Rikard I av England

Selv om Rikard ble født ved Beaumont Palace i Oxford i England, som andre fra Huset Plantagenet, var han egentlig fransk i sitt vesen. Da foreldrene skilte lag, ble han værende hos sin mor. Han fikk hennes hertugdømme Aquitaine i 1168 og grevskapet Poitiers i 1172. I 1170 ble, i henhold til fransk skikk og bruk, hans eldre bror Henrik kronet som Henrik III, konge av England, mens hans far ennå levde. Historikerne har siden navngitt denne Henrik «den unge konge» for å ikke forveksle ham med den senere Henrik III av England, som var hans nevø.

Rikard var velutdannet, diktet poesi, og skrev på fransk og den oksitanske dialekten limousinsk. Det ble sagt at han var meget tiltrekkende og flott som type; håret var lyst, en mellomting mellom rødt og blondt, og han var blåøyd og hadde blek hud. Han var tydeligvis over gjennomsnittlig høyde^[7], men hans levninger har vært tapt siden den franske revolusjonen, og hans nøyaktige høyde er derfor ukjent. Fra tidlig av viste han betydelig politisk og militær kunnskap, og ble kjent for sitt ridderskap og mot da han kjempet for å kontrollere den opprørske adelen i sitt eget område.

 

Som sine brødre utfordret Rikard hyppig sin fars autoritet. Våren 1174, da han var 16 år gammel, slo Rikard seg sammen med brødrene Henrik og Geoffrey i et opprør mot faren i et forsøk på å kaste ham fra tronen. Innledningsvis forble kun Normandie trofast til kong Henrik II, men ved august hadde kongen hovedsakelig knust opprøret i England. Etter å ha krysset Den engelske kanal, invaderte han Poitou og Aquitaine, rikene til Rikards mor Eleonora, tok henne til fange og lot henne sitte fengslet resten av året.^[8] Rikard var den siste av brødrene som fortsatte kampen mot faren, men til slutt ga han seg og ba ydmykt om benådning.

Henrik II synes uvillig til å betro noen av sine sønner ressurser som kunne bli brukt imot ham. Det var mistanke om at Henrik hadde tatt Rikards trolovede, prinsesse Alys, datter av Ludvig VII av Frankrike ved hans andre hustru, som sin elskerinne. Dette ekteskapet mellom Rikard og Alys var teknisk umulig i kirkens øyne, men Henrik var unnvikende: Alys’ medgift, de franske og normanniske delene av Vexin, var altfor verdifulle. Rikard selv var avskrekket fra å frasi seg forlovelsen med Alys, særlig ettersom hun var søster av kong Filip II August av Frankrike, en nær alliert av ham.

Etter hans nederlag i å velte sin far fra tronen, konsentrert Rikard seg om å slå ned indre opprør fra adelen i Aquitaine, særlig i distriktet Gascogne. Den økende grusomheten til hans styre førte til et betydelig opprør der i 1179. I et håp om å velte Rikard fra hans posisjon, søkte opprørerne hjelp fra hans brødre Henrik og Geoffrey. Vendepunktet kom i Charentedalen våren 1179. Festningen i Taillebourg var godt befestet, lett å forsvare og betraktet som uinntagelig. Festningen var omgitt av en klippe på tre kanter, en by på den fjerde siden og med tre ringmurer. Rikard lot herje og ødelegge gårdene og åkrene rundt festningen, slik at de ikke lenger kunne få forsyninger eller forsterkninger. I desperasjon forlot garnisonen sine sikre stillinger i festningen og angrep Rikards styrker, men han klarte å slå dem på flukt og forfølge dem innenfor portene. Slottet falt dermed etter bare to dager. Rikards seier ved Taillebourg avskrekket mange adelige fra å gjøre opprør og tvang dem til å erklære sin lojalitet. Seieren ga også Rikard ryktet at han var en dyktig militær leder.

I 1181–1182 sto Rikard overfor et nytt opprør grunnet overtagelsen av grevskapet Angoulême. Hans motstandere henvendte seg til Filip II av Frankrike for hjelp og krigen spredte seg i Limousin og Périgord. Rikard ble anklaget for tallrike grusomheter mot sine undersåtter, blant annet voldtekt: «Han tok med makt hustruene, døtrene og kvinnelige slektninger av sine frie menn, og gjorde dem til sine konkubiner, og etter at han hadde slukket gløden av sin lyst på dem, overlot han dem til sine soldater for horeri».^[9] Med støtte fra sin far og fra Henrik den unge konge klarte imidlertid Rikard å tvinge vicomte Aimar V av Limoges og greve Elie av Périgord til fred.

Etter at Rikard atter hadde underkastet sine opprørske baroner utfordret han igjen sin far om tronen. Fra 1180 til 1183 vokste striden mellom dem da kongen beordret Rikard å betale tributt og gi sin hyllest til Henrik den unge konge, men Rikard nektet. Til slutt, i 1183 invaderte både Henrik den unge konge og Geoffrey, hertug av Bretagne, Aquitaine i et forsøk på å tvinge Rikard på kne. Rikards baroner gikk inn på deres side og mot sin hertug. Rikard og hans hær klarte å holde invasjonen unna. Alle fangene de tok ble henrettet. Konflikten tok en kort pause i juni 1183 da Henrik den unge konge døde etter ha pådratt seg dysenteri. Henrik II ga deretter sin yngste sønn Johan tillatelse til å invadere Aquitaine. Med Henriks død var Rikard blitt den eldste sønnen og direkte arving til den engelske tronen. Striden mellom far og sønn fortsatte dog.

For å styrke sin posisjon gikk Rikard i 1187 i allianse med Filip II, som selv var sønn av Eleanoras tidligere ektemann Ludvig VII med dennes tredje hustru, Adele av Champagne. Roger av Hoveden skrev:

«Englands konge ble meget forbauset og undret seg hva (denne alliansen) kunne bety, og, for å ta forholdsregler for framtiden, sendte han hyppig sendebud inn i Frankrike med den hensikt å hendte tilbake sin sønn Rikard, som lot som han var innstilt på fred og villig til å komme til sin far og dro til Chinon, og, til tross for den person som hadde myndigheten der, fraktet med seg det meste av sin fars rikdommer, og befestet sine festninger i Poitou på samme tid, nektet (han) å komme til sin far».^[10]

 

Den engelske diplomaten og kronikøren Roger av Hoveden nevner at Rikard og kong Filip «spiste fra samme tallerken og sov om natten i samme seng» og at det var «stor kjærlighet mellom dem», noe som i ettertid (fra 1948) har fått enkelte til å se et homofilt forhold, men Roger er hovedsakelig opptatt av det politiske samholdet mellom de to herskerne. Historikeren John Gillingham mener at det overdrevne vennskapet var symbolsk for å uttrykke foreningen mellom de to land England og Frankrike og at dette var «en akseptert politisk handling, ikke seksuelt i det hele tatt... omtrent som dagens offisielle fotosesjoner».^[11]

Som gjenytelse for kong Filips hjelp mot hans far lovte Rikard å avgi både Normandie og Anjou til ham. Rikard ga sin hyllest som vasall til Filip i november det samme året. Med nyhetene om muslimenes seier i slaget ved Hattin i Det hellige land som la veien åpen for Saladins erobring av kongedømmet Jerusalem, tok Rikard opp korset i Tours i selskap med en rekke andre franske adelige.

