduksjon av billedskarpheten etter som sølvhalogenid-kornene er fordelt over minst 3 forskjellige lagtykkelser. I enkelte elementer vil tykkelsesforskyvning på grunn av sølvhalogenid-kornene øke ytterligere på,grunn av et nærvær av andre forbindelser eller stoffer som,enten (1) i seg selv øker tykkelsen på emulsjonslagene, f.éks.

hvor der i emulsjonslagene er tilsatt fargestoffbilledfrem-bringende materialer, eller (2), danner ytterligere lag som skiller sølvhalogenid-emulsjonslagene, hvorved man øker deres tykkelsesforskyvning, f.eks. når det er tilveiebragt separate lag i emulsjonslaget av absorbsjonsmidler eller fargestoffdannende materialer. I flerfotografiske elementer er det videre minst 3 påliggende lagenheter, hver som inneholder minst 1 sølvhalogenid-emulsjonslag. Det er således en vesentlig risiko for tap av billedskarphet som skyldes lysspredning. På grunn av den kumulerte spredning av de overliggende sølv-halogenid-emuls jonslag , så vil de emulsjonslag som ligger lengst vekk fra eksponeringskilden ha en betydelig reduksjon med hensyn til skarphet.

US patent 3.4 02.046 diskuterer muligheter for å oppnå klare

og skarpe bilder i et grønnfølsomt emulsjonslag i et flerfargefotografisk element. Nevnte lag ligger under et blå-følsomt emulsjonslag, og dette forårsaker et tap av skarphet i det grønnfølsomme emulsjonslaget. Lysspredning ble redusert ifølge US patent 3.402.046 ved at man i det -overliggende blåfølsomme emulsjonslaget bruker sølvhalogenid-korn som er minst 0,7 mikrometer, fortrinnsvis fra 0,7 til 1,5 mikrome-

ter i diameter, dette er i overensstemmelse med den verdi på 0,6 mikrometer som er angitt ovenfor. d. Blå- og minusblå hastighets- separasjon. Sølvbromjodid-emulsjoner har tilstrekkelig iboende følsomhet overfor den blå delen av spektret, at de kan absorbere denne delen uten ytterligere blåspektralsensitivering. Når disse emulsjonene blir brukt for å oppta grønne og/eller røde (minus blå) lyseksponeringer, så blir de tilsvarende spektralt sensitivert. I svart/hvit og monokromatisk fotografi (f.eks. kromogenisk), så vil den resulterende ortokromatiske og/eller pankromatiske følsomheten være fordelaktig.

I flerfargefotografi så vil den iboende følsomheten for sølv-bromjodid i emulsjoner som skal oppta blått lys, være fordelaktig. Når imidlertid disse sølvhalogenidene brukes i emulsjonslag som skal oppta eksponeringer i den grønne eller røde delen av spektret, så vil den iboende blåfølsomheten være en ulempe, etter som en reaksjon overfor både blått og grønt lys eller både blått og rødt lys i emulsjonslaget, vil skape den fargetonen man ønsker å reprodusere.

Når man konstruerer flerfargefotografiske elementer hvor man bruker sølvbromjodid-emulsjoner, så kan denne fargeforfalsk-ning analyseres som to distinkte problemer. Det første problemet er forskjellen mellom blåhastigheten på de grønne eller røde emulsjonslagene og deres iboende grønne eller røde hastighet. Det annet problem er forskjellen mellom blåhastigheten på hvert enkelt emulsjonslag som skal oppta blått lys, og den tilsvarende hastigheten for de tilsvarende grønne eller røde emulsjonslagene. Når man fremstiller et flerfargefotografisk element som skal oppta nøyaktige fargebilder under dagslyseksponeringsbetingelser (f.eks. 5500°K), så er det et mål å oppnå en forskjell av ca. en størrelsesorden mellom blåhastigheten på det blå emulsjonslaget og den tilsvarende hastigheten i de tilsvarende grønne og røde emulsjonslag. Det er anerkjent i industrien at slike hastighets-forskjeller ikke lar seg oppnå ved å bruke sølvbromjodidemul-sjoner alene, men man må anvende en eller flere andre metoder for å oppveie fargeforfalskningen. Selv i slike tilfeller vil man ofte oppleve at man ikke oppnår en forskjell isom tilsvarer en størrelsesorden med hensyn til hastighetsforskjel-lene. Selv når man oppnår en slik hastighetsforskjell, så vil en økende separasjon mellom blå og minus blå hastighetene resultere i en ytterligere reduksjon av opptaket av blå eksponeringer i de lag som er fremstilt for å oppta minus blåeksponeringer.

Den mest vanlige løsning på dette problem er å redusere opptaket av blått lys i de røde og grønne spektralt sensitiverte sølvbromjodid-emulsjonslagene, hvorved man effektivt Reduserer deres blåhastighet, noe som kan gjøres ved å plassere disse emulsjonslagene under et gult filterlag (blåttabsorbérende). Både gule filterfargestoffer og gult kolloidalt sølv har;

ofte blitt anvendt for dette formål. I et felles flerfarge-lagformat vil alle emulsjonslagene være sølvbromid eller bromjodid. De emulsjonslag hvor man ønsker å oppta de grønne og røde eksponeringer, plasseres under et gulfilter, mens det eller de emulsjonslag hvor man skal oppta det blå lyset, er plassert foran filterlaget.

Dette arrangement har en rekke ulemper. Skjønt blålysekspo-neringen av de grønne og røde emulsjonslagene ble redusert til tolerable nivåer, så får man en lite ønskelig lagrekke-følge på grunn av nevnte gulfilter. De grønne og røde emulsjonslagene vil således motta lys som allerede har passert både det blå emulsjonslaget og det nevnte gule filter. Dette lyset er blitt spredt til en viss grad, og man får derved ofte nedsatt billedskarpheten. Ettersom det blå emulsjonslaget bidrar med det minst visuelt viktige opptaket, så vil den gunstige plasseringen nærmest eksponeringskilden ikke bidra til billedskarpheten i den grad man ellers ville oppnå ved en tilsvarende plassering av de røde eller grønne emulsjonslagene. Videre vil gulfilteret i seg selv være helt perfekt, og vil i virkeligheten absorbere en liten del av spektrets grønne del, noe som resulterer i et tap av grønn-hastighet. Det gule filtermaterialet, spesielt når dette er gult kolloidalt sølv, øke omkostningene og akselerere en nød-vendig utskiftning av fremkallingsoppløsningene, f.eks. bleke-bad og fikseringsoppløsninger.

En annen ulempe som er forbundet med å skille det blå emulsjonslaget i et fotografisk element fra de røde og grønne emulsjonslagene ved et mellomliggende gulfilter, er at man

får nedsatt hastighet på det blå emulsjonslaget. Dette skyldes at det gule filterlaget absorberer blått lys som passerer det blå emulsjonslaget og som ellers ville bli reflektert, og derved gi et bedret opptak. En løsning på dette problemet er å plassere det gule filteret slik at det ikke ligger umiddelbart under den blå emulsjonen. Dette er bl.a. beskrevet i UK patent nr. 1.56 0.96 3, men det er imidlertid

i nevnte patent innrømmet at den blåhastighetsforbedring man oppnår, skjer bare på bekostning av en svekket fargepro-duksjon i de grønne og rødsensitiverte emulsjonslagene som ligger over det gule filterlaget.

Det har vært foreslått en rekke løsninger for å eliminere gule filtere, men hver løsning har hatt sine egne ulemper.

US patent 2.344.084 beskriver at man plasserer et grønt eller rødt spektralsensitivert sølvklorid eller kloridbromidlag nærmest eksponeringskilden, ettersom slike sølvhalogenider bare har en negliserbar iboende blåfølsomhet. Ettersom sølv-bromid har høy iboende blåfølsomhet, så bør dette ikke danne et emulsjonslag nærmest eksponeringskilden, men danne et underliggende emulsjonslag som skal oppta blått lys.

US patentene 2.388.859 og 2.456.954 beskriver hvordan man kan unngå blålysforurensning i de grønne og røde emulsjonslagene ved å lage disse lagene 50 eller 10 ganger langsommere henholdsvis, enn det blå emulsjonslaget. Nevnte emulsjonslag blir dekket med et gulfilter for å få en justert følsomhet i de blå, grønne og røde emulsjonslagene overfor blått, grønt og rødt lys henholdsvis, og for å øke separasjonen av blå og minus blå hastigheten i de emulsjonslag som skal oppta minus blå-delen av lyset.

Skjønt sølvklorid og klorbromid-emulsjoner kan brukes i minus blå emulsjons-lag i flerfargefotografiske elementer, uten gul-filterbeskyttelse, f.eks. slik det er foreslått i US patent 2.344.084, så bør man være oppmerksom på at disse emulsjonene absorberer blå stråling, skjønt ved et sterkt redusert nivå: Det er formål hvor selv disse små nivåer av absorbsjon i den blå delen av spekteret (ofte betegnet som "hale-absorbsjon")

av disse, sølvklorid-holdige emulsjoner kan være en ulempe.

Når f.eks. det er ønskelig å eksponere et fotografisk element ved vanlige kamerahastigheter og hvor nevnte element har et sølvkloridemulsjonslag, overfor en stråling utenfor den blå delen av spektret (f.eks. i den grønne, røde eller infrarøde delen), og deretter fremkalle det fotografiske element i nærvær av blått lys, så vil emulsjonslagene ha tilstrekkelig iboende blå følsomhet til at man for øket bakgrunnstettheten eller får dannet slør som et resultat av lys under fremkallingen. Skjønt blåfølsomheten for den kloridholdige emulsjonen bare er en liten fraksjon av dens følsomhet for den stråling som ble anvendt under billedeksponeringen, så vil varigheten av eksponeringen overfor lys under fremkallingen være meget lenger. På denne måten vil det således være en fordel hvis sølvklorid og klorbromid-emulsjoner kan få redusert deres blå-følsomhet i forhold til deres følsomhet i andre spektralområder.

i

d. sølvhalogenid- korn.

En rekke forskjellige regelmessige og uregelmessige kornformer er blitt observert i sølvhalogenidfotografiske emulsjoner som generelt skal brukes for svart/vhit fotografering, og mere spesielt for radiografisk billeddannelser. Regelmessige korn er ofte kubiske eller oktahedrale. Kornkantene kan være av-rundet på grunn av modningseffekter, og i nærvær av sterke modningsmid.er så som ammoniakk, kan kornene være nesten runde eller eksistere som tykke plater som er nesten runde, slik det er beskrevet f.eks. i\ US patent 3.894.871 og Zelikman og Levi, Making and Coating Photographic Emulsions, Focal Press, 1964, side 223. Staver og flakformede korn i varierende mengdeforhold blir ofte observert blandet med andre kornformer, spesielt når pAg (den negative logaritmen til sølvionekonsentrasjonen) i emulsjonen er blitt variert under utfellingen, noe som f.eks. skjer når man har en enkelt-stråleutfelling.

Flakformede sølvbromidkorn er meget inngående blitt undersøkt, ofte i makrostørrelser som har ingen fotografisk anvendelse. Flakformede korn, slik det er definert her, er slike som

har to parallelle eller i alt vesentlig parallelle krystalloverflater, og som hver er vesentlig større enn noen annen

enkelt krystallflate på kornet. Sideforholdet, dvs. forholdet mellom diameter til tykkelse på de flakformede korn er vesentlig større enn 1:1. Sølvbromidemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold er beskrevet av Cugnac og Chateau,

"Evolution of the Morphology of Silver Bromid Crystals During Physical Ripening", Science et Industries Photographiques, vol. 33, nr. 2 (1962), side 121-125.

Fra 1937 til 1950-årene solgte Eastman Kodak Company et duplitisert (varemerke) radiografisk filmprodukt under navnet No-Screen X-Ray Code 5133. Produktet inneholdt som belegg på motsatte sider av et filmunderlag, svovelsensitiverte sølv-bromid-emulsjoner. Etter som emulsjonene skulle eksponeres overfor røntgenstråler, så var de ikke spektralt sensitivert (gjort følsomme). De flakformede kornene hadde et sideforhold i området fra 5 til 7:1. De flakformede kornene utgjorde mer enn 5 0% av det projiserte området, mens ikke-flakformede korn utgjorde mer enn 25% av det projiserte området. Ved re-produksjon av disse emulsjonene flere ganger, så hadde den emulsjon med det høyeste sideforholdet en midlere flakformet korndiameter på 2,5 mikrometer, en midlere flakformet korntykkelse på 0,36 mikrometer, og et midlere sideforhold på 7:1. Ved andre fremstillinger, inneholdt emulsjonen tykkere, flakformede korn med mindre diameter og som hadde lavere sideforhold.

Skjønt det er kjent sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn, så har ingen av dem et høyt sideforhold. En diskusjon av flakformede sølvbromjodid-korn er angitt i Duffin, Photographic Emulsion Chemistry, Focal Press, 1966, side 66-72, og Trivelli og Smith, "The Effeet of Silver Iodide Upon the Structure og Bromo-Iodide Precipitation Series", The Photographic Journal, vol. LXXX, juli 1940, side 285-288.

Trivelli og Smith observerte en tydelig reduksjon i både korn-størrelse og sideforhold når man tilførte jodid. Gutoff, "Nucleation and Growth Rates During the Precipitation of Silver Halide Photographic Emulsions", Photographic Sciences and Engineering, vol. 14, nr. 4, juli-august 1970, side 248-257, rapporterer fremstilling av sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner av den type som fremstilles ved en enkeltstråleut-felling når man bruker et kontinuerlig utfellingsapparat.

Det er nylig beskrevet fremgangsmåte for fremstilling av emulsjoner hvor mesteparten av sølvhalogenidet er tilstede i form av flakformede korn. US patent 4.06 3.951 beskriver fremstillingen av sølvhalogenid-krystaller med flakform og omgitt av

[100] kubiske overflater og med et sideforhold (basert på kant-lengden) fra 1,5 til 7:1. De flakformede kornene har kvadra-tiske og rektangulære hovedoverflater, noe som er karakteris-tisk for [100] krystalloverflater. US patent 4.067.739 beskriver fremstillingen av sølvhalogenid-emulsjoner hvor mesteparten av krystallene er av tvilling oktahedrisk type ved at man fremstiller frøkrystaller, hvoretter man lar disse øke i størrelse ved en Ostwald modning i nærvær av et sølvhalogenid-oppløsningsmiddel, og gjør kornveksten fullstendig uten tilfør-sel av nye frøkrystaller eller Ostwald modning samtidig som man kontrollerer pBr (den negative logaritmen til bromidionekonsentrasjonen). US patentene 4.150.944, 4.184.877 og 4.184.878, UK patent 1.570.581 og tysk OLS publikasjon 2.905.655 og 2.921.077 beskriver dannelsen av sølvhalogenid-korn med en f lat tvilling oktahedrisk konfigurasjon ved at man bruker frøkrys-taller som inneholder minst 90 mol-% jodid. US patent .' 4.063.951 beskriver spesielt en øvre grense for sideforholdet på 7:1, men fra de meget lave sideforhold som er angitt i eks-emplet (2:1), så synes et sideforhold på 7:1 å være urealistisk høyt. Det fremgår klart fra de gjentatte eksempler og på de publiserte fotografier, at de sideforhold som ble oppnådd i de andre ovennevnte referanser, også var mindre enn 7:1. Japansk patent Kokai 142.329, publisert 6. november 1980, synes å angå en fremgangsmåte på samme måte som US patent 4.150.994, men er ikke begrenset til bruken av sølvjodid som frøkorn.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det tilveiebragt et fotografisk element med minst ett sølvhalogenidemulsjonslag omfattende sølvhalogenidkorn og et dispergerende medium belagt på en bærer, kjennetegnet ved at kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvhalogenidkorn som har en tykkelse pa mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og som har et gjennomsnittlig sideforhold større enn 8:1, hvilket sideforhold er definert som forholdet for korndiameteren til tykkelse, svarer for minst 50% av det totale projiserte areal av nevnte sølvhalogenidkorn, idet diameteren til et korn er definert som diameteren til en sirkel som har et areal lik kornets projiserte areal.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer betydelige forbedr ir .:. r fremfor tidligere kjente fremgangsmåter og produkter. Skarpheten på fotografiske bilder kan bedres ved at man bruker fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, spesielt de hvor man har emulsjonslag hvor kornene har stor midlere diameter. Skarpheten kan bedres betydelig ved at emulsjonslagene med flakformede korn får bedre beskyttelse mot spredt stråling, og her inngår stråling som mottas både ved direkte eksponering og ved refleksjon. Dette kan f.eks. gjøres ved at man bruker lag som reduserer den såkalte halo-dannelsen, enten underlaget er transparent eller reflekterende. Når emulsjoner som brukes i foreliggende oppfinnelse spektralt sensitiveres utenfor den del av spektret hvor de har iboende følsomhet, så vil man få en stor separasjon med hensyn til deres følsomhet i den del av spektret hvor man har iboende følsomhet, sammenlignet med det området av spektret hvor de er spektralt sensitivert. Således vil f.eks. blåsensitiverte sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, være langt mindre følsomme overfor blått lys enn overfor minus blått lys, og det vil således ikke værei nødvendig å bruke filtere for å få akseptable minus blå-opptak, når elementene eksponeres overfor nøytralt lys, f.eks. dagslys ved 5500°K. De emulsjoner som brukes i foreliggende oppfinnelse, da spesielt sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner, har bedret forhold mellom hastighet og kornethet enn tidligere kjente emulsjoner som inneholder flakformede korn, og sammenlignet med de beste forhold mellom hastighet og kornethet som man hittil har oppnådd med sølvhalogenid-emulsjoner med lignende halogenid-innhold. Man har kunnet oppnå en meget stor økning med hensyn til blåhastigheten i sølvbromid. og sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med deres iboende blåhastighet, når man har anvendt blåspektralsensitiveringsmidler.

Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan brukes! i radiografiske elementer hvor et strålingstransmitterende underlag er belagt på begge sider, hvoretter man får en kryssoverkon-troll. Sammenligninger mellom radiografiske elementer som inneholder emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, og tilsvarende radiografiske elementer som inneholder vanlige emulsjoner, viser at man kan oppnå en redusert kryssover og at dette skyldes emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse. Alternativt kan sammenlignbare kryssover-nivåer oppnås med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, ved å bruke reduserte sølvmengder.

Fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse i form av billedoverføringsfilmenheter er istand til å oppnåi et høy-ere forhold med hensyn til fotografisk hastighet og sølvdek-ning (f.eks. sølvhalogenid pålagt pr. arealenhet), og hurtigere adgang til et observerbart overført bilde, og høyere kontrast i de overførte bilder med mindre fremkallingstid.

På de velagte tegninger er:

Fig. 1, 5 og 6 diagrammer som viser hastighet i forhold til kornethet,

fig. 2 og 4 er skjematiske diagrammer som angår spredning, og fig. 3 er et scanning-bilde av en emulsjon inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold og som brukes i fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse.

Emulsjoner inneholdende flakformede korn og deres fremstilling.

I forhold til sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil begrepet "høyt sideforhold" slik det er brukt her, innbefatte sølvbromjodid-korn som har en tykkelse på minst 0,5 og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og et midlere sideforhold på mer enn 8:1, og hvor disse utgjør minst 50% av det totalt projiserte areal av sølvhålogenid-kornet.

I foretrukne sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn

med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, er de hvor sølvbromjodid-kornene har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer (optimalt mindre enn 0,2 mikrometer) og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og med et midlere sideforhold på minst 12:1 optimalt minst 20:1. Meget høye midlere sideforhold (100:1 eller endog 200:1 eller mer) kan oppnås. I en foretrukken form vil disse sølvbromjodid-kornene utgjøre minst 70% og optimalt minst 90% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Det er innlysende at jo tynnere de er de flakformede korn som utgjør en viss prosentsats av det projiserte areal, jo høyere vil kornets sideforhold være. Typisk vil de flakformede kornene ha en midlere tykkelse på minst 0,03 mikrometer, fortrinnsvis minst 0,05 mikrometer, skjønt man i prinsipp også kan oppnå tynnere flakformede korn. I billedoverføringsfilménheter kan man med fordel bruke flakformede korn med en midlere tykkelse på opptil 0,5 mikrometer. Det er også nedenfor diskutert midlere korntykkelser på opptil 0,5 mikrometer for opptak i blått lys. For imidlertid å oppnå høyere sideforhold ,uten derved å øke korndiameteren, så er det imidlertid normalt at de flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse har en midlere tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer.

De egenskaper som er beskrevet ovenfor for sølvbromjodid-emul--sjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, kan lett bedømmes ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Med begrepet "sideforhold" forstås forholdet mellom kornets diameter og dets tykkelse. Med "diameter" forstås diameteren på en sirkel som har et areal som er lik det projiserte areal av kornet når dette ses i et bilde eller på et elektronisk opptak av en emulsjons-prøve. Fra skyggelagte elektroniske bilder av emulsjonsprøver er det mulig å bestemme tykkelsen og diameteren på hvert enkelt korn, og identifisere de flakformede korn som har 'en tykkelse på mindre enn 0,5, fortrinnsvis 0,3 mikrometer, og en diameter på minst 0,6 mikrometer. Ut fra disse verdier kan man nå beregne sideforholdet på hvert enkelt korn, og man kan beregne middelverdien på alle de korn hvor tykkelsen er mindre enn 0,5, fortrinnsvis 0,3 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, hvorved man kan beregne det midlere sideforhold. Ved hjelp av denne definisjon er det midlere sideforhold et middel av de individuelle sideforhold. I praksis er det vanligvis enklere å oppnå en midlere tykkelse og en midlere diameter på korn med en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og så beregne det midlere sideforhold ut fra disse to middelverdier. Enten man bruker den ene fremgangsmåte eller den andre, så vil de beregnede midlere sideforhold ikke variere signifikant. De projiserte arealene av de flakformede sølvbromjodid-kornene som tilfredsstiller de ovennevnte krav, kan deretter legges sammen, det samme kan gjøres for de gjenværende sølvbro-mid jodid-kornene , og ut fra de to verdier, kan man beregne prosentsatsen av det totalt projiserte areal av de sølvbrom-id jodid-kornene som oppfyller ovennevnte krav med hensyn til tykkelse og diameter.

I de ovennevnte bestemmelser valgte man en referansetykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer for å skille de enestående tynne flakformede korn fra tykkere flakformede korn som gir dårligere fotografiske egenskaper. Man valgte en referanse-korndiameter på 0,6 mikrometer, ettersom når man ved kortere diametere ikke alltid kan skille flakformede og ikke-flakformede korn på bildene. Begrepet "projisert areal" brukes på samme måte som begrepet "projeksjonsareal" og lignende, slik dette brukes i litteraturen, se James og Higgins, Fundamentals of Photographic Theory, Morgan and Morgan,New York, side 15.

Fig. 1 er et eksempelbilde på en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, som er valgt for å illustrere de varierende korn som er tilstede. Korn 101 illustrerer et flakformet korn som tilfredsstiller de krav som er angitt ovenfor.

Det er innlysende fra bildet at de fleste kornene er flakformede korn som tilfredsstiller ovennevnte tykkelse og diameterkrav. Disse kornene har et midlere sideforhold på 18:1. Det er også tilstede et par korn som ikke tilfredsstiller nevnte krav. Således illustrerer korn 103 et ikke-flakformet korn. Det har en tykkelse på mer enn 0,5 mikrometer. Korn 105 illustrerer et fint korn som ikke tilfredsstiller kravet med hensyn til diameteren. Korn 107 illustrerer et tykt, flakformet korn som tilfredsstiller diameterkravet men ikke tykkelseskravet. Avhengig av de betingelser som velges for emulsjonsfremstillingen, slik dette er detaljert angitt nedenfor, kan man i tillegg til de forønskede flakformede sølv-bromjodid-korn som tilfredsstiller nevnte kriterier, også

få sekundære kornpopulasjoner med store ikke-flakformede korn, fine korn og tykke flakformede korn. Av og til kan det i1

også være tilstede ikke-flakformede korn, så som staver. Skjønt det vanligvis er ønskelig å få et maksimalt antall flakformede korn som tilfredsstiller nevnte krav, så kan det også inngå sekundære kornpopulasjoner så lenge man oppnår de midlere høye sideforhold som er angitt ovenfor.

I en foretrukken form som gir en rekke fordeler anvender

man i foreliggende oppfinnelse sølvbromjodid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold. Skjønt man antok at slike emulsjoner ville være fordelaktig ved gjennom-føring av oppfinnelsen, så viste det seg at slike emulsjoner ikke eksisterte tidligere.

Sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse

kan fremstilles ved en utfellingsprosess som også utgjør endel av oppfinnelsen. I et vanlig reaksjonskar for sølv-halogenidutfellning utstyrt med effektive røremekanismer, føres det inn et dispergerende medium. Valigvis vil détte føres inn i karet i en mengde på minst 10, fortrinnsvis fra

■20 til 80% basert på den totale vekt av det dispergerende medium som er tilstede i sølvbromjodid-emulsjonen ved slutten av kornutfellningen. Etter som det dispergerende medium kan fjernes fra reaksjonskaret ved ultrafil-trering under sølvbro-mid jodid-korn utfellningne, slik det er angitt av fransk patent 2.471.628 tilsvarende belgisk patent 866.645, så er det innlysende at volumet av det dispergerende medium som opprinnelig er tilstede i reaksjonskaret, kan være likt eller endog overstige volumet av sølvbromjodid-emulsjonen som er tilstede i reaksjonskaret ved avslutningen av kornutvinningen. Det dispergerende medium som føres inn i reaksjonskaret er fortrinnsvis vann eller en dispersjon av peptidet i vann, eventuelt inneholdende andre ingredienser, så som ett eller flere sølvhalogenidmodningsmidler og/eller metalltilsetninger, mere spesielt beskrevet nedenfor. Når et peptid er tilstede i begynnelsen, så er det foretrukket å bruke dette i eh konsentrasjon på minst 10%, fortrinnsvis minst 20% av det totale peptidinnhold som er tilstede ved avslutningen av sølvbrom-

jodid-utfellningen. Ytterligere dispergerende medium kan tilsettes reaksjonskaret sammen med sølvet og halogenidsaltene og kan også tilføres via en separat stråle. Det er vanlig praksis å justere mengden av det dispergerende medium, spesielt å øke mengden av peptid etter at man har fullført tilførselene av saltene.

En mindre mengde, vanligvis mindre enn 10 vekt-% av det anvendte bromidsaltet vil være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen for å justere bromidionekonsentrasjonen i det dispergerende medium ved begynnelsen av utfellningen. Det dispergerende medium er også i alt vesentlig fritt for jodidioner ved begynnelsen, etter som et nærvær av slike ioner før den samtidige tilførselene av sølv og bromidsalter, begunstiger dannelsen av tykke og ikke-flakformede korn. Med begrepet "i alt vesentlig fritt for jodidioner" forstås at det er utilstrekkelig jodidioner i forhold til bromidionene til at de utfelles som en separat sølvjodidfase. Det er foretrukket å holde jodidkonsentrasjonen i reaksjonskaret før sølvsalttilførsléne på mindre enn 0,5 mol-% av den totale halogenidionekonsentrasjonen. Hvis pBr i det dispergerende medium i begynnelsen er for høyt, så vil man få fremstilt flakformede sølvbromjodid-korn som er relativt tykke og derfor har lave sideforhold. Man bør holde pBr i reaksjonskaret i begynnelsen ved eller under 1,6, fortrinnsvis under 1,5. Hvis på den annen side pBr er for lavt, så vil man få beguns-tiget dannelsen av ikke-flakformede sølvbromjodid-korn. Man bør derfor holde pBr i reaksjonskaret på eller over 0,6, fortrinnsvis 1,1. Med pBr forstås her den negative logaritme til bromidione-konsentrasjonen. pH, pCl, pl og pAg, er definert på lignende måte for hydrogen, klorid, jodid og sølvione-konsentrasjonene henholdsvis.

Under utfellingen tilstettes sølvsaltet, bromid og jodidsalter til reaksjonskaret ved hjelp av velkjent teknikk som brukes for utfelling av sølvbromjodid-korn. Vanligvis vil en vandig oppløsning av et oppløselig sølvsalt, vanligvis sølvnitrat, føres inn i reaksjonskaret samtidig med at man tilfører bromid-og jodidsalter. Bromid- og jodidsalter vil også typisk føres inn i form av vandige saltoppløsninger, f.eks. oppløsninger av ett eller flere oppløselige ammonium-, alkalimetall-, (f.eks. natrium eller kalium), eller jordalkalimetall (f.eks. magnesium eller kalsium) halogenid-salter. Sølvsaltét føres i det minste i begynnelsen inn i reaksjonskaret separat fra jodidsaltet. Jodid og bromidsaltene kan tilsettes reaksjonskaret separat eller som en blanding.

Ved tilførslene av sølvsaltét til reaksjonskaret starter man kjernedannelsestrinnet ved korndannelsen. Man får dannet en populasjon av kornkjerner som er istand til å tjene som ut-fellningsposisjoner for sølvbromid og sølvjodid etterhvert som man fortsetter tilførselen av sølv, bromid og jodidsalter. Utfellningen av sølvbromid og sølvjodid på de eksisterende kornkjerner, utgjør veksstrinnet ved korndannelsen. Sideforholdet på de flakformede korn som dannes ifølge foreliggende oppfinnelse er mindre påvirket av jodid og bromidkonsentra-sjonen under veksttrinnet, enn under kjernedannelsestrinnet. Det er derfor mulig under veksttrinnet å øke variasjonsområ-det med hensyn til pBr under den samtidige tilførselen av sølv, bromid og jodidsalter ut over 0,6, fortrinnsvis i området fra 0,6 til 2,2, mest foretrukket fra 0,8 til 1,6,

og sistnevnte er spesielt foretrukket når det skjer en vesentlig dannelse av kjernekorn under hele tilførselen av sølv, bromid og jodid-salter, f.eks. slik det skjer ved fremstillingen av sterkt polydispergerte emulsjoner. Hvis pBr verdien overstiger 2,2 under veksten av de flakformede korn, så vil dette resultere i en økning av korntykkelsen, men dette kan tolereres i mange tilfeller, mens man samtidig opprettholder et sideforhold på mer enn 8:1.

Som et alternativ til å tilføre sølv, bromid og jodidsaltene

i

som vanlige oppløsninger, kan disse også tilføres i form av fine sølvhalogenid-korn suspendert i et dispergerende medium. Kornstørrelsen er da slik at de lett Ostwald-modnes på større

kornkjerner hvis slike er tilstede, såsnart de er ført inn i reaksjonskaret. Den maksimalt anvendbare kornstørrelsen vil være avhengig av spesifike betingelser i reaksjonskaret, så som temperatur og nærvær av oppløselighetsgjørende og modningsmidler. Sølvbromid, sølvjodid og/eller sølvbromidjodid-korn kan tilføres. Etter som bromid og/eller jodid utfelles i preferanse for klorid, er det også mulig å anvende sølvklor-bromid og sølvklorbromidjodid-korn. Sølvhalogenid-kornene er i disse tilfeller fortrinnsvis meget fine, dvs. med en midlere diameter på mindre enn 0,1 mikrometer.

Hvis man tilfredsstiller de pBr krav som er angitt ovenfor, kan konsentrasjonen og tilførselsmengden av sølv, bromid og jodidsaltet skje på enhver hensiktsmessig måte. Sølvsaltene og halogenidsaltene blir fortrinnsvis tilført i konsentrasjoner på 0,1 til 5 mol pr. liter, skjønt man også kan bruke et videre område, f.eks. fra 0,01 mel pr. liter til metning. Spesielt foretrukken utfellningsteknikk er den hvor man oppnår kort utfellningstid ved å øke tilførselsemengden av sølv og halogenidsaltene under prosessen. Tilførselshastigheten av sølv og halogenidsalter kan økes enten ved at man øker mengden av det dispergerende medium og sølv og halogenidsalter som tilføres, eller ved å øke konsentrasjonen av sølv og halogenid-salter i det dispergerende medium som tilføres. Det er spesielt foretrukket å øke tilførselshastigheten på sølv og halogenidsaltene, men å holde denne under en terskelverdi slik at man begunstiger dannelsen av nye kornkjerner, dvs. å unngå

en nykjernedannelse slik det er angitt av US patentene 3.650.757, 3.672.900, 4.242.445, tysk OLS 2.107.118, europeisk patentsøknad 80102242, og Wey, "Growth Mechanism of AgBr Crystals in Gelatin Solution", Photographic Science and Engineering, vol 21, nr. 1, januar/februar 1977, side 14, et." seq. Ved å unngå dannelsen av ytterligere kornkjerner etter at man har kommet over i vekststadiet under utfellningen, kan man oppnå relativt monodispergerte, flakformede sølvbromjodid-korn populasjoner. Man kan ved hjelp av foreliggende oppfinnelse fremstille emulsjoner med variasjonskoeffesienter på mindre

enn 30%. Med variasjonskoeffesient forstås en verdi som er 100 ganger standard avviket for korndiameteren delt med den midlere korndiameter. Ved at man med vilje begunstiger ny-dannelse av kjerner under veksttrinnet av utfellningen, er det selvsagt mulig å fremstille polydispergerte emulsjoner med betydelig høyere variasjonskoeffesienter.

