Sagalitteratur

 

Foruten sagalitteraturen omfatter den norrøne litteraturen fra perioden skaldekvad, þættir (anekdotiske fortellinger), betydningsfull poesi og skaldekvad, som Edda, Håvamål, og Voluspå, der spesielt legendariske og mytologiske emner fant sin kunstneriske form. I tillegg hadde man også i norrøn tid muntlig litteratur som eventyr, sagn og fra slutten av 1200-tallet ballader.

Sagalitteraturen kan klassifiseres i ulike undergrener. Det er tatt vare på rundt 29 islendingesagaer alene, alt etter hvordan man teller, i tillegg til de øvrige sagaene, kongesagaene, religiøse sagaene og de korte sagaene. Likevel regner man at så mye som 90% av det opprinnelige materialet har gått tapt, som følge av protestantenes herjinger og bokbrenninger under deres brutale maktbefestning i Skandinavia. Sagalitteraturen er episke prosatekster i den norrøne litteraturen, selv om den også støtter seg på kvad og kortere eller lengre poetiske verker, både som referanse og som viktige bærebjelker i fortellingen. Spesielt gjaldt dette når rammefortellingen omhandlet en skald, slik tilfellet er med Egil Skallagrimson i Egils saga.

Sagalitteraturen skildrer heroiske handlinger og har sitt grunnlag i historieskrivningen. Den ble skrevet i en karakteristisk streng objektivitet i en knapp, tettskåren stil om samfunnets fremste menn og kvinner, og spesielt deres ætter. Sagaenes personer var ofte vikinger på reis utenlands eller i voldelige konflikter innenlands. Fortellingene var ofte hentet fra historiske, faktiske personer, vanligvis realistisk fortalt, unntatt de legendariske sagaene, sagaene om helgener og biskoper og oversatte eller gjenfortalte kontinentale romanser.

Sagalitteraturen er blitt beskrevet som den eneste unike litteraturen som Norden har gitt til verdenssamfunnet. «De beste av dem (sagaene) har en framskutt plass i all verdens fortellerkunst.»^[1] En lærebok fra Oxford mener at «Sagaene er middelalderens mest suksessfulle lokale prosa (...) Skandinavias største bidrag til verdenslitteraturen.».^[2] Den svenske filologen Peter Hallberg mener at «Man kan uten å overdrive betegne dem (sagaene) som Nordens eneste samlede, originale bidrag til verdenslitteraturen.»^[3]

 

Ordet saga er beslektet med «å si», «sa», tilsvarende i engelsk «say» og tysk «sagen». Det norrøne begrepet saga kommer av «hva som er sagt», noe som har utviklet seg til å bety «fortelling» og «historie», eller mer formelt som «episk prosatekst av en viss lengde». Saga som begrep refererer vanligvis til den historiske epoke hvor de ble nedskrevet (mellom 1120 og 1400) og med en handling fra den historiske epoken mellom landnåmet og til 1100 som kalles sagatiden, söguöld.

Den italienske lingvisten og forfatteren Umberto Eco formulerte i avsnittet Gjentagelsen typografi i hvilken grad gjentagelsen vises i skjønnlitteraturen, tryggheten av at det samme kommer tilbake, og mener at i sagaen er det en rekke begivenheter som tilsynelatende er nye. Det som endres er at sagaens personer blir eldre; de fødes, de lever og de dør, og det samme fortsetter i neste slektsledd, potensielt i det uendelige. Samtidig som sagaen hyller tidens gang, er det den samme historien som blir kalkert, og den blir således tidløs. Sagaen utfolder seg i en rett linje, eller som et tre, fra stammen strekker grenene seg ut i ættens ulike medlemmer.^[4]

I utgangspunktet refererte de fleste sagaer til faktiske, historiske hendelser og faktiske, historiske skikkelser, men hvordan det faktiske ble fremstilt og oppfattet da de ble skrevet og hva dagens moderne leser krever av den samme virkelighet er ikke nødvendigvis overlappende. Svært mye av dagens litteratur- og historieforskningen på sagalitteraturen fokuserer på hva som er historie og hva som fiksjon.

I motsetning til i Norge, hvor kongen brøt ned gamle ættesammenhenger og skapte nye høvdinger, var situasjonen annerledes på Island hvor de var nødt til kunne føre ætten sin tilbake til landnåmstiden når de senere skulle hevde sin rett på Alltinget. På samme måte var det viktig å kunne føre ætten tilbake til gamlelandet når islendingen reiste til Norge for handel, eller for å søke tjeneste som skald eller i hirden.

