Alkibiades

Alkibiades Ἀλκιβιάδης   Alkibiádēs
Født		ca. 450 f.Kr.[1] Athen, Hellas
Død		404 f.Kr. Frygia Knivstikking
Beskjeftigelse		Politiker, militært personell, arméoffiser
Embete		Strategos (419 f.Kr. – 418 f.Kr.) strategos (415 f.Kr. – 413 f.Kr.) strategos (406 f.Kr. – 405 f.Kr.)
Ektefelle		Hipparete[2][1][3]
Partner(e)		Timaea Theodote[4] Timandra
Far		Kleinias[5][3]
Mor		Deinomache[5][3]
Søsken		Cleinias
Barn		Alcibiades the Younger
Nasjonalitet		Antikkens Athen
Utmerkelser		Kvadriga-vinner i de antikke olympiske leker (416 f.Kr.)[6]
Militær grad		Strategos
Deltok i		Slaget ved Abydos (410 f.Kr.) Slaget ved Kyzikos (410 f.Kr.) Beleiringen av Bysants (408 f.Kr.)
Alkibiades på Commons

Alkibiades Kleiniou Skambonides (gresk: Ἀλκιβιάδης Κλεινίου Σκαμβωνίδης, «Alkibiades, sønn av Kleinias, fra demen Skambonidai», født ca. 450, død 404 f.Kr.) var en prominent athensk statsmann, taler og strategos. På morssiden tilhørte han den aristokratiske familien alkmaeonidaiene. Han ble det siste berømte medlemmet av denne familien, siden de mistet sin posisjon etter Peloponneskrigen. Alkibiades spilte en betydelig rolle i den andre halvdelen av konflikten som strategisk rådgiver, militær kommandant og politiker.

Alkibiades skiftet side flere ganger under Peloponneskrigen. Han talte for en aggressiv utenrikspolitikk i sin fødeby Athen tidlig i 410-årene f.Kr., og han ble en viktig del av den sicilianske ekspedisjon, men flyktet til Sparta etter at hans politiske fiender anklaget ham for blasfemi. I Sparta tjente han som strategisk rådgiver og foreslo eller hadde overoppsyn med flere betydelige felttog mot Athen. Men Alkibiades fikk snart mektige fiender i Sparta også og ble tvunget til å hoppe av til Persia. Der var han rådgiver for satrapen Tissafernes før hans politiske allierte i Athen fikk kalt ham tilbake. Han tjente så som strategos (general) i flere år, men hans fiender lyktes til slutt i å sende ham i eksil på nytt.

Den sicilianske ekspedisjon var Alkibiades' verk, og moderne forskere har hevdet at hadde ekspedisjonen vært under hans kommando, i stedet for Nikias', hadde ekspedisjonen muligens ikke blitt den katastrofen den ble.^[7] I årene der han tjente Sparta, spilte Alkibiades en avgjørende rolle i Athens tilbakegang. Erobringen av Dekeleia og opprørene til flere viktige bystater underlagt Athen skjedde enten på hans forslag eller under hans overoppsyn. Men da han ble gjeninnsatt i sin fødeby, spilte han en avgjørende rolle i rekken av athenske seire som til slutt førte Sparta til å be om fred. Han foretrakk ukonvensjonelle taktikker og vant jevnlig byer over på sin side gjennom forræderi eller forhandlinger fremfor beleiringer.^[8] Alkibiades' militære og politiske talenter viste seg jevnlig å være verdifulle for den staten som han for tiden ga sin lojalitet til, men hans evne til å skaffe seg mektige fiender sikret at han aldri forble på et sted for lenge. På slutten av krigen som han hjalp til med å fornye tidlig i 410-årene, var hans dager av politisk betydning over.

Alkibiades ble født i Athen som sønn av Deinomake (kusinen til Perikles)^[9] og Kleinias 2., som kom fra en mer ubetydelig familie enn sin kone. Deinomake var datter av Megakles og kunne spore sin familie tilbake til Evrysakes og telamoniske Ajax.^[10] Alkibiades tilhørte dermed på morssiden alkmaionidenes mektige og kontroversielle slekt. Hans morfar het også Alkibiades og var en venn av Kleisthenes, den berømte grunnlovsreformatoren sent på 500-tallet f.Kr. Etter at Kleinias døde i slaget ved Koroneia, ble Perikles og Arifon hans verger.^[11] Alikibiades hadde, ifølge Plutark, flere berømte lærere, inkludert Sokrates, og han var godt trent i kunstarten retorikk. Men han var kjent for sin uregjerlige oppførsel som flere steder nevnes av antikke greske forfattere.

Ammen hans het Amykla og kom fra Sparta.^[12] Thrakeren Zopyros var ansatt som «pedagog», som i antikken betød at han fulgte gutten til og fra sportsøvelser og undervisningstimer, overvar dem og bar guttens instrumenter. Nederlaget i Koroneia førte til at Athen mistet kontrollen over naboregionen Boiotia. Etter Kleinias' død ble Perikles verge for 4 år gamle Alkibiades og hans lillebror Kleinias 3. frem til 434 f.Kr. Ifølge Platon sendte Perikles Kleinias til sin bror Arifron, kanskje for å holde ham unna Alkibiades' dårlige påvirkning. Men innen et halvt år sendte Arifron gutten tilbake til Perikles, som imidlertid heller ikke ville ta ansvar for Kleinias, men igjen overlot ham til hans storebror Alkibiades. På det tidspunkt var Perikles travelt opptatt med gjenoppbygningen av Akropolis, som ble ødelagt under den persiske invasjonen i 480 f.Kr., og har neppe hatt noe overskudd til å få skikk på sin kusines to farløse sønner.^[13]

Alkibiades deltok i slaget ved Poteidaia i 432 f.Kr., hvor Sokrates skal ha reddet hans liv. Han tilbakebetalte Sokrates i slaget ved Delion i 424 f.Kr. Alikibiades hadde et intimt, men (ifølge idealiserte antikke beretninger) ikkeseksuelt forhold med Sokrates som han beundret og respekterte, og Sokrates var tiltrukket av hans skjønnhet, men nektet å gi etter for hans ungdommelige tiltrekning.^[14][15] Alkibiades «fryktet og hedret Sokrates alene, og avskydde resten av sine elskere» ifølge Plutark.^[16]

Han var gift med Hipparete, datter til Hipponikos, en rik athener. Hipparete elsket sin mann ifølge Plutark, men hun forsøkte å skille seg fra ham siden han hadde kurtisaner. Hun levde med ham til hun døde og kan ha født to barn, en datter og en sønn som også het Alkibiades.