I 1188 planla Henrik II å gi Aquitaine til sin yngste sønn Johan. Det påfølgende året, i 1189, forsøkte Rikard på nytt å ta Englands trone fra sin far ved å gå sammen med den franske kongen og invaderte Anjou. Den 4. juli 1189 beseiret styrkene til Rikard og Filip hæren til Henrik II ved Ballans. Beseiret møtte Henrik II sine motstandere og gikk med på alle deres krav, inkludert å gi sin hyllest til Filip for alle hans franske besittelser. Henrik II aksepterte også, med prins Johans samtykke, å navngi Rikard som sin arving. Svak og syk, forlatt av alle, unntatt Geoffrey, erkebiskop av York, sin sønn utenfor ekteskap, døde Henrik II kun to dager senere i Chinon. Rikard ga sin far den siste respekt da den avdøde kongen ble fraktet til klosteret Fontevraud i Anjou, men Roger av Hoveden hevdet at Henrik IIs lik blødde fra nesen ved Rikards tilstedeværelse, noe som var et tegn på at Rikard hadde vært skyld i farens død. Rikard ble offisielt kronet som hertug den 20. juli 1189 og som konge i Westminster Abbey den 13. september samme år.^[12]

 

Da Rikard I var blitt kronet som konge av England utelukket han alle kvinner og jøder fra seremonien – antagelig en markering av at hans kroning ikke bare var av konge, men også av en korsfarer. En del jødiske ledere kom likevel for å overrekke gaver til den nye kongen. I henhold til Ralph de Diceto skal kongens menn ha revet klærne av jødene og pisket dem før de ble kastet ut av hoffet. Da et rykte spredte seg at Rikard hadde beordret at alle jøder skulle bli drept startet folket i London en massakre. Mange jøder ble slått i hjel, bestjålet, og brent levende. Noen søkte beskyttelse i Tower of London og flere andre jøder forsøkte å flykte. Blant de som ble drept var Jacob av Orléans, en av de mest lærde i sin tid.^[13]

Roger av Hoveden hevdet i Gesta Regis Ricardi at opptøyene ble startet av sjalu og fordomsfulle borgere. Rikard skal ha straffet gjerningsmennene og tillatt tvangskonverterte jøder til å vende tilbake til sin opprinnelige religion. Erkebiskopen av Canterbury, Baldwin av Exeter, reagerte ved å bemerke: «Om kongen ikke er Guds mann, bør han heller bli djevelens», en referanse til det påståtte djevelske blodet i Angevins slektslinje.

Etter å ha innsett at angrepene på jødene truet stabiliteten i riket rett før han skulle reise på korstog ga Rikard ordre om å henrette de som var ansvarlige for de mest ekstreme mordene og forfølgelsene. De fleste av de som ble hengt var pøbler som også hadde brent ned kristne hjem. Kongen spredte en kongelig kunngjøring som krevde at jødene skulle bli latt i fred. Imidlertid var forordning tilfeldig påtvunget og den påfølgende måneden mars skjedde det ytterligere vold og overgrep, blant annet massakrene i York som er blitt stående som en av det verste eksemplene på brutal antisemittisme i middelalderens England. Det var dog ingen isolert hendelse, men kulminasjonen av en bølge av vold mot jøder i 1190.^[14]

 

Rikard hadde allerede tatt opp korset som greve av Poitou i 1187. Hans far og Filip II hadde gjort det samme ved Gisors den 21. januar 1188 etter å ha fått nyheten om at Jerusalem var falt for Saladin. Etter å ha blitt konge ble Rikard og Filip enig om å dra på det tredje korstog sammen ettersom begge fryktet at ved den enes fravær ville den andre dra fordeler av det.

Rikard sverget en ed om å avsverge sin tidligere ondskap for å vise at han var verdig til å ta opp korset. Han begynte deretter å sette sammen og utstyre en ny korstoghær. Han brukte det meste av skattkammeret til faren som var fylt med penger for Saladin-tiende (en egen skatt i 1188 som gikk til å frigjøre Jerusalem), hevet skattene og ble til og med enig om å frigjøre kong Vilhelm I av Skottland fra hans ed om underkastelse til Rikard i utbytte for 10 000 mark. For å skaffe ytterligere penger solgte han offisielle posisjoner, rettigheter, og landområder til de som var interessert i dem. Selv de som allerede var utpekt ble tvunget til å betale store summer for å beholde sine stillinger. Selv William Longchamp, biskop av Ely, og kongens rikskansler, gjorde en demonstrasjon av å by 3 000 pund for å forbli kansler. Han skal etter sigende ha blitt bydd over av en viss Reginald Italieneren, men dennes bud ble avvist.

Rikard gjorde en del siste forberedelser på kontinentet. Han bekreftet fares utnevnelse av William Fitz Ralph til den betydelige posisjon som seneschal (seremonimester) av Normandie. I Anjou ble Stephen av Tours erstattet som seneschal og midlertidig satt i fengsel for å ha stukket til seg penger. Payn de Rochefort, en ridder fra Angevin, ble forfremmet til den nye seneschal. I Poitou ble den tidligere presten av Benon, Peter Bertin, gjort til seneschal, og i Gascogne ble Helie de La Celle håndplukket til å være seneschal. Etter å ha reposisjonert deler av hæren som han etterlot for å vokte sine franske interesser, dro Rikard ut på korstog sommeren 1190. Hans forsinkelse ble kritisert av trubadurer som Bertran de Born. Han utpekte Hugh, biskop av Durham, og William de Mandeville, 3. jarl av Essex, som sine stedfortredende regenter. Sistnevnte døde kort tid etter og ble erstattet av Rikards kansler William Longchamp. Rikards bror Johan var derimot meget misfornøyd med denne avgjørelsen og begynte å konspirere mot William.

En del forfattere og historikere har kritisert Rikard for å tilbringe kun seks måneder av sitt ti års regime i selve England, og at han tappet kongedømmets ressurser for sitt korstog. I henhold til William Stubbs i hans historieverk The Constitutional History of England (1873–1878)^[15]:

«Han var en dårlig konge: hans store bedrifter, hans militære dyktighet, hans prakt, hans poetiske smak, hans eventyrlystne ånd, tjener ikke til å tilsløre hans ønske om sympati, eller selv omtanke, for sitt folk. Han var ikke engelsk, men av det følger det ikke at han ga til Normandie, Anjou eller Aquitaine den kjærlighet eller omsorg som han nektet sitt kongedømme. Hans ambisjon var den til en simpel soldat: han kunne slåss for hvem som helst for hva som helst, men han ville selge alt som var verd å kjempe for. Den heder han søkte var seieren framfor erobringen.»