Sagalitteraturen slik vi kjenner den er en skriftlitteratur, men var sannsynligvis basert på en lang muntlig tradisjon som gikk flere hundre år tilbake før tiden den ble skrevet ned på. Dette synet kalles for den såkalte «friprosalæren», og det motsatte synet, «bokprosalæren», hevder at de ulike nivåene av kunstnerisk komposisjon og fortellerteknikk peker på en rikt utviklet bokkultur med en selvbevisst forfatter som forfattet en kunstnerisk roman.

Begge syn kan være like riktige og ikke nødvendigvis i motsetning til hverandre; det kan ha vært en rik muntlig tradisjon som ble kultivert av en forfatter i nedskrivningen. Det er stort sett enighet om at hver enkelt saga må vurderes hver for seg i dette spørsmålet. Sagaene gir selv spor av en muntlig tradisjon; i Sturlunga saga fortelles det at gjestene i bryllup ble underholdt «med danser, bryting og fortellinger». I Morkinskinna i Harald Hårfagres saga er det et innslag hvor en islandsk forteller, en sagnamann, underholdt kongen og mennene hans hver kveld under en julefest, og han maktet å fortelle historien slik at den varte gjennom hele den tolv dager lange festen, hvilket viser til noe om lengden og omfanget av den muntlig fortellingen. Selv i 1263 underholdt Sturla Tordsson, en nevø av Snorre Sturlason, en gretten kong Magnus Lagabøte og hans danske dronning Ingeborg Eriksdatter ved å fortelle Huldar saga om ei trollkjerring, og fortelle den så godt at kongen ble blidgjort.

 

Mange sagaer bygde også på andre sagaer som siden har forsvunnet i historiens mørke. Antagelig var det også en rik sagalitteratur som ble skrevet i Norge i 1100- og 1200-årene, kanskje spesielt i Nidaros, men som siden har gått tapt. De fleste sagaer som er blitt overlevert, ble funnet på den islandske landsbygda i løpet av en tiårsperiode av Árni Magnússon (1663–1730), professor på Københavns universitet, og tatt med til Danmark på slutten av 1600-tallet og senere. I København gikk noen igjen tapt i den store brannen i 1728, men en god del ble levert tilbake til Árni Magnússon institutt i Reykjavík i 1971.

I og med at de fleste sagaer som har overlevd var skrevet av folk som hadde flyttet til Island eller som var født på Island, finnes det meninger som hevder at sagaene er utelukkende en islandsk litteratur. Andre mener at det er umulig å skille mellom norsk og islandsk litteratur og at de må forstås som norrøn felleslitteratur, som i og for seg også innbefatter Sverige og Danmark. Island var befolket av mennesker fra Norge med en tilsvarende kulturell bakgrunn, levevis og tankesett som de som bodde i Norge. I den tiden da sagaene ble skrevet ned, var også Island formelt sett en del av Norgesveldet, og kirkelig lå Island under erkebispedømmet i Nidaros fra det ble opprettet i 1152. En stor del av sagaenes innhold og emner omfattet Norge; i særstilling står Snorre Sturlassons Sagaene om Norges konger, men noen tekster har også hatt opphav i Vesterhavsøyene, som Orknøyene eller Færøyene, og et par faktisk så fjernt unna som Grønland.

Norrøn felleskultur skal på ingen måte forringe den enestående stillingen som Island har som leverandør av et av de merkeligste bidragene til verdenslitteraturen. I middelalderen har Island kun sin parallell på Irland, en annen fjerntliggende øy i Europa. At det lille og primitive samfunnet i middelalderens Island kunne frambringe en skriftlitteratur av såpass høy klasse, er unikt i verdenshistorien. Nesten all annen kultur er frambrakt av et økonomisk overskuddssamfunn, som for eksempel den italienske renessanse, selv om også Island krevde en viss økonomisk forutsetning som grunnlag for sagalitteraturen. På 1300-tallet ble Island rammet av vulkanutbrudd, sykdom, epidemier og hungersnød, handelen kom på fremmede hender, og hele landet sank ned i fattigdom. Samtidig ebber sagalitteraturen ut, sannsynligvis som en konsekvens, men også fordi det kulturelle og fruktbare spenningsfeltet mellom gamle og nye idealer, hedenskap og kristendom, ikke lenger var til stede.