Alkibiades ble først viktig da han begynte å tale for aggressiv athensk handling etter signeringen av Nikiasfreden. Den avtalen var en skjør våpenhvile mellom Sparta og Athen som ble signert halvveis i Peloponneskrigen, og kom etter syv år med kamper hvor ingen av sidene hadde fått en avgjørende fordel. Historikerne Arnold W. Gomme og Raphael Sealey mener, og Thukydid beretter, at Alkibiades var fornærmet over at spartanerne hadde fremforhandlet denne avtalen gjennom Nikias og Lakhes og overså ham på grunn av hans ungdommelighet.^[17][18]

Krangler om tolkninger av avtalen fikk spartanerne til å sende ambassadører til Athen med fullmakter til å ordne alle ubesvarte spørsmål. Athenerne mottok disse utsendingene godt til å begynne med, men Alkibiades møtte dem i hemmelighet før de fikk snakke til ekklesia (den athenske forsamlingen), og fortalte dem at forsamlingen var hevnlysten og hadde store ambisjoner. Han oppfordret dem til å ikke la deres diplomatiske autoritet representere Sparta, men i stedet la ham hjelpe dem gjennom hans innflytelse i athensk politikk. Representantene gikk med på dette siden de var imponert over Alikibiades' fremsynthet, og fremmedgjorde seg fra Nikias som oppriktig ønsket å nå en avtale med spartanerne. Dagen etter spurte Alkibiades dem i forsamlingen om hvilken makt Sparta hadde gitt dem til å forhandle. De svarte slik det var avtalt, at de ikke hadde kommet med full og uavhengig makt. Dette var i direkte motsetning til hva de hadde sagt dagen før, og Alkibiades brukte denne muligheten til å avfeie deres karakter, mistenkeliggjøre deres mål og ødelegge deres troverdighet. Dette spillet styrket Alkibiades' stilling, mens det ydmyket Nikias, og Alkibiades ble i etterkant utnevnt til general. Han dro fordel av sin økende makt til å skape en allianse mellom Argos, Mantinei, Elis og andre stater i Peloponnes. Dette truet Spartas dominans i regionen. Ifølge Gomme «var det en storslagen plan, for en athensk general i ledelsen av en hovedsakelig peloponnesisk hær, å marsjere gjennom Peloponnes og ydmyke Sparta mens hennes rykte var på et lavmål.»^[19] Men denne alliansen ble til slutt beseiret i slaget ved Mantinei.

En gang i løpet av 416–415 f.Kr. fant det sted en kompleks maktkamp mellom Hyperbolos, på den ene siden, og Nikias og Alkibiades på den andre. Hyperbolos forsøkte å få en av disse sendt i eksil, men Nikias og Alkibiades kombinerte sin innflytelse og fikk folket til å sende Hyperbolos i eksil i stedet. Denne hendelsen avslørte at Nikias og Alkibiades hver ledet en personlig tilhengerskare viss stemmer ble avgjort av lederne.

Alkibiades var ikke en av generalene som var involvert i erobringen av Melos i 416–415 f.Kr., men Plutark beskriver ham som tilhenger av dekretet som beseglet skjebnen for Melos, der mennene ble drept og kvinner og barn gjort til slaver. Taleren Andokides hevdet at Alkibiades hadde et barn med en av disse kvinnene som ble slaver.

Delegater fra den sicilianske byen Segesta ankom i 415 Athen for å be athenerne om støtte i sin krig mot Selinos. Under debatten om henvendelsen var Nikias helt i mot athensk intervensjon, og forklarte at felttoget ville bli svært dyrt. Han angrep karakteren og motivene til Alkibiades, som var tilhenger av ekspedisjonen. På den andre siden hevdet Alkibiades at et felttog på den nye fronten ville føre til rikdommer til byen og ekspansjon av imperiet, på samme måte som perserkrigene hadde. I sin tale hevdet Alkibiades at athenerne ville klare å rekruttere allierte i regionen og innsette sitt styre over Siracusa, den mektigste byen på Sicilia.

Til tross for Alkibiades entusiastiske forsvar for planen, var det Nikias og ikke ham som snudde et moderat foretak til et massivt felttog, og gjorde det slik at erobringen av Sicilia virket mulig og sikkert.^[20] Det var på Nikias' forslag at størrelsen på flåten ble økt fra 60 skip til «140 galleier, 5100 væpnede menn og rundt 1300 bueskyttere, slyngekastere og lett bevæpnede menn.» Filosofen Leo Strauss understreker at den sicilianske ekspedisjonen oversteg alt som ble satt i gang av Perikles. Nikias' intensjon var nesten helt sikkert å sjokkere forsamlingen med sitt høye anslag om hvilke styrker som krevdes, men i stedet for å dempe sine medborgere, gjorde hans analyser dem enda mer ivrige.^[21] Mot hans eget ønske ble Nikias utnevnt til general sammen med Alkibiades og Lamakos. Alle tre fikk fullmakt til å gjøre det som var i Athens beste interesser mens de var på Sicilia.

Hermaene, steinmarkører som representerte guden Hermes, ble ødelagt i hele Athen. Dette var en religiøs skandale og ble sett på som et svært dårlig tegn for ekspedisjonen. Plutark forklarer at Androkles, en politisk leder, brukte falske vitner som anklaget Alkibiades og hans venner for å ha ødelagt statuene og for å verdsliggjøre eleusinske mysterier. Senere hyret hans motstandere, fremst blant disse var Androkles og Kimons sønn Thessalos, talere til å argumentere for at Alkibiades skulle seile som planlagt og stilles for retten når han kom tilbake fra felttoget. Alkibiades var mistenksom overfor deres hensikter og ba om å få bli stilt for retten umiddelbart, hvor straffen kunne bli dødsdom, for å renvaske sitt navn.

«Menn er ikke fornøyd med å parere angrepene til en overordnet, men slår ofte til først for å forhindre at et angrep blir gjort. Og vi kan ikke fastsette punktet hvor vårt imperium skal stoppe. Vi har nådd en posisjon hvor vi ikke må bli fornøyd med å beholde, men må planlegge for å utvide det. For dersom vi slutter å herske over andre, er vi i fare for å bli hersket over selv. Dere kan heller ikke se på manglende handling fra samme synspunkt som andre, med mindre du er forberedt på å forandre dine vaner og gjøre dem til deres.»

Alkibiades' tale før den sicilianske ekspedisjon slik den ble nedtegnet av Thukydid (VI, 18).

Alkibiades fravær gjorde hans fiender modige, slik han hadde fryktet, og de begynte å anklage ham for andre blasfemiske handlinger og kommentarer. De hevdet i tillegg at disse handlingene var forbundet i et komplott mot demokratiet. Athenerne var alltid i frykt og var mistenksomme for alt, ifølge Thukydid. Da flåten ankom Catania, ventet triremen Sakaminia for å føre Alkibiades, og de andre som var anklaget for å ha ødelagt hermaene eller verdsliggjøre de eleusinske mysteriene, tilbake til Athen for å bli stilt for retten. Alkibiades fortalte heraldene at han ville følge dem tilbake til Athen i sitt skip, men i Thurioi flyktet han med sitt mannskap.

