[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/

Vilhelm IX av Aquitaine

hertug av Akvitania og Gascogne, samt greve av Poitou
(Omdirigert fra «Vilhelm IX, hertug av Aquitaine»)

Vilhelm IX (født 22. oktober 1071, død 10. februar 1126 eller 1127[4]) var hertug av Akvitania og Gascogne, og fra 1086 greve av Poitou. Han hadde en viss politisk og militær betydning, blant annet som en av lederne under korstoget i 1101, men er i dag best kjent som den første trubadur som det finnes bevarte dikt etter.

Vilhelm IX av Aquitaine
Født22. okt. 1071[1]Rediger på Wikidata
Død11. feb. 1127[1]Rediger på Wikidata (55 år)
Poitiers (Hertugdømmet Aquitaine, Kongeriket Frankrike)
BeskjeftigelseTrubadur, lyriker, skribent, komponist, kriger Rediger på Wikidata
EktefelleErmengarde d'Anjou (1089–) (kildekvalitet: cirka)[2]
Filippa Maude av Toulouse (10941118) (kildekvalitet: cirka)[3][2]
Partner(e)Dangereuse av l'Isle Bouchard
FarWilliam VIII, Duke of Aquitaine
MorHildegarde av Burgundy
SøskenAgnes of Aquitaine, Queen of Aragon and Navarre
Beatrix of Poitiers
Agnes of Aquitaine, Queen of León and Castile
BarnAgnes of Aquitaine, Queen of Aragon[3]
Vilhelm X av Aquitaine[3]
Henri de Poitiers
Raymond av Poitiers
NasjonalitetHertugdømmet Aquitaine
GravlagtChurch of Saint-Jean de Montierneuf

Som hertug

rediger

Vilhelm IX var sønn av Vilhelm VIII av Akvitania hans tredje hustru Hildegard (Audéarde) av Burgund.[4] Farens to skilsmisser og blodsbåndet med Audéarde gjorde at kirken opprinnelig betraktet sønnen som illegitim, og Vilhelm VIII måtte gjøre en pilegrimsreise til Roma for å søke paven om at det tredje ekteskapet ble godkjent og den nye arvingen gjort legitim.

Tidlige karriere, 1088–1102

rediger

Da Vilhelm var femten år gammel, arvet han hertugdømmet Aquitaine ved sin fars død. I 1088, året etter, giftet han seg med sin første hustru, Ermengarde, datter av greve av Anjou, Fulko III. Hun var etter sigende vakker og godt utdannet, men led av tunge humørsvingninger, vinglet mellom lystig livlighet og tungsindig misnøye. Hun ble således, etter sigende, ei vrang kjeftesmelle som trakk seg tilbake i raseri til et kloster etter en krangel med ektemannen, nektet å ha noe å gjøre med omverden inntil hun brått dukket opp ved hoffet igjen som om hennes fravær aldri hadde skjedd. Denne oppførselen, foruten at hun heller ikke ble gravid, fikk Vilhelm til slutt å sende henne tilbake til hennes far og fikk i 1091 ekteskapet oppløst.

I 1094 giftet han seg med Filippa av Toulouse, datter og arving til Vilhelm IV av Toulouse. Med Filippa fikk Vilhelm to sønner og fem døtre, inkludert hans etterkommer, Vilhelm X av Aquitaine. Hans andre sønn Raymond ble til slutt prins av fyrstedømmet Antiokia i Det hellige land, og hans datter Agnes ble først gift med Aimery V av Thouars, og deretter med Ramiro II av Aragón, og etablerte dynastiske bånd mellom de to fyrstehusene.

Vilhelm inviterte pave Urban II til å tilbringe julefeiringen i 1095 ved hans hoff og i løpet av jula overtalte paven ham til «å ta korset», det vil si gi sin korsfarered og dra til Det hellige land, men Vilhelm var mer interessert i å utnytte fraværet til andre adelige som var dratt på korstog, særlig Raymond IV av Toulouse, onkelen til hans hustru, ved å kreve Toulouse. Med sin hustru erobret han Toulouse uten et sverdslag i 1098, en handling som de ble truet med bannlysing for ettersom de dro fordel av en korsfarer, noen kirken betraktet som en helligbrøde. Delvis ut fra et ønske om å bedre forbindelsen til kirken og delvis ut fra et ønske å se verden, dro Vilhelm på korstoget i 1101, en ekspedisjon som var inspirert av suksessen av det første korstoget i 1099. For å finansiere korstoget pantsatte han Toulouse tilbake til Bertrand av Toulouse|Bertrand, sønn av Raymond IV, for en stor sum penger, noe som gjorde hans hustru Filippa rasende ved at han på denne måten behandlet hennes arv.

