[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/
Wikipedia

Jaffa

Jaffa (hebraisk: יָפוֹ, Yafo; arabisk: يافا , Yāfā) er en del av den israelske kommunen Tel Aviv-Jaffa og en historisk havneby ved Middelhavet. Jaffa var en egen by fram til 1950 da den ble forent med Tel Aviv og hvor de sørligste og eldste delene ble omdøpt til Tel Aviv-Yafo (som er Tel Avivs offisielle navn) for å bevare det historiske navnet.[1] Jaffa er kjent for sin tilknytning til bibelske fortellinger Jona, Salomo og apostelen Peter, foruten også den mytologiske fortellingen om Andromeda og Persevs, og i moderne tid for sine Jaffa-appelsiner. I dag er Jaffa en av Israels etnisk mangfoldige byer hvor bortimot 37 % av befolkningen er av arabisk herkomst.[2]

Jaffa
Jaffa sett fra Tel Aviv Promenade.
LandIsraels flagg Israel
Kart
Jaffa
32°03′08″N 34°45′11″Ø
Jaffa på Commons

Etymologi

rediger

Byen ble nevnt i oldtidens egyptiske kilder og Amarnabrevene som Yapu. Semittiske legender vil knytte det opprinnelige stedsnavnet Jaffa til Jafet, en av sønnene til Noah, han som bygde byen etter den store Syndfloden.[3][4] Den hellenistiske tradisjonen knytter navnet til Iopeia, eller Kassiopeia, mor til Andromeda. Et utgående berg nær havnen er kjent for å ha vært stedet der Andromeda ble reddet av Persevs. Den romerske lærde Plinius den eldre assosierte navnet med Iopa, datter av Aiolos, vindens gud. Den middelalderske arabiske geografen Ahmad al-Muqaddasi omtalte den som Yaffa.[5] Grunnbetydningen av stedsnavnet Yapu kan være «Vakkert (sted)».[6]

Historie

rediger
 
Jaffas havn sett ovenfra
 
Markedet i Jaffa, maleri av Gustav Bauernfeind, 1877

Oldtidens Jaffa synes å ha vært kontinuerlig bebodd siden tidlig bronsealder. Byen ble bygget på en 40 meter høy ås, med vid utsikt over kysten, noe som ga den en strategisk betydning i dens militære historie.[7] Jaffas tell, en type arkeologisk haug eller høyde, skapt av menneskelig bosetning ved at ulike lag leire og annet fra mange hus over flere århundrer førte til stadig høyere bakkenivå inntil den opprinnelige åsen ble langt høyere.

Stedet har god vannforsyning fra to kilder mot nordøst. En ekstra fordel med beliggenheten ligger i fruktbarheten i området. Jaffa selv har lett tilgang til de gode avleirete jordsmonnene avsatt av Ayalon-elven.[8]

Jaffa var godt posisjonert geografisk for å tjene som hovedhavnen på den sørlige kystsletten mellom Dor og Ashkelon grunnet dens naturlige dypvannshavn. Et utspring i berget ga ly for skip på dens nordlige del og vestlige sider og en elvemunning i den østlige siden. Det gjorde stedet til en av de viktigste havnene allerede fra de eldste tider.[6]

Bronsealderen

rediger

Byen som sådan ble etablert i bronsealderen senest rundt 1800 f.Kr.[9]

Jaffa er nevnt i et oldtidens egyptiske brev fra 1440 f.Kr. Den såkalte historien om «Erobringen av Joppe» i Kanaan kan ikke betraktes som historisk fakta ved at det er en forherligelse av farao Thutmose III. Faraos general Djehuty gjemte egyptiske soldater i sekker båret av flokkdyr og sendte dem kamuflert som hyllest inn i den kanaaneiske byen hvor soldatene dukket opp og erobret den. Den eksisterende kopien av teksten er på baksiden av Papyrus Harris 500.[10][6] Denne litterære fortellingen er eldre enn den antikke greske om den trojanske hest, som fortalt av Homer, med minst to århundrer.

Byen er også nevnt i Amarnabrevene under dets egyptiske navn Ya-Pho.[11] Byen var under egyptisk styre til rundt 1125 f.Kr.[12] Det er ingen skriftlige kilder som forteller at kanaanittene gjorde opprør mot egyptiske styre, men arkeologiske spor av 3100 år gamle rester av brennende ødeleggelser tyder på at de gjorde nettopp det.[13]

Den hebraiske bibelen

rediger
 
Gammel saraiabygning i Jaffa
 
Sakofag, Yafo Museum
 
Rester av antikke søyler ved den ortodokse kirke

I den hebraiske bibelen er Jaffa framstilt som den nordligste byen til filisterne som grenser til de israelittiske områdene, nærmere bestemt de tilhørende Dans stamme (derav byregionen Gush Dan i Tel Aviv). Israelittene klarte ikke å ta Jaffa fra filistrene.[14]

Jaffa er det sørligste punktet på kysten som har en god forbindelse med Jerusalem. Dette var et vesentlig poeng i dens favør da Jerusalem var den israelittiske hovedstaden i landet. Det var et av få steder langs den palestinske kysten som hadde en brukbar ankerplass før opprettelsen av Caesarea Maritima i romersk tid.[8]

Jaffa er nevnt fire ganger i den hebraiske bibelen:

Assyriske, babylonske og persiske perioder

rediger

Det finnes rikelig med arkeologiske bevis i Jaffa i form av keramikk som peker på en bosetting av filisterne under tidlig jernalder (ca. 1180–1000 f.Kr.), men en kanaanittisk befolkning synes fortsatt å ha eksistert, særlig i innlandet, som kanskje i det lange løp assimilerte filisterne inn i en kanaanittisk kultur.[6] På slutten av 700-tallet f.Kr. er det nedtegnet at Sankerib, kongen av Assyria, erobret Jaffa fra byens konge, da underlagt Sidqa, filistrenes konge av Ashkelon.[14]