Konsentrasjonen av jodid i sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, kan kontrolleres ved tilførselen av jodidsalter. Man kan bruke enhver hensiktsmessig jodidkonsentrasjon. Selv meget små mengder av jodid, dvs. så lite som 0,05 mol-%, vil være fordelaktig. I sin foretrukne form vil emulsjoner ifølge oppfinnelsen innbefatte minst 0,1 mol-% jodid. Sølvjodid kan inkorporeres i de flakformede sølvbromjodid-kornene, opp til sin oppløselighetsgrense i sølvbromid ved korndannelsestemperaturen. Man kan således oppnå sølvjodidkonsentrasjoner på opptil 40 mol-% i de flakformede, sølvbromjodid-kornene ved gjenutfellningstemperatur på 90°C. I praksis vil utfellningstemperaturene gå ned til romtemperatur, f.eks. ca. 30°C. Det er imidlertid vanligvis foretrukket at utfellningen skjer ved temperaturer fra 4 0 til 80°C. For de fleste fotografiske formål, er det foretrukket at den maksimale jodidkonsentrasjonen ligger på ca. 20 mol-%, og den optimale konsentrasjonen vil vanligvis ligge omkring ca. 15 mol-%.

De relative mengdeforhold mellom jodid og bromidsalter som føres inn i reaksjonskaret under utfellningen, kan holdes på et fast forhold, slik at man i alt vesentlig får en jevn jodidprofii i de flakformede kornene, eller kan varieres slik at man oppnår forskjellige fotografiske effekter. Man oppnår spesifike fotografiske fordeler ved å øke mengden av jodid

i de perifere områdene av de flakformede kornene sammenlignet med de sentrale områder. Jodidkonsentrasjoner i det sentrale området av de flakformede kornene kan variere fra 0 til 5

mol-%, mens man har minst 1 mol-% høyere jodidkonsentrasjon i de perifere deler og opp til oppløselighetsgrensen ,for sølv-

jodid i sølvbromid, fortrinnsvis opp til ca. 20 mol-%, optimalt ca. 15 mol-%. I en varierende utførelse avslutter man jodid eller bromid og jodid-salt-tilsetningen til reaksjonskaret før man avslutter sølvsalt-tilsetningen, slik at overskuddet av halogenid reagerer med sølvsaltét. Dette resulterer i et skall av sølvbromid som dannes på flakformede sølvbromjodid-korn. Det er således innlysende at de flakformede sølvbrom-jodid-korn ifølge foreliggende oppfinnelse kan ha en i alt vesentlig jevn eller gradert jodidkonsentrasjonsprofil, og at denne profil kan kontrolleres etter ønske, slik at man kan få høyere jodidkonsentrasjoner i de indre deler av krystallene eller langs overflaten.

Skjønt fremstillingen av sølvbromjodid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold er blitt beskrevet med henvisning til en prosess som gir nøytrale eller ikke-ammoniak-kalske emulsjoner, så er foreliggende emulsjoner og deres anvendelse ikke begrenset til en spesiell fremgangsmåte for deres fremstilling. En alternativ fremgangsmåte er en forbe— dring fremfor US patent 4.150.994 og tysk OLS 2.985.655 og 2.921,077, hvor man i en foretrukken fremgangsmåte holder sølv-jodidkonsentrasjonen i reaksjonskaret under 0,05 mol pr. liter, og hvor den maksimale størrelse på de sølvjodid-korn som opprinnelig er tilstede i reaksjonskaret, reduseres til under 0,05 mikrometer.

Sølvbromid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold og som mangler jodid, kan fremstilles ved den fremgangsmåte som er detaljert beskrevet tidligere, modifisert slik at man utelukker jodid. Nevnte emulsjoner kan alterna- v tivt fremstilles ved å bruke en fremgangsmåte basert på den som er beskrevet av Cugnac og Chateau, referert til ovenfor. Sølvbromid-emulsjoner inneholdende korn med høyt sideforhold og hvor kornene er firkantede og rektangulære, kan fremstilles ved en fremgangsmåte hvor man bruker kubiske frøkorn med en kantlengde på mindre enn 0,15 mikrometer. Mens man holder pAg på frøkornemulsjonen i området fra 5,0 til 8,0, så modnes emulsjonen i et vesentlig fravær av ikke-halogenid sølvione-kompleksdannende midler, slik at man får fremstilt flakformede sølvbromjodid-korn med et midlere sideforhold på minst 8:1. Andre fremgangsmåter for fremstilling av sølvbromid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold og som mangler jodid, er illustrert i de etterfølgende eksempler.

Visse av de fordeler som oppnås ved hjelp av foreliggende oppfinnelse, så som skarphet såvel som fordeler med hensyn til radiografiske elementer og i billedoverføringsfilmenheter, er uavhengig av halogenidsammensetningen i emulsjonene inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold. Mangfoldet av sølvhalogenid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold som kan anvendes i foreliggende oppfinnelse, er illustrert ved at man kan fremstille flakformede sølvklorid-korn som i alt vesentlig er fri i det indre for både sølvbro-mid og sølvjodid. For å oppnå dette, bruker man en såkalt tvillingstråleutfellningsprosess hvor klorid og sølvsalter føres samtidig inn i et reaksjonskar inneholdende et dispergerende medium i nærvær av ammoniakk. Under kloridsalt-til-førselen vil pAg i det dispergerende medium ligge i området fra 6,5 til 10, mens pH ligger i området fra 8 til 10. Nærværet av ammoniakk ved høye temperaturer har en tendens til at

i

det dannes tykke korn. Derfor bør utfellningstemperaturen ikke overstige 60°, hvorved man får fremstilt sølvklorid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold.

Det er også mulig å fremstille flakformede korn inneholdende minst 50 mol-% klorid som har motsatte krystallflater som ligger i [111] !• krystallplanene, og i en foretrukken form, hvor minst en perifer kant ligger parallelt til en <|211> krystallografisk vektor i en av hovedoverflåtenes plan. Slike emulsjoner med flakformede korn kan fremstilles ved at man reagerer vandig sølv- og klorid-holdige halogenidsaltoppløs-. ninger i nærvær av en krystallform-modifiserende mengde av

et amino-substituert azainden og et peptiseringsmiddel med en tioeter-binding.

I

Emulsjoner med flakformede korn kan også fremstilles hvor sølvhalogenid-kornene inneholder klorid og bromid i det minste i et ringformet kornområde, og fortrinnsvis gjennom hele kornet. Flakformede kornområder inneholdende sølv, klorid og bromid dannes ved at man holder et molart forhold mellom klorid og bromid-ioner fra 1,6:1 til ca. 260:1, og ved at den totale konsentrasjon av halogenidioner i reaksjonskaret varierer fra 0,10 til 0,90 normal under tilførselen av sølv, klorid, bromid og eventuelt jodid-salter til reaksjonskaret. Molforholdets sølvklorid til sølvbromid i de flakformede kornene kan variere fra 1:99 til 2:3.

Emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold som kan brukes i foreliggende oppfinnelse, kan ha ekstremt høye midlere sideforhold. Slike sideforhold kan økes ved å øke den midlere korndiameter. Dette vil gi skarphetsfordeler, men den maksimalt midlere korndiameter vil vanligvis være begrenset på grunn av krav som stilles til kornetheten for spesifikt fotografiske formål. Sideforholdet i flakformede korn kan også eller alternativt økes ved å nedsette den midlere korntykkelse. Når sølvdekningen holdes konstant, så vil en nedsatt tykkelse av de flakformede kornene vanligvis gi bedret kornethet som en direkte funksjon av økende sideforhold. Følgelig vil de maksimale midlere sideforhold på emulsjonene inneholdende flakformede korn som brukes i foreliggende oppfinnelse, være en funksjon av den maksimale midlere korndiameter som var akseptabelt for et spesifikt fotografisk formål og den minimumsoppnåelige tykkelse som kan fremstilles på de flakformede korn. Maksimalt midlere sideforhold vil variere, avhengig av den utfellningsteknikk som brukes, og sammensetningen på de flakformede kornene. De høyest observerte midlere sideforhold, dvs. 500:1, for flakformede korn som har fotografisk anvendbare midlere korndiametere, er blitt oppnådd ved at man Ostwald-modner sølvbromid-korn med sideforhold på 100:1, 200:1 eller høyere, og som er fremstilt ved en utfellningsteknikk hvor man tilfører saltene ved hjelp av tvillingstråle. Et nærvær av jodid vil vanligvis nedsette de maksimale midlere sideforhold som lar seg oppnå, mens det er langt lettere å fremstille emulsjoner inneholdende sølvbrom-jodidflakformede korn med midlere sideforhold på 100:1 eller endog 200:1. Man kan også fremstille flakformede korn av sølvklorid med sideforhold så høyt som 50:1 eller endog 100:1, og hvor nevnte korn eventuelt kan inneholde bromid og/eller jodid.

Modifiserende forbindelser kan være tilstede under sølvbrom-jodidutfellningen. Slike forbindelser kan være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen eller kan tilsettes sammen med ett eller flere av saltene. Modifiserende forbindelser,

så som forbindelser av kobber, tallium, bly, bismuth, kadmium, sink, og de midlere kalkogener (dvs. svovel, selenium og tellur), gull og edelmetaller fra gruppe VIII, kan være tilstede under utfellningen av sølvhalogenid, slik det er angitt i US patentene 1.195.432, 1.951.933, 2.448.060, 2.628.167, 2.950.972, 3.488.709, 3.737.313, 3.772.031, 4.269.927 og i Research Disclosure, vol. 134, juni 1975, avsnitt 13452. Research Disclosure og dens forløper, Product Licensing Index, er publikasjoner fra Industrial Opportunities Ltd.,;! Homewell, Havant; Hampshire, P09 1EF, United Kingdom. De flakformede kornemulsjoner kan internt reduksjonssensitiveres under utfellningen, slik det er illustrert av Moisar et al.,, Journal of Photographic Science, vol. 25, 1977, side 19.27.

De individuelle sølvsaltene og halogenidsaltene kan tilsettes reaksjonskaret på overflaten eller ved hjelp av rør som mun-ner ut under denne, enten ved hjelp av tyngdekraften eller ved egnede pumper, slik at man opprettholder en nøyaktig kontroll med hensyn til tilført mengde, og verdien av pH, pBr og/eller pAg i innholdet i reaksjonskaret, slik det er vist i US patentene 3.821.002 og 3.031.304, og Claes et al., Photographische Korrespondenz, bind 102, nr. 10, 1967, side 162. For å oppnå rask fordeling av reaktantene i reaksjonskaret, kan man anvende spesielt konstruerte blandeanordninger, slik det er vist i US patentene 2.996.287, 3.342.605, 3.415.650, 3.785.777,

i i

4.147.551, 4.171.224, UK patentsøknad 2.022.431A, tysk OLS 2.555.364 og 2.556.885 og Research Disclosure, volum 166, februar 1978, avsnitt 16662.

Ved fremstilling av de flakformede korn sølvbromjodid-emulsjonene vil et dispergerende medium være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen av prosessen. I en foretrukket form består det dispergerende medium av en vandig suspensjon av peptiseringsforbindelser. Man kan anvende konsentrasjoner av peptiseringsmidlene fra 0,2 til 10 vekt-% basert på den totale vekt av emulsjonskomponentene. I praksis er det vanlig å holde konsentrasjonen på peptiseringsmidlet under ca. 6% basert på den totale vekt før og under tilsetningen av sølv-halogenid, og justere konsentrasjonen oppover for å oppnå optimale egenskaper ved en forsinket og supplementerende tilsetning. Man kan f.eks. tenke seg at emulsjonen, når den dannes i begynnelsen, vil inneholde fra 5 til 50 g peptiseringsmiddel pr. mol sølvhalogenid, fortrinnsvis fra 10 til 30 g peptiseringsmiddel pr. mol av sølvhalogenid. Ytterligere oppløsnings-middel med peptiseringsmiddel kan tilsettes senere, slik at konsentrasjonen kommer opp i 1000 g pr. mol sølvhalogenid. Konsentrasjonen av oppløsningsmidlet i den ferdige emulsjonen er over 5 0 g pr. mol sølvhalogenid. Når man har fremstilt et fotografisk element som er blitt belagt og tørket, bør oppløs-ningsmidlet fortrinnsvis utgjøre fra 30 til 7 0 vekt-% av emulsjonslaget.

Oppløsningsmidlet (som kan innbefatte både bindemidler og oppløsningsmidler) kan velges fra de som vanligvis brukes for sølvhalogenidemulsjoner. Foretrukne peptiseringsmidler er hydrofiliske kolloider som kan brukes alene eller i kombinasjon med hydrofobe stoffer. Egnede sådanne innbefatter forbindelser som proteiner, proteinderivater, cellulosederivater så som celluloseestere, gelatin, f.eks. alkalibehandlet gelatin (storfeben eller hudgelatin), eller syrebehandlet gelatin (svineskinnsgelatin), gelatinderivater, f.eks. acetylert gelatin, ftalert gelatin osv. Disse og andre oppløsningsmidler og bærestoffer er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon IX. Stoffene i oppløs-ningsmidler, da spesielt i hydrofiliske kolloider, såvel som hydrofobe stoffer som brukes i kombinasjon med disse, kan brukes ikke bare i emulsjonslagene på de fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, men også i andre lag,

så som i topplag, mellomliggende lag og lag plassert under emulsjonslagene.

Ifølge foreliggende oppfinnelse kan kornmodning skje under fremstillingen av sølvbromjodid-emulsjonene. Kjente sølvhalo-genidoppløsningsmidler kan brukes for å fremme denne modning. Når f.eks. et overskudd av bromidioner er tilstede i reaksjonskaret, så kan disse fremme modningen. Det er derfor innlysende at bromidsaltoppløsningen som føres inn i reaksjonskaret, kan i seg selv fremme modning. Man kan også bruke andre modningsmidler og disse kan forefinnes inne i det dispergerende medium før man tilsetter sølvsalt og halogenidsalt, eller de kan føres inn i reaksjonskaret sammen med ett eller flere av nevnte halogenidsalter, sølvsalter eller peptiseringsmidler. Videre kan andre modningsmidler føres inn uavhengig av halogenid, og sølvsalttilsetningene. Skjønt ammoniakk er et kjent modningsmiddel, så er det ikke et foretrukket^ sådan for sølvbromidjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, når man ønsker å oppnå det høyest mulige forhold mellom hastighet og kornethet. De foretrukne emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse er ikke-ammoniakalske eller nøytralt emulsjoner.

Blant de foretrukne modningsmidler er de som inneholder svovel. Man kan bruke tiocyanatsalter så som alkalimetallsalter, vanligvis natrium- og kaliumtiocyanatsalter, og ammoniumtio-cyanatsalter. Skjønt man kan anvende enhver vanlig kjent mengde av tiocyanatsaltene, så ligger de foretrukne konsentrasjoner fra 0,1 til 20 g tiocyanatsalt pr. mol sølvhalogenid-Illustrerende beskrivelser hvor man anvender tiocyanatmodnings-midler kan finnes i US patent 2.222.264 som er angitt ovenfor, US patentene 2.448.534 og 3.320.069. Alternativt kan man bruke vanlige tioetermodningsmidler av den type som er beskrevet i US patentene 3.271.157, 3.574.628 og 3.737.313.

Sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse blir fortrinnsvis vasket for å fjerne oppløselige salter. Slike salter kan fjernes ved velkjent teknikk, f.eks. ved avhellning, filtrer-ing og/eller avkjølningssedimentasjon og utlutning, f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 17 6, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon II. I foreliggende fremgangsmåte er det spesielt fordelaktig å utføre vaskingen slik at man avslutter modningen av de flakformede sølvbromjodid-kornene etter at utfellningen er fullstendig, for derved å unngå at kornene øker i tykkelse og får et redusert sideforhold. Emulsjonen med eller uten sensitiveringsmidler kan tørkes og lagres før bruk.

Skjønt fremstillingen av de beskrevne sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, er blitt beskrevet med henvisning til den foreliggende fremgangsmåte, som gir nøytrale eller ikke-ammonikalske emulsjoner, så er det ikke begrenset til en spesiell fremgangsmåte for sin fremstilling. Ifølge en alternativ fremgangsmåte, kan man fremstille en strålingsfølsom sølvbromjodid-emulsjon med flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse ved en fremgangsmåte som innbefatter at man (a) tilveiebringer et reaksjonskar med en emulsjon bestående av dispergerende medium og høyjodidsølv-halogenid-korn, og (b) samtidig fører inn i reaksjonskaret sølv- og bromidsalter, hvorved den midlere diameter på nevnte høyjodid-korn er begrenset til mindre enn 0,1 mikron og hvor

-2 konsentrasjonen av jodid er begrenset til mindre enn 10

mol pr. liter, før man samtidig fører inn sølv og bromidsaltene.

Så snart de foreliggende emulsjoner er blitt fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte, kan de skallbelegges slik at man får fremstilt kjerne-skall-emulsjoner ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Ethvert fotografisk anvendbart sølvsalt kan brukes for fremstilling av skall på de foreskrevne emulsjoner fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte. Teknikk for fremstilling av sølvsaltskall er beskrevet i US patentene 3.367.778, 3.206.313, 3.317.322 og 4.150.994. Vanlig kjent teknikk for skalldannelse begunstiger ikke dannelsen lav flakformede korn med høyt sideforhold. Dette skyldes at det

i

midlere sideforholdet i emulsjonskornene avtar etterhvert som skallet vokser. Hvis betingelsene er gunstige for dannelsen av flakformede korn i reaksjonskaret under skalldannelsen, så vil skalldannelsen skje fortrinnsvis på ytterkantene av kornene, slik at sideforholdet ikke avtar. Emulsjoner med kjerne-skall-flakformede korn og med høyt sideforhold, er spesielt anvendbare for fremstilling av interne, latente bilder, og kan brukes for fremstilling enten av negativer eller for direkte reverserbare fotografiske elementer.

i

Skjønt de fremgangsmåter som er beskrevet ovenfor vil gi emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold hvor nevnte korn tilfredsstiller de tykkelse- og diameterkrav som er angitt ovenfor, og hvor de utgjør minst 50% av det totalt projiserte areal av den totale sølvhalogenid kornpopulasjonen,

så er det innlysende at ytterligere fordeler kan oppnås ved å øke mengden av slike korn. Fortrinnsvis bør minst 70%

(optimalt minst 90%) av det totalt projiserte areal bli tilveiebragt av de flakformede sølvhalogenid-korn som oppfyller de ovennevnte krav. Skjønt mindre mengder av ikke-.fl|akform-ede korn kan tolereres i forbindelse med mange fotografiske formål, så bør man, for å oppnå de fulle fordeler, øke mengden av de flakformede korn. Større flakformede sølvhaloge-nid-korn kan mekanisk skilles fra mindre ikke-flakformede korn i en blandet populasjon av korn ved å bruke vanlig kjent separasjonsteknikk, f.eks. ved å bruke en sentrifuge piler hydrocyklon. En illustrerende beskrivelse av en hydrocyklon-separasjon, er beskrevet i US patent 3.326.641.

Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold kan kjemisk sensitiveres. Dette kan skje med aktiv gelatin slik det er illustrert av T.H. James, The Theory of the Photographic Process, 4. utg., Macmillan, 1977, side 67.76, eller med svovel, selen, tellur, gull, platina, palladium, iridium, osmium, rodium, renium eller fosfor -sensitiveringsmidler eller kombinasjoner av disse, slik at pAg-nivået er fra 5 til 10, pH-nivået fra 5 til 8, og temperaturen fra 30 til 80, slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 120, april 1974, avsnitt 12008, Research Disclosure, vol. 134, juni 1975, avsnitt 13452,

US patentene 1.623.499, 1.673.522, 2.399.083, 2.642.361, 3.297.447, 3.297.446, UK patent 1.315.755, US patentene 3.772.031, 3.761.267, 3.857.711, 3.565.633, 3.901.714 og 3.904.415, og UK patent 1.396.696, hvor den kjemiske sensitiveringen eventuelt kan utføres i nærvær av cbiocyanatfor-bindelser, slik det er beskrevet i US patent 2.642.361, svovelholdige forbindelser av den type som er beskrevet i US patentene 2.521.926, 3.021.215 og 4.054.457. Man kan spesielt utføre denne blandingen i nærvær av modifiserende forbindelser, dvs. forbindelser som er kjent for å undertrykke uklarheter og øke hastigheten når de er tilstede under den kjemiske sensitiveringen, f.eks. forbindelser som azaindener, azapyridaziner, azapyrimidiner, benzotiazoliumsalter og sensitiveringsmidler med en eller flere heterocykliske kjerner. Eksempler på slike modifiserende forbindelser er beskrevet

i US patent 2.131.038, 3.411.914, 3.554.757, 3.565.631, 3.901.714, kanadisk patent 778.723 og Duffin, Photographic Emulsion Chemistry, Focal Press (1966), New York, side 138-143. I tillegg til dette eller alternativt kan emulsjoner reduksjonssensitiveres, f.eks. med hydrogen, slik det er angitt i US patent 3.891.446 og 3.984.246, ved hjelp av lav pAg (f.eks. mindre enn 5) og/eller høy pH (f.eks. mer enn 8), eller ved behandling ved bruk av reduksjonsmidler, så som tinnklorid, tioureadioksyd, polyaminer og aminboraner, slik det er beskrevet i US patent 2.983.609, Research Disclosure, vol. 136, august 1975, avsnitt 13654, US patentene 2.518.698, 2.739.060, 2.743.182 og 2.743.183, 3.026.203 og 3.361.564.

Overflatekjemisk sensitivering, samt sensitivering under overflaten kan også brukes, f.eks. slik det er angitt i US patentene 3.917.485 og 3.966.476.

I tillegg til en kjemisk sensitivering, kan emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse også spektralt sensitiveres1. Mere spesielt kan man bruke spektralsensitiverende fargestoffer som har absorbsjonsmaksima i de blå og minusblå, dvs. i de grønne og/eller røde deler av det synlige spektrum.; I tillegg kan man for spesielle formål bruke spektrale sensitiveringsfargestoffer som bedrer spektralfølsomheten ut oyer det synlige spektrum. I denne forbindelse tenker man spesielt på bruken av de innfrarøde, absorberende, spektrale sensiti-ver ingsmidler.

Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan spektiralsensi-tiveres med fargestoffer av en rekke typer, f.eks. polymetinfargestoffer som innbefatter cyaniner, merocyaniner,| komp-lekse cyaniner og merocyaniner (f.eks. tri-, tetra- bg poly-kjerne-cyaniner og merocyaniner), oxonoler, hemioxonoler, styryler, merostyryler og streptocyaniner..

Disse fargestoffene innbefatter, bundet sammen ved hjelp av en metinbinding, to basiske heterocykliske kjerner, f.eks.

av den type som er avledet fra kinolinium, pyridinium, iso-kinolinium, 3H-indolium, benz[e]indolium, oxazolium,' oxazoli-nium, tiazolium,tiazolinium, selenazolium,selenazolinium, imidazolium, imidazolinium, benzoxazolium, benzotiazplium, benzoselenazolium, benzimidazolium, nafthoxazolium naftotia-zolium, naftoselenzaolium, dihydronaftotiazolium, pyrylium

i

og imidazopyraziniumkvaternære salter.

De nevnte merocyaninspektrale sensitiveringsfargestoffer innbefatter bundet sammen ved hjelp av en dobbeltbinding eller en metinbinding, en basisk heterocyklisk kjerne av cyanin-fargestofftypen, og en sur kjerne, f.eks. av den typesom kan være avledet av barbitursyre, 2-tiobarbitursyre, rodanin,

i

hydantoin, 2-tiohydantoin, 4-tiohydantoin, 2-pyrazolin-5-on, 2-isoxazolin-5-on, indan-1,3-dion, cykloheksan 1,3-dion, 1,3-dioksan-4,6-dion, pyrazolin-3,5-dion, pentan-2,4-dion, alkylsulfonylacetonitril, malononitril, isokinolin-4-on, og chroman-2,4-dion.

Man kan bruke en eller flere spektrale sensitiveringsfargestoffer. Det er kjent fargestoffer med sensitiverende maksima ved bølgelengder i hele det synlige spektrum og med en rekke forskjellige spektrale sensitiveringskurver. Valg og relativt mengdeforhold av fargestoffer er avhengig av det spektralområdet for hvilket man ønsker følsomhet, og formen på den spektrale følsomhetskurve som er ønskelig. Fargestoffer med overlappende spektrale følsomhetskurver vil ofte i kombinasjon gi en kurve hvor følsomheten ved hver enkelt bølgelengde i overlappingsområdet er omtrent lik summen av følsomheten for de individuelle fargestoffer. Det er således mulig å bruke kombinasjoner av fargestoffer med forskjellige maksima for å oppnå en spektral følsomhetskurve med et maksimum mellom føl-somhetsmaksima for de individuelle fargestoffer.

Man kan bruke kombinasjoner av spektrale sensitiveringsfarge-stof f er som kan resultere i en supersensitivering, dvs. en sensitivering som er større i visse spektralområder enn det som ville være et resultat av enhver konsentrasjon av et av fargestoffene alene, eller som kunne være et resultat av den samlede effekt av fargestoffene. Supersensitivering kan oppnås ved en utvalgt kombinasjon av spektralsensitiverende fargestoffer og andre tilsetningsstoffer, f.eks. stabilisatorer og anti-slørdannelsesmidler, fremkållingsakseleratorer eller inhibitorer, belegningsstoffer, klarningsmidler og antistatiske midler. Mange forskjellige typer mekanismer såvel som kombinasjoner av forbindelse kan brukes for en supersensitivering, slik det er angitt av Gilman, "Review of the Mechanisms of Supersensitization", Photographic Science and Engineering, vol. 18, 1974, side 418-430. Spektralsensitiverende fargestoffer påvirker også emulsjonene på andre måter. Spektralsensitiverende fargestoffer kan også funksjonere som anti-slørmidler eller som stabilisatorer, fremkallingsakseleratorer eller inhibitorer, og som halogen-akseptorer eller elektroakseptorer, slik det er angitt i US patentene 2.131.038 og 3.930.860.

Blant de spektralsensitiverende fargestoffer som kan brukes for å sensitivere sølvbromjodid-emulsjoner er de som' er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon III.

Man kan anvende vanlige mengder fargestoffer når man spektralt sensitiverer emulsjonslag som inneholder ikke-flakformede korn eller flakformede sølvhalogenid-korn med lavt sideforhold.

For å oppnå de fulle fordeler ifølge foreliggende oppfinnelse, er det foretrukket å absorbere et spektralsensitiverende fargestoff på kornoverflåtene av den type korn som brukes i foreliggende oppfinnelse, i en optimal mengde, dvs. en mengde som er tilstrekkelig til å oppnå minst 60% av den maksimale fotografiske hastighet som er mulig å oppnå fra kornene under de angitte eksponeringsbetingelser. Fargestoffmengden ,vil variere med det spesifike fargestoff eller den spesifike farge-stof f kombinasjon man vleger, samt kornenes størrelse og sideforhold. Det er velkjent i den fotografiske industri at optimal, spektral sensitivering oppnås med organiske fargestoffer når fra 25 til 100% eller mer av det totalt tilgjenge-lige overflateareal av de overflatesensitiverte sølvhalogenid-kornene er belagt med et enklt lag av fargestoff, slik det f.eks. er beskrevet i West et al., "The Adsorption of Sensitizing Dyes in Photographic Emulsions", Journal of Phys. Chem., vol. 56, side 1065, 1952; Spence et al., "Desensiti-zation of Sensitizing Dyes", Journal of Physical and Colloid Chemistry, vol. 56, nr. 6, juni 1948, side 1090-1103; og US-patent 3.97 9.312. Optimale fargestoffkonsentrasjonsnivåer kan velges ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet Theory of the Photographic Process, 1942, Macmillan, side 1067-1069.

Skjønt man vanligvis er tilfreds med den iboende blåfølsomhet man finner i sølvbromid eller bromjodid, når man fremstiller emulsjonslag hvor man skal motta eksponering overfor blått lys, så er det et spesifikt trekk ved foreliggende oppfinnelse at man kan oppnå betydelige fordeler ved å bruke spektralsensitiveringsmidler, selv når deres prinsipielle absorbsjon er i det spektrale området hvor emulsjonen i seg selv har en iboende følsomhet. Det er f.eks. anerkjent at man kan oppnå visse fordeler ved å bruke blåspektralsensitiverende fargestoffer. Selv når emulsjonene inneholder flakformede korn av sølvbromid og sølvbromjodid, så kan man oppnå meget store økninger med hensyn til hastighet ved å bruke slike blåspek-trale sensitiverende fargestoffer. Når man ønsker å eksponere emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, overfor lys hvor de har iboende følsomhet, så kan man oppnå bedret følsomhet ved å øke tykkelsen på de flakformede kornene. Det er f.eks. foretrukket å øke korntykkelsen slik dette er beskrevet ovenfor, i forbindelse med formål hvor man ønsker billedoverfør-ing . Mere spesielt kan det angis at de foretrukne emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, så bruker man blåsensitiverte sølvbromid og bromjodid-emulsjoner hvor de flakformede kornene har en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og et midlere sideforhold på mer enn 8:1. Fortrinnsvis bør dette sideforholdet være minst 12:1,

og stå for minst 50% av det totalt projiserte areal av de sølvhalogenid-korn som er tilstede i emulsjonen, fortrinnsvis 70% og optimalt minst 90%.

Brukbare blåspektralsensitiverende fargestoffer som kan brukes i sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold, kan velges fra alle typer kjente fargestoffer som er kjent for å kunne gi spektralsensitivering. Foretrukne blåspektral sensitiverings-stoffer er polymetinfargestoffer, så som cyaniner, merocyaniner, hemicyaniner, hemioxonoler og merostyryler• Vanligvis vil anvendbare blåspektralsensitiveringsmidler velges fra disse typer fargestoffer på grunn av sine absorbsjonsegenskaper. Det er imidlertid visse generelle strukturelle korroleringer som kan tjene som en rettesnor når man ønsker å velge brukbare blåsensitiveringsmidler. Vanligvis vil det være slik at jo kortere metinkjeden er, jo kortere vil bølgelengden være for det sensitiverende maksimum. Ringformede strukturer påvirker også absorbsjonen. En addisjon av ringer til nevnte kjerneringer, har en tendens til å begunstige absorbsjon ved lengre bølgelengder. Substituenter kan også endre absorb-sjonsegenskapene. I de etterfølgende formler vil alkylgrup-pené inneholde fra 1 til 2 0 karbonatomer, fortrinnsvis fra 1 til 8 karbonatomer, hvis intet annet er angitt. Arylgrup-pene vil inneholde fra 6 til 15 karbonatomer, og er fortrinnsvis fenyl eller naftyl-grupper.

Foretrukne cyanblåspektralsensitiveringsmidler er monometin-cyaniner; men brukbare cyanblåspektralsensitiveringsmidler kan imidlertid velges fra gruppen som er representert ved formel I, I

hvor

Z 1 og Z 2 kan være de samme eller forskjellige, og hver representerer de elementer som er nødvendig for å danne en cyklisk kjerne avledet fra basiske heterocykliske nitrogenforbindelser så som oxazolin, oxazol, benzoxazol, naftoxazolene (f.eks. naft[2,1-d]oxazol, naft[2,3-d]oxazol og naft[1,2-d)oxazol), tiazolin, tiazol, benzotiazol, naftotiazolene (f.eks. nafto[2,1-d]tiazol), tiazolkinolinene (f.eks. tiazol[4,5-b]-kinolin), selenazolin, selenazol, benzoselenazol, naftoselena-zolene, (f.eks. nafto[,12-d]selenazol), 3H-indol (f.eks.