Rikard klagde på at England var «kald og det regnet alltid», og når han forsøkte å skaffe penger for sitt korstog skal han ha erklært: «Jeg ville ha solgt London om jeg fant en kjøper.» Imidlertid utgjorde England den største delen av han hans besittelser og det var særlig betydningsfullt ved at det ga ham en kongelig tittel, noe som gjorde ham likestilt med andre konger. Det var ingen risiko for at England i løpet av hans regime ville bli utsatt for indre eller ytre trusler i motsetning til hans territorier på kontinentet, og England hadde således ikke behov for hans konstante tilstedeværelse. Som de fleste konger fra Huset Plantagenet før 1300-tallet hadde han ikke noe behov for å lære seg det engelske språk. Å etterlate England i hendene på ulike embetsmenn som han utpekte, blant annet tidvis også hans mor, viste at han var langt mer opptatt med sine mer utstrakte franske landområder. Etter alle sine forberedelser hadde han en korsfarerhær på 4000 profesjonelle soldater, 4000 fotsoldater, og en flåte på hundre skip.

 

I september 1190 kom både Rikard og Filip til Sicilia. Etter at kong Vilhelm II av Sicilia var død hadde hans fetter Tancred av Lecce tatt makten og blitt kronet tidlig i 1190 som kong Tancred I av Sicilia, skjønt den rettmessige arvingen var Vilhelms tante Constance, hustru av keiser Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Tancred hadde latt Vilhelms hustru, dronning Joan, bli fengslet, og hun var ingen annen enn Rikards søster. Joan hadde heller ikke mottatt de penger hun hadde krav på i henhold til sin avdøde ektemannens testamente.

Da Rikard ankom Sicilia krevde han sin søster frigitt og gitt sin arv. Tilstedeværelsen av den store utenlandske hæren førte til stor uro på den italienske øya og i oktober gikk folket i Messina til opprør under kravet at de fremmende måtte forlate øya. Rikard angrep Messina og erobret byen den 4. oktober 1190. Etter å ha plyndret og brent byen etablerte han sitt hovedkvarter der. Han forble inntil Tancred til slutt gikk med på å en avtale den 4. mars 1191. Avtalen ble signert av Rikard, Filip og Tancred. Hovedvilkårene var:

• Joan skulle bli frigitt, motta sin arv og den medgift som hennes far hadde gitt til hennes avdøde ektemann.
• Rikard og Filip anerkjente Tancred som konge Sicilia og sverget på å holde på freden mellom alle de tre kongedømmene.
• Rikard proklamerte offisielt at hans nevø, Arthur I av Bretagne, sønn av Geoffrey, var hans arving, Tancred lovte å gifte en av sine døtre til Arthur når han ble gammel nok.
• Rikard og Tancred utvekslet gaver. Rikard ga Tancred et sverd som han hevdet var Excalibur, sverdet til den legendariske kong Arthur.

Etter å ha signert avtalen forlot Rikard og Filip Sicilia. Avtalen underminerte Englands forhold til Det hellige romerske rike av den tyske nasjon og førte til at hans bror Johan gjorde opprør i håp om å bli erklært som arving til den engelske trone framfor sin nevø. Selv om opprøret feilet fortsatte Johan å drive renkespill og konspirasjoner mot sin bror.

 

I april 1191 satte Rikard ut fra Sicilia med blant annet sin søster Joan og sin nye forlovede, Berengaria av Navarra. Det synes som om Rikard hadde møtt sin forlovede Berengaria en gang tidligere, flere år før de ble gift. Han hadde utpekt sin mor til å representere ham og overbevise hennes far, Sancho VI av Navarra, og hennes slektninger om å gå med på bryllup og føre bruden til ham.

Rikards armada på 100 skip og 8000 menn seilte rett inn i en voldsom storm. Flere skip gikk på grunn, et av dem fraktet hans søster Joan, hans nye forlovede Berengaria, og en stor andel av den rikdommen som hadde blitt samlet for å finansiere korstoget. Det ble snart oppdaget at Kypros’ enehersker Isaak Komnenos hadde tatt rikdommen, men de unge damene var samtidig blitt reddet uskadd.

Den 6. mai 1191 kom Rikards flåte til havnen i Lemesos (Limassol) på Kypros og møtte Isaac som gikk med på levere tilbake det som tilhørte Rikard, og bidra med 500 soldater til korstoget. Straks Issak var tilbake i sin festning brøt han sin ed om gjestfrihet og beordret Rikard å forlate Kypros. Denne arrogansen fikk den engelske kongen til å erobre hele Kypros i løpet av kort tid. Først erobret han Lemesos og Issak var ute av stand til å hindre det. Han trakk seg tilbake til Kolossi. Rikard og hans kavaleri møtte Isaaks hær i kamp ved Tremetusia. De få kypriotiske katolikker og de adelige som sto i opposisjon til Isaaks styre gikk sammen med Rikard. Selv om Isaak og hans menn kjempet tappert var Rikards hær større og bedre utstyrt, noe som sikret ham seier. Han fikk også militær støtte fra Guy av Lusignan, konge av Jerusalem.

Isaak gjorde motstand fra festningene i Pentadactylos, men etter beleiringen av festningen Kantara måtte han endelig overgi seg. Det ble hevdet at straks Rikard hadde fengslet ham ble Isaak lagt i lenker av sølv ettersom Rikard hadde sverget at han ikke ville lenke herskeren av Kypros i jern. Isaaks unge datter ble plassert i husholdningen til Berengaria og Joan, som Rikard hadde tatt med seg fra Sicilia. Rikard plyndret øya og massakrerte de som forsøkte å gå imot ham. Tidlig i juni forlot han Kypros med hæren og med kurs for Det hellige land. Kypros fungerte som base for forsyninger og var ikke truet av muslimene i motsetning til Tyr i Libanon. I hans fravær ble Kypros styrt av Richard Camville og Robert av Thornham.

 

Før Rikard forlot Kypros giftet han seg med Berengaria, den eldste datteren til kong Sancho VI av Navarra. Bryllupet ble holdt i Limassol den 12. mai 1191 i St. Georgs kapell. Det ble bevitnet av hans søster Joan. Da han giftet seg var han fortsatt trolovet med Alys, og Rikard hadde presset på for bryllupet for å få Navarra som len. Hans mor Eleonora hadde kjempet for bryllupet da Navarra grenset mot Aquitaine og sikret da grensene til hennes nedarvet landområder i sør. Rikard tok sin nygifte hustru med seg på korstoget, men de vendte tilbake til Europa hver for seg. Berengaria hadde omtrent like store vanskeligheter med reisen tilbake som hennes ektemann og hun så ikke England før etter hans død. Etter at Rikard ble sluppet fri fra sitt tyske fangenskap viste han en del anger for sin tidligere oppførsel, men han ble aldri forent med sin hustru på nytt.