 

Island lå i Europas ytterkant, men var aldri isolert. I løpet av 1100- og 1200-tallet vokste det fram et litterært miljø – Islands «lærde tidsrom». Forfatterne tilhørte den islandske overklassen. På de fleste gårdene var det prestelærde høvdinger, «goder», det vil si både høvding og prest. Disse hadde del i tidens europeiske åndsliv og dens vitenskapelige litteratur via Norge og direkte. De sto fram som verdslige ledere av sine områder og «godord» samtidig som de var forlengelsen av den gamle ordningen med å lede blotingen. Gode betyr å være «den som talte med gudene». Enkelte av sagaene vitner om at de islandske sagaskriverne forsøkte å skape en syntese av sin egen kristne tro og den gamle hedenske tradisjonen. Paradokset var at da hedenskapen og åsatroen ble fjernet betydde det samtidig at forfatterne mistet grunnlaget for sin egen diktning.

Noen av forfatterne har sannsynligvis også studert i Europa. Et eksempel på direkte kontakt var at Snorre Sturlasson ble tatt vel imot av hertug Skule og kong Håkon Håkonsson i Norge og formynderregent Birger jarl i Sverige. «Det ble skrevet avhandlinger om grammatikk, astronomi og geografi; det ble oversatt eller kompilert verker om tidsregning og legekunst, og man oversatte prekener, helgenbiografier og latinske historieverker.»^[5] Mange av de litterære verkene hadde direkte impulser fra europisk, kontinental litteratur. Litteraturforskningen har påvist atskillige spor av forfatternes belesthet, men samtidig framtrer sagaene i sin helhet som en selvstendig litterær bedrift.

Sagaskrivningen var ikke bare realistisk og faktisk historieskrivning, men også en dyrkelse av høviske idealer om hvordan menn og kvinner skulle opptre. I slutten av perioden, når forfatterne skriver om samtidens hendelser i Sturlungatiden, oppkalt etter tidens mest betydningsfulle slekt, endrer dette seg markant. I Sturlunga saga hvor største delen var skrevet av et prominent medlem av slekten selv, Sturla Tordsson, er det påfallende i hvilken grad de høviske detaljene mangler. Her er det få bevingede ord og stutte beskrivelser av «kløvde skaller», men omfangsrike og nær motbydelige detaljer om hvordan man gjentatte ganger hamrer løs på en mann som ligger nede, gjerne flere om gangen. Det er kanskje et sannferdig bilde på Sturlungatidens moralske forvirring hvor medlemmer innen samme slekt dreper hverandre, slik eksempelvis Snorre Sturlasson ble drept av sin egen svigersønn.

I slutten av sagaskrivningens gylne tidsalder flyttes også mye av skrivningen over i klostrene, og fra aristokratiske ættesagaer og opphøyde kongesagaer vendes fokuset over til religiøs sagaskrivning.

De første tekstene som er funnet var kristne tekster på latin. Den eldste er en liten beretning om Olav den hellige som kom til England fra Norge rundt 1050, kun tyve år etter helgenkongens død. Omkring 1170 ble legendene om ham samlet i en bok, Passio et miracula beati Olavi, og som ble spredt over hele Europa. Viktigere enn religiøse legender var de første historieverkene som Sæmund Frode^[6] (1056–1135) skrev om den norske kongeætten fra Harald Hårfagre og til Magnus den gode på latin med spesielt vekt på kronologien. Verket har dessverre gått tapt. Rundt 50 år senere, mellom 1160–1190, skrev den norske munken Theodoricus monachus^[7] en tilsvarende Norgeshistorie på latin, Historia de antiquitate regum Norvagiensium, som kortfattet forteller om de norske kongene fram til og med kong Sigurd Jorsalfare. Den eldste saga om de norske kongene på norrønt er likevel Ágrip af Nóregs konunga sögum forfattet av en nordmann i Nidaros ca. 1190.

På 1000-tallet ble de norske landskapslovene nedtegnet og sommeren 1117 vedtok Alltinget at Islands lover skulle «skrives i bok» og da måtte man nytte det språk som folk flest snakket. Are Frode, Are Torgilsson (1067–1148), var den første vi kjenner som skrev historie på norrønt mål. Mellom 1120 og 1133, rundt hundre år før Snorre Sturlasson, skrev han Íslendingabók i to utgaver om Islands historie. Den eldste (som har gått tapt) inneholdt også en fortegnelse over kongene i Norge og den første som ga en sikker kronologi som senere sagafortellere dro nytte av. Boken er ikke bare nøktern og muntlig, men også etterrettelig. På samme tid ble også Landnåmabok skrevet. Den lister opp 400 landnåmsmenn og hvor de kom fra, hvor de slo seg ned, hvem de giftet seg med og etterkommerne deres. Landnåmaboka var uvurderlig kilde for de senere sagafortellerne. På Tingøyrarklosteret oversatte munkene helgenfortellinger fra latin til norrønt, og på norrønt ble de sagaer.