I Athen ble han stilt for retten in absentia og dømt til døden. Hans eiendom ble konfiskert og en belønning på en talent ble lovet til enhver som lyktes i å drepe en av de som hadde flyktet.^[22] På samme tid beveget den athensk styrken på Sicilia seg mot Messina etter noen tidlige seire, hvor generalene forventet at deres hemmelige allierte innad i byen skulle overgi den til dem. Men Alkibiades hadde forutsett at han ville bli lyst fredløs og gav informasjon til vennene til siracuserne i Messina, som på grunn av dette lyktes i å forhindre at athenerne slapp inn. Lamakos døde i slaget en stund senere, og etter dette falt den sicilianske ekspedisjonen i hendene på Nikias, som moderne forskere har vurdert som en utilstrekkelig militær leder.

Etter hans flukt fra Thurii, tok Alkibiades raskt kontakt med spartanerne med «løfte om å gi dem hjelp og tjeneste større enn den skaden han tidligere hadde gjort dem som fiende» dersom de ville gi ham asyl. Spartanerne innvilget dette ønsket og tok imot ham. Alkibiades talte i debatten i Sparta om de skulle sende en styrke for å unnsette Siracusa. Han skapte frykt blant de spartanske eforene, ved å informere dem om at athenerne håpet å erobre Sicilia, Italia og til og med Karthago.

Historikeren Donald Kagan ved Yale tror at Alkibiades bevisst overdrev planene til athenerne for å overbevise spartanerne om fordelen de hadde med å ha hans hjelp. Kagan vurderer det slik at Alkibiades ikke ennå hadde fått sitt «legendariske» rykte, og spartanerne så på ham som «en beseiret og jaget mann» hvis politikk «produserte strategiske nederlag» og «ikke førte til avgjørende resultater.» Dersom dette stemmer understreker det et av Alkibiades største talenter, hans svært overbevisende taler. Etter at han fikk trusselen til å virke overhengende, rådet Alkibiades spartanerne til å sende styrker og viktigst av alt, en spartansk kommandant for å disiplinere og hjelpe siracuserne.

«Vårt parti var det av hele folket, vår bekjennelse er å gjøre vår del i å ta vare på styreformen som gjorde at byen nøt storhet og frihet, og vi som vi så eksisterte. Når det gjelder demokrati, visste fornuftige menn blant oss hva det var, og jeg kanskje så godt som noen, siden jeg har mer grunn til å klage over den. Men der er ingenting nytt som kan sies om et patent av absurditet, siden vi ikke mente det var trygt å endre det under presset fra deres fiendtlighet.»

Alkibiades' tale til spartanerne slik den ble nedtegnet av Thukydid.

Alkibiades tjente som militær rådgiver for Sparta, og hjalp spartanerne med å sikre flere avgjørende suksesser. Han rådet dem til å bygge et permanent fort ved Dekeleia, som var 16 km fra Athen og innenfor synsvidden av byen. Ved å gjøre dette, avskar spartanerne athenerne fullstendig fra sine hjem, avlinger og sølvgruver i Sunion. Dette var en del av Alkibiades plan om å fornye krigen med Athen i Attika. Trekket var ødeleggende for Athen, og tvang borgerne til å leve innenfor de lange murene til byen året rundt. Dette gjorde dem helt avhengig av sin sjøhandel for å få mat. Medlemmer av det athenske sjøforbundet så at Athen var opptatt på en annen front og begynte å vurdere opprør. Etter Athens katastrofale nederlag på Sicilia, seilte Alkibiades til Jonia med en spartansk flåte og lyktes i å overtale flere avgjørende byer til opprør.

Til tross for disse verdifulle bidragene til den spartanske sak, kom Alkibiades på kant med den spartanske styresmakt rundt dette tidspunktet, da det ble oppdaget at han hadde en affære med konen til den spartanske kong Agis II.^[23] Leotykides, sønnen som Agis' kone Timaia kort tid etter dette fødte, var antatt å være en av Alkibiades' mange sønner. Alkibiades' innflytelse ble ytterligere redusert etter at Endios, eforen som var mest vennlig mot ham, pensjonerte seg.^[24] Det er antatt at Astiokos, en spartansk admiral, fikk ordrer om å drepe ham, men Alkibiades ble advart om denne ordren og hoppet av til den persiske satrapen Tissafernes som hadde støttet de peloponnesiske styrkene økonomisk i 412.

Alkibiades vant tilliten til den mektige satrapen da han ankom det persiske hoffet, og la frem flere politiske forslag som ble godt mottatt. Ifølge Thukydid begynte Alkibiades umiddelbart å gjøre alt han kunne for å skade den peloponnesiske sak, På hans oppfordring reduserte satrapen betalingen til den peloponnesiske flåten og begynte å levere dem mer uregelmessig. Alkibiades rådet så Tissafernes til å bestikke generalene til byene for å skaffe seg verdifull etterretning om deres aktivitet. Tilslutt, og viktigst, fortalte han satrapen at han ikke burde ha det travelt med å føre den persiske flåten inn i konflikten, siden dess lenger krigen varte, desto mer utmattet ville partene bli.

En slik taktikk ville gjøre at perserne enklere kunne erobre regionen i etterspillet til kampene. Alkibiades forsøkte å overbevise satrapen om at det var i Persias interesse å utmatte Athen og Sparta først, «og etter å slitt ut den athenske makten så mye som mulig, gå videre med å rense landet for peloponneserne.».^[25] Selv om perserne tjente på Alkibiades' råd, var det i bunn og grunn et forsøk, fra Alkibiades' side, å finne en utvei for seg selv. Thukydid forteller oss at hans virkelige motiver var å bruke sin antatte innflytelse på perserne til å bli gjeninnsatt i Athen.

Det virket som om Alkibiades antok at det «radikale demokrati» aldri ville bli enige om å kalle ham tilbake til Athen.^[26] Derfor utvekslet han beskjeder med de athenske lederne ved Samos, og foreslo at dersom de kunne innsette et oligarki som var vennligsinnet mot ham, ville han returnere til Athen og ta med seg persiske penger og muligens den persiske flåten på 147 triremer. Alkibiades arbeidet for å få de mest innflytelsesrike militære offiserene på sin side, og nådde sitt mål ved å tilby dem en tredelt plan; den athenske konstitusjonen skulle endres, tilbakekallingen av Alkibiades skulle stemmes over og Alkibiades skulle få Tissafernes og kongen i Persia over på athensk side.

De fleste av offiserene i den athenske flåten aksepterte planen og ønsket muligheten for en trangere konstitusjon velkommen. Denne ville gi dem større innflytelse i politikken. Bare en av generalene ved Samos, Frynikhos, motsatte seg planen, og hevdet at Alkibiades ikke brydde seg mer om det foreslåtte oligarkiet enn det tradisjonelle demokratiet.^[27] Involveringen til en annen general i komplottet, Thrasybulos, forblir uklart.

