Skaldekvad

Skaldens arbeid var å dikte, dokumentere og gjenfortelle historier, spesielt å videreformidle fortidens bragder. Skalden hadde en framskutt plass i det norrøne samfunn, og hadde en høy posisjon hos en framstående høvding eller konge. Skalden var ikke bare tilskuer og øyevitne, han var også kriger og deltok selv i kampene. Harald Hårfagre gjorde hirden til et kulturelt sentrum for skaldekunst, og fra sagaene kjennes det til mer enn 250 skalder.

Skaldekunst (iðrott) og klokskap (fróðr) var høyt vurdert, og gode kvad ble godt lønnet. En særdeles stor mester var Øyvind Skaldespiller fra Hålogaland. Tilnavnet «skaldespiller» («skaldeforderver») var grunnet hans ry for dyktighet at han «ødela» for de andre skalder. Hans kvad om Håkon den gode er, slik brødrene Beyer uttrykte det, «et uhyggelig, men praktfullt maleri i blodfarger»:

Sårelden brann

i blodute skråmer,

langøksar lutte seg

til liv å taka.

Sårsjøen susa

om sverdneset.

Flein-floda fall

i fjæra på Stord.

De fleste skaldedikt har blitt overlevert ved hjelp av Snorre Sturlasons Heimskringla. Snorre skriver selv at «gamle kveder eller historiske dikt, som folk bruker å more seg med; for om vi ikke kan vite sikkert at de er sanne, så vet vi likevel om at gamle kloke menn har holdt slikt for å være sant» og videre utdyper han om skaldekvadenes troverdighet «Det er nok skaldevis å prise den mest som de nettopp står framfor, men ingen ville likevel våge å fortelle en mann sjøl om verk han skulle ha gjort, når alle som hørte på visste at det bare var løgn og skryt, og han sjøl også. Det ville være hån og ikke ros.»

Skaldedikt finnes også i islendingesagaene, og kvadene er knyttet til personer og hendelser i samtiden. De er lange eller korte, alltid i bunden form, og det tematiske innholdet varierer fra kjærlighetsdikt til nidviser, skjønt begge disse ytterpunktene var egentlig ikke tillatt.

Skaldekvad skiller seg fra Eddadiktningen ved en streng metrikk, og fyldig stil av sjeldne ord og omskrivinger (heiti og kjenninger), mens Eddadiktningen var enklere og ikke tilsvarende preget av kunstferdige koder.

Allerede den engelske historikeren Robert Sheringham (1602–78) fra Cambridge universitet^[1] skrev i sin bok om den eldste engelske historien (De Anglorum gentis origine desceptatio, 1670) at de norrøne kvadene kunne brukes som kilder til religiøse tanker og sosiale skikker.^[2]

 

Derfor ble Sigvat Tordssons kvad om Olav Haraldsson konsultert da historikerne søkte en pålitelig tidfestelse av slaget ved Stiklestad. Snorre skriver at en solformørkelse inntraff under slaget, og følger den kirkelige tradisjonen med 29. august 1030 som datering av slaget. Men Christopher Hansteen som var ansvarlig for den norske almanakken, beregnet tidlig på 1830-tallet at Verdalen ble rammet av en total formørkelse 31. august 1030. Snorres datering var enten feil - eller den var riktig, og solformørkelsen senere knyttet til slaget, slik uvanlige naturfenomener ofte knyttes til hellige personers død. Snorre skrev sin beretning 200 år etter slaget, men støttet seg til Sigvat Tordssons kvad om kong Olav:

Intet lite under

at fra en skyfri himmel

et kraftig jærtegn hendte

for kongen den dag.

Dagen fikk ikke sin farge.

Østfra hørte jeg om slaget.

Men Sigvat var heller ikke til stede på Stiklestad. Han var på pilegrimsferd til Roma, og har kanskje først hørt om slaget da han var på vei hjem til Norge i august 1030. Dermed er heller ikke kvadet hans noe bevis for en solmørkelse som heller ikke er omtalt i andre kilder, og først inntraff et par dager etter slaget.^[3]

Snorre Sturlason skrev sin Edda – også kalt Den yngre Edda – som en lærebok i skaldediktning, i håp om at det skulle fornye skaldekunnskapen. Det er hans poetikk som samlet all den kunnskap som krevdes av en skald.

I Gylvaginning gjengis kunnskapen om de norrøne gudemytene. I Skaldskaparmál greies ut om heiti og kjenninger og de heltesagn som lå til grunn. I Háttatal er det et langt læredikt, hvor Snorre selv virtuost demonstrerer hele rekken av skaldemål.

Stavrim eller allitterasjon (fra latin ad, «til», og littera, «bokstav») betegner bestemte klanglige effekter i vers, for eksempel når det er overensstemmelse mellom to ords begynnelseskonsonanter, og alle konsonanter som kommer før hovedvokalen stemmer overens i begge ord: klang – klar, fjerne – fjell. Stavrim (også kalt bokstavrim) er den gammelgermanske rimformen med streng normert bruk av allitterasjon, ved bruk av samme konsonant eller ulike trykksterke vokaler. Stavrimet henger nøye sammen med setningsrytmen.