Den eldste rene sagaen som vi kjenner til er Ryggjastykke, skrevet av Eirik Oddsson en gang rundt 1160. Eirik var en oppsøkende forfatter som reiste til Bergen og bodde der i lengre tid. Verket var en norsk samtidshistorie og har senere gått tapt, men den omtales og er delvis lagt inn i Morkinskinna som Snorre Sturlasson brukte som kilde.

Runer kunne kanskje benyttes for korte kvad og lausaviser, men latinske bokstaver var en betingelse for sagaene. De første prestene kom fra England med Olav Tryggvason og norsk håndskrift var derfor basert på den anglosaksiske, i motsetningen til Danmark som ble influert av tyske prester.^[8] Latin kom til Island fra Norge med prestene da alltinget i år 1000 besluttet at Island skulle gå over til kristendommen. De ble opprettet et bispesete på Skálholt i syd rundt 1050 og et annet på Hólar i nord rundt 1100. Utenlandske lærere underviste i latin, musikk og diktekunst. Lovene ble skrevet ned i 1117–1118, men antagelig ble folkespråket tatt i bruk før den tid. Den første grammatikalske avhandling kom 1150 og bekrefter at folk både leste og skrev. Skrivekunsten ble benyttet til nytte, forskning og opplæring før den ble nyttet til å skrive fortellinger.

Den store islandske forskeren Sigurður Nordal har kvantifisert hva Islands litterære mirakel betydde for dets befolkning på kanskje knappe 70 000 innbyggere: Islendingenes jordbruk var basert på sauehold og kvegavl, og de dyrket ikke korn (som ble importert fra Norge), hvilket ga lite skurtresking om høsten og lange vintermåneder med mye fritid til skriving for mennene. For å få nok pergamenter til skrivingen og ikke minst mangfoldiggjøringen krevdes det rundt et par hundre til tusen kalver, og denne luksusen ville ikke ha vært mulig om ikke den beste pergamenthuden kom fra helt unge kalver som knapt hadde annen verdi. Om Island hadde måtte importere pergament ville det sannsynligvis aldri ha vært skrevet noen sagaer.^[9]

Allerede i Landnåmaboka, som stort sett er en tørr oppramsing av navn og steder, finnes det trekk fra det som oppfattes som sagastilen ved at teksten brytes av små episoder. Disse er renskårne dramatiske episoder og virkelighetsnære situasjoner. Et sted fortelles det om en sønn som motsatte seg at hans mor, som var enke, giftet seg på nytt ved å slå frieren i hjel. Sønnen av den døde frieren overfaller så denne og dreper ham: «De møttes på Merkrhraun over for Mork ved Helgahvall. Helge var da sammen med to menn; de kom fra Eyrar. Der falt Helge og en av hans menn og en på Teitrs side. De drap gikk like opp.»

 

Den korte referatstilen er karakterisk for den senere sagalitteraturen. Uten mye utenomsnakk blir handlingen opptegnet i en skarp kontur som forteller hva som skjedde og avslutter med en lakonisk konklusjon. Sagaene tenderer til å lene seg mot det upersonlige, kort og fyndig, utstrakt bruk av underdrivelser (litotes), og uten større forklaring på hvorfor. Forfatteren eller skriveren kommenterer sjelden handlingen eller hvorfor den skjer som gjør. Figurene er ofte kun skisseaktig introdusert. «Der var en mann ved navn...» fulgt av en kort biografi, slektsliste, og de forhold til andre figurene i sagaen, og når intet mer kan sies står det gjerne «...og så var han ute av sagaen.»

Den norrøne litteraturens prosa er uten staffasje, pynt og poetiske vendinger og skiller seg betydelig fra den latinske, kunstferdige prosa på kontinentet. På den motsatte side var skaldenes kvad den norrøne prosaens motsetning: snirklete, omstendelig og talte i koder. Selv i dagens islandske litteratur er det et eiendommelig skarpt skille mellom prosa og poesi, konstaterer den svenske sagaforskeren Peter Hallberg. Sagaene avviste pynteord. En setning som «Han dro sitt skarpe sverd» vil være fremmed i sagaene som isteden vil skrive «Han dro sverdet. Det var et skarpt våpen.»

Det underfundige og underliggende er derimot ofte nærværende i teksten, stundom også med humoristiske trekk og da kanskje først og fremst i dialogen og den kvikke replikken. I Njåls saga er det en episode hvor en bande har omringet huset til Gunnar fra Lidarende for å drepe ham, og en av dem klatrer opp på huset for å finne ut om han er hjemme. Gjennom takluka får han Gunnars atgeir (en form for spydøks) i maven. Han tumler ned og de andre spør om Gunnar er hjemme. «Det eneste jeg vet», svarer mannen, «er at atgeiren hans var hjemme.» Så faller han død om.