I løpet av vinteren 1190-1191 hadde det vært flere utbrudd av dysenteri og feber i Jerusalem som tok livene til prins Fredrik VI av Schwaben, patriark Heraclius av Jerusalem, og grev Thibaut V av Blois. Om våren 1191 kom Leopold V av Østerrike og tok kommandoen av det som var igjen av den keiserlige hæren etter Fredrik VI. Filip II August av Frankrike kom med sine soldater fra Sicilia i mai, og Rikard gikk i land ved Akko i dagens nordlige Israel den 8. juni 1191 og gikk straks i gang med å bygge beleiringsvåpen for å angripe byen. Byen ble erobret den 12. juli.

 

Rikard ga sin støtte til sin tidligere vasall fra Poitou, Guy av Lusignan, som hadde ført tropper til Kypros for å bistå Rikard der. Guy var enkemann etter Henrik IIs kusine Sibylla av Jerusalem og Guy forsøkte å holde på kongedømmet Jerusalem til tross for hustruens dødsfall i løpet av beleiringen av Akko året i forvegen. Guys krav ble utfordret av Konrad av Montferrat, andre ektemann av Sibyllas halvsøster Isabella. Konrad, hvis forsvar av Tyr hadde berget kongedømmet i 1187, ble støttet av Filip II August, og hertug Leopold V av Østerrike. Deres støtte var nok betinget av at Konrad var en slektning, han var fetter av Fredrik II Barbarossa (far til prins Fredrik VI), Ludvig VII av Frankrike (far til Filip II August), og Leopold V av Østerrike.

Rikard allierte seg også med Humphrey IV av Toron, Isabellas første ektemann som hun hadde blitt skilt fra i 1190. Humphrey var lojal til Guy og snakket arabisk flytende slik at Rikard benyttet ham både som oversetter og som forhandler.

 

Rikard og hans soldater bidro til erobringen av Akko til tross for kongens alvorlige sykdom. Ved et tidspunkt da han var syk med skjørbuk ble det sagt at Rikard plukket ned vaktene fra murene med en armbrøst mens han ble fraktet på båre. Til slutt avsluttet Konrad forhandlingene om overgivelse med Saladin og reiste bannerne til kongene i byen. Rikard kranglet med Leopold V av Østerrike over avsettelsen av Isaac Komnenos (i slekt med Leopolds bysantinske mor) og hans posisjon i korstoget.

Leopolds banner hadde blitt reist ved siden av de franske og engelske. Dette ble tolket som arroganse av både Filip og Rikard da Leopold som hertug, og ikke kongelig, og var således en vasall av den tysk-romerske keiser. Rikards menn rev fanen ned og kastet det i Akkos vollgrav. Leopold forlot øyeblikkelig korstoget. Filip II August dro også av sted etter kort tid på grunn av dårlig helse og etter ytterligere en krangel med Rikard over Kypros' status (Filip krevde halvparten av øya). Da begge var reist sto Rikard igjen uten allierte.

 

Rikard hadde beholdt 2 700 muslimske fanger som gisler mot Saladin for å oppnå at denne innfridde vilkårene for å overgi landområdene rundt Akko. Før Filip dro hadde han gitt sine fanger til Konrad, men Rikard tvang ham til å overgi dem til ham. Da det ble åpenbart at Saladin ikke var villig til å oppfylle vilkårene for avtalen av Akko lot Rikard de muslimske fangene bli henrettet den 20. august utenfor Akko i fullt utsyn for Saladins leir. Som svar lot Saladin alle sine kristne fanger bli henrettet. Rikard forflyttet seg deretter sørover, beseiret Saladins styrker i slaget ved Arsuf den 7. september 1191, og erobret Jaffa som ble hans nye hovedkvarter. Han forsøkte å forhandle med Saladin, men uten hell. I den første halvdel av 1192 beleiret han og soldatene byen Ashkelon.

 

Striden mellom Guy og Konrad ble forsøkt løst ved at Guy skulle fortsette som konge, men at Konrad eller hans arvinger skulle overta kronen ved hans død. Løsningen endte ikke striden, og det ble bestemt at adelen skulle velge sin konge. De valgte Konrad som konge av Jerusalem, noe Rikard ble tvunget til å akseptere og han sørget da for at Guy fikk Kypros. Imidlertid ble Konrad stukket i hjel kun noen få dager senere, den 28. april 1192, av assassinersekten før han kunne bli kronet. Åtte dager senere ble Rikards egen nevø Henrik II av Champagne gift med enken Isabella, skjønt hun var gravid med Konrads barn. Mordet ble aldri utvetydig avgjort, og Rikards samtidige spekulerte i hvilken grad han hadde vært deltagende.

Da Rikard innså at han ikke kunne ha noe håp om å beholde Jerusalem selv om han erobret byen ga han ordre tilbaketrekning. Fra da av var det en rekke mindre stridigheter med Saladins styrker mens Rikard og Saladin forhandlet om en avtale for konflikten, og begge parter innså at deres respektive posisjoner ble stadig mer uholdbare. Rikard visste at både Filip og hans egen bror Johan hadde begynt å konspirere mot ham. Imidlertid insisterte Saladin å rive ned og jevne med jorda de befestninger i Ashkelon som Rikards menn hadde bygget, og en del andre steder. Rikard gjorde et siste forsøk på å forsterke sin forhandlingsposisjon ved å invadere Egypt – Saladins hovedbase for forsyninger – men feilet. Til slutt løp tiden fra Rikard. Han innså at hans tilbakereise kunne ikke lenger bli utsatt da både Filip og Johan dro fordeler av hans fravær. Den 2. september 1192 kom han til en enighet med Saladin som omfattet bestemmelsene av at murene i Ashkelon skulle bli revet i utbytte for at kristne pilegrimer fikk tillatelse til å reise og oppholde seg i Jerusalem. Avtalen var ment å vare i tre år.

 

Dårlig vær tvang Rikards skip til å gå inn til Korfu som var innenfor riket til den bysantinske keiseren Isak II Angelos. Keiseren var opprørt over at Rikard hadde erobret Kypros, tidligere bysantinsk område. Forkledd som en tempelridder seilte Rikard fra Korfu med kun fire følgesvenner, men skipet gikk på grunn i nærheten av Aquileia, noe som førte til at Rikard og hans følge måtte reise over land langs en farefull rute gjennom sentrale Europa. Gjennom området til Henrik Løve, hertugen av Sachsen, og Rikards svoger, ble Rikard tatt til fange kort tid før jul 1192 i nærheten av Wien av Leopold V av Østerrike som anklagde Rikard for å ha arrangert drapet på hans fetter Konrad av Montferrat. Noe som var like ille var at Rikard hadde personlig fornærmet Leopold ved å rive hans fane ned fra Akkos murer. Rikard og hans følge hadde reist i forkledning som pilegrimer av lav rang, men Rikard skal ha blitt gjenkjent og avslørt ved at han enten bar en kostbar ring eller fordi han insisterte på å spise stekt kylling, den gangen en aristokratisk delikatesse.