Etter en periode med nybabylonsk okkupasjon, ble Jaffa under Akamenidedynastiets persisk styre styrt av fønikere fra Tyr, men i løpet av den persiske perioden fikk Sidon politisk overherredømme over den fønikiske kysten, og erstattet Tyr som den viktigste fønikiske bystaten. I denne fasen av Jaffas historie er det rikelig med arkeologisk bevis, som en gravplass med en fønikisk inskripsjon foruten også et hebraisk segl basert på dens paleografi.[6] På sarkofagen til Eshmun’azar, kongen av Sidon, antagelig fra midten av 400-tallet f.Kr., fortelles det at perserkongen gjorde ham til hersker over den sørlige kysten hvor Jaffa er referert.[6]

Fra hellenistisk til bysantinsk tid

rediger

Alexander den stores tropper var stasjonert i Jaffa. Den ble senere en havneby under det hellenistiske Selevkideriket fram til det ble overtatt av de jødiske makkabeerne (Første Makkabeerbok)[19] rundt rundt 143 f.Kr. og ble styrt av det hasmoneiske dynastiet.[20] Makkabeeren Simon Thassi etablerte en garnison i Jaffa rundt 143 f.Kr og fikk lovpriset sin erobring av havnebyen: «Blant andre bemerkelsesverdige prestasjoner tok han Joppe for å bruke havnen og åpnet kommunikasjonen med landene i utlandet.»[8]

Greske Strabon, som skrev i tiden før 24 e.Kr., beskrev Jaffa som et sted hvorfra det er mulig å se Jerusalem, jødenes hovedstad, og skriver at jødene brukte det som sitt maritime arsenal da de kom ned til havet.[21] Imidlertid i henhold til den jødiske historikeren Josefus noe senere var havnen i Jaffa langt dårligere enn den i Caesarea Maritima.[22] Josefus listet opp en rekke kystbyer som jødene kontrollerte, blant dem Jaffa.[8]

Under romersk styre var Jaffa antagelig blant de kystbyene som Marcus Antonius ga til Kleopatra i 37/36 f.Kr., men etter de ble beseiret av Augustus ble de gitt tilbake til Herodes.[8]

Under den første jødisk-romerske krig (66–73 e.Kr. ble Jaffa erobret og brent av den romerske guvernøren av Syria, Cestius Gallus. Josefus hevder at 8 400 innbyggere ble massakrert.[23] Jødiske pirater som opererte fra den gjenoppbygde havnen pådro seg vreden til Vespasianus, som raserte byen og reiste en borg på dens høyde, og opprettet en romersk garnison med kavaleri og infanteri.[8] Mynter fra 200-tallet e.Kr. har henviser til byens navn med inskripsjonen ΦΛΑΥ‎IΑ‎ IΟΠΠΗ.[8]

Kristendommen kom relativt sent til Jaffa. Ved konsilet i Nikea i 325 var byen ennå ikke representert og var kun oppført ved konsilet i Efesos i 431.[8] Den omtales i Det nye testamente i fortellingen om at apostelen Peter vekket enken Tabita, på gresk Dorkas, til live igjen etter at hun døde (!).[24] Han hadde også kommet «i ekstase og fikk et syn» i Jaffa.[25] Jaffa ser ut til å ha tiltrukket seg seriøse jødiske lærde på 400- og 500-tallet. Talmúd jerusjalmí (Den jerusalemske Talmud) (kompilert fra 300- og 400-tallet) i Moed Ketan refererer til Rabi Akha bar Khanina fra Jaffa, og Pesikta Rabbati, skrevet på 800-tallet, nevner R. Tanchum av Jaffa.[26]

Tidlig islamsk periode

rediger
 
Jaffa Museum i den gamle Saraya-bygningen i Jaffas gamleby

I 636 ble Jaffa erobret av arabere. Under islamsk styre fungerte det som en havn i Ramla, den gang provinshovedstaden.

Ahmad al-Muqaddasi (død 991) beskrev Yafah (Jaffa) som «liggende ved havet, er bare en liten by, skjønt markedet i Palestina og havnen til Ar-Ramlah. Den er beskyttet av en sterk mur med jernporter, og havneportene er også av jern. Moskeen er behagelig for øyet, og har utsikt over havet. Havnen er utmerket.»[5]

Korsfarertiden

rediger

Jaffa ble erobret i juni 1099 under det første korstoget, og var sentrum av fylket Jaffa og Ashkelon, en av vasallområdene i kongeriket Jerusalem. En av grevene i fylket, Johannes av Ibelin (død 1266), skrev en lang juridisk avhandling, Livre des Assises, om lovene i korsfarerstaten Jerusalem.[27][28]

Den muslimske hærføreren Saladin erobret Jaffa i 1187. Byen overga seg til den engelske kong Richard Løvehjerte 10. september 1191, tre dager etter slaget ved Arsuf. Til tross for anstrengelser fra Saladin for å gjeninnta byen i slaget ved Jaffa i juli 1192, forble byen i hendene på korsfarerne. Den 2. september 1192 ble Jaffa-traktaten formelt signert, og garanterte en treårig våpenhvile mellom de to hærene.[29]

I 1229 signerte keiser Fredrik II av Det tysk-romerske rike en ti-årig våpenhvile i en ny Jaffa-traktat. Han forsterket festningen i Jaffa og lot to inskripsjoner skåret inn i bymuren, en latinsk og den andre arabisk. Inskripsjonen, dechiffrert i 2011, beskriver ham som den «hellige romerske keiseren» og har datoen «1229 av inkarnasjonen av vår Herre Jesus Messias».[30]

Mamelukkene

rediger

I mars 1268 erobret Baibars, sultanen til det egyptiske Mamelukksultanatet, Jaffa samtidig som også Antiokia ved Orontes ble underlagt.[31][32] Baibars mål var å erobre kristne korsfarerfestninger.[[32] En inskripsjon fra den hvite moskeen i Ramla, i dag synlig i den store moskeen i Gaza,[33] lovpriser hendelsen.

Den osmanske perioden

rediger
 
Jaffa i 1841, som kartlagt av Royal Engineers.
 