Vilhelm kom til Det hellige land i 1101 og ble der til året etter. Hans rulleblad som militær leder er ikke særlig imponerende. Han kjempet hovedsakelig små trefninger i Anatolia og ble som oftest beseiret. Hans likegyldighet førte til at han ble tatt i bakhold ved flere anledninger og med store tap for hans egne styrker. I september 1101 ble hele hæren hans utslettet av seldsjukkene ved Heracleia i dagens Tyrkia. Vilhelm selv klarte med nød og neppe å unnslippe og i henhold til krønikeskribenten Orderic Vitalis nådde han fram til Antiokia ved Orontes ledsaget at kun seks som hadde overlevd.

Konflikt med kirken og hustruen, 1102–1118

rediger

Vilhelm hadde som sin far og mange andre magnater på denne tiden et skrøpelig og skjørt forhold til kirken. Han ble bannlyst to ganger, første gang i 1114 for en påstått krenkelse eller overtredelse av kirkens skatteprivilegier. Hans svar på dette var å kreve syndsforlatelse fra Pierre, biskopen av Poitiers. Da biskopen var klar til offentlig å utrope bannlysing truet hertug Vilhelm ham med sverdet, sverget på å drepe ham om han ikke ga ham syndsforlatelse. Biskopen lot som han gikk med på dette, og da hertugen lettet slapp ham fullførte biskopen lesningen av bannlysningen før han bøyde seg og tilbød hertugen sin nakke. I henhold til samtidens skribenter skal Vilhelm ha nølt et øyeblikk for han stakk sverdet i skjeden og svarte: «Jeg elsker deg ikke nok til å sende deg til paradiset!»

Vilhelm ble bannlyst for andre gang da han «bortrøvet» vicomtesse Dangerosa eller Dangereuse de L' Isle Bouchard (10791153), hustru av hans vasall Aimery I av Châtellerault. Fruen synes å ha vært et villig «offer» i denne hendelsen. Vilhelm installerte henne i Maubergeonne-tårnet i sin festningen i Poitiers, noe som ga henne tilnavnet La Maubergeonne, og i henhold til den engelske krønikeskribenten og historikeren William av Malmesbury skal han også ha fått malt hennes bilde på sitt skjold.

Da hustruen Filippa kom tilbake til Poitiers fra Toulouse ble hun rasende over å oppdage en rivaliserende kvinne som levde i hennes palass. Hun appellerte til sin venner ved hoffet og til kirken, men ingen adel våget å støtte henne mot deres føydale overherre. Pavens skallede legat Giraud klagde til Vilhelm og krevde at han leverte Dangereuse tilbake til hennes ektemann. Hertugen svarte da at «Krøller vil vokse på din skalle før jeg skiller meg fra henne!»

Ydmyk valgte Filippa i 1116 å trekke seg tilbake til Fontevraud-klosteret hvor hun ironisk nok ble venner med Ermengarde av Anjou, Vilhelms første hustru. I klosteret skal hun hatt mange samtaler eller brevvekslinger med grevinne Adela av Blois, som var konstant kontakt med Fontevraud fra Marcigney-klosteret. Filippa skal uansett ikke ha blitt lenge ved klosteret da institusjonens nedtegnelser viser at hun døde den 28. november 1118.

Senere karriere, 1118–1126

rediger

Forholdet mellom hertugen og hans eldste sønn Vilhelm X ble også anstrengt, skjønt det er usannsynlig at han noen gang begynte på et opprør som varte i syv år, som den engelske presten og krønikeskribenten Ralph de Diceto har påstått, kun for å bli tatt til fange av sin far. Andre nedtegnelser motsier likefrem at noe opprør noen gang skjedde. Ralph påsto at opprøret begynte i 1113, men på den tiden var unge Vilhelm kun 13 år og farens amorøse eventyr med Dangereuse hadde ennå ikke startet. Far og sønn ble uansett forsont da sønnen ble gift med Aenor de Châtellerault, datteren til Dangereuse, med hennes lovlige ektemann, i 1121.