 

Hertug Leopold holdt den engelske kongen fengslet i Dürnstein. Rikards uhell ble snart kjent i England, men de engelske regentene var i noen uker usikker på hvor han var fengslet.^[16] Mens Rikard var i fengsel skrev han sangen Ja nus hons pris or Ja nuls om pres («Ingen mann som er fengslet») som var adressert til hans halvsøster Marie de Champagne. Han skrev sangen i franske og oksitanske versjoner for uttrykke sine følelser av å være forlatt av sitt folk og sin søster. Å fengsle en korsfarer var i strid med folkeretten^[17], og av disse grunnene ble hertug Leopold bannlyst av pave Celestin III. Tidlig i 1193 overga hertugen Rikard til Henrik VI av Det tysk-romerske rike. Keiseren var krenket av både den støtte som Huset Plantagenet hadde gitt til Henrik Løves familie, og at Rikard hadde anerkjent Tancred på Sicilia. Keiseren lot ham fengsle i Trifels-festningen i Tyskland. Pave Celestin III bannlyste da også keiser Henrik VI for også å fengsle den engelske kongen, men keiseren trengte løsepengene for å utstyre en hær for å håndheve sine krav og krigføring i sørlige Italia. Rikard skal på berømt vis ha nektet å vise keiseren aktelse og erklærte: «Jeg er høybåren født og anerkjenner ingen overordnet enn Gud.»^[18] Til tross for klaginger var forholdene under fangenskapet ikke harde. Han kunne motta besøk fra England og ble holdt løpende oppdatert av tilstanden i sine riker.

 

Hans mor, Eleonora av Aquitaine, strevde for å skaffe løsepengene på 150 000 mark – hele 2 til 3 ganger mer enn den årlige inntekt for den engelske krone under Rikard. Både presteskapet og verdslige menn ble beskattet for en fjerdedel av verdien av deres eiendommer, gull og sølvskatter i kirkene ble konfiskert, og penger ble samlet inn fra skatter som «scutage» (den sum som en ridder betalte seg ut av krigstjeneste) og «carucate» (en plogskatt, basert på det område et oksespann kunne pløye i løpet av et år).^[19] Keiseren krevde at 150 000 mark eller 65 000 pund med sølv måtte bli utlevert til ham før kongen kunne bli løslatt. Det var den samme summen som ble tatt inn ved Saladin-tiende noen år tidligere.^[20] På den samme tid tilbød Johan, Rikards bror, og kong Filip av Frankrike hele 80 000 mark for at keiseren skulle beholde Rikard som fengslet fram til mikkelsmess 1194. Keiseren avviste tilbudet. Penger for å løslate kongen ble overført til Tyskland av keiserens ambassadører, men «på kongens risiko» (det vil si at om pengene hadde gått tapt på vegen var det Rikards ansvar).

Til tross for de harde utbetalinger og det press det la på det engelske samfunnet, er de også et vitnesbyrd på Englands produktivitet og finansielle styrke på slutten av 1100-tallet.^[21] Faktisk ble hele løslatelsessummen aldri betalt. I 1195 etterga keiseren 17 000 mark for å forhindre at Rikard inngikk fred Frankrike mens hertugen av Østerrike kunne mottok smuler av de 25 000 mark som var avtalt for ham. Keiserens plan synes å ha vært å bryte Frankrikes makt med Rikard som instrument, noe som framgår av brev fra pave Innocent III til den franske kongen, og i Roger av Hovedens skrifter.^[22] Og endelig, den 4. februar 1194 ble Rikard løslatt. Filip II August av Frankrike sendte raskt en beskjed til Johan, sin allierte i England: «Pass deg: djevelen er løs!»

 

I løpet av hans fravær hadde broren Johan kommet nær til å overta tronen. Rikard gikk i land i Sandwich den 13. mars 1194 og det opprør mot ham som Johan hadde begynt var da allerede nedkjempet. Festningene i Marlborough, Lancaster og St Michael's Mount var blitt erobret og Tickhill og Nottingham underkastet seg da de hørte at kongen var i landet. Ved et stort rådsmøte i Nottingham ble skjebnen til Johan og hans medarbeider, Hugh av Nonant, biskop av Coventry, avgjort.^[23] Rikard straffet de som hadde gått mot ham og belønnet de trofaste, men Johan ble tilgitt. Ved å bøye seg for politisk nødvendighet, gjorde han broren til sin arving istedenfor Arthur, hvis mor Constance av Bretagne, synes åpen for å nærme seg Filip II av Frankrike. Rikard kom raskt i konflikt med Filip. Da sistnevnte angrep Rikards franske festning Château-Gaillard i Les Andelys skal Filip ha skrytt «om dens murer er gjort av jern skal jeg likevel ta den!» og det likelydende svaret fra Rikard var «om disse murene var gjort av smør skal jeg likevel holde den!». Festningen ble erobret først etter Rikards død.

Bestemt på å stå imot Filips ekspansjon av bestridte landområder i Angevin som Vexin og Berry øste Rikard ut all sin militære ekspertise og store økonomiske ressurser inn i en krig mot den franske kongen. Han konstruerte en allianse imot Filip som omfattet Balduin IX, greve av Flandern, greve Renaud av Boulogne, og hans svigerfar kong Sancho VI av Navarra, som herjet Filips landområder fra sør. Viktigst var det at han maktet å sikre Huset Welfs arv i Sachsen for sin nevø Henrik Løves sønn Otto av Poitou, som ble valgt til Otto IV av Tyskland i 1198.

 

Delvis som et resultat av disse og andre intriger vant Rikard flere seirer over Filip II August. Ved Freteval i 1194 vant han en stor seier, og Filip måtte flykte. Han etterlot hele sitt arkiv over finansielle revisjoner og dokumenter, som Rikard erobret. I slaget ved Gisors (stundom kalt for Courcelles) i 1198 tok Rikard mottoet «Dieu et mon Droit» — «God and my Right» / «Gud og min rett» — et motto som fortsatt er benyttet av det britiske monarki i dag.

I den kampen hvor Rikard mistet livet hadde ingenting med den franske konge å gjøre, men skjedde da han satte ut for å straffe en lokal baron. I mars 1199 oppholdt Rikard seg i området Limousin for å slå ned et trivielt opprør fra vicomte Aimar V av Limoges. Selv om det var faste «lot han vicomtens landområder bli totalt ødelagt ved ild og sverd».^[24] Han beseiret det lille, bortimot ubetydelige og ubevæpnete festningen Château de Chalus-Chabrol og en del kronikører hevdet at dette var for at en lokal bonde hadde avdekket en skatt bestående av romersk gull^[25] som Rikard krevde fra Aimar i henhold til sin posisjon som hans føydale overherre.