«Bonaparte besøker pestofre i Jaffa», propagandamaleri fra 1804 bestilt av Napoleon; fullført av Antoine-Jean Gros, som ikke hadde besøkt Jaffa
 
Utsyn over havnen av Félix Bonfils, 1867–1870

I 1515 ble Jaffa erobret av den osmanske sultanen Selim I.[34]

I folketellingen for 1596 er Jaffa lokalisert i nahiya (administrative inndelingen) i Ramla i liwa (distriktet) Gaze Sanjak, igjen underordnet Damascus Eyalet. Den hadde en befolkning på 15 husstander, alle muslimske. De betalte en fast avgift på 33,3 % på ulike produkter; totalt 7520 akçe.[34]

Den reisende Johannes Cotovicus beskrev Jaffa som en haug med ruiner da han besøkte stedet i 1598.[35][36] Botaniker og reisende Leonhard Rauwolf landet nær stedet for byen den 13. september 1575 og skrev «vi landet på den høye, steinete kysten der byen Joppe sto tidligere, på dette tidspunktet ble byen så revet at det ikke var ett hus å bli funnet.»[37]

På 1600-tallet hadde tidene endret seg såpass at kirker og herberger for overnatting begynte å etablere seg for kristne pilegrimer på reise til Jerusalem og Galilea. På 1700-tallet var derimot kystlinjen rundt Jaffa blitt utrygg av pirater og innbyggerne i Jaffa flyttet til Ramla og Lod. Det var enslige vakthus som informerte om enslige skip som nærmet seg. Landsetting av varer og passasjer var notorisk vanskelig og farlig. Fram til langt ut på 1900-tallet måtte skip stole på lag av roere for å bringe lasten sin i land.[38]

Den 7. mars 1799 erobret Napoléon Bonaparte byen i det som ble kjent som beleiringen av Jaffa, som var en kamp mellom franske og osmanske styrker. Byen plyndret den og mange lokale innbyggere ble drept som en reaksjon på at Napoléons utsendingene var blitt brutalt drept da han stilte et ultimatum om overgivelse. Napoléon beordret massakren på tusenvis av muslimske soldater som ble fengslet etter å ha overgitt seg til franskmennene.[39] Napoleons visekrigskommissær Jacques-François Miot minnes massakren: «Resultatet ... var en forferdelig pyramide av døde og døende kropper som dryppende blod, og kroppene til de allerede døde måtte trekkes bort for å gjøre slutt på de uheldige vesenene som, skjult under denne forferdelige og forferdelige veggen av kropper, ikke hadde ennå blitt stukket ihjel...»[39]

Mange flere døde i en epidemi av byllepest som brøt ut like etterpå.[40] Muhammad Abu-Nabbut, guvernøren som ble utnevnt etter disse ødeleggende hendelsene, satte i gang et omfattende bygge- og restaureringsarbeid i Jaffa, blant annet den store Mahmoudiya-moskeen og vannkilden Sabil Abu Nabbut (også kjent som «Tabithas brønn»), som ble bygget i 1815-1816.[41] Under bøndeopprøret i Palestina i 1834 ble Jaffa beleiret i førti dager i opprørere mot Ibrahim Pasja av Egypt.[42][43]

Boliglivet i byen ble gjenopprettet på begynnelsen av 1800-tallet. I 1820 bygde Isaiah Ajiman fra Istanbul en synagoge og et herberge for innkvartering av jøder på vei til de hellige byene Jerusalem, Hebron, Tiberias og Safed. Dette området ble kjent som Dar al-Yehud (arabisk for «jødenes hus»); og var grunnlaget for det jødiske samfunnet i Jaffa. Utnevnelsen av Mahmud Aja til osmansk guvernør markerte begynnelsen på en periode med stabilitet og vekst for byen, avbrutt av erobringen av byen i 1832 av Muhammad Ali av Egypt.[44]

 
Ruinene av 'Saraya' etter Lehis bombeangrep
 
Sivile i Tel Aviv prøver å gjemme seg for arabiske snikskyttere som skjøt på Carmel-markedet fra Hassan Bek-moskeen 25. februar 1948

I 1839 bodde minst 153 sefardiske jøder i Jaffa.[45] Samfunnet ble betjent i femti år av rabbi Yehuda HaLevi miRagusa. På begynnelsen av 1850-tallet leide HaLevi en frukthage til Clorinda S. Minor, grunnleggeren av et kristent messiansk samfunn som etablerte Mount Hope, et jordbruksinitiativ for å oppmuntre lokale jøder til å lære manuelle håndverk, som messianerne gjorde for å bane bølgen for den andre Jesu gjenkomst. I 1855 kjøpte den britiske jødiske filantropen Moses Montefiore frukthagen fra HaLevi, selv om Minor fortsatte å administrere den.[46]

Den amerikanske misjonæren Ellen Clare Miller, som besøkte Jaffa i 1867, rapporterte at byen hadde en befolkning på «omtrent 5000, 1000 av disse var kristne, 800 jøder og resten muslimer».[47][48] Bymurene ble revet i løpet av 1870-årene, noe som gjorde at byen kunne utvide seg fritt.[49]

På begynnelsen av 1900-tallet hadde befolkningen i Jaffa svulmet opp betraktelig. En gruppe jøder forlot Jaffa for sanddynene i nord, hvor de i 1909 holdt et lotteri for å dele de tidligere ervervede tomtene. Bosetningen var først kjent som Ahuzat Bayit (hebraisk: אחוזת בית), men en forsamling av innbyggerne skiftet navn til Tel Aviv den 21. mai 1910. Andre jødiske forsteder til Jaffa ble grunnlagt omtrent samtidig. I november 1914 gikk det osmanske riket inn i første verdenskrig som allierte av sentralmaktene. Mange mennesker som var borgere av motstridende allierte land bodde i Palestina, og osmanske/tyrkiske tjenestemenn anså dem som en trussel mot militær sikkerhet.[50] I 1917 utviste de osmanske myndighetene hele sivilbefolkningen i Tel Aviv og Jaffa. Mens muslimske evakuerte fikk lov til å komme tilbake om ikke lenge, forble de jødiske evakuerte i leire (og noen i Egypt) til etter den britiske erobringen.[51] En stor hungersnød i Libanon spredte seg samtidig i perioden 1915-1918 som forverret situasjonen hvor beregnet 200 000 døde av hovedsakelig den kristne og drusiske befolkningen ved de allierte hadde blokade og osmanske myndigheter hindret syrisk korn å komme inn.[52]

I løpet av kampene i Sinai og Palestina invaderte britene det osmanske Palestina og Sinai og i november 1917 erobret britene Jaffa, selv om byen forble under beskytning fra osmanerne. Slaget ved Jaffa i slutten av desember 1917 presset tilbake de osmanske styrkene,[53] og britene sikret seg byen og deretter Jerusalem (som ble erobret den 11. desember i slaget ved Jerusalem).