Disse offiserene i den athenske flåten dannet en gruppe konspiratører, men ble møtt med motstand fra majoriteten av soldatene og sjømennene. Disse ble til slutt roet ned «av den fordelaktige utsikten til betaling fra kongen».^[28] Medlemmene fra gruppen samlet seg og forberedte seg til å sende en av dem, Pisander, som utsending til Athen for å berede grunnen for gjeninnsettelsen av Alkibiades og avskaffelsen av demokratiet i byen og på denne måten gjøre Tissafernes til venn av athenerne.

I frykt for at Alkibiades skulle hevne seg på ham for hans motstand dersom han ble gjeninnsatt, sendte Frynikos et hemmelig brev til den spartanske admiralen Astyokos for å fortelle ham at Alkibiades ødela deres sak ved å gjøre Tissafernes til athenernes venn. Brevet inneholdt en avsløring av resten av intrigene. Astyokos reiste til Alkibiades og Tissafernes ved Magnesia og fortalte dem om brevet til Frynikos. Alkibiades svarte mildt og sendte et brev til autoritetene ved Samos, der han fortalte hva Frynikos hadde gjort og krevde at han skulle drepes.

Frynikos skrev i desperasjon tilbake til Astyokos og tilbød ham muligheten til å ødelegge den athenske flåten ved Samos. Også dette avslørte Astyokos til Alkibiades, som informerte offiserene ved Samos at de hadde blitt forrådt av Frynikos. Alkibiades fikk ikke medhold, siden Frynikos hadde forventet Alkibiades' brev, og fortalte hæren, før anklagene kunne komme, at han hadde fått informasjon om en fiendtlig plan om å angripe leiren. Videre fortalte Frynikos at de burde befeste Samos så raskt som mulig.

Til tross for disse hendelsene ankom Pisander, og de andre utsendingene fra konspiratørene Athen og talte til folket. Pisander vant diskusjonen, og la Alkibiades og hans løfter i sentrum. Ekklesiaen avsatte Frynikos, og valgte Pisander og ti andre utsendinger til å forhandle med Tissafernes og Alkibiades.

Alkibiades' plan møtte på dette tidspunktet et stort hinder. Tissafernes ville ikke gjøre en avtale for enhver pris; han ønsket å følge sin nøytralitetspolitikk.^[29] Tissafernes var en klok leder, og hadde sett fordelene med at partene trettet hverandre ut uten direkte persisk involvering. Alkibiades innså dette, og ved å presentere det slik for athenerne, at det ble stilt strengere og strengere krav fra Tissafernes side, forsøkte han å overbevise dem om at han hadde overtalt Tissafernes til å støtte dem, men at de ikke hadde gitt nok til ham.

Selv om utsendingene var sinte over størrelsen på de persiske kravene, reiste de likefullt med det inntrykket at Alkibiades kunne ha ordnet en avtale mellom maktene dersom han hadde valgt å gjøre dette. Denne fiaskoen, ved hoffet til Tissafernes, gjorde slutt på forhandlingene mellom konspiratørene og Alkibiades. Gruppen var overbevist om at Alkibiades ikke kunne levere sin del av avtalen uten å kreve svært høye innrømmelser fra dem, og de oppgav i henhold til dette sin plan om å gjeninnsette ham i Athen.

Til tross for sammenbruddet i forhandlingene, lyktes konspiratørene i å kaste demokratiet og innføre den oligarkiske styresmakten til De fire hundre. Blant lederne av dette styret var Frynikos og Pisander. Men ved Samos ble et lignende kupp satt i gang av konspiratørene som ikke gikk like glatt. Samoske demokrater fikk høre om konspirasjonen og informerte fire prominente athenere: generalene Leon og Diomedon, trierarken Thrasybulos og Thrasyllos som på den tiden var en hoplitt av grad. Med støtte av disse mennene, og generelt de athenske soldatene, klarte de samoske demokratene å beseire de 300 samoske oligarkene som forsøkte å ta makten der. Videre dannet de athenske styrkene ved Samos en politisk forsamling, avsatte sine generaler og valgte nye, inkludert Thrasybolos og Thrasyllos. Hæren hevdet at de ikke hadde gjort opprør fra byen, men at byen hadde gjort opprør fra dem, lovet å stå fast ved demokratiet mens de fortsatte å føre krigen mot Sparta.

Etter en stund overbeviste Thrasybolos styrkene i forsamlingen til å stemme for å kalle Alkibiades tilbake, en politikk som han hadde støttet siden før kuppet. Deretter seilte han for å hente Alkibiades og returnerte med ham til Samos. Målet for denne politikken var å føre den persiske støtten bort fra spartanerne, siden det fremdeles ble trodd at Alkibiades hadde stor innflytelse hos Tissafernes. Plutark hevder at hæren sendte etter Alkibiades for å bruke hans hjelp til å slå ned tyrannene i Athen. Kagan hevder at denne gjeninnsettelsen var en skuffelse for Alkibiades, som hadde håpet på en strålende retur til selve Athen, men oppdaget at han kun var gjeninnsatt av den opprørske flåten hvor han fikk immunitet fra straffeforfølgelse som «beskyttet ham for øyeblikket, men ikke potensielt i fremtiden.» Videre var tilbakekallelsen, som Alkibiades hadde håpet han skulle få gjennom sin egen prestisje og oppfattede innflytelse, oppnådd gjennom beskyttelsen til Thrasybolos.^[30]

I sin første tale til de styrkene i forsamlingen, klaget Alkibiades bittert på omstendighetene rundt hans eksil, men den største delen av talen bestod av skryt om hans innflytelse hos Tissafernes. Det primære motivet for talen hans var å gjøre oligarkene i Athen redd for ham, og for å øke sin anseelse hos hæren ved Samos. Da styrkene hørte talen hans, valgte de ham umiddelbart til general sammen med Thrasybolos og de andre. Faktisk oppmuntret han dem så mye at de foreslo å seile mot Pireus umiddelbart og angripe oligarkene i Athen. Det var hovedsakelig Alkibiades, sammen med Thrasybolos, som roet folket og viste dem galskapen i dette forslaget, som kunne ha ført til borgerkrig og Athens umiddelbare nederlag. Kort tid etter at Alkibiades var gjeninnsatt som athensk general, ble styret til De fire hundre kastet og erstattet av et bredere oligarki, som til slutt ville måtte vike for demokratiet.

Alkibiades seilte til Tissafernes med en avdeling skip. Det antatte formålet med reisen var, ifølge Plutark, å stoppe den persiske flåten fra å komme peloponneserne til unnsetning. Thukydid er enig med Plutark om at den persiske flåten var ved Aspendos, og at Alkibiades fortalte sine styrker at han ville føre flåten til deres side eller hindre den fra å komme i det hele tatt, men Thukydid spekulerer videre i om den reelle grunnen var å bruke sin nye stilling overfor Tissafernes og forsøke å få reell innflytelse over ham. Videre mente han at Alkibiades lenge hadde visst at Tissafernes aldri hadde tenkt å komme med flåten.