 

Tidlig på kvelden den 25. mars 1199 spaserte Rikard rundt festningens omkrets uten rustningen på seg mens han undersøkte sappørenes framgang på festningsmurene. Piler ble stundom skutt fra festningsmurene, men det ble gitt liten oppmerksomhet mot disse. En av forsvarerne skal i særdeleshet ha muntret kongen: en mann sto på muren med en armbrøst i den ene hånden og en steikepanne i den andre som han hadde brukt hele dagen for slå unna missiler. Han rettet bevisst en pil mot kongen, noe kongen applauderte ham for, men da ble han brått truffet av en annen pil i venstre skulder nær nakken. Han forsøkte å trekke den ut da han var kommet til teltet sitt, men greide det ikke.

 

En kirurg ble tilkalt, karakterisert som en «slakter» av Roger av Hoveden, og da pilen ble fjernet ble armen «hensynsløst lemlestet» i den samme prosessen. Såret ble raskt angrepet av koldbrann. Etter sigende skal Rikard ha bedt om å få bueskytteren ført fram for seg. Denne ble kalt alternativt for Peter Basile, John Sabroz, Dudo^[26] og Bertrand de Gurdon (fra byen Gourdon) av kronikørene. Mannen viste seg å være en gutt som sa at Rikard hadde drept hans far og to av hans brødre, og han hevdet at hadde drept kongen som hevn. Gutten forventet å bli henrettet, men i sin siste handling viste Rikard nåde og sa «Lev videre, og ved min gavmildhet, behold dagslyset». Gutten skulle deretter bli satt fri med 100 shillinger. Rikard bila deretter sine anliggender, testamenterte alle sine besittelser til sin bror Johan og sine juveler til sin nevø Otto.

Rikard døde den 6. april 1199 i armene på sin 70-årige mor.^[27] Det ble senere sagt at «Da dagen ebbet ut avsluttet han sine jordiske dager». Hans død ble senere referert til som «løven [som] ble drept av mauren». Hans siste ridderlige handling ved å gi livet til den som drepte ham viste seg nyttesløst. Straks Rikard var død fikk den beryktede leiesoldaten kaptein Mercadier den unge bueskytteren flådd levende og hengt i en orgie av middelaldersk brutalitet.

Rikards hjerne ble gravlagt i Charroux-klosteret i Poitou, hjertet ble gravlagt i Rouen i Normandie, og resten av kroppen ble gravlagt ved føttene av hans fars grav i Fontevraud-klosteret i Anjou.

 

Ved sin fars død kunne Rikard overta et velsmurt statsapparat, og fra han ble konge arbeidet han med korstoget som sin ene store målsetting. For å kunne forlate sine besittelser i England og på kontinentet måtte det være ro og stabilitet i riket og utenfor. Kun to dager etter at han var blitt hertug i Normandie møtte han og kom til enighet med Filip II August ved Gisors. Han overga sine krav på provinsen Auvergne og deler av Berry, og la til 4000 mark til de 20 000 mark som Henrik II hadde sagt seg enig til å betale. Deretter gjorde de to kongene avtaler om korstogets start og gang. Med korstoget som sitt fremste mål ryddet Rikard unna alle andre hindringer. Han inngikk fred med sine tidligere motstandere, og istedenfor å vise sin hevngjerrighet, belønnet han de som hadde vist hans far lojalitet. Han åpnet fengselsdørene og friga alle som satt urettmessig inne, også for overtredelser mot skogslovene.^[28] Til sin 22 år gamle bror Johan var Rikard «liberal inntil det tåpelige»^[29], og belønnet ham med store inntekter fra tallrike eiendommer og besittelser som han kunne styre etter eget valg.

For sitt fravær trengte Rikard stedfortredere. Han synes ikke å ha hatt tillit til farens gamle justiciar, Ranulf de Glanvill, som ble fratatt posisjon og gunst, og fengslet inntil han hadde betalt en kraftig bot på 15 000 pund. Glanvill tok deretter korset og døde under beleiringen av Akko i 1190 i Rikards tjeneste. Hans plass ble gitt til Hugh de Puiset, biskop av Durham, men posisjonen som regent var for viktig til å bli overlatt én mann, og William de Mandeville, jarl av Essex, farens trofaste tjener, ble innstilt ved hans side. Da Mandeville døde kort tid etter ble William Longchamp utnevnt. Etter at Rikard forlot England styrte de to justiciarene i praksis hver sin halvdel av riket, delt ved elven Humber, og i henhold til historikeren Austin Lane Poole var de så ulike som to regenter kunne være, og det eneste de hadde til felles var ambisjoner og hensynsløs dyktighet.

Puiset var en aristokrat, knyttet til konger og fyrster med familiebånd, levde og gjorde alt i stor stil, kulturell og verdensvant. Longchamp var mer av en oppkomling fra en ebskjeden bakgrunn, men han hadde steget i rang ved å vise sin praktiske nytte og uselviske vilje til å utføre sin herres ordrer. Han var glad i makt, manglet takt, plasserte egen familie i posisjoner og «forsømmet helt og holdent å forstå engelskmenn som han åpent tilsto å forakte».^[30]

Henrik II hadde etterlatt kongedømmets skattkiste i beste orden til tross for at store beløp var blitt pøst inn i krigen i Frankrike. Ikke mindre enn 100 000 mark ble overtatt av hans etterkommer^[31], men Rikard måtte betale den franske kongen 24 000 mark, den overdådige kroningen var kostbar og hans generøsitet overfor broren Johan reduserte formuen. Ved å selge posisjoner og bøtelegge andre økte han inntektene og den største enkeltkilden kom fra Skottlands konge, Vilhelm I, som betalte sin frihet og frigjøring fra sin føydaled med 10 000 mark.

Straks Rikard var reist begynte maktkampen i England mellom de justiciarene, og Longchamp fikk sin kollega arrest, bøtelagt og fengslet, noe som ikke minsket hans egen upopularitet. I juni 1190 ble Longchamp pavelig legat for Klemens III, og var dermed i kongens fravær øverste leder for både kirke og stat i England. I juni 1191 ble Geoffrey av York, da erkebiskop av York, arrestert under voldelige omstendigheter av Longchamps menn da han steg i land i Dover. Hensikten var tilsynelatende å hindre erkebiskopen i å komme inn i England før han hadde sverget en troskapsed til kongen. Behandlingen av erkebiskopen førte til et opprør mot Longchamp som etter pave Klemens IIIs død ikke lenger var pavelig legat. Hatet mot Longchamp fikk derimot kongens bror Johan til å bli populær og som da ble et omdreiningspunkt for opposisjonen. Opprøret førte til at Longchamp stengte seg inne i Tower of London før han ble tvunget til å overgi seg og gå i eksil.