Det britisk mandatet

rediger
 
Bakgate i Jaffas gamleby
 
Tidligere Hotel du Parc i Jaffas amerikanske koloni

Ifølge folketellingen for Palestina fra 1922 utført av de britiske mandatmyndighetene, hadde Jaffa en befolkning på 47 799 personer, bestående av 20 699 muslimer, 20 152 jøder og 6 850 kristne,[54] noe som i 1931 hadde økt til 51 866 personer i 41 301 hus.[55]

Under det britiske mandatet økte spenningen mellom den jødiske og arabiske befolkningen. En bølge av arabiske angrep i løpet av 1920 og 1921 fikk mange jødiske innbyggere til å flykte og bosette seg i Tel Aviv, opprinnelig et marginalt jødisk nabolag nord for Jaffa. Jaffa-opptøyene i 1921 (kjent på hebraisk som Meoraot Tarpa) begynte med en 1. mai-parade som ble voldelig. Arabiske opprørere angrep jødiske innbyggere og bygninger og drepte 47 jøder og såret 146.[56] Den hebraiske forfatteren Yosef Haim Brenner var blant de som ble drept i opptøyene.[57] På slutten av 1922 hadde Tel Aviv 15 000 innbyggere: i 1927 hadde befolkningen steget til 38 000.

Likevel opprettholdt Jaffa og Tel Aviv fredelig sameksistens i det meste av 1920-tallet. De fleste jødiske virksomheter var lokalisert i Jaffa, noen jødiske nabolag betalte skatt til Jaffa kommune, mange unge jøder som ikke hadde råd til boligkostnadene i Tel Aviv bodde der, og det store nabolaget Menashiya var stort sett fullstendig blandet. Det første elektriske selskapet i det britiske mandatet til Palestina, selv om det eies av jødiske aksjonærer, hadde fått navnet Jaffa Electric Company. I 1923 hadde både Jaffa og Tel Aviv begynt en rask prosess med kablet elektrifisering gjennom et felles nett.[58]

Det arabiske opprøret i Britisk Palestina i 1936–39 påførte Jaffa stor økonomisk og infrastrukturell skade. Det begynte 19. april 1936 med et opprør som endte med at ni jøder ble drept og en rekke såret.[59] Den arabiske ledelsen erklærte en generalstreik, som begynte i Jaffa-havnen, et sted som allerede var blitt et symbol på arabisk motstand.[60] Militære forsterkninger ble brakt inn fra Malta og Egypt for å dempe opptøyene som spredte seg over hele landet. Gamlebyen, med sin labyrint av boliger, svingete smug og underjordisk kloakksystem, ga en ideell fluktvei for opprørerne som flyktet fra den britiske hæren.[60]

I mai 1936 ble kommunale tjenester avskåret, gamlebyen ble sperret, og adkomstveier ble dekket med glasskår og spiker.[60] I juni slapp britiske bombefly esker med flygeblader på arabisk og ba innbyggerne om å evakuere samme dag.[60] Den 16. juni sprengte det britiske ingeniørtropper fra Royal Engineers rundt 220-240 arabiske hjem fra øst til vest, og etterlot en åpen stripe som skar gjennom hjertet av byen fra ende til annen, og etterlot 6000 Jaffa-palestinere nødlidende.[61] Om kvelden 17. juni 1936 gikk 1500 britiske soldater inn i Jaffa og et britisk krigsskip stengte rømningsveier til sjøs. Den 29. juni implementerte sikkerhetsstyrkene en annen fase av planen ved å skjære et skår fra nord til sør.[60] Myndighetene hevdet at operasjonen var en del av en «ansiktsløftning» av gamlebyen.[60] Lokale arabiske aviser kunne bare bruke sarkasme for å beskrive hva som hadde skjedd, og snakket om operasjonen hvor de britiske styrkene forskjønnet byen ved å bruke dynamitt.[61] I juni 1936 dømte justitiarius i Palestina på den tiden, Michael McDonnell, til fordel for araberne i Jaffa, og ved å henvise til de eksisterende lovene angående riving, dømte han imot hærens ødeleggelse av den arabiske gamlebyen. Som respons ble han avskjediget fra stillingen.[62]

Rapporten produsert av Peel-kommisjonen i 1937 anbefalte at Jaffa, sammen med Betlehem, Jerusalem, Lydda og Ramla, skulle forbli under permanent kontroll av Palestinamandatet, og således danne en «korridor» fra havnen i Jaffa og til de hellige steder. Disse skulle være tilgjengelig for både arabere og jøder; mens resten av Palestinamandatet skulle deles mellom en arabisk stat og en jødisk stat.[63]

Landsbystatistikk for 1945 listet Jaffa med en befolkning på 94 310, hvorav 50 880 var muslimer, 28 000 var jøder, 15 400 var kristne og 30 ble klassifisert som «andre».[64] De kristne var stort sett gresk-ortodokse og omtrent en sjettedel av dem var medlemmer av de orientalske katolske kirker. En av de mest framtredende medlemmene av det arabiske kristne samfunnet var den gresk-ortodokse Issa El-Issa, utgiver av avisen Falastin.

