NO162171B - Fotografiske elementer. - Google Patents

Abstract

Fotografiske elementer med et underlag og minst et strålings-følsomt emulsjonslag bestående av et dispergerende medium og flakformede sølvbromjodid-korn, og hvor sistnevnte har en lavere mengde jodid i et sentralt område enn i et lateralt plassert område, en tykkelse på mindre enn 0,3 mikron og en diameter på minst 0,6 mikron. Disse flakformede kornene har et midlere sideforhold på mer enn 8:1, og står for minst 50% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Description

Foreliggende oppfinnelse angår et fotografisk element med et underlag og minst et strålingsfølsomt emulsjonslag som består av et dispergerende medium og flakformede ("tabular") sølv-brom j od id-ko rn.

a. Sølvbromj od id- korn.

Strålingsfølsomme emulsjoner som brukes for fotografiske

formål består av et dispergerende medium, vanligvis gelatin,

og som inneholder inneleirede mikrokrystaller, ofte betegnet som korn, av et eller flere strålingsfølsomme sølvhalogenider. Emulsjoner som er forskjellig sølvbromjodid-emulsjoner har

bare sterkt begrenset anvendelse i fotografiske elementer for kameraer. Sølvbromjodid-korn består ikke av enkelte krystaller av sølvbromid og andre av sølvjodid. I virkelig-

heten innenolder alle krystallene både bromid og jodid. Slike sølvbromjodid-korn som vanligvis anvendes for fotografiske formål, vil inneholde et sølvbromidkrystall-gitter hvor sølvjodidet kan inkorporeres opptil sin oppløselighetsgrense i sølvbromidet, dvs. opptil ca. 4 0 mol-% jodid, avhengig av temperaturen ved korndannelsen. Hvis intet annet er angitt,

er alle referanser til halogenid prosentsatser basert på det sølv som er tilstede i den tilsvarende emulsjonen, det korn eller det kornområdet som diskuteres eller beskrives. Hvis f.eks. et korn inneholder 4 0 mol-% jodid, så vil det også inneholde 60 mol-% bromid. Jodidkonsentrasjonen i sølvbrom-jodid-emulsjoner vil være et resultat av en praktisk balanse mellom de fordeler som tilveiebringes av jodidet, f.eks. en økende effektivitet med hensyn til latent bildedannelse,

økende følsomhet og bedre absorbsjon av enkelte tilsetningsmidler, foruten endel ulemper som oppstår ved høye konsentrasjoner, så som en hemming av fremkalling, og motstand mot kjemisk sensitivering.

Duffin angir følgende i Photographic Emulsion Chemistry,

Focal Press, 1966, side 18:

"En viktig faktor som må tas hensyn til i forbindelse med jodbromid-emulsjoner, er plasseringen av jodidet, som kan være tilstede i alt vesentlig i sentrum av krystallet, fordelt i hele krystallet eller i alt vesentlig på yttersiden av det. Den virkelige plasseringen av jodidet bestemmes av betingelsene under fremstillingen, og vil i sterk grad påvirke krystal-lenes fysiske og kjemiske egenskaper."

Ettersom sølvjodid er langt mindre oppløselig enn sølvbromid, så vil man under en enkelt utfellning hvor både jodid og bromid-salter er tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen, og sølvsaltet føres inn i reaksjonskaret for dannelse av sølv-bromid jodid-korn, så vil sølvjodidet ha en tendens til å bli utfelt først og følgelig bli konsentrert i sentrum av kornene. Ved å utføre en såkalt stillingsstfåleutfellning hvor både jodid og bromidsaltene føres samtidig inn i reaksjonskaret sammen med sølvsaltet, er det mulig å fordele sølvjodidet i hele kornet. Ved å fortsette jodidsalttilsetningen mens man stopper eller reduserer bromidsalt-tilsetningen, er det videre mulig å danne et skall av sølvjodid eller et skall av sølvbrom-jodid med høyere jodid-innhold. Eksempler på paten-ter som beskriver korn med selektiv plassering av sølvjodid, er US patent 3.206.313, 3.317.322, 3.505.068, og 4.210.450,

og UK patentene 1.027.146 og 1.477.901.

En rekke forskjellige regelmessige og uregelmessige kornformer er blit observert i sølvhalogenidfotografiske emulsjoner som generelt skal brukes for svart/hvit fotografering, og mere spesielt for radiografisk billeddannelser. Regelmessige korn er ofte kubiske eller oktahedrale. Kornkantene kan være av-rundet på grunn av modningseffekter, og i nærvær av sterke modningsmidler, så som ammoniakk, kan kornene være nesten runde eller eksistere som tykke plater som er nesten runde, slik det er beskrevet f.eks. av Land, US patent 3.894.871 og Zelikman og Levi, Making and Coating Photographic Emulsions, Focal Press. 1964, side 223. Staver og flakformede korn i varierende mengdeforhold blir ofte observert blandet med andre kornformer, spesielt når pAg (den negative logaritmen til sølvionekonsentrasjonen) i emulsjonen er blitt variert under utfellingen, noe som f.eks. skjer når man har en enkeltstråleutfelling.

Flakformede sølvbromidkorn er meget inngående blitt undersøkt, ofte i makrostørrelser som har ingen fotografisk anvendelse. Flakformede konr, slik det er definert her, er slike som

har to parallelle eller i alt vesentlig parallelle krystalloverflater, og som hver er vesentlig større enn noen annen

enkelt krystallflate på kornet. Sideforholdet, dvs. forholdet mellom diameter til tykkelse på de flakformede korn er vesentlig større enn 1:1. Sølvbromidemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold er beskrevet av Cugnac og Chateau, "Evolution of the Morphology of Silver Bromid Crystals During Physical kxpening", Science et Industries Photographiques, vol. 33, nr. 2 (1962), side 121-125.

Skjønt det er kjent sølvbromidjodid-emulsjoner med flakformede korn, så har ingen av dem et høyt sideforhold. En diskusjon av flakformede sølvbromidjodid-korn er angitt i Duffin, Photographic Emulsion Chemistry, Focal Press, 1966, side 66-72,

og Trivelli og Smith, "The Effeet of Silver Iodide Upon the Structure of Bromo-Iodide Precipitation Series", The Photographic Journal, vol. LXXX, juli 194 0, side 285-288. Trivelli og Smith observerte en tydelig reduksjon i både kornstørrelse og sideforhold når man tilførte jodid. Gutoff, "Nucleation and Growth Rates During the Precipitation of Silver Halide Photographic Emulsions". Photographic Sciences and Engineering, vol. 14, nr. 4, juli-august 1970, side 248-257, rapporterer fremstilling av sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner av den type som fremstilles ved en enkeltstråleutfelling når man bruker et kontinuerlig utfellingsapparat.

Fra 1937 og til 1950-årene solgte Eastman Kodak Company et duplisert (varemerke) radiografisk filmprodukt under navnet No-Screen X-Ray Code 5133. Produktet inneholdt som belegg på motsatte sider av et filmunderlag, svovelsensitiverte sølv-bromid-emulsjoner. Etter som emulsjonene skulle eksponeres overfor røntgenstråler, så var de ikke spektralt sensitivert (gjort følsomme). De flakformede kornene hadde et sideforhold i området fra 5 til 7:1. De flakformede kornene utgjorde mer enn 50% av det projiserte området, mens ikke-flak formede korn utgjorde mer enn 25% av det projiserte området. Ved re-produksjon av disse emulsjonene flere ganger, så hadde den emulsjon med det høyeste sideforholdet en midlere flakformet korndiameter på 2,5 mikrometer, en midlere flakformet korntykkelse på 0,36 mikrometer, og et midlere sideforhold på

7:1. Ved andre fremstillinger, inneholdt emulsjonen tykkere, flakformede korn med mindre diameter og som hadde lavere sideforhold.

Det er nylig beskrevet fremgangsmåter for fremstilling av emulsjoner hvor mesteparten av sølvhalogenidet er tilstede i form av flakformede korn. US patent 4.063.951 beskriver fremstillingen av sølvhalogenid-krystaller med flakform og omgitt av

[100] kubiske overflater og med et sideforhold (basert på kantlengden) fra 1,5 til 7:1. De flakformede kornene har kvadratiske og rektangulære hovedoverflater, noe som er karak-teristisk for [100] krystalloverflater. US patent 4.067.739 beskriver fremstillingen av sølvhalogenid-emulsjoner hvor mesteparten av krystallene er av tvilling oktahedrisk type ved at man fremstiller frøkrystaller, hvoretter man lar disse øke i størrelse ved en Ostwald modninq i nærvær av et sølv-halogenid-oppløsningsmiddel, og gjør kornveksten fullstendig uten tilførsel av nye frøkrystaller eller Ostwald modning samtidig som man kontrollerer pBr (den negative logaritmen til bromidionekonsentrasjonen). US patentene 4.150.944, 4.184.877 og 4.184.878, US patent 1.570.581 og tysk OLS publikasjon 2.905.655 og 2.921.077 beskriver dannelsen av sølvhalogenid-korn med en flat tvilling oktahedrisk konfigu-rasjon ved at man bruker frøkrystaller som inneholder minst 90 mol-% jodid. US patent 4.063.951 beskriver spesielt en øvre grense for sideforholdet på 7:1, men fra de meget lave sideforhold som er angitt i eksemplet (2:1), så synes et sideforhold på 7:1 å være urealistisk høyt. Det fremgår klart fra de gjentatte eksempler og på de publiserte fotografier, at de sideforhold som ble oppnådd i de andre ovennevnte referanser, også var mindre enn 7:1. Japansk patent Kokai 142.329, publisert 6. november 1980, synes å angå en fremgangsmåte på samme måte som US patent 4.150.994, men er ikke begrenset til bruken av sølvjodid som frøkorn.

b. Hastighet, kornethet og sensitivering. Sølvhalogenidfotografi anvender strålingsfølsomme emulsjoner som består av et dispergerende medium, typisk gelatin, og som inneholder innleirede mikrokrystaller, ofte betegnet som

korn, av et strålingsfølsomt sølvhalogenid. Under en billed-dannende eksponering vil et latent billedsenter, som kan gjøre hele kornet selektivt fremkallbart, bli produsert ved absorbsjon av bare noen få strålingskvanta. Det er denne evnen som gjør at sølvhalogenidfotografi har eksepsjonell hastighets-muligheter sammenlignet med andre alternativer.

Følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner er blitt bedret ved hjelp av forskning som har foregått i over 10 0 år. En rekke forskjellige kjemiske sensitiveringsmidler, så som edelmetaller,(f.eks. gull), middelkalkogener (f.eks. svovel og/eller selen), og f.eks. reduksjonssensitiveringer, blitt utviklet som enten enkeltvis eller i kombinasjon, er i stand til å bedre følsomheten på sølvhaloqenid-emulsjoner. Når den kjemiske sensitiveringen strekkes ut over et visst optimalt nivå, så vil relativt små økninger i hastigheten bli fulgt av store tap av billeddiskriminering (maksimum tetthet minus minimums tetthet), noe som resulterer i en sterkt økende mengde slør (minimumstetthet). Den optimale kjemiske sensitiveringen er den beste balanse mellom hastighet, billeddiskriminering og minimums-tetthet for et spesifikt fotografisk formål.

Vanligvis vil følsomheten for sølvhalogenid-emulsjoner ved hjelp av kjemisk sensitivering bare bli meget lite utvidet ut over det spektralområdet hvor man har den intriniske føl-somhet. Følsomheten på sølvhalogenld-emulsjoner kan utvides over det hele synlige spektrum og utover dette, ved å bruke spektralsensitiveringsmidler, f.eks. metin-fargestoffer. Emulsjonsfølsomhet ut over det området hvor man har intrinisk følsomhet, øker etterhvert som konsentrasjonen av spektral sensitiverrngsmidlet øker, men dette skjer opp til en optimal verdi og avtar vanligvis raskt etter dette, (se Mees, Theory of the Photographic Process, Macmillan 1942, side 1067-1069, for bakgrunnsreferanser).

Innen den type sølvhalogenid-korn som normalt brukes i fotografiske elementer, så vil den maksimale hastighet man oppnår ved optimal sensitivering, øke lineært med økende kornstør-relse. Det antall absorberte kvanter som er nødvendig for å gjøre et korn fremkallbart, er i alt vesentlig uavhengig av kornstørrelsen, men den tetthet man vil få av et gitt antall korn ved fremkalling, står i et direkte forhold til deres størrelse. Hvis det f.eks. er ønskelig å frembringe en maksimal tetthet på 2, så vil det være nødvendig med færre korn med en diameter på 0,4 mikrometer, enn sammenliqnet med 0,2 mikrometer. Mindre stråling er nødvendig fo±. å gjøre færre korn fremkallbare.

Etter som den tetthet som frembringes av de større kornene dessverre er konsentrert til færre komposisjoner, så vil det være sterkere variasjon med hensyn til tetthet fra punkt til punkt i emulsjonen. Oppfatningen av denne punkt-til-punkt variasjonen med hensyn til tetthet, betegnes ofte som "korning". Det objektive mål for nevnte punkt-til-punkt variasjon i tetthet betegnes ofte "kornethet". Skjønt kvantitative målinger av kornetheten kan ha forskjellige former, så vil den vanligvis bli målt som rms (rot middel kvadrat) kornethet, som defineres som standardavviket med hensyn til tetthet innenfor en betraktende mikroapertur, (f.eks. 24-48 mikrometer). Såsnart man har fastslått den maksimalt tillatte kornethet (ofte betegnet som korn) men må ikke blandes sammen med sølvhalogenid-korn), for et spesifikt emulsjonslag, så har man også effektivt begrenset den maksimale hastighet som kan oppnås for dette emulsjonslag.

Det fremgår av det foregående at mange års undersøkelser i den fotografiske industri i meget sjelden grad har vært rettet mot å oppnå maksimal fotografisk hastighet i en absolutt form, men har mer vært rettet mot å oppnå maksimal hastighet ved optimal sensitivering idet man har måttet tilfredsstille praktisk kornethet eller visse kornkriterier. Virkelige forbedringer med hensyn til følsomheten på sølvhalogenid-emulsjoner gjør det mulig å øke hastigheten uten å øke kornetheten, og å redusere kornetheten uten å nedsette hastigheten, eller at man samtidig kan bedre både hastighet og kornethet. En slik følsomhetsforbedring vil i industrien ofte være betegnet som en forbedring med hensyn til hastighet-kornethets forholdet for en emulsjon.

Fig. 1 er et diagram hvor hastighet er avsatt mot kornethet for 5 sølvhalogenid-emulsjonene 1, 2, 3, 4 og 5 av samme sammensetning, men som skiller seg i kornstørrelse, og som ble sensitivert, belagt og fremkalt på samme måte. Skjønt de individuelle emulsjoner skiller seg med hensyn til maksimal hastighet og kornethet, så er det et forutsigbart, lineært forhold mellom emulsjonene, noe som er angitt med hastighet-kornethets-kurven A. Alle emulsjoner som kan legges langs linje A har samme hastighet-kornethets forhold. Emulsjoner som har en virkelig forbedring med hensyn til følsomheten ligger over denne linjen A. F.eks. vil emulsjonene 6 og 7 som ligger på den felles hastighets-kornethets linjen B, ha bedre hastighet-kornethets forhold i forhold til enhver av emulsjonene 1 til 5. Emulsjon 6 har høyere hastighet enn emulsjon 1, men ikke større kornethet. Emulsjon 6 har samme hastighet som emulsjon 2, men langt lavere kornethet. Emulsjon 7 har høyere hastighet enn emulsjon 2, men har lavere kornethet enn emulsjon 3, som har lavere hastighet enn emulsjon 7. Emulsjon 8 som ligger under hastighet-kornethets kurven A, har den dårligste hastighets-kornethets plassering som er vist på fig. 1. Skjønt emulsjon 8 har den høyeste fotografiske hastiahet av alle emulsjonene, så er denne hastighetsøkning bare oppnådd ved at man i meget høy grad bare har øket kornetheten,

Betydningen av hastighets-kornethets forholdet i den fotografiske industri har ført til sterke anstrengelser og undersøk-elser for å kvantifisere og beskrive bestemmelser av dette forhold. Det er normalt ganske enkelt å sammenligne meget presis hastighet-kornethets forholdet for en emulsjonsserie som bare skiller seg med en enkelt karakter, f.eks. størrel-sen av sølvhalogenid-kornene. Man sammenligner ofte hastighet-kornethets forholdet for fotografiske produkter som gir tilsvarende karakteriseringskurver. Man har imidlertid ikke oppnådd å kunne utvikle universelle kvantitative hastighet-kornethets sammenligninger for fotografiske elementer, etter som hastighet-kornethets sammenligningene blir mer og mer vilkårlige, etter som fler og fler andre fotografiske egenskaper er forskjellige. F.eks. vil sammenligningene mellom hastighet-kornethetsforholdet for fotografiske elementer som gir sølvbilder, (f.eks. svart/hvit fotografiske elementer) med de som gir fargestoffbilder, (dvs. farge eller kromogeni-ske fotografiske elementer), innbefatte mange forskjellige faktorer som er forskjellige fra sølvhalogenid-kornfølsom-heten, etter som man har meget variabel opprinnelse på de forskjellige forbindelser som gir tetthet og som følgelig er ansvarlig for kornetheten. Når det gjelder utvikling av kornethet smål inger i sølvbilde og fargestoffbilder, så henvises det til "Understanding Graininess and Granularity", Kodak Publication nr. F-20, revidert 11-79 (tilgjengelig fra Eastman Kodak Company, Rochester, New York 14650); Zwick, "Quantitative Studies of Factors Affecting Granularity", Photographic Science and Engineering, vol. 9, nr. 3, mai-juni, 1965; Ericson eg Marchant, "RMS Granularity of Mono-disperse Photographic Emulsions", Photographic Science and Engineering, vol. 16, nr. 4, juli-august 197 2, side 253-

257; og Trabka, "A Random-Sphere Model for Dye Clouds",

Photographic Science and Engineering, vol. 21, nr. 4, juli-august 1977, side 183-192.

En sølvbromjodid-emulsjon med utmerkede sølvbilled-dannende (svart/hvit) hastighets-kornethets egenskaper, er beskrevet i US patent 3.320.069, som beskriver gelatin-sølvbromjodid-emulsjoner som inneholder fortrinnsvis fra 1 til 10 mol-% jodid. Emulsjonen er sensitivert med et svovel, selen eller tellur sensitiveringsmiddel. Denne emulsjonen når den pålegges et underlag med en sølvdekning på mellom 300 og 1000 mg pr. kvadratfot, (0,0929 m 2), og eksponeres ved hjelp av et intensitets-skala sensitometer og fremkalles i 5 minutter i Kodak (varemerke)) fremkaller DK-50 (en N (metyl-p-aminofenol sulfat-hydrokinon fremkaller), ved 2 0°C, har en log hastighet fra 28u til 400, og en rest som beregnes ved å trekke emulsjonens kornethetsverdi fra dens log hastighet, på mellom 180 og 220. Gull brukes fortrinnsvis i kombinasjon med et sensitiveringsmiddel fra svovelgruppen, og tiocyanat kan være tilstede under sølvhalogenid-utfellningen, eller hvis det er ønskelig, kan tilsettes sølvhaloqenidet på ethvert tids-punkt før vaskingen. Bruken av tiocyanat under sølvhalogenid-utf ellning og sensitivering, er beskrevet i US patentene 2.221.805, 2.222.264 og 2.642.361. De emulsjoner som er beskrevet i US patent 3.32 0.06 9 har også utmerkede hastighets-kornethets-egenskaper når de brukes for fargefotografi, skjønt kvantitative verdier for fargestoffbilledkornetheten er ikke beskrevet.

I et par tilfeller er den høyest mulige fotografiske hastighet blitt undersøkt ved et høyere kornethetsnivå enn det som normalt vil være anvendbart. Farnett, "The Relationship Between Speed and Grain Size", The Journal of Photographic Science, vol. 17, 1969, side 116-125, angir blåhastighets-undersøkelser for sølvbromid og sølvbromjodid-emulsjoner i fravær av spektralsensitivering. Nevnte forfatter kunne da observere at når kornstørrelsen var større enn ca. 0,5 mikrometer i det projiserte areal (en diameter på 0,8 mirkometer), så fikk man ingen ytterligere økning i hastigheten når korn-størrelsen øket. Dette er relativt uventet basert på den an-tagelse at det antall absorberte kvanta som er nødvendig for at et korn skal kunne fremkalles, er uavhengig av kornstørrel-sen. I virkeligheten fant nevnte forfatter at man fikk et fall i hastighet som en funksjon av økende kornstørrelse. Farnett antar at denne avtagende følsomhet hos større korn, skyldes deres store størrelse i forholdet til den beqrendede midlere diffusjonsavstand for fotoutviklede elektroner, som er nødvendiq for å qi latente billedposisjoner. Flere lys-kvanta må absorberes av et større korn enn et lite for å kunne utvikle en fremkallbar, latent billedposisjon.

Tani, "Factors Influencing Photographic Sensitivity", J. Soc. Photogr. Sei. Technol. Japan, vol. 43, nr. 6, 1980, side 335-346, er enig med Farnell og utvider diskusjonen med hensyn til redusert følsomhet på større sølvhalogenidkorn til andre årsaker som skyldes et nærvær av et spektralsensitivert fargestoff. Tani angir at følsomheten på spektralsensitiverte emulsjoner er ytterligere påvirket av (1) de relative kvanteutbyttet for en spektralsensitivering, (2) en fargestoffav-sensitivering, og (3) lysabsorbsjon av fargestoffene. Tani angir at det relative kvanteutbyttet av spektralsensitiverin-gen er blitt observert til å være nær 1, og at det følgelig er lite sannsynlig at den kan bedres i praksis. Tani angir at lysabsorbsjon av korn som er dekket med fargestoffmole ky-ler, er proporsjonal med kornvolumet når dé eksponeres overfor blått lys, og til kornoverflaten når kornet eksponeres overfor minus blått lys. Følgelig vil man få en mindre økning av minus blå følsomheten enn økningen i blåfølsomheten når størrelsen på emulsjonskornene øker. Forsøk på å øke lysab-sorbsjonen ved bare å øke fargestoffbelegget, vil ikke nød-vendigvis resultere i en øket følsomhet, fordi fargestoff-desensitiveringen øker etterhvert som mengden av fargestoff øker. Nevnte desensitivering eller avsensitivering skyldes en redusert, latent billeddannelse mindre enn en redusert fotoutvikling av elektroner. Tani antyder mulige forbedringer med hensyn til hastighet-kornethet hos større sølvhaloge-nid-korn ved at man fremstiller emulsjoner hvor kornene har kjerne og skall, for derved å unngå en avsensitivering eller desensitivering. En indre doping av sølvhalogenid-kornene for derved å kunne bruke slike mengder av fargestoff som ellers ville føre til en avsensitivering, er beskrevet av Gilman et al., i US patent 3.979.213.

c. Skarphet.

Mens kornethet på grunn av sitt forhold til hastigheten, ofte

er et meget viktig punkt når det gjelder billedkvaliteten,

så kan billedskarpheten betraktes som et uavhengig problem. Enkelte faktorer som påvirker billedskarpheten, f.eks. en sideveis diffusjon av de billeddannende materialer under fremkallingen, (enkelte ganger betegnet "billedsmøring"), er mer forbundet med de materialer som danner bildet og som brukes under fremkallingen, enn med selve sølvhalogenidkornene.

På grunn av sine lysspredende egenskaper, så vil sølvhaloge-nidkornene på den annen side primært påvirke skarpheten under billedeksponeringen. Det er velkjent at sølvhalogenid-korn med en diameter fra 0,2 til 0,6 mikrometer, har maksimal spredning av synlig lys.

Tap av billedskarphet på grunn av lysspredning vil vanlig-

vis øke med økende tykkelse på sølvhalogenid-emulsjonslaget. Årsaken til dette fremgår av fig. 2. Hvis et lysfoton 1 avbøyes av et sølvhalogenidkorn ved et punkt 2 med en vinkel 8 målt som et avvik fra den opprinnelige retningen, og deretter blir absorbert av et annet sølvhalogenid-korn ved punkt

3 etter å ha passert en avstand t- på emulsjonslaget, så

vil det fotografiske opptak av dette foton være forskjøvet sideveis med en avstand x. Hvis fotonet istedet for å bli absorbert i en dybde av t<2>, blir absorbert ved et punkt 4,

så vil det fotografiske opptak av fotonet bli forskjøvet sideveis med det dobbelte av avstanden x. Det er derfor innlysende at jo større tykkelsesforskyvning på grunn av sølv-halogenid-korn i et fotografisk element, jo større

sjanse er det for at man skal få en reduksjon av billedskarpheten som skyldes lysspredning. Skjønt fig. 2 prinsippielt illustrerer en meget enkel situasjon, så er det innlysende at i praksis så vil et foton typisk bli reflektert fra flere korn før det blir absorbert, og det er nødvendig med statis-tiske metoder for å kunne forutsi dets endelige vei i emulsjonslaget.

I flerfargefotografiske elementer som inneholder tre eller flere pålagte sølvhalogenid-emulsjonslag, så vil det bli en økende risiko for reduksjon av billedskarpheten etter som sølvhalogenid-kornene er fordelt over minst 3 forskjellige lagtykkelser. I enkelte elementer vil tykkelsesforskyvning på grunn av sølvhalogenid-kornene øke ytterligere på grunn av et nærvær av andre forbindelser eller stoffer som enten (1) i seg selv øker tykkelsen på emulsjonslagene, f.eks.

hvor der i emulsjonslagene er tilsatt fargestoffbilled-frembringende materialer, eller (2), danner ytterligere lag som skiller sølvhalogenid-emulsjonslagene, hvorved man øker deres tykkelsesforskyvning, f.eks. når det er tilveiebragt separate lag i emulsjonslaget av absorbsjonsmidler eller f argestof fdannende materialer. I f lerf otoc,raf iske elementer er det videre minst 3 påliggende lagenheter, hver som inneholder minst 1 sølvhalogenid-emulsjonslag. Det er således en vesentlig risiko for tap av billedskarphet som skyldes lysspredning. På grunn av den kumulerte spredning av de overliggende sølvhalogenid-emulsjonslag, så vil de emulsjonslag som ligger lengst vekk fra eksponeringskilden ha en betydelig reduksjon med hensyn til skarphet.

US patent 3.4 02.046 diskuterer muligheter for å oppnå klare og skarpe bilder i et grønnfølsomt emulsjonslag i et flerfargefotografisk element. Nevnte lag ligger under et blå-følsomt emulsjonslag, og dette forårsaker et tap av skarphet i det grønnfølsomme emulsjonslaget. Lysspredning ble redusert ifølge US patent 3.402.046 ved at man i det overliggende blåfølsomme emulsjonslaget bruker sølvhalogenid-korn som er minst 0,7 mikrometer, fortrinnsvis fra 0,7 til 1,5 mikrometer i diameter, dette er i overensstemmelse med den verdi på 0,6 mikrometer som er angitt ovenfor. d. Blå- og minusblå hastighets- separasjon. Sølvbromjodid-emulsjoner har tilstrekkelig iboende følsomhet overfor den blå delen av spektret, at de kan absorbere denne delen uten ytterligere blåspektralsensitivering. Når disse emulsjonene blir brukt for å oppta grønne og/eller røde (minus blå) lyseksponeringer, så blir de tilsvarende spektralt sensitivert. I svart/hvit og monokromatisk fotografi (f.eks. kromogenisk), så vil den resulterende ortokromatiske og/eller pankromatiske følsomheten være fordelaktig.