Vilhelm ble tillatt tatt inn i kirken igjen en gang rundt 1120 etter å ha kommet med innrømmelser. Imidlertid ble han etter 1118 konfrontert med sin første hustru Ermengarde igjen. Da Filippa døde skal Ermengarde ha stormet ned fra Fontevrault og til hoffet i Poitou og krevde å bli reinstallert som hertuginne av Aquitaine, muligens et forsøk på hevne den dårlige behandlingen av Filippa. I oktober 1119 dukket hun brått opp for kirkerådet i Reims som ble holdt av pave Calixtus II og krevde at paven bannlyste Vilhelm IX (igjen), forvise Dangereuse fra hertugdømmets palass og gjeninnsette henne på hennes rettmessige posisjon. Paven «avslo å hjelpe henne», men hun fortsatte å skaffe Vilhem bråk og vanskeligheter i årene etter, og indirekte sørget for at han ble med på Reconquista, gjenerobringen av Spania fra maurerne.

Mellom 1120 og 1123 slo Vilhelm sine styrker sammen med hæren til kongedømmene i Castilla og León. De franske soldatene fra Aquitaine kjempet side ved side ved spanjolene i et forsøk på å ta Córdoba. I løpet av hans tid i Spania fikk Vilhelm IX et vase av bergkrystall av en muslimsk alliert som han senere trolovet til sønnedatter Eleanora av Aquitaine, et forhold som det aldri ble noe av. Vasen hadde antagelig sin opprinnelse fra Sasanide-dynastiets Persia600-tallet.

I 1122 tapte Vilhelm kontrollen over Toulouse, Filippas medgift, til Alfonso Jordan, sønn og arving av Raymond IV, som hadde tatt Toulouse etter at Vilhelm IV døde. Han gjorde ikke noe forsøk på å kreve det tilbake og døde den 10. februar 1126, 55 år gammel, etter en kort sykdom.

Som poet

rediger
 
Flagget til hertugdømmet Aquitaine.

Vilhelm IXs største arv til historien er ikke som kriger, men som poet. For Vilhelm IX var diktningen et tidsfordriv, ikke hans viktigste oppgave. «Den fortrolighet som denne poeten har vist med sin kunst, og av visse antydninger i hans dikt, viser at han var ikke den eneste trubaduren i sin tid, men det kan bli trygt antatt at han ikke hadde noen forgjenger i denne kunsten, da ingen antyder til noen tidligere trubadur er blitt funnet noe sted.».[5] En anonym vida fra 1200-tallet husker ham noe overdrevet som:

«Greven av Poitiers var en av de mest høviske menn i verden og en av de største forførere av kvinner. Han var en fremragende ridder, liberal i hans jag etter kvinner, og en fremragende komponist og sanger av sanger. Han reiste mye rundt i verden og forførte kvinner.»

Orderic Vitalis viser til Vilhelm IX som en som komponerte sanger (ca. 1102) da han kom tilbake fra korstog i 1101. Disse sangene kan således være de første «korstogssanger».

Han var uansett den første kjente trubadur, eller lyriske poet som benyttet det romanske morsmålet kalt provensalsk eller oksitansk. Elleve av hans sanger har blitt bevart for ettertiden.[6] De er alle tilskrevet ham under hans tittel som greve av Poitou (lo coms de Peitieus). Emnene varierer og omhandler seksualitet, kjærlighet, kvinner, hans egen seksuelle manndom, og føydal politikk. Hans oppriktighet, vidd og livlighet skapte skandale og vant samtidig beundring. Han var blant de første romanske mormålspoeter i middelalderen, en av grunnleggerne av en tradisjon som skulle ende med Dante, Petrarca og Villon. Ezra Pound nevner ham i sitt dikt Canto VIII:

And Poictiers, you know, Guillaume Poictiers,
had brought the song up out of Spain
with the singers and viels...

Blant de elleve sanger som er bevart kan en del vanskelig bli sett på som eksempler på trubadurdiktning da deres uttalte seksuelle grovhet antyder heller en inspirasjon fra eldre populære sanger enn av de kyske idealene om høviskhet. Han har etterlatt fire kjærlighetssanger som sjarmerende enkle og ærlige. Disse uttrykker en langt mindre konvensjonell og kunstferdig følelse enn som vanligvis finnes i trubadurdiktning. Andre av hans vers er enigma eller nonsensvers, en form for poesi som var populære blant trubadurer, benyttet for å uttrykke det drømmeaktige og et forvirret sinn som er frambrakt av heit kjærlighet. Det er uklart hvem han adresserte sine sanger til, men noen synes å være rettet til viss grevinne Amalberge, som var hans elskerinne for en tid.[7]

Vilhelm IX var en mann som synes å ha elsket en god skandale og som uten tvil hadde glede av å sjokkere sine tilhøre. Han skrev også en sang om å grunnlegge et kloster på hans land hvor nonnene ville bli håndplukket blant de vakreste kvinnene i området, eller avhengig av hvordan det oversettes, fra de beste horene. Mens dette bekrefter Vilhelms amorøse karakter er det også en spøk om botsklostre for prostituerte som ble grunnlagt av den karismatiske predikant Robert av Arbrissel.[8] Faktisk ga Vilhelm IX store donasjoner til kirken, kanskje for å få pavens velvilje. Han hadde også palasset til grevene av Poitou, senere også fremmet av hans etterkommer Eleanora av Aquitaine, dronning av England, og har overlevd i Poitiers som «Rettferdighetens palass i Poitiers» (Palais de justice de Poitiers) til den dag i dag.