 
Jaffas klokketårn

I 1947 anbefalte FNs spesialkommisjon for Palestina at Jaffa ble omfattet i den planlagte jødiske staten. På grunn av det store arabiske flertallet ble den imidlertid i stedet utpekt som en enklave av den arabiske staten i FNs delingsplan for Palestina fra 1947. Enklaven ville ha ekskludert de nordlige jødisk-befolkede delene av byen, men omfattet jordbruksland sør og øst for byen, og strekker seg til daværende grenser til Mikveh Israel, Holon og Bat Yam.[65]

Delingsplanen ble akseptert av Jewish Agency for Palestina og av de fleste sionistiske fraksjoner; bare utkanten uttrykte misnøye over territorielle grenser satt på den foreslåtte jødiske staten.[66][67] Den arabiske høyere komité, Den arabiske liga og andre arabiske ledere og regjeringer avviste det[68] og indikerte en uvilje til å akseptere noen form for territoriell inndeling,[69] og argumenterte for at det brøt med prinsippene om nasjonal selvbestemmelse i FN-pakten som gitt folk rett til å bestemme sin egen skjebne.[70] De kunngjorde at de hadde til hensikt å ta alle nødvendige tiltak for å forhindre implementeringen av resolusjonen.[71][72] Deretter brøt det ut en borgerkrig i Palestina[15] og planen ble ikke implementert.[73]

Etter den volden som brøt ut etter vedtakelsen av FNs delingsresolusjon, prøvde ordførerne i Jaffa og Tel Aviv å roe ned lokalsamfunnene sine.[74] En av hovedbekymringene for folket i Jaffa var beskyttelsen av eksporthandelen med sitrusfrukter som fortsatt ikke hadde nådd sine høyder før andre verdenskrig.[75] Til slutt fortsatte den bilaterale appelsinplukkingen og eksporten fra begge sider, men uten en formell avtale.[76]

Den 4. januar 1948 detonerte den paramilitære jødiske gruppen Lehi en lastebilbombe utenfor Saraya, tidligere den osmanske administrative bygningen og som nå huser den arabiske nasjonalkomiteen. Bygningen og noen bygninger i nærheten ble ødelagt. De fleste av de 26 døde og mange sårede var ikke knyttet til nasjonalkomiteen, men var forbipasserende og ansatte ved et program for matutdeling til fattige barn som også var i samme bygning. De fleste av barna var dog ikke til stede da det var søndag.[77]

Jaffas ordfører Yousef Haikal kontaktet i februar David Ben-Gurion gjennom en britisk mellommann som forsøkte å sikre en fredsavtale med Tel Aviv, men sjefen for den arabiske militsen i Jaffa motsatte seg det.[78]

Den 25. april 1948 startet den sionistiske terroristorganisasjonen Irgun[79] en offensiv i Jaffa. Dette begynte med et mørtelbombardement som pågikk i tre dager hvor tjue tonn høyeksplosiver ble skutt inn i byen[80][81] Den 27. april beordret den britiske regjeringen, i frykt for en gjentakelse av masseutvandringen fra Haifa uken før, den britiske hæren å konfrontere Irgun og deres offensiv ble avsluttet. Samtidig hadde Haganah iverksatt operasjon Hametz, som gikk over landsbyene øst for Jaffa og avskåret byen fra innlandet.[82]

Haifas fall noen dager tidligere, og frykt for en annen massakre som ligner på Irguns Deir Yassin-massakren, forårsaket panikk blant araberne i Jaffa, og fikk de fleste av dem flyktet.[83] Befolkningen i Jaffa på tampen av angrepet var mellom 50 000 og 60 000, med rundt 20 000 mennesker som allerede hadde forlatt byen.[80] Innen 30. april var det 15 000–25 000 igjen. [56][58] I de påfølgende dagene flyktet ytterligere 10 000–20 000 mennesker sjøveien. Da Haganah, som siden ble kjernen i Israels forsvar, tok kontroll over byen den 14. mai var rundt 4000 mennesker igjen.[82] Byens og havnens varehus ble omfattende plyndret.[84]

Byen overga seg til Haganah 14. mai 1948 og kort tid etter at det britiske politiet og hæren forlot byen.[85] De 3800 araberne som ble igjen i Jaffa etter utvandringen var konsentrert i Ajami-distriktet og underlagt strenge krigslover.[86] Den militære administrasjonen i Jaffa varte til 1. juni 1949, da Tel Aviv kommune overtok administrasjonen; Jaffa kommune, som de jure fortsatt eksisterte på den tiden, hadde ikke utøvd noen myndighet siden 1948 til oppløsningen i 1950.[87]

Annektering til Tel Aviv

rediger
 
Påskaparade i Jaffa 2022
 
Havnen i Jaffa
 
Loppemarkedet i Jaffa

Grensene til Tel Aviv og Jaffa ble et stridsspørsmål mellom Tel Aviv kommune og den israelske regjeringen i løpet av 1948.[1] Førstnevnte ønsket kun å innlemme de velstående jødiske forstedene nord i Jaffa, mens sistnevnte ønsket en mer fullstendig forening.[1] Saken hadde også internasjonal følsomhet, siden hoveddelen av Jaffa var i den arabiske delen av FNs delingsplan for Palestina, mens Tel Aviv ikke var det, og ingen våpenhvileavtaler var ennå signert.[1] Et alternativt forslag var å slå sammen Bat Yam og Holon til Jaffa for å danne en større by sør for Tel Aviv, men ble avvist på økonomiske grunner da de to små jødiske bosetningene manglet midlene som var nødvendige for å opprettholde Jaffa.[87]

Regjeringen vedtok en permanent forening av Tel Aviv og Jaffa den 4. oktober 1949, men selve foreningen ble forsinket til 16. juni 1950 på grunn av samordnet motstand fra Tel Avivs borgermester Israel Rokach, som hadde krevd statlig finansiering for å kunne tilby kommunale tjenester til Jaffa. Jaffa ble forventet å konsumere 18 % av den forente kommunens budsjett, mens den bare bidro med 4 % av inntekten.[87] De to partene kom til enighet om at regjeringen dekket 100 000 I£ av den forente kommunens utgifter, samt finansierte helsetjenester, utdanning og sosiale tjenester for Jaffa-innbyggere direkte fra statsbudsjettet. Navnet på den forente byen var Tel Aviv frem til 19. august 1950, men da den ble omdøpt til Tel Aviv–Yafo for å bevare det historiske navnet Jaffa.[1]

Etter den jødiske maktovertakelsen ble alle eksisterende gatenavn i Jaffa avskaffet og erstattet med numeriske identifikatorer. Veien som gikk mellom nabolagene Florentin og Neve Tzedek ble fram til 1948 kalt Tel Aviv Road, og var hovedveien mellom de to bysentrene. Etter annekteringen av Florentin til Tel Aviv ble det en intern vei i Tel Aviv, slik at navnet ikke lenger ga noen mening. Dermed ble seksjonen som ligger innenfor de nye Tel Aviv-grensene omdøpt til Jaffa Road; og delen som ble den nye Tel Aviv-Jaffa-grensen, inn i Eilat Street.