I flerfargetotografi så vil den iboende følsomheten for sølv-bromjodid i emulsjoner som skal oppta blått lys, være fordelaktig. Når imidlertid disse sølvhalogenidene brukes i emulsjonslag som skal oppta eksponeringer i den grønne eller røde delen av spektret, så vil den iboende blåfølsomheten være en ulempe, etter som en reaksjon overfor både blått pg grønt lys eller både blått og rødt lys i emulsjonslaget, vil skape den fargetonen man ønsker å reprodusere.

Når man konstruerer flerfargefotografiske elementer hvor man bruker sølvbromjodid-emulsjoner, så kan denne fargeforfalsk-ning analyseres som to distinkte problemer. Det første problemet er forskjellen mellom blåhastigheten på de grønne eller røde emulsjonslagene og deres iboende grønne eller røde hastighet. Det annet problem er forskjellen mellom blåhastigheten på hvert enkelt emulsjonslag som skal oppta blått lys,

og den tilsvarende hastigheten for de tilsvarende grønne eller røde emulsjonslagene. Når man fremstiller et flerfargefotografisk element som skal oppta nøyaktige fargebilder under dagslyseksponeringsbetingelser (f.eks. 5500°K), så er det et mål å oppnå en forskjell av ca. en størrelsesorden mellom blåhastigheten på det blå emulsjonslaget og den tilsvarende hastigheten i de tilsvarende grønne og røde emul-

sjonslag. Det er anerkjent i industrien at slike hastighets-forskjeller ikke lar seg oppnå ved å bruke sølvbromjodidemul-sjoner alene, men man må anvende en eller flere andre metoder for å oppveie fargeforfalskningen. Selv i slike tilfeller

vil man ofte oppleve at man ikke oppnår en forskjell som tilsvarer en størrelsesorden med hensyn til hastighetsforskjell-ene. Selv når man oppnår en slik hastighetsforskjell, så vil en økende separasjon mellom blå og minus blå hastighetene resultere i en ytterligere reduksjon av opptaket av blå eksponeringer i de lag som er fremstilt for å oppta minus blå-eksponeringer.

Den mest vanlige løsning på dette problem er å redusere opptaket av blått lys i de røde og grønne spektralt sensitiverte sølvbromjodid-emulsjonslagene, hvorved man effektivt reduserer deres blåhastighet, noe som kan gjøres ved å plassere disse emulsjonslagene under et gult filterlag (blåttabsorberende). Både gule filterfargestoffer og gult kolloidalt sølv har

ofte blitt anvendt for dette formål. I et felles flerfarge-lagformat vil alle emulsjonslagene være sølvbromid eller bromjodid. De emulsjonslag hvor man ønsker å oppta de grønne og røde eksponeringene, plasseres under et gultfiltex, mens det eller de emulsjonslag hvor man skal oppta det blå lyset, er plassert foran filterlaget.

Dette arrangement har en rekke ulemper. Skjønt blålysekspo-neringen av de grønne og røde emulsjonslagene ble redusert til tolerable nivåer, så får man en lite ønskelig lagrekke-følge på grunn av nevnte gulfilter. De grønne og røde emulsjonslagene vil således motta lys som allerede har passert både det blå emulsjonslaget og det nevnte gule filter. Dette lyset er blitt spredt til en viss grad, og man får derved ofte nedsatt billedskarpheten. Ettersom det blå emulsjonslaget bidrar med det minst visuelt viktige opptaket, så vil den gunstige plasseringen nærmest eksponeringskilden ikke bidra til billedskarpheten i den grad man ellers ville oppnå ved en tilsvarende plassering av de røde eller grønne emulsjonslagene. Videre vil gulfilteret i seg selv være helt perfekt, og vil i virkeligheten absorbere en liten del av spektrets grønne del, noe som resulterer i et tap av grønn-hastighet. Det gule filtermaterialet, spesielt når ;dette er gult kollodialt sølv, øke omkostningene og akselerere en nød-vendig utskiftning av fremkallingsoppløsningene, f.eks. bleke-bad og fikseringsoppløsninger.

En annen ulempe som er forbundet med å skille det blå emulsjonslaget i et fotografisk element fra de røde og grønne emulsjonslagene ved et mellomliggende gulfilter, er at man får nedsatt hastighet på det blå emulsjonslaget. Dette skyldes at det gule filterlaget absorberer blått lys som passerer det blå emulsjonslaget og som ellers ville bli reflektert, og derved gi et bedret opptak. En løsning på dette problemet er å plassere det gule filteret slik at det ikke ligger umiddelbart under den blå emulsjonen. Dette er bl.a. beskrevet i UK patent nr. 1.560.963, men det er imidlertid i nevnte patent innrømmet at den blåhastighetsforbedring man oppnår, skjer bare på bekostning av en svekket fargerepro-duksjon i de grønne og rødsensitiverte emulsjonslagene som ligger over det gule filterlaget.

Det har vært foreslått en rekke løsninger for å eliminere gule filtere, men hver løsning har hatt sine egne ulemper.

US patent 2.344.084 beskriver at man plasserer et grønt eller rødt spektralsensitivert sølvklorid eller kloridbromidlag nærmest eksponeringskilden, ettersom slike sølvhalogenider bare har en neglisjerbar iboende blåfølsomhet. Ettersom sølvbromid har høy iboende blåfølsomhet, så bør dette ikke danne et emulsjonslag nærmest eksponeringskilden, men danne et underliggende emulsjonslag som skal oppta blått lys.

US patentene 2.388.859 og 2.456.954 beskriver hvordan man kan unngå blålysforurensning i de grønne og røde emulsjonslagene ved å lage disse lagene 50 eller 10 ganger langsommere henholdsvis, enn det blå emulsjonslaget. Nevnte emulsjonslag blir dekket med et gulfilter for å få en justert følsomhet i de blå, grønne og røde emulsjonslagene overfor blått, grønt og rødt lys henholdsvis, og for å øke separasjonen av blå og minus blå hastigheten i de emulsjonslag som skal oppta minus blå-delen av lyset.

Denne løsning gjør at emulsjonslagene kan pålegges i nesten enhver ønsket rekkefølge, men man har fremdeles ulemper ved å bruke et gulfilter foruten at man får andre ulemper. For å oppnå den ønskelige følsomhetsforskjell i de blå og minus blå emulsjonslagene uten å bruke et gult filterlag, så beskriver US patentene 2.388.859 og 2.456.954 at man kan bruke større sølvbromjodid-korn i det blå emulsjonslaget. For-

søk på å oppnå den forønskede følsomhetsforskjell basert på kornstørrelsen alene, gjør at de blå emulsjonslagene blir for kornete og/eller at kornstørrelsen i det minusblå emulsjonslaget blir for liten og følgelig får for langsom hastighet. For å unngå denne vanskeligheten er det velkjent at man kan øke mengden av jodid i de korn som brukes i det blå emulsjonslaget, hvorved man øker lagets blåfølsomhet uten å øke kornstørrelsen. Hvis man imidlertid ønsker at det minusblå emulsjonslaget skal ha mer enn meget moderate fotografiske hastigheter, så er det ikke mulig å oppnå blå emulsjonslag hvor hastigheten er 10 ganger større innenfor normalt akseptable kornnivåer, selv med økende mengder jodid i det blå emulsjonslaget.

Skjønt gule filtere kan brukes for å redusere det blå lys

som når de underliggende emulsjonslag, så eliminerer slike lag på ingen måte transmisjonen av blått lys. Selv når man bruker gule filtere, så vil man kunne oppnå ytterligere fordeler ved en ytterligere separasjon av blå og minusblå-føl-somheten på sølvbromjodid-emulsjonslag som skal oppta den minusblå delen av spektret.

Ifølge foreliggende oppfinnelse er det således tilveie-

bragt et fotografisk element med en bærer eller underlag og i det minste ett strålingsfølsomt emulsjonslag omfattende et

dispergerende medium og sølvbromiodidkorn inkludert flak-formede korn, kjennetegnet ved at minst 50% av det totale projiserte areal av nevnte sølvbromiodidkorn er tilveiebragt av sølvbromidiodidkorn som har første og andre motstilte, i det vesentlige parallelle hovedflater, en tykkelse på mindre enn 0,5^um (mikrometer), en diameter på minst 0,6^um og et gjennomsnittlig sideforhold som er større enn 8:1, hvilket sideforhold er definert som forholdet for diameteren til et korn til dets tykkelse, og hvor diameteren til et korn er definert som diameteren til en sirkel som har et areal lik kornets projiserte areal, idet minst en del av nevnte flak-formede sølvbromiodidkorn har et sentralt område som strekker seg mellom nevnte hovedflater, hvor det sentrale området har en mindre andel av iodid enn i det minste et lateralt forskjøvet område som også strekker seg mellom nevnte hovedflater.

Foreliggende oppfinnelse gir enestående og totalt uventede fordeler. Når fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse sammenlignes med fotografiske elementer hvor man bruker vanlig kjente sølvbromjodid-emulsjoner, eller tidligere kjente emulsjoner som har hatt flakformede korn med lavt sideforhold, så kan man oppnå sterkt forbedrede hastiq-hets-kornethets-forhold (dvs. høyere fotografisk hastighet med sammenlignbar kornethet, og redusert kornethet ved sammenlignbare fotografiske hastigheter). Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse er uventet bedre med hensyn til fotografisk reaksjon enn bromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold og som har samme jodidkonsentrasjon,

men hvor jodidet i alt vesentlig er jevnt fordelt inne i det flakformede korn eller konsentrert nær sentrum av kornene. Videre har det vist seg at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse hvor man har flakformede korn med høyt sideforhold, er uventet bedre med hensyn til disse fotografiske egenskaper enn bromjodid-emulsjoner med flakformede korn hvor jod-konsentrasjonen i hele kornet i det minste er lik overflatejodid-konsentrasjonen i de flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse. Videre har det vist seg at sølvbromjodid-emulsjoner

ifølge foreliggende oppfinnelse, hvor man anvender flakformede korn med høyt sideforhold, er bedre med hensyn til de samme fotografiske egenskaper enn emulsjoner som har ikke-flakformede korn med et skall og en kjerne, og som har sammenlignbare overflate jodid-konsentras joner . Emulsjoner som brukes i foreliggende oppfinnelse er spesielt foredelaktig når de spektralt sensitiveres og brukes for å fremstille fargestoffbilder. Fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse har vist seg å være uventet fordelaktig ved at de øker fargestoff-utbyttet når man anvender fargefremkallingsmidler og farge-stof f dannende koblere.

Fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse hvor man bruker emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, har bedret skarphet i de underliggende emulsjonslag når disse emulsjonene er plassert slik at de mottar lys som i alt vesentlig er fri for betydelig lysspredning. Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse er spesielt effektive når de plasseres i de emulsjonslag som ligger nærmest kilden for den eksponerende stråling. Når emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse er spektralt sensitivert utenfor den blå delen av spektret, så vil de ha en stor separasjon med hensyn til sin følsomhet i det blå området av spektret i forhold til det området av spektret for hvilket de er spektralt sensitivert. Minusblå sensitiverte sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse har langt lavere følsomhet overfor blå lys enn overfor minusblått lys, og trenger ikke filterbeskyt-telse for å gi akseptable minusblå eksponeringer når de eksponeres i nøytralt lys, f.eks. dagslys ved 5500°K. Sølvbrom-jodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse vil, når de er sensitivert, ha bedret forhold med hensyn til hastighet og kornethet i forhold til kjente emulsjoner med flakformede korn, og sammenlignet med de beste forhold mellom hastighet og kornethet som hittil har vært oppnådd med vanlige kjente svølbromjodidemulsjoner. Man har oppnådd meget store økninger med hensyn til blåhastigheten på sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, sammenlignet med den opprinnelige blåhastigheten når man har brukt blåspektrale sen-sitiver ingsmidler.

Sammenligninger mellom fotografiske elementer for radiografiske formål ifølge foreliggende oppfinnelse, med tilsvarende radiografiske elementer som inneholder vanlig kjente emulsjoner, viser at man får en redusert overkrysning som skyldes emulsjoner som brukes i foreliggende oppfinnelse. Alternativt kan man oppnå sammenlignbare overkrysningsnivåer med emulsjoner som brukes i foreliggende oppfinnelse, hvor man bruker reduserte sølvmengder.

Billedoverføringsfilmenheter som inneholder emulsjoner som beskrevet her, er istand til å oppnå et bedre forhold mellom fotografisK hastighet og sølvdekning (dvs. hvor meget sølv-halogenid som er pålagt enhetsarealet), og følgelig raskere tilgang på et observerbart overført bilde, og en høyere kontrast i det overførte bilde med kortere fremkallingstid.

Kort beskrivelse av tegningene.

Oppfinnelsen kan bedre forstås ved henvisning til den følgende detaljerte beskrivelse tatt i sammenheng med tegningene hvor: Fig. 1, 12 og 13 er diagrammer hvor hastighet er avsatt i forhold til kornethet. Fig. 2 og 4 er skjematiske diagrammer som angår lysspredning. Fig. 3 og 6 er fotografier av sølvbromid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold som beskrevet her. Fig. 5 er et diagram som viser jodid-innhold i forhold til antall mol sølvbromjodid som er utfelt, og Fig. 7 til og med 11 er fotografier av individuelle flak-formede korn med høyt sideforhold, slik disse er beskrevet her.

I forbindelse med sølvbromjodid-emulsjoner er det her anvendt begrepet "flakformede korn med høyt sideforhold". Slike korn er definert ved at de har en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer (fortrinnsvis 0,3 mikrometer og optimalt mindre enn 0,2 mikrometer) bg en diameter på minst 0,6 mikrometer og et midlere sideforhold på mer enn 8:1, og at disse kornene utgjør minst 50% av det totalt projiserte areal av sølvhalo-genid-kornene. Flakformede korn som individuelt tilfredsstiller de kriterier som er angitt ovenfor, vil i det etter-følgende bli betegnet som flakformede korn med høyt sideforhold. (Begrepet "høyt sideforhold" brukes også analogt på emulsjoner og korn med varierende halogenidinnhold). Hoved-flatene på de foreliggende flakformede sølvbromjodid-korn er parallelle eller i alt vesentlig parallelle.

De fordeler som kan oppnås med sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold som beskrevet her, skyldes den enestående plasseringen av jodidet inne i kornene. Nevnte korn er karakterisert ved at de har en første og en annen motstående parallell hovedoverflate og et sentralt område som strekker seg mellom nevnte flater og som inneholder mindre mengdeijodid enn minst 1 lateralt plassert område i samme korn som også er plassert mellom nevnte hovedoverflater. I en foretrukket form vil nevnte lateralt plasserte område lateralt omgi selve kornsentrumet eller være et ringformet område omkring dette. Den sentrale del vil vanligvis være den del som først fremstilles under kornutfe11ingen. Imidlertid kan man i varierende former innføre det sentrale området etterhvert som utfellningen skjer. Det sentrale området kan f.eks. i enkelte tilfeller være ringformede og være omgitt av en tidligere utfelt område med høyere jodidinnhold.

Det sentrale området kan bestå i alt vesentlig av sølvbromid eller sølvbromjodid. Nevnte område inneholder fortrinnsvis mindre enn 5 mol-% jodid (optimalt mindre enn 3 mol-% jodid), og minst 1 mol-% mindre jodid enn nevnte lateralt plasserte område. Jodidkonsentrasjonen i det lateralt plasserte området kan variere oppover til metningsgrensen for sølvjodid i sølv-bromid -krystallgitteret ved utfellningstemperaturen, dvs.

ca. 40 mol-% ved en utfellningstemperatur på 90°. Det lateralt plassert området inneholder fortrinnsvis fra 6 til 2 0 mol-% jodid.

Mengden av flakformede korn med høyt sideforhold dannet ved hjelp av slike sentrale områder kan være variabel, avhengig av en rekke faktorer så som korntykkelse og nevnte sideforhold, jodkonsentrasjonen i de lateralt plasserte områder, valg av fremkaller, tilsetningsmidler og spesifikt fotografisk slutt-forhold. Mengden av flakformede korn dannet med sentrale områder kan fastslås ved rutineundersøkelser. Avhengig av forskjellige faktorer av den type som er angitt ovenfor, kan det sentrale området utgjøre fra 1 til 99 vekt-% av kornets vekt. For de fleste formål, så som foretrukken korntykkelse, sideforhold, progressivt variert jodidkonsentrasjon og et ringformet, lateralt plassert område, så vil det sentrale området fortrinnsvis utgjøre fra 2 til 50%, optimalt fra 4 til 15%

av det flakformede korn. Med brå forskjeller i jodidkonsentrasjonen mellom det sentrale og de lateralt plasserte områder, så kan på den annen side det sentrale området fortrinnsvis utgjøre fra ca. 5 til 97% av det flakformede korn.

Den enestående jodidplasseringen kan oppnås ved å øke mengden av jodid som er tilstede under veksten av de flakformede korn. Det tør være velkjent at under veksten av flakformede sølv-halogenid-korn, så skjer avsetningen hovedsakelig, og i enkelte virker det nesten fullstendig, bare på kantene av kornene. Ved passende valg av utfellningsbetingelser vil de flakformede korn ha liten eller ingen økelse i tykkelse etter den første kjernedannelsen. Ved raskt å forandre jodid-konsentrasjonen under kornutfellningen, er det mulig å frem-kalle en skarp økning i jodid-konsentrasjonen i et eller flere lateralt plasserte kantområder i forhold til det sentrale området. I visse tilfeller vil de lateralt plasserte kantområ-dene være helt borglignende. Alternativt er det mulig progressivt å øke jodidkonsentrasjonen slik at det er en jevn over-gang fra det sentrale området til et lateralt plassert ringformet område. Det er også mulig, skjønt det vanligvis ikke er foretrukket, å senke jodidkonsentrasjonen i de aller ytter-deler av de flakformede korn.

Det er viktig trekk ved korn som brukes i fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, at de sentrale områder strekker seg mellom motstående hovedflater på de flakformede korn. Det er underforstått at jodidinnholdet i det sentrale området ikke trenger å være helt jevn. Man kan f.eks. ha en anordning hvor jodidet vil øke nær hovedover-flåtene på de flakformede korn. Det er således underforstått at jodidkonsentrasjonen i de sentrale og de lateralt plasserte områder i de flakformede korn, vil være de midlere jodidkon-sentras joner somer angitt for disse områder ovenfor.

Skjønt de sentrale og lateralt plasserte områder på hoved-flatene av kornene kan ha samme overflatejodid-konsentrasjon, så er det foretrukket at de sentrale områder skilier seg med hensyn til jodidinnhold ved de mengder som er angitt ovenfor, fra lateralt plasserte områder i en avstand på mindre enn 0,035 mikrometer, fortrinnsvis mindre enn 0,025 mikrometer, målt loddrett på hovedflåtene på de flakformede kornene.

I foretrukne sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, er de hvor sølvbromjodid-kornene har en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer (optimalt mindre enn 0,2 mikrometer) og en diameter på minst 0,5 mikrometer, og med et midlere sideforhold på minst 12:1 optimalt minst 20:1. Meget høye midlere sideforhold (100:1 eller endog 200:1 eller mer) kan oppnås. I

en foretrukken form vil disse sølvbromjodid-kornene utgjøre minst 70% og optimalt minst 90% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Det er innlysende at jo tynnere de er de flakformede korn som utgjør en viss prosentsats av det projiserte areal, jo høyere vil kornets sideforhold være. Typisk vil de flakformede kornene ha en midlere tykkelse på minst 0,03 mikrometer, fortrinnsvis minst 0,05 mikrometer, skjønt man i prinsipp også kan oppnå tynnere flakformede korn. I billedoverføringsfilmen-heter kan man med fordel bruke flakformede korn med en midlere tykkelse på opptil 0,5 mikrometer. Det er også nedenfor diskutert midlere korntykkelser på opptil 0,5 mikrometer for opptak i blått lys. For imidlertid å oppnå høyere sideforhold uten derved å øke korndiameteren, så er det imidlertid normalt at de flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse har en midlere tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer.

De egenskaper som er beskrevet ovenfor for sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, kan lett bedømmes ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Med begrepet "sideforhold" forstås forholdet mellom kornets diameter og dets tykkelse. Med "diameter" forstås diameteren på en sirkel som har et areal som er lik det projiserte areal av kornet når dette ses i et bilde eller på et elektronisk opptak av en emulsjonsprøve.

Fra skyggelagte elektroniske bilder av emulsjonsprøver er

det mulig å bestemme tykkelsen og diameteren på hvert enkelt korn, og identifisere de flakformede korn som har en tykkelse på mindre enn 0,5, fortrinnsvis korn som har en tykkelse på mindre enn 0,5, fortrinnsvis 0,3 mikrometer, og en diameter på minst 0,6 mikrometer. Ut fra disse verdier kan man nå be-r-regne sideforholdet på hvert enkelt korn, og man kan beregne middelverdien på alle de korn hvor tykkelsen er mindre enn 0,5. fortrinnsvis 0,3 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer, hvorved man kan beregne det midlere sideforhold. Ved hjelp av denne definisjonen er det midlere sideforhold et middel av de individuelle sideforhold. I praksis er det vanligvis enklere å oppnå en midlere tykkelse og en midlere diameter på korn med en tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og den diameter på minst 0,6 mikrometer, og så beregne det midlere sideforhold ut fra disse to middelver-dier. Enten man bruker den ene fremgangsmåten eller den

andre, så vil de beregnede midlere sideforhold ikke variere signifikant. De projiserte arealene av de flakformede sølv-bromjodid-kornene som tilfredsstiller de ovennevnte krav kan deretter legges sammen, det samme kan gjøres for de gjenværende sølvbromjodid-kornene, og ut fra de to verdier, kan man beregne prosentsatsen av det totalt projiserte areal av de sølvbromjodid-kornene som oppfyller ovennevnte krav med hensyn til tykkelse og diameter.

I de ovennevnte bestemmelser valgte man en referansetykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer for å skille de enestående tynne flakformede korn fra tykkere flakformede korn som gir dårligere fotografiske egenskaper. Man valgte en referanse, korndiameter på 0,6 mikrometer, ettersom når man ved kortere diametere ikke alltid kan skille flakformede og ikke-flak-formede korn på bildene. Begrepet "projisert areal" brukes på samme måte som begrepet "projeksjonsareal" og lignende, slik dette brukes i litteraturen, se James og Higgins, Funda-mentals of Photographic Theory, Morgan og Morgan, New York, side 15.

Fig. 3 er et eksempelbilde på en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, som er valgt for å illustrere de varierende korn som er tilstede. Korn 101 illustrerer et flakformet korn som tilfredsstiller de krav som er angitt ovenfor.

Det er innlysende fra bildet at de fleste kornene er flak-formede korn som tilfredsstiller ovennevnte tykkelse og diameterkrav. Disse kornene har et midlere sideforhold på 18:1. Det er også tilstede et par korn som ikke tilfredsstiller nevnte krav. Således illustrerer korn 103 et ikke-flakformet korn. Det har en tykkelse på mer enn 0,5 mikrometer. Korn 105 illustrerer et fint korn som ikke tilfredsstiller kravet med hensyn til diameteren. Korn 107 illustrerer et tykt, flakformet korn som tilfredsstiller diameterkravet men ikke tykkelseskravet. Avhengig av de betingelser som valges for emulsjonsfremstillingen, slik dette er detaljert angitt nedenfor, kan man i tillegg til de forønskede flakformede sølv-

bromjodid-korn som tilfredsstiller nevnte kriterier, også

få sekundære kornpopulasjoner med store ikke-flakformede korn, fine korn og tykke, flakformede korn. Av og til kan det også være tilstede ikke-flakformede korn, så som staver..Skjønt det vanligvis er ønskelig å få et maksimalt antall flakformede korn som tilfredsstiller nevnte krav, så kan det også inngå sekundære kornpopulasjoner så lenge man oppnår de midlere høye sideforhold som er angitt ovenfor.

Sølvbromjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse,

kan fremstilles ved en utfellningsprosess som også utgjør endel av oppfinnelsen. I et vanlig reaksjonskar for sølv-halogenidutfellning utstyrt med effektive røremekanismer, føres det inn et dispergerende medium. Vanligvis vil dette føres inn i karet i en mengde på minst 10, fortrinnsvis fra 20 til 80% basert på den totale vekt av det dispergerende medium som er tilstede i sølvbromjodid-emulsjonen ved slutten av kornutfellningen. Etter som det dispergerende medium kan fjernes fra reaksjonskaret ved ultrafiltrering under, sølv-bromid jodid-korn utfellningen, slik det er angitt av; fransk patent 2.471.628 tilsvarende belgisk patent 886.645, så er det innlysende at volumet av det dispergerende medium som opprinnelig er tilstede i reaksjonskaret, kan være like eller endog overstige volumet av sølvbromjodid-emulsjonen som er tilstede i reaksjonskaret ved avslutningen av kornutvinningen. Det dispergerende medium som føres inn i reaksjonskaret er fortrinnsvis vann eller en dispersjon av peptidet i vann, eventuelt inneholdende andre ingredienser, så som ett eller flere sølvhalogenidmodningsmidler og/eller metalltilsetninger, mere spesielt beskrevet nedenfor. Når et péptid er tilstede i begynnelsen, så er det foretrukket å bruke dette i en konsentrasjon på minst 10%, fortrinnsvis minst 20% av det totale peptidinnhold som er tilstede ved avslutningen av sølvbrom-jodid-utfellningen. Ytterligere dispergerende medium kan tilsettes reaks jonskaret sammen med sølvet og halogejnidsaltene og kan tilføres via en separat stråle. Det er vanlig praksis å justere mengden av det dispergerende medium, spesielt å

øke mengden av peptid etter at man har fullført tilførselen av saltene.

En mindre mengde, vanligvis mindre enn 10 vekt-% av det anvendte bromidsaltet vil være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen for å justere bromidionekonsentrasjonen i det dispergerende medium ved begynnelsen av utfellningese. LQet dispergerende medium er også i alt vesentlig fritt for jodidioner ved begynnelsen, etter som et nærvær av slike ioner før den samtidige tilførselen av sølv og bromidsalter, begunstiger dannelsen av tykke og ikke-flakformede korn. Med begrepet "i alt vesentlig fritt for jodidioner" forstås at det er utilstrekkelig jodidioner i forhold til bromidionene til at de utfelles som en separat sølvjodidfase. Det er foretrukket å holde jodidkonsentrasjonen i reaksjonskaret før sølvsalt-tilførselen på mindre enn 0,5 mol-% av den totale halogenid-ionekonsentrasjonen. Hvis pBr i det dispergerende medium i begynnelsen er for høyt, så vil man få fremstilt flakformede sølvbromjodid-korn som er relativt tykke og derfor har lave sideforhold. Man bør holde pBr i reaksjonskaret i begynnelsen ved eller under 1,6, fortrinnsvis under 1,5. Hvis på den annen side pBr er for lav, så vil man få begunstiger dannelsen av ikke-flakformede sølvbromjodid-korn. Man bør derfor holde pBr i reaksjonskaret på eller over 0,6, fortrinnsvis 1,1. Med pBr forstås her den negative logaritme til bromid-ione-konsentrasjonen. pH, pCl, pl og pAg er definert på lignende måte for hydrogen, klorid, jodid og sølvionekonsentra-sjonene henholdsvis.