3,3-dimetyl-3H-ir>dol) , benzindolene (f.eks. 1,1-dimetyl-benz[e]indol), imidazolin, imidazol, benzimidazol, naftimi-dazolene (f.eks. naft[2,3-d]imidazol), pyridin og kinolin, hvor kjernen kan være substituert på ringen med en eller flere forskjellige substituenter så som hydroksy, halogen-atomer (f.eks. fluor, klor, brom og jod), alkylgruppe eller substituert alkylgrupper (f.eks. metyl, etyl, propyl isopro-pyl, butyl, oktyl, dodecyl, oktadecyl, 2-hydroksyetyl, 3-sulfopropyl, karboksyrnetyl, 2-cyanoetyl og trifluormetyl), arylgrupper eller substituerte arylgrupper, (f.eks. fenyl, 1-naftyl, 2-naftyl, 4-sulfofenyl, 3-karfccksyfenyl, og 4-bifenyl), aralkylgrupper (f.eks. benzyl og fenetyl), alkoksy-grupper (f.eks. metoksy, etoksy og isopropoksy), aryloksy-grupper (f.eks. fenoksy og 1-naftoksy), alkyltiogrupper (f.eks. metiotio og etyltio), artyltiogrupper (f.eks. fenyl-tio, p-tolyltio, og 2-naftyltio), metylendioksy, cyano, 2-tienyl, styryl, amino eller substituerte aminogrupper,(f.eks. anilino, dimetylamino, dietylamino, og morfolino), acylgrup-per, så som karboksy (f.eks. acetyl og benzoyl) og sulfo;

R 1 og R 2 kan være de samme og forskjellige, og representerer alkylgrupper, arylgrupper, alkenylgrupper eller aralkyigrupper, med eller uten substituenter, (f leks. karboksymetyl, 2-hydroksyetyl, 3-sulfopropyl, 3-sulfobutyl, 4-sulfobutyl, 4-sulfofenyl, 2-metoksyetyl, 2-sulfatetyl, 3-tiosulfatpro-pyl, 2-fosfonetyl, klorfenyl og bromfenyl);

R 3 representerer hydrogen;

R 4 og R 5 representerer hydrogen eller alkyl med fra 1 til

4 karbonatomer;

p og q er 0 eller 1, bortsett fra at p og q fortrinnsvis ikke begge er 1;

m er 0 eller 1, bortsett fra at når m er 1, så er både p og q 0, og hvor minst en av gruppene Z 1 og z 2 representerer imid-

azolin, oxazolin, tiazolin eller selenazolin;

A er en anionisk gruppe;

B er en kationisk gruppe; og

k og kan være 0 eller 1, avhengig av hvorvidt ioniske substituenter er tilstede. Varianter er selvsagt mulig hvor

13 2 5 12

R og R , R og R ,eller R og R (spesielt når m, p og q er 0) til sammen representerer de atomer som er nødvendig for å få en fullstendig alkylenbro.

Enkelte representative cyanfargestoffer som kan brukes som blåsensitiveringsmidler, er angitt i tabell 1. Foretrukne merocyaninblå spektralsensitiveringsmidler er zerometinmerocyaniner (azomerocyaniner), men anvendbare merocyaninblå spektralsensitiveringsmidler kan imidlertid velges blant de som har følgende formel 2.

hvor

1 2

Z representerer samme elementer som enten Z eller Z i for-eml 1 ovenfor,

1 2

R representerer samme grupper som enten R eller R i formel

1 ovenfor,

R^ og R"5 representerer hydrogen, en alkylgruppe med fra 1

til 4 karbonatomer eller en arylgruppe (f.eks. fenyl eller naftyl),

i

G^ representerer en alkylgruppe eller substituert alkylgruppe, en aryl eller substituert arylgruppe, en aralkylgruppe, en alkoksygruppe, en aryloksygruppen en hydroksygruppe, en aminogruppe, en substituert aminogruppe, f.eks. slike grupper som er angitt i formel 1;

G 2kan representere enhver av de gruppene som er angitt for G"*", og kan i tillegg også representere en cyanogruppe, en alkyl, en arylsulfonylgruppe, eller en gruppe med formelen

12 1

-C-G , eller G sammen med G kan representere de elementer ii

0

som er nødvendig for å få en fullstendig cyklisk, sur kjerne, f.eks. av den type som er avledet fra 2,4-oxazolidinon (f.eks. 3-etyl-2,4-oxazolidindion), 2,4-tiazolidindion (f.eks. 3-metyl-2,4-tiazolidindion), 2-tio-2,4-oxazolidin-dion, (f.eks. 3-fenyl-2-tio-2,4-oxazolidindion), rodanin, slik som 3-etylrodanin, 3-fenylrodanin, 3-(3-dimetylamino-propyl) rodanin, og 3-karboksy-metylrodanin, hydantoin, (f.eks. 1,3-dietyl-hydantoin og 3-etyl-l-fenylhydantoin), 2-tiohydantoin, (f.eks. l-etyl-3-fenyl-2-tiohydantoin, 3-heptyl-l-fenyl-2-tiohydantoin, og 1,3-difenyl-2-tiohydantoin), 2-pyrazolin-5-on, slik som 3-metyl-fenyl-2-pyrazolin-5-on, 3-metyl-l-(4-karboksybutyl)-2-pyrazolin-5-on, og 3-metyl-2-(4-sulfofenyl)-2-pyrazolin-5-on, 2-isoxazolin-5-on, (f.eks. 3-fenyl-2-isoxazolin-5-on), 3,5-pyrazolidindion, (f.eks. 1,2-dietyl-3,5-pyrazolidindion og 1,2-difenyl-3,5-pyrazolidindion), 1,3-indandion, 1,3-dioksan-4,6-dion, 1,3-cyklohekandion, barbitursyre, (f.eks. 1-etylbarbitur-syre og 1,3-dietylbarbitursyre), og 2-tiobarbitursyre, (f. eks. 1,3-dietyl-2-tiobarbitursyre og 1,3-bis(2-metoksyetyl)-2-tiobarbitursyre);

r og n kan hver være 0 eller 1, bortsett fra at når n er 1, så er vanligvis Z begrenset til imidazolin, oxazolin, selenazolin, tiazolin, imidazolin, ixazol eller benzooxazol,

1 2

eller at G og G da ikke representerer et cyklisk system. Enkelte representative blåsensitiverende merocyaninfarge-stof f er er angitt i tabell II.

Anvendbare blåsensitiverende hemicyaninfargestoffer innbefatter de som er angitt med formel 3

hvor

Z, R og p representerer samme elementer som i formel 2,

G 3 og G 4 som kan være de samme eller forskjellige, representerer alkyl, substituert alkyl, aryl, substituert aryl eller aralkyl, f.eks. av den type som er illustrert som ringsub-stituenter i formel 1, eller G 3 og G 4 kan tilsammen danne et ringsystem avledet fra et cyklisk sekundært amin, så som pyrrolidin, 3-pyrrolin, piperidin, piperazin, (f.eks. 4-metylpiperazin og 4-fenylpiperazin), morfolin, 1,2,3,4-tetrahydrokinolin, decahydrokinolin, 3-azabicyklo[3,2,2] nonan, indolin, azetidin, og heksahydroazepin;

L 1 og L 4 representerer hydrogen, alkyl med fra 1 til 4 karbonatomer, aryl, substituert aryl, eller så kan to av grup-12 3 4

pene L , L , L og L representere de elementer som er nødven-dig for å få en fullstendig alkylen eller karbocyklisk bro;

n er 0 eller 1; og

A og k har samme definisjon som i formel 1.

Enkelte representative blåsensitiverende hemicyaninfargestoffer er angitt i tabell III.

Anvendbare blåsensitiverende hemioxonolfargestoffer innbefatter de som er representert med formel 4,

hvor

1 2

G og G representerer de samme elementer som i formel 2;

3 4 12 3

G , G , L , L og L representerer samme elementer som i formel 3, og

n er 0 eller 1.

Enkelte representative blåsensitiverende hemioxonolfargestof— fer er angitt i tabell IV.

Brukbare blåsensitiverende merostyrylfargestoffer innbefatter de som ér representert ved formel 5, <!>

hvor

12 3 4

G , G , G , G og n er som definert i formel 4.

Noen representative blåsensitiverende merostyrylfargestoffer er angitt i tabell V.

1. 1-cyano-l-(4-dimetylaminobenzyliden)-2-pentanon

2. 5-(4-dimetylaminobenzyliden.2,3-difenyl-tiozolidin-4-on-l-oxideri

0

> 'J S CH,

n*. / \ / \ /-""v / 3

X-N

/' <XCH>-i il "

°

3. 2-(4-dimetylaminocinnamyliden)tiazol- [3,2-a]benzimidazol-3-on

Spektral sensitivering kan utføres på ethvert trinn av emulsjonsfremstillingen, slik dette tidligere er beskrevet. Mest vanlig blir spektralsensitivering gjort etter at man har hatt en fullstendig kjemisk sensitivering. Man kan imidlertid ut-føre den spektrale sensitivering samtidig med en kjemisk sen-; sitivering samtidig med en kjemisk sensitivering, eller en kan fullstendig gå foran den kjemiske sensitivering og kan endog begynne før man har fått en fullstendig utfellning av sølvhalogenidkornene, slik det er beskrevet i US patentene 3.628.960 og 4.225.666. Som beskrevet i US patent 4.225.666 så kan man spesielt tilføre det spektralsensitiverende fargestoffet i emulsjonen slik at en del av fargestoffet er tilstede før den kjemiske sensitiveringen, mens resten føres inn etter at denne er utført. I motsetning til US patent 4.225.666, så kan man i foreliggende oppfinnelse mere spesielt tilsette nevnte spektrale sensitiveringsfargestoff til emulsjonen etter at 80% av sølvhalogenidet er blitt utfelt. Sensitivering kan bedres ved en justering av pAg, og heri inngår også variasjon i pAg så som under en eller flere sykluser under den kjemiske og/eller spektrale sensitivering. Et spesifikt eksepmel på pAg justering er beskrevet i Research Disclosure, vol. 181, mai 1979, avsnitt 18155.

Sølvbromjodidemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold kan oppnå høyere hastighet-kornforhold når 'de er kjemisk og spektralt sensitivert enn det som hittil har vært mulig når man har brukt emulsjoner som har inneholdt flakformede korn med lavt sideforhold og/eller har hatt det høyest kjente hastighets-kornethets-forhold. Man oppnår de beste resultater når man bruker minus blå spektralsensitiverende fargestoffer.

I en foretrukken form, kan de spektrale sensitiveringsmidler inkorporeres i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse før man utfører kjemisk sensitivering. Man oppnår lignende resultater i visse tilfeller ved å innføre også andre absorberbare materialer, så som modifiserende forbindelser, i emulsjoner før den kjemiske sensitivering.

Uavhengig om man på forhånd tilsetter absorberbare materialer, så er det foretrukket å anvende tiocyanater under den kjemiske sensitiveringen i konsentrasjoner på fra 2 x 10 til 2 mol-% basert på sølv, slik det er beskrevet i ovennevnte US patent 2.642.3 61. Man kan også bruke andre modningsmidler under den kjemiske sensitiveringen.

I en tredje fremgangsmåte som kan praktiseres med en eller begge av de ovennevnte eller uavhengig av disse, kan man justere konsentrasjonen av sølv og/eller halogenidsaltene umiddelbart før eller under den kjemiske sensitiveringen. Opp-løselige sølvsalter, så som sølvacetat, sølvtrifluoracetat og sølvnitrat, kan føres inn i reaksjonskaret sammen med sølv-salter som er istand til å utfelles på kornoverflåtene, f.eks. sølvtiocyanat, sølvfosfat, sølvkarbonat o.l. Man kan også tilsette fine sølvhalogenidkorn (f.eks. inneholdende sølvbromid, jodid og/eller klorid), som er istand til å få en Ostwald modning på de flakformede kornoverflater. Således kan f.eks. en Lippmann emulsjon føres inn i reaksjonskaret under den kjemiske sensitivering. Den kjemiske sensitiveringen av spektralt sensitiverende emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold, kan skje på en eller flere diskrete posisjoner på de flakformede korn. Man antar at det skjer en preferensiell absorbsjon av det spektralsensitiverende fargestoff på de krystallografiske overflater som danner hovedflåtene på de flakformede korn, noe som gjør at man kan få en kjemisk sensitivering selektivt på ulike krystallografiske overflater av de flakformede kornene .

De foretrukne kjemiske sensitiveringsmidler for å oppnå de høyeste hastighets-kornethets forhold, er gull og svovel-sensitiveringsmidler, gull og selen-sensitiveringsmidler, gull, svovel og selen-sensitiveringsmidler. I en foretrukken form ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil de foreliggende emulsjoner således inneholde et middel kalkogen, så som svovel og/eller selen, som ikke lar seg påvise, og gull som lar seg påvise. Emulsjonene vil også vanligvis inneholde påvisbare mengder av tiocyanat, skjønt konsentrasjonen av tiocyanatet i endelige emulsjoner kan bli sterkt redusert ved hjelp av kjente teknikker for vasking av emulsjoner.

I forskjellige av de foretrukne former som er angitt ovenfor, kan de flakformede sølvbromjodid-kornene ha et annet sølv-salt på sin overflate, så som sølvtiocyanat eller et annet sølvhalogenid med et annet halogenidinnhold (f.eks. sølv-klorid eller sølvbromid), skjønt det andre sølvsaltét kan være tilstede under et påvisbart nivå.

Skjønt det ikke er nødvendig for å oppnå alle fordeler ved foreliggende emulsjoner, så bør de fortrinnsvis i overensstemmelse med vanlig kjent teknikk, sensitiveres optimalt kjemisk og spektralt. Det betyr at man således fortrinnsvis bør oppnå hastigheter som er minst 60% av den maksimale logg hastighet som lar seg oppnå fra kornene i det spektrale området av sensitiveringen under de påtenkte betingelser med hensyn til bruk og fremkalling. Logghastigheten er!her definert som 100 (1-log E), hvor E måles i meter-candle-sekunder ved en tetthet på 0,1 over slør. Så snart sølvhalogenid-korninnholdet i en emulsjon er blitt karakterisert, er det mulig fra videre produktanalyse og funksjonering og bedømme hvorvidt et emulsjonslag i et produkt synes å være optimalt kjemisk og spektralt sensitivert i forhold til tilsyarende produkter fra andre fabrikkanter. For å oppnå skarphets-fordelene ved foreliggende oppfinnelse, betyr det lite hvorvidt sølvhalogenidemulsjonene er effektivt eller ineffektivt kjemisk eller spektralt sensitivert. i

Så snart man har fremstilt emulsjonene ifølge foreliggende oppfinnelse, inneholdende flakformede korn med høyt side-innhold ved en utfellning, en vasking og en sensitivering som beskrevet ovenfor, kan de bearbeides videre ved at de inkorporeres i vanlige fotografiske artikler som kan brukes for slike formål hvor det er ønskelig med et sølvbilde, f.eks. i vanlig svart/hvit fotografi.

Fotografiske elementer med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse og hvor det er ønskelig å fremstille sølvbilder, kan herdnes i tilstrekkelig grad slik at man unngår å inkorporere ytterligere herdner under de etterfølgende frem-kallingsprosesser o.l. Dette muliggjør en øket sølvdeknings-evne sammenlignet med fotografiske elementer som er herdnet på lignende måte, men hvor man bruker ikke-flakformede korn eller med et lavere sideforhold enn det som er brukt i foreliggende emulsjoner. Spesifikt er det mulig å herdne emulsjonslag med flakformede korn med høyt sideforhold og andre hydrofiliske kolloidlag som måtte forefinnes i svarjt/hvit fotografiske elementer, i en tilstrekkelig mengde til at man reduserer svellingen av lagene til mindre enn 200%, idet prosentvis svelling bestemmes ved at man (a) inkuberer det fotografiske element ved 30° i 3 døgn ved 50% relativ fuktig-het, (b) måler lagenes tykkelse, (c) nedsenker det fotografiske element i destillert vann ved 21^ i 3 minutter, og (d) måler forandringene i lagenes tykkelse. Det er spesielt foretrukket at herdningen av de fotografiske elementer hvor man ønsker å fremstille sølvbilder går så langt at man ikke trenger å bruke herdningsmidler i de senere bearbeidings-oppløsninger. Det er imidlertid innlysende at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan herdne til ethvert ønskelig nivå. Videre er det selvsagt at man kan tilsette herdningsmidler til alle typer bearbeidingsoppløsninger,

f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 184, august 1979, avsnitt 18431, paragraf K, som angår spesielt fremkalling av radiografiske materialer.

Typiske herdningsmidler som kan brukes (forherdningsmidler)

er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978,

avsnitt 17643, seksjon X.

i

Ustabilitet som øker minimumstettheten i emulsjonslag av negativ typen, (f.eks. slør) eller som øker minimumstettheten eller nedsetter maksimumstettheten i emulsjonslag av den direkte positive typen, kan unngås ved at man inkorporerer stabiliseringsmidler, anti-slør midler, latente billedstabi-lisatorer og tilsvarende tilsetninger i emulsjonen og til-

festede lag før disse belegges, slik det er vist i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon

VI. Mange av anti-slør dannelsesmidlene som er effektive

i emulsjoner, kan også brukes i fremkallere og kan klassifi-

seres i et par generelle grupper, slik det er illustrert av C.E.K. Mees, The Theory of the Photographic Process, 2.

utg. Macmillan, 1954, side 677^680.

Når man bruker herdningsmidler av aldehyd-typen, kan emulsjonslagene beskyttes med vanlige anti-slørdannelsesmidler.

I tillegg til sensitiveringsmidler, herdnere, evt. anti-slørdannelsesmidler og stabilisatorer, kan en rekke andre vanlige kjente fotografiske tilsetningsmidler være tilstede.

Valg av slike vil være avhengig av den type fotografiske formål produktet skal brukes for. En rekke forskjellige typer tilsetningsmidler er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643. Optiske klarningsmidler kan tilsettes, slik det er beskrevet i avsnitt 17643, paragrav V. Absorberende og spredende materialer kan brukes i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse og i separate lag i de fotografiske elementer slik det er beskrevet i avsnitt VIII. Belegningsmidler slik det er beskrevet i avsnitt XI, og mykningsmidler og smøremidler slik det er beskrevet i avsnitt XII, kan være tilstede. Antistatiske lag slik det er beskrevet i avsnitt XIII kan også være tilstede. Fremgangsmåter for tilsetning av slike midler er beskrevet

i avsnitt XIV. Mattningsmidler kan inkorporeres slik det er beskrevet i avsnitt XVI. Fremkallere og fremkallings-modifiserende midler kan, hvis det er ønskelig, inkorporeres slik det er beskrevet i avsnitt XX og XXI. Når fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse skal brukes for radiografiske formål, så kan emulsjonene og andre lag i de radiografiske elementer være i enhver form slik det spesielt er beskrevet i Research Disclosure, avsnitt 18431, sitert ovenfor. Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse såvel som andre vanlig kjente sølvhalogenid-emulsjonslag, mellomliggende lag, overliggende lag og underliggende lag, hvis disse er tilstede i fotografiske elementer, kan belegges <p>g tørkes som beskrevet i Research Disclosure, vol. 17 6, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon XV.

I overensstemmelse med vanlig praksis, kan foreliggende emulsjoner blandes med andre kjente emulsjoner, for å tilfredsstille spesifike krav. Det er f.eks. kjent at man kan blande emulsjoner for å justere karakteriseringskurven på et fotografisk element, slik at man kan tilfredsstille et forutbe-stemt krav. Blanding kan brukes for å øke eller nedsette

de maksimale tettheter som er mulig å oppnå ved eksponering og fremkalling, for å nedsette eller å øke minimumstettheten og for å justere karakteriseringskurvens form mellom dens

maksima- og minima-deler. For å oppnå dette, kan emulsjoner ifølge oppfinnelsen blandes med vanlig kjente sølvhalogenid-emuls joner slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon I. Man kan spesielt blande emulsjoner slik det er beskrevet i underseksjon F av seksjon I. Når en relativt finkornet sølvkloridemul-sjon blandes med eller påstrykes eller pålegges inntil emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, så oppnår man en ytterligere økning i følsomheten, dvs. forholdet mellom hastighet og kornethet, slik det er beskrevet i US patent 3.140.179 og 3.152.907.

I sin enkleste form, så vil fotografiske elementer ifølge foreliggendevOppfinnelse bruke et enkelt emulsjonslag som inneholder emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse,

samt et fotografisk underlag. Det er selvsagt underforstått at mer enn et sølvhalogenid-emulsjonslag såvel som et overliggende lag, underlag og mellomliggende lag også'kan brukes. Istedet for å blande emulsjonene slik det er beskrevet ovenfor, kan man vanligvis oppnå den samme effekt ved å belegge emulsjonene som separate lag. Belegging av separate emulsjonslag for å oppnå større eksponeringsrom er velkjent, slik det f.eks. er beskrevet av Zelikman og Levi, Making and Coating Photographic Emulsions, Focal Press, 1964, side 234-238; og US patent 3.662.228, og UK patent 923.045. Det er videre kjent at man kan øke den fotografiske hastigheten når raskere og langsommere emulsjoner pålegges i separate lag i motsetning til blanding. Typisk vil det raskeste emulsjonslaget legges slik at det ligger nærmest bestrålings-kilden i forhold til det langsommere emulsjonslaget. Denne metoden kan utvides slik at man bruker tre eller flere påliggende emulsjonslag. Slike arrangementer av flere forskjellige lag inngår spesielt i foreliggende oppfinnelse.

Lagene i det fotografiske element kan pålegges en rekke forskjellige underlag. Typiske fotografiske underlag innbefatter polymeriske filmer, produkter av trefibrer, slik som papir, metallflak og folier, glass og keramiske elementer, utstyrt med et ellers.flere underliggende lag for å bedre underlagets evne med hensyn til festeevne, antistatiske evner, slipende evner, hardhet, friksjon, evner til å mot-virke halog- og/eller andre egenskaper. Slike underlag er velkjente og er f.eks. beskrevet i Research Disclosure,

vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon XVII.

Skjønt emulsjonslagene vanligvis pålegges som kontinuerlige lag på underlag som har motsatte plane hovedoverflater, så er dette nødvendigvis ikke alltid tilfelle. Emulsjonslagene kan pålegges som lateralt plasserte lagsementer på jet plant underlag. Når emulsjonslaget eller lagene segmenteres, er det foretrukket å bruke et mikrocellulært underlag. Anvendbare mikrocellulære underlag er beskrevet i Patent Coopera-tion Treaty publisert søknad W080/01614, publisert 7. august 1980, (tilsvarer belgisk patent 881.513, 1. august 1980), og US patent 4.307.165. Mikrocellene kan variere i bredde fra

1 til 200 mikrometer, og kan være av en dybde på opptil

1000 mikrometer. Det er generelt foretrukket at mikrocellene er minst 4 mikrometer i bredde, og minst 2 00 mikrometer dype og hvor de optimale dimensjoner ligger mellom 10 og 100 mikrometer i bredde og dybde for vanlige svart/hvit formål, spesielt i de tilfeller hvor det er ønskelig å få et fotografisk bilde som siden skal forstørres.

De fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse kan eksponeres på vanlig måte. Det henvises i dette tilfelle spesielt til Research Disclosure, avsnitt 17643, som er angitt ovenfor, avsnitt XVIII. Foreliggende oppfinnelse er spesielt fordelaktig når man eksponerer ved hjelp av elek-tromagnetisk stråling i det spektralområdet hvor de tilstedeværende spektrale sensitiveringsmidler har sine absorbsjonsmaksima. Når de fotografiske elementer skal oppta bilder i den blå, grønne, røde eller innfrarøde del av spektret, så vil man anvende spektralsensitiveringsmidler i den blå, grønne, røde eller innfrarøde del av spektret. For svart/hvit formål er det foretrukket at de fotografiske elementene er ortokromatiske eller pankromatiske sensitivert slik at lyset kan ha en bedret følsomhet i hele det synlige spektret. Den strålingsenergi som brukes for eksponeringen kan enten være i vilkårlig fase eller i fase,

og kan f.eks. fremstilles av lasere. Billedeksponeringen kan skje ved romtemperatur, forhøyet eller redusert temperatur, og/eller ved trykk og heri inngår høy- og lavintensi-tetseksponeringer, kontinuerlig eller vekslende eksponeringer, og hvor eksponeringstiden kan variere fra minutter til meget korte tidsrom, dvs. i området fra millisekund til mikrosekund. De eksponeringstider som skal brukes, kan bestemmes ved vanlig kjent sensitometrisk teknikk, slik det er beskrevet av T.H.James, The Theory of the Photographic Process, 4. utg., Macmillan, 1977, kapitlene, 4, 6, 17, 18 og 23.

Det lysfølsomme sølvhalogenidet som forefinnes i de fotografiske elementer kan fremkalles etter eksponering, slik at man får dannet et synlig bilde, ved at sølvhalogenidet kommer i kontakt med et vandig alkalisk medium i nærvær av et fremkallingsmiddel som forefinnes i mediet eller i elementet.

Så snart det er dannet seg et sølvbilde i eller på det fotografiske element, er det vanlig praksis å fiksere det fremkalte sølvhalogenid. Foreliggende emulsjoner er meget fordelaktige ved at man kan utføre fikseringen på et kortere tidsrom. Dette gjør at fremkallingen kan akselereres.

Fargestoffbilleddannelse.

De fotografiske elementer og de typer teknikk som er beskrevet ovenfor for å frembringe et sølvbilde, kan lett tilpasses slik at man får tilveiebragt et farget bilde ved hjelp av fargestoffer. For å oppnå et projiserbart fargebilde på den enkleste måte, kan et vanlig fargestoff inkorporeres i underlaget i det fotografiske element, og sølvbilleddannel-sen kan skje som beskrevet ovenfor. I de områder hvor det danner seg et sølvbilde i elementet, så vil dette i slike områder bli i alt vesentlig ugjennomtrengelig for lys, hvorved de gjenværende områder vil transmittere lys som har en farge som tilsvarer fargen på underlaget. På denne måten kan man lett fremstille et farget bilde. Den samme effekten kan også oppnås ved å bruke separate fargefilterlag eller fargefilterelementer sammen med et element som har et transparent bærende element.

Sølvhalogenidfotografiske elementer kan brukes for å fremstille fargebilder ved en selektiv destruksjon eller dannelse av fargestoffer. De fotografiske elementer som er beskrevet ovenfor for fremstilling av sølvbilder, kan brukes for å frembringe fargebilder ved at man bruker fremkallere inneholdende fargebildedannere, så som fargekoblere, f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 17 6, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon XIX, paragraf D. I denne formen vil fremkalleren inneholde et fargefremkallende middel (f.eks. et primært aromatisk amin) som i sin oksyderte form er istand til å reagere med kobleren, slik at man får dannet bildefargestoffet.

Fargestoffdannende koblere kan alternativt inkorporeres i

det fotografiske element på vanlig kjent måte. De kan inkorporeres i forskjellige mengder for å oppnå forskjellige fotografiske effekter. I raskere og intermediære hastighetsemulsjonslag, kan f.eks. konsentrasjon av koblere i forhold til

sølvdekningen være begrenset til mindre enn det som normalt anvendes, i raske og intermediære hastighetsemulsjonslag.

De fargedannende koblere som vanligvis velges for å danne subtraktive primære bildefargestoffer, (f.eks. gul, magenta og cyan) er ikke-diffunderbare, fargeløse koblere. Man kan bruke fargeformende koblere med forskjellig reaksjonshastig-het i enkle eller separate lag for å oppnå forønskede effekter for spesifike fotografiske formål.

De fargedannende koblere kan ved koblingen frigjøre fotografisk fordelaktige forbindelser, så som fremkallingsinhibi-torer eller akseleratorer, blekningsakseleratorer, fremkal-lingsmidler, sølvhalogenidoppløsningsmidler, tonere, herdnere, slørdannelsesmidler, anti-slør dannelsesmidler, konkurrerende koblere, kjemiske og spektrale sensitiveringsmidler og desensitiveringsmidler. Fremkallingsinhibitor-frigjør-ende (DIR) koblere er velkjente. Det samme gjelder farge-stof f dannende koblere og ikke-fargestoffdannende forbindelser som ved kobling frigjør en rekke forskjellige fotografiske fordelaktige grupper. DIR forbindelsene som ikke danner et fargestoff ved reaksjon med oksyderte fargefremkallende midler, kan også brukes. Videre kan man også bruke DIR forbindelser som oksydativt spaltes. Sølvhalogenidemulsjoner som er relativt lysufølsomme, så som Lippmann emulsjoner,

er blitt anvendt som mellomliggende lag og som overliggende lag for å hindre eller for å regulere vandringen av fremkal-1ingshemmende fragmenter.

De fotografiske elementer kan inkorporere fargede fargedannende koblere, f.eks. av den type som brukes for å danne inte-grale masker for negative fargebilder og/eller konkurrerende koblere. De fotografiske elementer kan videre innbefatte billedfargestoff-stabilisatorer. Alle de ovenfor nevnte forbindelser og prosesser er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon VII.

Fargestoffbilder kan dannes eller forsterkes ved fremgangsmåter hvor man anvender en kombinasjon av et fargestoffbilde-fremkallende reduksjonsmiddel og et oksydasjonsmiddel i form av et inert overgangsmetallionekompleks. De fotografiske elementer kan spesielt tilpasses for å danne fargestoffbilder ved slike fremgangsmåter.

De fotografiske elementer kan frembringe fargestoffbilder gjennom en selektiv destruksjon av fargestoffer eller farge-stof f-forløpere, f.eks. ved sølv-fargestoff-bleknings prosesser. Det er vanlig praksis ved fremstilling av fargestoffbilder i sølvhalogenidfotografiske elementer å fjerne det fremkalte sølvet ved bleking. En slik fjerning kan bedres ved at man inkorpoerer en blekningsakselerator eller en for-løper for en slik i fremkallingsoppløsningen, eller i et lag i elementet. I visse tilfeller vil den sølvmengde som dannes ved fremkallingen være liten i forhold til den mengde fargestoff som fremstilles, spesielt ved fargestoffbilledforsterk-ning, slik det er beskrevet ovenfor, og man kan da :utelate sølvblekningen uten synlig visuell effekt. For andre formål kan sølvbildet beholdes og fargestoffbildet brukes .derved til å øke eller supplementere den tetthet som tilveiebringes av billedsølvet. I de tilfeller hvor man bruker en farge-stof f-forbedret sølvbilleddannelse, er det vanligvis foretrukket å bruke et nøytralt fargestoff eller en kombinasjon av fargestoffer som tilsammen gir et nøytralt bilde.

Delvis kornfremkalling.

Det er velkjent og angitt i litteraturen at enkelte fotodet-ektorer, f.eks. semiledere i videokameraer etc, har bedre kvanteeffekt med hensyn til påvisning enn det man finner i sølvhalogenidfotografiske elementer. En undersøkelse av de grunnleggende egenskaper i vanlig kjente sølvhalogenidfoto-graf iske elementer, viser at dette i alt vesentlig skyldes den binære natur man finner i de individuelle sølvrialogenid-kornene, mer enn deres lave kvantefølsomhet. Dette er f.eks. diskutert av Chaw, "Multilevel Grains og the Ideal Photographic Detector", Photographic Science and Engineering, vol.16, nr. 3, mai/juni 1972, side 192-200. Sølvhalogenid-kornene har en såkalt på/av-natur, dvs. at såsnart et latent billedsenter er dannet på et sølvhalogenid-korn, så er kornet fullt ut fremkallbart. Vanlig fremkalling er uavhengig av den mengde lys som har truffet kornet utlover en terskelverdi, dvs. den mengde som er nødvendig for å danne et latent bilde. Sølvhalogenid-kornet gir eksakt det samme produkt ved fremkalling enten det har absorbert mange fotoner og dannet flere latente billedsentra, eller bare absorbert det minimumantall fotoner som nødvendig for å danne et enkelt latent billedsenter.

Ved eksponering overfor lys f.eks., så vil latente billedsentra bli dannet i og på sølvhalogenid-korn av den flakformede type med høyt sideforhold som brukes i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse. Enkelte korn kan bare ha ett latent billedsentrum, andre mange og noen ingen. Imidlertid så vil antallet av latelte billedsentra som dannes stå i forhold til mengden av eksponerende stråling. Etter som de flakformede kornene har relativt stor diameter, og fordi deres hastighet/kornethets-forhold kan være høyt, spesielt når de er dannet av et i alt vesentlig optimalt, kjemisk og spektralt sensitivert sølvbromjodid, så kan deres hastighet være relativt høy. Fordi antallet latente billedsentra i eller på hvert korn står i et direkte forhold til eksponer-ingsmengden som kornet har mottatt, så vil det være mulighet for en høy kvanteeffekt med hensyn til påvisning, forutsatt at denne informasjon ikke tapes under fremkallingen.

