Ynglingesagaen

Ynglingesagaen bygger blant annet på kvadet Ynglingatal. Det ble ifølge tradisjonen forfattet av den norske skalden Tjodolv den kvinværske.^[1] Kvadet inneholder korte beretninger om ynglingeættens konger. Kvadets alder er omstridt. Dateringer fra så tidlig som slutten av 800-tallet til så sent som 1200 har vært argumentert for, siden dette er omstridt. Kvadet skal være diktet til den ellers ukjente Ragnvald Heidumhære og handler om hans angivelige forfedre, tretti ledd tilbake. I Ynglingesaga utbroderer Snorre hendelsene og personene omtalt i kvadet, og skaper en saga utfra kvadets opplysninger. Snorre skriver i fortalen til Heimskringla at «Vi har nå først skrevet om ynglingenes liv etter Tjodolvs utsagn, og så lagt til noe etter frode menns fortellinger». Hvem disse frode (kloke) mennene var, skriver han ikke eksplisitt om her, men senere i fortalen nevner han blant andre Are Frode, Odd Kollsson, Torgeir Avrådskoll og Hall Torarinsson.^[2] Vi kan trolig også regne med at Snorre selv har diktet etter egne forestillinger.

Sagaen starter med geografiske beskrivelser av verden slik man kjente den i Europa på 1200-tallet. Snorre beskriver de «tre verdensdelene» - Asia i øst, Europa eller Enea i vest, og Blåland (Afrika) i sør.^[3] Sagaens kongerekke innledes med Odin og Frøy, som den kristne Snorre rekonstruerte til historiske personer. Dette kalles evhemerisme. Gudenes bolig Åsgård la Snorre til Asia.^[4] I den forbindelse fortelles historien om krigen mellom æser og vaner og den avsluttende fred, hvor Høne og Mime utveksles som gisler mot Njord, Frøy og Kvase.^[5]

Videre forteller Snorre om Odins ekspansjon fra Asia og til Europa mens han sloss mot romernes høvdinger. Han reiste gjennom Gardarike og til Saksland, før han kom til ei øy han kalte Odinsøy; nå Odense. Deretter tok han seg bosted ved Sigtuna.^[6] Deretter kan vi lese om Odins mange kunnskaper om både trolldom og idretter, og Snorre gir ham her også æren for å være opphavsmann til skaldekunsten.^[7]

Etter Odins død ble Njord herre over svearne, og etter ham igjen sønnen Frøy. Frøy hadde også et annet navn, forteller Snorre, han ble også kalt Yngve, og ætten etter ham blir kalt Ynglinger.^[8] Det er altså disse Ynglingene sagaen handler om. Snorre beskriver hver eneste person og hvordan han døde. Til historien om hver enkelt yngling siterer han den tilhørende strofen fra kvadet Ynglingatal. Det er tydelig at mye av Snorres fortelling bygger på muntlige kilder eller ren fantasi, for informasjonen i kvadet er svært knapp.

De første Ynglingene var altså konger i Svitjod, men når vi kommer til Halvdan Kvitbein, har ætten flyttet til Norge. Snorre forteller at Halvdan var gift med Åsa, datter av opplandskongen Øystein Hardråde, som rådde på Hedmark. Halvdan skal ha rådd over mye av både Hedmark, Toten, Hadeland og Vestfold, skriver Snorre. Halvdan døde på Toten, men ble hauglagt i Skiringssal.^[9] Halvdans sønn Øystein ble konge på Romerike og i Vestfold, og ble hauglagt på Borre.^[10] Øysteins sønn igjen var Halvdan den milde og matille; han gav mennene sine masse gull, men sultet dem på mat, påstår Snorre. Halvdans hovedgård var Holtan i Vestfold, og han var gift med Liv, datter til kong Dag fra Vestmar. Halvdan ble også hauglagt på Borre.^[11]

