Korintkrigen

Korintkrigen
Hoplitter i kamp
Dato 395–387 f.Kr. Sted Fastlandet i Hellas Resultat Ingen avgjørelse Antalkidasfreden diktert av Persia
Stridende parter
Sparta Det peloponnesiske forbund	Athen Argos Korint Theben andre allierte
Kommandanter og ledere
Agesilaos II Lysander Pausanias Peisander	Konon Farnabazos

Korintkrigen var en antikk gresk konflikt som varte fra 395 til 387 f.Kr., hvor Sparta kjempet mot en koalisjon av fire allierte stater, Theben, Athen, Korint og Argos, som innledningsvis ble støttet av Persia. Den utløsende faktoren for krigen var en lokal konflikt i det nordvestlige Hellas hvor både Theben og Sparta var involvert. Den dypere årsaken var fiendtlighet mot Sparta provosert av byens «ekspansjon i Lilleasia, Sentral– og Nord–Hellas...og til og med i vest.»^[1]

Krigen ble utkjempet på to fronter, på land nær Korint og Theben og til sjøs i Egeerhavet. På land hadde spartanerne flere tidlige suksesser i betydelige slag, men klarte ikke å dra nytte av sin fordel, og kampene gikk snart i stillstand. Til sjøs ble den spartanske flåten avgjørende beseiret av en persisk flåte tidlig i krigen, en hendelse som i realiteten gjorde slutt på Spartas forsøk på å bli en sjømakt. Athen dro nytte av dette og satte i gang flere marine felttog i de senere årene av krigen, tok tilbake et antall øyer som hadde vært del av det opprinnelige athenske imperiet i det 5. århundre f.Kr.

Perserne var alarmert av disse athenske suksessene, sluttet å støtte de allierte og begynte å støtte Sparta. Denne deserteringen tvang de allierte til å søke fred. Antalkidasfreden, vanligvis kjent som kongefreden, ble signert i 387 f.Kr. og gjorde slutt på krigen. Denne avtalen erklærte at Persia skulle kontrollere hele Jonia og at alle andre greske byer skulle være uavhengige. Sparta skulle være vokteren for denne freden med makt til å gjennomføre dens klausuler. Effekten av krigen ble derfor at Persia etablerte sin evne til å blande seg effektivt inn i gresk politikk og sikret Spartas hegemoniske stilling i det greske politiske system.^[2]

Sparta hadde støtten til nesten alle greske stater på fastlandet samt Persia i Peloponneskrigen som sluttet i 404 f.Kr., og i månedene og årene som fulgte, hadde et antall av øystatene i Egeerhavet kommet under deres kontroll. Denne solide støtten var derimot snart fragmentert i årene etter krigen. Til tross for samarbeidet under krigen, fikk Sparta snart alene det som var tatt fra de beseirede statene og skatteinntektene fra det tidligere athenske imperiet.^[3] Spartas allierte ble ytterligere fremmedgjort da Sparta angrep og kuet Elis i 402. Elis var et medlem av det peloponnesiske forbund som hadde terget på seg spartanerne under Peloponneserkrigen. Korint og Theben nektet å sende styrker for å hjelpe Sparta i sitt felttog mot Elis.

Theben, Korint og Athen nektet også å delta i en spartansk ekspedisjon til Jonia i 398. Thebanerne gikk til og med så langt som å avbryte et offer som den spartanske kong Agesilaos forsøkte å utføre i deres territorium før han dro. Agesilaos lyktes i sitt felttog mot perserne i Lydia til tross for fraværet av disse statene og rykket så langt inn i landet som Sardis. Satrapen Tissafernes ble henrettet for ikke å ha klart å stoppe Agesilaos, og hans erstatter, Tithraustes, bestakk spartanerne til å bevege seg nordover, inn i området til satrapen Farnabazos. Agesilaos gjorde dette, men samtidig begynte han å bygge en betydelig marine.

Farnabazos var ute av stand til å beseire hæren til Agesilaos og bestemte seg for å tvinge Agesilaos til å trekke seg tilbake ved å skape problemer på det greske fastlandet. Han sendte Timokrates fra Rhodos, en asiatisk greker, for å distribuere penger til de største byene på fastlandet og oppfordre dem til å handle mot Sparta. Timokrates besøkte Athen, Theben, Korint og Argos og lyktes i å overtale mektige fraksjoner i hver av disse statene til å føre en antispartansk politikk. Thebanerne som tidligere hadde demonstrert sin antipati mot Sparta, satte i gang forberedelsene til krig.