I en foretrukken form blir hvert latent billedsentrum fremkalt for å øke dets størrelse uten at man fullstendig fremkaller sølvhalogenid-kornene. Dette kan gjøres ved at man avbryter sølvhalogenid-fremkallingen på et tidligere trinn enn det som er vanlig, dvs. før man får en optimal fremkalr-ling for vanlige fotografiske formål. En annen mulighet er å anvende en DIR kobler og et fargefremkallingsmiddel. Den inhibitor som frigjøres ved koblingen kan brukes for å hindre en fullstendig fremkalling av sølvhalogenid-kornene. I en foretrukken form hvor man praktiserer dette, bruker man selv-hemmende fremkallere. En selv-hemmende fremkaller er en som starter fremkallingen av sølvhalogenid-kornene, ment:som selv stopper fremkallingen før disse er blitt fullstendig fremkalt. Foretrukne fremkallere som er selv-hemmende inneholder p-fenylendiaminer, f.eks. av den type som er beskrevet av Neuberger et al., "Anomalour Concentration Effeet: An inverse Relationship Between the Rate of Development and Development and Developer Concentration of Some p-Phenylendiaminer", Photographic Science and Engineering, vol. 19, nr. 6, november/desember 1975, side 327-332.

Med avbrutt fremkalling eller fremkalling i nærvær, av DIR koblere, vil sølvhalogenid-korn med lenger fremkallingsinduk-sjonsperiode enn tilstøtende fremkallende korn, bli fullstendig utelukket fra fremkallingen. Bruken av en selvhemmende fremkaller har imidlertid den fordel at fremkallingen avcet individuelt sølvhalogenid-korn ikke hemmes før det har skjedd en viss fremkalling av kornet.

Fremkallingsforbedring av latente billedsentra gir en rekke sølvprikker. Disse prikkene er proporsjonale i størrelse og antall til eksponeringsgraden for hvert enkelt !korn. Ettersom de foretrukne selv-hemmende fremkallere inneholder fargefremkallingsmidler, så vil det oksyderte fremkallings-midlet kunne reagere med en fargedannende kobler <q>g danne et fargebilde. Ettersom bare en begrenset mengde sølvhalo-genid er fremkalt, vil imidlertid den mengde fargestoff som kan dannes på denne måten, også være begrenset. En løsning som fjerner er slik begrensning på den maksimale fargestoff-tetthetsdårinelsen, men som beholder forholdet mellom farge-tetthet til eksponeringsgrad, er å bruke en sølvkatalysert oksydasjons-reduksjons-reaksjon hvor man bruker ét peroksyd eller et overgangsmetallionekompleks som et oksydasjonsmiddel og et fargestoffbilledfremkallende reduksjonsmiddel, så som et fargefremkallingsmiddel. I de tilfeller hvor sølvhaloge-nid-kornene danner overflatelatente billedsentra, kan sentra-ene i seg selv gi tilstrekkelig sølv til å katalysere en fargestoffbilledforsterkende reaksjons. Det trinn man således anvender for å bedre det latente bildet ved en fremkalling er følgelig ikke absolutt vesentlig, skjønt det er foretrukket. I den foretrukne formen vil ethvert synlig, sølv som blir igjen i det fotografiske element etter at man har dannet fargestoffbilder, bli fjernet ved bleking, noe som er vanlig kjent i fargefotografi..

j

Det resulterende fotografiske bilde er et fargestoffbilde

som har en punkt-til-punkt fargestofftetthet som er propor-

sjonal til mengden av eksponerende stråling. Resultatet er at kvanteeffektiviteten med hensyn til påvisning for det fotografiske element er meget høyt. Man kan lett oppnå meget høye fotografiske hastigheter, skjønt den oksydasjons-reduk-sjonsreaksjon som er beskrevet, kan bidra til et øket nivå

med hensyn til kornethet.

Kornethet kan reduseres ved å anvende et mikrocellulært under-

lag slik det er beskrevet i nevnte PCT W080/01614. Fornem-

melsen av kornethet skapes ikke bare av størrelsen og de individuelle fargestoffskyene i bildet, men også ved deres vilkårlighet med hensyn til plassering. Ved å pålegge emul-

sjonene i et regelmessig mønster av mikroceller som er dannet på underlaget, og fordele det fargestoff som fremstilles i hver mikrocelle, slik at det blir jevnt, så får man en redu-

sert fornemmelse av kornethet.

Skjønt en partiell kornfremkalling er blitt beskrevet med

spesifik referanse til dannelse av fargestoffbilder, så kan det selvsagt også brukes for dannelse av sølvbilder. Ved fremkalling hvor man ønsker å fremstille et sølvbilde, for deretter å kunne observere kornetheten i dette, så kan denne reduseres ved å avslutte fremkallingen før de korn som inne-

holder latente billedposisjoner, er blitt fullstendig frem-

kalt. Etter som et større antall sølvsentra eller flekker kan fremstilles ved delvis kornfremkalling enn ved fremkal-

ling av hele kornet, så vil man på samme måten få en nedsatt fornemmelse av kornetheten ved en gitt tetthet. En lignende reduksjon med hensyn til kornethet kan også oppnås ved farge-stof f billeddannelse som innbefatter koblere, ved å begrense konsentrasjonen av denne kobleren, slik at den er tilstede i mengder som ligger under den støkiometriske mengde som vanligvis brukes i forhoid til sølvhalogenidet. Skjønt man må ha en sølvdekning i det fotografiske element som er noe høyere enn vanlig for å få en delvis kornfremkalling for der-

ved å oppnå maksimale tetthetsnivåer i forhold til de hvor man har en total kornfremkalling, så kan man ved hjelp av fiksering fjerne det sølvhalogenid som ikke fremkalles, og dette sølvhalogenid kan innvinnes etterpå, hvorved;forbruket av sølv ikke øker.

Ved å bruke partielle kornfremkalling under sølvbiileddannelse i forografiske elementer med mikrocellulære underlag, er det mulig å redusere kornetheten på sølvbildet på samme måte som er beskrevet ovenfor i forbindelse med fargestoffbilleddannelse. Hvis f.eks. en sølvhalogenid-emulsjon som brukes i foreliggende oppfinnelse, inkorporeres i et mønster av mikroceller på et underlag, og deretter delvis fremkalles etter billedeksponeringen, så vil dette gi en rekke sølvflekker som er proporsjonale til den kvantemengde stråling som er mottatt ved eksponeringen og det antall latente billedsentra som er dannet. Skjønt dekningsevnen for sølvflekkene er lav sammenlignet med det man oppnår ved total kornfremkalling,

så kan dette økes ved at man ved hjelp av fiksering fjerner uframkalt sølvhalogenid, hvoretter man rehalogenerer det sølv som er tilstede i mikrocellene, hvorpå man fysisk fremkaller sølvet på et jevnt belegg av fysiske fremkallingskjerner som forefinnes i mikrocellene. Ettersom sølvet fysisk fremkalles på fine kjerner, kan man ha langt høyere tetthet enn i kjemisk fremkalt sølv, hvorved man oppnår høyere maksimali tetthet. Videre vil det fysisk fremkalte sølv gi en jevn tetthet inne

i hver mikrocelle. Dette gir en reduksjon av kornetheten, etter som den vilkårlige forekomst av sølvtettheten erstattes med den regelmessighet som fremkommer på grunn av mikro-cellemønstret.

Følsomhet som en funk sjon av spektralområdet.

Når emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold brukes i fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, og disse er optimalt sensitivert slik det er beskrevet ovnefor, innenfor et utvalgt spektralområde og følsomheten for emulsjonen innen det området sammenlignes

i

med spektralområdet hvor emulsjonen skulle forventes å ha iboende følsomhet på grunn av sin halogenidsammensetning, har man kunnet observere at det eksisterer langt større føl-somhetsforskjeller enn det man hittil har kunnet observere i vanlig kjente emulsjoner. Utilfredsstillende separasjon av grønn- eller rødfølsomhetene i sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner har lenge vært en ulempe i flerfargefotografi.

De fordelene man kan oppnå ved hjelp av forskjellene med hensyn til spektralfølsomhet i sølvbromid og bromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, er beskrevet i det etterfølgende med spesifik henvisning til flerfargefotografiske elementer. Det skal imidlertid understrekes at dette kun er ment som en illustrerende anvendelse. Den økede forskjell med hensyn til spektralfølsomheten i foreliggende emulsjoner er ikke begrenset til flerfargefotografi eller til sølvbromid eller bromjodid-emulsjoner. Det er selvsagt underforstått at de forskjeller med hensyn til spektralføl-somheter som man observerer i foreliggende emulsjoner, også kan observeres i fotografiske elementer inneholdende et enkelt emulsjonslag. Slike fordeler man oppnår med øket forskjell på spektralfølsomheten, kan anvendes i en rekke emulsjoner med enhver halogenidsammensetning som kan brukes i den fotografiske industri. Når f.eks. sølvklorid og klorbromid-emuls joner er kjent for å ha tilstrekkelig lav iboende blåfølsomhet til at de kan brukes for opptak av grønt og rødt lys i flerfargefotografi uten beskyttelse mot eksponering av blått lys, så vil man for andre formål kunne oppnå fordeler ved å øke følsomhetsforskjellen mellom forskjellige spektrale ommåder. Hvis f.eks. en sølvklorid-emulsjon inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold, sensitiveres til innfrafør stråling, og så billedvis eksponeres i det spektrale området hvor det er skjedd en sensitivering, så kan det deretter fremkalles i lys med mindre økning med hensyn til minimumstetthetsnivå, noe som skyldes at emulsjonene har redusert følsomhet i de spektrale områder hvor det ikke er skjedd noen spektralsensitivering.

Flerfargefotografi.

Foreliggende oppfinnelse kan brukes for å fremstille flerfargefotografiske bilder. Generelt kan ethvert vanlig kjent flerfargebilleddannende element inneholde minst et sølvhalo-genidemulsjonslag, forbedres ved at man bare legger til eller skifter ut et av de tilstedeværende lag med en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Foreliggende oppfinnelse kan anvendes både på additiv og subtraktiv flerfare-billeddannelse.

For å illustrere anvendelsen av foreliggende oppfinnelse i additiv flerfargebilleddannelse, ble en filterrekke med blå, grønne og røde filterelementer brukt i kombinasjon med fotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse, som var i stand til å produsere et sølvbilde. En emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse som er pankromatisk sensitivert og som danner et lag i det fotografiske element, ble eksponert gjennom den nevnte filterrekken. Etter fremkallingen kan man gjennom filterrekken se et flerfarget bilde. Slike:bilder lar seg best betrakte ved projeksjon. Både det fotografiske element og filterrekken har begge eller deler et av et felles transparent underlag.

Betydelige fordeler kan oppnås ved å anvende foreliggende oppfinnelse på flerfargefotografiske elementer som gir flerfargebilder ved kombinasjoner av subtraktive, primære billeddannende fargestoffer. Slike fotografiske elementer består av et underlag og typisk minst en triade av overliggende sølvhalogenidemulsjonslag for separat mottak av blå, grønne og røde eksponeringer som gul, magenta og cyan farge-stof f bilder henholdsvis.

Ifølge en spesifikt foretrukken form av en minus blå sensitivert sølvbromjodidemulsjon med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, utgjør minst et av de emulsjonslag som skal brukes for opptak av grønt eller rødt lys i en triade av blått, grønt og rødt opptaks-opptaksemulsjonslag i et flerfargefotografisk element. Emulsjonen med flakformede korn plasserer slik at den under eksponering av det fotografiske element mottar nøytralt lys ved 5500°K blålys i tillegg til det lys emulsjonen skal oppta. Forholdet mellom blått og minusblått lys som laget mottar kan uttrykkes ved hjelp av AE, hvor

Alog E = log RT - log Eg,

log ET er logaritmen til, lysstyrken på det grønne eller det røde lys som emulsjonen skal oppta, og

log E-1, 3 er logaritmen til den samtidige lysstyrken

i blått lys som emulsjonen også mottar. I hvert enkelt tilfelle er E målt i meter-candle-sekunder hvis intet annet er angitt. 1

Alog E kan være en positiv verdi mindre enn 0,7 (fortrinnsvis mindre enn 0,3), samtidig som man får akseptable billed-gjengivelse av en flerfarget gjenstand. Dette er relativt overraskende sett på bakgrunn av den store mengde korn som er tilstede i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med en midlere dismeter på mer enn 0,7 mikrometer. Hvis en sammenlignbar emulsjon med ikke-flakformede korn eller korn med lavt sideforhold, og lignende halogenidsammensetning og midlere korndiameter, brukes istedet for en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil man vanligvis få uaksepta-belt nivå med hensyn til fargeforskyvning. I en foretrukken form av foreliggende oppfinnelse, så er i det minste de emulsjonslag som skal oppta minus blått lys en sølvbromjodid-emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Mere spesielt kan også emulsjonslaget for opptak av blått lys i en triade være en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. I en spesielt foretrukken form av oppfinnelsen, vil de flakformede korn være tilstede i alle emulsjonslagene i en triade, og ha en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer og en midlere korndiameter på minst 1,0 mikrometer, fortrinnsvis minst 2 mikrometer. I en enda mer foretrukket form av oppfinnelsen vil de flerfargefotografiske elementer ha en ISO fargeindeks på minst 180.

De flerfargefotografiske elementer trenger ikke å inneholde noe gulfilterlag plassert mellom eksponeringskilden og de foreliggende grønne og/eller røde emulsjonslag for å beskytte disse mot blålyseksponering, eller det gule filterlaget hvis det er tilstede, kan reduseres i tetthet til mindre enn enhver gulfilterlagstetthet som hittil har vært anvendt for å beskytte grønne og røde emulsjonslag fra blålysekspo-ner ing hvis det fotografiske element skal brukes i dagslys. I en spesielt foretrukken form er intet blåemulsjonslag plassert mellom det grønne og/eller det røde emulsjonslaget i triaden og eksponeringskilden. Det fotografiskei element vil derfor i alt vesentlig være fritt for blåttabsorberende materiale plassert mellom de grønne og røde emulsjonslagene, og eksponeringskilden.

Skjønt bare en grønn eller rød sølvbromjodid-emulsjon som beskrevet ovenfor er nødvendig, så bør et multifargefotogra-fisk element inneholde minst 3 separate emulsjoner for opptak av blått, grønt og rødt lys henholdsvis. Emulsjoner som er forskjellig fra de forannevnte nødvendige grønne eller røde opptaksemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, kan være av enhver hensiktsmessig form. Forskjellige vanlig kjente emulsjoner i så henseende er beskrevet i Research Disclosure, avsnitt 17643, sitert ovenfor, paragraf 1. I en foretrukken form inneholder alle emulsjonslagene sølvbrom jodid --kcrn. I en spesielt foretrukken form så inneholder i det minste et grøntopptaksemulsjonslag og minst et rødtopptaksemulsjonslag en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Hvis mer enn et emulsjonslag er tilveiebragt for opptak i den grønne og/eller røde delen av spektret, så er det foretrukket at i det minste den hurtigste emulsjonen inneholder en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Hvis det er ønskelig, kan selvsagt alle emulsjonslagene i et fotografisk element med fordel inneholde emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse.

Foreliggende oppfinnelse lar seg anvende i multifargefoto-grafiske elementer som er beskrevet ovenfor, hvor hastigheten og kontrasten i de forskjellige emulsjonslag varierer meget sterkt. Den relative blåintensiteten på de grønne eller røde spektralt sensitiverte sølvbromjodidemulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, muliggjør at grønne og/eller røde opptaksemulsjonslag kan plasseres på ethvert sted inne i det flerfargefotografiske element uavhengig av de gjenværende emulsjonslag, og uten å ta hensyn til vanlige forholdsregler for å hindre at de eksponerer overfor blått lys.

Foreliggende oppfinnelse er spesielt anvendbar i forbindelse med flerfargefotografiske elementer hvor man ønsker å gjengi fargene meget nøyaktig når elementene blir eksponert i dagslys. Fotografiske elementer av denne typen er karakterisert ved at de gir blå, grønne og røde eksponeringsopptak med en i alt vesentlig balansert kontrast og med begrenset hastighetsvariasjon når de eksponeres overfor en 5500 oK (dagslys) kilde. Med begrepet "i alt vesentlig balansert kontrast" forstås her at det blå, grønne og røde opptaket skiller seg i kontrast med mindre enn 20 (fortrinnsvis mindre enn 10)% basert på kontrasten i det blå opptaket. Den begrensede hastighetsvariasjonen i det blå, grønne og røde opptaket kan uttrykkes som en hastighetsvariasjon (A log E) på mindre enn 0,3 log E, hvor hastighetsvariasjonen er større enn forskjellen mellom hastigheten på det grønne og røde opptaket,

og hastigheten på det blå opptaket.

Både kontrast og log hastighets-målinger nødvendige for å bestemme disse forhold i det fotografiske element, kan bestemmes ved at elementet eksponeres overfor en fargetemperatur på 5500°K gjennom en spektral ikke-selektiv (nøytral densi-tet) , fargetoneskala ("step wedge"), f.eks. en karbonprøvegjenstand, hvoretter man fremkaller det fotografiske element under samme betingelser som det skal brukes under. Ved å måle de blå, røde og grønne tetthetene i det fotografiske element over-

for transmisjon av blått lys ved 4 35,8 nm i bølgelengde,

grønt lys ved 44 6,1 nm og rødt lys ved 643,8 nm i bølgelengde

slik det er beskrevet i American Standard PH2.1-1952, publisert av Americal National Standards Institute (ANSI), 14 3 0 Broadway, New York 10018. På grunnlag av disse målinger, kan så de blå, røde og grønne karakteriseringskurvéne settes opp for det fotografiske element. Hvis dette element har et reflekterende underlag mer enn et transparent, så kan man bruke refleksjonstetthetene istedet for transmisjonstett-hetene. Ut fra nevnte kurver, kan man fastslå hastighet og kontrast ved hjelp av velkjente fremgangsmåter. De spesifike målemetoder man bruker har liten betydning forutsatt at de nevnte tettheter og hastigheter måles identisk hver gang. Det er publisert en rekke standard sensitometriske målemetoder for flerfargefotografiske elementer av ANSI. De følgende er representative: Amerikansk standard PH2.1-1979, iPH2.47-li79 og PH2.27-1979.

De flerfargefotografiske elementer som er istand til nøyak-tig å gjengi farger når de eksponeres i dagslys, har betydelige fordeler fremfor vanlig kjente fotografiske elementer som har disse egenskaper. I fotografiske elementer med begrenset blåfølsomhet i de grønne og røde emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, kan brukes for å skille blåhastigheten på blåopptaksemulsjonslaget og blåhastigheten i minus blå opptaksemulsjonslagene. Avhengig av det spesifike formål, kan brukes av flakformede sølvbromjodid-korn i de

i

grønne og røde opptaksemulsjonslagene som sådan tilveiebrin-geren tilstrekkelig stor separasjon av blåopptaket i de blå og minus blå opptaksemulsjonslagene.

For visse formål kan det være ønskelig å ytterligere øke blåhastighetsseparasjonene på nevnte blå og minus blå emulsjonslagene ved å bruke vanlig kjent blåhastighetssepara-sjonsteknikk, for derved å supplere de separasjoner som oppnås ved hjelp av foreliggende flakformede korn. Hvis f.eks. fotografisk element plasserer den raskeste grønne emulsjonen nærmest eksponeringskilden og den raskeste blå emulsjonen lengst vekk fra eksponeringskilden, så vil separasjonen av blåhastighetene i de blå og grønne emulsjonslagene, skjønt de er av en hel størrelsesorden (1,0 log E) i forhold til når emulsjonene belegges separat og eksponeres, effektivt reduseres ved nevnte rekkkefølge på lagene. Dette skjer på grunn av at det grønne emulsjonslaget mottar alt det blå lyset under eksponeringen, men at det førstnevnte emulsjonslaget og andre overliggende lag kan absorbere og reflektere noe av det blå lyset før det når det underliggende blå emulsjonslaget. Under slike omstendigheter vil større mengder jodid i det blå emulsjonslaget brukes for å supplere de flakformede kornene slik at man øker blåhastighetsseparasjonen på de blå og minus blå emulsjonslagene. Når et blått emulsjonslag ligger nærmest eksponeringskilden enn nevnte minus blått emulsjonslag, så vil et gult filtermateriale med begrenset tetthet kunne plasseres mellom de to emulsjonslagene og derved øke separasjonen. I intet tilfelle er det imidlertid nødvendig å bruke vanlig kjent hastighetsseparasjons-teknikk i den grad at de i seg selv gir en forskjell av en størrelsesorden i blåhastighetsseparasjonen, noe som hittil har vært nødvendig. Dette er imidlertid ikke utelukket hvis man ønsker en eksepsjonelt stor hastighetsseparasjon på

minus blått og blått for spesifike formål. Man vil således kunne fremstille flerfargefotografiske elementer som meget nøyaktig gjengir farge når de eksponeres under balanserte lysbetingelser med langt større variasjon med hensyn til konstruksjon enn det som hittil har vært mulig.

Flerfargefotografiske elementer blir ofte beskrevet ved hjelp av såkalte fargedannende lagenheter. De mest vanlig brukte flerfargefotografiske elementer inneholder tre overliggende fargedannende lagenheter, og hvert inneholder minst et sølv-halogenidemulsjonslag som er istand til å oppta eksponering fra en forskjellig 3.del av spektret, og som er istand til å gi et komplementært subtraktivt, primært fargestoffbilde. Således kan blå, grønne og røde fargedannende lagenheter brukes for å gi gule, magenta og cyanfargestoffbilder henholdsvis. Fargestoffbilleddannende materiale trenger nød-vendigvis ikke å være tilstede i den fargedannende lagenheten, men kan tilføres fra fremkallingsoppløsningene. Når slike fargestoffbilleddannende materialer inkorporeres i det fotografiske element, så kan disse plasseres i et emulsjonslag eller i et lag plassert slik at det mottar oksyderende fremkallende eller elektronisk overføringsmidler fra et tilstøt-ende emulsjonslag i den samme fargedannende lagenheten.

For å hindre en vandring av nevnte oksyderte fremkallingsmiddel eller elektroniske overføringsmiddel mellom de fargedannende lagenhetene, noe som vil resultere i en fargened-brytning, så er det vanlig praksis å anvende absorbsjonsmidler. Disse kan plasseres i emulsjonslagene som sådan, slik det er beskrevet i US patent 2.937.086 og/eller i lag mellom de nevnte fargedannende lagenhetene, slik det er beskrevet i US patent 2.336.327.

Skjønt.hver fargedannende lagenhet kan inneholde et enkelt emulsjonslag, så vil ofte 2, 3 eller flere emulsjonslag med forskjellig fotografisk hastighet være inkorporert i en enkel fargedannende lagenhet. Når det forønskede arrangement med hensyn til lagrekkefølgen ikke muliggjør flere emulsjonslag som skiller seg i hastighet i en enkelt fargedannende lagenhet, så er det vanlig praksis å tilveiebringe multiple (vanligvis 2 eller 3) blå, grønne og/eller røde fargedannende lagenheter i et enkelt fotografisk element.

Minst et grønt eller rødt opptaksemulsjonslag inneholdende flakformede bromjodid-korn som beskrevet ovenfor, er plassert i nevnte flerfargefotografiske element, slik at det mottar en økende mengde av blått lys under en billedekspo-nering av det fotografiske element. Den økende mengde av blått lys som når emulsjonslaget med flakformede korn, kan være et resultat av redusert blålysabsorbsjon av et overliggende gulfilterlag, eller fortrinnsvis ved at man fullstendig har eliminert nevnte filter. En økende mengde blått lys

som når et emulsjonslag med flakformede korn, kan o^gså være et resultat av at amn har plassert den fargedannende lagen-

het hvor emulsjonen forefinnes, nærmere eksponeringskilden. Således kan f.eks. grønne og røde fargedannende lagenheter inneholdende grønne og røde emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold henholdsvis, plasseres nærmere eksponeringskilden enn den fargedannende lagenheten som skal oppta blått lys.

Flerfargefotografiske elementer kan ta enhver hensiktsmessig form alt etter de krav som stilles. Man kan bruke ethvert av de 6 mulige lagarrangementer som er angitt i tabell 2 7a,

side 211, slik det er beskrevet av Gorokhovskii, Spectral Studies of the Photographic Process, Focal Press, New York. For å tilveiebringe en enkel, spesifik illustrasjon, så kan man tilsette et vanlig flerfarge-sølvhalogenidfotografisk element under dets fremstilling, et eller flere flakformede kornemulsjonslag sensitivert til minus blå-delen av spektret • og plassert slik at det mottar bestråling før de gjenværende emulsjonslag. Det er imidlertid i de fleste tilfeller foretrukket å bruke et av de foreliggende minus blå emulsjonslag med flakformede korn med høyt sideforhold istedet for vanlig kjente minus blå emulsjonslag, eventuelt i kombinasjon med modifikasjoner i lagrekkefølgen. Alternative lagarrangementer kan bedre illustreres ved henvisning til de etterfølgende illustrasjoner.

hvor

B, G og R betegner blå, grønne og røde fargedannende lagenheter henholdsvis av enhver vanlig kjent type,

og hvor T foran de fargedannende lagenhetene B, G eller R indikerer at emulsjonslaget eller lagene inneholder en sølvbromjodid-emulsjon eller emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, slik dette er beskrevet ovenfor,

og hvor F foran de fargedannende lagenhetene B, G og R indikerer

at den fargedannende lagenheten har større fotografisk hastighet enn minst et annet fargedannende lag, som mottar lys i den samme 3.del av spektret i den angitte lagrekkefølgen;

S foran den fargedannende lagenheten BG eller R indikerer at den fargedannende lagenheten har langsommere fotografisk hastighet enn minst en annen fargedannende enhet som mottar lys i den samme 3.del av spektret i den samme lagrekkefølge; og IL betegner et mellomliggende lag som inneholder et absorb-sjonsmiddel mens som i alt vesentlig er fritt for et gult filtreringsmateriale. Hver hurtigere og langsommere fargedannende lagenhet kan skille seg med hensyn til fotografisk hastighet fra andre fargedannende lagenheter som mottar lys i samme 3.del av spektret på grunn av at de er plassert i forskjellig rekkefølge, ved at de rett og slett har forskjellige hastighetsegenskaper eller en kombinasjon av begge.

I arrangement I til VII er plasseringen av underlaget ikke vist. Vanligvis vil underlaget bli plassert lengst vekk fra eksponeringskilden, dvs. under de lag som er vist på tegnin-gen. Hvis underlaget er fargeløst og spesielt transparent,

så kan det plasseres mellom eksponeringskilden og de angitte lag. Mer generelt kan underlaget plasseres mellom eksponeringskilden og ethvert fargedannende lag som skal motta lys for hvilket underlaget er transparent.

Ser en først på lagarrangement I, så ser man at det fotografiske element ikke inneholder noe gult filtermateriale.

Ved at man imidlertid følger vanlig praksis for elementer som inneholder gult filtermateriale, så er den fargedannende lagenheten som skal motta blått lys plassert nærmest eksponeringskilden. I sin enkleste form består hver fargedannende lagenhet av et enkelt sølvhalogenidemulsjonslag. I en annen form kan hver enhet inneholde 2, 3 eller flere forskjellige sølvhalogenidemulsjonslag. Når man ønsker å sammenligne triader av emulsjonslag, så bør fortrinnsvis den som har høyest hastighet fra hver av de fargedannende lagenhetene justeres i kontrast og det bør være slik at den fotografiske hastigheten på de grønne og røde emulsjonslagene skiller seg fra hastigheten i det blå emulsjonslaget med mindre enn 0,3 log E. Når det er 2, 3 eller flere forskjellige emulsjonslag som har forskjellig hastighet i hver fargedannende lagenhet, så er det fortrinnsvis 2, 3 eller flere triader av emulsjonslag plassert i arrangement I med den angitte kontrast og hastig-hetsforhold. Fravær av gult filtermateriale under den blå fargedannende enheten øker enhetens fotografiske hastighet.

Det er ikke nødvendig at de mellomliggende lag er fullstendig frie for gult filtermateriale i arrangement I. Mindre enn vanlige mengder av slikt materiale kan plasseres mellom de blå og grønne fargedannende enhetene uten at man derved forlater foreliggende oppfinnelse. Videre kan lag som er plassert mellom de grønne og røde fargedannende lagenhetene inneholde opptil vanlige kjente mengder av gult filtermateriale uten at man derved forlater oppfinnelsen. Når man bruker vanlige kjente mengder av et gult filtermateriale, så er den røde fargedannende enheten ikke begrenset til at man bruker flakformede sølvbromjodidkorn slik disse er beskrevet ovenfor, men kan ha enhver vanlig kjent form idet man tar hensyn til de kontrast- og hastighetskrav som stilles.

for å unngå repetisjon, vil man i det etterfølgende bare spesielt angi det som skiller arrangementene II til og med VII fra det som er vist ved arrangement I. I arrangement II så har man isteden for å inkorporere raskere og langsommere

blå, røde og grønne emulsjonslag i den samme fargedannende enheten, tilveiebragt to separate blå, grønne og røde fargedannende lagenheter. Bare det eller de emulsjonslag som inneholder de raskere fargedannende enhetene trenger; å inneholde flakformede bromjodid-korn slik dette er beskrevet ovenfor. De langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene på grunn av sin langsomme hastighet, såvel som den overliggende raskere blå fargedannende lagenheten, er passende beskyttet fra blålyseksponering uten at man trenger å

bruke gult filtermateriale. Det er selvfølgelig ikké utelukket at man kan bruke sølvbromjodidf-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i det eller de emulsjonslag som er plassert i de langsommere grønne og/eller røde fargedannende lagenhetene. Ved å plassere den raskere røde fargedannende lagenheten over den langsommere grønne fargedannende lagenheten, så kan man oppnå en øket hastighet, slik det er beskrevet i US patent 4.184.876 og tysk OLS 2.704.767, 2.622.923, 2.622.924 og 2.704.826.

Lagarrangement III skiller seg fra arrangement I ved at man har plassert den blå fargedannende enheten lengst vekk fra

eksponeringskilden. Dette plasserer den grønne fargedannende lagenheten nærmest og den røde fargedannende lagenheten nærmere eksponeringskilden. Dette arrangement er meget fordelaktig når man ønsker å fremstille skarpe og flerfargede bilder av høy kvalitet. Den grønne fargedannende lagenheten som utgjør det mest viktige visuelle bidrag til selve det

flerfargede bilde, vil på grunn av at det er plassert nærmest eksponeringskilden,være istand til å gi et meget skarpt bilde siden det ikke ligger noen lag over som kan spre lyset. Den røde fargedannende lagenheten som gir det nest viktigste visuelle bidrag til selve det flerfargede bilde, mottar i dette tilfellet lys som bare har passert gjennom den grønne fargedannende lagenheten og som derfor ikke er blitt spredd i en blå fargedannende lagenhet. Skjønt sistnevnte har visse ulemper i forhold til arrangement I, så vil tap av skarphet ikke bli oppveiet av de fordeler man oppnår i de grønne og

røde fargedannende lagenhetene, ettersom den blå fargedannende lagenheten bidrar minst til det visuelle fargebildet.

Lagarrangement IV utvider arrangementet III til å innbefatte grønne og røde fargedannende lagenheter som inneholder separate raskere og langsommere flakformede kornemulsjoner inneholdende korn med høyt sideforhold. Arrangement V skiller seg fra arrangement IV ved at man har tilveiebragt ytterligere en blå fargedannende lagenhet over de langsommere grønne, røde og blå fargedannende lagenhetene. Den raskere blå fargedannende lagenheten anvender i dette tilfellet sølvbromid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold. Den raskere blåfargedannende enheten vil i dette tilfellet absorbere blått lys og vil derfor redusere mengden av blått lys som når de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene. I en annen form, vil man i de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene ikke bruke emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold.

Arrangement VI skiller seg fra arrangement IV ved at man plasserer en blå fargedannende lagenhet mellom de grønne og røde fargedannende lagenhetene, og eksponeringskilden. Som nevnt ovenfor, kan den blå fargedannende lagenheten med flakformede korn innbefatte et eller flere emulsjonslag med flakformet korn, og hvis man anvender flere emulsjonslag, så

kan disse skille seg med hensyn til hastighet. For å kompen-sere for en mindre gunstig posisjon som ellers ville fås på de røde fargedannende lagenhetene, så skiller arrangement VI seg også fra arrangement IV ved at man har tilveiebragt en annen rask rød fargedannende lagenhet som er plassert mellom den blå fargedannende lagenheten med flakformede korn og selve eksponeringskilden. På grunn av den gunstige plasseringen som man har på den andre raske røde fargedannende lagenheten med flakformede korn, så er den raskere enn den første raske røde fargedannende lagenheten hvis de to raske, røde lagenhetene innbefatter identiske emulsjoner. Det er selvsagt underforstått at de første og andre raske, røde farge-

dannende lagenhetene med flakformede korn kan, hvis det er ønskelig, fremstilles av de samme eller forskjellige emul-

sjoner, og at deres relative hastigheter kan justeres ved hjelp av velkjent teknikk.