Salama Road, en hovedvei østover fra Jaffa mot den avfolkede landsbyen Salama, ble omdøpt til Shalma Road etter det rekonstruerte hebraiske navnet Capharsalama (gresk: Χαφαρσαλαμα)[88] som er nevnt i Første Makkabeerbok 7:31 som stedet for slaget ved Kefar-Salama.[89] Begge navnene er imidlertid fortsatt i bruk.[90]

Deler av Gamlebyen har blitt renovert, og har gjort Jaffa til en turistattraksjon med gamle restaurerte bygninger, kunstgallerier, teatre, suvenirbutikker, restauranter, fortauskafeer og promenader. Mange kunstnere har flyttet studioene sine fra Tel Aviv til Tel Aviv. Gamlebyen og dens omgivelser, som Jaffa-havnen,[91] den amerikansk-tyske kolonien og loppemarkedet.[92] Utover gamlebyen og turiststeder er det mange nabolag i Jaffa fattige og underutviklede. Imidlertid har eiendomsprisene steget kraftig på grunn av gentrifiseringsprosjekter i Ajami, Noga og Lev Yafo.[93][94]

 
Havnen i Jaffa

Referanser

rediger
  1. ^ a b c d e Golan, Arnon (1995): «The demarcation of Tel Aviv–Yafo's municipal boundaries», Planning Perspectives, 10, s. 383–398.
  2. ^ Lior, Ilan (28. februar 2011): «Tel Aviv to build affordable housing for Jaffa's Arab residents», Haaretz.com
  3. ^ Et eksempel på denne legenden er nedtegnet av franske pilegrimen fra 1500-tallet, Denis Possot, «Jaffe, est le port de la Terre saincte, anciennement nommé Joppe, faict et construict premierment en ville et cité grande à merveilles et de grant renom, par Japhet , fils de Noé», i hans Le Voyage de la Terre Sainte, Geneve: Slatkine Reprints 1971, opptrykk av Paris-utgaven, 1890, orig. 1532), s. 155.
  4. ^ En annen pilegrim, Richard of Guylforde, skrev,"This Jaffe was sometyme a grete Cytie [...] and it was one of the firste Cyties of the worlde founded by Japheth, Noes sone, and beryth yet his name." I pilegrimsfortellingen fra 1506, nedtegnet av hans prest i 1511, redigert av Henry Ellis (London: Camden Society, 1851), s. 16.
  5. ^ a b Le Strange (1890), s. 550-551
  6. ^ a b c d e f Burke, Aaron A.: «Early Jaffa: From the Bronze Age to the Persian Period» (PDF), kapittel 6, The History and Archaeology of Jaffa, University of California, Los Angeles
  7. ^ Miller, Stacey Jennifer (2012): The Lion Temple of Jaffa: Archaeological Investigations of the Late Bronze Age Egyptian Occupation in Canaan. BA thesis Arkivert 19. august 2019 hos Wayback Machine. (PDF), University of California, Los Angeles
  8. ^ a b c d e f g h Isaac, Benjamin (27. februar 2017): Jaffa, Oxford Classical Dictionary
  9. ^ Burke, Aaron A.; Peilstöcker, Martin (2013): «The Egyptian Fortress in Jaffa», Popular Archaeology
  10. ^ Peet, T. Eric (1925): «The Legend of the Capture of Joppa and the Story of the Foredoomed Prince. Being a Translation of the Verso of Papyrus Harris 500», The Journal of Egyptian Archaeology. 11 (3/4): 225–229. doi:10.2307/3854145. ISSN 0307-5133.
  11. ^ Ya-Pu, EA 296, l.33
  12. ^ Atwood, Roger (juli/august 2017): «Egypt’s Final Redoubt in Canaan». Archaeology
  13. ^ Bohstrom, Philippe (22. oktober 2016): «Previously Unknown Canaanite Revolt Against Egypt Revealed in Ancient Jaffa», Haaretz.com
  14. ^ a b Rainey, Anson F. (Februar 2001): «Herodotus' Description of the East Mediterranean Coast», Bulletin of the American Schools of Oriental Research. The University of Chicago Press on behalf of The American Schools of Oriental Research (321): 58–59. doi:10.2307/1357657. JSTOR 1357657. S2CID 163534665.
  15. ^ Josvas bok 19:46, Bibel.no'
  16. ^ Andre Krønikebok 2:16, Bibel.no'
  17. ^ Jona 1:3, Bibel.no'
  18. ^ Esra 3:7, Bibel.no'
  19. ^ 1 Maccabees 10:74–76
  20. ^ Arbel, Yoav (2011): The Hasmonean Conquest of Jaffa, Peilstöcker and Burke: History and Archaeology, kapittel 16
  21. ^ Strabon: Geographica, 16.2.28
  22. ^ Josephus (1981): Josephus Complete Works. Overs. William Whiston. Grand Rapids, Michigan: Kregel Publications. ISBN 0-8254-2951-X.; s. 331. s.v. Antiquities 15.9.6. (15.331)
  23. ^ Josephus: Jewish War 2.507–509, 3:414–426
  24. ^ Apostlenes gjerninger 9:36–42, Bibel.no
  25. ^ Apostlenes gjerninger 11:4–17, Bibel.no
  26. ^ Schwarz, Joseph (1850): «Dan», Descriptive Geography and Brief Historical Sketch of Palestine (kopi av originalen
  27. ^ «Assizes of Jerusalem», Oxford Reference
  28. ^ «Assizes of Jerusalem», Catholic Encyclopedia
  29. ^ Stark, Rodney (2009): God's Battalions: The Case for the Crusades (PDF) (digital utg.). Harper Collins e-books. ISBN 978-0-06-194298-3; s. 115.
  30. ^ Lorenzi, Rossella (15. november 2011): «First Arabic Crusader Inscription Found», Discovery News, arkivert fra originalen den 1. mai 2012
  31. ^ Who Were the Mamluks?, History Today
  32. ^ a b Kohn, George Childs (31. oktober 2013): Dictionary of Wars. Routledge. ISBN 978-1-135-95501-4.
  33. ^ Wasserstein, David J.; Ayalon, Ami (17. juni 2013): Mamluks and Ottomans: Studies in Honour of Michael Winter. Routledge. ISBN 978-1-136-57924-0.
  34. ^ a b Hütteroth & Abdulfattah (1977), s. 151
  35. ^ Cotovicus, Joannes (1619): Itinerarium Hierosolymitanum et Syriacum. Antwerp: apud Hieronymum Verdussium; s. 135.
  36. ^ Deutsch, Gotthard; Franco, M. (1903): Jaffa, Jewish Encyclopedia
  37. ^ Rauwolf, Leonhart (1582): Itinerary into the eastern countries..., nedlastbar utgave i engelsk oversettelse fra 1693
  38. ^ Thomson (1859), bind 2, s. 275