I Gisle Surssons saga er det en lakonisk episode hvor en fredløs har drept den ene av to menn som forfulgte ham inn i skogen. Da den overlevende kommer ut av skogen bemerker han til sine venner at det var rent besværlig å bane seg veg mellom trærne. Eller i Sagaen om Grette Åsmundsson når Grettes bror Atle får et spyd gjennom seg og konstaterer saklig at de er blitt ganske populære disse bredbladete spydene før han faller om. Personene i sagaene er en blanding av idealtyper og personer med sterke personlige trekk. I Egils saga blir det lagt vekt på at Egil er spesiell. I noen sagaer har kvinner en viktig rolle, slik som den vakre, men farlige og forføreriske Hallgjerd i Njåls saga.

Sagalitteraturens karakteristiske trekk sett fra et litterært ståsted peker fram mot moderne hardkokt kriminallitteratur. Ikke minst de renskårne setningene til Ernest Hemingways romaner befester fiksjonen første regel: «Show it, don't tell it!» (Vis det, ikke forklar det!)^[10] Sagaenes tilsynelatende enkelhet krever faktisk en mer oppmerksom leser. Ett eneste ord kan ha stor betydning for den videre handling. Tilsvarende ser vi at mange av dagens forfattere uansett genre vender tilbake til sagalitteraturen for å skjerpe og slipe sin litterære stil, eksempelvis Roy Jacobsen.

 

I Halvdan Svartes saga lar Snorre Sturlasson dronning Ragnhild ha Norges historiens viktigste drøm. «Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var ei klok kvinne,» skriver han. Hun drømte om et stort tre som vokste fra en torn til det strakte seg ut over hele landet og utenfor Norges grenser. Drømmen ble tolket slik at den danner forutsetningen for samtlige av Snorres kongesagaer og er på samme tid hans store selvpålagte oppgave, å vise at Halvdan Svartes ætt hadde en særegen kongsrett til Norge.^[11]

De fleste sagaer blir innledet av en spådom om hva som vil skje, gjerne i form av en illevarslende drøm. Drømmen har mer en fortellerteknisk funksjon for å gi historien en ansats enn å åpne for psykoanalytisk drømmetydning, skjønt det er nok av sagaskikkelser som fortolker drømmene. Drømmene er av den enkle sorten: de forutser død og uhygge, og billedmessig er de ikke mer kompliserte enn at fienden opptrer som et farlig dyr. I Gunnlaug Ormstunges saga antyder Torsteins drøm et lengre handlingsforløp, og Torstein har en austmann (nordmann) til å tyde den for seg: «Hvis jeg sier deg drømmen, så skal du tyde, slik den er til.» Etter at drømmen er blitt fortalt får Torstein tolkningen. «Nå har jeg tydet drømmen, og jeg tenker det vil slå inn.» Torstein misliker tolkningen: «Ille og uvennlig har du rådet drømmen,» svarer han.

Drømmer synes å komme til de som allerede har særlig grunn til å frykte for sin skjebne og drømmene deler denne innsikten med leseren. Det som er spådd om det som skal skje, det vil også skje. Således er drømmene en måte å fremstille skjebnetroen på i kunstnerisk vendinger. Troen på at lagnaden er styrt og satt en gang for alle går som en rød tråd gjennom alle sagaer. Drømmer og skjebne knyttes sammen som to sider av samme sak.

Skjebnetro er ikke gudstro. Det er ikke gudene som griper inn i menneskenes liv. Troen på lagnaden er en hedensk tankegang som bor dypt i menneskene til tross for at de er kristne. Kristendommen stikker ikke dypt hos sagaenes mennesker. De to trosformene, fortidens sed og skikk (hedenskapen) og kristendommen, fulgte hverandre tett, men var likeså vanskelig å forene som kald vann og smeltet bly, slik Halldór Laxness uttrykte det.^[12]

Menneskene kan ikke be eller ofre til en himmelsk makt for å unngå skjebnen som er uunngåelig og uhåndgripelig. Sagalitteraturens kalde og objektive handlingsreferat understreker skjebnens etiske grep, men skjebnen er mer fatalistisk enn deterministisk. Innenfor en fastlagt ramme finnes det et lite rom for handling og endring, men når den er endelig, kan man, som nordmannen Gisle i Gisle Surssons saga, med ro slå fast at «Slik skal det nå være.» I skjebnen ligger det en mulighet for de som er underlagt den. De er dømt til å gå til grunne, men de har et valg: de kan møte skjebnen ynkelig og handlingslammet, eller gå den i møte med et løftet hode. Hvis det siste velges har han levd opp til sagaens etiske mannsideal: døden er endelig, men ettermælet lever evig.