 

Ved den tiden nyheten om at kong Rikard på hjemvegen fra Det hellige land var blitt fengslet av hertugen av Østerrike var England allerede i en tilstand av politisk forvirring med en regjering ute av stand til å stå imot prins Johans renkespill.

Walter de Coutances, erkebiskop av Rouen, ble en nye justiciaren med autoritet fra kong Rikard selv, men etter to år ble han erstattet av Hubert Walter, nevø av Ranulf de Glanvill. Walter hadde fulgt Rikard på korstoget, og var en av hovedmennene involvert i å løse ut kongen fra fangenskapet i Tyskland. Som belønning ble Walter den nye erkebiskopen av Canterbury i 1193, og ble Rikards justiciar samme år. Hans hovedrolle var å samle penger for kongens krig i Frankrike. Walter sette opp et system som var forløperen til den moderne fredsdommer basert på å velge fire riddere i hvert hundre for å administrere rettspleien og loven. Det kan argumenteres for at det således går en direkte forbindelse mellom reformene til ledet av Ranulf de Glanvill under Henrik II til de tilsvarende ledet av Hubert Walter under Rikard I.

Walter ble til dels misbedømt i sin samtid, kritisert for ikke å være lærd, men ettertidens historikere har betraktet ham som en av de fremste regjeringsministre i engelsk historie.^[32] Moderne historikere har tendert til ikke å dele synet på at Walter var den ledende kraft bak de administrative endringene under Rikards regime ved at kongen var uinteressert i regjeringsstyringen og at han overlot alle beslutninger i hendene på sine ministre, særlig Longchamp og Walter.^[33] Forskningen til James Holt og andre har vist at Rikard var meget involvert i regjeringsbeslutninger, og at det var mer av et partnerskap mellom kongen og hans ministre.^[34]

Å løslate Rikard fra fangenskapet i 1195 og avvise den franske kongen invitt, til og med tilbud på betaling, for å overlate Rikard til ham, var en del av keiserens plan for å minske Frankrikes makt ved å benytte den engelske kongen som instrument. Frankrike skulle legges inn under det tysk-romerske riket. På samme vis kunne ikke Filip II August støtte seg på tysk allianse i sin selvutpekte oppgave å knekke Angevin-riket. På veg tilbake til England sikret Rikard seg allianse med de ledende prinsene i Tyskland og Nederlandene som ga ham hyllest mot den franske kongen. Den imponerende listen over allierte som erkebiskopene av Mainz og Köln, fyrstbispedømmet Liége, hertugene i Østerrike, Schwaben, Brabant (eller Louvain som det ble omtalt i engelske dokumenter), og Limburg, markien av Montferrat, pfalzgrevskapet ved Rhinen, greven av Holland, og greven av Hainaut og Flandern, vitner om Rikards diplomatiske dyktighet som statsmann, skjønt lite kom umiddelbart ut av disse anstrengelsene.^[35]

Som sin far inngikk Rikard også dynastiske allianser med andre fyrstehus. Da ekteskapet med den franske prinsessen Alys ikke lenger tjente noen politisk hensikt, og normanniske Vexin kunne sikres på andre måter, inngikk han ekteskap med Berengaria av Navarra for sikre støtte i sørlige Europa fra Sancho VI av Navarra. Han var også villig til å la sin søster Joan inngå ekteskap med bror av Saladin som et forhandlingskort, skjønt denne forbindelsen var umulig av religiøse grunner.

Om Rikard var en dyktig statsmann som etter de innledende feilvalgene av justiciarer fikk han den dyktige Hubert Walter som fungerende regent mens han selv, som militær kommandant, konsentrerte seg helt om krigen i Frankrike. Denne kampen ville bli langvarig, og han hadde behov for en hær som var konstant i beredskap. I den hensikten var det gamle føydale systemet ikke tilfredsstillende. Det eksisterende militærapparatet var sammensatt for forsvar, og som ble innkalt for å slå ned opprøret til Johan i 1193 og på nytt da England var truet av invasjon i 1205. Også utskrivningen av føydal militærtjeneste i Normandie var begrenset og ble hovedsakelig benyttet lokalt. Etterhvert som Angevin-riket vokste ble spørsmålet om grensene for den føydale plikten, særlig for tjeneste utenlands, noe Rikard innså, og som er bevitnet i hans brev med instrukser til Hubert Walter.

I 1197 krevde Rikard 300 riddere for helårstjeneste, og deres lønninger var gode, og de hadde steget jevnt etterhvert som krigføringen hadde vært nær konstant siden Henrik IIs dager. Det store flertallet av hæren besto derimot av soldater (men-at-arms, servientes) som var profesjonelle leiesoldater, eksempelvis bueskyttere fra Wales og utenlandske soldater som italienere og faktisk også muslimske som Rikard hadde tatt med fra Midtøsten. Disse mottok fast betaling per dag, mer om de også hadde hest, og som også tok det for gitt at de ved plyndring kunne øke sin personlig vinning. I tillegg til lønninger gikk det utgifter til bygging av festninger og forsvarsanlegg. Bortimot 49 000 pund alene gikk med på forsvaret av Andeli alene i tiden 1197-1198. Store laster med rikdom ble seilt over kanalen til krigføringen, og Hubert Walter erklærte at han for året 1196 alene hadde skaffet den enorme sum av 1 100 000 mark med sølv for kongens bruk.^[36]

 Rikards omdømme... har vekslet mye. Viktorianerne var delt. Mange av de som beundret ham som en korsfarer og en mann av Gud, reiste en heroisk statue av ham utenfor parlamentshuset i London. Stubbs, på den annen side, tenkte på ham som «en dårlig sønn, en dårlig ektemann, en selvisk hersker, og en seirende mann». Selv om han var født i Oxford snakket han ikke engelsk. I løpet av sitt ti år regime var han i England for ikke mer enn seks måneder, og var helt og holdent fraværende i de siste fem årene. 

—John Gillingham, Kings and Queens of Britain: Richard I^[37]

Rikard frambrakte ingen legitim arving og anerkjente kun en sønn utenfor ekteskap, Filip av Cognac. Følgelig ble han etterfulgt av sin bror Johan som konge av England. Imidlertid avviste hans franske områder innledningsvis Johan som etterfølger og foretrakk hans nevø Arthur I av Bretagne, sønn av deres avdøde bror Geoffrey da dennes krav til arv var bedre enn Johans. Det er påtagelig at på grunn av mangelen av en direkte arving fra Rikard kom det første skrittet mot en strid om Angevin-riket. Mens kongene av England fortsatte å gjøre krav på eiendommer på kontinentet skulle de aldri mer komme til å kommandere de områder som Rikard I av England i sin tid hadde arvet der fra Henrik II.