Thebanerne var ikke villige til å konfrontere Sparta direkte, og valgte i stedet å provosere frem en krig ved å oppmuntre deres allierte, lokrierne, til å samle inn skatt fra territorium som både Lokris og Fokis gjorde krav på. Fokis svarte med å invadere Lokris og plyndret lokrisk territorium. Lokriene appellerte til Theben om hjelm, og thebanerne invaderte fokisk territorium. Fokiene appellerte så til sin alliert, Sparta, og spartanerne som var glade for å ha en unnskyldning for å disiplinere thebanerne, beordret en generell mobilisering. En thebansk utsending ble sendt til Athen for å be om hjelp. Athenerne stemte for å hjelpe Theben, og det ble inngått en allianse mellom Athen og den boeotiske konføderasjonen.

Den spartanske planen krevde to arméer, en under Lysander og den andre under Pausanias som skulle møtes og angripe den boeotiske byen Haliartos. Lysander ankom før Pausanias, lyktes i å overtale byen Orkomenos til å gjøre opprør mot den boeotiske konfødersjonen og rykket frem til Haliartos med styrkene sine og en styrke orkomenere. Der ble han drept i slaget ved Haliartos etter å ha ført sin styrke for nær murene til byen. Slaget endte uten avgjørelse, der spartanerne stod for tapene innledningsvis, men beseiret etterhvert en gruppe thebanere som forfulgte spartanerne i ulendt terreng hvor de hadde en ulempe. Pausanias ankom dagen etter, tok med seg likene til spartanerne under en våpenhvile og returnerte til Sparta. Der ble han stilt for retten med mulighet for dødsdom og flyktet til Tegea før han kunne bli dømt.

I etterkant av disse hendelsene forberedte både spartanerne og deres motstandere seg for at hardere krigføring. Sent i 395 gikk Korint og Argos inn i krigen som likestilte allierte med Athen og Theben. Et råd ble dannet i Korint for å ta seg av sakene til denne alliansen. De allierte sendte så utsendinger til et antall mindre stater og mottok støtten til mange av dem.

Spartanerne var alarmert av denne utviklingen og var forberedt på å sende ut en hær mot denne nye alliansen. De sendte en budbringer til Agesilaos som beordret ham tilbake til Hellas. Ordrene var en skuffelse for Agesilaos som hadde sett frem til ytterligere felttog i Asia, men han dro hjemover med sin styrker, krysset Hellespont og marsjerte vestover gjennom Thrakia.

De allierte samlet en stor hær ved Korint etter en kort trefning mellom Theben og Fokis hvor Theben seiret. En betydelig styrke ble sendt ut fra Sparta for å utfordre denne styrken i slaget ved Nemea. Styrkene møttes ved det uttørkede elveleiet til Nemea i korintisk territorium hvor spartanerne vant en betydelig seier. Som så ofte i hoplittenes slag, seiret den høyre flanken til hver hær, der spartanerne beseiret athenerne, mens thebanerne, argivene og korinterne beseiret de forskjellige peloponneserne som stod ovenfor dem. Spartanerne angrep så og drepte et antall argiver, korintere og thebanere idet disse styrkene returnerte fra forfølgelsen av de beseirede peloponneserne. Koalisjonsarméen mistet 2800 menn, mens spartanerne og deres allierte mistet rundt 1100.

Den neste betydelige hendelsen i krigen fant sted til sjøs hvor både perserne og spartanerne hadde samlet store flåter under Agesilaos felttog i Asia. Ved å samle skip fra statene i Egeerhavet under sin kontroll, hadde Agesilaos satt sammen en styrke på 120 triremer som han plasserte under kommandoen til sin svigerbror Peisander som aldri hadde hatt en lignende kommando før. Perserne hadde i mellomtiden samlet en styrke av fønikere, kilikere og kyprioter under ledelsen til den erfarne athenske admiralen Konon som hadde tatt Rhodos i 396. Disse to flåtene møttes i slaget ved Knidos i 394. Spartanerne kjempet bestemt, særlig i nærheten av Peisanders skip, men ble til slutt overveldet. Et stort antall skip ble senket eller erobret, og den spartanske flåten ble i realiteten fjernet fra havet. Etter denne seieren seilte Konon og Farnabazos langs kysten av Jonia og fjernet spartanske guvernører og garnisoner fra byene, selv om de mislyktes i å svekke de spartanske basene i Abydos og Sestos.