  39. ^ a b Miot, Jacques-François (1814): Mémoires pour servir à l'histoire des expéditions en Égypte et en Syrie, sitert i Véronique Nahoum-Grappe (2002): «The anthropology of extreme violence: the crime of desecration». International Social Science Journal. 54 (174): 549–557. doi:10.1111/1468-2451.00409.
  40. ^ Kark, Ruth (1990): Jaffa: a City in Evolution 1799-1917 (PDF), Jerusalem: Yad Yitzhak Ben-Zvi Press
  41. ^ Kana'an, Ruba (2001): «Two Ottoman Sabils in Jaffa (c.1810-1815): an Architectural and Epigraphic Analysis», Levant 33, s. 189-204
  42. ^ Thomson (1859), s. 515.
  43. ^ Manna, Adel (høsten 1994): «Eighteenth- and Nineteenth-Century Rebellions in Palestine», Journal of Palestine Studies, 24(1), s. 51-66
  44. ^ Ozavci, Ozan (2021): «Old Enemies: Cairo, Istanbul, and the Civil War of 1832–1833», Dangerous Gifts: Imperialism, Security, and Civil Wars in the Levant, 1798-1864, Oxford Academic, kapittel 5
  45. ^ The digitalization project of the 19th century censuses in Eretz Israel done under the auspices of Sir Moses Montefiore, SCRIBD
  46. ^ Friedman, Lior (5. april 2009): «The mountain of despair», Haaretz.com
  47. ^ Miller, Ellen Clare (1871): Eastern Sketches — notes of scenery, schools and tent life in Syria and Palestine. Edinburgh: William Oliphant and Company; s. 97
  48. ^ Thompson (1859) skrev i 1856: «For 25 år siden var innbyggerne i byen og hagene rundt 6000; nå må det være minst 15 000...» Med tanke på hvor lenge han bodde i området kan dette være en mer nøyaktig telling enn den til Miller.
  49. ^ «Jaffa, an Historical Survey», Jaffa.com. Arkivert fra originalen den 26. juni 2018
  50. ^ Abramson, Glenda (19. august 2022): «The 1914 deportation of the Jaffa Jews: ’a little footnote of war’?», Israel Affairs. Informa UK Limited. 28 (5): 706–723. doi:10.1080/13537121.2022.2112388. ISSN 1353-7121. S2CID 251708940.
  51. ^ Friedman, Isaiah (1971): «German Intervention on Behalf of the ’Yishuv’», Jewish Social Studies, 33, s. 23–43.
  52. ^ Ghazal, Rym (14. april 2015): «Lebanon’s dark days of hunger: The Great Famine of 1915-18», The National News
  53. ^ «Battle of Jaffa, 21-22 December 1917», History of War
  54. ^ Barron (1923), s. 6.
  55. ^ Mills (1932), s. 13.
  56. ^ Report of the Commission of Inquiry into the disturbances in the British Mandate of Palestine in May 1921, with correspondence relating thereto (Disturbances), 1921, Cmd. 1540, s. 60.
  57. ^ Honig, Sarah (30. april 2009): «Another Tack: The May Day massacre of 1921», The Jerusalem Post
  58. ^ Shamir, Ronen (2013): Current Flow: The Electrification of Palestine. Stanford: Stanford University Press
  59. ^ Viton, Albert (3. juni 1936): «Why Arabs Kill Jews», The Nation
  60. ^ a b c d e f Kark, Ruth (1989): The Land That Become Israel: Studies in Historical Geography, Yale University Press & Magnes Press, «Aerial Perspectives of Past Landscapes», Dov Gavish, s. 316–317
  61. ^ a b Hughes, Matthew (april 2009): «The Banality of Brutality: British Armed Forces and the Repression of the Arab Revolt in Palestine, 1936 – 39», English Historical Review 124(507), s. 323–354; s. 322.323.
  62. ^ Hughes, Matthew (2019): Britain’s Pacification of Palestine: The British Army, the Colonial State, and the Arab Revolt, 1936– 1939, Cambridge University Press; s. 36.
  63. ^ Palestine Royal Commission Report, July 1917 (PDF). Sitat: «Jaffa is an essentially Arab town in which the Jewish minority has recently been dwindling. We suggest that it should form part of the Arab State. The question of its communication with the latter presents no difficulty, since transit through the Jaffa-Jerusalem Corridor would be open to all. The Corridor, on the other hand, requires its own access to the sea, and for this purpose a narrow belt of land should be acquired and cleared on the north and south sides of the town. This would also solve the problem, sometimes said to be insoluble, created by the contiguity of Jaffa with Tel Aviv to the north and the nascent Jewish town [Bat Yam] to the south. If necessary, Mandatory police could be stationed on this belt. This arrangement may seem artificial, but it is clearly practicable.»
  64. ^ Department of Statistics, 1945, s. 27
  65. ^ A/RES/181(II)(A+B), Resolution 181 (II). Future government of Palestine (UN Partition Plan details), United Nations General Assembly, 29. november 1947, arkivert fra originalen den 16. april 2013. Sitat: «The area of the Arab enclave of Jaffa consists of that part of the town-planning area of Jaffa which lies to the west of the Jewish quarters lying south of Tel-Aviv, to the west of the continuation of Herzl street up to its junction with the Jaffa-Jerusalem road, to the south-west of the section of the Jaffa-Jerusalem road lying south-east of that junction, to the west of Miqve Israel lands, to the north-west of Holon local council area, to the north of the line linking up the north-west corner of Holon with the north-east corner of Bat Yam local council area and to the north of Bat Yam local council area. The question of Karton quarter will be decided by the Boundary Commission, bearing in mind among other considerations the desirability of including the smallest possible number of its Arab inhabitants and the largest possible number of its Jewish inhabitants in the Jewish State.»