Kjenning (norrønt kenning, flertall kenningar, kommer fra kenna við, «gjøres kjennelig ved») er en norrøn betegnelse på omskrivninger eller bruk av metafor. Ordet som omskrives, skal ikke være uttrykt i ordet man går ut ifra, eksempelvis er «kampens ild» en kjenning for «sverd» eller «spydets høysete» for «hånd». Kjenninger er den norrøne kunstdiktningens mest markante trekk, og gjorde kvadene til kunstferdige rebuser som krevde utstrakt kjennskap til norrøn mytologi. Skaldskaparmal remser opp rundt 350 kjenninger for de ulike typene våpen, og mer enn 3.500 kjenninger for våpentyper og kamp er registrert i norrøn litteratur.^[4]

Heiti er et norrønt begrep for en stilistisk hensikt i skaldekvad og var blant skaldens redskaper, hvor begreper som «mann», «kvinne», «konge», «gud», «sverd», «skip» og videre kunne byttes ut med et annet. Bare for Odin finnes det over 150 ulike betegnelser som skalden kunne variere med. De fleste heiti ble skapt av skalden selv etter behov for å berike eller variere ordene. Forskjellen på kjenning og heiti er at kjenninger er poetiske omskrivninger av tingen, mens heiti er å bytte ut et hverdagslig ord med et annet og mindre brukt, som fra «hest» til «ganger».

Fornyrdislag (norrønt fornyrðislag) var Snorre Sturlasons betegnelse for et gammelgermansk versemål, stort sett som i det angelsaksiske Beowulfkvadet eller tyske Hildebrandslied, men finnes også i eldre og yngre runer. Det har en strofe på åtte linjer, hver på 4 metriske stavelser, hvor to og to er bundet sammen med stavrim. Det finnes i fortellende eddadikt som det episke versemålet.

Ljodahått (norrønt ljóðaháttr) betydde «sangenes versemål», og var den verseform som opptrer innenfor panegyrisk og episk skaldediktning og i eddadiktning, hvor den synes spesielt velegnet for livsfilosofiske kvad og treffende replikker i dramatiske dialoger. Den går med strofe på seks linjer, hvor det er ett rim mellom linje 1 og 2 og ett stavrim mellom linje 4 og 5, mens både linje 3 og linje 6 har to stavrim. En fjerdedel av diktene i Den eldre Edda er ljodahått.

Dróttkvætt (det som kvedes, det vil si diktes, for drotten, dvs. kongen^[5]) var det versemål som ble brukt oftest av skaldene og det mest kompliserte og krevende versemålet. Det hadde i tillegg til stavrimet også strenge krav om antallet stavelser og indre rim. Innenfor linje 2, 4, 6 og 8 skulle det være fullrim mellom to stavelser (men ikke nødvendigvis mellom hele ordene), for eksempel dyktig - lykte. Innenfor linje 1, 3, 5 og 7 skulle det være konsonantrim mellom to stavelser, skjønt med ulike vokaler, for eksempel dyktig - sikte.

Dråpa (norrønt drápa, kanskje fra norrønt drepa i betydningen «stikke, skyte inn») er dikt med innskutt stev. Stev er flere og færre verselinjer som gjentas rytmisk i teksten. I dråpa står versene i grupper, avgrenset ved omkvedet. Ettersom dråpa var kunstferdig oppbygd, var den vanskeligere å dikte, og således mer hedrende og det mest ærerike kvad man kunne få. Begge deler gjenfinnes i sagaene om samtidige hendelser og personer.

Hvis stevet manglet, var diktet en flokk ved at versene kom i et tett og ensartet rekkefølge.

Lausaviser (norrønt lausavísur, i entall lausavísa), i bokstavelig mening løs vise, ved at den er ikke tilknyttet en større poetisk helhet; begrepet dekker all norrøn diktning som er enstrofig. En lausevise er et kort og lite dikt som ble improvisert på stående fot. Innholdet kunne derfor strekke seg over hele det menneskelige følelsesaspektet; fra kjærlighet og hat, jubel og nid, takknemlighet og grettenhet. Praktisk talt alle lauseviser som kjennes er overlevert i sagaene, eksempelvis i Gunnlaug Ormstunges saga, og dens vanligste form er dróttkvætt – hyllest til kongen.

• Skald
• Edda
• Den yngre Edda
• Galder

• Dróttkvæði, skjaldkvæði og rímur på norrønt fra «Kulturformidlingen norrøne tekster og kvad» Norge.
• Den norsk-islandske skjaldedigtning, utg. av Finnur Jónsson 1912–1915, fra «Kulturformidlingen norrøne tekster og kvad» Norge.
• Innholdsfortegnelse over gammelnorske og islandske skaldekvad hos Jörmungrund database
• Lexicon Poeticum hos Jörmungrund database
• Den norsk-islandske skjaldedigtning, utg. av Finnur Jónsson 1912–1915
  • Bind A1 Tekst etter håndskriftene 800–1200
  • Bind A2 Tekst etter håndskriftene 1200–1400
  • Bind B1 Rettet tekst med dansk oversettelse 800–1200
  • Bind B2 Rettet tekst med dansk oversettelse 1200–1400
• Skaldic Poetry of the Scandinavian Middle Ages database over alle kjente skaldedikt