Agesilaos hadde på dette tidspunktet ankommet Boeotia etter å ha tilbakevist angrep fra thessalierne under sin marsj gjennom deres territorium. I Boeotia ble han møtt av en hær som var samlet fra de forskjellige statene i den antispartanske alliansen. Agesilaos' styrke fra Asia bestod for det meste av frisatte heloter og innleide veteraner i Ti tusen og ble styrket av en halvt regiment spartanere fra Orkomenos og et halvt regiment som ble transportert over Korintbukta. Disse hærene møtte hverandre i slaget ved Koronea i thebansk territorium. I likhet med Nemea seiret begge de venstre flankene, der thebanerne brøt gjennom, mens resten av de allierte ble beseiret. Da de så at resten av styrkene hadde blitt beseiret, omgrupperte thebanerne for å bryte seg tilbake til sin egen leir. Agesilaos møtte deres styrke front mot front, og i kampen som fulgte ble et antall thebanere drept før resten klarte å bryte seg gjennom og slutte seg til sine allierte igjen. Etter denne seieren seilte Agesilaos med sin hær over Korintbukta og returnerte til Sparta.

Hendelsene i 394 etterlot spartanerne med overtaket på land, men svekket til sjøs. Koalisjonsstatene klarte ikke å beseire den spartanske falanksen på slagmarken, men hadde klart å holde alliansen sterk og forhindret spartanerne fra å bevege seg fritt i det sentrale Hellas. Spartanerne ville i de neste årene fortsette å forsøke å slå Korint eller Argos ut av krigen. Imens forsøkte de antispartanske allierte å beholde sin enhet mot Sparta, mens Athen og Theben dro fordel av Spartas opptatthet med å utvide sin makt i områder de tradisjonelt hadde dominert.

Konon og Farnabazos seilte i 393 til fastlandet i Hellas hvor de raidet kysten av Lakonia og tok øya Kythera hvor de satte en garnison og en athensk guvernør. De seilte så til Korint hvor de distribuerte penger og oppfordret medlemmene til rådet til å vise den persiske kongen at de kunne stoles på. Farnabazos sendte så Konon med betydelige midler og en stor del av flåten til Attika hvor han sluttet seg til gjenoppbyggingen av De lange murene fra Athen til Pireus, et prosjekt som opprinnelige ble satt i gang av Thrasybulos i 394. Med hjelp av roere fra flåten og arbeidere betalt med de persiske pengene, ble byggingen snart fullført. Athen dro raskt fordel av disse murene, og en flåte silre for å ta øyene Skyros, Imbros og Lemnos hvor de etablerte klerouky (borgerkolonier).

Omtrent på denne tiden brøt det ut en sosial kamp i Korint mellom det demokratiske partiet og det oligarkiske partiet. Demokratene, støttet av argivene, startet et angrep på sine motstandere, og oligarkiene ble drevet ut av byen. Disse eksilantene dro til spartanerne som på dette tidspunktet var basert i Sikyon, for å få støtte, mens athenerne og boeotierne kom for å støtte demokratene. I et angrep om natten lyktes spartanerne og eksilantene i å ta Lekaeum, Korints havn ved Korintbukta og beseiret hæren som kom for å utfordre dem dagen etter. De antispartanske allierte forsøkte så å ta Lekaeum, men spartanerne angrep og drev dem tilbake.