Under utfellningen tilsettes sølvsaltet, bromid og jodid-salter til reaksjonskaret ved hjelp av velkjent teknikk som brukes for utfellning av sølvbromjodid-korn. Vanligvis vil en vandig oppløsning av et oppløselig sølvsalt, vanglivis sølvnitrat, føres inn i reaksjonskaret samtidig med at man tilfører bromid- og jodidsalter. Bromid- og jodidsalter vil også typisk føres inn i form av vandige saltoppløsninger, f.eks. oppløsninger av ett eller flere oppløselige ammonium, alkalimetall, (f .eks. natrium eller kalium) , eller joa<+>dalkali-metall (f.eks. magnesium eller kalsium) halogenid-salter. Sølvsaltet føres i det minste i begynnelsen inn i reakssjons-karet separat fra jodidsaltet. Jodid og bromidsaltene kan tilsettes reaksjonskaret separat eller som en blanding.j

Ved tilførselen av sølvsaltet til reaksjonskaret starter man kjernedannelsestrinnet ved korndannelsen. Man får dannet en populasjon av kornkjerner som er istand til å tjene som ut-fellningsposisjoner for sølvbromid og sølvjodid etterhvert som man fortsetter tilførselen av sølv, bromid og jodid-salter. Utfellningen av sølvbromid og sølvjodid på de eksi-sterende kornkjerner, utgjør veksttrinnet ved korndannelsen. Sideforholdet på de flakformede korn som dannes ifølge foreliggende oppfinnelse er mindre påvirket av jodid og bromid-konsentrasjonen under veksttrinnet, enn under kjernedannelsestrinnet. Det er derfor mulig under veksttrinnet å øke variasjonsområdet med hensyn til pBr under den samtidige til-førselen av sølv, bromid og jodidsalter ut over 0,6,j fortrinnsvis i området fra 0,6 til 2,2, mest foretrukket fra 0,8 til 1,6, og sistnevnte er spesielt foretrukket når det skjer en vesentlig dannelse av kjernekorn under hele til-førselen av sølv, bromid og jodid-salter, f.eks. slik det skjer ved fremstillingen av sterkt polydispergerte emulsjoner. Hvis pBr verdien overstiger 2,2 under veksten av de flakformede korn, så vil dette resultere i en økning av korntykkelsen, men dette kan tolereres i mange tilfeller, mens man samtidig opprettholder et sideforhold på mer enn 8:1.

Som et alternativ til å tilføre sølv, bromid og jodidsaltene som vanlige oppløsninger, kan disse også tilføres i form av fine sølvhalogenid-korn suspendert i et dispergerende medium. Kornstørrelsen er da slik at de lett Ostwald-modnes på større kornkjerner hvis slike er tilstede, såsnart de er ført inn i reaks jonskaret. Den maksimalt anvendbare korn s tørr e-1 sen vil være avhengig av spesifike betingelser i reaksjonskaret, så som temperatur og nærvær av oppløselighetsgjørende og modningsmidler. Sølvbromid, sølvjodid og/eller sølvbromjodid-korn kan tilføres. Etter som bromid dg/eller jodid utfelles i preferanse for klorid, er det også mulig å anvende sølvklor-bromid og sølvklorbromidjodid-korn. Sølvhalogenid-kornene er i disse tilfeller fortrinnsvis meget fine, dvs. med en midlere diameter på mindre enn 0,1 mikrometer.

Hvis man tilfredsstiller de pBr krav som er angitt ovenfor, kan konsentrasjonen og tilførselsmengden av sølv, bromid og jodidsaltet skje på enhver hensiktsmessig måte. Sølvsaltene og halogenidsaltene blir fortrinnsvis tilført i konsentrasjoner på 0,1 til 5 mol pr. liter, skjønt man kan også bruke et videre område, f.eks. fra 0,01 mol pr. liter til metning. Spesielt foretrukken utfellningsteknikk er den hvor man oppnår kort utfellningstid ved å øke tilførselsmengden av sølv og halogenidsaltene under prosessen. Tilførselshastigheten av sølv og halogenidsalter kan økes enten ved at man øker mengden av det dispergerende medium og sølv og halogenidsalter som tilføres, eller ved å øke konsentrasjonen av sølv og halogenidsalter i det dispergerende medium som tilføres. Det er spesielt foretrukket å øke tilførselshastigheten på sølv og halogenidsaltene, men å holde denne under en terskelverdi slik at man begunstiger dannelsen av nye kornkjerner, dvs.

å unngå en nykjernedannelse slik det er angitt av US patentene 3.650.757, 3.672.900. 41242.445, tysk OLS 2.107.118, europeisk patentsøknad 80102242, og Wey, "Growth Mechanism of AgBr Crystals in Gelatin Solution", Photographic Science and Engineering, vol. 21, nr. 1, januar/februar 1977, side 14, et. seq. Ved å unngå dannelsen av ytterligere kornkjerner etter at man har kommet over i vekststadiet under utfellningen, kan man oppnå relativt monodispergerte flakformede, sølvbromjodid-korn populasjoner. Man kan ved hjelp av foreliggende oppfinnelse fremstille emulsjoner med variasjons-koeffesienter på mindre enn 30%. Med variasjonskoeffesient forstås en: verdi som er 100 ganger standard avviket for korndiameteren delt med den midlere korndiameter. Ved at man med vilje begunstiger nydannelse av kjerner under veksttrinnet

av utfellningen, er det selvsagt mulig å fremstille polydispergerte emulsjoner med betydelig høyere variasjonskoeffe-sienter.

Skjønt fremstillingen av sølvbromjodid-emulsjoner med flak-formede korn med høyt sideforhold er beskrevet med henvisning til en fremgangsmåte som gir nøytraleceller ikke-ammnikalske emulsjoner, så vil emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse og deres anvendelse ikke være begrenset til en spesiell fremgangsmåte for deres fremstilling. I en alternativ fremgangsmåte som er en forbedring fremfor US patent 4.150.994 og tysk OLS 2.985.655 og 2.921.077, vil sølvjodid-konsentrasjonen

i reaksjonskaret bli redusert til under 0,05 mol pr. liter, og den maksimale størrelse på de sølvjodid-korn som fra begynnelsen er tilstede i reaksjonskaret, blir redusert til under 0,05 mikrometer.

Den forønskede plassering og konsentrasjon av jodid i de foreliggende flakformede korn av sølvbromjodid som definert her, kan kontrolleres ved hjelp av tilførselen av jodidsalter.

For å oppnå et sentralt område med begrenset jodid-konsentrasjon, kan tilførselen av jodid-saltene i begynnelsen bli for-sinkel eller begrenset inntil man får dannet det sentrale området av kornet. Ettersom sølvjodid er langt mindre oppløse-lig enn andre sølvhalogenider, så vil det være langt mindre jodidsalt enn bromidsalt i oppløsning under utfellningen, selv når tilførselsmengden av bromid og jodid-salt vil være lik. Nesten alt jodid som føres inn vil således bli utfelt umiddelbart, mens de halogenidioner som befinner seg i opp-løsning i alt vesentlig vil være bromidioner. Når jodid således tilføres, vil det inngå i den del av korn som er under vekst når jodidet føres inn i reaksjonskaret. Det kan imidlertid skje en viss vandring av jodid inne i kornstruk-turen. Man har f.eks. kunnet observere at den mengde jodid som er tilstede i det sentrale området er noe høyere enn det som kunne forutsies, basert på den mengde bromid og jodid-salter som ble ført inn i karet samtidig mens man dannet de sentrale kornområder. Man kan således utføre mindre juster-inger for å kompensere for denne jod-vandring inn i de; sentrale kornområder, noe som er velkjent i den fotografiske industri.

Ved å justere mengden av jodid i de halogenidsalter som føres inn i reaksjonskaret under utfellning, er det mulig enten gradvis eller brått å øke mengden av jodid i de lateralt plasserte områder av de flakformede kornene. I en varierende form av fremstillingsmetoden kan man avslutte jodid- eller bromid-tilsetningen eller bare jodidsalt-tilsetningen til reaksjonskaret før man avslutter sølvsalttilsetningen, slik at bromidionene i oppløsningen reagerer med sølvsaltet. Dette vil resultere i at det dannes et skall av sølvbromid på de flak-formede sølvbromjodid-kornene.

Modifiserende forbindelser kan være tilstede under sølvbrom-jodidutfellningen. Slike forbindelser kan være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen eller kan tilsettes sammen med ett eller flere av saltene. Modifiserende forbindelser,

så som forbindelser av kobber, tallium, bly, bismuth, kadmium, sink, og de midlere kalkogener (dvs. svovel, selenium og tellur) , gull og edelmetaller fra gruppe VIII, kan være tilstede under utfellningen av sølvhalogenid, slik det er angitt i US patentene 1.195.432, 1.951,933, 2.448.060, 2.628.167, 2.950.972, 3.488.709, 3.737.313, 3.772.031, 4.269.927 og i Research Disclosure, vol. 134, juni 1975, avsnitt 13452. Research Disclosure og dens forløper, Product Licensing Index, er poblikasjoner fra Industrial Opportunities Ltd.; Homewell, Havant; Hampshire, P09 1EF, United Kingdom. De flakformede kornemulsjonene kan internt<1>reduksjonssensitiveres under utfellningen, slik det er illustrert av Moisar et al., Journal of Photographic Science, vol. 25, 1977, side 19-27.

De individuelle sølvsaltene og halogenidsaltene kan tilsettes reaksjonskaret på overflaten eller ved hjelp av rør som mun-ner ut under denne, enten ved hjelp av tyngdekraften eller ved egnede klumper, slik at man opprettholder en nøyaktig kontroll med hensyn til tilført mengde, og verdien av pH, pBr og/eller pAg i innholdet i reaksjonskaret, slik det er vist i US patentene 3.821.002 og 3.031.304, og Claes et al., Photogr^phische Korrespondenz, bind 102, nr. 10, 1978, side 162. For å oppnå rask fordeling av reaktantene i reaksjonskaret, kan man anvende spesielt konstruerte blandeanordninger, slik det er vist i US patentene 2.996.287, 3.342.605, 3.415.650, 3.785.777, 4.147.551, 4.171.224, UK patentsøknad 2.022.431A, tysk OLS 2.555.364 og 2.556.885 og Reasarch Disclosure, volum 166, februar 1978, avsnitt 16662.

Ved fremstilling av de flakformede korn sølvbromjodid-emulsjonene vil et dispergerende medium være tilstede i reaksjonskaret fra begynnelsen av prosessen. I en foretrukket form består det dispergerende medium av en vandig suspensjon av peptiseringsforbindelser. Man kan anvende konsentrasjoner av peptiseringsmidlene fra 0,2 til 10 vekt-% basert på den totale vekt av emulsjonskomponentene. I praksis er det vanlig å holde konsentrasjonen på peptiseringsmidlet under ca.

6% basert på den totale vekt før og under tilsetningen av sølvhalogenid, og justere konsentrasjonen oppover for å oppnå optimale egenskaper ved en forsinket og supplementerende tilsetning. Man kan f.eks. tenke seg at emulsjonen, når den dannes i begynnelsen, vil inneholde fra 5 til 50 g peptiseringsmiddel pr. mol sølvhalogenid, fortrinnsvis fra 10 til 30

g peptiseringsmiddel pr. mol av sølvhalogenid. Ytterligere oppløsningsmiddel med peptiseringsmiddel kan tilsettes senere, slik at konsentrasjonen kommer opp i 1000 g pr. mol sølvhalo-genid. Konsentrasjonen av oppløsningismidlet i den ferdige emulsjonen er over 50 g pr. mol sølvhalogenid. Når man har fremstilt et fotografisk element som er blitt belagt og tør-ket, bør oppløsningsmidlet fortrinnsvis utgjøre fra 30 til 70 vekt-% av emulsjonslaget.

"X

Oppløsningsmidlet (som kan innbefatte både bindemidler og oppløsningsmidler) kan velges fra de som vanligvis brukes for sølvhalogenidemulsjoner. Foretrukne peptiseringsmidler er hydrofiliske kolloider som kan brukes alene eller i kombinasjon med hydrofobe stoffer. Egnede sådanne innbefatter forbindelser som proteiner, proteinderivater, cellulosederivater så som celluloseestere, gelatin, f.eks. alkalibehandlet gelatin (storfeben eller hudgelatin), eller syrebehandlet gelatin (svineskinnsgelatin), gelatinderivater, f.eks. acetylert gelatin, ftalert gelatin osv. Disse og andre oppløsningsmid-ler og bærestoffer er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon IX. Stoffene i oppløsningsmidler, da spesielt i hydrofiliske kolloider, såvel som hydrofobe stoffer som brukes i kombinasjon med disse, kan brukes ikke bare i emulsjonslagene på de fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, men også i andre lag, så som i topplag, mellomliggende lag og lag plassert under emulsjonslagene.

Ifølge foreliggende oppfinnelse kan kornmodning skje under fremstillingen av sølvbromjodid-emulsjonene. Kjente sølvhalo-genidoppløsningsmidler kan brukes for å fremme denne modning. Når f.eks. et overskudd av bromidioner er tilstede i reaksjonskaret, så kan disse fremme modningen. Det er derfor innlysende at bromidsaltoppløsningen som føres inn i reaksjonskaret, kan i seg selv fremme modning. Man kan også bruke andre modningsmidler, og disse kan forefinnes inne i det dispergerende medium før man tilsetter sølvsalt og halogenidsalt, eller de kan føres inn i reaksjonskaret sammen med ett eller flere av nevnte halogenidsalter, sølvsalter eller peptiseringsmidler. Videre kan andre modnihgsmidler føres inn uavhengig av hålo-genid, og sølvsalttilsetningene. Skjønt ammoniakk er et kjent modningsmiddel, så er det ikke et foretrukket sådan for sølvbromidjodid-emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, når man ønsker å oppnå det høyest mulige forhold mellom hastighet og kornethet. De foretrukne emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse er ikke-ammonikalske eller nøytrale emulsjoner .

Blant de foretrukne modningsmidler er de som inneholder svovel. Man kan bruke tiocyanatsalter så som alkalimetallsalter, vanligvis natrium- og kaliumtiocyanatsalter, og ammoniumtio-cyanatsalter. Skjønt man kan anvende enhver vanlig kjent mengde av tiacyanatsaltene, så ligger de foretrukne konsentrasjoner fra 0,1 til 20 g tiocyanatsalt pr. mol sølvhalogenid. Illustrerende beskrivelser hvor man. anvender tiocyanatmodnings-midler kan finnes i US patent 2.222.264 som er angitt ovenfor US patentene 2.448.534 og 3.320.069. Alternativt kan man bruke vanlige tioetermodningsmidler av den type som er beskrevet i US patentene 3.271.157, 3.574.628 og 3.737.313.

Sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse blir fortrinnsvis vasket for å fjerne oppløslige salter. Slike salter kan fjernes ved velkent teknikk, f.eks.ved avhellning, filtrering og/eller avkjølningssedimentasjon og utlutning, f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 17 6, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon II. I foreliggende fremgangsmåte er det spesielt fordelaktig å utføre vaskingen islik at man avslutter modningen av de flakformede sølvbromjodid-kornene etter at utfellningen er fullstendig, for derved å unngå at kornene øker i tykkelse og får et redusert sideforhold. Emulsjonen med eller uten sensitiveringsmidler kan tørkes og lagres før bruk.

Så snart de foreliggende emulsjoner er blitt fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte, kan de skallbelegges slik at man får fremstilt kjerne-skall-emulsjoner ved hjelp av kjente fremgangsmåter. Ethvert fotografisk anvendbart sølvsalt kan brukes for fremstilling av skall på de foreskrevne emulsjoner fremstilt ved foreliggende fremgangsmåte. Teknikk for fremstilling av sølvsaltskall er beskrevet i US patentene 3.367.778, 3.206.313, 31317.322 og 4.150.994. Vanlig kjent teknikk for skalldannelse begunstiger ikke dannelsen' av flakformede korn med høyt sideforhold. Dette skyldes at det midlere sideforholdet i emulsjonskornene avtar etterhvert som skallet vokser. Hvis betingelsene er gunstige for dannelsen av flakformede korn i reaksjonskaret under skalldannelsen, så vil skalldannelsen skje fortrinnsvis på ytterkantene av kornene, slik at sideforholdet ikke avtar. Emulsjoner med kjerne-skall-flak-formede korn og med høyt sideforhold, er spesielt anvendbare for fremstilling interne, latente bilder, og kan brukes for fremstilling enten av negativer eller for direkte reserverbare fotografiske elementer.

Skjønt de fremgangsmåter som er beskrevet ovenfor vil gi emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold hvor nevnte korn tilfredsstiller de tykkelse- og diameterkrav som er angitt ovenfor, og hvor de utgjør minst 50% av det totalt projiserte areal av den totale sølvhalogenid kornpopulasjon, så er det innlysende at ytterligere fordeler kan oppnås ved å øke mengden av slike korn. Fortrinnsvis bør minst 70% (optimalt minst 90%) av det totalt projiserte areal bli tilveiebragt av de flakformede sølvhalogenid-korn som oppfyller de ovennevnte krav. Skjønt mindre mengder av ikke-flak-formede korn kan tolereres i forbindelse med mange fotografiske formål, så bør man, for å oppnå de fulle fordeler, øke mengden av de flakformede korn. Større flakformede sølvhalo-genid-korn kan mekanisk skilles fra mindre ikke-flakformede korn i en blandet populasjon av korn ved å bruke'vanlig kjent separasjonsteknikk, f.eks. ved å bruke en sentrifuge eller hydrocyklon. En illustrerende beskrivelse av en hydrocyklon-separasjon er beskrevet i US patent 3.326.641.

Det er vanligvis mest hensiktsmessig å fremstille en sølv-bromjodid-emuls jon med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, og hvor i alt vesentlig alle de flakformede korn, da spesielt de som tilfredsstiller de kriterier med hensyn til tykkelse og diameter som er angitt ovenfor, inkorporerer et sentralt område og minst et lateralt plassert område med høyere jodid-innhold. Så snart en slik emulsjon er blitt fremstilt, kan den blandes med andre sølv-halogenid-emulsjoner med flakformede korn, f.eks. en sølv-bromjodid-emulsjon med flakformede korn med høyt sideforhold hvor kornene har en i alt vesentlig jevn jodidkonsentrasjon, eller hvor jodid-konsentrasjonen øker mot det sentrale området av kornet. De resulterende emulsjonsblandinger vil vanligvis

i

ha bedrede fotografiske egenskaper, slik dette er beskrevet ovenfor, i et direkte forhold til den mengde av sølvbromjodid som er tilstede i form av flakformede sølvbromjodid-korn med lavere jodidkonsentrasjon i et sentralt område enn i et lateralt plassert område. Skjønt emulsjoner slik det er definert her, bare trenger å inneholde tilstrekkelig mange sølvbrom-jodid-korn med høyt sideforhold med større mengder jodid i minst et lateralt plassert område enn i et sentralt område, for å gi bedrede fotografiske egenskaper, så er det foretrukket at minst 50%, optimale minst 90 vekt-% av de flakformede sølvbromjodid-kornene i emulsjoner ifølge foreliggende opp-finnelser, har et sentralt område med lavere mengde jodid enn i et lateralt plassert område, slik dette er beskrevet ovenfor.

Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold kan kjemisk sensitiveres. Dette kan skje med aktiv gelatin slik det er illustrert av T.H. James, The Theory of the Photographic Process, 4. utg., Macmillan, 1977, side 67-76, eller med svovel, selen, tellur, gull, platina, palladium, iridium, osmium, rodium renium eller fosfor sensitiveringsmidler eller kombinasjoner awdisse, slik at pAg nivået er fra 5 til 10, pH nivået fra 5 til 8,

og temperaturen fra 30 til 80, slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 120, april 1974, avsnitt 12008, Research Disclosure, vol. 134, juni 1975, avsnitt 13452,

US patentene 1.623.499, 1.673.522, 2.399.083, 2.642.361, 3.297.447, 3.297.446, UK patent 1.315.755, US patentene 3.772.031, 3.761.267, 3.857.711, 3.565.633, 3.901.714 og 3.904.415, og UK patent 1.396.696, hvor den kjemiske sensitiveringen eventuelt kan utføres i nærvær av tiocyanatforbind-elser, slik det er beskrevet i US patent 2.642.361, svovelhol-dige forbindelser av den type som er beskrevet i US patentene 2.521, 3.021.215 og 4.054.457. Man kan spesielt utføre denne behandlingen i nærvær av modifiserende forbindelser, dvs. forbindelser som er kjent for å undertrykke uklarheter og øke hastigheten når de er tilstede under den kjemiske sensitiveringen, f.eks. forbindelser som azaindener, azapyridazi-ner, azapyrimidiner, benzotiazoliumsalter og sensitiveringsmidler med en eller flere heterocykliske kjerner. Eksempler på slike modifiserende forbindelser er beskrevet i US patent 2.131.038, 3.411.914, 3.554.757, 3.565.631, 3.901.714, kanadisk patent 778.723 og Duffin, Photographic Emulsion Chemistry, Focal Press (1966), New York, side 138-143.

I tillegg til dette eller alternativt kan emulsjoner reduk-sjonssensitiveres, f.eks. med hydrogen slik det er angitt i US patent 3.891.446 og 3.984.246, ved hjelp av lav pAg (f.eks. mindre enn 5) og/eller høy pH (f.eks. mer enn 8), eller ved behandling ved bruk av reduksjonsmidler, så som tinnklorid, tioureadioksyd, polyaminer og aminboraner, slik det er beskrevet i US patent 2.983.609, Research Disclosure, vol. 136, august 1975, avsnitt 13654, US patentene 2.518.698, 2.738.060, 2.743.182 og 2.743.183, 3.026.203 og 3.361.564. Overflatekje-misk sensitiveringer, samt sensitivering under overflaten kan også brukes, f.eks. slik det er angitt i US patentene 3.917.485 og 3.966.476.

I tillegg til en kjemisk sensitivering, kan emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse også spektralt sensitiveres. Mere spesielt kan man bruke spektralsensitiverende fargestoffer som har absorbsjonsmaksima i de blå og minusblå, dvs. i de grønne og/eller røde deler av det synlige spektrum. I tillegg kan man for spesielle formål bruke spektrale sensitiver-!-ingsfargestoffer som bedrer spektralfølsomheten ut over det synlige spektrum. I denne forbindelse tenker man spesielt på bruken av de innfrarøde, absorberende spektrale sensitiveringsmidler.

Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan spektralsensi-tiveres med fargestoffer av en rekke typer, f.eks. polymetin-fargestoffer som innbefatter cyaniner, merocyaniner, kompl-ekse cyaniner og merocyaniner (f.eks. tri-, tetra- og poly-kjerne cyaniner og merocyaniner), oxonoler, hemioconoler, styryler, merostyryler og streptocyaniner.

I

Disse fargestoffene innbefatter, bundet sammen ved hjelp av en metinbinding, to basiske heterocykliske kjerner, f.eks.

av den type som er avledet fra kinolinium pyridinium, iso-kinolinium,3H-indolium, benz[e]indolium, oxazolium, ixazoli-nium, tiazoliu, tiazolinium, selenazolium, selenazolinium, imidazolium, imidazolinium, benzoxazolium, benzotiazolium, benzoselenazolium, benzimidazolium, naftocazoliu, naftotia-zolium, naftoselenazolium, dihydronaftotiazoliu, pyrylium og imidazopyrazinikumkvaternære salter.

De nevnte merocyaninspektrale sensitiveringsfargestoffer innbefatter bundet sammen ved hjelp av en dobbeltbinding eller en metinbinding, en basisk heterocyklisk kjerne av cyanin-fargestofftypen, og en sur kjerne, f.eks. av den type som kan være avledet av barbitursyre, 2-tiobarbitursyre,| rodanin, hydantoin, 2-tiohydantoin, 4-tiohydantoin, 2-pyrazolin-5-on, 2-isoxazolin-5-on, indanTl,3-dion, cyklohexane 1,3-dion, 1,3-dioxan-4,6-dion, pyrazolin-3,5-dion, pentan-2,4-dion, alkyl-sulfonylacetonitril, malononitril, isokinolin-4-on, og chro-man-2,4-dion.

Man kan bruke en eller flere spektrale sensitiveringsfarge-stof f er. Det er kjent fargestoffer med sensitiverende maksima ved bølgelengder i hele det synlige spektrum og med en rekke forskjellige spektrale sensitiveringskurver. Valg og relativt mengdeforhold av fargestoffer er avhengig av det spektralområde for hvilket man ønsker følsomhet, og formen på den spektrale følsomhetskurve som er ønskelig. Fargestoffer med overlappende spektrale følsomhetskurver vil ofte i kombinasjon gi en kurve hvor følsomheten ved hver enkelt bølgelengde i overlappingsområdet er omtrent lik summen av følsomheten for de individuelle fargestoffer. Det er således mulig å bruke kombinasjoner av fargestoffer med forskjellige maksima for å oppnå en spektral følsomhetskurve med et maksimum mellom følsomhetsmaksima for de individuelle fargestoffer.

Man kan bruke kombinasjoner av spektrale sensitiveringsfargestoffer som kan resultere i en supersensitivering, dvs. en sensitivering som er større i visse spektralområder enn det som ville være et resultat av enhver konsentrasjon av et av fargestoffene alene, eller som kunne være et resultat av den samlede effekt av fargestoffene. Supersensitivering kan oppnås ved en utvalgt kombinasjon av spektralsensitiverende fargestoffer og andre tilsetningsstoffer, f.eks. stabilisatorer og anti-slørdannelsesmidler, fremkallingsakseleratorer eller inhibitorer, belegningsstoffer, klarningsmidler og antistatiske midler. Mange forskjellige typer mekanismer såvel som kombinasjoner av forbindelse kan brukes for en supersensitivering, slik det er angitt av Gilman, "Review of the Mechanisms of Supersensitization", Photographic Science and Engineering, col. 18, 1974, side 418-430.

Spektralsensitiverende fargestoffer påvirker også emulsjonene på andre måter. Spektralsensitiverende f argestof f ei. kan også funksjonere som anti-slørmidler eller som stabilisatorer, fremkallingsakseleratorer eller inhibitorer, og som halogen-akseptorer eller elektroakseptorer, slik det er angitt i US patentene 2.131.038 og 3.930.860.

Blant de spektralsensitiverende fargestoffer som kan brukes for å sensitivere sølvbromjodid-emulsjoner er de som er beskrevet i Research Disclosure, col. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon III.

Vanlige mengder fargestoffer kan brukes ved spektral sensitivering av emulsjonslag som inneholder ikke-flakformede halogenidkorn eller flakformede sølvhalogenid-korn med lavt sideforhold.

For å oppnå de fulle fordeler ifølge foreliggende oppfinnelse, er det foretrukket å absorbere et spektralsensitiverende fargestoff på kornoverflåtene av den type korn som brukes i foreliggende oppfinnelse, i en optimal mengde, dvs.fen mengde som er tilstrekkelig til å oppnå minst 6 0% av den maksimale fotografiske hastighet som er mulig å oppnå fra kornene under de angitte eksponeringsbetingelser. Fargestoffmengden vil variere med det spesifike fargestoff eller den spesifike fargestoffkombinasjon man velger, samt kornenes størrelse og sideforhold. Det er velkjent i den fotografiske industri at optimal spektral sensitivering oppnås med organiske fargestoffer når fra 25 til 100% eller mer av det totalt tilgjengelige overflateareal av de overflatesensitiverte sølvhalogenid-kornene er belagt med et enkelt lag av fargestoff, slik det f.eks. er ueskrevet i West et al., "The Adsorption of Sensitizing Dyes in Photographic Emulsions", Journal of Phys. Chem. vol. 56. side 1065, 1952; Spence et al., "Desensitization of Sensitizing Dyes", Journal of Physical and Colloid Chemistry, col. 56, nr. 6, juni 1948 , side 1090-1103; og, US patent 3.979.312. Optimale fargestoffkonsentrasjonsnivåerjkan velges ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet av Mees, Theory of the Photographic Process, 1942, Macmillan, side 1067-1069. Skjønt den iboende blåfølsomheten i sølvbromjodid er tilstrekkelig i emulsjonslag som skal brukes for eksponering overfor blått lys, så kan man også oppnå betydelige fordeler ved å bruke blåspektralsensitiveringsmidler.