En av Vilhelms dikt, muligens skrevet første gangen han ble bannlyst, ettersom det antyder at han sønn fortsatt var mindreårig, er delvis en grubling om dødelighet: Pos de chantar m'es pres talenz («Ettersom jeg har ønsket å synge, / jeg vil skrive et vers for hvor jeg vil sørge»). Det konkluderer:

Jeg har gitt opp alt jeg har elsket mest:
Ridderskap og stolthet;
Og ettersom det gleder Gud, jeg aksepter det hele,
At Han må holde meg ved seg.
Jeg pålegger mine venner, ved min død,
Kom alle og vise meg stor ære,
Siden jeg har hatt fryd og glede
Fjern og nær, og i min bopel,
Således gir jeg opp fryd og glede,
Og ekorn og grå og sobelskinn.[9]

Et eksempel på et vers av hans Je n'adorerai qu'elle ! (Chanson) i oksitansk utgave og fransk oversettelse:

(oksitansk)
Farai chansoneta nueva,
Ans que vent ni gel ni plueva:
Ma dona m'assaya e-m prueva,
Quossi de qual guiza l'am;
E ja per plag que m'en mueva
No-m solvera de son liam.
(fransk)
Ferai chansonnette nouvelle
Avant qu'il vente, pleuve ou gèle
Ma dame m'éprouve, tente
De savoir combien je l'aime ;
Mais elle a beau chercher querelle,
Je ne renoncerai pas à son lien

Ramnulfidene

rediger

Ramnulfidene eller Huset Poitiers var det franske dynastiet som hersket over grevskapet Poitou og hertugdømmet Aquitaine. Vilhelm IX var sønn av Vilhelm VIII av Aquitaine og Hildegarde av Burgund, og ble gift for andre gang med Filippa av Toulouse i 1094 som han fikk følgende barn med:

Han fikk ikke barn med sin første hustru Ermengarde av Anjou, og antagelig heller ikke med sin elskerinne Dangereuse de L' Isle Bouchard, skjønt illegitime barn ble ikke nødvendigvis nedtegnet.

Referanser

rediger
  1. ^ a b BnFs generelle katalog, BNF-ID 11886486f, catalogue.bnf.fr, besøkt 1. juli 2023[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b The Peerage person ID p11330.htm#i113295, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b c Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Robert A. Taylor, An assessment on what we know and we don't know about the first troubadour, s. 876
  5. ^ Trobador Poets: Selections from the Poems of Eight Trobadors, omtale og oversettelse av Barbara Smythe (372K PDF)
  6. ^ Merwin, 2002
  7. ^ William IX, Duke of Aquitaine
  8. ^ Bond, xlix
  9. ^ Sobel er også en svart farge = sørgeklær

Litteratur

rediger
  • Biographies des troubadours, red. J. Boutière, A.-H. Schutz (Paris: Nizet, 1964) ss. 7-8, 585-587.
  • Bond, Gerald A., red., overs. og introduksjon: The Poetry of William VII, Count of Poitier, IX Duke of Aquitaine, (Garland Publishing Co.:New York) 1982
  • Duisit, Brice: Las Cansos del Coms de Peitieus (CD), Alpha 505, 2003
  • Harvey, Ruth E.: The wives of the 'first troubadour', Duke William IX of Aquitaine (Journal of Medieval History), 1993
  • Meade, Marion: Eleanor of Aquitaine, 1991
  • Merwin, W.S.: Sir Gawain and the Green Knight, 2002. ss xv-xvi. New York: Alfred A. Knopf. ISBN 0-375-41476-2.
  • Owen, D. D. R.: Eleanor of Aquitaine: Queen and Legend
  • Parsons, John Carmi: Eleanor of Aquitaine: Lord and Lady, 2002
  • Verdon, J.: La chronique de Saint Maixent, 1979.
  • Waddell, Helen: The Wandering Scholars: the Life and Art of the Lyric Poets of the Latin Middle Ages, 1955

Eksterne lenker

rediger