Spartanerne sendte i 392 en ambassadør, Antalkidas, til satrapen Tiribazos i håp om å vende perserne mot de allierte ved å informere dem om Konons bruk av den persiske flåten som begynte å gjenoppbygge det athenske imperiet. Atheneren hørte om dette og sendte Konon og flere andre for å tale sin sak ovenfor perserne. De informerte også sine allierte, og Argos, Korint og Theben sendte utsendinger til Tiribazos. Ved konferansen som fulgte, foreslo spartanerne en fredsavtale basert på uavhengigheten til alle stater. Dette ble avslått av de allierte, siden Athen ønsket å holde på områdene de hadde tatt i besittelse i Egeerhavet, Theben ønsket å beholde sin kontroll over det boeotiske forbundet og Argos hadde allerede planer om å assimilere Korint inn i sin stat. Konferansen feilet, men Tiribazos var alarmert over Konons handlinger, arresterte ham og gav i hemmelighet spartanerne penger til å utruste en flåte. Konon flyktet raskt, men han døde kort tid etterpå.^[4] En ny fredskonferanse ble holdt i Sparta samme år, men forslagene der ble igjen avslått av de allierte, både på grunn av implikasjonen i det autonomiske prinsippet, men også fordi Athen var rasende på at betingelsene som ble foreslått hadde inkludert at de joniske grekerne skulle avstås til Persia.

I etterkant av den mislykkede fredskonferansen i Persia returnerte Tiribazos til Susa for å rapportere om hendelsene, og en ny general, Struthas, ble sendt for å ta kommandoen. Struthas fulgte en antispartansk politikk, noe som fikk spartanerne til å beodre sin kommandant i regionen, Thibron, om å angripe ham. Thibron lyktes i å herje i det persiske territoriet en stund, men ble drept sammen med noen av sine menn da Struthas tok et av hans dårlig organiserte plyndretokt i et bakholdsangrep. Thibron ble senere erstattet av Difridas som lyktes bedre i plyndringen, sikret et antall mindre suksesser og tok til og med Struthas svigersønn til fange, men han klarte aldri å oppnå dramatiske resultater.

Ved Korint fortsatte det demokratiske partiet å holde selve byen, mens eksilantene og deres spartanske støttespillere holdt Lekaeum. Derfra plyndret de den korintiske landsbygda. Agesilaos drev et felttog i området i 391 og lyktes i å ta flere befestede punkter sammen med et stort antall fanger og bytte. Mens Agesilaos var i en leir og foreberedte seg til å selge sitt bytte, vant den athenske generalen Ifikrates med en styrke sammensatt nesten fullstendig av lette tropper og peltaster en betydelig seier mot det spartanske regimentet som var stasjonert ved Lekaeum i slaget ved Lekaeum. Ifrikates dro fordel av spartanernes mangel på peltaster i slaget og trakasserte gjentatte ganger regimentet med å slå til og trekke seg tilbake. De utmattet spartanerne til de brøt og flyktet. På dette tidspunktet ble et antall av dem slaktet. Agesilaos dro hjem kort tid etter disse hendelsene, men Ifikrates fortsatte å drive felttog rundt Korint, tok tilbake mange av de befestede punktene som spartanerne tidligere hadde tatt, men han klarte ikke å ta Lekaeum. Disse hendelsene blir best beskrevet av Xenofon. Han drev også felttog mot Flios og Arkadia og vant en betydelig seier mot fliaserne og plyndret territoriet til arkadiene da de nektet å møte hans styrker.

En arigivisk hær kom etter denne seieren til Korint og ved å ta Akrokorint var Argos og Korint i realiteten slått sammen. Grensesteinene mellom Argos og Korint ble revet ned, og borgerskapet til de to byene ble slått sammen.

Etter Ifikrates seire nær Korint ble det ikke ført flere betydelige felttog i den regionen. Felttogene fortsatte i Peloponnes og i nordvest. Agesilaos hadde lyktes i felttog i arivisk territorium i 391, og han satte i gang ytterligere to betydelige felttog før krigen sluttet. I det første av disse, i 389, krysset en spartansk ekspedisjonsstyrke Korintbukta for å angripe Akarnania, en alliert av den antispartanske koalisjonen. Agesilaos hadde innledningsvis vanskeligheter med å få tak på akarnianerne som holdt seg til fjellene og unngikk å møte ham direkte. Han klarte til slutt å trekke dem inn i et feltslag hvor akarnianerne ble omringet og mistet et antall menn. Han seilte så hjem over bukta. Året etter inngikk akarnianerne fred med spartanerne for å unngå ytterligere invasjoner.

Agesipolis ledet en spartansk hær mot Argos i 388. Siden ingen argivisk hær utfordret ham, plyndret han landsbygda i en tid, og etter å ha fått flere dårlige tegn, dro han hjem.