I de tilfeller hvor det er ønskelig å eksponere emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i et område hvor emulsjonene har iboende følsomhet, så kan denne følsomhet bedres ved å øke tykkelsen på de flakformede kornene. Det er således foretrukket å øke korntykkelsen slik det er beskrevet ovenfor i forbindelse med billedoverføringsformål. Således vil man i en foretrukken form av emulsjonen ha blåsensitiverte sølvbrom-jodid-emulsjoner hvor de flakformede kornene har en' tykkelse på mindre enn 0,5 mikrometer og en diameter på minst 0,6 mikrometer og et midlere sideforhold på mer enn 8:1, fortrinnsvis 12:1, og hvor disse kornene utgjør minst 50% av det totalt projiserte areal av de sølvhalogenider som er tilstede i emulsjonen, fortrinnsvis 70% og optimalt minst 90%.

Spektral sensitivering kan utføres på ethvert trinn av emulsjonsfremstillingen, slik dette tidligere er beskrevet. Mest vanlig blir spektralsensitivering gjort etter at man har hatt en fullstendig kjemisk sensitivering. Man kan imidlertid utføre den spektrale sensitivering samtidig med en kjemisk sensitivering, eller en kan fullstendig gå foran den kjemiske sensitivering og kan endog begynne før man har fått en fullstendig utfellning av sølvhalogenidkornene, slik det er beskrevet i US patentene 3.628.960 og 4.225.666. Som beskrevet i US patent 4.225.666, så kan man spesielt tilføre det spektralsensitiverende fargestoffet i emulsjonen slik at en del av fargestoffet er tilstede før den kjemiske sensitiveringen, mens resten føres inn etter at denne er utført. I motsetning til US patent 4.225.666, så kan man i foreliggende oppfinnelse mere spesielt tilsette nevnte spektrale sensitiveringsfarge-stoff til emulsjonnen etter at 80% av sølvhalogenidet er blitt utfelt. Sensitivering kan bedres ved en justering av pAg,

og heri inngår også variasjon i pAg så som under en eller flere cykluser under den kjemiske og/eller spektrale sensitivering. Et spesifikt eksempel på pAg justering er beskrevet i Research Disclosure, vol. 181, mai 197 9, avsnitt 18155.

Sølvbromjodidemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold kan oppnå høyere hastighet-korn-forhold når de er kjemisk og spektralt sensitivert enn det som hittil har vært mulig når man har brukt emulsjoner som har inneholdt flak-formede korn med lavt sideforhold og/eller har hatt det høyest kjente hastighets-kornethets-forhold. Man oppnår de beste resultater når man bruker minus blå spektral sensitiverende fargestoffer.

I en foretrukken form, kan de spektrale sensitiveringsmidler inkorporeres i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse før man utfører kjemisk sensitivering. Man oppnår lignende resultater i visse tilfeller ved å innføre også andre absorberbare materialer, så som modifiserende forbindelser, i emulsjoner før den kjemiske sensitivering.

Uavhengig om man på forhånd tilsetter absorberbare materialer, eå er det foretrukket å anvende tiocyanater under den kjemiske sensitiveringen i konsentrasjoner på fra 2 x 10 til 2 mol-

% basert på sølv, slik det er beskrevet i ovennevnte US patent 2.642.361. Man kan også bruke andre modningsmidler under den kjemiske sensitiveringen.

I en tredje fremgangsmåte som kan praktiseres med en eller begge av de ovennevnte eller uavhengig av disse, kan man justere konsentrasjonen av sølv og/eller halogenidsaltene umiddelbart før eller under den kjemiske sensitiveringen. Oppløslige sølvsalter, så som sølvacetat, sølvtrifluoracetat og sølvni-trat, kan føres inn i reaksjonskaret sammen med sølvsalter som er istand til å utfelles på kornoverflåtene, f.eks. sølvtio-cyanat, sølvfosfat, sølvkarbonat o.l. Man kan også tilsette fine sølvhalogenidkorn (f.eks. inneholdende sølvbromid, jodid og/eller klorid), som er istand til å få en Ostwald modning på de flakformede kornoverflater. Således kan f.eks. en Lippmann emulsjon føres inn i reaksjonskaret under den kjemiske sensitivering. Den kjemiske sensitiveringen av spektralt sen-sitiverenda emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold, kan skje på en eller flere diskrete posi-sjoner på de flakformede korn. Man antar at det skjer en preferansiell absorbsjon av det spektralsensitiverende fargestoff på de krystallografiske overflater som danner hovedflåtene på de flakformede korn, noe som gjør at man kan få

en kjemisk sensitivering selektivt på ulike krystallografiske overflater av de flakformede kornene.

De foretrukne kjemiske sensitiveringsmidler for å oppnå de høyeste hastighets-kornetshets forhold, er gull og svovel-sensitiveringsmidler, gull og selen-sensitiveringsmidler, gull, svovel og selen-sensitiveringsmidler. I en foretrukken form ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil de foreliggende emulsjoner således inneholde et middel kalkogen, så som svovel og/eller selen, som ikke lar seg påvise, og gull som lar seg påvise. Emulsjonene vil også vanligvis inneholde påvisbare mengder av tiocyanat, skjønt konsentrasjonen av tiocyanat i endelige emulsjoner kan bli sterkt redusert ved hjelp av kjente teknikker for vasking av emulsjoner. I forskjellige av de foretrukne former som er angitt ovenfor, kan de flakformede sølvbromjodid-kornene ha et annet sølvsalt på sin overflate, så som sølvtiocyanat eller et annet sølv-halogenid med et annet halogenidinnhold (f.eks. sølvklorid eller sølvbromid), skjønt det andre sølvsaltet kan være tilstede under et påvisbart nivå.

Skjønt det ikke er nødvendig for å oppnå alle fordeler ved foreliggende emulsjoner, så bør de fortrinnsvis i overensstemmelse med vanlig kjent teknikk, sensitiveres optimalt kjemisk og spektralt. Det betyr at man således fortrinnsvis bør op^nå hastigheter som er minst 60% av den maksimale logg hastighet som lar seg oppnå fra kornene i det spektrale området av sensitiveringen under de påtenkte betingelser med hensyn til bruk og fremkalling. Logghastigheten er her definert som 100 (1-log E), hvor E måles i meter-candle-sekunder ved en tetthet på 0,1 over slør. Så snart sølvhalogenid-korninnholdet i en emulsjon er blitt karakterisert, er det mulig fra videre produktanalyse og funksjonering å bedømme hvorvidt et emulsjonslag i et produkt synes å være optimalt kjemisk og spektralt sensitivert i forhold til tilsvarende produkter fra andre fabrikkanter. For å oppnå skarphetsfordelene ved foreliggende oppfinnelse, betyr det lite hvorvidt sølvhalogenidemulsjonene er effektivt eller ineffektivt kjemisk eller spektralt sensitivert.

Så snart man har fremstilt emulsjonene ifølge foreliggende oppfinnelse, inneholdende flakformede korn med høyt side-innhold ved en utfellning, en vasking og en sensitivering som beskrevet ovenfor, kan de bearbeides videre ved at de inkorporeres i vanlige fotografiske artikler som kan brukes for slike formål hvor det er ønskelig med et sølvbilde, f.eks. i vanlig svart-hvit fotografi.

Fotografiske elementer med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse og hvor det er ønskelig å fremstille sølvbilder, kan herdes i tilstrekkelig grad slik at man unngår å inkorporere ytterligere herdner under de etterfølgende fremkallings-prosesser o.l. Dette muliggjør en øket sølvdekningsevne sammenlignet med fotografiske elementer som er herdnet på lignende måte, men hvor man bruker ikke-flakformede korn eller med et lavere sideforhold enn det som er brukt i foreliggende emulsjoner. Spesifikt er det mulig å herdne emulsjonslag med flakformede korn med høyt sideforhold og andre hydrofiliske kolloidlag som måtte forefinnes i svart-hvit fotografiske elementer, i en tilstrekkelig mengde til at man reduserer svellingen av lagene til mindre enn 200%, idet prosentvis svelling bestemmes ved at man (a) inkuberer det fotbgrafiske element ved 30° i 3 døgn ved 50% relativ fuktighet,- (b) måler

li

lagenes tykkelse, (c) nedsenker det fotografiske element i destillert vann ved 21° i 3 minutter, og (d) måler forandring-ene i lagenes tykkelse. Det er spesielt foretrukket at herd-ningen av de fotografiske elementer hvor man ønsker å fremstille sølvbilder går så langt at man ikke trenger å bruke herdningsmidler i de senere bearbeidingsoppløsninger. Det er imidlertid innlysende at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse kan herdne til ethvert ønskelig nivå. Videre er det selvsagt at man kan tilsette herdningsmidler til alle typer bearbeidingsoppløsninger, f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 184, august 1979, avsnitt 18431, paragraf K, som angår spesielt fremkalling av radiografiske materialer.

Typiske herdningsmidler som kan brukes (forherdningsmidler)

er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon X.

Ustabilitet som øker minimumstettheten i emulsjonslag av nega-tiv typen, (f.eks. slør) eller som øker minimumstettheten eller nedsetter maksimumstettheten i emulsjonslag av den direkte positive typen, kan unngås ved at man inkorporerer stabiliseringsmidler, anti-slør midler, latente billedstabili-satorer og tilsvarende tilsetninger i emulsjonen og tilfest-ede lag før disse belegges, slik det er vist i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon VI. Mange av anti-slør dannelsesmidlene som er effektive i emulsjoner, kan også brukes i fremkallere og kan klassifiseres i et par generelle grupper, slik det er illustrert av C.E.K. Mees, The Theory of the Photographic Process, 2. utg. Macmillan, 1954, side 677-680.

Når man bruker herdningsmidler av aldehyd-typen, kan emulsjonslagene beskyttes med vanlige anti-slørdannelsesmidler.

I tillegg til sensitiveringsmidler, herdnere, evt. anti-slør-dannelsesmidler og stabilisatorer, kan en rekke andre vanlige kjente fotografiske tilsetningsmidler være tilstede. Valg av slike vil være avhengig av den type fotografiske formål produktet skal brukes for. En rekke forskjellige typer tilsetningsmidler er beskrevet i Research Disclosure, vol. 17 6, desember 1978, avsnitt 17643. Optiske klarningsmidler kan tilsettes, slik det er beskrevet i avsnitt 17643, paragraf V. Absorberende og spredende materialer kan brukes i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse og i separate lag i de fotografiske elementer slik det er beskrevet i avsnitt VIII. Be-legningsmidler slik det er beskrevet i avsnitt XI, og myk-ningsmidler og smøremidler slik det er beskrevet i avsnitt XII, kan være tilstede. Antistatiske lag slik det er beskrevet i avsnitt XIII kan også være tilstede. Fremgangsmåter for tilsetning av slike midler er beskrevet i avsnitt XIV. Mattningsmlidler kan inkorporeres slik det er beskrevet i avsnitt XVI. Fremkallere og fremkallingsmodifiserende midler kan, hvis det er ønskelig, inkorporeres slik det er beskrevet i avsnitt XX og XXI. Når fotografiske elementer ifølge fore-

liggende oppfinnelse skal brukes for radiografiske formål,

så kan emulsjonene og andre lag i de radiografiske elementer være i enhver form slik det spesielt er beskrevet i Research Disclosure, avsnitt 184 31, sitert ovenfor. Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse såvel som andre vanlig kjente sølv-halogenid-emulsjonslag, mellomliggende lag, overliggende lag og underliggende lag, hvis disse er tilstede i fotografiske elementer, kan belegges og tørkes som beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon

XV.

I overensstemmelse med vanlig praksis, kan foreliggende emulsjoner blandes med andre kjente emulsjoner, for å tilfredsstille spesifike krav. Det er f.eks. kjent at man kan blande emulsjoner tor å justere karakteriseringskurven på et fotografisk element, slik at man kan tilfredsstille et forutbe-stemt krav. Blanding kan brukes for å øke eller nedsette de maksimale tettheter som er mulig å oppnå ved eksponering og fremkalling, for å nedsette eller å øke minimumstettheten og for å justere karakteriseringskurvens form mellom dens maksima- og minima-deler. For å oppnå dette, kan emulsjoner ifølge oppfinnelsen blandes med vanlig kjente sølvhalogenid-emulsjoner slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon I. Man kan spesielt blande emulsjoner slik det er beskrevet i underseksjon F av seksjon I. Når en relativt finkornet sølvkloridemulsjon blandes med eller påstrykes eller pålegges inntil emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, så oppnår man en ytterligere økning i følsomheten, dvs. forholdet mellom hastighet og kornethet, slik det er beskrevet i US patentene 3.14 0.17 9 og 3.152.907.

I sin enkleste form, så vil fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse bruke et enkelt emulsjonslag som inneholder emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, samt et fotografisk underlag. Det er selvsagt underforstått at mer enn et sølvhalogenid-emulsjonslag såvel som et overliggende lag, underlag og mellomliggende lag også kan brukes. Istedet for å blande emulsjonene slik det er beskrevet ovenfor, kan man vanligvis oppnå den samme effekt ved å belegge emulsjonene som separate lag. Belegging av separate emulsjonslag for å oppnå større eksponderingsrom er velkjent, slik det f.eks. er beskrevet av Zelikman og Levi, Making and Coating Photographic Emulsions, Focal Press, 1964, side 234-238; og

US patent 3.662.228, og UK patent 923.045. Det er videre kjent at man kan øke den fotografiske hastigheten når raskere og langsommere emulsjoner pålegges i separate lag i motsetning til blanding. Typisk vil det raskeste emulsjonslaget legges slik at det ligger nærmest bestrålingskilden i forhold til det langsommere emulsjonslaget. Denne metoden kan utvides slik at man bruker tre eller flere påliggende emulsjonslag. Slike arrangementer av flere forskjellige lag inngår spesielt i foreliggende oppfinnelse.

Lagene i det fotografiske element kan pålegges en rekke forskjellige underlag. Typiske fotografiske underlag innbefatter polymeriske filmer, produkter av trefibrer, slik som papir, metallflak og folier, glass og keramiske elementer, utstyrt med et eller flere underliggende lag for å bedre underlagets evne med hensyn til festeevne, antistatiske evner, slipende evner, hardhet, friksjon, evner til å motvirke halo- og/eller andre egenskaper. Slike underlag er velkjente og er f.eks. beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon XVII.

Skjønt emulsjonslagene vanligvis pålegges som kontinuerlige lag på underlag som har motsatte plane hovedoverflater, så er dette nødvendigvis ikke alltid tilfelle. Emulsjonslagene kan pålegges som lateralt plasserte lagsegmenter på et plant underlag. Når emulsjonslaget eller lagene segmenteres, er det foretrukket å bruke et mikrocellulært underlag. Anvendbare mikrocellulære underlag er beskrevet i Patent Cooperation Treaty, publisert søknad W080/01614, publisert 7. august

1980, (tilsvarer belgisk patent 881.513, 1. august 1980),

og US patent 4.307.165. Mikrocellene kan variere i bredde fra 1 til 200 mikrometer, og kan være av en dybde på opptil 1000 mikrometer. Det er generelt foretrukket at mikrocellene er minst 4 mikrometer i bredde, og minst 2 00 mikrométer dype og hvor de optimale dimensjoner ligger mellom 10 og :100 mikrometer i bredde og dybde for vanlige svart-hvitt formål, spesielt i de tilfeller hvor det er ønskelig å få et fotografisk bilde som siden skal forstørres.

De fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse

kan eksponeres på vanlig måte. Det henvises i dette tilfelle spesielt til Research Disclosure, avsnitt 17643 som er angitt ovenfor, avsnitt XVIII. Foreliggende oppfinnelse er spesielt fordelaktig når man eksponerer ved hjelp av elektro-magnetisk stråling i det spektralområdet hvor de tilstedeværende spektrale sensitiveringsmidler har sine absorbsjonsmaksima. Når de fotografiske elementer skal oppta bilder i den blå, grønne, røde eller innfrarøde del av spektret, så vil man anvende spektralsensitiveringsmidler i den blå, grønne, røde eller innfrarøde del av spektret. For;svart-hvit formål er det foretrukket at de fotografiske elementene er ortokromatiske eller pankromatiske sensitivert slik at lyset kan ha en bedret følsomhet i hele det synlige spektret. Den strålingsenergi som brukes for eksponeringen kan enten være i vilkårlig fase eller i fase, og kan f.eks. fremstilles av lasere. Billedeksponeringen kan skje ved romtemperatur, forhøyet eller redusert temperatur, og/eller ved trykk og heri inngår høy- og lavintensitetseksponeringer, kontinuerlig eller vekslende eksponeringer, og hvor eksponeringstiden kan variere fra minutter til meget korte tidsrom, dvs. i området fra millisekund til mikrosekund. De eksponeringstider som skal brukes, kan bestemmes ved vanlig kjent sensitomerisk teknikk, slik det er beskrevet av T.H.James, The Theory of the Photographic Process, 4. utg., Macmillan, 1977, kapitlene 4, 6, 17, 18 og 23.

Det lysfølsomme sølvhalogenidet som forefinnes i de fotografiske elementer kan fremkalles etter eksponering, slik at man får dannet et synlig bilde, ved at sølvhalogenidet kommer i kontakt med et vandig, alaklisk medium i nærvær av et fremkal-lingsmiddel som forefinnes i mediet eller i elementet.

Så snart det er dannet et sølvbilde i eller på det fotografiske element, er det vanlig praksis å fiksere det fremkalte sølvhalogenid. Foreliggende emulsjoner er meget fordelaktige ved at man kan utføre fikseringen på et kortere tidsrom. Dette gjør at fremkallingen kan akselereres.

De fotografiske elementer og de typer teknikk som er beskrevet ovenfor for å frembringe et sølvbilde, kan lett tilpasses slik at man får tilveiebragt et farget bilde ved hjelp av fargestoffer. For å oppnå et projiserbart fargebilde på den enkleste måte, kan et vanlig fargestoff inkorporeres i underlaget i det fotografiske element, og sølvbildedannelsen kan skje som beskrevet ovenfor. I de områder hvor det danner seg et sølvbilde i elementet, så vil dette i slike områder bli i alt vesentlig ugjennomtrengelig for lys, hvorved de gjenværende områder vil transmittere lys som har en farge som tilsvarer fargen på underlaget. På denne måten kan man lett fremstille et farget bilde. Den samme effekten kan også oppnås ved å bruke separate fargefilterlag eller fargefilterele-menter sammen med et element som har et transparent bærende element.

Sølvhalogenidfotografiske elementer kan brukes for å fremstille fargebilder ved en selektiv destruksjon eller dannelse av fargestoffer. De fotografiske elementer som er beskrevet ovenfor for fremstilling av sølvbilder, kan brukes for å frembringe fargebilder ved at man bruker fremkallere inneholdende fargebildedannere, så som fargekoblere, f.eks. slik det er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon XIX, paragraf D. I denne formen vil fremkalleren inneholde et fargefremkallende middel (f.eks. et primært aromatisk amin) som i sin oksyderte form er istand til å reagere med kobleren, slik at man får dannet bildefarge-stof fet .

Fargestoffdannende koblere kan alternativt inkorporeres i det fotografiske element på vanlig kjent måte. De kan inkorporeres i forskjellige mengder for å oppnå forskjellige fotografiske effekter. I raskere og intermediære hastighetsemulsjonslag, kan f.eks. konsentrasjonen av koblere i forhold til sølvdekningen være begrenset til mindre enn det som normalt anvendes, i raske og intermediære hastighetsemulsjonslag.

De fargedannende koblere som vanligvis velges for å danne subtraktive primære billedfargestoffer, (f.eks. gul, magenta og cyan), er ikke-diffunderbare, fargeløse koblere. Man kan bruke fargeformede koblere med forskjellig reaksjonshastighet i enkle eller separate lag for å oppnå forønskede effekter for spesifike fotografiske formål.

De fargedannende koblere kan ved koblingen frigjøre)fotografisk fordelaktige forbindelser, så som fremkallingsinhibitorer eller akseleratorer, blekningsakseleratorer, fremkallings-midler, sølvhalogenidoppløsningsmidler, tonere, herdnere, slørdannelsesmidler, anti-slørdannelsesmidler, konkurrerende koblere, kjemiske og spektrale sensitiveringsmidler og desen-sitiveringsmidler. Fremkallingsinhibitor-frigjørende (DIR) koblere er velkjente. Det samme gjelder fargestoffdannende koblere og ikke-fargestoffdannende forbindelser som ved kob-ling frigjør en rekke forskjellige fotografiske fordelaktige grupper. DIR forbindelsene som ikke danner et fargestoff ved reaksjon med oksyderte fargefremkallende midler, kan også brukes. Videre kan man også bruke DIR forbindelser som oksyda-tivt spaltes. Sølvhalogenidemulsjoner som er relativt lys-ufølsomme, så som Lippmann emulsjoner, er blitt anvendt som mellomliggende lag og som overliggende lag for å hindre eller for å regulere vandringen av fremkallingshemmede fragmenter.

De fotografiske elementene kan inkorporere fargede fargedannende koblere, f.eks. av den type som brukes for å danne integrale masker for negative fargebilder og/eller konkurrerende koblere. De fotografiske elementer kan videre innbefatte bildefargestoff-stabilisatorer. Alle de ovenfor nevnte forbindelser og prosesser er beskrevet i Research Disclosure, vol. 176, desember 1978, avsnitt 17643, seksjon VII.

Fargestoffbilder kan dannes eller forsterkes ved fremgangsmåter hvor man anvender en kombinasjon av et fargestoffbilde-fremkallende reduksjonsmiddel og et oksydasjonsmiddel i form av et inert overgangsmetal1ionekompleks. De fotografiske elementer kan spesielt tilpasses for å danne fargestoffbilder ved slike fremgangsmåter.

De fotografiske elementer kan frembringe fargestoffbilder gjennom en selektiv destruksjon av fargestoffer eller farge-stof f-forløpere, f.eks. ved sølv-fargestoff-bleknings prosesser. Det er vanlig praksis ved fremstilling av fargestoffbilder i sølvhalogenidfotografiske elementer å fjerne det fremkalte sølvet ved bleking. En slik fjerning kan bedres ved at man inkorporerer en blekningsakselerator eller en forløper for en slik i fremkallingsoppløsningen, elxer i et lag i elementet. I visse tilfeller vil den sølvmengde som dannes ved fremkallingen være liten i forhold til den mengde fargestoff som fremstilles, spesielt ved fargestoffbilled-forsterkning, slik det er beskrevet ovenfor, og man kan da utelate sølvblekningen uten synlig visuell effekt. For andre formål kan sølvbildet beholdes og fargestoffbildet brukes derved til å øke eller supplementere den tetthet som tilveiebringes av bildesølvet. I de tilfeller hvor man bruker en fargestoff-forbedret sølvbilleddannelse, er det vanligvis foretrukket å bruke et nøytralt fargestoff eller en kombinasjon av fargestoffer som tilsammen gir et nøytralt bilde.

Det er også mulig å danne monokromatiske eller nøytrale farge-stof f bilder ved å bruke bare fargestoffer, idet sølvet fullstendig fjernes fra de billedbærende fotografiske elementer ved bleking og fiksering.

Foreliggende oppfinnelse kan brukes for å fremstille flerfargefotografiske bilder. Generelt kan ethvert vanlig kjent flerfargebilleddannende element inneholde minst et sølvhaloge-nidemulsjonslag, forbedres ved at man bare legger til eller skifter ut et av de tilstedeværende lag med en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Foreliggende oppfinnelse kan anvendes både på additiv og subtraktiv flerfargebilleddannelse.

For å illustrere anvendelsen av foreliggende oppfinnelse i additiv flerfargebilleddannelse, ble en filterrekke med blå, grønne og røde filterelementer brukt i kombinasjon med fotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse, som var i stand til å produsere et sølvbilde. En emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse som er pankromatisk sensitivert og som danner et lag i det fotografiske element, ble eksponert gjennom den nevnte filterrekken. Etter fremkallingen kan man gjennom filterrekken se et flerfarget bilde. Slike bilder lar seg best betrakte ved projeksjon. Både det fotografiske element og filterrekken har begge eller deler et felles transparent underlag.

Betydelige fordeler kan oppnås ved å anvende foreliggende oppfinnelse på flerfargefotografiske elementer som gir flerfargebilder ved kombinasjoner av subtraktive, primære billeddannende fargestoffer. Slike fotografiske elementer består av et underlag og typisk minst en triade av overliggende sølv-halogenidemulsjonslag for separat mottak av blå, grønne og røde eksponeringer som gal, magenta og cyan fargestoffbilder henholdsvis.

Ifølge en spesifikt foretrukken form av en minus blå sensitivert sølvbromjodidemulsjon, med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, utgjør minst et av de emulsjonslag som skal brukes for opptak av grønt eller rødt lys i en triade av blått, grønt og:rødt opptaksemulsjonslag i et flerfargefotografisk element. Emulsjonen med flakformede korn plasseres slik at den under eksponering av det fotografiske element mottar nøytralt lys ved 5500°K blålys i tillegg til det lys emulsjonen skal oppta. Forholdet mellom blått og minusblått lys som laget mottar kan uttrykkes ved hjelp av AE, hvor

A log E = log RT - log Eg,

log ET er logaritmen til lysstyrken på det grønne eller det røde lys som emulsjonen skal oppta, og

log EB er logaritmen til den samtidige lysstyrken

i blått lys som emulsjonen også mottar. I hvert enkelt tilfelle er E målt i meter-candle-sekunder hvis intet annet er angitt.

A log E kan være en positiv verdi minder enn 0,7 (fortrinnsvis mindre enn 0,3), samtidig som man får akseptable billed-gjengivelse av en flerfarget gjenstand. Dette er relativt overraskende sett på bakgrunn av den store mengde korn som er tilstede i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med en midlere diameter på mer enn 0,7 mikrometer. Hvis en sammenlignbar emulsjon med ikke-flakformede korn eller korn med lavt sideforhold, og lignende halogenidsammensetning og midlere korndiameter, brukes istedet for en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil man vanligvis få uakseptabelt nivå med hensyn til fargeforskyvning. I en foretrukken form av foreliggende oppfinnelse så er i det minste de emulsjonslag som skal oppta minus blått lys en sølvbromjodid-emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Mere spesielt kan også emulsjonslaget for opptak av blått lys i en triade være emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. I en spesielt foretrukken form av oppfinnelsen, vil de flakformede korn være tilstede i alle emulsjonslagene i en triade, og ha en tykkelse på mindre enn 0,3 mikrometer og en midlere korndiameter på minst 1,0 mikrometer, fortrinnsvis minst 2 mikrometer. I en enda mer foretrukket form av oppfinnelsen vil de flerfargefotografiske elementer ha en ISO fargeindeks på minst 180.

De flerfargefotografiske elementer trenger ikke å inneholde noe gulfilterlag plassert mellom eksponeringskilden og de 1 (;

foreliggende grønne og/eller røde emulsjonslag for å beskytte disse mot blålyseksponering, eller det gule filterlaget hvis det er tilstede, kan reduseres i tetthet til mindre enn enhver gulfilterlagstetthet som hittil har vært anvendt for.å beskytte grønne og røde emulsjonslag fra blålyseksponering hvis det fotografiske element skal brukes i dagslys. I en spesielt foretrukken form er intet blåemulsjonslag plassert mellom det grønne og/eller det røde emulsjonslaget i triaden og eksponeringskilden. Det fotografiske element vil derfor i alt vesentlig være fritt for blåttabsorberende materiale plassert mellom de grønne og røde emulsjonslagene, og eksponeringskilden.