I vissheten om at man kan møtt døden slik minnet om en selv skal leve kan man, som Gisle Sursson, faktisk finne en frihet og lettelse når de plagsomme drømmer har vist at slutten har kommet. Den siste kampen er da en framvisning av mot og stolthet til å krenke motstandernes ære ved å gjøre det mest mulig vanskelig for dem, hele 14 mann, å ta livet av ham. Når innvollene tyter ut, holder han dem på plass med å stramme til beltet, og kjemper videre på sine knær inntil han er død. Det eneste som teller er ettermælet slik Håvamål treffende uttrykte det i verselinje 76:

 

Sagalitteraturen synes å være konsentrert rundt voldelige konflikter, men den dyrket aldri volden for sin egen del. Berserker og drapsmenn får liten plass i fortellingene, med unntak av Egil Skallagrimson som passer dårlig inn i de fleste sammenhenger. Sagaenes hovedpersoner vegrer seg i det lengste for gripe til vold, og når de gjør det er det et spørsmål om menneskelig verdighet. Det norrøne samfunnet både før og etter kristendommen var ikke et rettløst samfunn. Man kunne ta opp urett og uenighet ved tinget og få en dom, men det var ingen rettsinnstans som kunne tvinge dommen igjennom. Det var opp til den enkelte å gjøre dommen gyldig. Loven sa derimot ingenting om hevn. Hevn var styrt av andre, men like fullt rasjonelle prinsipper.

Hederlig adferd krevde at en mann med ære måtte lyse et drap på seg innen tre dager ellers var drapet som mord å betrakte. Drap gjort i ly av mørket, náttvíg – nattdrap, var æreløst. En slik ærekjær holdning kunne også gi underlige utslag, noe et eksempel fra Egils saga viser. Etter å ha vært i viking og herjet forteller sagaen om at de om natten hadde røvet en gård, men på veg tilbake til skipene sier Egil: «Her har vi stjålet bondens gods uten at han vet noenting om det, – men den skammen vil vi ikke ha sittende på oss! La oss dra tilbake til garden og gjøre saken kjent!» Han drar så tilbake og setter fyr på gården.^[13]

Ære er et etisk nøkkelord i sagaene som oppleves helt konkret. Sagaenes personer kunne ikke rå over lagnaden, men æren var innenfor hva de kunne gjøre noe med, og således berge ettermælet. Uten ære kunne man ikke eksistere. Sto man seg ikke opp for sin egen ære dømte man ikke bare seg selv, men også hele ætten. I sagaene blir den enkeltes ære utsatt for en rekke prøvelser. I den store og komplekse Njåls saga har Gunnar fra Lidarende lenge unngått å slå tilbake mot sine motstandere. Et sted sier han: «Jeg vet ikke om jeg er mindre modig enn andre selv om jeg har vanskeligere enn andre å drepe.»

Den sjeldne selvinnsikten kan minne om kristendommens krav om mildhet og å avstå fra hevn. Men når hans motstandere rir over ham når han er ute på åkeren, og verre, spre ryktet om at han gråt da så skjedde, da har ikke Gunnar lenger noe valg. Han kan ikke leve med skammen. Unnlater han å gjøre gjengjeld er han æreløs og motstanderne har fått rett. Han må dra ut og slå dem i hjel.

 

Om mennene unnlot å hevne urett og drap sto det ofte kvinner bak og egget dem. Mange av sagakvinnene oppfordret mennene sine til hevn og drap. Det er mange harde kvinner som opptrer i sagalitteraturen, noe som gjenspeilet den kulturen de sto i. Straks en kvinne var gift tok hun ledelsen over husholdet og bar nøklene i beltet som tegn på sin autoritet. Kvinnene i Njåls saga, et høydepunkt innenfor sagalitteraturen, tar fordeler av denne makten. Bergtora, Njåls hustru, taler fritt om sin maktposisjon: «Jeg er Njåls hustru, og jeg har like mye å si når det gjelder husfolk som ham.»^[14]

Hallgjerd, kona til Gunnar fra Lidarende, er ei stolt, farlig og lunefull kvinne. Gunnar og Njål er venner, men det hindrer ikke Hallgjerd og Bergtora å starte verdenslitteraturens kanskje mest berømte nabokrangel. Kvinnenes uvennskap fører til det ene mannsdrapet etter det andre, hele syv mann må dø for sine kvinner mens deres maktesløse ektemenn, Gunnar og Njål, betaler bot for drapene mens både vennskapet og ættene lider tungt.