Alkibiades ble kalt tilbake av «interimregimet» til De fem tusen, styresmakten som etterfulgte De fire hundre i 411, men det er mest sannsynlig at han ventet til 407 før han faktisk returnerte til byen.^[31] Plutark forteller oss at selv om hans tilbakekallelse allerede var satt i gang av Kritias, en politisk alliert av ham, var Alkibiades fast bestemt på å komme tilbake i triumf. Mens dette helt sikkert var hans mål, var det igjen et middel til et sluttmål som var å unngå å bli stilt for retten når han dro hjem til Athen.

Den neste betydelige rollen han spilte i krigen inntraff i slaget ved Abydos. Alkibiades ble igjen ved Samos med en liten styrke mens Thrasybulos og Thrasyllos ledet den største delen av flåten til Hellespont. I denne perioden lyktes Alkibiades å skaffe penger fra Karia og naboområdet. Med disse midlene kunne han betale roere og begunstige seg blant dem. Etter den athenske seieren i Kynossema, samlet begge flåter alle sine skip som de hadde rundt omkring i Egeerhavet og forente seg for det som ville bli en avgjørende neste trefning.

Mens Alkibiades fremdeles var på vei, braket de to flåtene sammen ved Abydos hvor peloponneserne hadde satt opp sin hovedbase for flåten. Slaget var jevnt og varte i lang tid, men balansen tippet i Athens favør da Alkibiades seilte inn i Hellespont med 18 triremer. Den persiske satrapen Farnabazos som hadde erstattet Tissafernes som støttespiller for den peloponnesiske flåten, flyttet sin landarmé til kysten for å forsvare skipene og sjømennene som hadde strandet sine skip. Bare støtten fra den persiske arméen og mørkets frembrudd reddet den peloponnesiske flåten fra fullstendig ødeleggelse.^[32]

Kort tid etter slaget ankom Tissafernes Hellespont, og Alkibiades forlot flåten ved Sesotos for å møte ham. Han hadde med seg gaver og håpet igjen å få den persiske guvernøren over på sin side. Alkibiades hadde tydeligvis feilvurdert sin posisjon hos satrapen på det groveste, og han ble arrestert da han ankom. Han klarte å flykte og gjenopptok kommandoen innen en måned hadde gått. Men det var nå opplagt at han ikke hadde noen innflytelse hos perserne. Fra nå av ville hans autoritet være avhengig av hva han faktisk kunne oppnå fremfor hva han lovet å gjøre.

Etter et opphold på flere måneder hvor peloponneserne konstruerte nye skip og athenerne beleiret byer og samlet inn penger i Egeerhavet, fant det neste betydelige sjøslaget sted våren 410 ved Kyzikos. Alkibiades hadde blitt tvunget til å flykte fra Sestos til Kardia for å beskytte sin lille flåte fra den gjenoppbygde peloponnesiske flåten. Så snart den athenske flåten var gjenforent der, førte dens kommandanter den til Kyzikos hvor athenerne hadde opplysninger som indikerte at Farnabazos og Mindaros, kommandantene for den peloponnesiske flåten, sammen planla sitt neste trekk. Skjult av storm og mørke, nådde den samlede athenske styrken området uten å bli oppdaget av peloponneserne. Her satte athenerne sammen en plan for å trekke fienden inn i slag. Ifølge Diodorus Siculus rykket Alkibiades frem med en liten skvadron for å trekke spartanerne ut til slag, og etter han at hadde lurt Mindaros med dette, kom skvadronene til Thrasybulos og Theramenes og sluttet seg til ham ved å avskjære spartanernes retrettmuligheter.

Den spartanske flåten led tap mens de var på flukt og nådde kysten med athenerne i hælene. Alkibiades' styrker ledet den athenske forfølgelsen, gikk i land og forsøkte å trekke de spartanske skipene tilbake på sjøen. Peloponneserne kjempet for å hindre at deres skip ble tauet bort, og Farnabazos' tropper kom for å støtte dem.^[33] Thrasybulos gikk i land med sin egen styrke for å midlertidig avlaste presset på Alkibiades og beordret imens Theramenes til å slutte seg til de athenske landstyrkene i nærheten for å forsterke sjømennene og marinesoldatene på stranden.

Spartanerne og perserne ble overrumplet av ankomsten til flere styrker fra flere retninger, ble beseiret og drevet bort, og athenerne erobret alle de spartanske skipene som ikke var ødelagt. Hippokrates, viseadmiral under Mindaros, sendte et brev til Sparta, men dette ble avskåret og tatt til Athen. Det lød som følger: «Skipene er gått tapt. Mindaros er død. Mennene sulter. Vi vet ikke hva vi skal gjøre.» Kort tid etterpå ba Sparta om fred, men deres appell ble til slutt avslått av athenerne.

Alkibiades og Thrasyllos begynte, i 409, etter seieren, deres beleiringen av Khalkedon med rundt 190 skip. De var ikke i stand til å skaffe seg en avgjørende seier eller å få byen til å overgi seg, men Alkibiades klarte å vinne et lite taktisk slag på land utenfor byens porter, og Theramenes fullførte en avtale med khalkedonerne. Etterpå inngikk de en midlertidig allianse med Farnabazos som sikret hardt trengte penger for hæren, men til tross for dette var Alkibiades fremdeles tvunget til å reise på leting etter mer bytte for å betale soldatene og roerne i flåten.

På leting etter disse midlene, reiste han til Trakiske Khersonese og angrep Selymbria. Han samarbeidet med en proathensk fraksjon i byen og tilbød selymbrierne rimelige betingelser, og innførte streng disiplin for å vise at de var observert. Han skadet ikke byen i det hele tatt, men tok kun en pengesum, satte en garnison i den og dro. Epigrafiske bevis indikerer at selymbrierne overgav gisler til avtalen ble ratifisert i Athen. Historikere vurderer ham som dyktig siden den sparte tid, ressurser og liv, og likevel fullførte hans mål.^[34]

Herfra sluttet Alkibiades seg til beleiringen av Bysants (den senere by Konstantinopel) sammen med Theramenes og Thrasyllos. En del av borgerne i byen, som var demoraliserte og sultne, bestemte seg for å overgi byen til Alkibiades på lignende betingelser som selymbrierne hadde fått. I den avtalte natten forlot forsvarerne sine poster, og athenerne angrep den peloponnesiske garnisonen i byen og deres båter i havnen. Borgerne som forble lojale mot peloponneserne kjempet så hardt at Alkibiades sendte ut en uttalelse midt i kampene som garanterte deres sikkerhet. Dette overtalte de resterende borgerne til å vende seg mot den peloponnesiske garnisonen, som nesten ble tilintetgjort.

Det var i etterspillet til disse suksessene at Alkibiades bestemte seg for å dra hjem til Athen, våren 407. Selv i etterkant av hans nylige seire, var Alkibiades svært forsiktig da han kom hjem. Han var klar over endringene i styreformen, anklagene som teknisk sett fremdeles hang over ham, og den store skaden han hadde påført Athen. I stedet for å reise rett hjem, reiste han i stedet til Samos for å plukke opp 20 skip, og fortsatte med dem til Kosgulfen hvor han samlet sammen 100 talenter. Han seilte til slutt til Gytheion for å gjøre undersøkelser, delvis om de rapporterte forberedelsene til spartanerne der, og delvis om følelsene i Athen om hans hjemkomst. Hans undersøkelser forsikret ham om at byen var vennligsinnet overfor ham, og at hans nærmeste venner oppfordret ham til å komme tilbake.