Spartanerne begynte å gjenoppbygge sin flåte etter nederlaget ved Knidos og hadde fått kontroll over Korintbukta gjennom kampene med Korint innen 392. Etter den mislykkede fredskonferansen i 392 sendte spartanerne en liten flåte under ledelsen til Ekdikos til Egeerhavet med ordre om å oligarker som var sendt i eksil fra Rhodos. Ekdikos ankom Rhodos, oppdaget at demokratene hadde full kontroll og var i besittelse av flere skip enn han hadde og ventet derfor ved Knidos. Spartanerne sendte da deres flåte fra Korintbukta under Teleutias for å hjelpe til. Teleutias plukket opp flere skip ved Samos og tok så kommandoen ved Knidos og ledet operasjonene mot Rhodos.

Athenerne var alarmert over denne gjenoppstandelsen til den spartanske marine og sendte ut en flåte på 40 triremer under Thrasybulos. Han vurderte det slik at han kunne oppnå langt mer med felttog hvor den spartanske flåten ikke var enn ved å utfordre den direkte og seilte derfor til Hellespont. Han vant flere betydelige stater over på athensk side og innførte en toll på skip som seilte forbi Bysantium. Han gjeninnsatte dermed en intakt som athenerne hadde vært avhengig av sent i Peloponneserkrigen. Han seilte så til Lesbos hvor han med støtte fra mytilenene beseiret de spartanske styrkene på øya og vant et antall byer over på athensk side. Men mens han fremdeles var på Lesbos, ble Thrasybulos drept av raidere fra byen Aspendos.

Spartanerne sendte etter dette ut en ny kommandant, Anaxibios, til Abydos. Han nøt et antall suksesser mot Farnabazos en tid og tok et antall athenske handelsskip. Athenerne var bekymret for om Thrasybolos' sine bedrifter ble underminert og sendte Ifikrates til regionen for å konfrontere Anaxibios. De to styrkene raidet kun hverandres territorium en stund, men til slutt lyktes Ifikrates i å gjette hvor Anaxibios ville føre styrkene sine på en tilbakemarsj fra et felttog mot Antandros og tok den spartanske styrken i et bakhold. Da Anaxibios og hans enn som var strukket ut i en marsjlinje, hadde gått inn i et ulendt, fjellrikt terreng hvor Ifikrates og hans menn ventet, dukket athenerne opp og gjennomførte bakholdsangrepet, drepte Anaxibios og mange andre.

Athenerne satte på dette tidspunktet, i 389, i gang et angrep på øya Aigina utenfor kysten av Attika. Spartanerne drev snart den athenske flåten bort, men athenerne fortsatte felttoget mot Aigina på land. Den spartanske flåten seilte øst til Rhodos under kommandoen til Antalkidas, men ble til slutt blokkert ved Abydos av de athenske kommandantene i regionen. Athenerne på Aigina var snart under angrep og ble trukket tilbake etter flere måneder.

Den athenske flåten nær Athen ble kort tid etter tilbaketrekningen utsatt for et bakholdsangrep fra den spartanske flåten under Gorgopas og mistet flere skip til spartanerne. Athenerne svarte med et eget bakholdsangrep. Khabrias gikk i land med sine styrker på Aigina på vei til Kypros og la seg i bakhold for aiginerne og deres spartanske allierte og drepte et antall av dem.

Spartanerne sendte Teletias til Aigina for å lede flåten der. Han merket seg at athenerne hadde et avslappet vakthold etter seieren til Khabrias, satte i gang et raid på Pireus og tok tallrike handelsskip.

I mellomtiden hadde Antalkidas gått inn i forhandlinger med Tiribazos og nådde en avtale hvor perserne skulle gå inn i krigen på spartansk side dersom de allierte nektet å inngå en fredsavtale. Det ser ut til at perserne som var nervøse av enkelte av Athens handlinger, inkludert støtten til kong Evagoras av Kypros og Hakor av Egypt som begge var i krig med Persia. Perserne hadde bestemt seg for at politikken med å svekke Sparta ved å støtte deres fiender ikke lenger var til det beste for dem selv. Antalkidas angrep og beseiret en mindre athensk styrke etter at han unnslapp blokaden ved Abydos, forente sin flåte med en flåte som ble sendt til støtte fra Siracusa. Med denne styrken kunne han avskjære handelsrutene som førte korn til Athen. Athenerne var klar over deres lignende nederlag i Peloponneserkrigen mindre enn to tiår tidligere og var klar til å slutte fred.

