Landbruk i antikkens Hellas

Landbruk var fundamentet for økonomien i antikkens Hellas. Omtrent 80 % av befolkningen var involvert i denne aktiviteten.^[1]

Med unntak av de anatoliske kystbyene, hadde antikkens Hellas et relativt homogent miljø. Fjellene sto for 80 % av den tilgjengelige terrenget på fastlandet, og så mye som 90 % på øyene i Egeerhavet. Dette førte naturlig nok til at områder for landbruk var betydelig redusert. Områdene som var tilgjengelig var ofte av fattig jordsmonn og stein. Bare et fåtall sletter, som de i Messenia, var av ordentlig fruktbar kvalitet.

Middelhavsklimaet er karaktisert av to sesonger: den første er tørr og varm, fra april til september (elveleier tørker gjerne opp); den andre er fuktig, og er ofte karakterisert av kraftige reinstormer, frembrakt av vestavind, og mild frostfri temperatur. Det finnes imidlertid variasjoner av dette klimaet, for i fjellområdene kan vintrene ofte bli harde og snøfulle. Attika, Kykladene, de sørlige delene av Peloponnes og Kreta har langt mer tørt klima enn resten av Hellas.

Tidlig i Hellas' historie, som vist i Odysseen, var det greske landbruket, og kostholdet, basert på kornsortene bygg (κριθαί / kritai), durumhvete (σῖτος / pyros), og, mindre vanlig, hirse og hvete. Fellesuttrykket sitos (σῖτος), vanligvis oversatt som hvete, kunne i realiteten bety alle typer korn. I praksis utgjorde 90 % av kornprodusksjonen bygg. Det er mulig at man i antikken var klar over at hveten hadde bedre ernæringskvaliteter, men dyrking av bygg var mindre krevende og var langt mer produktiv. Forsøk på å kalkulere den attiske kornproduksjonen har blitt gjort, men resultatene har ikke vært konkluderende.

Det tok ikke lang tid før matbehovet oversteg produksjonskapasiteten, noe som er en god forklaringsfaktor for den greske koloniseringen, og hvor viktig de anatoliske klerukene var for det athenske rikets kornforsyning.

På den annen side var det greske fastlandet godt egnet for oliventre, som ga olivenolje. Dyrking av oliventrær går langt tilbake i den greske historien. Olivendyrking er en langsiktig investering, for det tar mer enn tjue år før et tre gir frukt, og det bærer frukt bare annenhvert år. Ekte vinranke gror også godt i stenete jord, men krever mye omsorg. Druer har blitt dyrket siden bronsealderen.

Disse ovennevnte kjerneavlingene var supplert med grønnsakshager (kål, løk, hvitløk, linser, kikert, bønner) og frukthager (fiken, mandel, granateple). Urter ble også dyrket (salvie, mint, timian, krydderurter, oregano etc.), så vel som matoljeplanter som linfrø, sesam og valmue

Husdyrbruk – fremstilt som tegn på velstand i verkene til Homer – var i realiteten dårlig utviklet på grunn av de geografiske begrensnigene. Den mykenske sivilisasjon var kjent med kvegoppdrett, men denne aktiviteten ble redusert som følge av folkeutvandringer til mindre egnede områder. Geit og sau ble etter dette den vanligste buskapen; enklere å oppdrette, og ga både kjøtt, ull og melk (benyttet mest i ost). Gris og fjærkre (høner og gjess) ble også benyttet. Kveg var sjeldent og ble mest brukt som trekkdyr, og i noen tilfeller brukt som offerdyr. Esel og muldyr ble avlet frem som laste- og trekkdyr.

Hester ble avlet frem på slettene i Thessalia og Argolida, og var et luksusdyr og tegn på aristokrati. I Aristofanes' komedie Skyene blir det aristokratiske snobberiet fremstilt ved at en athensk aristokrat ved navn Feidippides, heltens sønn, blir så avhengig av hesteoppdrett at han ruinerer sin far.

Det er sannsynlig at de aller fleste gårder hadde en form for hysdyrshold. Kombinerende, så vel som spesialiserte gårdsbruk fantes. En inskripsjon^[2] beskriver en såkalt Eubolos av Elateia, i Fokis, eier av 220 kveg og hester, så vel som 1000 sau og geiter. Saueflokker ble overflyttet mellom dalførene om vinteren, og fjellene om sommeren. Spesielle skatter ble gitt til geitere som passerte dyreflokken gjennom byene.

Tre ble mye brukt, og stort sett for hjemlig bruk; hus og kjerrer var laget av tre, i tillegg til aratrum, eller lett blog. De store greske skogene i høylandet ble avdekt av geiter og trekull-produksjon; senere ble også tømmeret brukt for båtproduksjon (se trireme).

Birøkting ga honning, som var den eneste kilden til sukker for grekerne. Honning ble også brukt som medisin og i produksjon av mjød.