Derfor reiste han til slutt inn til Pireus, hvor folkemengden var samlet i ønske om å se den berømte Alkibiades. Han kom inn i havnen full av frykt inntil han så sin fetter, og andre av hans venner og bekjente som inviterte ham opp på land. Da han ankom sjøkanten ble han hilst som helt. Noen så likefullt et dårlig tegn i det faktum at han hadde kommet tilbake til Athen på samme dag som seremonien for Plynteria, festen hvor den gamle statuen til Athene ble renset. Dette ble regnet som den uheldigste dagen i året til å gjøre noe viktig. Hans fiender merket seg dette og husket det for fremtidige muligheter.

Alle de kriminelle anklagene mot ham ble frafalt, og anklagene om blasfemi ble offisielt trukket tilbake. Alkibiades klarte å renvaske seg, og løfte den athenske moralen ved å lede prosesjonen til Eleusis, for feiringen av de eleusiske mysteriene over land for første gang siden spartanerne hadde okkupert Dekeilia.^[35] Prosesjonen hadde blitt erstattet av en reise til sjøs, men dette året brukte Alkibiades en avdeling soldater til å eskortere den tradisjonelle prosesjonen. Hans eiendom ble gjenopprettet og ekklesiaen valgte ham til strategos med eneveldig makt på land og til sjøs.

Alkibiades dro ut fra Athen i 406 med 1500 hoplitter og hundre skip. Han klarte ikke å ta Andros, og reiste så videre til Samos. Senere dro han til Notion, nærmere fienden ved Efesos.^[36] I mellomtiden hadde Tissafernes blitt erstattet av Kyros, en slektning av Dareios II av Persia, som bestemte seg for å støtte peloponneserne økonomisk. Den nye inntekten begynte å trekke til seg athenske desertører til den spartanske marinen. I tillegg hadde spartanerne erstattet Mindaros med Lysander, en svært dyktig admiral. Disse faktorene førte til at den peloponnesiske flåten vokste raskt på bekostning av athenerne. Alkibiades dro på leting etter midler og en styrke som trengtes til nok et avgjørende slag, og han forlot Notium og seilte for å hjelpe Thrasybolos i beleiringen av Fokaia.

Alkibiades var klar over at den spartanske flåten var i nærheten, derfor etterlot han 80 skip for å vokte dem under kommandoen til sin personlige styrmann Antiokos, som fikk klare ordrer om ikke å angripe. Antiokos fulgte ikke disse ordrene og forsøkte å trekke Lysander inn i kamp ved å imitere taktikken som ble brukt ved Kyzikos. Situasjonen var derimot radikalt annerledes i slaget ved Notion enn den var ved Kyzikos. Athenerne hadde ingen overraskelseselement, og Lysander var svært godt informert om deres flåte av desertører. Ved et plutselig spartansk angrep ble Antiokos' skip senket, og han selv ble drept. De resterende skipene til lokkestyrken ble så jaget tilbake mot Notium hvor hovedstyrken til athenerne ikke var forberedt på den plutselige ankomsten til hele den spartanske flåten. I de påfølgende kampene fikk Lysander en total seier. Alkibiades returnerte snart og forsøkte desperat å rette opp nederlaget ved Notium ved å få en ny seier, men Lysander kunne ikke tvinges til å angripe flåten igjen.

Ansvaret for nederlaget lå til slutt hos Alkibiades, og hans fiender brukte denne muligheten til å angripe ham og få ham fjernet fra kommandoen, selv om mange moderne forskere mener at Alkibiades ble urettferdig beskyldt for Antiokos' feil.^[37] Diodorus forteller at falske anklager, som hadde blitt ført frem av hans fiender, var del av grunnlaget for at Alkibiades ble avskjediget, i tillegg til tabben ved Notium. Anthony Andrews, professor i oldtidens historie, sier at de overdrevne håpene som hans suksesser den foregående sommeren hadde skapt, var et avgjørende element i hans fall. Han dro aldri tilbake til Athen, men seilte nordover til festningene i Khersonese som han hadde sikret i løpet av sin tid i Hellespont. Implikasjonene i nederlaget var alvorlige for Athen; nederlaget hadde vært lite, men det førte til at ikke bare Alkibiades ble fjernet, men også hans allierte som Thrasybolos, Theramenes og Kritias. De var antagelig de dyktigste kommandantene Athen hadde på den tiden, og fjerningen av dem bidro sannsynligvis til at athenerne måtte overgi seg to år senere, etter det fullstendige nederlaget i slaget ved Aigospotamoi.

Alkibiades' rolle i krigen endte da han ikke hadde lederskapet lengre, med et unntak. Før slaget ved Aigospotamoi, i det siste attesterte faktum av hans karriere^[38], innså Alkibiades at athenerne hadde ankret opp på et strategisk ufordelaktig sted og rådet dem til å flytte til Sestos hvor de kunne trekke fordel av havnen og byen. Dirodorus nevner derimot ikke dette rådet og hevder i stedet at Alkibiades tilbød generalene thrakisk hjelp i bytte mot en del av ledelsen. Generalene til athenerne «vurderte det slik at ved et nederlag kunne skylden feste seg til dem og dersom de seiret ville alle gi æren til Alkibiades»; de ba ham derfor dra og ikke komme nær leiren igjen. Dager senere ble flåten tilintetgjort av Lysander.

Etter slaget ved Aigospotamoi krysset Alkibiades Hellespont og søkte tilflukt i Frygia med mål om å sikre seg hjelpen til Artaxerxes I av Persia mot Sparta. Men spartanerne fikk den persiske satrapen til å drepe Alkibiades. Ifølge Plutark sendte Lysander en utsending til Farnabazos som så sendte sin bror til Frygia hvor Alkibiades levde med sin elskerinne, Timandra. I 404 skulle han til å dra til det persiske hoffet, men hans bolig ble omringet og satt i brann. Han så ingen mulighet for å unnslippe sine attentatsmenn, stormet ut med en dolk i hånden og ble drept av en skur med piler.