I dette klimaet var de viktigste partene i krigen klar til å diskutere betingelser da Tiribazos kalte sammen til en fredskonferanse sent i 387. Omrisset til avtalen ble lagt ut gjennom et dekret fra den persiske kongen Artaxerxes:

«Kong Artaxerxes mener det er rettferdig at byene i Asia burde tilhøre ham, i tillegg til Klazomenai og Kypros blant øyene, og at de andre greske byene, både små og store, burde være uavhengige, med unntak av Lemnos, Imbros og Skyros. Og disse burde tilhøre som i gammel tid, athenerne. Men den av de to partene som ikke aksepterer denne freden, mot dem vil jeg gå til krig sammen med dem som ønsker denne ordningen, både på land og til sjøs, med skip og med penger.»^[5]

På en generell fredskonferanse i Sparta, sikret spartanerne med sin autoritet de fikk gjennom trusselen av persisk intervensjon, føyeligheten til alle de største statene i Hellas for disse betingelsene. Avtalen som til slutt ble inngått ble allment kjent som Kongefreden. Navnet reflekterte den persiske innflytelsen som avtalen viste. Denne avtalen markerte det første forsøket på en total fred i gresk historie. Under avtalen var alle byer uavhengige, en klausul som ble gjennomført med spartanerne som fredens voktere. Under trussel om spartansk intervensjon, oppløste Theben sitt forbund og Argos og Korint gjorde slutt på sitt eksperiment med delt styresmakt. Korint var avskåret fra sin sterke alliert og ble ført tilbake til Spartas peloponnesiske forbund. Etter åtte års kamper var Korintkrigen slutt.^[6]

I årene som fulgte fredsavtalen, dro de to statene som hadde ansvaret for dens struktur, Persia og Sparta, nytte av fordelene de hadde skaffet seg. Persia var fri fra både athensk og spartansk innblanding i sine asiatiske provinsen, konsoliderte sitt grep på det østlige Egeerhavet og erobret både Egypt og Kypros innen 380. Sparta dro nytte av den autonome klausulen i freden til å bryte opp enhver koalisjon som de anså som en trussel fra sin formaliserte posisjon på toppen av det greske politiske systemet. Illojale allierte ble hardt straffet. Et eksempel var Mantinea som ble brutt opp i fem landsbyer. Med Agesilaos som statsoverhode som talte for en aggressiv politikk, gjennomførte spartanerne felttog fra Peloponnes til den fjerne Khalkidis–halvøya. Deres dominans over fastlandet i Hellas ville vare i ytterligere seksten år før den ble knust i slaget ved Leuktra.

Krigen markerte også begynnelsen på Athens gjenoppstandelse som maktfaktor i den greske verden. Med sine murer og sin flåte gjenoppbygd, var athenerne i en posisjon der de kunne vende sine øyne over sjøen. Innen midten av det 4. århundre f.Kr. hadde de samlet en organisasjon av egeiske stater kjent som den andre athenske konføderasjon og fått tilbake i det minste deler av det de hadde mistet i nederlaget i 404 f.Kr.

Friheten til de joniske grekerne hadde vært en samlende sak siden begynnelsen av det 5. århundret f.Kr., men etter Korintkrigen gjorde staten på fastlandet ikke flere forsøk på å blande seg inn i Persias kontroll over regionen. Etter et århundre med uro og kamp, hersket Persia over Jonia uten innblanding eller uro i over 50 år, frem til tiden til Aleksander den store.

• Diodorus Siculus, Library
• Fine, John V. A., The Ancient Greeks: A critical history, 1983, Harvard University Press, Cambridge, MA, 0-674-03314-0
• Hornblower, Simon, The Oxford Classical Dictionary, 2003, Oxford University Press, Oxford, 0-19-860641-9
• Pausanias, Description of Greece
• Xenofon, A History of My Times, oversatt til engelsk av Rex Warner, Penguin Books, 1979, 0-14-044175-1