Skjønt bare en grønne eller rød sølvbromjodid-emulsjon som beskrevet ovenfor er nødvendig, så bør et multifargefotografisk element inneholde minst 3 separate emulsjoner for opptak av blått, grønt og rødt lys henholdsvis. Emulsjoner som er forskjellig fra de forannevnte nødvendige grønne eller røde opp-taksemulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, kan være av enhver hensiktsmessig form. Forskjellige vanlige kjente emulsjoner i så henseende er beskrevet i Research Disclosure, avsnitt 17643, sitert ovenfor, paragraf 1. I en foretrukken form inneholder alle emulsjonslagene sølvbrom-jodid-korn. I en spesielt foretrukken form, så inneholder i det minste et grøntopptaksemulsjonslag og minst et rødtopp-taksemulsjonslag en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Hvis mer enn et emulsjonslag er tilveiebragt for opptak i

den grønne og/eller røde delen av spektret, så er det foretrukket at i det minste den hurtigste emulsjonen inneholder en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse. Hvis det er ønskelig, kan selvsagt alle emulsjonslagene i et fotografisk element med fordel inneholde emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse.

Foreliggende oppfinnelse lar seg anvende i multifargefotogra-fiske elementer som er beskrevet ovenfor, hvor hastigheten og kontrasten i de forskjellige emulsjonslag varierer meget sterkt. Den relative blåintensiteten på de grønne eller røde spektralt sensitiverte sølvbromjodidemulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, muliggjør at grønne og/eller røde opptaksemulsjonslag kan plasseres på ethvert sted inne i det flerfargefotografiske element avhengig av de gjenværende emulsjonslag, og uten å ta hensyn til vanlige forholdsregler for å hindre at de eksponerer overfor blått lys.

Foreliggende oppfinnelse er spesielt anvendbar.i forbindelse med flerfargefotografiske elementer hvor man ønsker å gjengi fargene meget nøyaktig når elementene blir eksponert i dagslys. Fotografiske elementer av denne typen er karakterisert ved at de gir blå, grønne og røde eksponeringsopptak med en i alt vesentlig balansert kontrast og med begrenset hastighetsvariasjon når de eksponeres overfor en 5500°K (dagslys) kilde. Med begrepet "i alt vesentlig balansert kontrast" forstås her at det blå, grønne og røde opptaket skiller seg i kontrast med mindre enn 20 (fortrinnsvis mindre enn 10) % basert på kontrasten i det blå opptaket. Den begrensede hastighetsvariasjonen i det blå, grønne og røde opptaket kan uttrykkes som en hastighetsvariasjon (A log E) på mindre enn 0,3 log E, hvor hastighetsvariasjonen er større enn forskjél-len mellom hastigheten på det grønne og røde opptaket, og hastigheten på det blå opptaket.

Både kontrast og log hastighets-målinger nødvendig for å bestemme disse forhold i det fotografiske element, kan bestemmes ved at elementet eksponeres overfor en fargetemperatur på 5500°K gjennom en spektral ikke-selektiv (nøytral densi-tet) , kilefotometer, f.eks. en karbonprøvegjenstand, hvoretter man fremkaller det fotografiske element under samme betingelser som det skal brukes under. Ved å måle de blå, røde og grønne tetthetene i det fotografiske element overfor transmisjon av blått lys ved 4 35,8 nm i bølgelengde, grønt lys ved 44-6,1 nm og rødt lys ved 643,8 nm i bølgelengde slik det er beskrevet i American Standard PH2.1-1952, publisert av American National Standards Institute (ANSI), 1430 Broadway, New York 10018. På grunnlag av disse målinger, kan så de blå, røde og grønne karakteriseringskurvene settes opp for det fotografiske element. Hvis dette element har et reflekterende underlag mer enn et transparent, så kan man bruke refleksjonstetthetene istedet for transmisjonstetthet-ene. Ut fra nevnte kurver, kan man fastslå hastighe it og kontrast ved hjelp av velkjente fremgangsmåter. De spesifike målemetoder man bruker har liten betydning forutsatt at de nevnte tettheter og hastigheter måles identisk hver gang.

Det er publisert en rekke standard sensitometriske målemetoder for flerfargefotografiske elementer av ANSI. De følg-ende er representative: Amerikansk standard PH2.21-1979, PH2. 47-1979 og PH2.27-1979.

De flerfargefotografiske elementer som er istand til nøyaktig å gjengi farger når de eksponeres i dagslys, har betydelige fordeler fremfor vanlig kjente fotografiske elementer som har disse egenskaper. I fotografiske elementer med begrenset blå-følsomhet i de grønne og røde emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, kan brukes for å skille blåhastigheten på blå-opptaksemulsjonslaget og blåhastigheten i minus bla opptaks-emulsjonslagene. Avhengig av det spesifike formål, kan bruken av flakformede sølvbromjodid-korn i de grønne og røde opptaks-emulsjonslagene som sådan tilveiebringe en tilstrekkelig stor separasjon av blåopptaket i de blå og minus blå opptaksemul-sjonslagene.

For visse formål kan det være ønskelig å ytterligere øke blå-hastighetsseparasjonene på nevnte blå og minus blå emulsjonslagene ved å bruke vanlig kjent blåhastighetsseparasjonstek-nikk, for derved å supplere de separasjoner som oppnås ved hjelp av foreliggende flakformede korn. Hvis f.eks. fotografisk element plasserer den raskeste grønne emulsjonen nærmest eksponeringskilden og den raskeste blå emulsjonen lengst vekk fra eksponeringskilden, så vil separasjonen av blåhas-ighetene i de blå og grønne emulsjonslagene, skjønt de er av en hel størrelsesorden (1,0 log E) i forhold til når emulsjonene belegges separat og eksponeres, effektivt reduseres ved nevnte rekkefølge på lagene. Dette skjer på.' grunn av at det grønne emulsjonslaget mottar alt det blå lyset under eksponeringen, men at det førstnevnte emulsjonslaget og andre overliggende lag kan absorbere og reflektere noe av det blå lyset før det når det underliggende blå emulsjonslaget. Under slike omstendigheter vil større mengder jodid i det blå emulsjonslaget brukes for å supplere de flakformede kornene slik at man øker blåhastighetsseparasjonen på de blå og minus blå emulsjonslagene. Når et blått emulsjonslag ligger nærmest eksponeringskilden enn nevnte minus blått emulsjonslag, så vil et gult filtermateriale med begrenset tetthet kunne plasseres mellom de to emulsjonslagene og derved øke separasjonen. I intet tilfelle er det imidlertid nødvendig å bruke vanlig kjent hastighetsseparasjonsteknikk i den grad at de i seg selv gir en forskjell av en størrelsesorden i blåhastighets-separas jonen , noe som hittil har vært nødvendig. Dette er imidlertid ikke utelukket hvis man ønsker en eksepsjonelt stor hastighetsseparasjon på minus blått og blått for spesifike formål. Man vil således kunne fremstille flerfargeforo-grafiske elementer som meget nøyaktig gjengir farge når de eksponeres under balanserte lysbetingelser med langt større variasjon med hensyn til konstruksjon enn det som hittil har vært mulig.

Flerfargefotografiske elementer blir ofte beskrevet ved hjelp av såkalte fargedannende lagenheter. De mest vanlig brukte flerfargefotografiske elementer inneholder tre overliggende fargedannende lagenheter, og hvert inneholder minst et sølv-halogenidemulsjonslag som er istand til å oppta eksponering fra en forskjellig 3-del av spektret, og som er istand til

å gi et komplementært subtraktivt, primært fargestoffbilde. Således kan blå, grønne og røde fargedannednde lagenheter brukes for å gi gule, magenta og cyan fargestoffbilder henholdsvis. ' Fargestoffbilleddannende materiale trenger nødven-digvis ikke å være tilstede i den fargedannende lagenheten, men kan tilføres fra fremkallingsoppløsningene. Når slike fargestoffbilleddannende materialer inkorporeres i det foto-

grafiske element, så kan disse plasseres i et emulsjonslag eller i et lag plassert slik at det mottar oksyderende frem-kallede eller elektroniske overføringsmidler fra et tilstøt-ende emulsjonslag i den samme fargedannende lagenheten.

Por å hindre en vandring i nevnte oksyderte fremkallings-middel eller elektroniske overføringsmiddel mellom de fargedannende lagenhetene, noe som vil resultere i en fargened-brytning, så er det vanlig praksis å anvende absorbsjonsmidler. Disse kan plasseres i emulsjonslagene som sådan, slik det er beskrevet i US patent 2.937.086 og/eller i lag mellom de nevnte fargedannende lagenhetene, slik det er beskrevet i US patent 2.336.327.

Skjønt hver fargedannende lagenhet kan inneholde et enkelt emulsjonslag, så vil ofte 2, 3 eller flere emulsjonslag med forskjellig fotografisk hastighet være inkorporert i en enkel fargedannende lagenhet. Når det forønskede arrangement med hensyn til lagrekkefølgen ikke muliggjør flere emulsjonslag som skiller seg i hastighet i en enkelt fargedannende lagen-

i

het, så er det vanlig praksis å tilveiebringe multiple (vanligvis 2 eller 3) blå, grønne og/eller røde fargedannende lagenheter i et enkelt fotografisk element.

Minst et grønt eller rødt opptaksemulsjonslag inneholdende flakformede bromjodidkorn som beskrevet ovenfor, er plassert i nevnte flerfargefotografiske element, slik at det mottar en økende mengde av blått lys under en billedeksponering av det fotografiske element. Den økende mengde av blått lys som når emulsjonslaget med flakformede korn, kan være et resultat av redusert blålysabsorbsjon av et overliggende gulfilterlag, eller fortrinnsvis ved at man fullstendig har eli-minert nevnte filter. En økende mengde blått lys som når et emulsjonslag med flakformede korn, kan også være, et resultat av at man har plassert den fargedannende lagenhet hvor emulsjonen forefinnes, nærmere eksponeringskilden. Således kan f.eks. grønne og røde fargedannende lagenheter inneholdende grønne og røde emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold henholdsvis, plasseres nærmere eksponeringskilden enn den fargedannende lagenheten som skal oppta blått lys.

Flerfargefotografiske elementer kan ta enhver hensiktsmessig form alt etter de krav som stilles. Man kan bruke ethvert av de 6 mulige lagarrangementer som er angitt i tabell 27a,

side 211, slik det er beskrevet av Gorokhovskii, Spectral Studies of the Photographic Process, Focal Press, New York. For å tilveiebringe en enkel, spesifik illustrasjon, så kan man tilsette et vanlig flerfarge sølvhalogenidfotografisk element under dets fremstilling, et eller flere flakformede kornemulsjonslag sensitivert til minus blå-delen av spektret og plassert slik at det mottar bestråling før de gjenværende emulsjonslag. Det er imidlertid i de fleste tilfeller foretrukket å bruke et av de foreliggende minus blå emulsjonslag med flakformede korn med høyt sideforhold istedet for vanlig kjente minus blå emulsjonslag, eventuelt i kombinasjon med modifikasjoner i lagrekkefølgen. Alternative lagarrangementer kan bedre illustreres ved henvisning til de etterfølgende illustrasjoner.

hvor

B, G og R betegner blå, grønn og røde fargedannende lagenheter henholdsvis av enhver vanlig kjent type,

og hvor

T foran de fargedannende lagenhetene B, G eller R indikerer at emulsjonslaget eller lagene inneholder en sølvbromjodid-emulsjon eller emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold, slik dette er beskrevet ovenfor,

og hvor

F foran de fargedannende lagenhetene B, G og R indikerer at den fargedannende lagenheten har større fotografisk hastighet enn minst et annet fargedannende lag, som mottar lys i den samme 3.del av spektret i den angitte lagrekkefølgen;

S foran den fargedannende lagenheten BG eller R indikerer at den fargedannende lagenheten har langsommere fotografisk hastighet enn minst en annen fargedannende enhet som mottar lys i den samme 3.del av spektret i den samme lagrekkefølge; og IL betegner et mellomliggende lag som inneholder et absorb-sjonsmiddel men som i alt vesentlig er fritt for et gult filtreringsmateriale. Hver hurtigere og langsommere fargedannende lagenhet kan skille seg med hensyn til fotografisk hastighet fra andre fargedannende lagenheter som mottar lys i samme 3.del av spektret på grunn av at de er plassert i forskjellig rekkefølge, ved at de rett og slett har forskjellige hastighetsegenskaper eller en kombinasjon av begge.

I arrangementene I til"VII er plasseringen av underlaget ikke vist. Vanligvis vil underlaget bli plassert lengst vekk fra eksponeringskilden, dvs. under de lag som er vist på tegnin-gen. Hvis underlaget er fargeløst og spesielt transparent, så kan det plasseres mellom eksponeringskilden og de angitte lag. Mer generelt kan underlaget plasseres mellom eksponeringskilden og ethvert fargedannende lag som skal motta lys for hvilket underlaget er transparent.

Ser en først på lagarrangement I, så ser man at det fotografiske elementet ikke inneholder noe gult filtermateriale. Ved at man imidlertid følger vanlig praksis for elementer som inneholder gult filtermateriale, så er den fargedannende lagenheten som skal motta blått lys plassert nærmest eksponeringskilden. I sin enkleste form består hver fargedannende lagenhet av et enkelt sølvhalogenidemulsjonslag. I en annen form kan hver enhet inneholde 2, 3 eller flere forskjellige sølvhalogenidemulsjonslag. Når man ønsker å sammenligne triader av emulsjonslag, så bør fortrinnsvis den som har høyest hastighet fra hver av de fargedannende lagenhetene justeres i kontrast og det bør være slik at den fotografiske hastigheten på de grønne og røde emulsjonslagene skiller seg fra hastigheten i det blå emulsjonslaget med mindre enn 0,3 log E. Når det er 2, 3 eller flere forskjellige emulsjonslag som har forskjellig hastighet i hver fargedannende lagenhet, så

er det fortrinnsvis 2, 3 eller flere triader av emulsjonslag plassert i arrangement I med den angitte kontrast og hastig-hetsforhold. Fravær av gult filtermateriale under den blå fargedannende enheten øker enhetens fotografiske hastighet.

Det er ikke nødvendig at de mellomliggende lag er fullstendig frie for gult filtermateriale i arrangement I. Mindre enn vanlige mengder av slikt materiale kan plasseres mellom de blå og grønne fargedannende enhetene uten at man derved forlater foreliggende oppfinnelse. Videre kan lag som er plassert mellom de grønne og røde fargedannende lagenhetene inneholde opptil vanlige kjente mengder av gult filtermateriale uten at man derved forlater oppfinnelsen. Når man bruker vanlige kjente mengder av et gult filtermateriale, så er den røde fargedannende enheten ikke begrenset til at man bruker flakformede sølvbromjodidkorn slik disse er beskrevet ovenfor, men kan ha enhver vanlig kjent form idet man tar hensyn til de kontrast- og hastighetskrav som stilles.

For å unngå repitisjon, vil man i det etterfølgende bare spesielt angi det som skiller arrangementene II til og med VII fra det som er vist ved arrangement I. I arrangement II så har man isteden for å inkorporere raskere og langsommere blå, røde og grønne smulsjonslag i den samme fargedannende enheten, tilveiebragt to separate blå, grønne og røde farge-r dannende lagenheter. Bare det eller de emulsjonslag som inneholder de raskere fargedannende enhetene trenger å inneholde flakformede bromjodid-korn slik dette er beskrevet ovenfor. De langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene på grunn av sin langsomme hastighet, såvel som den overliggende raskere blå fargedannende lagenheten, er passende beskyttet fra blålyseksponering uten at man trenger å bruke gult filtermateriale. Det er selvfølgelige ikke utelukket at man kan bruke sølvbromjodidemulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i det eller de emulsjonslag som er plassert i de langsommere grønne og/eller røde fargedannende lagenhetene. Ved å plassere den raskere røde fargedannende lagenheten over den langsommere grønne fargedannende lagenheten, så kan man oppnå

en øket hastighet, slik det er beskrevet i US patent 4.184.876 og tysk OLS 2.704.767, 2.622.923, 2.622.924 og 2.704.826.

Lagarrangement III skiller seg fra arrangement I ved at man har plassert den blå fargedannende enheten lengst vekk fra eksponeringskilden. Dette plasserer den grønne fargedannende lagenheten nærmest og den røde fargedannende lagenheten nærmere eksponeringskilden. Dette arrangement er meget fordelaktig når man ønsker å fremstille skarpe og flerfargede bilder av høy kvalitet. Den grønne fargedannende lagenhe «.en som ut-gjør det mest viktige visuelle bidrag til selve det flerfargede bilde, vil på grunn av at det er plassert nærmest eksponeringskilden, være istand til å gi et meget skarpt bilde siden det ikke ligger noen lag over som kan spre lyset. Den røde fargedannende lagenheten som gir det nest viktigste visuelle bidrag til selve det flerfargede bilde, mottar i dette tilfellet lys som bare har passert gjennom den grønne fargedannende lagenheten og som derfor ikke er blitt spredd i en blå fargedannende lagenhet. Skjønt sistnevnte har visse ulemper i forhold til arrangement I, så vil tap av skarphet ikke bli oppveiet av de fordeler man oppnår i de grønne og røde fargedannende lagenhetene, ettersom den blå fargedannende lagenheten bidrar minst til det visuelle fargebildet.

Lagarrangement IV utvider arrangementet III til å innbefatte grønne og røde fargedannende lagenheter som inneholder separate raskere og langsommere flakformede kornemulsjoner inneholdende korn med høyt sideforhold. Arrangement V skiller seg fra arrangement IV ved at man har tilveiebragt ytterligere en blå fargedannende lagenhet over de langsommere grønne, røde og blå fargedannende lagenhetene. Den raskere blå fargedannende lagenheten anvender i dette tilfellet sølvbromid-emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold. Den raskere blåfargedannende enheten vil i dette tilfellet absorbere blått lys og vil derfor redusere mengden av blått lys som når de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene. I en annen form, vil man i de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene ikke bruke emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold.

Arrangement VI skiller seg fra arrangement IV ved at man plasserer en blå fargedannende lagenhet mellom de grønne og røde fargedannende lagenhetene, og eksponeringskilden. Som nevnt ovenfor, kan den blå fargedannende lagenheten med flak-formede korn innbefatte et eller flere emulsjonslag med flakformet korn, og hvis man anvender flere emulsjonslag, så kan disse skille seg med hensyn til hastighet. For å kompensere for en mindre gunstig posisjon som ellers ville fåes på de røde fargedannende lagenhetene, så skiller arrangement VI seg også fra arrangement IV ved at man har tilveiebragt en annen rask, rød fargedannende lagenhet som er plassert mellom den blå, fargedannende lagenheten med flakformede korn og selve eksponeringskilden. På grunn av den gunstige plasseringen som man har på den andre raske røde fargedannende lagenheten med flakformede korn, så er den raskere enn den første raske røde fargedannende lagnehten hvis de to raske røde lagenhetene innbefatter identiske emulsjoner. Det er selvsagt underforstått at de første og andre raske, røde fargedannende lagenhetene med flakformede korn kan, hvis det er ønskelig, fremstilles av de samme eller forskjellige emulsjoner, og at deres relative hastigheter kan justeres ved hjelp av velkjent teknikk .

Istedet for å anvende to raske, røde lagenheter, slik det er vist, så kan en annen rask, rød fargedannende lagenhet, hvis det er ønskelig, erstattes med en annen rask, grønn fargedannende lagenhet. Arrangement VII kan være identisk med arrangement VI, men skiller seg ved at man tilveiebringer både en annen rask, rød, fargedannende lagenhet med flakformede korn og en annen rask, grønn, fargedannende lagenhet med flakformede korn plassert mellom eksponeringskilden og den blå fargedannende lagenheten med flakformede korn.

De arrangementer som er vist fra I til VII er kun ment å

være illustrerende, fordi man selvsagt også kan anvende andre typer arrangementer. I hver av de forskjellige arrangementer kan de tilsvarende grønne og røde fargedannende lagenhetene bytte plass, dvs. at de raskere røde og grønne fargedannende lagenhetene kan bytte posisjon i de forskjellige lagarrange-mentene og i tillegg eller alternativt kan de langsommere grønne og røde fargedannende lagenhetene også bytte plass.

Skjønt fotografiske emulsjoner som skal brukes for å danne flerfargede bilder og som innbefatter kombinasjoner av subtraktive, primære fargestoffer, normalt har form av en rekke overliggende lag som inneholder fargestoffdannende materialer, så som fargestoffdannende koblere, så er dette ikke alltid nødvendig. 3 fargedannende komponenter, vanligvis betegnet som pakker, og hver inneholdende en sølvhalogenidemulsjon for å motta lys i 1/3 av det synlige spektrum, og en kobler som er istand til å danne et komplementært subtraktivt, primært fargestoff, kan plasseres sammen i et enkelt lag i et fotografisk element for derved å få fremstilt flerfargebilder. Eksempel på slike blandede pakke-flerfargefotografiske elementer er beskrevet i US patentene 2.6 98.7 94 og 2.84 3.48 9.

Det er den relativt store forskjellen i blå og minus blå følsomheten på de grønne og røde fargedannende lagenhetene inneholdende sølvbromjodidemulsjoner med flakformede korn som gjør det mulig å redusere eller å eliminere det gule filtermateriale og/eller anvende nye lagrekkefølger. En teknikk som kan brukes for å tilveiebringe et kvantitativt mål på den relative reaksjonen i de grønne og røde fargedannende lagenhetene overfor lys i flerfargefotografiske elementer,

er at prøve av et flerfargefotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse eksponeres gjennom et filterarrangement hvor man først anvender en nøytral eksponeringskilde, f.eks. lys ved 5500°K og deretter fremkaller prøven. En annen prøve blir eksponert på samme måte, bortsett fra at man også bruker Wratten 98 filter som bare transmitterer lys mellom 400 og 490 nm, hvoretter prøven fremkalles på samme måte.

Ved å bruke blå, grønne og røde transmisjonstettheter, slik dette kan bestemmes ifølge American Standard PH2.1-1952,

slik dette er beskrevet ovenfor, så kan man for hver prøve få avstått de tre fargestoffkarakteriseringskurvene. Forskjellene A og A' i blåhastigheten på de blå fargedannende lagenhetene og blåhastigheten på de røde og grønne fargedannende lagenhetene, kan deretter bestemmes ut fra følgende ligninger:

hvor

Bwgg er blåhastigheten på de blå fargedannende lagenhetene

når de ble eksponert gjennom nevnte Wratten 98 filter;

Gwg8 er blåhastigheten på de grønne fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert gjennom nevnte Wratten 98 filter;

RW98 er blåhastigheten på de røde fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert, gjennom nevnte Wratten 98 filter;

BN er blåhastigheten på det eller de blåfargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt (5500 K) lys,

GN er grønnhastigheten på den eller de grønne fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt lys (5500°K); og

er rødhastigheten på den eller de røde fargedannende lagenhetene når disse ble eksponert overfor nøytralt lys (5500°K).

Denne ovennevnte beskrivelse gjelder bare blå, grønne og

røde tettheter i henholdsvis de blå, grønne og røde fargedannende lagenhetene, idet man setter til side uønsket spektral absorbsjon av de gule, magenta og cyanfargestoffer.

En slik uønsket spektral absorbsjon er vanligvis så svakt at man ikke materielt påvirker de resultater som det her gjelder.

I flerfargefotografiske elementer hvor man har et fravær av gult filtermateriale, vil man ha en blåhastighet i de blå fargedannende lagenhetene som er minst 6 ganger, fortrinnsvis minst 8 ganger, og optimalt minst 10 ganger, blåhastigheten i de grønne og/eller røde fargedannende lagenhetene som inneholder emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold. Som en sammenligning, er det i et etterfølgende eksempel vist at et vanlig flerfargefotografisk element som mangler gult filtermateriale, har en blåhastighetsforskjell mellom den blå fargedannende lagenheten og den eller de grønne fargedannende lagenhetene på mindre enn 4 ganger (0,55 log E) i forhold til nesten 10 ganger (0,95 log E) for et sammenlign-bart flerfargefotografisk element ifølge foreliggende oppfinnelse. Denne sammenligningen illustrerer den fordelaktige reduksjon i blåhastigheten som man kan få i de grønne fargedannende lagenhetene når man bruker sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn og med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse.

Et annet mål på den store separasjonen av blå og minus blå følsomhetene i flerfargefotografiske elementer, er å sammenligne grønnhastigheten i en grønn fargedannende lagenhet eller rødhastigheten i en rød fargedannende lagenhet i forhold til sin blåhastighet. Man bruker samme eksponeringstek-nikk som beskrevet ovenfor, bortsett fra at det nøytrale lyset forandres til et minus blått lys ved at man plasserer i lysstrålen et Wratten 98 filter som bare transmitterer lys ut over 490 nm. Den kvantitative forskjellen A" og A"' bestemmes ved hjelp av:

hvor

<G>W<g>g og Rrøgg er som definert ovenfor;

^W98 er 9rØnnnastivheten på det eller de grønne fargedannende lagenhetene som eksponeres gjennom nevnte Wratten 9 filter;

og R er rødhastigheten på den eller de røde fargedannende lagenhetene som eksponeres gjennom nevnte Wratten 9 filter. Uønsket spektralabsorbsjon av fargestoffene er ikke signifikant og kan ignoreres.

Røde og grønne fargedannende lagenheter som inneholder sølv-bromjodid-emulsjoner med flakformede korn slik disse er beskrevet ovenfor, har en forskjell med hensyn til hastighet i det blå området av spektret, og sin hastighet i den del av spektret for hvilket de er spektralt sensitivert (dvs. forskjellen i sine blå og minus blå hastigheter) på minst 10 ganger (1,0 og 1), fortrinnsvis minst 20 ganger, (1,3 log E). I et eksempel som er beskrevet i det etterfølgende, er forskjellen mer enn 20 ganger (1,35 log E), mens man i sammenlignbare vanlige kjente flerfargefotografiske elementer som mangler et gult filtermateriale, har en forskjell på mindre enn 10 ganger (0,95 log E).

Når man sammenligner de kvantitative forholdene A til B og

C til D for samme element, så vil resultatene ikke være identiske selv når de grønne og røde fargedannende lagenhetene er identiske, (bortsett fra deres bølgelengde med hensyn til spektral sensitivering). Årsaken er at i de fleste tilfeller vil den eller de røde fargedannende lagenhetene motta lys som allerede er passert gjennom det eller de tilsvarende grønne fargedannende lagenhetene. Hvis imidlertid man frem^ stiller et annet element som er identisk med det første, bortsett fra at de tilsvarende grønne og røde fargedannende lagenheter har byttet plass, så skulle det eller de røde fargedannende lagenhetene i annet element i alt vesentlig ha samme identiske verdi for forholdene B og D som henholdsvis den eller de grønne fargedannende lagenhetene i første element hadde for forholdene A og C. Sagt på en annen måte, så vil valget av grønn spektral sensitivering i forhold til rød-spektral sensitivering ikke ha særlig stor innflytelse på

de verdier som oppnås ved ovennevnte kvantitative sammenligninger. Det er derfor vanlig praksis ikke å differensiere grønn og rødhastigheter i sammenligning med blåhastigheten, men kun referere til grønn og rødhastighetene generelt som minus blå hastigheter.

Sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse, er fordelaktige fordi de har redusert spredning av lys som kommer inn med liten innfallsvinkel i forhold til ikke-flak-formede korn med lavt sideforhold. Dette kan vises kvantitativt. Som vist på fig. 5, er en prøve av en emulsjon 1 ifølge foreliggende oppfinnelse pålaget et transparent underlag 3 med en sølvdekning på 1,08 g/m 2. Skjønt det ikke er vist, bør emulsjonen og underlaget fortrinnsvis nedsenket i en væske som i alt vesentlig har samme brytningsindeks for å få minimale Fresnel refleksjoner på overflaten av underlaget og emulsjonen. Emulsjonsbelegget eksponeres perpendikulært i forhold til underlaget ved hjelp av en kollimert lyskilde 5. Lys fra kilden følger den stip-lede linjen 7 som danner en optisk akse, og som treffer emulsjonsbelegget på et punkt A. Lys som går gjennom underlaget og emulsjonen kan måles i en konstant avstand fra emulsjonen på en halvsirkelformet påvisningsoverflate 9. Ved et punkt B som ligger på skjæringspunktet mellom forlengelsen av den opprinnelige lysretningen og påvisningsoverflaten, vil man kunne påvise lys med maksimalt intensitetsnivå.

Et vilkårlig valgt punkt C er vist på påvisningsoverflaten.

En stiplet linje mellom A og C danner en vinkel © med emulsjonsbelegget. Ved å bevege punkt C på påvisningsoverflaten er det mulig å variere nevnte vinkel fra 0 til 90°. Ved å måle intensiteten på det spredte lyset som en funksjon av nevnte vinkel, er det mulig (på grunn av rotasjonssymmetrien på lyset omkring den optiske akse 7) , å bestemme den kumulerte lysfordelingen som en funksjon av nevnte vinkel. For en bakgrunnsbeskrivelse med hensyn til kumulert lysfordeling,

se DePalam og Gasper, "Determining the Optical Properties of Photographic Emulsions by the Monte Carlo Method", Photographic Science and Enigneering, vol. 16, nr. 3, mai-juni 1971, sidene 181-191.

Etter at man har bestemt den kumulerte lysfordelingen som

en funksjon av vinkelen © ved verdier fra 0 til 90° for emulsjon I ifølge foreliggende oppfinnelse, så gjentar man samme fremgangsmåte med en vanlig kjent emulsjon med samme midlere kornvolum og med samme sølvdekning på en annen del av underlaget 3. Ved å sammenligne de kumulerte lysfordelingene som en funksjon av nevnte vinkel i de to emulsjonene, så vil man finne at verdiene for nevnte vinkler opp til 7 0° (og i visse tilfeller opp til 80° og høyere), så vil mengden av spredt lys være lavere når man anvender emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse. På fig. 5 er vinkelen 9 vist som kom-plementvinkelen til vinkelen b. Emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold har således mindre spredning av lys med høy utfallsvinkel. Ettersom dette lyset i vesentlig grad bidrar til en reduksjon av bildeskarpheten, så føler det at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i hvert enkelt tilfelle er istand til å gi skarpere bilder.

Med begrepet "oppsamlingsvinkel" forstås den verdi av vinkel

9 hvor halvparten av det lys som møter påvisningsoverflaten ligger i et areal som omgis av en kjegle dannet ved at man roterer linjen AC omkring den polare aksen for vinkel 9 mens halvparten av det lys som treffer påvisningsoverflaten treffer denne i resten av arealet.

Skjønt man ikke ønsker å være bundet til en eller flere spesielle teorier for å kunne forklare hvorledes emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse har liten spredning av lys med høy utfallsvinkel, så antar man at det er de store, flate hovedkrystalloverflåtene i foreliggende korn såvel som korn-orienteringen som gir den nevnte forbedring med hensyn til skarphet. Mer spesielt har man kunnet observere at flak-formede korn som er tilstede i foreliggende sølvhalogenid-emulsjonslag i alt vesentlig ligger i samme plan som underlagets overflate.

Det lys som således kommer perpendikulært inn mot det fotografiske element vil ha en tendens til også å treffe de flak-formede korn i alt vesentlig perpendikulært på en av deres hovedkrystalloverflater. Ved at de flakformede korn er tynnere, foruten at de har en annen orientering, gjør at emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn kan i alt vesentlig gjøres tynnere enn vanlig kjente emulsjonslag, og dette vil også bidra til skarphet. Imidlertid så vil emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse ha bedret skarphet, selv når de pålegges til den samme tykkelse som vanlig kjente emulsjonslag.

I en spesielt foretrukken form av oppfinnelse, vil de nevnte flakformede korn med høyt sideforhold ha en minimumsmidlere korndiameter på minst 1,0 mikrometer, fortrinnsvis minst 2 mikrometer. Man kan oppnå både bedre hastighet og skarphet når den midlere korndiameter øker. Skjønt den maksimalt anvendbare, midlere korndiameter vil variere med den kornethet som kan tolereres for et spesielt formål, så vil den maksimale midlere korndiameter i emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse i alle tilfeller være mindre enn 30 mikrometer, fortrinnsvis mindre enn 15 mikrometer og optimalt maksimalt 10 mikrometer.

I tillegg til at man får de skarphetsfordeler som er beskrevet ovenfor ved de midlere diametere som er angitt, så skal det også angis at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse unngår en rekke av de ulemper man vanligvis har med kjente emulsjoner hvor kornene har stor midlere diameter. For det første er det vanskelig å fremstille vanlig kjente emulsjoner med ikke-flakformede korn med en midlere korndiameter over 2 mikrometer. Videre har Farnell i "The Relationship Between Speed and Grain Size", the Journal of Photographic Science, 17, 1969, side 116-125, påpekt at man får redusert hastighetsegenskaper ved en midlere korndiameter over 0,8 mikrometer. Ved å anvende vanlige kjente emulsjoner med korn med høy midlere diameter, så vil et stort sølvvolum være tilstede på hvert enkelt korn med forhold til flakformede korn med sammenlignbar diameter. Hvis således vanlig kjente emulsjoner har høy sølvdekning, noe som selvsagt også gir store ulemper i praksis, så vil den kornethet man får ved hjelp av vanlig kjente emulsjoner hvor kornene har stor midlere diameter, være mer utpreget enn med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse som har samme midlere korndiameter. Hvis man videre bruker vanlig kjente emulsjoner med korn med stor diameter, med eller uten økende sløvdekning, så vil man måtte ha tykkere belegg for å få en tilsvarende større tykkelse på kornene med større diameter. Tykkelsen på flakformede korn kan imidlertid være meget liten selv når man har diametere ut over de nivåer som er angitt ovenfor for å oppnå de nevnte skarphetsfordeler. Til slutt vil de nevnte skarphetsfordeler man får ved hjelp av flakformede korn delvis være en distinkt funksjon av kornenes form mer enn deres midlere diameter, og de er følgelig i stand til å gi skarphetsfordeler fremfor vanlig kjente ikke-flakformede korn. Skjønt det er mulig å oppnå redusert spredning av lys med liten innfallsvinkel, ved hjelp av enkeltlags belegg av emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold ifølge foreliggende oppfinnelse,

så er det ikke slik at man vil oppnå denne reduserte spred-ningen i flerfargebelegg. I visse flerfargebelegg vil man få bedret skarphet ved hjelp av foreliggende emulsjoner,

mens man i andre belegg hvor man bruker samme type emulsjoner kan få redusert skarpheten av de underliggende emulsjonslag.

Som vist på lagarrangement I så fremgår det at det blå emulsjonslaget ligger nærmest eksponeringskilden mens det underliggende grønne emulsjonslaget er en emulsjon ifølge forelig-gnede oppfinnelse. Det grønne emulsjonslaget ligger igjen over det røde emulsjonslaget. Hvis det blå emulsjonslaget inneholder korn med en midlere diameter fra 0,2 til 0,6 mikrometer, noe som er typisk for mange emulsjoner med ikke-flak-formede korn, så vil det ha maksimal spredning av lys som passerer emulsjonen og som deretter vil nå de grønne og røde emulsjonslagene. Det er imidlertid slik at hvis lys allerede er blitt spredt før det når emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, og som her utgjør det grønne emulsjonslaget, så vil de flakformede kornene kunne spre lys som passerer det grønne laget ned til det røde emulsjonslaget enda mer enn i en vanlig emulsjon. Således vil dette spesielle valg av emulsjoner og lagarrangementer resultere i at skarpheten i det røde emulsjonslaget blir vesentlig dårligere enn om man hadde brukt andre typer emulsjon i samme lagarrangement.

For å oppnå skarphetsfordeler i et emulsjonslag som ligger under et sølvbromjodid-emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, så er det foretrukket at emulsjonslaget med flak-formede korn plasseres slik at man mottar lys som i alt vesentlig er fritt for spredning (fortrinnsvis plassert slik at det mottar i alt vesentlig rent transmittert lys). Sagt på en annen måte, forbedringer i skarpheten i emulsjonslag som ligger under emulsjonslag med flakformede korn, kan bare oppnås når emulsjoner med flakformede korn ikke ligger under et turbid-lag. Hvis f.eks. et grønt emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn med høyt sideforhold ligger over et rødt emulsjonslag og ligger under et Lippmann emulsjonslag og/eller et blått emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse, så vil skarpheten på det røde emulsjonslaget kunne bedres ved nærværet av de overliggende emulsjonslag med flakformede korn. Rent kvantitativt kan det angis at hvis oppsamlingsvinkelen for det eller de lag som ligger over det grønne emulsjonslaget med flakformede korn,

er mindre enn ca. 10°, så vil man oppnå en forbedring i skarpheten i det røde emulsjonslaget. Det er uten betydning i

denne sammenheng hvorvidt det røde emulsjonslaget i seg selv er en flakformet kornemulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse, ettersom dette gjelder effekten av de overliggende lag på dets skarphet.

I et flerfargefotografisk element som inneholder flere påliggende fargedannende enheter, så er det foretrukket at i det minste det emulsjonslag som ligger nærmest eksponeringskilden, er en flakformet kornemulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse for å oppnå skarphetsfordelene. I en spesifikt foretrukket form, vil hvert emulsjonslag som ligger nærere eksponeringskilden enn et annet billeddannende emulsjonslag være et flakformet emulsjonslag ifølge foreliggende oppfinnelse. Lagarrangement II, III, IV, V, VI og VII som er beskrevet ovenfor, er eksempler på flerfargefotografisk elementlagsarrangementer som er istand til å gi en vesentlig forbedring i skarpheten på de underliggende emulsjonslag.

Skjønt de fordelaktige bidrag man får av sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold på billedskarpheten i flerfargefotografiske elementer, er blitt beskrevet med spesiell henvisning til flerfargefotografiske elementer, så kan disse skarphetsfordeler også oppnå i flerfarge svart/hvit fotografiske elementer som skal gi sølvbil-der. Det er vanlig praksis å dele emulsjoner som danner svart/hvit bilder i raske og langsomme lag. Ved å bruke emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse, i lag som ligger nærmest eksponeringskilden, så vil man bedre skarpheten også i de underliggende emulsjonslag.

Andre patentsøknader som er innsendt samtidig med den foreliggende, beskriver mer detaljert det som er angitt ovenfor med hensyn til anvendelsesområder, produkter og lignende. Disse søknadene er basert på US søknadene nr. 32 0.898, 320.899, 320.904, 320.907, 320.908, 320.909, 320.910, 320.911, 320.912 og 320.920.

Eksempler

Oppfinnelsen kan bedre forstås med henvisning til de følgende spesifike eksempler: I hvert av eksemplene ble innholdet i reaksjonskaret kraftig rørt under tilsetningen av sølvsaltene og halogenidsaltene. Med begrepet "prosent" forstås vekt-% hvis intet annet er angitt, og med symbolet "M" forstås molar konsentrasjon hvis intet annet er angitt. Alle oppløsninger er vandige oppløs-ninger hvis intet annet er angitt.

Eksempel 1

En sølvbromjodid flakformet kornemulsjon (totalt midlere jodid-innhold på 8,9 mol-%) og hvor kornene hadde en midlere diameter på 1,7 ym, ble fremstilt med en såkalt tvillingstråle-utfellningsteknikk hvor man anvendte akselerert tilførsel.

4,5 liter av en vandig gelatinoppløsning (oppløsning A,

0,17 molar kaliumbromid, 1,5 vekt-% bengelatin), ved 55°C og pBr på 0,77, ble ved hjelp av en tvillingstråle under røring og samme tilførselshastighet i løpet av 2 minutter, (forbruk 1,36% av det totale' sølvnitrat) tilsatt en vandig kaliumbro-midoppløsning (oppløsning C, 2,15 molar) og en vandig sølv-nitratoppløsning.(oppløsning F, 2,0 molar). Med samme til-før selsmengde ble samtidig en vandig kaliumbromidoppløsning (oppløsning B, 2,15 molar) ført inn i oppløsning C. Oppløs-ningene B og C ble stoppet etter 2 minutter; pBr ble justert til 1,4 med oppløsning F ved 55°. En vandig oppløsning (opp-løsning D) av kaliumbromid (1,87 molar) og kaliumjodid (0,24 molar) ble ført samtidig inn i oppløsning C idet man brukte en akselererende tilførselsmengde (3,2 ganger fra start til slutt) over 21,4 minutter. Samtidig ble oppløs-ning C tilsatt reaksjonskaret sammen med oppløsning F ved en tvillingstråletilsetning, idet man brukte samme akseler-erte tilførselsprofil (forbruk 83,7% av det totalt brukte sølvnitrat), idet man holdt pBr på 1,14. Oppløsningene D,

C og F ble så stoppet.

Vandige oppløsninger av kaliumjodid (oppløsning E, 0,34 molar) og sølvnitrat (oppløsning G, 2,0 molar) ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle med samme mengde inntil man fikk en pBr på 2,83 ved 55° (15,0% av det totale sølvnitrat).

Man brukte 5,88 mol sølvnitrat for å fremstille denne emulsjonen .

Emulsjonen ble avkjølt til 35°C, og tilsatt en vandig ftalert (se US patentene 2.614.928 og 2.614.929) gelatin oppløsning (11,5 %, 1,2 liter), og emulsjonen ble så koaguleringsvasket to ganger.

Fig. 3 viser en 10.000 gangers forstørrelse tatt ved hjelp av et elektronmikroskop, av emulsjonen fremstilt som beskrevet i dette eksempel. Den midlere korndiameteren er 1,7 mikrometer og den midlere korntykkelsen er 0,11 mikrometer.

De flakformede kornene hadde et midlere sideforhold på 16:1 og utgjør mer enn 80% av det totalt projiserte areal av sølv-bromjodid-kornene .

Fig. 5 er et diagram som angir den totale mengde mol sølv-brom-jodid som er utfelt i forhold til mol-% jodid. I begynnelsen utgjør jodidet en meget liten prosentsats av det totale halogenid. Ved slutten av utfellningen utgjør jodidet 12 mol-% av det totale halogenid, og man får således en økning fra et meget lavt nivå i det sentrale området til et langt høyere nivå i et lateralt plassert omgivende ringformet område.

Eksempel 2.

Det ble fremstilt flakformede korn av sølvbromjodid (totalt jodidinnhold 7 mol-%) (midlere korndiameter ca. 1,7 ym) i en emulsjon ved hjelp av en tvillingstråleutfellingsteknikk, idet man brukte en akselerert tilførsel.

4,5 liter av en vandig bengelatinoppløsning (oppløsning A, 0,17 molar kaliumbromid, 1,5 vekt-% gelatin) ved 55°C og pBr

på 0,77 ble ved hjelp av en tvillingstråle under røring og ved samme tilførselshastighet over 2 minutter (forbruk 1,58

% av det totale sølvnitrat), tilsatt en vandig kaliumbromid-oppløsning (oppløsning B, 2,33 molar) og en vandig sølvnitrat-oppløsning (oppløsning D, 2,0 molar). Etter de nevnte 2 minutter stoppet man oppløsning B og tilsatte oppløsning D i en konstant mengde i 10,7 minutter, (forbruk 8,4 3% av det totale sølvnitrat), inntil man fikk en pBr på 1,14 ved 55°.

Oppløsning C (1,94 molar KBr og 0,18 molar Kl) og oppløsning

D ble tilsatt reaksjonskaret ved hjelp av en tvillingstråle med akselerert tilførsel (4,3 ganger fra start til slutt),

i løpet av 22 minutter (forbruk 88,4% av det totalt brukte sølvnitrat) ved en pBr på 1,14. Oppløsning E (2,0 molar AgNO-j) ble tilsatt ved en konstant tilf ør selsmengde inntil man fikk en pBr på 2,83 (1,61% av det totalt brukte sølvni-trat) . Man brukte totalt 5,08 mol sølvnitrat for å fremstille denne emulsjonen.

Emulsjonen ble avkjølt til 35°, slått sammen med 0,5 liter

av en vandig ftalert gelatinoppløsning (25 vekt-% gelatin)

og koaguleringsvasket to ganger.

Fig. 6 representerer en 10.000 gangers forstørrelse tatt ved hjelp av et elektronmikroskop av emulsjonen fremstilt som beskrevet her. Den midlere flakformede korndiameteren var 1,7 mikrometer, og den midlere tykkelsen ca. 0,06 mikrometer. De flakformede kornene hadde et midlere sideforhold fra ca. 28:1 og utgjorde mer enn 70% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Eksempel 3.

Man fremstilte en sølvbromjodid-emulsjon med fakformede med høyt sideforhold, og med en i alt vesentlig jevn jodprofil gjennom kornene, og denne emulsjonen ble betegnet kontrollemulsjon 1. Man brukte samme fremgangsmåte som i eksempel 2, men jodidet ble ført inn i reaksjonskaret fra selve star-ten av utfellningen, og det ble følgelig jevnt fordelt i sølvbromjodid-kornene i en midlere konsentrasjon på 9,0 mol-%. De flakformede kornene hadde en midlere korndiameter på 2,8 mikrometer og en midlere tykkelse på 0,12 mikrometer, et midlere sideforhold på ca. 23:1 og utgjorde mer enn. 80% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Kontrollemulsjon 1 ble kjemisk sensitivert i 15 minutter ved 65° med 100 mg natriumtiocyanat pr. mol Ag, 7 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. mol Ag, 3 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag, og 30,4 mg 3-metylbenzotiazoliumjodid pr. mol Ag,

og spektralt sensitivert med 695 mg anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(sulfopropyl) oxakarbocyaninhydrok-syd, natriumsalt pr. mol Ag, heretter betegnet sensitiverings-middelA, og med 67 0 mg anhydro-ll-etyl-1,1'-bis(3-sulfopropyl) naft[l,2-d] oxazolkarbocyaninhydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, i det etterfølgende betegnet sensitiveringsmiddel B.

Man fremstilte så en annen sølvbromjodid-emulsjon med flak-formede korn med høyt sideforhold, og hvor man også hadde en i alt vesentlig jevn jodprofil gjennom kornene. Denne emulsjonen ble kalt kontrollemulsjon 2. Fremgangsmåten var den samme som for kontrollemulsjon 1, bortsett fra at sølvbrom-jodid-kornene inneholdt jodid i en konsentrasjon på ca. 12,0 mol-%. I emulsjonen hadde man en midlere korndiameter på

3,2 mikron og den midlere tykkelsen var 0,12 mikrometer.

De flakformede kornene hadde et midlere sideforhold på 27,1, og utgjorde mer enn 80% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Kontrollemulsjon 2 ble kjemisk og spektralt sensitivert. Denne sensitiveringen var som for kontrollemulsjon 1, bortsett fra at mengden av natriumtiosulfat pentahydrat ble øket til 18 mg pr. mol Ag, mengden av kaliumtetrakloraurat øket til 10 mg pr. mol Ag, og mengden av 3-metylbenzotiazoliumjodid ble øket til 15,2 mg pr. mol Ag. Videre ble emulsjonen sluttbehandlet i 5 minutter istedet for ved 15 minutter ved 65°C. Man brukte også 87 0 mg av sensitiveringsmiddel A pr. mol Ag, og 838 mg av sensitiveringsmiddel B pr. mol Ag.

En emulsjon slik den brukes i fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, i det etterfølgende betegnet eksempel 3, ble fremstilt som beskrevet i eksempel 1. Nevnte slvbromjodid-korn hadde en overflatejodid-konsentrasjon på

12 mol-% og en midlere jodidkonsentrasjon på 8,9 mol-%,

noe som angir en langt lavere jodidkonsentrasjon i et sentralt område sammenlignet med det omgivende, ringformede lateralt plasserte område. Kornene hadde en midlere diameter på 2,1 mikrometer og en midlere tykkelse på 0,12 mikrometer, noe som gir et midlere sideforhold på 17:1. Det utgjorde mer enn 80% av det totalt projiserte kornområdet. Emulsjonen ble optimalt kjemisk og spektralt sensitivert. Dette skjedde på samme måte som for kontrollemulsjon 1, bortsett fra at sensitiveringsmiddel A ble brukt i en konsentrasjon på 870 mg pr. mol Ag, og middel B ble tilsatt i en mengde på 838 mg pr. mol Ag. Emulsjonen ble også kjemisk sluttbehandlet i 5 minutter ved 65°C. Hvis kontrollemulsjonene 1 og 2 hadde blitt kjemisk og spektralt sensitivert som beskrevet for eksempel 3, så ville denne sensitiveringen vært mindre enn den optimale for de brukte kjemiske og spektrale sensitiveringsmidler, og deres fotografiske egenskaper (f.eks. forholdet mellom hastighet og kornethet), ville ha blitt nedsatt.

Ved å sammenligne eksempel 3-emulsjonen med kontroll 1 og kontroll 2-emulsjonene, ser man at kontrollemulsjon 1 hadde samme prosentjodid-konsentrasjon som eksempel 3, men at jodidet var i alt vesentlig jevnt fordelt i kornene. Kontroll 2 hadde den samme overflatejodid-konsentrasjonen som eksempel 3-emulsjonen, men jodidet var i alt vesentlig jevnt fordelt i hele kornet. Man får således en direkte sammenligning mellom korn med jevn jodidfordeling ved både det midlere jodidnivå

og ved det nivå man har på overflaten i korn som brukes i foreliggende oppfinnelse. (Forskjellene med hensyn til kjemisk og spektral sensitivering var så små at de ikke kan være

ansvarlig for de signifikante forskjeller man fikk i de fotografiske egenskaper).

Eksempel 3, kontroll 1 og kontroll 2-emulsjonene ble separat

i et enkeltlag pålagt et enkelt farge magenta format på en cellulose triacetat-film i en mengde på 1,07 g sølv/m 2 og 2,5 g gelatin/m 2 . Hvert element inneholde ogsa 0,75 g/m<2>

av magenta kobleren A, 1-(6-klor-2,4-dimetyl-fenyl)-3-[a-(m-pentadecylfenoksy)butyramido]-5-pyrazolon, 3,2 g Ag/mol av kalium 5-sec-oktadecyl-hydrokinon-2-sulfonat og 3,6 g mol/Ag av 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazainden. Beleggene inneholdt et topplag bestående av 0,90 g gelatin/m 2 og ble herdet med 0,4 6 vekt-% bis(vinylsulfonyl metyl)eter basert på det totale gel-innhold.. Eksponeringstiden var 1/100 sekund gjennom en blender med trinn fra 0 til 4,0 (pluss Wratten nr. 9 filter og et 1,75 nøytral tetthets-filter), overfor en 600W, 3000°K volfram lyskilde. Fremkalling var ved 37,7°C i en fargefremkaller av den type som er beskrevet i the British Journal of Photographyd Annual, 197 9, side 204-206 med fremkallingstider på 3,25 og 4,25 minutter, for å oppnå justerte kontraster for de forskjellige prøver for derved å lettere kunne sammenligne kornetheten.

Den relative grønnfølsomheten og rms kornetheten for hver av de fotografiske elementer ble så bestemt. (rms kornetheten ble målt ved den fremgangsmåte, som er beskrevet av H.C. Schmidt, Jr. og J.H. Altman, Applied Optics, 8, side 871-874, april 1970). rms kornetheten ble bestemt ved en tetthet på 0,60 over slør. Emulsjonene hadde i alt vesentlig lik kornethet, men emulsjonen ifølge foreliggende oppfinnelse hadde langt bedre hastighet. Følgelig ville man få et bedre forhold mellom hastighet og kornethet ved hjelp av foreliggende oppfinnelse. (Forholdet mellom hastighet og kornethet i kontrollemulsjonene var i alt vesentlig det samme). Man fant mer spesifikt at hastighet-kornethets-forholdet for eksempel 3 var +15 til +2 0 log hastighets enheter raskere enn kontroll 1 og kontroll 2. log hastigheten defineres som 100 (1-log E), hvor log E måles ved en tetthet på 0,6 over slør. Skjønt eksempel 3 emulsjonen hadde høyere hastighet enn kontrollemulsjonene ved sammenlignbare kornetheter, så fremgår det av diskusjonen med hensyn til hastighet og kornethet, at de emulsjoner som her er definert, kan ha en lavere kornethet ved en sammenlignbar hastighet eller en viss kombinasjon av bedret hastighet og bedret kornethet. Man har altså ikke bare fått bedret hastigheten, men også forholdet mellom hastighet og kornethet i foreliggende oppfinnelse. Det skal bemerkes at kontrollemulsjonene ikke representerer tidligere kjente emulsjoner, og kun er ment å demonstrere at jodid-fordelingen i kornene er viktig.

Eksemplene 4 og 5.

Det ble fremstilt to sølvbromjodid-emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold som definert her. Den første emulsjonen som i det etterfølgende er betegnet eksempel 4 ble utfelt slik at konsentrasjonen av jodid øket brått på et'tids-punkt under veksten av de flakformede kornene. Den andre emulsjonen seir betegnes eksempel 5, ble utfelt under slike betingelser at jodidkonsentrasjonen øket gradvis under utfellningen.

Eksempel 4-emulsjonen ble fremstilt på følgende måte:

4,5 liter av en vandig bengelatinoppløsning,(oppløsning A

0,17 molar kaliumbromid, 1,5 vekt-% gelatin) ved 55° og pBr 0,77, ble ved hjelp av en tvillingstråle og røring med samme tilførselsmengde i løpet av 2 minutter (forbruk 0,95% av det totale sølvnitrat), tilsatt en vanlig kaliumbromidoppløsning (oppløsning B-l, 3,30 molar), og en vandig sølvnitrat oppløs-ning (oppløsning C-l, 3,00 molar).

Etter 2 minutter stoppet man tilførselen av oppløsning B-l. Oppløsning C-l ble fortsatt ved konstant hastighet inntil man fikk en pBr på 1,14 ved 5 5°. Man tilsatte så den vandige opp-løsning av kaliumbromid (oppløsning B-2, 3,0 molar), kaliumjodid (oppløsning B-3, 0,37 molar) og sølvnitrat (oppløsning C-l) ved en pBr på 1,14 ved hjelp av en trippel-stråle slik at man hadde en akselerert tilførsel (10 ganger fra start til slutt), inntil man ikke hadde mer igjen av oppløsning C-l,

(ca. 34 minutter,89,5 % brukt av det totale sølvnitrat.

Vandige oppløsninger av sølvnitrat (oppløsning C-2, 3,0 molar)

og oppløsning B-3 ble så tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle ved konstant hastighet inntil man fikk en pBr på 2,83

ved 55° (9,53% av det totalt brukte sølvnitrat). Man brukte ca. 6,3 mol sølvnitrat for å fremstille denne emulsjonen.

Emulsjonen ble avkjølt til 35°r slått sammen med 0,9 liter

av en vandig ftalert gelatinoppløsning, (18,1 vekt-% gelatin),

og koaguleringsvasket to ganger. Emulsjonen hadde en midlere korndiameter på 2,4 mikrometer og en midlere korntykkelse på

0,09 mikrometer, og en midlere sidefcrhcld på 26,6:1, og de flakformede korn utgjorde mer enn 80% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Eksempel 5-emulsjonen ble fremstilt på følgende måte:

6,0 liter av en vandig bengelatin-oppløsning, (oppløsning A,

0,17 molar kaliumbromid, 1,5 vekt-% gelatin), ved 55°C og pBr på 0,77, ble ved hjelp av en tvillingstråle over 2 minut-

ter (forbruk 0,96% av det totale sølvnitrat), tilsatt en van-

dig oppløsning av kaliumbromid, '(oppløsning B, 2,14 molar),

og en vandig oppløsning av sølvnitrat, (oppløsning F, 2,01

molar). Samtidig ble en vandig oppløsning av kaliumbromid (oppløsning C, 2,35 molar), ført inn i oppløsning B ved den

samme tilførselshastighet.