Istedet for å anvende to raske, røde lagenheter, slik det er

vist, så kan en annen rask, rød fargedannende lagenhet, hvis det er ønskelig, erstattes med en annen rask, grønn fargedannende lagenhet. Arrangement VII kan være identisk med arrangement VI, men skiller seg ved at man tilveiebringer både en annen rask, rød, fargedannende lagenhet med flakform-

ede korn og en annen rask, grønn, fargedannende lagenhet med flakformede korn plassert mellom eksponeringskilden og den blå fargedannende lagenheten med flakformede korn.

De arrangementer som er vist fra I til VII er kun ment å

være illustrerende, fordi man selvsagt også kan anvende andre typer arrangementer. I hver av de forskjellige arrangementer kan de tilsvarende grønne og røde fargedannende lagenhetene bytte plass, dvs. at de raskere røde og grønne fargedannende lagenhetene kan bytte posisjon i de forskjellige lagarrange-mentene og i tillegg eller alternativt kan de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene også bytte plass.

Skjønt fotografiske emulsjoner som skal brukes for å danne flerfargede bilder og som innbefatter kombinasjoner av subtraktive, primære fargestoffer, normalt har form av én rekke overliggende lag som inneholder fargestoffdannende materialer,

så som fargestoffdannende koblere, så er dette ikke alltid nødvendig. 3 fargedannende komponenter, vanligvis betegnet som pakker, og hver inneholdende en sølvhalogenidemulsjon for å motta lys i 1/3 av det synlige spektrum, og en kobler som er istand til å danne et komplementært subtraktivt, primært fargestoff, kan plasseres sammen i et enkelt lag i et fotografisk element for derved å få fremstilt flerfargebilder. Eksempel på slike blandede pakke-flerfargefotografiske elementer er beskrevet i US patentene 2.698.794 og 2.843.489.

Det er den relativt store forskjellen i blå og minus blå følsomheten på de grønne og røde fargedannende lagenhetene inneholdende sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn som gjør det mulig å redusere eller å eliminere det gule filtermateriale og/eller anvende nye lagrekkefølger. En teknikk som kan brukes for å tilveiebringe et kvantitativt mål på den relative reaksonen i de grønne og røde fargedannende lagenhetene overfor lys i flerfargefotografiske elementer, er at en prøve av et flerfargefotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse eksponeres gjennom et filter-arrangement hvor man først anvender en nøytral eksponerings-kilde, f.eks. lys ved 5500°K og deretter fremkaller prøven.

En annen prøve blir eksponert på samme måte, bortsett fra

at man også bruker Wratten 98 filter som bare transmitterer lys mellom 4 00 og 4 90 nm, hvoretter prøven fremkalles på samme måte. Ved å bruke blå, grønne og røde transmisjons-tettheter, slik dette kan bestemmes ifølge American Standard PH2.1-1952, slik dette er beskrevet ovenfor, så kan man for hver prøve få avsatt de tre fargestoffkarakteriseringskurv-ene. Forskjellene A og A' i blåhastigheten på de blå fargedannende lagenhetene og blåhastigheten på de røde og grønne fargedannende lagenhetene, kan deretter bestemmes ut fra følgende ligninger:

hvor

BWgg er blåhastigheten på de blå fargedannende lagenhetene når de ble eksponert gjennom nevnte Wratten 98 filter;

GWgg er blåhastigheten på de grønne fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert gjennom nevnte Wratten 98 filter;

RW98 er ^^hastigheten på de røde fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert gjennom nevnte Wratten 98 filter; BN er blåhastigheten på det eller de blåfargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt (5500°K) lys,

GN er grønnhastigheten på den eller de grønne fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt lys (5500°K); og

er rødhastigheten på den eller de røde fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt lys (5500°

K) .

Denne ovennevnte beskrivelse gjelder bare blå, grønne og røde tettheter i henholdsvis de blå, grønne og røde fargedannende lagenhetene, idet man setter til side uønsket spektral absorbsjon av de gule, magenta og cyanfargestoffer.

En slik uønsket spektral absorbsjon er vanligvis så svakt at man ikke materielt påvirker de resultater som det her, gjelder .

I flerfargefotografiske elementer hvor man har et fravær av gult filtermateriale, vil man ha en blåhastighet i de blå fargedannende lagenhetene som er minst 6 ganger, fortrinnsvis minst 8 ganger, og optimalt minst 10 ganger, blåhastigheten i de grønne og/eller røde fargedannende lagenhetene som inneholder emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold. Som en sammenligning, er det i et etterfølgende eksempel vist at et vanlig flerfargefotografisk element som mangler gult filtermateriale, har en blåhastighetsforskjell mellom den blå fargedannende' lagenheten og den eller de grønne fargedannende lagenheter på minsdre enn 4 ganger (0,55 log E) i forhold til nesten 10 ganger (0,95 log E)

for et sammenlignbart flerfargefotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse. Denne sammenligningen illustrerer den fordelaktige reduksjon i blåhastigheten som man kan få

i de grønne fargedannende lagenhetene når man bruker sølv-bromjodid-emulsjoner med flakformede korn og med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse.

Et annet mål på den store separasjonen av blå og minus blå følsomhetene i flerfargefotografiske elementer, er å sammenligne grønnhastigheten i en grønn fargedannende lagenhet eller rødhastigheten i en rød fargedannende lagenhet i forhold til sin blåhastighet. Man bruker samme eksponerings-teknikk som beskrevet ovenfor, bortsett fra at det nøytrale lyset forandres til et minus blått lys ved at man plasserer i lysstrålen et Wratten 9 filter som bare transmitterer lys ut over 490 nm. Den kvantitative forskjellen A" og A"' bestemmes ved hjelp av:

hvor

GW98°^ RW98 er SOm ^efinert ovenfor;

G q er grønnhastigheten på det eller de grønne fargedannende lagenhetene som eksponeres gjennom nevnte Wratten 9 filter; og R wcj er rødhastigheten på den eller de røde fargedannende lagenhetene som eksponeres gjennom nevnte Wratten 9 filter. Uønsket spektralabsorbsjon av fargestoffene er ikke signifikant og kan ignoreres.

Røde og grønne fargedannende lagenheter som inneholder sølv-bromjodid-emulsjoner med flakformede korn slik disse er beskrevet ovenfor, har en forskjell med hensyn til hastighet i det blå området av spektret, og sin hastighet i den del av spektret for hvilket de er spektralt sensitivert (dvs. forskjellen i sine blå og minus blå hastigheter) på minst 10 ganger (1,0 og 1), fortrinnsvis minst 20 ganger, (1,3 log E). I et eksempel som er beskrevet i det etterfølgende, er forskjellen mer enn 20 ganger (1,35 log E), mens man i sammenlignbare vanlig kjente flerfargefotografiske elementer som mangler et gult filtermateriale, har en forskjell på mindre enn 10 ganger (0,95 log E).

Redusert spredning av lys med høy utfallsvinkel.

Når man sammenligner de kvantitative forholdene A til B og

C til D for samme element, så vil resultatene ikke være identiske selv når de grønne og røde fargedannende lagenhetene er identiske, (bortsett fra deres bølgelengde med hensyn til spektral sensitivering). Årsaken er at i de fleste tilfeller vil den eller de røde fargedannende lagenhetene motta lys som allerede er passert gjennom det eller de tilsvarende grønne fargedannende lagenhetene. Hvis imidlertid man fremstiller et annet element som er identisk med det første, bortsett fra at de tilsvarende grønne og røde fargedannende lagenheter har byttet plass, så skulle det eller de røde fargedannende lagenhetene i annet element i alt vesentlig

i

ha samme identiske verdi for forholdene B og D som henholdsvis den eller de grønne fargedannende lagenhetene i første element hadde for forholdene A og C. Sagt på en annen måte, så vil valget av grønn spektral sensitivering i forhold til rødspektral sensitivering ikke ha særlig stor innflytelse på de verdier som oppnås ved ovennevnte kvantitative sammenligninger. Det er derfor vanlig praksis ikke å differensiere grønn- og rødhastigheter i sammenligning med blåhastigheten, men kun referere til grønn- og rødhastighetene generelt som minus blå-hastigheter.

Sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, er fordelaktige fordi de har redusert spredning av lys som kommer inn med liten innfallsvinkel i forhold til ikke-flakformede korn med lavt sideforhold. Dette kan vises kvantitativt. Som vist på fig. 5, er en prøve av en emulsjon 1 ifølge foreliggende oppfin-

i

neise pålagt et transparent underlag 3 med en sølvdekning på 1,08 g/m 2. Skjønt det ikke er vist, bør emulsjonen og underlaget fortrinnsvis nedsenket i en væske som i alt vesentlig har samme brytningsindeks for å få minimale Fresnel reflek-sjoner på overflaten av underlaget og emulsjonen. Emulsjonsbelegget eksponeres perpendikulært i forhold til underlaget ved hjelp av en kollimert lyskilde 5. Lys fra kilden følger

den stiplede linjen 7 som danner en optisk akse, og som treffer emulsjonsbelegget på et punkt A. Lys som går igjen-nom underlaget og emulsjonen kan måles i en konstant avstand fra emulsjonen på en halvsirkelformet påvisningsoverflate 9. Ved et punkt B som ligger på skjæringspunktet mellom forleng-elsen av den opprinnelige, lysretningen 'og påvisningsoverf laten vil man kunne påvise lys med maksimalt intensitetsnivå..

Et vilkårlig valgt punkt C er vist på påvisningsoverf1 aten.

Et stiplet linje mellom A og C danner en vinkel o med emulsjonsbelegg. Ved å bevege punkt C på påvisningsoverflaten er det mulig å variere nevnte vinkel fra 0 til 90°. Ved å måle intensiteten på det spredte lyset som en funksjon av nevnte vinkel er det mulig (på grunn av rotasjonssymmetrien på lyset omkring den optiske akse 7), å bestemme den kumulerte lysfordelingen som en funksjon av nevnte vinkel. For en bak-grunnsbeskrivelse med hensyn til kumulert, lysfordeling, se DePalma og Gasper, "Determining the Optical Properties of Photographic Emulsions by the Monte Carlo Method", Photographic Science and Engineering, vol. 16, nr. 3, mai-juni 1971, sidene 181-191.

Etter at man har bestemt den kumulerte lysfordelingen som

en funksjon av vinkelen <t> ved verdier fra 0 til 90° for emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, så gjentar man samme fremgangsmåte med en vanlig kjent emulsjon med samme midlere kornvolum og med samme sølvdekning på en annen del av underlaget 3. Ved å sammenligne de kumulerte lysfordelingene som en funksjon av nevnte vinkel i de to emulsjonene, så vil man finne at verdiene for nevnte vinkler opp til 7 0° (og i visse tilfeller opp til 80° og høyere), så vil mengden av spredt lys være lavere når man anvender emulsjoner ifølge i foreliggende oppfinnelse. På fig. 5 er vinkelen 9 vist som komplementvinkel til vinkelen <p. Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold har således mindre spredning av lys med høy utfallsvinkel. Etter som dette lyset i vesentlig grad bidrar til en reduk-

sjon av billedskarpheten, så føler det at emulsjoner ifølge foreliggende, oppfinnelser i hvert enkelt tilfelle er istand til å gi skarpere bilder.

Med begrepet "oppsamlingsvinkel" forstås den verdi av vinkel 6 hvor halvparten av det lys som møter påvisningoverflaten

ligger i et areal som omgis av en kjegle dannet ved at man roterer linjen AC omkring den polare aksen for vinkel 9 mens halvparten av det lys som treffer påvisningsoverflaten treffer denne i resten av arealet.

Skjønt man ikke ønsker å være bundet til en eller flere spesielle teorier for å kunne forklare hvorledes emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse har liten spredning av lys med høy utfallsvinkel, så antar man at det er de store, flate hovedkrystalloverflåtene i foreliggende korn såvel som kornorienteringen som gir den nevnte forbedring med hensyn til skarphet. Mere spesielt har man kunnet observere at flakformede korn som er tilstede i foreliggende sølvhalogenidemul-sjonslag i alt vesentlig ligger i samme plan som underlaget overflate.

Det lys som således kommer perpendikulært inn mot det fotografiske element vil ha en tendens til også å treffe de flakformede korn i alt vesentlig perpendikulært på en av deres hovedkrystalloverflater. Ved at de flakformede korn er tynnere, foruten at de har en annen orientering, gjør at emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn kan i alt vesentlig gjøres tynnere enn vanlig kjente emulsjonslag, og dette vil også bidra til skarphet. Imidlertid så vil emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse ha bedret skarphet, selv når de pålegges til den samme tykkelse som vanlig kjente emulsjonslag.

I en spesielt foretrukken form av oppfinnelsen, vil de nevnte flakformede korn med høyt sideforhold ha en minimumsmidlere korndiameter på minst 1,0 mikrometer, fortrinnsvis minst 2

i

mikrometer. Man kan oppnå både bedre hastighet og skarphet når den midlere korndiameter øker. Skjønt den maksimalt

anvendbare midlere korndiameter vil variere med den kornethet som kan tolereres for et spesielt formål, så vil den maksimale midlere korndiameter i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i alle tilfeller være mindre enn 30 mikrometer, fortrinnsvis mindre enn 15 mikrometer og optimalt maksimalt 10 mikrometer.

I tillegg til at - man får de skarphetsfordeler som er beskrevet ovenfor ved de midlere diametere som er angitt, så skal det også angis at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse undergår en rekke av de ulemper man vanligvis har med kjente emulsjoner hvor kornene har stor midlere diameter. For det første er det vanskelig å fremstille vanlig kjente emulsjoner med ikke-flakformede korn med en midlere korndiameter over 2 mikrometer. Videre har Farnell i "The Relationship Between Speed and Grain Size", The Journal of Photographic Science, 17, 1969, side 116-125, påpekt at man får redusert hastighetsegenskaper ved en midlere korndiameter over 0,8 mikrometer. Ved å anvende vanlig kjente emulsjoner med korn med høy midlere diameter, så vil et stort sølvvolum være tilstede på hvert enkelt korn med forhold til flakformede korn med sammenlignbar diameter. Hvis således vanlig kjente emulsjoner har høy sølvdekning, noe som selvsagt også gir store ulemper i praksis, så vil den kornethet man får ved hjelp av vanlig kjente emulsjoner hvor kornene har stor midlere diameter, være mer utpreget enn med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse som har samme midlere korndiameter. Hvis man videre bruker vanlig kjente emulsjoner med korn med stor diameter, med eller uten økende sølvdekning, så vil man måtte ha tykkere belegg for å få en tilsvarende større tykkelse på kornene med større diameter. Tykkelsen på flakformede korn kan imidlertid være meget liten selv når man har diametere ut over de nivåer som er angitt ovenfor for å oppnå de nevnte skarphetsfordeler. Til slutt vil de nevnte skarphetsfordeler man får ved hjelp av flakformede korn delvis være en distinkt funksjon av kornenes form mer enn deres midlere diameter, og de er følgelig i stand til å gi skarphetsfordeler fremfor vanlig kjente ikke-flakformede korn. Skjønt det er mulig å oppnå redusert spredning av lys med liten innfallsvinkel, ved hjelp av enkeltlagsbelegg av emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, så er det ikke slik at man vil oppnå denne reduserte spredningen i flerfargebelegg. I visse flerfargebelegg vil man få bedret skarphet ved hjelp av foreliggende emulsjoner, mens man i andre belegg hvor man bruker samme type emulsjoner kan få redusert skarpheten av de underliggende emulsjons-lag .

Som vist på lagarrangement I så fremgår det at det blå emulsjonslaget ligger nærmest eksponeringskilden mens det!underliggende grønne emulsjonslaget er en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Det grønne emulsjonslaget ligger igjen over det røde emulsjonslaget. Hvis det blå emulsjonslaget inneholder korn med en midlere diameter fra 0,2 til 0,6 mikrometer, noe som er typisk for mange emulsjoner med ikke-flakformede korn, så vil det ha maksimal spredning av lys som passerer emulsjonen og som deretter vil nå de grønne og røde emulsjonslagene. Det er imidlertid slik at hvis lys allerede er blitt spredt før det når emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, og som her utgjør det grønne emulsjonslaget, så vil de flakformede kornene kunne spre lys som passerer det grønne laget ned til det røde emulsjonslaget enda mer enn i en vanlig emulsjon. Således vil dette spesielle valg av emulsjoner og lagarrangementer resultere i at skarpheten i det røde emulsjonslaget blir vesentlig dårligere enn om man hadde brukt andre typer emulsjon i samme lagarrangement.

For å oppnå skarphetsfordeler i et emulsjonslag som ligger under et sølvbromjodid-emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, så er det foretrukket at emulsjonslaget med i flakformede korn plasseres slik at man mottar lys som i alt vesentlig er fritt for spredning (fortrinnsvis plassert■slik at det mottar i alt vesentlig rent transmittert lys). Sagt på en annen måte, forbedringer i skarpheten i emulsjonslag som ligger under emulsjonslag med flakformede korn, kan bare oppnås når emulsjoner med flakformede korn ikke ligger under et turbid-lag. Hvis f.eks. et grønt emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold ligger over et rødt emulsjonslag og ligger under et Lippmann emulsjonslag og/eller et blått emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil skarpheten på det røde emulsjonslaget kunne bedres ved nærværet av de overliggende emulsjonslag med flakformede korn. Rent kvantitativt kan det angis at hvis oppsamlingsvinkelen for det eller de lag som ligger over det grønne emulsjonslaget med flakformede korn, er mindre enn ca. 10°, så vil man oppnå en forbedring i skarpheten i det røde emulsjonslaget. Det er uten betydning i denne sammenheng hvorvidt det røde emulsjonslaget i seg selv er en flakformet kornemulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, ettersom dette gjelder effekten av de overliggende lag på dets skarphet.

I et flerfargefotografisk element som inneholder flere påliggende fargedannende enheter, så er det foretrukket at i det minste det emulsjonslag som ligger nærmest eksponeringskilden, er en flakformet kornemulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse for å oppnå skarphetsfordélene. I en spesifikt foretrukket form vil hvert emulsjonslag som ligger nærere eksponeringskilden enn et annet billeddannende emulsjonslag være et flakformet emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse. Lagarrangement II, III, IV, V, VI og VII som er beskrevet ovenfor, er eksempler på flerfargefotografisk ele-mentlagsarrangementer som er istand til å gi en vesentlig forbedring i skarpheten på de underliggende emulsjonslag.

Skjønt de fordelaktige bidrag man får av sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold på billedskarpheten i flerfargefotografiske elementer, er blitt beskrevet med spesiell henvisning til flerfargefotografiske elementer, så kan disse skarphetsfordeler også oppnås i flerfarge svart/hvit fotografiske elementer som skal gi sølvbilder.

Det er vanlig praksis å dele emulsjoner som danner svart/ hvit bilder i raske og langsomme lag. Ved å bruke emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, i lag som ligger nærmest eksponeringskilden, så vil man bedre skarpheten også i de underliggende emulsjonslag. '

i

Andre patentsøknader som er innsendt samtidig med;den foreliggende, beskriver mer detaljert det som er angitt ovenfor med hensyn til anvendelsesområder, produkter og lignende. Disse søknadene er basert på US søknadene nr. 320.891,320.898, 320.899, 320.905, 320.907, 320.908, 302.909, 320.910,

320.911, 320.912 og 320.920.

Oppfinnelsen er videre illustrert ved hjelp av de1 følgende eksempler: Eksempler for å illustrere forholdet mellom hastighet og kornethet.

Det ble fremstilt en serie sølvbromjodid-emulsjoner med varierende sideforhold på kornene. I hvert av eksemplene under dette og de etterfølgende avsnitt, ble innholdet i reaksjonskaret rørt kraftig under tilførselen av sølv og halogenidsaltene, og med begrepet "prosent" forstås vekt-% hvis intet annet er angitt. Begrepet "M" står for molar konsentrasjon hvis intet annet er angitt. Alle oppløsninger, hvis intet annet er angitt, er vandige oppløsninger. De fysiskel beskrivelser for emulsjonene er gitt i tabell VI som følger etter fremstillingen av emulsjon nr. 7.

A. Emulsjonsfremstilling og sensitivering.

Emulsjon 1 ( eksempel)

5,5 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromidoppløs-ning ved 80° ble under røring og ved hjelp av en tvilling-

stråle tilsatt 2,5 molar kaliumbromid og 2,0 molar sølvnitrat-oppløsninger i løpet av 2 minutter mens man holdt en pBr på 0,8 (forbruk 0,56% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromidoppløsningen ble stoppet og sølvnitratoppløsningen fortsatt i 3 minutter (forbruk 5,52% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromid- og sølvnitratoppløsningene ble så

kjørt inn samtidig mens man holdt en pBr på 1,0 i en akselerert strøm (2,2 ganger fra start til slutt), dvs. 2,2 ganger raskere ved slutten enn ved starten) i løpet av 13 minutter, (forbruk 34,8% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromid-oppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløsningen kjørt inn i 1,7 minutt (forbruk 6,44% av det totalt brukte sølvnitrat). En 1,8 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,24 molar

i kaliumjodid ble tilsatt sammen med sølvnitratoppløsningen i 15,5 minutter ved hjelp av en tvillingstråle i en akselerert strøm (1,6 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 45,9% av det totalt brukte sølvnitrat, idet man holdt en pBr på 1,6. Begge oppløsningene ble stoppet, og oppløsningen hensatt for reaksjon i 5 minutter idet man anvendte 1,5 g natriumtiocyanat pr. mol Ag. En 0,18 molar kaliumjodidoppløs-ning og sølvnitratoppløsningen ble så ført inn ved hjelp av en tvillingstråle i like store mengder inntil man fikk en pBr på 2,9 (forbruk 6,8% av det totalt brukte sølvnitrat). Totalt brukte man ca. 11 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble av-kjølt til 30°, vasket ved den koaguleringsmetode som er beskrevet i US patent 2.614.929. Emulsjonen ble så ved 40° tilsatt 4 64 mg/mol Ag av grønnspektralsensitiveringsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5<1->fenyl-3'-(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyo)-oxakarbocyaninhydroksyd, natriumsalt, og pAg justert til 8,4 etter 20 minutter. Emulsjonen ble så tilsatt 3,5 mg/mol Ag av natriumtiosulfatpentahydrat og 1,5 mg/ mol Ag av kaliumtetrakloraurat. pAg ble justert til 8,1,

og emulsjonen ble så oppvarmet til 65° i 5 minutter, og pAg justeringene ble alle utført med kaliumbromid-oppløsnin-gen.

Emulsjon 2 ( eksempel)

5,5 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromidoppløs-ning ved 80°, pH 5,9, ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatte 2,1 molar kaliumbromid og 2,0 molar sølvnitratoppløsning i løpset av 2 minutter, mens man holdt en pBr på 0,8 (forbruk 0,53% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløsningen fortsatt i 4,6 minutter i en mengde for forbrukte 8,6% av det totale sølvnitrat. Bromid og sølvnitrat-oppløsningen ble ført inn samtidig i 13,3 minutter, mens man holdt en pBr på 1,2 i en akselerert strøm (2,5 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 43,6% av det totale sølvnitrat. Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløsningen ført inn i 1 minutt (forbruk 4,7% av det totale sølvnitrat).

En 2,0 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,3 molar

i kaliumjodid, ble kjørt inn i en tvillingstråle sammen med sølvnitratoppløsningen i 13,3 minutter i en akselerert strøm (1,5 ganger fra start til slutt), idet man holdt en pBr på 1,7 og forbrukte 35,9% av det totale sølvnitrat. Emulsjonen ble tilsatt 1,5 g pr. mol Ag av natriumtiocyanat, og så hensatt i 25 minutter. En 0,35 molar kaliumjpdidoppløs-ning og sølvnitratoppløsningen ble så ved hjelp av en tvillingstråle og konstant strøm tilsatt i ca. 5 minutter inntil man fikk en pBr på 3,0 (forbruk ca. 6,6% av det totale sølv-nitrat) . Totalt brukte man ca. 11 mol sølvnitrat. En oppløs-ning av 350 g ftalert gelatin i 1,2 liter vann ble så tilsatt, emulsjonen bie avkjølt til 30° og vasket ved koaguler-ingsmetoden fra eksempel 1. Emulsjonen ble så optimalt spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet for emulsjon 1. Ftalert gelatin er beskrevet i US patentene 2.614.928 og 2.614.929.

Emulsjon 3 ( eksempel)

30,0 liter av en 0,8% gelatin, 0,10 molar kaliumbromidopp-løsning ved 7 5°C ble under røring og ved hjelp av en tvil-

lingstråle tilsatt 1,2 molar kaliumbromid og 1,2 molar sølv-nitratoppløsning i løpet av 5 minutter mens man holdt en pBr på 1,0, (forbruk 2,1% av det totale sølvnitrat). 5,0 liter av en oppløsning inneholdt 17,6% ftalert gelatin ble så tilsatt, og emulsjonen hensatt i 1 minutt. Sølvnitrat-oppløsningen ble så ført inn i emulsjonen inntil man fikk en pBr på 1,35, noe som forbrukte 5,24% av det totale sølv-nitrat. En 1,06 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,14 molar i kaliumjodid, ble kjørt inn ved hjelp av tvillingstråle sammen med sølvnitratoppløsningen i en akselerert strøm (2 ganger fra start til slutt), idet man forbrukte 92,7% av det totale sølvnitrat mens man holdt en pBr på

1,35. Totalt brukte man ca. 20 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble avkjølt til 35°, koaguleringsvasket og deretter optimalt spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet for emulsjon 1.

Emulsjon 4 ( eksempel)

4,5 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromidoppløs-ning ved 55°, pH 5,6, ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 1,8 molar kaliumbromid og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ved konstant mengde over 1 minutt ved en pBr på 0,8, (forbruk 0,7% av det totale sølvnitrat). Bromidet, sølvnitrat og en 0,26 molar kaliumjodidoppløsning ble så ført inn i lik mengde over 7 minutter, mens man holdt en pBr på 0,8, og dette forbrukte 4,8% av det totale sølvni-trat. Trippeltilførselen ble fortsatt over ytterligere 37 minutter mens man holdt pBr på 0,8 i en akselerert strøm

(4 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 94,5% av

det totale sølvnitrat. Man brukte i alt ca. 5 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble avkjølt til 35°, hvorpå man tilsatte 1,0 liter vann inneholdende 2 00 g ftalert gelatin, hvoretter emulsjonen ble koaguleringsvasket. Den ble så optimalt spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet for emulsjon 1.

Emulsjon 5 ( kontroll).

Denne emulsjonen ble utfelt som beskrevet i US patent

I

4.184.877.

En 5% oppløsning av gelatin i 17,5 liter vann ved 65° ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 4,7 molar ammoniumjodid og en 4,7 molar sølvnitratoppløsning i konstant mengde i løpet av 3 minutter mens man holdt en pl på 2,1, (forbruk ca. 22% av det sølvnitrat som ble brukt for fremstilling av frøkornene). Strømmen av begge oppløs-ninger ble så justert til en mengde som forbrukte;ca. 78% av det totale sølvnitrat, som. ble brukt under fremstillingen av frøkornene i løpet av 15 minutter. Tilførselen av ammoni-umjodidoppløsningen ble så stoppet, og sølvnitratoppløsningen fortsatt til en pl på 5,0. Man brukte totalt ca.'56 mol sølv-nitrat for fremstillingen av disse frøkornene. Emulsjonen ble avkjølt til 30° og brukt som en frøkornemulsjon for ytterligere utfellning som beskrevet i det etterfølgende. Den midlere korndiameter for disse kornene var 0,24 mikrometer.

I

15,0 liter av en 5% gelatinoppløsning inneholdende 4,1 mol av Agl emulsjonen fremstilt som beskrevet ovenfor, ble oppvarmet til 65°C. En 4,7 molar ammoniumbromidoppløsning og en 4,7 molar sølvnitratoppløsning ble tilsatt ved\hjelp av en tvillingstråle i lik mengde over 7,1 minutt mens man holdt en pBr på 4,7 (forbruk 4 0,2% av sølvnitrat som ble brukt for fremstillingen av frøkornene). Tilsetningen av ammoniumbromidoppløsningen ble så fortsatt alene inntil man fikk en pBr på ca. 0,9, hvoretter oppløsningen ble stoppet. 2,7 liter av en oppløsning av 11,7 molar ammonium-hydroksyd ble så tilsatt, og emulsjonen hensatt i 10 minutter. pH ble justert til 5,0 med svovelsyre, og man fortsatte tvillingstråletilførselen av ammoniumbromid og sølvnitrat-oppløsningen i 14 minutter mens man holdt en pBr på ca.

0,9 og i en mengde som forbrukte 5 6,8% av det totale sølvni-trat. pBr ble så justert til 3,3 og emulsjonen avkjølt til 30°. Totalt brukte man ca. 87 mol sølvnitrat. 900 ftalert gelatin ble tilsatt, og emulsjonen ble koaguleringsvasket.

pAg på emulsjonen ble justert til 8,8, og den ble så tilsatt 4,2 mg pr. mol Ag av natriumtiosulfatpentahydrat og 0,6 mg/ mol Ag av kaliumtetrakloraurat. Emulsjonen ble varmebehandlet i 16 minutter ved 80°, avkjølt til 40° og tilsatt 387 mg/

mol Ag av grønnspektralsensitiveringsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-3'-(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)oxakarbo-cyaninhydroksyd, natriumsalt, hvoretter emulsjonen ble hensatt i 10 minutter. Kjemisk og spektralsensitiveringen var optimal for de sensitiveringsmidler som ble anvendt.

Emulsjon nr. 6 ( kontroll)

Denne emulsjonen er av den type, som er beskrevet i US patent 3.320.069.

42,0 liter av en 0,05 molar kaliumbromid, 0,012 molar kaliumjodid og 0,051 molar kaliumtiocyanatoppløsning ved 68°C, inneholdende 1,25% ftalert gelatin ble ved hjelp av en tvillingstråle og røring og i like mengder tilsatt en 1,32 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,11 molar i kaliumjodid, og en 1,4 3 molar sølvnitratoppløsning i løpet av 4 0 minutter. Denne utfellningen forbrukte 21 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble så avkjølt til 35°C og koaguleringsvasket ved hjelp av fremgangsmåten fra US patent 2.618.928.

pAg i emulsjonen ble justert til 8,1, og den ble så tilsatt 5,0 mg/mol Ag' av natriumtiosulfat pentahydrat og 2,0 mg/

mol Ag av kaliumtetrakloraurat. Emulsjonen ble varmebehandlet ved 65°C, avkjølt til 40°C, og så tilsatt 464 mg/mol Ag av grønnspektralsensitiveringsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5 ' -fenyl-3 ' - (3-sulfobutyl).-3- (3-sulfopropyl).oxakarbocyanin hydroksyd, natriumsalt, og emulsjonen ble så hensatt i 10 minutter. Kjemisk og spektralsensitivering var optimal for de anvendte sensitiveringsmidler.

Emulsjon nr. 7 ( kontroll)

Denne emulsjonen er av den type som er beskrevet i US patent 3.320.069.

42,0 liter av en 0,05 molar kaliumbromid, 0,012 molar kaliumjodid og 0,051 molar kaliumtiocyanatoppløsning ved 68°C, inneholdende 1,25% ftalert gelatin, ble under røring og ved hjelp av en dobbeltstråle i like mengder tilsatt :en 1,37 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,53 molar i kaliumjodid, og en 1,43 molar sølvnitratoppløsning i løpet av ca. 40 minutter. Denne utfellningen forbrukte 21 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble så avkjølt til 35°C og koaguleringsvasket

på samme måte som emulsjon 6.

pAg i emulsjonen ble justert til 8,8, og den ble så tilsatt 10 mg/mol Ag av natriumtiosulfatpentahydrat og 2,0 mg/mol Ag av kaliumtetrakloraurat. Emulsjonen ble varmebehandlet ved 55°C, avkjølt til 40° og så tilsatt 387 mg/mol Ag av grønn-spektralsensitiveringsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)oxakarbocyanin hydroksyd, natriumsalt, hvoretter emulsjonen ble hensatt i lo minutter. Kjemisk og spektralsensitiveringen var optimal for de anvendte sensitiveringsmidler.

ligere kjente fremgangsmåter, og så måle kornene på vanlig måte.

Emulsjonen 1 til 4 var emulsjonene inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold innenfor de foretrukne definisjons-grenser som er angitt i foreliggende søknad, slik at deres tykkelse var mindre enn 0,3 mikrometer. Skjønt noen flakformede korn hadde mindre enn 0,6 mikrometer i diameter, så ble de inkludert når man utregnet de midlere korndiametere og prosent projisert areal både i disse og etterfølgende emulsjoner, spesielt når det ikke er angitt noe unntak, ettersom slike korn er så få at de ikke signifikant endrer de angitte tall.