 

Rikards arv besto av flere deler. Først hadde han erobret Kypros, som viste seg å være meget verdifullt i å holde på frankiske kongedømmer i Det hellige land levedyktig for ytterligere et århundre. For det andre betydde hans fravær fra det engelske politiske landskapet at den meget effektive regjeringen som hans far hadde skapt fikk tilgang til å styre seg selv, skjønt kong Johan ville senere misbruke det til det til slutt brøt sammen. Den siste del av Rikards arv var romantisk og litterært. Uansett hva som er fakta om hans regime har han etterlatt seg et uutslettelig inntrykk i den moderne tids forestilling om ham. Mytene har omskapt ham til en blanding av den legendariske kong Arthur og en Kristus-lignende skikkelse. Dette bygger i stor grad på ettertidens minne av hans militære seire og hans tid som korsfarer, særlig sett i kontrast til hans påståtte udugelige og troløse bror. Dette er også reflektert i middelalderhistorikeren Steven Runcimans endelige bedømmelse av Rikard Løvehjerte: «han var en dårlig sønn, en dårlig ektemann og en dårlig konge, men en galant og glimrende soldat».

Fra 1260 utviklet det seg en legende som hevdet at etter at Rikard var blitt tatt til fange i Tyskland reiste hans hoffdikter Blondel rundt i Europa fra festning til festning på leting etter sin konge. Han sang høyt på en sang som var kun kjent av de to som sammen hadde diktet den. Til slutt kom han til det sted hvor Rikard var holdt fanget, og da kongen hørte sangen svarte han med det gjeldende refrenget og således avslørte hvor han ble holdt fanget.

Fortellingen dannet grunnlag for André Ernest Modeste Grétrys opera Richard Coeur-de-Lion (1784) og synes å ha vært inspirasjonen for åpningen av Richard Thorpes filmversjon av Ivanhoe (1952). Legenden synes ikke å ha noen virkelig tilknytning til den historiske Jean 'Blondel' de Nesle, en aristokratisk trouvère.

En annen av de legendene som ble fortalt om Rikard i tiårene etter hans død var at da han satt i fengsel, som den eneste engelske konge noensinne, hadde han en kjærlighetsaffære med datteren til den tyske kongen som hadde fengslet ham. Den rasende kongen bestemte seg for å sørge for en ‘ulykke’. Han ga ordre om å sulte en løve og deretter la den ‘unnslippe’ inn i Rikards celle. Da prinsessen hørte dette bønnfalt hun sin elskede om å flykte, men Rikard ba isteden om førti silkelommetørkler som han bant om sin høyre forarm. Da løven brøt inn i cellen hans stakk han armen ned i udyrets gap og rev ut løvens hjerte. Han gikk deretter til kongens hall og kastet hjertet, fortsatt bankende, på kongens bord. Deretter strødde han salt på det og spiste det til stor fryd. I sannhet en Løvehjerte i dåd og navn.^[38]

Den skotske filosofen og krønikeskriveren John Mair var den første som knyttet Rikard Løvehjerte til legendene om Robin Hood i hans verk Historia majoris Britannæ, tam Angliæ quam Scotiæ (1521). I de tidligste balladene om Robin Hood var den eneste kongen som ble nevnt «Edward our comely king», mest sannsynlig Edvard II eller Edvard III. Imidlertid har den skotske forfatteren Walter Scotts roman Ivanhoe (1819) popularisert Mairs assosiasjon av Robin Hood-legendene med Rikards regime, og dette forholdet har siden blitt tatt opp igjen av senere romanforfattere og ikke minst ved filmatiseringer og TV-serier som knapt utmerker seg med historisk korrekthet. Typisk sett blir Robin Hood framstilt som den som opprettholder rettferdighet i Rikards navn mot Johan uten land og hans embetsmenn i løpet at kongens fengsling.

En biskop i Rochester skrev at Rikard I av England tilbrakte 33 år i skjærsilden som bot for sine synder og steg deretter til himmelen i mars 1232.^[39]

Rikard var den tredje av Henrik IIs ektefødte sønner, og det var aldri ventet at han ville få tronen. Hans eldre brødre var Vilhelm IX, greve av Poitiers, og Henrik den unge konge, og i tillegg hadde han også to yngre brødre, Geoffrey II, hertug av Bretagne, og Johan av England. Sistnevnte ble også kalt for «Lackland» («Johan uten land»), da Johan som den aller yngste sønn ikke var arveberettiget til landområder. Rikard hadde også tre yngre søstre: Matilda, hertuginne av Sachsen, Leonora, dronning av Castilla, og Joan av England, dronning av Sicilia. Rikard var også halvbror på morsiden av Marie av Champagne og Alix av Frankrike.

• Addison, Charles: The History of the Knights Templars, the Temple Church, and the Temple, London: Longman, Brown, Green, and Longmans, 1842
• Brewer, Clifford: The Death of Kings, Abson Books London, 2000, ISBN 9780902920996
• Cannon, John & Hargreaves, Anne (red.): Kings and Queens of Britain, Oxford University Press 2001, 2004, ISBN 0198609566. Richard I, by John Gillingham
• Gillingham John (1999): Richard I, London: Yale University Press, ISBN 0-300-07912-5
• Graetz, H.; Löwy, Bella; & Bloch, Philipp: History of the Jews, Jewish Publication Society of America, 1902
• Harvey, John: The Plantagenets, 2. utg. opptrykk 1972
• Longford, Elizabeth (1989): The Oxford Book of Royal Anecdotes, Oxford University Press, ISBN 0192141538.
• Madden, Thomas F.: The New Concise History of the Crusades (Critical Issues in History) Oppdaterte utgave, 2005.
• Poole, Austin Lane: From Domesday Book to Magna Carta, 1087-1216. 2. utg. Oxford 1955.
• Turner, Ralph V. & Heiser, Richard R.: The reign of Richard Lionheart : ruler of the Angevin empire, 1189-1199, Harlow [u.a.] : Pearson Education, 2000, ISBN 0-582-25660-7 – ISBN 0-582-25659-3

•  (en) Richard I of England – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Richard Lionheart – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Richard I «Lionheart» ved Jacob Abbott, en noe pompøs biografi
• Roger of Hoveden on Richard the Lion-Hearted and King Philip II of France, krønikeskriveren Roger av Hoveden om Rikard I av England og hans strid med den franske kongen
• Richard and Saladin: Warriors of the Third Crusade, Rikard og Saladin, fiender i det tredje korstog
• Richard I, Ja nuls om pres non dira sa razon (Oksitansk versjon av teksten)
• Richard I, Ja nus hons pris ne dira sa reson Arkivert 2. september 2020 hos Wayback Machine. (Fransk versjon av teksten med engelsk oversettelse av James H. Donalson)
• The Lion roars in France
• King Richard, en metrisk romanse på mellomengelsk fra Auchinleck-manuskriptet (redigert av David Burnley og Alison Wiggins) ved Det skotske nasjonalbibliotek
• «Richard I, King Of England», artikkel hos Catholic Encyclopedia. New York: Robert Appleton Company. 1913.
• «Richard I», artikkel i Encyclopædia Britannica (11. utgave). 1911.