Hesiod (8. århundre f.Kr.) og Xenofon (4. århundre f.Kr.) gir oss god og verdifull informasjon om hvordan det ble jobbet i landbruket.

Innhøstingen av oliven fant sted fra senhøsten til begynnelsen av vinteren, enten av hånd eller med en påle(se illustrasjon). Olivene ble deretter lagt i kurver, der de skulle gjæres i noen uker før de ble presset. Skrupressen, benevnt som den greske pressen av Pliny den eldre, var en relativ sen romersk oppfinnelse fra det 2. århundre f.Kr.. Oljen ble bevart i terrakotta-vaser for bruk resten av året. På den samme tiden ble også trærne beskjært, og man høstet belgfrukter.

Våren var regnsesongen; bøndene tok dette til sin fordel ved å gjøre brakkmark om til produksjonsjord. Grekerne hadde en todelt avlingsrotasjon, der den ene halvdelen av jorden lå i brakk i ett år. Forsøk på å innføre en treårs brakksyklus, ble ofte mislykket på grunn av den fattige greske jorden, mangel på arbeidskraft og tekniske hjelpemidler. Grekerne brukte ikke dyregjødsel, trolig på grunn av mangelen på kveg. Den eneste tilførselen som ble gjort jorden, var frøene som ble ploget inn i bakken etter at jorden kom ut av brakk.

Om sommeren var irrigasjon nødvendig. I juni høstet de med sigd, ljå ble ikke bruk. Hveten ble trøsket ved hjelp av dyrekraft; den ble ganske enkelt trampet av okser, esel eller muldyr. Kornet ble deretter lagret. Det stod bare igjen for kvinner og slaver å male og lage brød.

Høsten var den viktigste årstiden. I begynnelsen av høsten samlet de villnis og forberedte materiale for bål; mens vintrene var milde ved kysten, kunne de ble ganske brutal i høylandet. De måtte også knekke den harde skorpen som hadde dannet seg i kornåkrene i løpet av sommeren. For å gjøre det måtte de bruke en treplog (jernploger var sjeldne), hakke og en treklubbe. Jorden som lå brakk ble sådd ved hånd. Høsten var også tiden da druene ble høstet. Druene ble etterpå knust ved hjelp av tramping i store tønner. Ved hjelp av en sil, rant saften ut under tønnene, og ble lagt i kanner for å gjære.

I de nærmere fire hundre årene som passerte mellom Hesiod og Xenofon, kan ingen signifikante forbedringer bli funnet i jordbruket. Verktøyet forble middelmådig, og det ble ikke gjort noen oppfinnelser som kunne lette arbeidet for verken mennesker eller dyr.

Med unntak av Athen, og noen få områder der flyanalyser har gjort det mulig å foreta undersøkelser hva gjelder landdistribusjon, er landfordelingen i antikkens Hellas lite kjent. Før det 5. århundre f.Kr. er det sannsynlig at jorden tilhørte store landeiere, som for eksempel de attiske eupatridene. I alle fall varierte landfordelingen regionalt; i Attika ble besittelser delt i mindre jordlapper, mens de i Thessalia hadde små leietakere.

Fra det 8. århundre f.Kr. begynte det å oppstå gnistninger mellom de store landeierne og bøndene, som fant sin tilværelse stadig vanskeligere å opprettholde. Dette kan trolig forklares ved befolkningsvekst, som kom av redusert spedbarnsdødelighet. I Athen ble denne krisen løst ved Solons reformer i 594 f.Kr., som forbød slaveri for gjeld, i tillegg til at det ble gjennomført flere tiltak som skulle forbedre bøndenes kår.

I det 5. århundre f.Kr. ble praksisen leitourgia (offentlig arbeide) innført, og plasserte ansvaret for offentlige tjenester i hendene på de rike, noe som førte til at store landeierskap ble redusert. Det er estimert at de fleste borgere av hoplittgrad eide rundt 5 hektar land. I Sparta, førte Lykurgs reformer til en drstisk redistribusjon av land, der 10 til 18 hektar ble gitt til hver borger. Andre steder stod tyranner ofte for redistribusjon av land, som hadde blitt konfiskert av mektige politiske fiender.

Fra det 4. århundre f.Kr. begynner, imidldertid, land igjen å bli konsentrert rundt relativt få landeiere, også i Sparta ifølge Aristoteles.^[3] Uansett ble aldri de store aristokratiske godsene i Hellas av samme størrelse som de i den romerske latifundia; i den klassiske perioden, eide den mektige Alkibiades bare 28 hektar.^[4]

En betydelig del av jorden var offentlig og/eller hellig. Hver enkel by var i besittelse av slikt land, og det er estimert at i Athen, i den klassiske perioden, utgjorde denne delen 10 % av nyttbar jord. Et slikt område var en administrativ inndeling og var eid av byen (i Attika for eksempel var dette en deme eller et tempel). Disse områdene ble bygslet av velstående borgere.