For å oppnå et representativt midlere sideforhold for kornene i kontrollemulsjonene, så ble midlere korndiameter sammenlignet med midlere korntykkelse. Skjønt det ikke ble målt, så var det projiserte areal som kunne tilskrives de få flakformede kornene som var mindre enn 0,3 mikrometer i tykkelse og minst 0,6 mikrometer i diameter i hvert tilfelle slik dette kunne bestemmes ved visuell inspeksjon, meget få og bidro intet til det totalt projiserte areal i den totale kornpopulasjonen i kontrollemulsjonen.

B. Hastighet/kornethet i enkeltlag som innbefatter koblende

fotografiske materialer.

De kjemisk og spektralt sensitiverte emulsjonene (emulsjon nr. 1-7) ble separat pålagt i et enkeltlag magentaformat på en cellulosetriacetatfilm. Hvert element besto av en sølvhalo-2 2 genidemulsjon med 1,07 g/ m av sølv, gelatin i 2,14 g/m ,

og som på forhånd var tilsatt en oppløsningsmiddeldispersjon av den magentabilleddannende kobleren 1-(2,4-dimetyl-6-klorfenyl)-3-[a-(3-n-pendadecylfenoksy)-butyramido]-5-pyrazolon i 0,75 g/m 2, antiflekkmidlet 5-sec-oktadecylhydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt i en mengde på 3,2 g/mol Ag, og anti-slørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazainden i 3,6

g/mol Ag. Til slutt ble det pålagt et topplag bestående av gelatin 0,88 g/m 2 og herdningsmidlet bis(vinylsulfonylmetyl) eter i en mengde på 1,75% basert på den totale gelatinvekt.

De resulterende fotografiske elementer ble eksponert i 1/100 «sekund gjennom en blender med tetthetstrinn fra 0-3,0 samt et Wratten nr. 9 filter og et 1,2 6 tetthetsnøytralt filter overfor en volframlyskilde på 6000W, 3000°K. Fremkalling ble utført ved 37,7°C i en fargeprosess av den type som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206. Fremkallingstiden ble variert for å gi slør-tettheter på ca. 0,10. Man bestemte den relative grønnføl-somheten og rms kornetheten for hvert av de fotografiske elementer. (Nevnte rms kornethet måles ved hjelp av den fremgangsmåte, som er beskrevet av H.C.Schmitt jr. og J.H. Altman, Applied Optics, 9, side 871-874, april 1970).

Forholdet mellom hastighet og kornethet for dissé belegg

er vist på et diagram som er vist på fig. 5 hvor i logaritmen til grønnhastigheten er avsatt i forhold til rms kornetheten x 10. Det fremgår av fig. 5 at de optimalt kjemisk og spektralt sensitiverte sølvbromjodemulsjonene hvor kornene hadde høyt sideforhold, hadde langt bedre forhold mellom hastighet og kornethet enn sølvbromjodidemulsjoner inneholdende korn

med lavt sideforhold.

Det skal bemerkes at bruken av et enkeltlagformat, hvor alle sølvhalogenidemulsjonene er pålagt i lik sølvdekning og med et felles sølv/koblingsforhold, er det beste format for å illustrere forholdet mellom hastighet og kornethet for en sølvhalogenidemulsjon uten at man innfører kompliserende sidereaksjoner. C. Forbedring med hensyn til hastighet og kornethet i et

flerlaget fotografisk element som innbefatter kobler.

Et flerfargefotografisk element som innbefatter koblede forbindelser ble fremstilt ved at de følgende lag ble pålagt en cellulosetriacetatfilm i den angitte rekkefølge: Lag 1 Langsomt cyanlag — bestående av rødsensitiverte sølvbromjodid-korn, gelatin, en cyanbilleddannende

kobler, farget kobler og DIR kobler.

Lag 2 Hurtig cyanlag — bestående av raskere rødsensitiv-erte sølvbromjodid-korn, gelatin, cyanbilleddannende

kobler, farget kobler og DIR kobler.

Lag 3 Mellomliggende lag —bestående av gelatin og antiflekkmidlet 2,5-di-sec-dodecylhydrokinon.

Lag 4 Langsomt magentalag — bestående av grønnsensitiverte sølvbromjodid-korn (1,48 g sølv/m 2), gelatin (1,21 g/m 2) -magentakobler 1-(2,4,6-triklorfenyl)-3-[3-(2,4-diamylfenoksyacetamido)-benzamido]-5-pyrazolon (0,88 g/m<2>), fargekobleren 1-(2,4,6-triklorfenyl)-3-[a-(3-tert-butyl-4-hydroksyfenoksy)tetradecanamido-2-kloranilino]-4-(3,4-dimetoksy)-fenylazo-5-pyrazolon (0,10 g/m<2>), DIR kobleren 1-1.4-[a-(2 ,4-di-tert-amylfenoksy)-butyramido]ifenyl] -3-pyrrolidino-4-(l-fenyl-5-tetrazolyltio)-5-pyrazolon (0,02 g/m 2) og antiflekkmidlet 5-sec-octadecylhydrokinon-2-sulfonat,

kaliumsalt (0,09 g/m<2>).

Lag 5 Hurtig magentalag — bestående av hurtigere grønnsen-sitiverte sølvbromjodid-korn (1,23 g sølv/m 2), gelatin (0,88 g/nr94), magentakobleren 1-(2 ,4 , 6-triklor-fenyl)-3-[3-(2,4-diamylfenoksyacetamido)-benzamido]— 5-pyrazolon (0,12 g/m 2), den fargede kobleren 1-(2,4,6-triklorfenyl)-3-[ a-(3-tert-butyl-4-hydroksy-fenoksy)tetradecanamido-2-kloranilino]-4-(3,4-di-metoksy)fenylazo-5-pyrazolon (0,03 g/m 2, og antiflekkmidlet 5-sec-oktadecyl-hydrokinon-2-sulfonat,

kaliumsalt (0,05 g/m o).

Lag 6 Mellomliggende lag — bestående av gelatin og antiflekkmidlet 2,5-di-sec-dodecylhydrokinon.

Lag 7 Gult filterlag — bestående av gult kolloidalt sølv og gelatin.

Lag 8 Langsomt gult lag — bestående av blåsensitiverte sølvbromjodid-korn, gelatin, en gult fargestoffdannende kobler og antiflekkmidlet 5-sec-octadecyl-hydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt.

Lag 9 Hurtig gult lag — bestående av hurtigere blåsensitiverte sølvbromjodid-korn, gelatin, en gult farge-stof f dannende kobler og antiflekkmidlet 5-sec-octa-decylhydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt.

Lag 10 UV absorberende lag — bestående av det' UV absorberende midlet 3-(di-n-heksylamino)-allyliden-malon-nitril og gelatin.

Lag 11 Beskyttende topplag — bestående av gelatin og

bis(vinylsulfonyImetyl)eter.

Sølvhalogenidemulsjonene i hvert av de fargebilleddannende lagene i dette element inneholdt polydispergerte korn med lavt sideforhold av den type som er beskrevet i US patent 3.320.069. Emulsjonene ble alle optimalt sensitivert med svovel og gull i nærvær av tiocyanat og ble spektralt sensitivert til de formålstjenlige områder av det synlige spektrum. Den emulsjonen som ble brukt i det hurtige, magenta-laget var en polydispersjon (0,5-1,5 pm), sølvbromjodid-

korn med lavt sideforhold (ca. 3:1) og inneholdende 12 mol-%

i

jodid, og denne ble fremstilt som beskrevet for emulsjon nr. 6.

Det ble fremstilt et annet flerfarge, billeddannende fotografisk element bortsett fra at man i det hurtige magenta-laget brukte en sølvbromjodid-emulsjon inneholdende flakformede korn (8,4 mol-% jodid), istedet for den foran nevnte emulsjon med korn med lavt sideforhold. Den anvendte emulsjonen hadde en midlere korndiameter på ca. 2,5 m, en midlere korntykkelse på mindre eller lik 0,12 ym, og!et midlere sideforhold på mer enn 20:1, og det projiserte areal av de flakformede kornene var mer enn 75% slik dette er målt som beskrevet ovenfor. Begge emulsjonene, både de med korn med lavt sideforhold og høyt sideforhold,ble begge optimalt

kjemisk og spektralt sensitivert.

Begge fotografiske elementer ble eksponert i 1/50 sekund gjennom en flerfargeblender med tetthetstrinn fra 0 til 3,0 (samt 0,6 nøytrals tetthet), overfor en volfram lyskilde på 600 W, 5500°K. Fremkalling var i 3 minutter og 15 sekunder i en fargefremkaller av den type som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 197 9, side 204. De sensitometriske resultater er angitt i tabell VII.

Resultatene i ovennevnte tabell VII viser at de flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse ga en betydelig økning i grønnhastigheten med meget liten økning av kornetheten.

D. Hastighet/ kornethet på svart/ hvit fotografiske materialer. For å illustrere fordelene man kan oppnå ved bedre forehold mellom hastighet og kornethet i svart/hvit fotografiske materialer, ble 5 av de kjemisk og spektralt sensitiverte emulsjoner som er beskrevet ovenfor, dvs. emulsjoner 1, 4, 5, 6 og 7, pålagt en poiy(etylentereftalat)-film. Hvert element besto av en sølvhalogenid-emulsjon med 3,21 g sølv/m 2 og gelatin pa 4,16 g/m 2, og som var tilsatt antiflørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a-7-tetraazainden i en vekt på 3,6 g/mol sølv. Det ble så påført et topplag bestående av geia-tin, 0,88 g/m 2, og herdningsmidlet bis(vinylsulfonylmetyl) eter i en mengde på 1,7 5% basert på den totale gelatinvekt.

De resulterende fotografiske elementer ble eksponert i

1/100 sekund gjennom en blender med tetthetstrinn,fra 0

til 3,0 samt et Wratten nr. 9 filter og et nøytralfilter med en tetthet på 1,26 overfor en volfram lyskilde på 600W, 3000°K. De eksponerte elementer ble så fremkalt i en N-metyl-p-aminofenolsulfat-hydrokinon (kodak DK-50)'fremkaller ved 2 0°, og emulsjoner inneholdende ikke-flakformede korn ble fremkalt i 5 minutter, mens emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse ble fremkalt i 3,5 minutter for å oppnå tilsvarende kurveformer for sammenligning. De resulterende hastighets- og kornethetsmålinger er vist på fig. 6 i et diagram hvor logaritmen til grønnhastigheten er avsatt i forhold til kornetheten x 10. Det fremgår klart at forholdet mellom hastighet og kornet for kontrollemulsjonene 5, 6 og 7 er dårligere enn de man fant for emulsjonene 1 og 4 ifølge

i foreliggende oppfinnelse.

Eksempler som angår emulsjoner med flakformede korn dopet med edelmetaller fra gruppe VIII i det periodiske;system.

Emulsjon A

Det ble fremstilt en emulsjon hvor midlere kornstørrelse var 0,8 m og hvor kornene hadde lavt sideforhold (mindre enn 3:1), inneholdende AgBrI (1 mol-% jodid), ved :hjelp av den dobbeltstråleutfellningsteknikk som er beskrevet i US

patent 3.32 0.069. Under dannelsen av sølvhalogenidkrystal-lene var det tilstede 0,12 mg/mol sølv av ammoniumheksaklorrodat(III). Emulsjonen ble så kjemisk sensitivert med 4,4 mg/mol sølv av natriumtiosulfatpentahydrat, 1,7 5 mg/mol sølv av kaliumtetrakloraurat og 25 0 mg/mol sølv av 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazainden i 23 minutter ved 6 0°.

Etter kjemisk sensitivering ble emulsjonen spektralsensitivert med 87 mg/mol sølv av anhydro-5,6-diklor-l,3'-dietyl-3-(3-sulfopropyl)benzimidazoloxakarbocyaninhydroksyd.

AgBrI emulsjonen inneholdende korn med lavt sideforhold ble pålagt i en mengde på 1,75 g sølv/m 2 og 4,84 g gelatin/m 2, over et titandioksyd-gelatin (10:1) lag på et papirunderlag. Emulsjonslaget inneholdt 4,65 g/mol sølv av 4-hydroksy-6-metyl-1,3,3a,7-tetra-azainden. Det ble plassert et topplag på emulsjonslaget bestående av 0,85 g gelatin/m 2.

Emulsjon B

4,5 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromidoppløs-ning ved 55° ble under røring ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt 2,34 molar kaliumbromid og 2,0 molar sølvnitratoppløs-ning i løpet av 2 minutter mens man holdt en pBr på 0,8 (forbruk 1,6% av det totale sølvnitrat). Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløsningen fortsatte i ca. 11 minutter i en mengde som forbrukte 8,5% av det totale sølv-nitrat, inntil man fikk en pBr på 1,1. Etter 8 minutter ble 0,1 mg/mol Ag (basert på den endelige vekt av sølvnitrat),

av ammoniumheksaklorrodat tilsatt reaksjonskaret. Da man nådde en pBr på 1,1, tilsatte man ved hjelp av en tvillingstråle en 2,14 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0 ,022 molar i kaliumjodid 'sammen med sølvnitratoppløsningen 1 ca. 22 minutter, mens man holdt en pBr på 1,1, og tilsetningen skjedde på en akselererende måte (4,3 ganger fra start til slutt), og dette forbrukte 77,9% av det totale sølvnitrat. Emulsjonen ble så tilsatt en 2,0 molar AgNO^ oppløsning inntil man fikk en pBr på 2,7 (forbruk 12,0%

av det totale sølvnitrat). Totalt brukte man ca. 5 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble så avkjølt til 35° og tilsatt en oppløsning av 200 g ftalert gelatin i 1,0 liter vann, hvoretter den ble koaguleringsvasket.

Det resulterende bromjodidemulsjon (1 mol-% jodid) inneholdende flakformede korn hadde en midlere korndiameter på 1,5 ym, og en midlere tykkelse på 0,08 ym. De flakformede kornene hadde et midlere sideforhold på 19:1, og sto for 90% av det projiserte areal av den totalt kornpopulasjon slik dette er målt som beskrevet ovenfor. Denne emulsjonen ble så kjemisk sensitivert med 5 g/mol sølv av natriumtiosulfat pentahydrat og 5 mg/mol sølv av kaliumtetrakloraurat i 1/2 time ved 65°C. Etter kjemisk sensitivering ble emulsjonen spektralt sensitivert med 150 mg/mol sølv av anhydro-5,6-diklor-l,31-dietyl-3-(3-sulfopropyo)-benz imidazoloxa-karbocyaninhydroksyd. Denne emulsjonen, emulsjon B, ble så pålagt på samme måte som emulsjon A.

Eksponering og fremkalling.

De to beleggene beskrevet ovenfor, ble eksponert i et Edger--4

ton, Germeshausen og Grier sensitometer ved 10 i sekund idet man brukte en gradert tetthetsblender og et 0,85 tetthets-nøytralfilter. Blenderen hadde tetthetstrinn på 0,15 fra 0 til 3,0.

Belggene ble så fremkalt i en hydrokinon-l-fenyl-3-pyrazoli-don sort/hvit fremkaller. Etter fiksering og vasking, ble beleggene målt densitometrisk, og resultatene er vist i tabell VIII:

Som vist i tabell VIII, hadde den rodiumdopede ÅgBrI emulsjon inneholdende flakformede korn en lavere sølvdekning men likevel en 0,2 3 enheter høyere maksimal tetthet og var enn kontrollen med 109 relative hastighetsenheter (0,32 log E). Kontrasten i de to beleggene var nesten identiske.

Eksempler som illustrerer økede hastighetsseparasjoner for spektralt sensitiverte områder og områder uten spektralsensitivering .

Det ble fremstilt 4 flerfargefotografiske elementer, heretter betegnet strukturene I til IV. Bortsett fra de forskjeller som spesifikt er angitt nedenfor, var elementene identisk med hensyn til struktur.

OC er et beskyttende gelatinbelegg, YF er gult kolloidalt sølv pålagt i en mengde pa 0,69 g/m 2 og som tjener som gult filtermateriale. De gjenværende begreper er som definert tidligere i forbindelse med lagrekkefølgende I til V. De blå (B), grønne (G) og røde fargedannende lagenhetene som mangler prefikset T, inneholdt sølvbromjodid-emulsjoner med korn med lavt sideforhold fremstilt som beskrevet i US patent 3.320.069. Tilsvarende lag i de separate strukturene hadde samme jodidinnhold hvis intet annet er angitt.

De hurtigere grønnsensitive emulsjonslagene inneholdende flakformede korn (identifisert ved prefikset T i de ovennevnte strukturer), inneholdt en sølvbromjodid-emulsjon med flakformede korn, fremstilt på følgende måte: 2,2 5 liter av en vandig bengelatin-oppløsning (1,5 vekt-%) inneholdende kaliumbromid (0,17 molar, oppløsning A), ved 80°C og pBr på 0,77, ble ved hjelp av en tvillingstråle over 2 minutter i en konstant mengde (som forbrukte 0,61% av det totale sølvnitrat) tilsatt samtidige oppløsninger av kaliumbromid (2,19 molar, oppløsning B-l) og sølvnitrat (2,0 molar, oppløsning C-l).

Etter de første 2 minuttene ble oppløsning B-l stoppet mens oppløsning C-l ble fortsatt inntil man fikk en pBr på 1,0 ved 80°, 2,44% av det totale sølvnitrat. Man tilsatte så en vandig, ftalert gelatinoppløsning, (0,4 liter 2 0 vekt-% gelatin) inneholdende kaliumbromid (0,10 molar oppløsning D), ved en pBr på 1,0 og 80°.

Oppløsning B-l og C-l ble så tilsatt reaksjonskaret ved hjelp av en tvillingstråle i løpet av 24 minutter (forbruk 44% av det totale sølvnitrat), i en akselerert strøm, (4,0: ganger fra start til slutt). Etter 24 minutter stoppet man oppløs-ning B-l og oppløsning C-l ble fortsatt inntil man fikk en pBr på 1,8 ved 8 0°.

Oppløsning C-l og en vandig oppløsning (oppløsning B-2) av kaliumbromid, (2,17 molar) og kaliumjodid (0,03 molar) ble så tilsatt reaksjonskaret over 12 minutter (forbruk 50,4%

av det totale sølvnitrat) i en akselerert strøm (1,37 ganger fra start til slutt).

Vandige oppløsninger av kaliumjodid (0,36 molar, oppløsning B-3) og sølvnitrat (2,0 molar, oppløsning C-2) ble :så ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en konstant mengde inntil man fikk en pBr på 2,16 ved 80°, (2,59% av det totale sølvnitrat). Man brukte totalt 6,57 mol sølvnitrat for å

fremstille denne emulsjonen.

Emulsjonen ble avkjølt til 35°, slått sammen med 0,30 liter vandig, ftalert gelatin-oppløsning, (13,3 vekt-% gelatin)

og koaguleringsvasket 2 ganger.

De hurtigere grønnfølsomme emulsjonslagene inneholdt flakformede korn med en diameter på 5,0y og en midlere tykkelse på 0,11 pm. Nevnte korn sto for 90% av det totalt projiserte areal av kornene og hadde et midlere sideforhold på 45:1. De hurtigere grønne og rødfølsomme emulsjonslagene i strukturene I og II inneholdt 9 mol-% jodid, mens de hurtigere grønne og rødfølsomme emulsjonslagene i strukturene III og IV inneholdt 1,5 og 1,2 mol-% jodid, henholdsvis.

Den hurtigere grønnfølsomme emulsjonen inneholdende flakformede korn ble så optimalt spektralt og kjemisk sensitivert ved å tilsette 350 mg pr. mol Ag av anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)oxacarbocyanin hydroksyd, natriumsalt, 101 mg/mol Ag av anhydro-ll-etyl-1,1'-bis(3-sulfopropyl)naft-[1,2-d]oxazolkarbocyaninhydrok-syd, natriumsalt, 800 mg/mol Ag av natriumtiocyanat, 6 mg/mol Ag natriumtiosulfat pentahydrat og 3 mg/mol Ag av kaliumtetrakloraurat .

Det hurtige r"ødfølsomme emulsjonslaget inneholdt en sølvbrom-jodid-emuls jon med flakformede korn fremstilt og optimalt sensitivert på samme måte som ovennevnte grønnfølsomme sølv-bromjodid-emul sjon, bortsett fra at man brukte som spektralsensitiveringsmidler 144 mg/mol Ag av anhydro-5,6-diklor-l-etyl-3-(3-sulfobutyl)-3'-(3-sulfopropyl)benzimidazolnafto-[,12-d]-tiazolkarbocyaninhydroksyd og 244 mg/mol Ag anhydro-5,5'-diklor-3,9-dietyl-3'-(3-sulfobutyl)tiazarbocyanin hydroksyd.

Andre detaljer med hensyn til strukturene I til IV fremgår av US patent 4.184.876.

Strukturene I til IV ble identisk nøytralt eksponert med

en lyskilde på 600 W 2850°K ved et 1/100 sekund idet man brukte dagslys 5 filter og en blender med tetthetstrinn på 0,2 0 fra 0 til 4. Separate prøver av strukturene I til IV ble eksponert som beskrevet ovenfor, men man satte dessuten inn et Wratten 98 filter for å få blåeksponeringer. Separate prøver av strukturene I til IV ble eksponert som beskre-i

vet ovenfor, men man satte også inn et Wratten nr. 9 filter for å oppnå minus blå eksponeringer. Alle prøver ble identisk fremkalt ved hjelp av den C-41 fargegenative prosess som er beskrevet i British Journal of Photography Annual, 1979, side 204. Fremkalling var i 3 minutter og 15 sekunder

ved 38°C. Gul, magenta og cyan-karakteriseringskurvene ble så avsatt for hver prøve. Kurver fra forskjellige prø-ver ble sammenlignet ved at minimumstetthets-delene av kurvene ble lagt over hverandre.

Resultatene er angitt i tabell IX.

A er forskjellen i logaritmen for blåhastigheten på den blå fargedannende enheten og logaritmen for blåhastigheten på den grønne fargedannende enheten slik dette er bestemt ved ligning (A) ovenfor;

A' er forskjellen mellom logaritmen for blåhastigheten for den blå fargedannende enheten og logaritmen for blåhastigheten for den røde fargedannende enheten, slik dette er bestemt ved ligning (B) ovenfor; A" er forskjellen i logaritmen for grønnhastigheten på den grønne fargedannende enheten og logaritmen for blåhastigheten i den grønne fargedannende enheten, slik dette er bestemt ved ligning (C) ovenfor; A"<1> er forskjellen i logaritmen mellom rødhastigheten for den røde fargedannende enheten og logaritmen for blåhastigheten i den samme enheten, slik dette er bestemt ved ligning (D) ovenfor;

Når man sammenligner strukturene II og III fremgår det at

man oppnår overlegne hastighetsseparasjoner med struktur III hvor man anvender flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse..Skjønt struktur III ikke hadde den samme has-tighetsseparas jon som struktur I", så anvendte man i struktur III intet gult filtermateriale,.og man fikk derfor ikke de ulemper som allerede er nevnt ovenfor i forbindelse med slike materialer. Skjønt struktur IV brukte store mengder av gult filtermateriale, mer enn det som er nødvendig ved bruken av fotografiske elementer i foreliggende oppfinnelse, så viste denne strukturen at hastighetsseparasjonene i struktur III kan økes hvis dette er ønskelig, selv når man bruker små mengder gule filtertettheter.

Et monokromatisk element ble fremstilt ved at den hurtige grønnsensitiverte emulsjonen inneholdende flakformede korn slik denne er beskrevet ovenfor, ble pålagt en film og deretter pålagt et beskyttende gelatinlag. Man målte så separasjonen mellom blå og minus blå hastigheten for dette element ved å bruke den eksponering og fremkallingsteknikk som er beskrevet ovenfor. Den kvantitative forskjellen ble bestemt ved ligning (C) A"=Gwg - Gw<gg>, og fant at denne var 1,28

log E. Dette viser at man kan oppnå tilfredsstillende blå til minus blå hastighets-separasjon ved hjelp av foreliggende oppfinnelse selv når en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse får opptak av minus blått lys, ligger nærmest eksponeringskilden og ikke er beskyttet av et eventuelt overliggende blåabsorberende lag.

Eksempler som angår bedret billedskarphet i flerlagede, fotografiske elementer inneholdende emulsjoner med flakformede korn.

De følgende 3 eksempler illustrerer den bedrede billedskarphet man kan oppnå ved hjelp av emulsjoner inneholdende flakformede korn i fotografiske materialer. Som kontrollelemen-ter brukte man i disse eksempler de typer sølvbromjodid-emulsjoner med lavt sideforhold og som er beskrevet i US patent 3.320.069. I disse eksempler er nevnte emulsjoner identifisert som vanlige emulsjoner, og deres fysiske egénskaper er angitt i tabell X.

Fire sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn og høyt sideforhold ble fremstilt ved fremgangsmåter som angitt i eksemplene som angikk forbedringer med hensyn til hastighet og kornethet. Disse emulsjoners fysiske egenskaper er angitt i tabell XI.

Ovennevnte sølvbromjodid-emulsjoner (C1-C6 og T1-T4) ble så pålagt i en serie flerlagede elementer. De spesifike varia-sjoner er vist i tabeller som angir resultatene. Skjønt emulsjonene ble kjemisk og spektralt sensitivert, så er dette ikke nødvendig for å gi de skarphetsresultater som er angitt.

Fellesstruktur A

Beskyttende lag

Hurtig blåfølsomt, gult fargestoffdannende lag Langsomt blåfølsomt, gult fargestoffdannende lag Mellomliggende lag ( gult filterlag)

Hurtig grønnsensitivert, magenta fargestoffdannende lag Mellomliggende lag

Hurtig. rødsensitivert, cyanfargestoffdannende lag Mellomliggende lag

Langsomt grønnsensitivert, magentafargestoffdannende lag Mellomliggende lag

Langsomt rødsensitivert, cyanfargestoffdannende lag

/ / / UNDERLAG / / / / /

Eksponering og fremkalling

Prøvene ble eksponert og fremkalt som beskrevet i det etter-følgende. Skarphetsbestemmelsene ble utført ved iå bestemme de såkalte modulas jonsoverf øringsf unks joner (MTF);. Denne fremgangsmåten er f.eks. beskrevet i Journal og Applied Photographic Engineering, 6 (l):l-8, 1980.

Modulasjonsoverføringsfunksjonene for rødt lys ble oppnådd ved at nevnte belegg ble eksponert i 1/15 sekund,ved 60% modulasjon idet man brukte et Wratten nr. 2 9 og et 0,7 nøytralt tetthetsfilter. Grønn MTF ble oppnådd ved eksponering i 1/15 sekund ved 6 0% modulasjon sammen méd et Wratten nr. 9 filter.

i Fremkalling var ved hjelp av en C-41 fargenegativ prosess som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204. Fremkallingstiden var 3 minutter og 15 sekunder ved 38°. Etter fremkalling, bestemte man ut fra MTF-kurvene den såkalte kaskaderte modulasjonsovérføring (CMT) skarpheten ved 16 mm forstørrelse.

Resultater.

Sammensetningen for kontrollbeleggene og de eksperimentelle belegg sammen med nevnte CMT skarphetsverdier for de røde og grønne eksponeringene, er vist i tabell XII.

Relativt uventet, som vist i tabell XII, så kan en plassering av emulsjoner med flakformede korn i flerlagede fargebelegg føre til en nedsatt skarphet. Hvis man ser på nevnte rød CMT skarphet, så kan man observere at i belegg 2, som inneholder 2 flakformede kornlag, er mindre skarpt (minus 1,0 CMT enheter) enn kontrollbelegg 1, som har en vanlig emulsjons-struktur. På lignende måte er belegg 3, (fire flakformede kornlag) mindre skarp enn belegg 4 (3 lag med flakformede korn), med 1,3 CMT enheter og er mindre skarp enn belegg 5

(2 flakformede kornlag), med 0,4 CMT enheter. Belegg 6 og 7 viser imidlertid at passende plassering av de spesifike flakformede kornemulsjonene (bemerk at belegg 6 er skarpere

i rød CMT skarphet enn belegg 4, med 1,3 enheter), i lag nærmest eksponeringskilden, så kan man oppnå ganske betydelige forbedringer i forhold til kontrollbeleggene som inneholder vanlig kjente emulsjoner. Det fremgår av ovennevnte tabell at belegg 6 er 6,3 grønne CMT enheter skarpere enn belegg 1, og at belegg 7 er 6,6 røde CMT enheter skarpere enn belegg 1.

Fellesstruktur B

Beskyttende lag

Hurtig blåfølsomt, gult fargestoffdannende lag Langsomt blåfølsomt, gult fargestoffdannende lag Mellomliggende lag (gult filterlag)

Hurtig grønnsensitivert, magentafargestoffdannende lag Langsomt grønnsensitivert, magentafargestoffdannende lag Mellomliggende lag

Hurtig, rødsensitivert, cyanfargestoffdannende lag Langsomt rødsensitivert, cyanfargestoffdannende lag Mellomliggende lag

UNDERLAG //////

Etter pålegning ble nevnte flerfargetofografiske elementer med struktur B eksponert og fremkalt som beskrevet tidligere. Sammensetningsvariasjonene og kontroll og eksperimentelle belegg sammen med CMT skarphetsavlesningene, er vist i tabell

XIII.

De data som er angitt i tabell XIII viser at man kan oppnå fordelaktige forandringer med hensyn til skarpheten i fotografiske materialer ved å bruke flakformede kornemulsjoner nærmest eksponeringskilden, og at det oppstår skadelige forandringer når slike emulsjoner ligger i intermediære lag under lysspredende emulsjonslag.

Fellesstruktur C

Hurtig magenta

Langsomt magenta

/ / / / / UNDERLAG / / / / /

To monokromatiske elementer, A (kontroll) og B (eksempel) ble fremstilt ved å legge et hurtig og langsomst magentalag på et filmunderlag.

De monokromatiske elementer ble så bedømt for skarphet ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet tidligere, og man fikk følgende resultater.

Eksempel som illustrerer at man får redusert spredning av

lys med høy utfallsvinkel ved hjelp av emulsjoner inneholdende korn med høyt sideforhold.

For å gi en spesifik illustrasjon av at man får redusert spredning av lys med høy utfallsvinkel ved hjelp av emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse sammenlignet med emulsjoner inneholdende ikke-flakformede korn med samme midlere kornvolum, så brukte man den kvantitative lysspredningspåvisnings-metode som er beskrevet ovenfor med henvisning til fig. 4. Emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, besto i alt vesentlig av et dispergerende medium og flakformede korn med en midlere diameter på 5,4 mikrometer og en midlere tykkelse på 0,23 mikrometer, og et midlere sideforhold på 23,5:1. De flakformede kornene stor for mer enn 90% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende korn. Det midlere kornvolum var 5,61 mikrometer 3. Man brukte en kontrollemulsjon inneholdende ikke-flakformede korn med et midlere kornvolum på 5,57 mikrometer (når kornene ble omgjort til kuler med samme volum, dvs. ekvivalente kuler, så hadde begge emulsjoner nesten lik korndiameter). Begge emulsjoner hadde en totaltransmit-tering på 90% når de ble nedsenket i en væske med samme brytningsindeks. Hver emulsjon ble pålagt,et transparent underlag i en sølvdekning pa 1,08 g/m 2.

Som mere spesielt angitt nedenfor i tabell XVI, så ble lavere prosenter av det totalt transmitterte lys mottatt over en påvisningsoverflate som var oppdelt i vinkelenheter opptil vinkler på 84°, når man brukte emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse sammenlignet med kontrollemulsjonen med tilsvarende midlere kornvolum. Fra tabell XVI fremgår det også at oppsamlingsvinkelen for begge emulsjoner var vesentlig under 6°. Ingen av emulsjonene kan således anses å være en turbid emulsjon med hensyn til sine lysspredningsegenska-per. Når utfallsvinkelen var 70°, hadde emulsjonen ifølge foreliggende oppfinnelse bare halvparten av den lysspredning som man fant i kontrollemulsjonen.

Eksempel som illustrerer blåspektralsensitivering av en emulsjon inneholdende flakformede korn.

En sølvbromjodid-emulsjon med flakformede korn (3 mol-%

jodid) ble fremstilt på følgende måte.