Alkibiades var en polariserende figur i antikkens Hellas. Thukydid finner feil ved den athenske statsmannen for sin politiske fremferd og motiver. Ifølge historikeren var Alkbiades «overdrevent ambisiøs» da han foreslo ekspedisjonen i Sicilia for «å skaffe seg velstand og rykte gjennom sine suksesser». Alkibiades holdes ansvarlig av Thukydid for ødeleggelsen av Athen, siden «hans vaner fornærmet alle og fikk dem til å binde seg til andre saker, derfor gikk det ikke lenge å ruinere byen.» Plutark regner ham som «den minst skruppelløse og med mest totale mangel av respekt for andre mennesker.» På den andre siden hevder Diodorus at han var «briljant i ånd og ment for store foretak». Sharon Press ved Brown University påpeker at Xenofon legger vekt på Alkibiades' tjeneste for staten, fremfor skaden han ble anklagd for å ha påført den.^[39]

Demosthenes forsvarer Alkibiades' bedrifter når han sier at hadde tatt til våpen i forsvar for demokratiet, utviste sin patriotisme, ikke gjennom pengegaver eller taler, men gjennom personlig tjeneste. For Demosthenes og andre talere, var Alkibiades en figur som representerte den store mannen under de strålende dagene til athensk demokrati og ble et retorisk symbol.^[40] En av Isokrates' taler, levert av sønnen til Alkibiades, hevder at statsmannen fortjente athenernes takknemlighet for tjenesten han hadde gitt dem. På den andre siden hevder Lysias i en av sine taler at athenerne burde regne Alkibiades som en fiende på grunn av at «han betaler tilbake med skade den åpne hjelpen til hans venner.»

I Athenernes konstitusjon inkluderer ikke Aristoteles Alkibiades i listen over de beste athenske politikerne, men i Senere analyser hevder han at trekkene til en stolt mann som Alkibiades er «sinnsro i livets forandringer og utålmodigheten til vanæren.» Alkibiades skapte hos hans samtidige en frykt for sikkerheten til den politiske orden.^[41] Derfor sa Andokides om ham at «i stedet for å hevde at han selv burde tilpasse seg lovene til statene, forventet han at du skulle tilpasse deg hans egen livsform.» Cornelius Nepos' berømte frase om Alkibiades er sentral i avbildingen av den athenske statsmannen: «overgikk alle athenere i storslagenhet og levevis.»

Selv i dag er forskere delte i synet på Alkibiades. For Malcolm F. McGregor, tidligere leder for avdelingen for klassisk tid ved University of British Columbia, var Alkibiades mer en slu gambler enn kun en som benyttet mulighetene som bød seg.^[42] Evangelos P. Fotiadis, en fremtredende kapasitet innen klassisk gresk filologi, legger vekt på at Alkibiades var «en førsteklasses diplomat» og hadde «enorm dyktighet». Men hans åndelige krefter ble ikke balansert av hans skarpe sinn og han hadde den tvilsomme æren i å lede et folk som lett underla seg demagoger.

Konstantine Paparregopoulos, en betydelig gresk moderne historiker, understreker hans «åndelige evner» og sammenligner ham med Themistokles, men han trekker så frem at alle disse gavene skapte en «forræder, en dristig og uren mann».^[43] Walter Ellis mener at hans handlinger var opprørende, men at de ble utført med tankeløst mot.^[44] David Gribble hevder at Alkibiades' handlinger mot sin by ble misforstått og tror at «spenningen som førte til Alkibiades' splittelse med byen var mellom hans rent personlige og samfunnets verdier.»^[45]

Russell Meiggs, en britisk historiker med antikken som spesialfelt, sier at den athenske statsmannen var absolutt skruppelløs til tross for hans store sjarm og briljante evner. Ifølge Meiggs ble hans handlinger diktert av egoistiske motiver og hans feide med Kleon og hans etterfølgere. Den samme forskeren understreker det faktum at «hans eksempel av rastløst og udisiplinert ambisjon styrket anklagen som ble ført frem mot Sokrates.» Athanasios G. Platias og Konstantinos Koliopoulos, professorer i strategiske studier og internasjonal politikk, sier enda mer kritisk at Alkibiades' egne argumenter «burde være nok til å fjerne tanken om at Alkibiades var en stor statsmann, slik noen mennesker fremdeles tror.»^[46]

Til tross for hans kritiske kommentarer innrømmer Thukydid i en kort digresjon at «offentlig var hans håndtering av krigen så god som den kunne ønskes». Diodorus og Demosthenes regner ham son en stor general. Ifølge Fotiadis var Alkibiades en uovervinnelig general, og overalt hvor han dro, fulgte seier ham. Hadde han ledet hæren i Sicilia, ville athenerne ha unngått katastrofe, og hadde hans landsmenn fulgt hans råd ved Aigospotamoi, ville Lysander ha tapt og Athen ville ha hersket over Hellas. På den andre siden tror Paparrigopoulos at den sicilianske ekspedisjon var en strategisk feil. Platias og Koliopoulos understreker at den sicilianske ekspedisjon i høyeste grad var en strategisk blunder, og at den var et resultat av «lettsindig holdning og en utrolig undervurdering av fienden.»

Angelos Vlachos, en gresk akademiker, vektlegger Athens konstante interesse for Sicilia fra begynnelsen av krigen. Ifølge Vlachos hadde ekspedisjonen ingenting av det ekstraordinære eller eventyrlige over seg og utgjorde en rasjonell strategisk avgjørelse basert på tradisjonell athensk aspirasjon.^[47] Vlachos sier at Alkibiades hadde allerede utformet en bredere plan: erobringen av hele vesten. Han hadde tenkt å erobre Karthago og Libya, for så å angripe Italia og etter å ha vunnet disse, ta Peloponnes. Avgjørelsen til ekklesiaen til å begynne med gav en fornuftig militær styrke som senere ble usannsynlig stor og dyr på grunn av Nikias' krav. Kagan kritiserer Alkibiades for ikke å anerkjenne at den store størrelsen på den athenske ekspedisjonen undergravet den diplomatiske planen som hans plan hvilte på.

Kagan mener at selv om Alkibiades var en kommandant av betydelige evner, var han ikke noe militært geni, og hans selvtillit og ambisjoner gikk langt utenfor hans evner. Han var dermed i stand til å gjøre viktige feil og alvorlige feilberegninger. Kagan hevder at Alkibiades gjorde en alvorlig feil ved Notium da han etterlot flåten i hendene til en uerfaren offiser, og at det meste av æren for den strålende seieren ved Kyzikos må tillegges Thrasybolos. I hans vurdering er Kagan enig med Cornelius Nepos som sa at athenernes ekstraordinære oppfattelse av Alikibiades evner og verdi var hans største ulykke.