Etter de første 2 minutter stoppet man tilførselen av oppløs-ningene B og C. Oppløsning F ble fortsatt (forbruk 7,71%

av det totale sølvnitrat), inntil man fikk en pBr på 1,14

ved 55° (ca. 16 minutter). Oppløsningene B og F ble så til-

satt ved hjelp av en tvillingstråle til reaksjonskaret i en akselerert strøm, (4,43 ganger fra start til slutt), ved en pBr på 1,14 og 55°, inntil oppløsning F var oppbrukt,

(80,6% av det totalt brukte sølvnitrat). Samtidig tilsatte

man en vandig oppløsning (oppløsning B) av kaliumbromid

(1,89 molar) og kaliumjodid (0,25 molar) med den samme aksele-rerte tilførselshastighet som for oppløsning B.

Da oppløsning F var brukt opp, tilsatte man samtidig vandige oppløsninger av kaliumjodid (oppløsning E, 0,24 molar), og sølvnitrat (oppløsning G, 2,0 molar), (10,75% av det totalt brukte sølvnitrat) i en konstant mengde inntil man fikk en pBr på 2,83 ved 55°, (ca. 11 minutter).

Emulsjonen ble avkjølt til 35°, skått sammen med 1,5 liter

av en vandig ftalert gelatin-oppløsning, 13 vekt-% gelatin), og koaguleringsvasket to ganger. Man brukte totalt 8,34 mol sølvnitrat for å fremstille denne emulsjonen. Emulsjonen hadde en midlere korndiameter på 2,1 mikrometer, en midlere korntykkelse på 0,12 mikrometer, og et midlere sideforhold på 17:1, og de flakformede korn utgjorde mer enn 8 0% av det totalt projiserte areal av sølvbromjodid-kornene.

Jodid-fordelingen i det resulterende eksempel 4 og 5-emulsjonene ble undersøkt ved hjelp av elektronmikroskopi. Den teknikk som ble brukt, er beskrevet av J.I.Goldstein og D.B. Williams, "X-ray Analysis in the TEM/STEM", Scanning Electron Microscopy/1977, vol. 1, IIT Research Institute, March 1977, side 651. De korn som skulle undersøkes, ble plassert på et mikroskopisk gitter og avkjølt til den temperatur man har i flytende nitrogen. En fokusert stråle av elektroner ble ført inn på et punkt med en diameter på 0,2 mikrometer på hvert korn som skulle undersøkes for sammensetning. Prøvene ble undersøkt ved 80 kilovolts akselererende spenning. Denne behandlingen gjorde at kornene sendte ut røntgenstråler.

Ved å måle intensiteten og energien på disse, var det mulig

å bestemme forholdet mellom jodid og bromid i kornene på det punkt hvor elektronene traff kornene. For å få kontroller på bestemmelsen av jodid-konsentrasjonene, undersøkte man også flakformede korn som besto i alt vesentlig av sølvbro-mid og ikke-flakformede korn som besto i alt vesentlig av sølv-

jodid .

Resultatene er angitt i tabell I.

Det fremgår av tabell I at i eksempel 4-emulsjonen hvor konsentrasjonen var jodid ble brått øket under utfellningen, har man nesten samme jodidkonsentrasjon både i det sentrale området (punkt M) og i et kantområde på kornet (punkt E). Jodidkonsentrasjonen på disse stedene var høyere enn i det sentrale området (punkt C). I emulsjon fra eksempel 5 hvor prosenten av jodid under utfellningen ble gradvis øket, er det en progressiv økning av jodidinnholdet fra det sentrale området (punkt C) til kantområdet (punkt E). Skjønt dette er vist med en enkelt midtkorn-måling (punkt M), så vil en undersøkelse av et annet midtkorn-området (punkt M) ytterligere undersøke den gradvise økning man har i jodid når man går fra sentrum til kanten av kornene.

Eksemplene 6 til og med 9 for å illustrere forholdet mellom hastighet og kornethet.

Det ble fremstilt en serie sølvbromjodid-emulsjoner med varierende sideforhold, slik det er beskrevet nedenfor. De fysiske beskrivelser av emulsjonen er angitt i tabell II.

Eksempel 6.

5,5 liter av en 1,5% gelatin-oppløsning, 0,17 molar kalium-

bromid ved 80° ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle, tilsatt en 2,2 molar kaliumbromid og 2,0 molar sølv-nitrat oppløsning i løpet av 2 minutter mens man holdt pBr på 0,8 (forbruk 0,56% av det totalt brukte sølvnitrat). Bro-midoppløsningen ble stoppet, og sølvoppløsningen fortsatte i 3 minutter, (forbruk 5,52% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromid og sølvoppløsningen og ble så ført samtidig inn i bland-ingen mens man holdt pBr på 1,0 ved en akselerert tilførsel (2.2 ganger fra start til slutt, dvs. 2.2 ganger raskere ved slutten enn ved begynnelsen) i løpet av 13 minutter (forbruk 34,8% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvoppløsningen kjørt i 1,7 minutter, (forbruk 6,44% av det totalt brukte sølvnitrat). En 1,8,molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,24 molar i kaliumjodid, ble tilsatt sammen med sølvoppløsningen i 15,5 minutter ved hjelp av en tvillingstråle i en akselerert strøm (1,6 ganger fra start til slutt), idet man forbrukte 45,9% av det totalt brukte sølvnitrat, og holdt en pBr på 1,6. Begge oppløsninger ble stoppet, og man brukte en 5 minutters reaksjonsperiode idet man anvendte 1,5 g natriumtiocyanat pr. mol Ag. En 0,18 molar kaliumjodid-oppløsning og sølvoppløsning ble tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle med like mengder inntil man fikk en pBr på 2,9 (forbruk 6,8% av det totalt brukte sølvnitrat. Totalt brukte man ca. 11 mol sølvnitrat for fremstilling av denne emulsjonen. Den ble så avkjølt til 30° og vasket ved en koaguleringsmetode som er beskrevet i US patent 2.614.929. Emulsjonen ble ved 40° tilsatt 464 mg av et grønnspektral-sensitiveringsmiddel, nemlig anydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)-oxakarbocyanin hydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, og pAg ble justert til 8,4 etter en reaksjonsperiode på 20 minutter. Emulsjonen ble så tilsatt 3,5 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. mol Ag, og 1,5 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag.. pAg ble så justert til 8,1, og emulsjonen oppvarmet i 5 minutter til 65°C. pAg-justeringene ble utført ved hjelp av en kaliumbromid-oppløs-ning.

Eksempel 7

5,5 liter av en 1,5% gelatinoppløsning, 0,17 molar kaliumbromid ved 80°, pH 5,9, ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle, tilsatt en 2,1 molar kaliumbromid og en 2,0-molar sølvnitrat-oppløsning i løpet av 2 minutter, mens man holdt pBr på 0,8 (forbruk 0,53% av det totalt brukte sølvni-trat) . Bromidoppløsningen ble stoppet, og sølvoppløsningen fortsatte i 4,6 minutter i en mengde som forbrukte 8,6% av det totalt brukte sølvnitrat. Bromid og sølvoppløsningen ble så kjørt sammen i 13,3 minutter idet man holdt en pBr på 1,2 i en akselerert strøm (2,5 ganger fra start til slutt), idet man brukte 43,6% av det totalt brukte sølvnitrat. Bromid-oppløsningen ble stoppet, og sølvoppløsningen kjørt i 1 minutt, (forbruk 4,7% av det totalt brukte sølvnitrat).

En 2,0 molar kaliumbromid-oppløsning som også var 0,3 molar

i kaliumjodid, ble tilsatt sammen med sølv-oppløsningen ved hjelp av en tvillingstråle i 13,3 minutter i en akselerert strøm, (1,5 ganger fra start til slutt), idet man holdt en pBr på 1,7 og forbrukte 35,9% av det totalt brukte sølvnitrat. Emulsjonen ble så tilsatt 1,5 g natriumtiocyanat pr. mol Ag, og så hensatt for reaksjon i 25 minutter. En 0,35 molar kaliumjodid-oppløsning og sølvoppløsningen ble tilsatt ved hjelp av en tvillingstråle med en konstant mengde i ca. 5 minutter inntil man fikk en pBr på 3,0, (forbruk ca. 6,6% av det totalt brukte sølvnitrat). Det totalt brukte sølvnitrat var ca. 11 mol. En oppløsning av 350 g ftalert gelatin i 1,2 liter vann ble så tilsatt, og emulsjonen avkjølt til 30° og vasket ved koaguleringsmetoden fra eksempel 6. Emulsjonen ble så optimalt spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet i eksempel 6. Ftalert gelatin er beskrevet i US patentene 2.614.928 og 2.614.929.

Eksempel 8.

30,0 liter av en 0,8% gelatin-oppløsning inneholdende 0,10 molar kaliumbromid ved 7 5°C ble under røring og ved hjelp

av en tvillingstråle, tilsatt en 1,2 molar kaliumbromid og en 1,2 molar sølvnitrat-oppløsning i løpet av 5 minutter, mens man holdt en pBr på 1,0, (forbruk 2,1% av det totalt brukte sølvnitrat). 5,0 liter av en oppløsning inneholdende 17,6% ftalert gelatin ble så tilsatt, og emulsjonen hensatt i 1 minutt. SØlvnitratoppløsningen ble så kjørt inn i emulsjonen inntil man fikk en pBr på 1,35, noe som forbrukte 5,2 4% av det totalt brukte sølvnitrat. En 1,06 molar kaliumbromid-oppløsning som også var 0,14 molar i kaliumjodid, ble tilsatt sammen med sølvoppløsningen i en akselerert strøm (2 ganger fra start til slutt), idet man forbrukte 92,7% av det totale sølvnitrat og holdt en pBr på 1,35. Man brukte totalt ca. 20 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble avkjølt til 35°, koaguleringsvasket og optimalt spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet i eksempel 6.

Eksempel 9.

4,5 liter av en 1,5% gelatin-oppløsning som også var 0,17 molar i kaliumbromid ved 55°, pH 5,6, ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 1,8 molar kaliumbromid og en 2,0 molar sølvnitrat-oppløsning, ved konstant mengde i løpet av 1 minutt ved en pBr på 0,8 (forbruk 0,7%

av det totalt brukte sølvnitrat). Bromid, sølv og en 0,26 molar kaliumjodid-oppløsning ble så kjørt inn samtidig i en konstant mengde og over 7 minutter idet man holdt en pBr på 0,8 og forbrukte 4,8% av det totalt brukte sølvnitrat. Trippeltilførselen ble så fortsatt i ytterligere 37 minutter mens man holdt pBr på 0,81 akselerert strøm, (4 ganger fra start til slutt), idet man forbrukte 94,5% av det totalt brukte sølvnitrat. Man brukte i alt ca. 5 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble avkjølt til 35°, tilsatt 1,0 liter vann inneholdt 200 g ftalert gelatin og den ble såkoagulerings-vasket. Den ble deretter optimale spektralt og kjemisk sensitivert som beskrevet i eksempel 6.

Kontroll 3.

Denne emulsjonen ble utfelt som beskrevet i US patent 4.184.877 .

En 5% oppløsning av gelatin i 17,5 liter vann ved 65°C ble under.røring og ved hjelp av tvillingstråle tilsatt en 4,7 molar ammoniumjodid og en 4,7 molar sølvnitrat-oppløsning i lik mengde i løpet av 3 minutter, mens man holdt en pl på

2,1 (forbruk ca. 22% av det sølvnitrat som ble brukt for fremstilling av frøkornene). Strømmen av begge oppløsninger ble så justert til en mengde som forbrukte ca. 78% av det totalt brukte sølvnitrat under fremstillingen av frøkornene i løpet av 15 minutter. Tilførselen av ammoniumjodid-oppløs-ningen ble så stoppet, og tilsetningen av sølvnitrat-oppløsnin-gen fortsatt til en pl på 5,0. Man brukte ca. 56 mol sølv-nitrat for fremstilling av denne frøkornemulsjonen. Emulsjonen ble avkjølt til 30° og brukt som en frøkornemulsjon for ytterligere utfellning som beskrevet i det etterfølgende.

Den midlere diameter på frøkornene var 0,24 mikrometer.

15,0 liter av en 5% gelatin-oppløsning inneholdende 4,1 mol av ovennevnte Agl emulsjon ble oppvarmet til 65°C. En 4,7 molar ammoniumbromid-oppløsning og en 4,7 molar sølvnitrat-oppløsning ble tilsatt i lik mengde i løpet av 7,1 minutt mens man holdt en pBr på 4,7, (forbruk 40,2% av det sølvnitrat som ble brukt for utfellningen på frøkornene). Tilsetningen av ammoniumbromid-oppløsningen ble så fortsatt inntil man fikk en pBr på ca. 0,9, hvoretter den ble stoppet. 2,7 liter av en oppløsning som var 11,7 molar i ammoniumhydroksyd ble så tilsatt, og emulsjonen hensatt i 10 minutter. pH ble justert til 5,0 med svovelsyre, og tvillingstråletilførsélen av ammoniumbromid og sølvnitrat ble så fortsatt i 14 minutter mens man holdt en pBr på ca. 0,9, og i en mengde som forbrukte 56,8% av det totalt forbrukte sølvnitrat. pBr ble så justert til 3,3, og emulsjonen avkjølt til 30°. Man brukte totalt ca. 87 mol sølvnitrat. 900 g ftalert gelatin ble tilsatt, og emulsjonen ble koaguleringsvasket.

pAg på emulsjonen ble justert til 8,8, og den ble tilsatt 4,2 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. mol Ag, og 0,6 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag. Emulsjonen ble så oppvarmet i 16 minutter ved 8 0°, avkjølt til 4 0° og tilsatt 387 mg av et grønnspektralt sensitiveringsmiddel, nemlig anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)oxakarbo-cyaninhydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, og emulsjonen ble hensatt i 10 minutter. Kjemisk og spektralsensitivering var optimal for de sensitiveringsmidler som ble brukt.

Kontroll 4

Denne emulsjonen var av den type som er beskrevet i US

patent 3.32 0.06 9.

42,0 liter av en 0,05 molar kaliumbromid, 0,012 molar kaliumjodid og 0,051 molar kaliumtiocyanat-oppløsning ved 68° inneholdende 1,25% ftalert gelatin ble ved hjelp av en tvillingstråle og under røring tilsatt i lik mengde en 1,32 molar kaliumbromid-oppløsning som også var 0,11 molar i kaliumjodid, og en 1,4 3 molar sølvnitrat-oppløsning i løpet av ca. 40 minutter. Utfellningen forbrukte 21 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble så avkjølt til 35° og koaguleringsvasket som beskrevet i US patent 2.614.928.

Emulsjonens pAg ble så justert til 8,1, og den ble tilsatt 1,0 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. mol Ag, og 2,0 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag. Den ble så oppvarmet til 65°C, avkjølt til 40°, og tilsatt 464 mg/Ag mol av grønn-spektralsensitiveringsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-3'-(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyo)-oxakarbocyaninhydroksyd, natriumsalt pr. oml Ag, og emulsjonen ble hensatt i 10 minutter. Kjemisk og spektral sensitivering var optimal for de anvendte sensitiveringsmidler.

Kontroll 5

Denne smulsjonen er av den type som er beskrevet i US patent 3.320.069.

42,0 liter av en 0,05 molar kaliumbromid, 0,012 molar kaliumjodid og 0,51 molar kaliumtiocyanatoppløsning ble ved 68° og inneholdende 1,25% ftalert gelatin, ved hjelp av en tvilling, stråle og røring, tilsatt like mengder av en 1,37 molar kaliumbromid-oppløsning som også var 0,053 molar i kaliumjodid og en 1,43 molar sølvnitrat-oppløsning i løpet' av 4 0 minutter, utfellningen forbrukte 21 mol sølvnitrat. Den ble så avkjølt til 35°C og koaguleringsvasket som beskrevet under kontrollemulsjon 4.

Emulsjonens pAg ble justert til 8,8 og den ble tilsatt 10 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. mol Ag, og 2,0 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag. Den ble så oppvarmet til 55°C, avkjølt til 40° ot tilsatt 387 mg av grønnspektralsensitiver-ingsmidlet anhydro-5-klor-9-etyl-5'-fenyl-31 -(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)-oksakarbocyanin hydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, og emulsjonen ble hensatt i 10 minutter. Kjemisk og spektral sensitivering var optimal for det anvendte sensitiveringsmiddel .

Emulsjonene 6 til 9 var flakformede kornemulsjoner med høyt sideforhold innenfor de foretrukne definisjonsgrenser i foreliggende søknad, ved at deres tykkelse var mindre enn 0,3 mikrometer. Skjønt noen flakformede korn som hadde en diameter på mindre enn 0,6 mikrometer var inkludert med hensyn til ut-regningen av de midlere diametere, og prosent projisert areal i disse og andre eksempler, hvis intet annet er angitt, så

er disse kornene så få at de ikke i vesentlig grad påvirker de angitte tall. For å oppnå et representativt midlere sideforhold for kornene i kontrollemulsjonene, ble midlere korndiameter .sammenlignet med midlere korntykkelse. Skjønt det ikke ble målt, så var det projiserte areal som kunne skyldes et par få flakformede korn, som var mindre enn 0,3 mikrometer i tykkelse og 0,6 mikrometer i diameter i hvert enkelt tilfelle meget få, og de utgjorde en meget liten andel av det totalt projiserte areal av den totale kornpopulasjonen i kontrollemulsjonene.

De kjemisk og spektralt sensitiverte emulsjonene ble separat pålagt i et enkelt lag magentaformae på en cellulose triacetat-film. Hvert belagt element besto av sølvhalogenidemulsjo-ner med sølv i en mengde på 107 g/m 2, gelatin i en mengde på 2,14 g/m 2, og som var tilsatt en oppløsningsmiddeldispersjon av den magenta billed-dannende kobleren 1-(2,4-dimetyl-6-klorfenyl)-3-[a-(3-n-pentadecylfenoksy)-butyramido]-5-pyrazolon i en mengde på 0,75 g/m 2, og antiflekkmidlet 5-sec-oktadecylhydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt i en mengde på

3,2 g/mol Ag, og antislørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazinden i en mengde på 3,6 g/mol Ag. Et topplag bestående av gelatin i en mengde pa 0,88 g/m 2 og et herdningsmiddel bis(vinylsulfonylmetyl)eter i en mengde på 1,7 5% basert på

den totale gelatinvekt, ble så pålagt.

De resulterende fotografiske elementer ble så eksponert i

1/11 sekund gjennom en blender med tetthetstrinn fra 0, til 3,0 samt et Wratten nr. 9 filter og et 1,26 tetthets nøytral-filter ved hjelp av en 600W, 3000°K volfram lyskilde. Frem-

Fremkallingen ble utført ved 37,7°C i en fargeprosess av den type som er beskrevet i British Journal of Photography Annual, 1979, side 204-206. Fremkallingstidene ble variert slik at man fikk slørtettheter på ca. 0,10. Man bestemte så den relative grønnfølsomheten og rms kornetheten for hver av de fotografiske elementer. (rms kornetheten ble målt ved hjelp av den fremgangsmåte, som er beskrevet av H.C. Schmitt, Jr. og J.H. Altman, Applied Optics, 9, side 871-874, april 1970).

Foreholdet mellom hastighet og kornethet for nevnte forogra-fiske elementer er vist som et diagram på fig. 12, hvor man har avsatt logaritmen av grønnhastigheten i forhold til kornetheten x 10. Det viser seg fra fig. 10 at de optimalt kjemisk og spektralt sensitiverte sølvbromjodid-emulsjonene med høyt sideforhold hadde langt bedre forhold mellom hastighet og kornethet enn sølvbromjid-emulsjonene 3, 4 og 5, som hadde et lavt sideforhold i kornene.

Det skal bemerkes at bruken av et enkeltlag format hvor alle sølvhalogenid-emulsjonene er pålagt i lik sølvmengde og med et felles forhold mellom sølv og kobber, er det beste format for å illustrere forholdet mellom hastighet og kornethet i en sølvhalogenid-emulsjon, uten at man innfører for1 mange kom-pliserende sidereaksjoner.

Eksempel 10.

Et flerfargefotografisk element som inkorporerer bruken av koblere ble fremstilt ved at de følgende lag ble pålagt en cellulosetriacetatfilm i den angitte rekkefølge: Lag 1 Langsomt cyan-lag — bestående av rødsensitivert sølvbromjodid-korn, gelatin, cyanbildedannende kobler, farget kobler og en DIR kobler.

Lag 2 Hurtig cyan-lag — bestående av raskere rødsensiti-verte sølvbromjodid-korn, gelatin, cyanbildedannende kobler, farget kobler og en DIR kobler.

Lag 3 Mellomliggende lag — bestående av gelatin og antiflekkmidlet 2,5-di-sec-dodecylhydrokinon.

Lag 4 Langsomt magenta-lag — bestående av grønnsensiti-verte sølvbromjodid-korn (1,48 g sølv/m 2), gelatin (1,21 g/m 2), magentakobleren 1-(2,4,6-triklorfenyl)-3-[3-(2,4-diamylfenoksyacetamido)-benzamido]-5-pyrazolon (0,88 g/m 2), fargekobleren 1-(2,4,6-tri-klorf enyl) -3-[a-(3-tert-butyl-4-hydroksyfenoksy) tetradecanamido-2-kloranilino]-4-(3,4-dimetoksy)-fenylazo-5-pyrazolon (0,10 g/m <2>), og DIR kobleren 1- \4-[a-(2,4-di-tert-amylfenoksy)butyramido]f enyl} - 3-pyrrolidino-4-(1-fenyl-5-tetrazolyltio)-5-pyrazolon (0,02 g/m 2) og antiflekkmidlet 5-sec-oktadecyl-hydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt (0,09 g/m 2).

Lag 5 Hurtig magenta-lag — bestående av hurtigere grønn-sensitiverte sølvbromjodid-korn (1,23 g sølv/m 2), gelatin (0,88 g/m 2), magenta kobleren l-(2,4,6-triklorfenyl)-3-[3-(2,4-diamylfenoksyacetamido)-benzamido]-5-pyrazolon (0,12 g/m 2), fargekobleren 1-(2,4,6-triklorfenyl) 3-[a-(3-tert-butyl-4-hydroksy-fenoksy)tetradecanamido-2-kloranilino]-4-(3,4-di-metoksy)fenylazo-5-pyrazolon (0,03 g/m 2), og antiflekkmidlet 5-sec-oktadecylhydrokinon-2-sulfonat, kaliumsalt (0,05 g/m 2).

Lag 6 Mellomliggende lag — bestående av gelatin og antiflekkmidlet 2,5-di-sec-dodecylhydrokinon.

Lag 7 Gult filterlag — bestående av gult kollodialt

sølv og gelatin.

Lag 8 Langsomt gult lag — bestående av blåsensitivert sølvbromjodid-korn, gelatin, et gult fargestoffdannende koblingsmiddel og antiflekk-midlet 5-sec-okcatecylhydrokinon

"Lag 9 Hurtig gult lag — bestående av raskere blåsensitiverte sølvbromjodid-korn, gelatin, en gulfarge-stoff-dannende kobler og anti-flekk-midlet 5-sec-

: octadecylhydrokinon.

Lag 10 UV absorberende lag — bestående av UV absorb-sjonsmidlet 3-(di-n-heksylamino)alyliden-malononitril og gelatin.

Lag 11 Beskyttende topplat — bestående av gelatin og

bis(vinylsulfonylmetyl)eter.

Sølvhalogenidemulsjonen i hvert fargebilleddannende lag i nevnte; element inneholdt polydispergerte korn med lavt sideforhold av den type som er beskrevet i US patent 3.320.069. Emulsjonene ble alle optimalt kjemisk sensitivert med svovel og gull i nærvær av tiocyanat, og ble spektralt sensitivert til passende områder av det synlige spektrum. Den emulsjonen som ble brukt i det hurtige magentalaget var en polydispersjon (0,5-1,5 <y>m), av sølvbromjodid-korn med lavt sideforhold (ca. 3:1) (12 M% jodid) som ble fremstilt som beskrevet under emulsjonen 4 ovenfor.

Et annet flerfargefotografisk element ble fremstilt på samme måte bortsett fra at det hurtige magenta-laget brukte en flakformet, kornet sølvbromjodid-emulsjon (8,4 mol-% jodid), istedet for den emulsjonen som er beskrevet ovenfor. Emulsjonen hadde flakformede korn med en midlere diameter på ca. 2,5 ym og en tykkelse som var mindre eller lik 0,12 ym, og et midlere sideforhold på mer enn 20:1, og det projiserte areal av de flakformede kornene utgjorde mer enn 75% målt som beskrevet ovenforv. Begge emulsjonene ble kjemisk og spektralt sensitivert på samme måte.

Begge fotografiske elementer ble eksponert i 1/5 0 sekund gjennom en flerfarget blender med tetthetstrinn fra 0 til 3,0

(+ 0,60 nøytral tetthet) ved hjelp av en 600W, 5500°K volfram lyskilde. Fremkalling ble utført i 3,25 minutter i en fargefremkaller som beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204. De sensitometriske resultatene er angitt i tabell III.

Resultatene fra ovennevnte tabell III viser at de flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse ga en vesentlig økning av grønnhastigheten med meget liten økning av kornetheten.

Eksemplene 11 og 12 - Hastighet/ kornethet for svart/ hvit fotografiske materialer.

For å illustrere fordelene med hensyn til hastighet og kornethet i svart/hvit fotografiske materialer, ble 5 av de ovenfor beskrevne kjemiske og spektralt sensitiverte emulsjoner, dvs. emulsjonene nr. 6, 9, 3, 4 og 5, pålagt en poly(etylen-tereftalat) film. Hvert pålagt element besto av en sølvhalo-genid-emulsjon med sølv i en mengde på 3,21 g/m 2 og gelatin i en mengde på 4,16 g/m 2, som var tilsatt antislørmidlet 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a-8-tetraazainden i en mengde på 3g/ mol sølv. Det var tilslutt pålagt et topplag bestående av gelatin, 0,88 g/m 2 og herdningsmidlet bis(vinylsulfonylmetyl) eter i en mengde på 1,75% basert på den totale gelatinmengde.

De resulterende fotografiske elementer ble eksponert i 1/100 sekund gjennom en blender med tetthetstrinn fra 0-3,0 samt gjennom et Wratten nr. 9 filter og et 1,26 tetthets nøytral-filter ved hjelp av 600W 3000°K volfram lyskilde. De eksponerte elementer ble så fremkalt i en N-metyl-p-aminofenyl sulfathydrokinon fremkaller (Kodak DK-50) ved 20°C, og kornemulsjoner med lavt sideforhold ble fremkalt i 5 minutter, mens flakformede kornemulsjoner med høyt sideforhold ble fremkalt i 3,5 minutter for å oppnå den samme kurveformen for en etterfølgende sammenligning. De resulterende målinger med hensyn til hastighet og kornethet er vist på fig. 13 som et diagram som viser logaritmen av grønnhastigheten i forhold til rms kornetheten x 10. Det viser seg klart at forholdet mellom hastighet og kornethet for kontrollemulsjonene 3, 4 og 5 er langt dårligere enn de for emulsjonene 6 og 9 ifølge foreliggende oppfinnelse.