I Laksdøla saga hisser Gudrun sine brødre til drap ved å beskylde dem for umandighet og ikke å duge til verken ondt eller godt: «Etter den hån og skam som den Kjartan har tilført dere ligger dere og sover...»

Når Hallgjerd får en mann til å dikte niddikt mot Njål, den skjeggløse gubbe, som hun hånlig kaller ham, må Bergtora benytte harde ord overfor sine sønner for å egge dem. Sønnen Skarphedin forsøker å le bort morens beskyldninger, men samme natt drar de ut og dreper niddikteren.

Når Hildegunn viser en kappe fylt med blod til Flose, han som ledet brenningen av Njåls hus, roper han ut i fortvilelse: «Du vil at vi skulle gå til et verk som må bli det verste for oss alle! Og kalde er kvinners råd!» Det er et fåfengt rop, for han vet akkurat hva som skal til.

Kvinner blir beskrevet med få ord i ytre beskrivelser. Isteden er det i handling og dialog at sagaenes kvinner blir framstilt, og da både fargerikt og nyansert. Selv om mange av kvinnene vises som både ærekjære og kalde, problematiske og vanskelige, er ikke dette bildet entydig. Aud i Gisle Surssons saga står trofast ved sin manns side etter han er blitt lyst fredløs og hjelper ham å skjule seg år etter år helt til han blir drept.

Njåls saga viser også en tilsvarende side med Bergtora når hun velger å brenne inn sammen med sin mann selv om hun blir tilbudt fritt leide. Det er et sammensatt bilde av henne som viser både det gamle patriarkalske kvinneidealet hvor ære og ætt kommer først, men også den kvinne som trofast ærer det ekteskap hun har inngått.

Kanskje en av de mest kampvillige sagakvinnene er Aud i Laksdøla saga som ønsker seg hevn etter at ektemannen Tord har skilt seg fra henne, men ætten, det vil si hennes brødre, unnlater å stå opp for henne. Da tar hun håndfast grep om hevnen selv. Hun kler seg bukser og rir til mannens gård og hogger ham ned flere ganger med sverd mens han ligger og sover. «Så stakk hun så hardt at sverdet ble stående i senga. Så gikk Aud bort, fant hesten, hoppet på ryggen og red hjem med så gjort.» Etterpå gir brødrene henne anerkjennelse for å ha opprettet æren.^[15]

 

Islendingesagaer eller ættesagaer ble både skrevet på Island og har sin handling der, selv om de stundom i innhold nærmer seg kongesagaene. Tross det samme kulturgrunnlag er de 29 overleverte islendingesagaene innbyrdes svært forskjellige. Egils saga er et mektig epos om en komplisert skald og berserk, grusom som menneske, større enn livet som poet. Njåls saga er kanskje den rikeste av alle sagaene, et konsentrert drama rundt tetthogde menneskeskildringer i et store persongalleri med tragiske skjebner, skjønt ikke uten humor og ironi. Minneverdige replikker er ofte islendingesagaenes varemerke, som når Tormod Kolbrunarskald i Fosterbrødrenes saga river ut en pil fra brystet slik at deler av hjertet følger med sukker han: «Kongen har fødd oss vel, feit er jeg ennå om hjerterøttene.»

Språklig eller saklig er det ingen forskjell på islendingesagaene, kongesagaer og biskopsagaer. Inndelingen er gjort etter tekstenes emne: islendingesagaene skildret hendelser blant islandske innbyggere på 900- og 1000-tallet, mens kongesagaenes emne var de norske kongene i den samme perioden. De såkalte «biskopsagaene» skildret kirkens liv og kirkens menn i perioden fra midten av 1000-tallet og fram til nedskrivningens samtid.

Snorre Sturlason var både skald, historiker, sagaskriver og politiker, og det siste ble hans død. I seg samlet han hele den norrøne litteraturen til sine sagaer om de norske kongene under navnet Heimskringla.

Likevel var det også andre verker som Snorre bygde på, og i tillegg ble det skrevet egne sagaer om Sverre Sigurdsson, Håkon Håkonsson og en saga om Magnus Lagabøte som det dessverre bare finnes fragmenter igjen av. Det er et paradoks at landet Norge som lå lengst nord av alle de europeiske nasjonene, kanskje det minst siviliserte av dem alle, er det som etter sine forutsetninger har den rikeste skriftkulturen på denne tiden. Til sammenligning lå både Sverige og Skottland i fornalderens mørke fram til slutten av 1200-tallet.