Press hevder at «selv om Alkibiades kan regnes som en god general på grunnlag av hans handlinger i Hellespont, ville han ikke regnes som dette på grunnlag av hans handlinger i Sicilia», men «styrkene i Alkibias' handlinger som general er større enn hans mangler.» Professorene David McCann og Barry Strauss forsøker en sammenlignelse mellom Alkibiades og Douglas MacArthur hvor de poengterer at «begge utmerket seg som militære ledere som det festet seg en mystikk rundt.»^[48]

Plutark vurderer «Alkibiades...som en dyktig taler i tillegg til hans andre gaver», mens Theofrastos hevder at Alkibiades var den dyktigste i å oppdage og forstå hva som ble krevd i et gitt tilfelle. Han ville likevel ofte snuble i midt i sin tale, men ville så ta opp tråden igjen og fortsette med all forsiktighet i verden. Selv med lespingen han hadde som ble bemerket av Aristofanes, var hans tale svært overtalende og full av sjarm. Eupolis sier at han var mer flytende i sine private diskusjoner enn når han talte for ekklesiaen. Demosthenes understreker det faktum at Alkibiades ble regnet som «den dyktigste taleren på den tiden.» Paparrigopoulos aksepterer ikke Demosthenes mening, men anerkjenner at den athenske statsmannen kunne underbygge sin sak. Kagan anerkjenner hans retoriske makt, mens Thomas Habinek, professor i klassisk tid ved University of Southern California, tror at taleren Alkibiades så ut til å være det hans publikum trengte på et gitt tidspunkt.^[49] Ifølge Habinek svarte folket på Alkibiades' hengivenhet med sin egen hengivenhet. Derfor var taleren «byens institusjon som snakket til, og elsket, seg selv.» Ifølge Aristofanes, «higer (Athen) etter ham, og hater ham også, men vil ha ham tilbake.»

• Andokides, Against Alcibiades
• Aristofanes, Froskene
• Aristofanes, Vepsene
• Aristoteles, Constitution of the Athenians
• Aristoteles, Posterior Analytics
• Cornelius Nepos, Alkibiades
• Demosthenes, Against Meidias
• Diodorus Siculus, Library, 13. bok
• Isokrates, Busiris
• Isokrates, Concerning the Team of Horses
• Lysias, Alkibiades
• Lysias, Mot Alkibiades
• Platon, Alkibiades
• Platon, Sokrates' forsvarstale
• Platon, Symposion
• Plutark, Agesilaos
• Plutark, Alkibiades
• Plutark, Lysander
• Thukydid, Historien om Peloponneskrigen
• Xenofon, Hellenika

Norsk

• Østberg, Tord (2013): Alkibiades og Aten : en politisk biografi fra det radikale demokratiets første århundre, Oslo: Dreyers forlag, ISBN 978-82-8265-033-5

Engelsk

• Andrewes, A. (1992): «The Spartan Resurgence» i: The Cambridge Ancient History bind V. Cambridge University Press. ISBN 0-521-23347-X.
• Buck, R.J. (1998): Thrasybulus and the Athenian Democracy: the Life of an Athenian Statesman. Stuttgart: Franz Steiner Verlag. ISBN 3-515-07221-7.
• Buckley, Terry (1996): Aspects of Greek History 750–323 BC. Routledge (UK). ISBN 0-415-09957-9.
• Cartwright, David; Warner, Rex (1997): A Historical Commentary on Thucydides: A Companion to Rex Warner's Penguin Translation. University of Michigan Press. ISBN 0-472-08419-4.
• Cawkwell, George (1997): Thucydides and the Peloponnesian War. Routledge (UK). ISBN 0-415-16552-0.
• Corrigan, Elena (2004): «Alcibiades and the Conclusion of the Symposium» i: Plato's Dialectic at Play. Penn State Press. ISBN 0-271-02462-3.
• Cox, C.A. (1997): «What Was an Oikos?» i: Houshold Interests. Princeton University Press. ISBN 0-691-01572-4.
• Denyer, Nicolas (2001): Alcibiades (commentary). Cambridge University Press. ISBN 0-521-63414-8.
• Due, Bodil (1991): «The Return of Alcibiades in Xenophon's Hellenica» i: Classica et Mediaevalia — Revue Danoise de Philologie et D'Histoire XLII: 39–54. ISBN 0-521-38867-8.
• Ellis, Walter M. (1989): Alcibiades. Routledge. ISBN 0-415-00994-4.
• Gomme, A. W.; Andrewes, A.; & Dover, K. J. (1945–81): An Historical Commentary on Thucydides (I–V). Oxford University Press. ISBN 0-19-814198-X.
• Gribble, David (1999): Alcibiades and Athens: A Study in Literary Presentation. Oxford University Press. ISBN 0-19-815267-1.
• Habinek, Thomas N. (2004): Ancient Rhetoric and Oratory. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-23515-9.
• Hatzfeld, Jean (1951): Alcibiade. Presses Universitaires de France.
• Kagan, Donald (1991): The Fall of the Athenian Empire. Cornell University Press. ISBN 0-8014-9984-4.
• Kagan, Donald (2003): The Peloponnesian War. Viking Penguin (Penguin Group). ISBN 0-670-03211-5.
• Kern, Paul Bentley (1999): «Treatment of Captured Cities» i: Ancient Siege Warfare. Indiana University Press. ISBN 0-253-33546-9.
• Lee Too, Yun (1995): «The Politics of Discipleship» i: The Rhetoric of Identity in Isocrates. Cambridge University Press. ISBN 0-521-47406-X.
• Littman, Robert J. (1968): «The Strategy of the Battle of Cyzicus» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association 99: 265–72.
• McCann David, Strauss Barry (2001): War and Democracy: A Comparative Study of the Korean War and the Peloponnesian War. M.E. Sharpe. ISBN 0-7656-0695-X.
• McGregor, Malcolom F. (1965): «The Genius of Alkibiades» i: Phoenix 19: 27–50.
• Paparrigopoulos, Konstantinos (-Pavlos Karolidis) (1925): History of the Hellenic Nation (Volume Ab). Eleftheroudakis (på gresk).
• Peck, Harry Thurston (1898): Harper's Dictionary Of Classical Literature And Antiquities.
• Perrin, Bernadotte (1906): «The Death of Alcibiades» i: Transactions and Proceedings of the American Philological Association 37: 25–37.
• Platias Athanasios G., Koliopoulos Constantinos (2006): Thucydides on Strategy. Eurasia Publications. ISBN 960-8187-16-8.
• Press, Sharon (1991): «Was Alcibiades a Good General?» i: Brown Classical Journal 7.
• Price, Simon (1999): «Religious Places» i: Religions of the Ancient Greeks. Cambridge University Press. ISBN 0-521-38867-8.
• Rhodes, P.J. (2005): A History of the Classical Greek World. Blackwell Publishing. ISBN 0-631-22564-1.
• Sealey, Raphael (1976):. «The Peloponnesian War» i: A History of the Greek City States, 700–338 BC. University of California Press. ISBN 0-520-03177-6.
• Scott, Gary Alan (2000): «Socrates and Teaching» i: Plato's Socrates as Educator. SUNY Press. ISBN 0-7914-4723-5.
• Smith, Willian (1851): A New Classical Dictionary of Greek and Roman Biography, Mythology and Geography. Harper & brothers.
• Strauss, Leo (1978): The City and Man. University of Chicago Press. ISBN 0-226-77701-4.
• Sykoutris, Ioannis (1934): Symposium (Introduction and Comments). Estia. På gresk
• Vlachos, Angelos (1974): Thucydides' Bias. Estia På gresk
• Wolpert, Andrew (2002): Remembering Defeat: Civil War and Civic Memory in Ancient Athens. Johns Hopkins University Press. ISBN 0-8018-6790-8.