Eksemplene 13 og 14 som viser øket hastighetsseparasjon for spektralt sensitiverte områder og områder med iboende følsom-het .

Det ble fremstilt fire flerfargefotografiske elementer i det etterfølgende betegnet struktur I til IV. Bortsett fra de forskjeller som spesielt er angitt nedenfor, var elementene i alt vesentlig ensartede med hensyn til struktur.

OC er et beskyttende topplag av gelatin, YF er gult kolloidalt sølv som er belagt i en mengde på 0,6 9 g/m 2 og som tjener som et gult filtermateriale, mens de gjenværende begreper er som definert tidligere i forbindelse med lagrettefølgene i arrangementene I til IX. De blå (B), grønne (G) og røde (R) fargedannende lagenhetene som mangler prefikset T, inneholdt sølv-bromid eller bromjodid-emulsjoner med korn med lavt sideforhold, og ble fremstilt som beskrevet av Illingsworth i US patent 3.320.069. Tilsvarende lag i de separate strukturer hadde samme jodid-innhold hvis intet annet er angitt.

De hurtigere grønn-følsomme emulsjonslagene med flakformede korn (angitt med prefikset "T" i den ovennevnte struktur), inneholdt en sølvbromjodid-emulsjon med flakformede korn og som ble fremstilt på følgende måte: 2,25 liter av en vandig. 0,15 molar kaliumbromid bengelatin-oppløsning (1,5 vekt-% gelatin) (oppløsning A) ved 80°C og pBr på 0,77, ble samtidig, ved hjelp av en tvillingstråle over 2 minutter, og med samme mengde (forbruk 0,61% av det totale sølvnitrat), tilsatt en vandig 2,19 molar kaliumbromid-(oppløsning B-l) og en 2,0 molar sølvnitrat (oppløsning C-l)-

i

oppløsninger.

Etter de første to minutter, ble tilførselen av oppløsning B-l stoppet, mens oppløsning C-l ble fortsatt inntil man fikk en pBr på 1,0 ved 80° (2,44% av det totalt brukte sølvnitrat). Man tilsatte så 0,4 liter av en vandig, ftalert gelatinopp-løsning (20 vekt-% gelatin) inneholdende kaliumbromid (0,1 molar, oppløsning D) ble tilsatt til en pBr på 1,0 ved 80°.

Oppløsningene B-l og C-l ble tilsatt reaksjonskaret ved hjelp av en tvillingstråle over 24 minutter (forbruk 44,0% av det totale sølvnitrat) i en akselerert strøm (4x0 ganger fra start til slutt). Etter nevnte 24 minutter ble oppløsning B-l stoppet, mens oppløsning C-l ble fortsatt inntil man

fikk en pBr på 1,8 0 ved 80°.

i

Oppløsning C-l og en vandig oppløsning (oppløsning B-2) av kaliumbromid (2,17 molar) og kaliumjodid (0,03 molar) ble tilsatt reaksjonskaret i løpet av 12 minutter (forbruk 50,4% det totale sølvnitrat) i en akselerert strøm (1,37 ganger fra start til slutt).

Man tilsatte så vandige oppløsninger av kaliumjodid (0,36 molar, oppløsning B-3) og sølvnitrat (2,0 molar, oppløsning C-2) ved hjelp av en tvillingstråle og i like mengder inntil man fikk en pBr på 2,16 ved 80° (2,59% av det totalt brukte sølvnitrat). Man brukte 6,57 mol sølvnitrat for å fremstille denne emulsjonen.

Emulsjonen ble avkjølt til 35°, slått sammen med 0,3 liter

av en vandig, ftalert gelatinoppløsning (13,3 vekt-% gelatin), og koaguleringsvasket to ganger.

Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen med flakformede korn hadde en midlere korndiameter på 5,0 ym og en midlere tykkelse på ca. 0,11 ym. De flakformede kornene utgjorde ca. 90% av det totalt projiserte areal av kornene, og de hadde et midlere sideforhold på ca. 45:1.

Emulsjonen ble så optmalt spektralt og kjemisk sensitivert ved å tilsette 350 mg anhydro-5-klor-9-etyl-5<1->fenyl-3'-(3-sulfobutyl)-3-(3-sulfopropyl)oksakarbocyaninhydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, 101 mg anhydro-ll-etyl-1,1<1->bis(3-sulfopropyl)-naf-[1,2-d]oxazolkarbocyaninhydroksyd, natriumsalt pr. mol Ag, 800 mg natriumtiocyanat pr. mol Ag, 6 mg natriumtiosulfat pentahydrat pr. moli Ag, og 3 mg kaliumtetrakloraurat pr. mol Ag.

Det hurtigere røde, følsomme emulsjonslaget var en sølvbrom-jodidemulsjon med flakformede korn fremstilt og optimalt sensitivert på samme måte som den nevnte grønnsensitiverte sølvbromjodid-emulsjonen som er beskrevet ovenfor, bortsett fra at man som spektralsensitiveringsmidler bare brukte 144 mg anhydro-5,6-diklor-l-etyl-3-(3-sulfobutyl)-3'-(3-sulfopro-pyl) benzimidazolnafto-[1,2-d]-tiazolkarbocyaninhydroksyd pr. mol Ag og 224 mg/mol Ag av anhydro-5,5<1->diklor-3,9-dietyl-31 -(3-sulfobutyl)-tiazarbocyaninhydroksyd pr. mol Ag. De hurtigere grønne og rødfølsomme emulsjonslagene i strukturene I og II inneholdt 9 mol-% jodid, mens de hurtigere grønne og rødfølsomme emulsjonene med flakformede korn i strukturene III og IV inneholde 1,5 og 1,2 mol-% jodid henholdsvis.

Andre detaljer som angår strukturene I til IV vil fremgå av US patent 4.184.87 6.

Strukturene I til IV ble identisk eksponert ved hjelp av en lyskilde ved 600W og 2850°K i 1/100 sekund, idet man brukte et dagslys 5 filter og en type blender med tetthetstrinn på 0,20 fra 0 til 4,0. Separate prøver av strukturene I til IV ble eksponert som beskrevet ovenfor, men ble dessuten eksponert ved at man plasserte i lysbanen et Wratten 98 filter for å oppnå blå eksponeringer. Separate prøver av strukturene I til IV ble eksponert som beskrevet ovenfor, foruten at man brukte et Wratten nr. 9 filter for å oppnå såkalte minus blå eksponeringer. Alle prøver ble fremkalt ved at man brukte en C-41 fargenegativ prosess som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204. Fremkallingen var i 3 minutter og 15 sekunder ved 38°C. For hver prøve laget man en gul, magenta og cyan-karakteriserende kurver. Kurvene fra forskjellige prøver ble sammenlignet med samme nivå med hensyn til minimumstetthet, dvs. at man la de områder av kurvene som viste minimumstetthet over hverandre.

Resultatene er angitt i tabell IV.

Når man sammenligner strukturene Ilog III, fremgår det at man oppnår en overlegen hastighetsseparasjon med struktur III hvor man anvender flakformede korn ifølge foreliggende oppfinnelse. Skjønt struktur III ikke hadde den hastighets-separas jonen man fant i struktur I, så hadde struktur III ikke et gult filtermateriale, og har derfor ikke de ulemper som nevnt tidligere, som ofte er forbundet med slike materialer. Skjønt struktur IV anvender større mengder gulfiltermateriale enn det som er nødvendig for fotografiske elementer ifølge foreliggende oppfinnelse, så viser denne strukturen at de has-tighetsseparas joner man oppnådde i struktur III kunne ødelegges hvis dette var ønskelig, ved å anvende endog meget små gule filtertettheter.

Et monokromatisk element ble fremtilt ved at den hurtigere grønne sensitiverte flakformede kornemulsjonen slik den er beskrevet ovenfor, ble pålagt en film og deretter overlatt et beskyttende lag av gelatin. Blå til minus blå hastighets-separasjon for dette elementet ble så bestemt ved å bruke den eksponering og den teknikk som er beskrevet ovenfor. Den kvantitative forskjellen som kunne bestemmes ved hjelp av ligning (C), A" = Gw9 - Gw9g, ver 1,28 log E. Dette viser at tilfredsstillende blå til minus blå hastighets-separasjon,

kan oppnås ifølge foreliggende oppfinnels, når en emulsjon ifølge foreliggende oppfinnelse med flakformede korn og med høyt sideforhold, ligger nærmest eksponeringskilden og ikke er beskyttet av et overliggende, blått absorberende lag.

Eksemplene 15 til 19 angår bedret billedskarphet i flerlagete fotografiske elementer som inneholder emulsjoner med flak-formede korn.

De følgende eksempler illustrer at man kan oppnå forbedret billedskarphet ved å bruke emulsjoner med flakformede korn med høyt sideforhold i fotografiske materialer. I disse eksempler brukte man i kontrollelementene en sølvbromjodid-emulsjon med lavt sideforhold av den type, som er beskrevet i US patent 3.320.069. I disse eksempler til nevnte emulsjoner bli betegnet som vanlige emulsjoner, og deres fysiske egenskaper er angitt i tabell V.

Fire sølvbromjodidemulsjoner med flakformede korn (høyt sideforhold) ble fremstilt véd hjelp av de fremgangsmåter som er beskrevet i eksemplene som angikk forbedringer med hensyn til hastighet og kornethet. De fysiske egenskaper for disse emulsjoner, er angitt i tabell VI.

De sølvbromjodid-emulsjoner som er beskrevet ovenfor (C1-C6 og T1-T4) ble så pålagt i en serie flerlagede elementer.

De spesifike variasjoner er vist i tabellene som inneholder resultatene. Skjønt emulsjonene ble kjemisk og spektralt sensitivert, så er sensitiveringen ikke nødvendig for å fremstille de observerte skarphetsresultater.

Fellesstruktur A

Eksponering og fremkalling.

Prøvene ble eksponert og fremkalt som beskrevet i det etter-følgende. Skarphetsbestemmelsene ble gjort ved å bestemme de såkalte moduleringsoverføringsfunksjonene (MTF). Denne fremgangsmåte er beskrevet tidligere, se f.eks. Journal og Applied Photographic Engineering, 6 (1): 1-8, 1980.

Moduleringsoverføringsfunksjonene for rødt lys ble oppnådd ved eksponering av nevnte flerlagete belegg i 1/15 sekund ved 60% modulasjon idet man brukte et Wratten 29 og et 0,7 nøytralt tetthetsfilter. Grønn MTF ble oppnådd ved eksponering i 1/15 sekund ved 6 0% modulasjon sammen med et Wratten nr. 99 filter.

Fremkalling ble utført ved hjelp av en C-41 farge negativ-prosess som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual 1979, side 204. Premkallingstiden var 3 minutter og 15 sekunder v,ed> 38°. Etter fremkallingen, bestemte man ut fra modulasjonsoverføringsfunksjonskurvene den kaskaderte modula-sjonsoverførings (CMT) skarphet ved 16 mm forstørrelse.

Resultater. :..

Sammensetningen på kcntrollbeleggene og det eksperimentelle belegg sammeni med verdiene for nevnte CMT skarphet, for de røde og, grønne eksponeringene er vist i tabell VII.

Ved å plassere emulsjoner med flakformede korn i flerlagede fargebelegg, slik dette er vist i tabell VII, så fikk man uventet en nedsatt skarphet. Ser man på den røde CMT skarpheten, så kan man se at i belegg 2, som inneholder to lag med flakformede korn, så er denne mindre skarp (-1,0 CMT enheter) enn kontrollbelegg 1, som har en vanlig kjent emulsjonsstruk-tur. På lignende måte er belegg 3 (fire lag med flakformede kron) mindre skarp enn belegg 4 (3 lag med flakformede korn) med 1,3 CMT enheter og mindre skarp enn belegg 5 (2 lag med flakformede korn med 0,4 CMT enheter. Imidlertid så viser belegg 6.og 7 at ved passende plassering av emulsjoner med flakformede korn, (bemerk at belegg 6 er skarpere med hensyn til rød CMT skarphet enn belegg 4 med 1,3 enheter). I de lag som ligger nærmest eksponeringskilden, så får man betydelige forbedringer i forhold til kontrollbelegg som inneholder vanlig kjente emulsjoner. Det fremgår av tabellen at belegg 6 er 6,3 grønne CMT enheter skarpere enn belegg 1, og belegg

7 er 6,6 røde CMT enheter skarpere enn belegg 1.

Felles struktur B

Etter pålegning ble de flerfargede fotografiske elementer med nevnte fellesstruktur B, eksponert og fremkalt som beskrevet i det foregående eksempel. Sammensetningsvariasjoner i kontroll og eksperimentelle belegg sammen med nevnte CMT skarphetsavlesninger, er vist i tabell VIII.

De data som er angitt i tabell VIII viser at man får fordelaktige skarphetsforandringer i fotografiske materialer som kan oppnås ved at roan bruker emulsjoner med flakformede korn • nærmest eksponeringskilden, og at det oppstår skadelige for-andringer når nevnte type emulsjoner ligger i intermediære lag under lysspredende emulsjonslag.

Fellesstruktur C

Det ble fremstilt to monokromatiske elementer, A (kontroll) og B (eksempel), ved å legge et hurtig og et langsomt magenta lag på en film.

Nevnte monokromatiske elementer ble så bestemt for skarphet ved hjelp av den fremgangsmåte som er beskrevet i de tidligere eksempler, og man oppnådde følgende resultater.

Eksempel 2 0 som illustrerer redusert spredning av lys med høy utfallsvinkel ved hjelp av emulsjoner inneholdende flakformede korn med høyt sideforhold.

For å tilveiebringe en spesifik illustrasjon av at emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse gir redusert spredning av lys med høy utfallsvinkel, sammenlignet med emulsjoner inneholdende ikke-flakformede korn med samme midlere kornvolum, så brukte man den kvantitative lysspredningsmetode som er beskrevet i forbindelse med fig. 5. Emulsjonen i flølge foreliggende oppfinnelse som inneholdt flakformede korn med høyt sideforhold, besto i alt vesentlig av et dispergerende medium og flakformede korn med en midlere diameter på 5,4 mikrometer, og en midlere .tykkelse på 0,23 mikrometer, og et midlere sideforhold på 23,5:1. Mer enn 9 0% av det projiserte areal av kornene var tilveiebragt av de flakformede kornene. Det midlere kornvolum var 5,61 kubikk mikrometer. Man anvendte en kontrollemulsjon inneholdende ikke-flakformede korn med et midlere kornvolum på 5,57 kubikk mikrometer. Når. kornene omgjøres til kuler med det samme volum, dvs. ekvivalente kuler, så har begge emulsjoner nesten lik korndiameter. Begge emulsjonene hadde en total transmittering på 90% når de ble nedsenket i en væske med tilsvarende bryt— ningsindeks. Hver emulsjon ble pålagt en transparent film i en sølvmengde på 1,08 g/m 2.

Som spesielt angitt i tabell XI, som ble lavere prosenter

av det totalt transmitterte lys mottatt på den nevnte påvis-ningsoverf laten som var delt opp i vinkelverdier på opptil 84°, med emulsjoner ifølge foreliggende oppfinnelse sammenlignet med kontrollemulsjonen som hadde tilsvarende kornvolum. Fra tabell XVI fremgår det også at oppsamlingsvinkelen for begge- emulsjonene var i alt vesentlig under 6°. Ingen av emulsjonene kan således anses å være en turbid emulsjon med: hensyn til lysspredningsegenskaper. Når vinkelen var 70°, hadde emulsjonen ifølge foreliggende oppfinnelse bare halvparten av den spredning av lys med høy utfallsvinkel i forhold til kontrollemulsjonen.

Eksempel 21 som illustrerer den blåspektrale sensitiveringen av en flakformet kornemulsjon.

En sølvbromjodid-emulsjon med flakformede korn (3 mol-% jodid) ble fremstilt på følgende måte: 3,0 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromid-oppløs-ning ved 6 0° ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt en 4,34 molar kaliumbromid i en 3% gelatin-oppløs-ning, og en 4,0 molar sølvnitrat-oppløsning i løpet av 2,5 minutt, mens man holdt en pBr på 0,8, og dette forbrukte 4,8% av det totalt brukte sølvnitrat. Bromid-oppløsningen ble så stoppet, og sølvoppløsningen fortsatte i 1,8 minutt inntil man fikk en pBr på 1,3, noe som forbrukte 4,3% av sølvnitratet. Sammen med sølvnitrat-oppløsningen tilførte man så en 6% gelatin-oppløsning inneholdende 4,0 molar kaliumbromid og 0,12 molar kaliumjodid i 24,5 minutter, mens man holdt en pBr på 1,3 i en akselerert strøm (2,0 ganger fra start til slutt) (forbruk 87,1% av det totalt brukte sølvni-trat) . Bromid-oppløsningen ble stoppet, og sølvnitratoppløs-ning kjørt inn i 1,6 minutter i en mengde som forbrukte 3,8% av det totale sølvnitrat inntil man fikk en pBr på 2,7. Emulsjonen ble så avkjølt til 35°C, og man tilsatte 279 g ftalert gelatin, oppløst i 1,0 liter destillert vann, hvoretter emulsjonen ble koaguleringsvasket. Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen (3 mol-% jodid) hadde en midlere korndiameter på ca. 1,0 ym, en midlere tykkelse på ca. 0,10 ym, noe som gir et sideforhold på ca. 10:1. De flakformede kornene utgjorde mer enn 85% av det totalt projiserte areal av de sølvhalogenid-korn som var tilstede i emulsjonslaget. Emulsjonen ble kjemisk sensitivert med natriumtiocyanat, natriumticsulfat og kaliumtetrakloraurat.

Belegg 1 — En del av den kjemisk, sensitiverte emulsjonen ble pålagt en cellulose triacetat-film. Emulsjonsbelegget besto av flakformede sølvbromjodid-korn (1,08 g Ag/m 2),

og gelatin (2,9 g/m 2) som var tilsatt den magenta fargestoffdannende kobleren 1-(6-klor-2,4-dimetylfenyl)-3-[a-(m-

pentadecylfenoksy)-butyramido]-5-pyrazolon (0,79 g/m 2), 2-. oktadecyl-5-sulfohydrokinon (1,69 g/mol Ag), og 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a,7-tetraazainden (3,62 g/mol Ag).

Belegg 2 — En annen del av sølvbromjodid-emulsjonen med flakformede korn ble spektralt sensitivert overfor blått lys ved å tilsette 3 ganger 10 ^ mol av anhydro-5,6-dimetoksy-5-metyltio-3,3'-di(3-sulfopropyl)tiocyanin hydroksyd, tri-etylaminsalt (Xmax 4 90 nm) pr. mol Ag. Den spektralt sensitiverte emulsjonen ble så tilsatt den samme magenta farge-stof fdannende kobleren som i belegg 1, og pålagt som beskrevet ovenfor.

Beleggene ble eksponert i 1/25 sekund gjennom en blender med et tetthetstrinn fra 0-3,0 ved hjelp av den 500W 54 00°K volfram lyskilde. Fremkalling var 3 minutter i en fargefremkaller av den type som er beskrevet i the British Journal of Photography Annual, 1979, side 204.

Belegg 2 hadde en fotografisk hastighet som var 0,4 2 log E hurtigere enn belegg 1, og denne effektive økningen i hastigheten skyldes blåsensitiveringen.

Eksempel 22 som angår emulsjoner med flakformede korn dopet med edelmetaller fra gruppe VIII i det periodiske system.

Emulsjon A

En emulsjon med korn hvis midlere diameter var 0,8 pm og som hadde et lavt sideforhold (mindre enn 3:1) og fremstilt .av AgBrI (1 mol-% jodid), ble fremstilt ved en dobbelt stråle utfellningsteknikk som er lik den, som er beskrevet i US patent 3.320.069, og hvor det var tilstede 0,12 mg/mol sølv av ammoniumheksaklorrhodat(III) under dannelsen av sølvhalo-genidkrystallene. Emulsjonen ble så kjemisk sensitivert med 4,4 mg/mol sølv av natriumtiosulfat pentahydrat, 1,75 mg/mol sølv av kalium tetrakloraurat og 250 mg/mol sølv av 4-hydroksy-6-metyl-l,3-3a,7-tetraazainden i 23 minutter ved 60°. Etter kjemisk sensitivering ble emulsjonen spektralt sensitivert med 87 mg/mol sølv av anhydro-5,6-diklor-1,3'-dietyl-3-(3-sulfopropyl)benzimidazoloksakarbocyaninhydroksyd.

Nevnte AgBrl-emulsjon med lavt sideforhold ble pålagt i en mengde på 1,75 g sølv/m 2 og 4,84 g gelatin/m 2, over et titan-dioksyd-gelatin (10:1) lag på et papirunderlag. Emulsjonslaget inneholdt 4,65 g/mol sølv av 4-hydroksy-6-metyl-l,3,3a, 7-tetraazainden. Et topplag ble så plassert på emulsjonslaget, bestående av 0,85 g gelatin/m<2>.

Emulsjon B

4,5 liter av en 1,5% gelatin, 0,17 molar kaliumbromid-oppløs-ning ved 55°C ble under røring og ved hjelp av en tvillingstråle tilsatt 2,34 molar kaliumbromid og en 2,0 molar sølv-nitrat-oppløsning i løpet av 2 minutter mens man holdt en pBr på 0,8 (forbruk 1,6% av det totalt brukte sølvnitrat). Bromid-oppløsningen ble stoppet, og sølvnitrat-oppløsningen fortsatt i ca. 11.minutter i en mengde som forbrukte 8,5% av sølvnitratet, inntil man fikk en pBr på 1,1. Etter 8 minutter tilsatte man 0,1 mg/mol Ag (basert på den endelige vekt av sølvnitratet) av ammoniumheksaklorrhodat til reaksjonskaret. Når man fikk en pBr på 1,1, tilsatte man også en 2,14 molar kaliumbromidoppløsning som også var 0,022 molar i kaliumjodid sammen med sølvnitratoppløsningen i.ca. 22 minutter, mens man opprettholdt en pBr på 1,1 i en akselerert strøm (4,3 ganger fra start til slutt), noe som forbrukte 77,9% av det totale sølvnitrat. Emulsjonen ble så tilsatt 2,0 molar AgN0.j oppløsning inntil man fikk en pBr på 2,7 (forbruk 12,0% av det totalt brukte sølvnitrat). Man brukte i alt ca. 5 mol sølvnitrat. Emulsjonen ble avkjølt til 35°C, og man tilsatte en oppløsning bestående av 2 00 g ftalert gelatin i 1,0 liter vann, hvoretter emulsjonen ble vasket ved koaguleringsmetoden.

Den resulterende sølvbromjodid-emulsjonen med flakformede korn (1 mol-% jodid) hadde en midlere korndiameter på 1,5

ym og en midlere tykkelse på nevnte flakformede korn på 0,08

ym. De flakformede kornene hadde et midlere sideforhold på 19:1, og utgjorde 90% av det projiserte areal av den totale kornpopulasjonen, målt som beskrevet ovenfor. Emulsjonen med flakformede korn ble så kjemisk sensitivert med 5 mg/mol sølv av natriumtiosulfat pentahydrat, og 5 mg/mol sølv av kaliumtetrakloraurat i 1/2 timer ved 65°C. Etter kjemisk sensitivering ble emulsjonen spektralt sensitivert med 150 mg/ mol sølv av anhydro-5,6-diklor-l,3'-dietyl-3-(3-sulfopropyl)-benzimidazoloxakarbocyanin hydroksyd. Emulsjonen med flak-formede korn, emulsjon B, ble så pålagt på samme måte.som beskrevet ovenfor for emulsjon A.

Eksponering og fremkalling.

De to beleggene som er beskrevet ovenfor, ble eksponert i

-4

et Edgerton, Germeshausen og Grier sensitometer ved 10 sekund idet man brukte en gradert tetthetsblender og et 0,085 tetthets nøytralt filter. Nevnte blender hadde tetthetstrinn på 0,15 og skalaen gikk fra 0-3,0.

De eksponerte belegg ble så fremkalt i en hydrokinon-l-fenyl-' 3-pyrazolidon svart/hvit fremkaller. Etter fiksering og vasking, ble beleggene underkastet densitometri, og resultatene er vist i tabell VIII.

Som vist i tabell III, så hadde den rhodium-dopede AgBrI emulsjonen med flakformede korn, som var pålagt i en mindre sløvmengde, en maksimumstetthet som var 0,23 enheter høyere og som var raskere enn kontrollen ved 109 relative hastighets-enheter (0,32 log E). Kontrastene i de to beleggene var nesten ekvivalent.

Claims (13)

1. Fotografisk element med en bærer og i det minste ett strålingsfølsomt emulsjonslag omfattende et dispergerende medium og sølvbromiodidkorn inkludert flak-formede korn, karakterisert ved at minst 50% av det totale projiserte areal av nevnte sølvbromiodidkorn er tilveiebragt av sølvbromiodidkorn som har første og andre motstilte, i det vesentlige parallelle hovedflater, en tykkelse på mindre enn 0,5^um, en diameter på minst 0,6^,um, og et gjennomsnittlig sideforhold som er større enn 8:1, hvilket sideforhold er definert som forholdet for diameteren til et korn til dets tykkelse og hvor diameteren til et korn er definert som diameteren til en sirkel som har et areal lik kornets projiserte areal, idet minst en del av nevnte flakformede sølvbromiodidkorn har et sentralt område som strekker seg mellom nevnte hovedflater, hvor det sentrale området har en mindre andel av iodid enn i det minste et lateralt forskjøvet område som også strekker seg mellom nevnte hovedflater.

2. Fotografisk element ifølge krav 1, karakterisert ved at nevnte flakformede sølvbromiodid-korn som svarer for minst 50% av det totale projiserte materiale har en tykkelse på mindre enn 0,3^um.

3. Fotografisk element ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at nevnte flakformede sølvbromiodid-korn har et gjennomsnittlig sideforhold på minst 12:1.

4. Fotografisk element ifølge krav 1 eller 2, karakterisert ved at nevnte flakformede sølvbromiodid-korn har et gjennomsnittlig sideforhold på minst 20:1.

5. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-4, karakterisert ved at det laterale forskjøvede området og det sentrale områder er forskjellig m.h.t. andel av tilstedeværende iodid med minst 1 mol-%.

6. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-5, karakterisert ved at det sentrale området inneholder 0-5 mol-% iodid, og at det laterale, forskjøvede området inneholder opptil 20 mol-% iodid.

7. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-6, karakterisert ved at det laterale, forskjøvede området er et ringformet område som omgir det sentrale området, og at iodidkonsentrasjonen av de flakformede sølvbromiodidkornene øker progressivt fra det sentrale området til det ringformede området.

8. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-6, karakterisert ved at iodidet som er til stede i de flakformede sølvbromiodid-kornene, øker plutselig ved grenseflaten for nevnte sentrale og lateralt fortrengte områder.

9. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-8, karakterisert ved at de flakformede sølvbromiodidkornene svarer for minst 70% av det totale projiserte areal av nevnte sølvbromiodidkorn.

10. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-9, karakterisert ved at de flak-formede sølvbromiodidkornene svarer for minst 90% av det totale projiserte areal av nevnte sølvbromiodidkorn.

11. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-10, karakterisert ved at det laterale forskjøvede området er et ringformet område som omgir det sentrale området og inneholder minst 6 mol-% iodid.

12. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-12, karakterisert ved at de flakformede kornene har et gjennomsnittlig sideforhold fra 20:1 til 100:1.

13. Fotografisk element ifølge hvilket som helst av kravene 1-13, karakterisert ved at de flakformede sølvbromiodidkornene har en gjennomsnittlig diameter på minst 2^um.