Halvdans sønn, Gudrød, forteller Snorre mer utfyllende om. Han forteller at Gudrød først var gift med Alvhild fra Alvheim, og fikk sønnen Olav Geirstadalv med henne. Etter Alvhilds død giftet Gudrød seg med Åsa fra Agder, mot hennes vilje. De fikk sønnen Halvdan, kjent som Halvdan Svarte, Harald Hårfagres far. Da Halvdan var ett år gammel, fikk moren Åsa sveinen sin til å drepe Gudrød.^[12] Etter Gudrøds død ble sønnen Olav Geirstadalv konge i Vestfold, og delte riket sammen med halvbroren Halvdan.^[13] Ynglingesagaen slutter med at Olav Geirstadalvs sønn, Ragnvald Heidumhære, ble konge etter farens død. Snorre forteller at det var Ragnvald som Tjodolv diktet kvadet Ynglingatal til.^[14] Den neste sagaen i Heimskringla, Halvdan Svartes saga, forteller videre om Halvdan og resten av sagaverket handler angivelig om hans etterkommere. Ynglingesagaen blir dermed en forhistorie for de norske kongene.

 

Vaneguden Frøy var den store fruktbarhetsguden i Norden og inngikk et hellig bryllup (hieros gamos) med jotunkvinnen Gerd, noe som blir gjenfortalt i diktet Skirnismål. Denne myten er også sentral i Ynglingesagaen. Mytologiens hensikten med det hellige bryllup er å avle fram et barn som riktignok slekter på foreldrene, men som hverken er gud eller jotne, men noe helt annet og blir den første representant for en ny art, en kongeslekt. Med krefter og spenninger fra opphavet har kongen en status og en verdi over andre mennesker. Opphavsmyten gir kongen en egen skjebne som et hovedsymbol innenfor herskerideologien i den norrøne tankeunivers.^[15]

Begge de store herskerslektene i Norge, ynglingeætten og ladejarlsætten, legitimerte sin status ved hjelp av denne bryllupsmyten. På samme måte som ynglingeætten fikk sin legitimasjon gjendiktet i Ynglingatal fikk ladejarlsætten sin i diktet Håleygjatal, diktet av den norske skalden Øyvind Skaldespiller på slutten av 900-tallet. I Håleygjatal er æsen Odin og en annen jotunkvinne, Skade, det mytologiske opphavet gjennom sønnen Sæming, som blir fremstilt som stamfar til Håkon jarl. Begge diktene er altså genealogier eller slektslister og fungerte som mytologisk propagandadiktning og alliansebygging.

Myten har også et erotisk element i henhold til religionshistorikeren Gro Steinsland og er således en fruktbarhetsmyte som forteller om forholdet mellom herskeren og hans landområde: «Skalder beskriver landområdet som en elskovslengtende jotunkvinne som ligger i jarlens armer. Fyrsten garanterer vekst og trivsel i sitt landområde».^[16]

Det kan ha vært en egen forbindelse mellom kongen og fruktbarhetsgudinnen hvor han i krisetider ble ofret til henne. Dette vises i fortellingen i Ynglingesaga hvor svearne ofret kongen Domalde etter langvarig uår. Dette er blitt illustrert i Carl Larssons omdiskuterte monumentalbilde Midvinterblot, men det finnes ingen andre belegg som støtter kongeofringen.

Ynglingesaga er den lengste og mest utfyllende fortellingen om Ynglingeætten, men lignende fortellinger, om enn kortere, finnes i Historia Norvegiæ og i den korte sagaen Om Opplendingenes konger. I Islendingabok finnes en liste med navn på ynglingekongene.

• Claus Krag (1991). Ynglingatal og Ynglingesaga: en studie i historiske kilder. Oslo: Rådet for humanistisk forskning ; Universitetsforlaget. ISBN 8200211304. 
• Snorre Sturlasson: Norges Kongesagaer, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip. Gyldendal norsk forlag, Oslo 1979
• Steinsland, Gro: Norrøn religion. Oslo 2005

• Ynglinga saga på norsk hos Heimskringla.no
• Ynglinga saga på norrønt hos Heimskringla.no
• Islendingabok på dansk hos Heimskringla.no
• Om Opplendingenes konger på dansk hos Heimskringla.no