3,0 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromid-opp-løsning ble ved 60°C under røring og ved hjelp av en dobbeltstråle tilsatt en 4,34 molar kaliumbromid i en 3% gelatin-oppløsning og en 4,0 molar sølvnitratoppløsning i l^pet av 2,5 minutt mens man holdt en pBr på 0,8 og forbrukte 4,8%

av det totalt sølvnitrat. Bromidoppløsningen ble så stoppet og sølvnitratoppløsningen fortsatte i 1,8 minutt inntil man fikk en pBr på 1,3, noe som forbrukte 4,3% av det brukte sølvnitrat. En 6% gelatinoppløsning inneholdende 4l,0 molar kaliumbromid og 0,12 molar kaliumjodid ble så ført inn sammen med sølvnitratoppløsningen i 24,5 minutter mens man holdt pBr på 1,3 i en akselerert strøm (2,0 ganger fra start til slutt) (forbruk 87,1% av sølvnitratet). Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløsningen kjørt i 1,6 minutter i en mengde som forbrukte 3,8% av det totale sølvnitrat, inntil man fikk en pBr på 2,7. Emulsjonen ble så avkjølt til 35°C og tilsatt 279 g ftalert gelatin oppløst i 1 liter destillert vann, hvoretter emulsjonen ble koaguleringsvasket. Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen (3 mol-% jodid) hadde en midlere korndiameter-på ca. 1,0 ym, en midlere tykkelse på ca. 0,10 ym og et midlere sideforhold på ca. 10:1. De flakformede kornene sto for mer enn 85% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvhalogenid-kornene. Emulsjonen ble kjemisk sensitivert med natriumtiocyanat, natriumtiosulfat og kaliumtetrakloraurat.

Belegg 1.

En del av den kjemisk sensitiverte emulsjonen ble pålagt

en cellulosetriacetatfilm. Emulsjonsbelegget besto av flakformede sølvbromjodid-korn (1,08 g Ag/m 2) og gelatin (2,9 g/m 2) som var tilsatt den magentafargestoffdannende kobleren 1-(6-klor-2,4-dimetylfenyl)-3-[a-(m-pentadecylfenoksy)butyr-amido]-5-pyrazolon (0,79 g/m 2), 2-oktadecyl-5-sulfohydroki-non (1,69 g/mol Ag), og 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetra-azainden (3,62 g/mol Ag).

Belegg 2.

En annen del av samme emulsjo ble spektralt sensitivert over--4

for blått lys ved å tilsette 3 x 10 mol/mol sølv av anhydro-5,6-dimetoksy-5-metyltio-3,3'-di(3-sulfopropyl)tioacyanin-hydroksyd, trietylaminsalt (Xmax 490 nm). Den spektralt sensitiverte emulsjonen ble så tilsatt samme magentafarge-stof f dannende kobler som i belegg 1 og pålagt som beskrevet ovenfor.

Beleggene ble eksponert i 1/2 5 sekund gjennom en blender med tetthetstrinn fra 0-3,0 ved hjelp av en volfram lyskilde på 500W, 5400°K. Fremkalling var i 3 minutter i en fargefremkaller av den type som er beskrevet i British Journal og Photography Annual, 1979, side 204-206.

Belegg nr. 2 hadde en fotografisk hastighet som var 0,4 2

log E hurtigere enn belegg 1, noe som viser at man får en effektiv økning ved hjelp av en blåsensitivering.

Eksempel som illustrerer sensitivering av en sølvklorid-emulsjon inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold.

En sølvkloridemulsjon inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold ble fremstilt på følgende måte: Et reaksjonskar ble tilsatt 2,0 liter av en oppløsning inneholdende 0,63% poly(3-tiapentylmetakrylat-sam-akrylsyre-sam-2-metakryloyloksyetyl-l-sulfonsyre, natriumsalt) og 0,35% adenin. Oppløsningen var også 0,5 molar i kalsiumklo-rid, og 0,0125 molar i natriumbromid. pH ble justert til 2,6 ved 55°. Reaksjonskaret ble tilsatt en 2,0 molar kalsi-umkloridoppløsning og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ved hjelp av en tvillingstråle i løpet av 1 minutt ved en konstant tilførsel, noe som forbrukte 1,2% av sølvnitratet. Tilsetningen av oppløsningen ble så fortsatt i et kvarter i en akselerert strøm (2,33 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 28,9% av sølvnitratet. pCl verdien ble holdt under fremstillingen på samme verdi man fikk 1 minutt etter at tilsetningen var begynt. Oppløsningene ble tilsatt i ytterligere 26 minutter ved en konstant.strøm som forbrukte 70,0% av det totalt brukte sølvnitrat. En 0,2 molar natrium-hydroksydoppløsning ble tilsatt langsomt under den første 3.del av utfellningen for å holde pH på 2,6 ved 55°. Totalt brukte man 2,6 mol sølvnitrat under utfellningen.

De flakformede kornene i emulsjonen hadde en diameter fra 4,0 til 4,5 mikrometer, en midlere tykkelse på 0,28 mikrometer og et midlere sideforhold på 15:1, og de sto for mer enn 80% av det totalt projiserte areal. De flakformede kornene var dodekahedrale, noe som antyder et nærvær av 1.110j og {ill) kanter.

Denne AgCl emulsjonen med flakformede korn ble oppdelt i

4 deler. Del A ble ikke kjemisk eller spektralt sensitivert og pålagt en polyesterfilm i en mengde pa 1,07 g/mo<.> av sølv og 4,3 g/m 2 av gelatin.

Del B ble sensitivert på følgende måte. Gullsulfid (1,0 mg/ mol Ag) ble tilsatt og emulsjonen hensatt i 5 minutter ved 65°C. Den ble så spektralt sensitivert med anhydro-5-klor-9-etyl-5<1->fenyl-3,3<1->bis(3-sulfopropyl)oxakarbocyaninhydrok-syd, natriumsalt (0,75 millimol/mol Ag) i 10 minutter ved 4 0°C og så pålagt på samme måte som del A. Kjemisk og spektralsensitivering var optimal for de anvendte sensitiveringsmidler.

Delene C og D ble optimalt sensitivert. Del C ble tilsatt 0,75 millimol/mol Ag av anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-3,3<1->bis(3-sulfopropyl)oxakarbocyaninhydroksyd, natriumsalt og emulsjonen ble hensatt i 10 minutter ved 40°C. Så tilsatte man en 3,0 mol-% NaBr oppløsning basert på den totale mengde sølvhalogenid, og emulsjonen ble hensatt i 5 minutter ved 40°. Man tilsatte så Na2S2035H20 (5 mg/mol Ag), NaSCN (1600 mg/mol Ag), og KAuCl^ (5 mg/mol Ag) og emulsjonen ble hensatt i 5 minutter ved 65 C før pålegning. Del D ble sensitivert på samme måte som del C, bortsett fra at man brukte 10 mg/mol Ag av Na2S2C>2 • 5^0.

Beleggene ble eksponert i 1/50 sekund ved hjelp av en volfram lyskilde, 600W, 5500°K, og fremkalt i 10 minutter ved 20°C

i en N-metyl-p-aminofenolsulfat-askorbinsyreoverflatefrem-kaller.

De sensitometriske resultatene er angitt nedenfor.

Tabell XVII viser at man får en overlegen hastighet ved hjelp av optimalt sensitiverte emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse.

Eksempel som illustrerer indre latent billeddannelse hos emulsjonene inneholdende flakformede korn.

5,0 liter av en 0,9% gelatinoppløsning ved 80° justert til

en pBr pa 1,3, med natriumbromid og inneholdende 2,4,4 x 10 mol av en 0,026 ym kornemulsjon inneholdende sølvjodid, ble under røring og ved hjelp en tvillingstråle tilsatt en 1,25 molar natriumbromid-oppløsning og 1,25 molar sølvnitrat-opp-løsning i løpet av 1 minutt, i en mengde som forbrukte 0,1% av det totale sølvnitrat. Mens man holdt pBr på 1,3, ble natriumbromidet og sølvnitratet tilsatt i løpet av 10,9 minutter i en akselerert strøm (29,4 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 17,2% av det totale sølvnitrat. Mens man holdt pBr på 1,3, tilsatte man en 5,0 molar natrium-bromidoppløsning og en 5,0 molar sølvnitratoppløsning ved hjelp av en tvillingstråle i løpet av 13,9 minutter, idet man brukte akselerert strøm (2,2 ganger fra start til slutt), og dette forbrukte 68,8% av det totale sølvnitrat. pBr ble så justert til 2,0 ved å tilsette 5,0 molar sølvnitratoppløs-ning over 4 minutter, noe som forbrukte 11,0% av det totale sølvnitrat. Emulsjonen ble så avkjølt til 35°, og pBr justert til 3,0 ved å tilsette sølvnitratoppløsning som.forbrukte 2,9% av det totalt brukte sølvnitrat. Man brukte i alt ca.

4 mol sølvnitrat for utfellningen av disse kornene.,

De resulterende flakformede kornene av sølvbromjodid hadde en midlere korndiameter på 2,8 ym og en tykkelse på 0,0 9 ym, noe som gir et midlere sideforhold på ca. 31:1.

Emulsjonen ble så kjemisk sensitivert på følgende måte.

pH ble justert til 4,0 og pAg til 6,0 ved 35°C. Man tilsatte så 3,0 mg/mol Ag av natriumtiosulfatpentahydrat og 3,0 mg/mol Ag av kaliumtetrakloraurat, hvoretter emulsjonen ble oppvarmet til 80° og holdt på den temperatur i 20 minutter.

Ved 35°C ble 2,5 liter av en 0,4% gelatinoppløsning inneholdende 0,2 0 mol av det ovennevnte flakformede sølybrom-jodid-korn, justert til pH 6,0. Temperaturen ble så hevet

i

til 80°, og pBr justert til 1,6. Mens man holdt denne pBr-verdien tilsatte man en 2,5 molar natriumbromidoppløsning

og en 2,5 molar sølvnitratoppløsning i løpet av 28 minutter i en akselerert strøm (6,6 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 78,7% av det totale sølvnitrat som ble brukt under utfellniningen. Sølvnitratoppløsningen ble så tilsatt en en konstant mengde over 9,5 minutter inntil man fikk en pBr på 3,0, noe som forbrukte 2,13% av det totale sølvni-trat. Ca. 0,8 mol sølvnitrat ble brukt under denne utfellningen. Emulsjonen ble avkjølt til 35°, hvoretter man tilsatte 30g ftalert gelatin, og emulsjonen ble så koaguleringsvasket to ganger.

Den resulterende indre sensitiverte flakformede kornede AgBrI emulsjonen hadde en midlere korndiameter på 5,5 ym, en midlere tykkelse på 0,14 ym, og et midlere sideforhold på ca. 40:1. Nevnte flakformede korn sto for 8 5% av det totalt projiserte areal av sølvhalogenid-kornene.

Emulsjonen ble så spektralt sensitivert ved å tilsette 502 mg/ mol Ag av anhydro-5-klor-9-etyl-51-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)-oxakarbocyaninhydroksyd, natriumsalt og 144 mg/mol Ag anhydro-ll-etyl-1,1'-bis(3-sulfopropyl)naft-[1,2-d]oxazolkarbocyaninhydroksyd, natriumsalt. I tillegg tilsatte man en 3,0 mol-% natriumjodidoppløsning basert på det totale sølvhalogenid til denne spektralsensitiverte emulsjonen .

Denne emulsjonen ble så pålagt en polyesterfilm i en mengde pa 2,15 g/m 2 av sølv og 10,4 g/m 2 av gelatin. Laget ble så eksponert i 1/100 sekund gjennom en tetthetsblender med trinn fra 0 til 4,0 (pluss. Wratten nr. 12 filter), overfor en volframs lyskilde, 600W, 5500°K, og fremkalt i 6 minutter ved 2 0° i en N-metyl-p-aminofenolsulfat-hydrokinon-fremkaller inneholdende kaliumjodid. Det resulterende indre negative bilde hadde god diskriminering med en minimumstetthet på

0,2 0 og en maksimumstetthet på 1,36.

Eksempler for å illustrere egenskapene for sølvbromider.

A. Emulsjonsfremstillinger. }

i

Emulsjon 1 ( eksempel).

8,0 liter av en godt rørt vandig oppløsning av bengelatin (1,5 vekt-%) inneholdende 0,14 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle ved konstant strøm tilsatt en 1,15 molar kaliumbromid og en 1,0 molar sølvnitratoppløs-ning over 2 minutter ved en pBr på 0,85° og ved 60<®>, noe som forbrukte 2,3% av det totale sølvnitrat. En 2;0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt i konstant.strøm i ca.

5 minutter inntil man fikk en pBr pa o 1,2 ved 6 0 o , n'oe som forbrukte 5,7% av det totale sølvnitrat. En 2,3 molar kaliumbromidoppløsning og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle, idet man brukte akselerert tilførsel (5,6 ganger fra start til slutt), i 25,6 minutter ved en kontrollert pBr på 1,2 ved 6 0°, noe som forbrukte 4 9,4% av det totalt brukte sølvnitrat. Deretter tilsatte man en 2,0 molar sølvnitrat-oppløsning vek konstant tilførsel e 5,4 minutter, inntil man fikk en pAg pa 8,25 ved 60°, noe som forbrukte 7,7% av det totale brukte sølvnitrat. En 2,3 molar kaliumbromidoppløsning og en 2,0 molar sølvni-tratoppløsning ble så ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en konstant mengde i 4 9,4 minutter ved en kontrollert pAg på 8,2 5 ved 60°, noe som forbrukte 34,9% av det totale sølv-nitrat. Man brukte ca. 11,3 mol sølv for å fremst'ille denne

i emulsjonen. Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 40°, og man tilsatte 2,2 liter av en ftalert gelatjinoppløs-ning (15,3 vekt-%), hvoretter emulsjonen ble vasket ved den koaguleringsprosess som er beskrevet av Yutzy og Russell i US patent 2.614.929. Man tilsatte deretter 1,9 lijter av

en bengelatinoppløsning (13,5 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,2 ved 40°. !

i

Den resulterende sølvbromidemulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på 1,67 ym og en tykkelsejpå 0,10ym, noe som gir et midlere sideforhold på 16,7:1. De 'flakformede

i

kornene sto for mer enn 95% av det projiserte areal.

Emulsjon 2 ( eksempel)

6,0 liter av en godt rørt vandig bengelatinoppløsning (1,5 vekt-%) inneholdende 0,14 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt 1,15 molar kaliumbromidoppløs-ning og en 1,0 molar sølvnitratoppløsning i 2 minutter ved konstant tilførsel ved pBr på 0,85 og 65°, noe som forbrukte 1,6% av det totale sølv. Etter 0,5 minutter ved en pBr på 0,85 ved 65°C, tilsatte men en 2,0 molar sølvnitratoppløsning i ca. 7,5 minutt inntil man fikk en pBr på 1,23 ved 65°, noe som forbrukte 6,0% av det totale sølvnitrat. En 2,3 molar kaliumbromidoppløsning og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble tilsatt ved kontrollert pBr på 1,23 ved 65°C ved hjelp av en tvillingstråletilsetning over 25,5 minutter idet man brukte en akselerert tilførsel (5,6 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 29,8% av det totale sølvnitrat.

En 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt ved konstant strøm i ca. 6,5 minutter inntil man fikk en pAg på

8,15 ved 65°, noe som forbrukte ca. 6,4% av det totale sølv-nitrat. En 2,3 molar kaliumbromidoppløsning og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle over 7 0,8 minutter ved konstant strøm og ved en pAg på 8,15 ved 65°, noe som forbrukte ca. 56,2% av det totale sølvnitrat. Ca. 10 mol sølvnitrat ble brukt for å fremstille emulsjonen. 'Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 4 0°, og man tilsatte 1,65 liter av en ftalert gelatinoppløs-ning (15,3 vekt-%), hvoretter emulsjonen ble vasket to ganger ved koaguleringsprosessen som er angitt av Yutzy og Russell i US patent 2.614.92 9. Man tilsatte deretter 1,55 liter av en bengelatinoppløsning (13,3 vekt-%) og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,3 ved 4 0°.

Det resulterende AgBr emulsjonen hadde en midlere korndiameter på 2,08 ym og tykkelse på 0,12 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 17,3:1. De flakformede kornene sto for mer enn 90% av det projiserte areal.

Emulsjon 3 ( eksempel)

8,0 liter av en godt rørt bengelatinoppløsning (1,5 vekt-%) inneholdende 0,14 molar kaliumbromid, ble ved hjelp av en tvillingstråle ved konstant strøm tilsatt en 1,15 molar kaliumbromid-oppløsning og en 1,0 molar sølvnitratoppløsning over 2 minutter ved en kontrollert pBr på 0,8 5 ved 6 0°, noe som forbrukte 3,6% av det totale sølv. En 2,0 molar sølv-nitratoppløsning ble så tilsatt ved konstant strøm i ca. 5 minutter inntil man fikk en pBr på 1,2 ved 6 0°, noe som forbrukte ca 8,8% av det totale sølv. En 2,3 molar'kaliumbro-midoppløsning og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle idet man brukte en akselerert strøm (5,6 ganger fra start til slutt)', i 25,5 minutter ved en kontrollert pBr på 1,2 ved 60°, noe som forbrukte 75,2% av det totale sølv. Man tilsatte så en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ved konstant tilførsel i 5,73 minutter inntil man fikk en pAg på 7,8 ved 60°, noe som forbrukte ca. 12,4% av det totale sølv. Ca. 7,4 mol sølv ble brukte for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 40°, og man tilsatte 1,4 liter av en ftalert gelatinoppløsning (15,3 vekt-%), hvoretter emulsjonen ble vasket ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russell i US patent 2.614.919. Man tilsatte så 1,3 liter av en bengelatinoppløsning (13,5 vekt-%) og'emulsjonen ble justert til pH 5,5 og pAg på 8,2 ved 4 0°.

Den resulterende sølvbromid-emulsjonen hadde flakformede

korn med en midlere diameter på 1,43 og en tykkelse på 0,07 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 20,4:1, og nevnte korn sto for mer enn 75% av det projiserte areal.

Emulsjon 4 (eksempel) i

I

4,5 liter av en godt rørt, vandig bengelatinoppløsning (0,75 vekt-%) inneholdende 0,14 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 0,3 9 molar kaliumbromid og en 0,10 molar sølvnitrat-oppløsing over 8 minutter ved konstant tilførsel ved en pBr på 0,8 5 ved 55°, noe som forbrukte

3,4% av det totale sølvnitrat. Etter 30 sekunders henstand ved pBr på 0,85 ved 55°C, tilsatte man en 2,0 molar sølv-nitratoppløsning i ca. 18 minutter ved konstant tilførsel, inntil man fikk en pBr på 1,23 ved 55°, noe som forbrukte 15,4% av det totale sølv. En 2,3 molar kaliumbromid og en 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble tilsatt ved kontrollert pBr på 1,23 ved 55°C, og ved hjelp av en tvillingstråle i 27 minutter, idet man brukte akselerert tilførsel (5,6 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 64,1% av det totale sølv. En 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble så tilsatt ved konstant strøm i ca. 8 minutter, inntil man nådde en pAg på 8,0 ved 55°, noe som forbrukte 17,1% av det totale sølv. Ca. 4,7 mol sølv ble brukt for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen ble emulsjonen av-kjølt til 40°, og man tilsatte 0,85 liter av en ftalert gelatinoppløsning (15,3 vekt-%) hvoretter emulsjonen ble vasket to ganger ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russel, US patent 2.614.929. Man tilsatte så 0,8 liter

av en bengelatinoppløsning (13,3 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,3 ved 40°.

Den resulterende AgBr emulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på 2,09 ym og en tykkelse på 0,08 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 2 6,1:1, og nevnte korn sto for mer enn 95% av det projiserte areal.

Emulsjon 5 ( eksempel).

6,0 liter av en godt rørt, vandig bengelatinoppløsning

(1,5 vekt-%) inneholdende 0,14 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle ved konstant strøm tilsatt en 1,15 molar kaliumbromidoppløsning og en 1,0 molar sølvnitrat-oppløsning over 16 minutter, ved en kontrollert pBr på

0,8 5 ved 55°, noe som forbrukte ca. 3,4% av det totale sølv. En 2,3 molar kaliumbromidoppløsning og en 2,0 molar sølvni-tratoppløsning ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråletilsetning, idet man brukte en akselerert strøm (5,0 ganger fra start til slutt) i ca. 25 minutter ved en kontrollert

pBr på 0,85 ved 55°, noe som forbrukte 64,4% av det totale sølv. En 2,0 molar sølvnitratoppløsning ble tilsatt ved konstant strøm i ca. 15 minutter inntil man fikk en pAg på 8,0 ved 55°, noe som forbrukte ca. 32,2% av det totale sølv.

Ca. 4,66 mol sølv^ble brukt for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellning ble emulsjonen avkjølt til 40°, og man tilsatte 0,85 liter av en ftalert gelatinoppløsning, (15,3 vekt-%), og emulsjonen ble så vasket ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russell i US patent 2.614.919. Deretter tilsatte man 0,8 liter av en bengelatinoppløsning':(13 , 3 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,1 ved 4 0°.

Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på 2,96 ym og en tykkelse på 0,08 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 37,1. De flakformede kornene sto for mer enn 95% av det projiserte areal.

Emulsjon A ( kontroll)

2,2 liter av en rørt, vandig, ftalert gelatinoppløsning

(4,54 vekt-%) ved pH 5,6 ble ved hjelp av en tvillingstråle og en kontrollert pAg på 8,3 ved 70°, tilsatt en vandig 3,5 molar kaliumbromidoppløsning og en vandig 3,5 molar sølv-nitratoppløsning. Begge oppløsninger ble tilsatt trinnvis som beskrevet av H.S.Wilgus DT 2.107.118, i syv fire-minutters intervaller med økende tilførsel (altså ingen jevn økning), på 2,3 ganger, 4 ganger, 6,3 ganger, 9 ganger, 12,3 ganger og 16 ganger mol/minutt fra start til slutt, henholdsvis.

Ca. 7,C mol sølv ble brukt for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen tilsatte man 0,4 liter av en vandig ftalert gelatinoppløsning, (10,0 vekt-% ved 4 0°, og emulsjonen ble vasket to ganger ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russell i US patent 2.614.929. Deretter tilsatte man 2,0 liter av en vandig bengelatinoppløsning (10,5 vekt-%) og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og pAg på 8,5 ved 4 0°.

Emulsjon B ( kontroll)

2,0 liter av en vandig bengelatinoppløsning (1,25 vekt-%)

og ftalert gelatinoppløsning (3,75 vekt-%) ble tilsatt 558

g (0,6 mol) av emulsjon A og rørt ved pH 5,8. Deretter tilsatte man ved hjelp av en tvillingstråle ved en kontrollert pAg på 8,3 ved 7 0°, en vandig 3,5 molar kaliumbromidoppløs-ning og en vandig 3,5 molar sølvnitratoppløsning. Begge oppløsninger ble tilsatt trinnvis som beskrevet av H.S. Wilgus, DT 2.107.118 i syv fire-minutters intervaller med økende strøm på ca. 1 gang, 1,2 ganger, 1,5 ganger, 1,8 ganger, 2,0 ganger, 2,4 ganger og 2,7 ganger ml/minutt fra start til slutt henholdsvis. Ca. 6,4 mol sølv ble brukt i tillegg til frøkornene for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen tilsatte man 0,65 liter av en vandig, ftalert gelatinoppløsning, 10 vekt-% ved 40°, og emulsjonen ble vasket to ganger ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russell i US patent 2.614.929. Deretter tilsatte man 2,0 liter av en vandig bengelatinoppløsning (10,5 vekt-%) og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og pAg på 8,5 ved 4 0°.

Emulsjon C ( kontroll)

2,0 liter av en vandig bengelatinoppløsning (2,8 vekt-%) og ftalert gelatinoppløsning (2,2 vekt-%) ble tilsatt 1169g (1,3 mol) av emulsjon B og rørt ved pH 5,7. Deretter tilsatte man ved hjelp av en tvillingstråle og ved en kontrollert pAg på 8,3 ved 70°, en vandig 3,5 molar kaliumbromid-oppløsning og en vandig 3,5 molar sølvnitratoppløsning. Begge oppløsninger ble tilsatt trinnvis som beskrevet av H. S. Wilgus, DT 2.107.118 i 12 fire-minutters intervaller med økende tilførsel på 1 gang, 1,2 ganger, 1,3 ganger,

I, 5 ganger, 1,6 ganger, 1,8 ganger, 1,9 ganger, 2,1 ganger, 2,3 ganger, 2,5 ganger, 2,7 ganger og 2,9 ganger ml/minutt fra start til slutt henholdsvis. Man brukte ca. 5,7 mol:' sølv i tillegg til frøkornene for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen tilsatte man 0,96 liter av en vandig, ftalert gelatinoppløsning (10 vekt-%) ved 40° og emulsjonen ble vasket to ganger ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russel, US patent 2.614.92 9. Man tilsatte så 2,0 liter av en vandig bengelatinoppløsning (10,5 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,5 ved 40°.

Emulsjon D ( kontroll)

1,3 liter av en vandig bengelatinoppløsning (5,07 vekt-%) ble tilsatt 1395 g (1,4 mol) av emulsjon C, og rørt ved pH 5,3. Deretter tilsatte man ved hjelp av en tvillingstråle og ved en kontrollert pAg på 8,3 ved 7 0°,en vandig 3,5 molar kaliumbromidoppløsning og en vandig 3,5 molar sølvnitratopp-løsning. Begge tilsetninger ble tilsatt i en akselerert strøm i 6 minutter (1,86 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 89% av det tilsatte sølvsalt. Så ble både halogenid og sølvsaltoppløsningen tilsatt en konstant strøm i ca. 5 minutter som forbrukte 11% av det totalt tilsatte sølvsalt. Ca. 2,1 mol sølv ble brukt i tillegg til frøkornene for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen tilsatte man 0,7 liter av en vandig, ftalert gelatinoppløs-ning (10 vekt-%), ved 40°, og emulsjonen ble så vasket to ganger ved koaguleringsprosessen til Yutzy og Russel i US patent 2.614.929. Man tilsatte så 1,0 liter av en vandig

bengelatinoppløsning (10,5 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,5 ved 4 0°.

De fysiske egenskapene for begge typer emulsjoner er angitt i tabell XVIII.

B. Emulsjonsensitivering.

Både emulsjonene inneholdende flakformede og oktahedrale AgBr korn ble optimalt kjemisk sensitivert og så optimalt spektralt sensitivert til det grønne området av spektret ved hjelp av de betingelser som er angitt i tabell XIX. Alle verdier er angitt i mg sensitiveringsmidde1/mol Ag.

C. Emulsjonsbelegg.

Både AgBr kontrollemulsjonen og emulsjonen inneholdende flakformede korn ble separat pålagt i et enkeltlag magenta format på en cellulosetriacetatfilm i en dekningsgrad på 2 2

1,07 g sølv/m og 2,15 g gelatin/m . Elementet inneholdt også en oppløsningsmiddeldispersjon av den magentabilleddannende kobleren 1-(2,4-dimetyl-6-klorfenyl)-3-[a-(3-n-pentadecylfenoksy)-butyramido]-5-pyrazolon ved 0,7 5 g/m 2, antislørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazainden, natriumsalt i 3,6 g/mol Ag, og antiflekkmidlet kalium

5-sec.-octadecylhydrokinon-2-sulfonat i en mengde- på 3,5 g/mol Ag. Beleggene ble dekket med et topplag av gelatin, 0,51 g/m 2, og ble herdnet med 1% bis(vinylsulfonylmetyl)eter basert på det totale gelatininnhold.

D. Hastighet/ kornethetssammenligninger.

Beleggene ble eksponert i 1/100 sekund overfor en volfram lyskilde på 600 W, 3000°K, gjennom en trinnvis blender med tetthetstrinn fra 0 til 3,0, samt et Wratten nr. 9 filter og et 1,2 tetthets nøytralfilter. Fremkalling var variabel mellom 1,5 til 6 minutter for å oppnå justerte slørhetsnivåer ved 37,7°C i en fargefremkaller av den type som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206.

Både relative hastighetsverdier og kornethetsmålingene ble gjort 0,25 tetthetsenheter over slør. Et diagram som viser logaritmen av grønnhastigheten i forhold til kornetheten x 10 3 er angitt pa fig. 7. Log-hastigheten er 100 (1-log E), hvor E er eksponeringen i meter caldle-sekunder ved en tetthet på 0,25 over slør. Som vist hadde emulsjonene innholdende flakformede korn langt bedre forhold mellom hastighet og kornethet enn kontrollemulsjonene.

E. Minus blå. s til blå- hastighetsseparasjon.

Emulsjonene nr. 1, 3, 4 og 5 som inneholdt flakformede korn ble sammenlignet med kontrollemulsjonene A, B og D med hensyn til minus blå til blå-hastighetsseparasjon. Emulsjonene ble optimalt kjemisk og spektralt sensitivert som beskrevet ovenfor. Emulsjonene ble pålagt og fremkalt som ved sammenligningene mellom hastighet og kornethet. Eksponering overfor det blå området av spektret ble utført i 1/100 sekund ved hjelp av en volfram lyskilde på 600 W, 5500°K, gjennom en trinnvis blender med tetthetstrinn fra 0 til 3,0 samt et Wratten nr. 36 + 38A filter. Minus blå eksponeringen var tilsvarende bortsett fra at man brukte et Wratten nr. 9 filter istedet for nevnte Wratten nr. 36 pluss 38A filter. Relative hastighetsverdier ble målt 0,25 tetthetsenheter over slør. De sensitometriske resultatene er angitt i tabell

XX.

Det fremgår av tabell XX at emulsjoner inneholdende flakformede korn hadde betydelig høyere blåhastighet og minus blåhastighetsseparasjon. Disse resultater viser at optimalt minus blått sensitverte AgBr emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold, har øket separasjon med hensyn til følsomheten i det minus blå og det blå spektrale området sammenlignet med vanlige optimalt sensitiverte emulsjoner.

Eksempler for å illustrere egenskaper for sølvbromjodider med jevn jodidfordeling.

A. Emulsjonsfremstillinger.

I

Emulsjon 1 ( eksempel)

30,0 liter av en godt rørt, vandig bengelatinoppløsning (0,8 vekt-%) inneholdende 0,10 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle med konstant tilførselsmengde tilsatt en 1,20 molar kaliumbromid og en 1,2 molar sølvnitrat-oppløsning i 5 minutter ved en pBr på 1,0 ved 75°C, hvorved man forbrukte 2,4% av det totale sølv. Man tilsatte så en ftalert gelatinoppløsning (2,4 liter, 20 vekt-%) og innholdet i karet ble rørt i 1 minutt ved 75°C. Den sølvnitratoppløs-ning som er beskrevet ovenfor, ble så fortsatt tilsatt i ca. 5 minutter inntil man fikk en pBr på 1,3 6 ved 75°C, hvorved man forbrukte 4,8% av det totale sølv. Man tilsatte så en vandig oppløsning inneholdende kaliumbromid (1,06 molar) pluss kaliumjodid (0,14 molar) og en vandig oppløsning av sølvnitrat (1,2 molar) ved hjelp av en tvillingstråletilsetning idet man brukte en akselerert tilførsel (2,4 ganger fra start til slutt) ved en pBr på 1,36 ved 75°C i ca. 50 minutter inntil sølvnitratoppløsningen var uttømt, hvorved man hadde brukt 92,8% av det totale sølv. Ca. 2 0 mol sølv ble brukt for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 35°, og man tilsatte 350 g ytterligere ftalert gelatin, rørte innholdet bra og vasket emulsjonen 3 ganger ved en koaguleringsprosess som er beskrevet av Yutzy og Russell, US patent 2.614.929. Man tilsatte så 2,0 liter av en bengelatinoppløsning (12,3 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAb på 8,3 ved 4 0?

Den resulterende sølvbromjodid (88:12) emulsjon hadde flakformede korn med en diameter på 2,8 ym og en tykkelse på 0,095 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 29,5:1.

De flakformede kornene sto for mer enn 85% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvbromjodid-kornene.

Emulsjon 2 ( eksempel)

7,5 liter av en godt rørt bengelatinoppløsning (0,8 vekt-%) inneholdende 0,10 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en

tvillingstråle tilsatt en 1,2 molar kaliumbromid-oppløsning og en 1,2 molar sølvnitratoppløsning, ved konstant tilfØrsel i 5 minutter ved'en pBr på 1,0 ved 65°C, hvorved man brukte 2,4% av det totale sølv. Etter å ha tilsatt en vandig,, ftalert gelatin-oppløsning (0,7 liter, 17,1 vekt-%) ble emulsjonen rørt i 1 minutt ved 65°. Man tilsatte så en 1,2 molar sølvnitratoppløsning ved 65°C inntil man fikk en pBr på 1,36, hvorved man forbrukte 4,1% av det totale sølv.

Man tilsatte så en halogenidoppløsning inneholdende 1,06 molar kaliumbromid og en 0,14 molar kaliumjodid, og; en 1,2 molar sølvnitratoppløsning ved hjelp av en tvilling;stråle og en akselerert strøm (2 ganger fra start til slutt), i 52 minutter ved pBr på 1,36/65°, hvorved man brukte 93,5%

av det totale sølv. Man brukte ca. 5,0 mol sølv for å fremstille emulsjonen. Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 35°C, justert til pH 3,7 og vasket ved hjelp av Yutzy og Russell prosess, US patent 2.614.929. Man tilsatte så ytterligere ftalert gelatinoppløsning (0,5 liter, 17,6 vekt-%), og etter røring i 5 minutter ble emulsjonen igjen av-kjølt til 35°C/pH 4,1, og vasket ved Yutzy og Russells prosess. Man tilsatte så 0,7 liter vandig bengelatinoppløsning (11,4 vekt-%), og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og pAg til 8,3 ved 4 0°.

Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen (88:12) inneholdt flakformede korn med en diameter på 2,2 ym og en tykkelse på 0,11 ym, og et midlere sideforhold på 20:1. De flakformede kornene utgjorde mer enn 85% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvbromjodid-kornene.

Emulsjon 3 ( eksempel)

7,5 liter av en godt rørt bengelatinoppløsning (0,8 vekt-%) inneholdende 0,10 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 1,2 molar kaliumbromidoppløsning og en 1,2 molar sølvnitratoppløsning i konstant mengde i 5 minuttre ved pBr 1,0/55°C, hvorved man forbrukte 2,4% av det totale sølv. Etter tilsetning av 0,7 liter av en ftal-

ert, vandig gelatinoppløsning (17,1 vekt-%), og røring i 1 minutt ved 55°C,tilsatte man en 1,2 molar oppløsning av sølv-nitrat i en konstant mengde inntil man fikk en pBr på 1,36, hvorved man forbrukte 4,1% av det totale sølv. En halogenid-oppløsning inneholdende 1,06 molar kaliumbromid og 0,14 molar kaliumjodid, foruten en 1,2 molar sølvnitratoppløsning ble tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle i akselerert strøm (2 ganger fra start til slutt), i 52 minutter med en pBr på 1,36/55°, hvorved man forbrukte 93,5% av det totale sølv.

Ca. 5,0 mol sølv ble brukt for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellning ble den avkjølt til 35°C, justert til pH

3,7 og vasket ved den prosess, som er beskrevet i Yutzy og Russell i US patent 2.614.929. Ytterligere 0,5 liter ftalert gelatinoppløsning (17,6 vekt-%) ble tilsatt, og etter røring i 5 minutter ble emulsjonen igjen avkjølt til 35°C/pH 4,1

og vasket ved ovennevnte fremgangsmåte. Man tilsatte så

0,7 liter av en vandig bengelatinoppløsning (11,4 vekt-%)

og emulsjonen ble justert til pH 5,5 og en pAg på 8,3 ved 40°.

Den resulterende sølvbromjodid (88:12) emulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på 1,7 ym og en tykkelse på 0,11 ym, noe som gir et midlere sideforhold på 15,5:1.

De flakformede kornene sto for mer enn 85% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvbromjodid-kornene.

Emulsjon 4 ( eksempel)

7,5 liter av en godt rørt bengelatinoppløsning (0,8 vekt-%) inneholdende 0,10 molar kaliumbromid ble ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 1,2 molar kaliumbromidoppløsning og en 1,2 molar sølvnitratoppløsning i konstant mengde i 2,5 minutt ved en pBr på 1,0/55°, hvorved man forbrukte 2,4% av det totalt brukte sølvnitrat. Etter tilsetning av 0,7 liter av en vandig, ftalert gelatinoppløsning (17,1 vekt-%) og røring i 1 minutt ved 55°, tilsatte man en 1,2 molar opp-løsning av sølvnitrat i en konstant mengde inntil man fikk en pBr på 1,36, hvorved man forbrukte 4,1% av det totale sølv. Man tilsatte så en halogenidsaltoppløsning innehold-

ende 1,06 molar kaliumbromid og 0,14 molar kaliumjodid og en 1,2 molar sølvnitratoppløsning, ved hjelp av en tvillingstråle i akselerert tilførsel (2 ganger fra start til slutt)

i 52 minutter ved pBr 1,3 6/55°, hvorved man brukte 93,5% av det totale sølvnitrat. Ca. 5,0 mol sølv ble brukte for å fremstille denne emulsjonen. Etter utfellning ble emulsjonen avkjølt til 35°, justert til pH 3,7 og vasket ved hjelp av Yutzy og Russels prosess, US patent 2.614.929. Ytterligere 0,5 liter ftalert gelatinoppløsning (17,6 vekt-%) !ble tilsatt, og emulsjonen ble redispergert ved pH 6,, 40 . Etter røring i 5 minutter, ble emulsjonen igjen avkjølt til 35°C/ pH 4,1 og vasket som nevnt ovenfor. Man tilsatte så 0,7 liter vandig bengelatinoppløsning (0,4 vekt-%) ogjemulsjonen ble justert til pH 5,5 og pAg på 8,3 ved 4 0°.

Den resulterende sølvbromjodid (88:12) emulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på 0,8 ym og en tykkelse på 0,08 ym, og dette gir et midlere sideforhold på 10:1. De flakformede kornene sto for mer enn 55% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvbromjodid-kornene.

i

Emulsjon A ( kontroll)

9,0 liter av en vandig, ftalert gelatinoppløsning (1,07 vekt-%) som inneholdt 0,045 molar kaliumbromid, 0,01 molar kaliumjodid og 0,11 molar natriumtiocyanat ble plassert! i et ut-fellningskar og rørt. Temperaturen ble justert til 60°, og karet ble tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle en 1,46 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,147 molar av kaliumjodid, og en 1,57 molar sølvnitratoppløsning i 4 0 minutter ved konstant tilførsel ved 6 0°, hvorved man forbrukte 4,0 mol sølv. Ca. 1 minutt før tilførselen var fullstendig, ble halogenidsalttilsetningen stoppet. Etter utfellningen ble emulsjonen avkjølt til 33° og vasket to ganger ved den koaguleringsprosess som er beskrevet av Yutzy og 'Frame,

US patent nr. 2.614.928. Man tilsatte så 680 ml av en ben-gelatinoppløsning (16,5 vekt-%), og emulsjonen ble så justert

til pH 6,4 ved 4 0°.

Emulsjon B ( kontroll).

Denne emulsjonen ble fremstilt som emulsjon A, bortsett fra at temperaturen ble redusert til 50° og den totale fremstil-lingstid ble redusert til 20 minutter.

Emulsjon C ( kontroll).

Denne emulsjonen ble fremstilt som emulsjon A, bortsett fra at temperaturen ble redusert til 50° og den totale fremstil-lingstid ble redusert til 1/2 time.

Emulsjon D ( kontroll).

Denne emulsjonen ble fremstilt som emulsjon A, bortsett fra at temperaturen ble øket til 75°C, og den totale fremstil-lingstid var 4 0 minutter.

De fysiske egenskaper både for emulsjoner inneholdende flakformede korn og kontroll-sølvbromjodid-emulsjonene er angitt i tabell XXI.

Hver av emulsjonene 1 til og og A til D inneholdt'88 mol-% bromid og 12 mol-% jodid. I hver av emulsjonene var jodid i alt vesentlig jevnt fordelt i kornene.

B. Fargestoffbilleddannende resultater. '

Både emulsjonene inneholdende flakformede korn og kontrollemulsjonene ble optimalt kjemisk sensitivert ved at pAg ble justert til 8,25 ved 40° ifølge de betingelser som er angitt i tabell XXII. For emulsjonene inneholdende flakformede korn, brukte man en spektralsensitivering ved pAg1 på 9,95. ved 40° før den kjemiske sensitiveringen, mens kontrollemulsjonene ble optimalt spektralt sensitivert etter kjemisk sensitivering uten ytterligere pAg justering. Alle verdier er angitt i mg sensitiveringmiddel/mol Ag.

De forskjeller i sensitivering som fremgår av tabell XXII, var nødvendige for å oppnå optimal sensitivering av hver enkelt av de forskjellige emulsjoner. Hvis kontrollemulsjonene hadde blitt kjemisk og spektralt sensitivert på samme måte som emulsjoner inneholdende flakformede korn, så ville deres relative resultater være lavere enn det optimale.

For å illustrere resultatene av identiske sensitiveringer av begge emulsjonene, ble deler av emulsjon 2 og emulsjon C, heretter betegnet emulsjon 2x og emulsjon Cx, identiske kjemisk og spektralt. sensitivert på følgende måte: Hver emulsjon ble spektralt sensitivert med 900 mg fargestoff

A/mol Ag ved pAg på 9,95 ved 4 0° og deretter justert til

pAg 8,2 ved 40°C, og så kjemisk sensitivert i 20 minutter ved 6 5°C med 4,0 mg kaliumtetrakloraurat/mol Ag, 12,0 mg natriumtiosulfatpentahydrat/mol Ag og 100 mg natriumtiocyanat/mol Ag.

Begge AgBrI emulsjonene ble separat pålagt i et enkeltlag magentaformat på en cellulosetriacetatfilm i en mengde på 2 2 '

1,07 g sølv/m og 2,15 g gelatin/m . Elementet inneholdt også en oppløsningsmiddeldispersjon av en magentabilleddannende kobler, nemlig -1-(2-4-di-metyl-6-klorfenyl)-3-[a-(3-n-pentadecylfenoksy)-butyramido]-5-pyrazolon i; én mengde på 0,75 g/m 2, antislørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l:, 3 ,3a,7-tetraazainden, natriumsalt i 3,6 g/mol Ag, og antiflekkmidlet kalium 5-sec.-oktadecylhydrokinon-2-sulfonat i en mengde på 3,5 g/mol Ag. Beleggene ble dekket med et gelatinlag, 0,51 g/m 2 og ble herdnet med 1,5% bis(vinylsulfonylmetyl)-eter basert på det totale gelatininnhold.

Elementene ble eksponert i 1/10 0 sekund ved hjelp; av en volfram lyskilde på 600W, 3000°K, gjennom en trinnvis blender med tetthetstrinn fra 0 ril 3,0, samt et Wratten hr. 9 filter og et 1,8 tetthetsnøytralfilter. Fremkalling var variabel mellom 1,5 og 6 minutter for å Oppnå justerte slør-hetsnivåer ved 37,7°C i en fargefremakaller av den type som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206.

Både relative hastighetsverdier og kornethetsmålingene ble utført ved 0,25 tetthets enheter over slør. På fig. 8 har man vist logaritmen av grønnhastigheten i forhold1 til rms kornetheten x 10 3. Det fremgår at AgBrI emulsjonene med flakformede korn hadde langt bedre forhold mellom hastighet og kornethet enn det man fant for kontrollemulsjonene.

Forholdet mellom hastighet og kornethet for emulsjonene

2x og Cx på fig. 8 bør spesielt sammenlignes. Ettersom

disse to emulsjonene var identisk kjemisk og spektralt sensitivert i forhold til individuell optimal kjemisk og spektral sensitivering, noe som ble gjort i forbindelse med emulsjonene 2 og C, så ser man at emulsjon 2x har enda bedre forhold mellom hastighet og kornethet enn hva man fant for emulsjon Cx. Dette er relativt overraskende, ettersom emulsjonene

2x og Cx i alt vesentlig hadde samme midlere kornvolum, dvs. 0,418 ym<3> og 0,394 ym<3.>

For å sammenligne de relative separasjoner av minus blå og blåhastighetene i eksempel og kontrollemulsjonene, så ble disse emulsjonene sensitivert og pålagt som beskrevet ovenfor, og deretter eksponert overfor den blå delen av spektrumet i 1/100 sekund ved hjelp av en 600 W, 3000°K volfram lyskilde gjennom en gradert blender med tetthetstrinn fra 0 til 3,0 (hvert enkelt trinn 0,15 tetthetsenheter), samt et Wratten nr. 36 + 38A filter og 1,0 tetthets nøytralfilter. Minus blåeksponeringen var den samme bortsett fra at man brukte et Wratten nr. 9 filter istedet for nevnte Wratten nr. 36 + 38A filter, og nøytralfiltret hadde 1,8 tetthetsenheter. Fremkallingen var igjen, variabel mellom 1,5 og 6 minutter ved 37,7°C i en fargefremkaller av den type som er beskrevet, i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206. Man målte hastighet i forhold til slør og de relative hastigheter i den blå delen og den minus blå delen av spektret, og dette ble utført 0,2 0 tetthetsenheter over slør. De sensitometriske resultatene er angitt i tabell'

XXIII.

Som vist i tabell XXIII så hadde AgBrI emulsjoner ;med flakformede korn betydelig større minus blå til blåhastighetsseparasjon enn kontrollemulsjonene med samme halogenidsammensetning. Disse resultater viser at optimalt sensitiverte AgBrI emulsjoner med flakformede korn har øket følsomhet

i det spektrale området over optimalt sensitiverte vanlige AgBrI emulsjoner. Hvis jodid innholdet avtar., så kan man oppnå langt større separasjon av minus blå og blåhastighetene, noe som allere er vist ved hjelp av tidligere eksempler.

Emulsjonene 1, 2, 3 og kontrollemulsjonene A, B, C og D

ble sammenlignet for skarphet. Sensitivering, pålegning og fremkalling var identisk til det som er beskrevet1 ovenfor. Man oppnådde modulasjonsoverføringsfunksjonene for grønt

lys ved at beleggene ble eksponert i forskjellige-tidsrom mellom 1/30 og 1/2 sekund ved 60% modulasjon sammen med et Wratten nr. 9 filter. Etter fremkalling oppnådde'man fra MTF kurvene de såkalte kaskaderte modulasjonsoverførings (CMT) skarphetsverdier ved 16 mm forstørrelse.

Eksempelemulsjonene viste en grønn CMT skarphet som varierte fra 98,6 til 93,5. Kontrollemulsjonene hadde en grønn CMT skarphetsverdi som varierte fra 39,1 til 97,6. Den grønne CMT skarpheten for emulsjonene 2 og C som hadde et i^alt vesentlig samme kornvolum, er angitt i tabell XXIV.

C. Sølvbilleddannende resultater.

Kontrollemulsjonene ble justert til pH 6,2 og pAg 8,2 ved 40°C og så optimalt kjemisk sensitivert ved å tilsette natriumtiosulfat pentahydrat samt kaliumtetrakloraurat, hvoretter emulsjonene ble hensatt ved den angitte temperatur i det angitte tidsrom. Emulsjonene ble spektralt sensitivert ved å tilsette anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-3'-(3-sulfobutyl) -3-(3-sulfopropyl)-oxacarbocyaninhydroksyd, natriumsalt (fargestoff A) og anhydro-3-etyl-9-metyl-31 -(3-sulfobutyl) tiokarbocyaninhydroksyd (fargestoff B) i de angitte mengder. (Se tabell XXV for detaljer).

Emulsjonen inneholdende flakformede korn ble spektralt sensitivert ved å tilsette fargestoffene A og B til emulsjonene ved en pAg på 9,95 ved 4 0° før den kjemiske sensitivering med natriumtiocyanat, natriumtiosulfatpentahydrat og kaliumtetrakloraurat, ved den angitte temperatur i det angitte tidsrom.

(Se tabell XXV).

Emulsjonene ble pålagt i en mengde på 4,3 g Ag/m 2 og 7,53 g gel/m 2 på et filmunderlag. Alle beleggene ble herdnet med mucoklorinsyre (1,0 vekt-% i forhold til gelmengden). Hvert belegg ble pålagt et opplag bestående av 0,89 g gel/m 2.

Den fremgangsmåte man brukte for å oppnå'de fotografiske modulasjonsoverføringsfunksjoner, er beskrevet i Journal

og Applied Photographic Engineering, 6(l):l-8, 1980.

Modulasjonsoverføringsfunksjonene ble oppnådd ved eksponering i 1/15 sekund ved 60% modulasjon idet man brukte et nøytralt tetthetsfilter på 1,2. Fremkalling var 6 minutter ved 20°C i en N-metyl-p-aminofenolsulfat-hydrokinon fremkaller (Kodak fremkaller D-76). Etter fremkalling bestemte man ut fra MTF kurvene de såkalte kaskaderte modulasjons-overførings (CMT) skarphetsverdier ved 35 mm forstørrelse (se tabell XXV).

Data fra tabell XXV viser klart at man oppnådde ;en forbedring med hensyn til skarpheten når man brukte emulsjoner inneholdende flakformede korn i et svart/hvit format.

For å sammenligne forholdet mellom hastighet og kornethet

i selvbildet, ble separate deler av de belegg som er beskrevet ovenfor, også eksponert i 1/100 sekund ved hjelp av en volfram lyskilde på 600W, 5500°K, gjennom en tetthetsblender som hadde kontinuerlig variasjon fra 0 til 4,0 tetthetsenheter, og så fremkalt i 4, 6 og 8 minutter ved 2 0°C i en N-metyl-p-aminofenolsulfat-hydrokinon-fremkaller (Kodak fremkaller D-7 6). De relative hastighetsverdiene ble målt 0,3 tetthetsenheter over slør, og bestemmelse av rms semi-spekulær (grønn) kornethet, ble gjort 0,6 tetthetsenheter-over slør. På fig. 9 har man avsatt logaritmen for hastigheten i forhold til rms semi-spekulær kornethet ved en fremkallingstid på 6 minutter. Det fremgår klart at forholdet mellom hastighet og kornethet for en AgBrI emulsjon inneholdende flakformede korn var langt bedre enn det man fant for kontrollemulsjonene. Fremkallingstider på 4 og 8 minutter ga tilsvarende resultater. I de tilfeller hvor man ikke oppnådde justerte kontraster, hadde emulsjoner med flakformede korn høyere kontraster. Dette hadde som resultat at emulsjoner med flakformede korn med høy kontrast, hadde en høyere kornethet enn det som ville være tilfelle hvis kontrasten i emulsjonene hadde vært justert. Skjønt fig. 9 således viste at emulsjoner med flakformede korn var bedre enn kon-trollemuls jonene , idet disse emulsjonene hadde høyere kontraster enn kontrollemulsjonene, så viser neste data ikke fullt ut hvor langt bedre forholdet mellom hastighet og kornethet var i de foreliggende emulsjoner i forhold til kontrollemulsjonene.

Eksempel som viser egenskaper for en emulsjon med flakformede korn hvor sideforholdet var 17 5:1.

Man brukte en sølvbromjodid-emulsjon inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold og hvor korndiameteren var ca. 24 mikron og korntykkelsen var 0,156 mikron. Dette gir et midlere sideforhold på ca. 175:1. De flakformede kornene sto for mer enn 95% av det totalt projiserte areal av de tilstedeværende sølvbromjodid-kornene.

Emulsjonen ble kjemisk og spektralt sensitivert ved at den ble hensatt i 10 minutter ved 65°C i nærvær av natriumtiocyanat (150 mg/mol Ag), anhydro-5,5-diklor-3,3'-bis(3-sulfopropyl) tiacyaninhydroksyd , trietylaminsalt (850 mg/mol Ag), natriumtiosulfatpentahydrat (1,50 mg/mol Ag) og kaliumtetrakloraurat (0,75 mg/mol Ag).

i

Den sensitiverte emulsjonen ble kombinert med en gul billeddannende kobler, dvs. a-pivalyl-a-[4-(4-hydroksybenzen-sulfonyl)fenyl]-2-klor-5-(n-heksadecansulfonamido)-aceta-nilid (0,91 g/m o), 4-hydroksy-6-metyl-l,3-3a,7-tetraazainden (3,7 g/mol Ag), 2-(2-oktadecyl)-5-sulfohydrokinon, natriumsalt (3,4 g/mol Ag) og pålagt i en mengde på 1,35 ' g Ag/m<2 >og 2,57 g gel/m 2 pa en polyesterfilm. Emulsjonen ble over-lagt et gelatinlag (0,54 g/m 2) inneholdende 1,0 vekt-% bis(vinyl-sulfonylmetyl)eter.

i

Det tørkede elementet ble eksponert (1/10 0 sekund/ 500W, 5500°K), gjennom en gradert blender med et 1,0 nøytralt tetthetsfilter samt et Wratten 2B filter og fremkalt i 4,5 minutt ved 37,8°C i en fargefremkaller av den type som er angitt i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206. Elementet hadde en Dmin på <0,>13,

en D på 1,45 og en kontrast på 0,56.

max r i j

Claims (46)

1. Fotografisk element med minst ett sølvhalogenid-emulsjonslag omfattende sølvhalogenidkorn og et dispergerende medium belagt på en bærer, karakterisert ved at kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvhalogenidkorn som har en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og som har et gjennomsnittlig sideforhold større enn 8:1, hvilket sideforhold er definert som forholdet for korndiameteren til tykkelse, svarer for minst 5096 av det totale projiserte areal av nevnte sølvhalogenidkorn, idet diameteren til et korn er definert som diameteren til en sirkel som har et areal lik kornets projiserte areal.

2. Fotografisk element ifølge krav 1, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenid-kornene som svarer for minst 50% av det totale projiserte areal, har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer.

3. Fotografisk element ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget er sølvbromidkorn.

4. Fotografisk element ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget er sølvbromiodidkorn.

5. Fotografisk element ifølge hvilke som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget har et gjennomsnittlig sideforhold på minst 12:1.

6. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene 1 emulsjonslaget har et sldeforhold på minst 20:1.

7. Fotografisk element Ifølge hvilket som helst av kravene 1-6, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget svarer for minst 70% av det totale projiserte areal av sølvhalogenid-kornene. i

8. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av i kravene 1-6, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget svarer for minst 90% av det totale projiserte areal til sølvhalogenid-kornene .

9. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1, 2 og 4-8, karakterisert<1> ved at sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget omfatter opptil 40 mol-% iodid.

10. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-9, karakterisert ved at sølv-halogenidkornene i emulsjonslaget er innvendig dopet med et sensitivitetsmodifiserende middel.

11. Fotografisk element ifølge krav 10, karakterisert ved at kornene i emulsjonslaget er innvendig dopet med et edelmetall i gruppe ! VIII i det periodiske system.

12. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-11, karakterisert ved at kornene i emulsjonslaget er kjemisk overflatesensitivert med edelmetallsensitiveringsmiddel, midlere chalkogen-sensitiveringsmiddel, reduksjonssensitiveringsmiddel eller en kombinasjon av nevnte sensitiveringsmidler. ,

13. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-12, karakterisert ved at kornene i emulsjonslaget er kjemisk sensitivert i nærvær av et modningsmiddel.

14. Fotografisk element ifølge krav 13, karakterisert ved at kornene i emulsjonslaget er kjemisk sensitivert i nærvær av et svovelholdig modningsmiddel .

15. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-14, karakterisert ved at kornene i emulsjonslaget er optimalt kjemisk og spektralt sensitivert til minst b0% av den maksimale, logaritmiske hastighet som kan oppnås fra kornene i spektralområdet for sensitivering.

16. Fotografisk element ifølge krav 4, karakterisert ved at sølvbromiodidkornene i emulsjonslaget omfatter 0,1-20 jhoI-% iodid, idet minst 70% av det totale projiserte areal til sølvbromiodidkornene er tilveiebragt av optimalt kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvbromiodidkorn som har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer, en diameter på minst 0,6 mikrometer, og et gjennomsnittlig sideforhold på minst 12:1.

17. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-16, med minst ett sølvhalogenidemulsjonslag omfattende flakformede sølvbromid- eller —bromiodidkorn, karakterisert ved at et blåsensitiverings-middel er adsorbert på overflaten av sølvbromid- eller —brom-iodidkornene.

18. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-17, karakterisert ved at de flakformede sølvbromid- eller -sølvbromiodidkornene har minst ett cyanin-, merocyanin-, hemicyanin-, hemioksonol- eller roerostyryl-sensitiverende fargestoff adsorbert på deres overflate. i

19. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-16 eller 18, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget er sølvbromiodidkorn omfattende opptil 40 mol-% iodid, hvor de flakformede sølvbromiodidkornene har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, har et gjennomsnittlig sideforhold på minst 12:1, svarer for minst 50 mol-% av det totale projiserte areal åv bromiodid-kornene, og er optimalt kjemisk sensitivert med gull i kombinasjon med minst en av svovel og selen i nærvær av et tiocyanat-modningsmiddel og spektralt sensitivert med et spektralt sensitiverende fargestoff som har en absorpsjons-topp i minus blå-området av spekteret.

20. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-19, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene i emulsjonen har et gjennomsnittlig sideforhold fra 20:1 til 100:1.

21. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 17-20, karakterisert ved at sølvhalogenidkornene i emulsjonslaget er kjemisk isensitiverte i nærvær av minst en del av det spektralt sensitiverende fargestoffet.

22. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-21, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene er sølvbromiodidkorn, som på overflaten har ytterligere sølvhalogenid i en mengde som øker kornenes følsomhet. i

23. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 11-21, karakterisert yed at de flakformede kornene 1 emulsjonslaget Inneholder rhodium innbefattet som et dopingsmiddel i en kontrastøkende mengde.

24. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-23, omfattende et første sølvhalogenidemulsjons-lag plassert slik at det mottar speilende transmittert lys, og et annet sølvhalogenidemulsjonslag plassert slik at det mottar lys transmittert gjennom det første sølvhalogenid-emuls jonslaget , karakterisert ved at i det minste det første sølvhalogenidemulsjonslaget inneholder kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvhalogenid-korn som har en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og som har et gjennomsnittlig sideforhold større enn 8:1, og svarer for minst 50% av det totale projiserte areal av nevnte sølvhalogenidkorn.

25. Fotografisk element ifølge krav 24, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenid-kornene har en gjennomsnittlig diameter på minst 2 mikrometer .

26. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-25, karakterisert ved at emulsjonslaget som inneholder de flakformede sølvhalogenid-kornene, er det ytterste emulsjonslaget i det fotografiske elementet.

27. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-25, karakterisert ved at emulsjonslaget som inneholder de flakformede kornene, er plassert mellom bæreren og ett eller flere speilende, trans-mitterende overliggende lag som derved under billedmessig eksponering mottar lys som faller innenfor en samlevinkel på mindre enn 10 grader.

28. Flerfargefotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-25, omfattende emulsjonslag for separat regis trering av blått, grønt og rødt lys, Idet nevnte grønt- og rødt-reglstrerende emulsjonslag Inneholder grønne og røde spektralt sensitiverende fargestoffer, respektivt, karakterisert ved at minst ett av nevnte grønt- og rødt-registrerende emulsjonslag inneholder kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvhalogenidkorn som har en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, og som har et gjennomsnittlig sideforhold på minst 8:1, og svarer for minst 5056 av det totale projiserte areal av nevnte sølvhalogenidkorn.

29. Fotografisk element ifølge krav 28, karakterisert ved at det blått-registrerende emulsjonslag omfatter kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvhalogenidkorn med en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer og har et gjennomsnittlig sideforhold større enn 8:1, og svarer for minst 5056 av det totale, projiserte areal av nevnte sølv-halogenidkorn.

30. Fotografisk element ifølge krav 28, karakterisert ved at minst ett av nevnte grønt- og rødt-registrerende emulsjonslag inneholdende flakformede sølvhalogenidkorn, omfatter sølvbromid eller søivbromiodid.

31. Fotografisk element ifølge krav 30, karakterisert ved at sølvbromid- eller sølvbromiodid-kornene er optimalt kjemisk sensitiverte.

32. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 28-31, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene er kjemisk overflatesensitiverte med gull, og minst en av svovel og selen.

33. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 28-32, karakterisert ved at de flakformede sølvhalogenidkornene omfatter sølvbromiodidkorn som er optimalt kjemisk sensitivert i nærvær av et svovelholdig modningsmiddel.

34. Fotografisk element ifølge krav 33, karakterisert ved at det svovelholdige modnings-middelet er et tiocyanat.

35. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 28-34, karakterisert ved at minst ett av nevnte grønt- og rødt-registrerende emulsjonslag inneholder kjemisk og spektralt sensitiverte flakformede sølvbromid- eller sølvbromiodidkorn med en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer og med et gjennomsnittlig sideforhold på minst 12:1, og svarer for minst 709? av det totale projiserte areal av nevnte sølv-bromid- eller sølvbromiodidkorn, i det samme emulsjonslaget, og at minst ett av nevnte emulsjonslag som inneholder flakformede sølvbromid- eller sølvbromiodidkorn, er plassert slik at det under eksponering av det fotografiske element ved en fargetemperatur på 5.500°K, mottar blått lys i tillegg til lys som laget er beregnet på å registrere, og at A log E for emulsjonslaget er mindre enn 0,6, hvor hvor log E-r er logaritmen for eksponering overfor rødt eller grønt lys som emulsjonslaget inneholdende nevnte flakformede sølvbromid- eller sølvbromiodidkorn er beregnet på å registrere, og log Eg er logaritmen for samtidig eksponering overfor blått lys av emulsjonslaget som inneholder nevnte flakformede sølvhalogenidkorn.

36. Fotografisk element ifølge krav 35, karakterisert ved at elementet ikke har noe gult filtermateriale eller en mengde av gult filtermateriale som er mindre enn den konvensjonelt benyttede mengde, anbragt mellom eksponerende stråling som faller på elementet og minst ett av nevnte emulsjonslag som inneholder flakformede sølv-halogenidkorn.

37. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 35 og 36, karakterisert ved at nevnte blott-registrerende emulsjonslag er anbragt mellom nevnte bærer og minst ett av nevnte grønt- og rødt-registrerende lag inneholdende flakformede sølvbromid- eller sølvbromiodidkorn.

38. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 35 og 36, karakterisert ved at alle andre sølvhalogenidemulsjonslag i det Ifotograf i ske elementet er belagt nærmere bæreren enn ett! av nevnte emulsjonslag som inneholder de flakformede sølvbromid- eller sølvbromiodidkorn.

39. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 28-38, innbefattende en filmbærer, og anbragt derpå, fargedannende lagenheter for separat registrering av blått, grønt og rødt lys, hvor nevnte fargedannende lagenheter er valgt slik at når det fotografiske elementet eksponeres ved fargetemperatur på 5.500°K gjennom en spektralt ikke-selektiv fårgetoneskala ("step wedge") og fremkalles, så viser nevnte fotografiske element, i forhold til blåkontrast og blåhastighet, grønn-og rød-kontrastvariasjoner på mindre enn 20$ og grønn- og rød-hastighetsvariasjoner på mindre enn 0,3 log E, ved bruk av blå-, grønn- og røddensiteter bestemt ifølge American Standard PH2.1-1952, hvor hvert av nevnte fargedannende lagenheter innbefatter minst ett emulsjonslag omfattende et dispergerende medium og sølvhalogenidkorn, hvor nevnte sølvhalogenidkorn i minst en triade av nevnte emulsjonslag for separat opptak av blått, grønt og rødt lys, er plassert slik at de mottar eksponerende stråling før eventuelle gjenværende emulsjonslag og har en gjennomsnittlig diameter på minst 0,7 mikrometer, karakterisert ved at flakformede sølv-bromiodidkorn i nevnte grønt- og rødtopptagende emulsjonslag i nevnte triade som har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikro-metre og en diametér på minst 0,6 mikrometer, og et gjennomsnittlig aspektforhold på minst 12:1, svarer for minst 70# av det totale projiserte areal av nevnte sølvbromiodidkorn, og er kjemisk overflatesensitivert med gull og minst en av svovel og selen, og at nevnte element er vesentlig fritt for gult filtermateriale beliggende mellom eksponerende stråling som faller på elementet og nevnte rødt- og grøntopptagende emulsjonslag i nevnte triade.

40. Fotografisk element ifølge krav 39, karakterisert ved at hvert av nevnte grønt- og rødtopptagende fargedannende lagenheter i nevnte triade viser en minus-blåhastighet som er minst 10 ganger større enn dets blåhastighet.

41. Fotografisk element ifølge krav 40, karakterisert ved at hvert av nevnte grønt- og rødtopptagende fargedannnende lagenheter viser en minus-blåhastighet som er minst 20 ganger større enn dets blåhastighet .

42. Fotografisk element ifølge krav 41, karakterisert ved at blåhastigheten til blåopptaket frembragt ved hjelp av nevnte element er minst 6 ganger større enn blåhastigheten til minus-blåopptaket frembragt av nevnte element.

43. Fotografisk element ifølge krav 42, karakterisert ved at blåhastigheten til blåopptaket frembragt av nevnte element er minst 8 ganger større enn blåhastigheten til minus-blåopptaket frembragt ; av nevnte element.

44. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 39-43, karakterisert ved at nevnte fargedannende lagenheter for separat opptak eller registrering av blått, grønt og rødt lys inneholder gul-, magenta- og cyanfargestoff-dannende koblere, respektivt.

45. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 39-44, karakterisert ved at det blå-opptagende emulsjonslaget i nevnte triade inneholder en høyere mol-% iodid enn nevnte grønn- og rød-emulsjonslag i nevnte triade.

46. Fotografisk element ifølge krav 39-45, karakterisert ved at et av nevnte grønt- og rødt-opptagende emulsjonslag i nevnte triade er plassert slik at det mottar vesentlig all eksponerende stråling rettet mot det fotografiske elementet.