De fleste historiske sagaene skildrer forhold i Norge eller Island, men her finnes også sagaer fra Danmark (Jomsvikingenes saga), vesterhavsøyene (Orknøyingenes saga) og Sverige Gutasagaen).

Disse sagaene er (i motsetning til islendingesagaene) skrevet forholdsvis samtidig med de begivenhetene som skildres. Sturlunga saga og sagaene som er redigert inn i denne, er eksempler på samtidssagaer. Disse skildrer personer og hendelser fra islandsk historie på 1100- og 1200-tallet. Kongesagaer som Sverres saga, Baglersagaene og Håkon Håkonssons saga er også samtidsagaer.

De islandske ættesagaene, selv de mest litterære, gjorde alltid krav på å være historie, men med ‘fornaldersagaene’ var hensikten det stikk motsatte. Fornaldersagaene var blott til underholdning og hentet sin tematikk fra tiden før Harald Hårfagre. I utgangspunktet var det en historisk kjerne, fulgt av fantastiske reiser til fjerne steder. Antagelig fulgte denne fortellertradisjonen med nordmenn til Island i Landnåmstiden. En del finnes som þættir, småfortellinger, i regulære sagaer. Eventyrdragene finnes i de såkalte ‘lygesagaene’, som kong Sverre Sigurdsson sa var de aller morsomste. Det er stundom vanskelig å dra et skarpt skille mellom fornalder- og lygesagaer ettersom begge er preget av fantastiske elementer, men de siste var enda mer utpreget i det siste, og med innslag av et frimodig erotisk språk og trolldom, og ikke minst med en enestående supermann som helt.

Den meste av den religiøse prosaen på norrønt mål var stort sett oversettelser: Postola sögur (Apostelsagaer), Heilagra manna sögur (Sagaer om hellige menn) og andre. I tillegg finnes Gammelnorsk homiliebok fra ca. 1200, den eldste bevarte håndskriften med norsk opphav og som inkluderer Stavkirkeprekenen. Deler av kongesagaene er i realiteten også kristne sagaer, spesielt helgenbiografiene om Olav den hellige. Rundt 1170 ble det laget en større legendesamling om ham på latin, kanskje av erkebiskop Øystein Erlendsson, Passio et miracula beati Olavi, som i en kortversjon ble spredt over hele Europa.

Selv om man inkluderer skrifter som har gått tapt i historiens mørke var det litterære livet i Norge ikke av samme høyde som på Island, likevel ble innflytelsen fra Europa merkbar utover 1200-tallet. Håkon Håkonsson markerte vendepunktet og var en pådriver til å få oversatt kontinental middelalderlitteratur som blant annet ridderdiktningen og som ble gjenfortalt som sagaer. De romantiske riddersagaene var annerledes enn de norrøne sagaene, kunstferdige og ofte sentimentale, og med disse fulgte også andre høviske idealer. Disse idealene kom også til syne i Kongespeilet (Konungs skuggsjá), kanskje det eneste litterære høydepunktet fra norsk middelalder.

Om man løsriver seg fra tidsdefinisjonen, er det flere eksempler på at sagaen som litterær genre er benyttet i muntlig fortellertradisjon lenge etter sagatiden, jfr ættesoga om Villændene fra Hol i Hallingdal og soga om Olav Mannslagar fra Seljord i Telemark. De nevnte sagaene er skrevet ned etter muntlig fortellertradisjon i senere tid, og omhandler folk og hendinger på 1600- og 1700-tallet.

Saga som litterær form benyttes av og til av moderne forfattere, for eksempel Vera Henriksen.

• Liestøl, K., Upphavet til den islandske ættesaga, 1929
• Holtsmark, Anne, Det nye syn på sagaene, «Nordisk tidsskrift», 1959
• Hallberg, Peter, De islandske sagaer, København 1979
• Beyer, Harald og Edvard, Norges litteraturhistorie, Oslo 1978
• Steinsland, Gro, Den hellige kongen, Oslo 2000
• Carol J. Clover og John Lindow (red.), Old Norse-Icelandic Literature: A critical guide, Ithaca 1985, repr. med forord av Theodore M. Andersson, Toronto 2005
• Odd Einar Haugen, Handbok i norrøn filologi, Bergen: Fagbokforlaget, 2004
• Rory McTurk (red.), A companion to Old Norse-Icelandic literature and culture, Malden, Mass: Blackwell, 2005

• heimskringla.no – norrøn litteratur
• Anne Kari Moberg: Om sagaene som historiske kilder; utdrag fra hovedfagoppgave ved Universitetet i Bergen, 2005
• Jon Gunnar Jørgensen: Oversettelse av norrøn litteratur; Norsk oversetterleksikon