  66. ^ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 75. Sitat: «The night of 29–30 November passed in the Yishuv's settlements in noisy public rejoicing. Most had sat glued to their radio sets broadcasting live from Flushing Meadow. A collective cry of joy went up when the two-thirds mark was achieved: a state had been sanctioned by the international community.»; s. 396 Sitat: «The immediate trigger of the 1948 War was the November 1947 UN partition resolution. The Zionist movement, except for its fringes, accepted the proposal.»
  67. ^ The Question of Palestine and the UN (PDF)
  68. ^ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 66, ved 1946 sitat: «The League demanded independence for Palestine as a ’unitary’ state, with an Arab majority and minority rights for the Jews.»; s. 67, ved 1947 «The League's Political Committee met in Sofar, Lebanon, on 16–19 September, and urged the Palestine Arabs to fight partition, which it called "aggression", "without mercy". The League promised them, in line with Bludan, assistance "in manpower, money and equipment" should the United Nations endorse partition.»
  69. ^ Morris, Benny (2008): 1948: a history of the first Arab-Israeli war. Yale University Press. ISBN 9780300126969; s. 73.
  70. ^ Hadawi, Sami (1991): Bitter Harvest: A Modern History of Palestine, Olive Branch Press, s. 76.
  71. ^ Perkins, Kenneth J.; Gilbert, Martin (1999): Israel: A History, The Journal of Military History. 63 (3): 149. doi:10.2307/120539. ISSN 0899-3718. JSTOR 120539.
  72. ^ Best, Antony (2004): International History of the Twentieth Century and beyond, Routledge, doi:10.4324/9781315739717-1, ISBN 978-1-315-73971-7; s. 531
  73. ^ Galnoor, Itzhak (1995): The Partition of Palestine: Decision Crossroads in the Zionist Movement. SUNY Press. ISBN 978-0-7914-2193-2; s. 289–
  74. ^ Joseph, Dov (1960): The faithful city: the siege of Jerusalem, 1948. Simon and Schuster. LCCN 60-10976. OCLC 266413; s. 24. I en brevveksling mellom ordfører Yisrael Rokach i Tel Aviv og ordfører Youssef Haikal i Jaffa, ble begge enige om å oppfordre innbyggerne til å opprettholde fred og ro.
  75. ^ A survey of Palestine, printed 1946–1947. Reprinted ISP, Washington, 1991 ISBN 0-88728-211-3; s. 474: «Exports of citrus fruit total value in Palestine Pounds, 1938/39 = P£4,355,853. 1944/45 = P£1,474,854. Ironically, due to the Nazi conquest of the Netherlands, Tel Aviv's trade in polished diamonds had increased over three-fold to P£3,235,117.»
  76. ^ Morris, Benny (2004): The Birth of the Palestinian Refugee Problem Revisited. Cambridge University Press. pp. 115–. ISBN 978-0-521-00967-6; s. 114-115. Sitat: «And rifts among the Jaffa Arabs from the beginning subverted all efforts at peacemaking. In February, Ben-Gurion wrote to Shertok that Heikal, through a British intermediary, was trying to secure an agreement with Tel Aviv but that the new irregulars' commander, 'Abdul Wahab 'Ali Shihaini, had blocked him. .... According to Ben-Gurion, Shihaini had answered: 'I do not mind [the] destruction [of] Jaffa if we secure [the] destruction [of] Tel Aviv. As in Haifa, the irregulars intimidated the local population, echoing the experience of 1936–1939. ... The inhabitants were more afraid of their defenders-saviours than of the Jews their enemies', wrote Nimr al Khatib. (p. 115) But Arab notables, through British intermediaries, continued to press for a wider citrus agreement. ... In the end, a formal agreement was never concluded. But neither was a complete blockade imposed on Jaffa, and the bilateral orange-picking and -exporting continued largely unhampered.»
  77. ^ Radai, Itamar (2016): Palestinians in Jerusalem and Jaffa, 1948. Routledge. s. 140.
  78. ^ Morris, Benny (1987): The birth of the Palestinian refugee problem, 1947–1949, Cambridge University Press, ISBN 0-521-33028-9; s. 47.
  79. ^ Bell, J. Bowyer (1979): Terror out of Zion : Irgun Zvai Leumi, LEHI, and the Palestine underground, 1929-1949. Dublin: Academy Press. ISBN 978-0-906187-11-1.
  80. ^ a b Morris (1987), s. 95.
  81. ^ Begin, Menachem (1964): The Revolt — story of the Irgun. Overs. Samuel Katz. Hadar Publishing, Tel Aviv. s. 355–371.
  82. ^ a b Morris (1987), s. 100.
  83. ^ Eugene Rogan (2012): The Arabs: A History – Third Edition. Penguin. ISBN 9780718196837; s. 331.
  84. ^ Kimche, Jon (1950): Seven Falen Pillars; The Middle East, 1915–1950. Secker and Warburg, London; s. 224. Sitat: «the orgy of looting and wanton destruction which hangs like a black pall over almost all the Jewish military successes.»
  85. ^ Gelber, Yoav (2004): Independence Versus Nakba; Kinneret–Zmora-Bitan–Dvir Publishing, ISBN 965-517-190-6; s. 104
  86. ^ Goldhaber, Ravit; Schnell, Izhak (2007): «A Model of Multidimensional Segregation in the Arab Ghetto in Tel Aviv-Jaffa», Tijdschrift voor Economische en Sociale Geografie. 98 (5): 603–620. doi:10.1111/j.1467-9663.2007.00428.x.
  87. ^ a b c בשותפות עם אוניברסיטת תל אביב (avis 16. september 1950), National Library of Israel
  88. ^ Gottheil, Richard; Jacobs, Joseph: «Kefar-Salama (Caphar-Salama)», Jewish Encyclopedia
  89. ^ Første Makkabeerbok 7:31
  90. ^ Leshem, Noam (2017): Life after Ruin: The Struggles over Israel's Depopulated Arab Spaces. ISBN 9781107149472.
  91. ^ «Areas to Visit» (PDF), Tel Aviv Municipality. Arkivert fra originalen (PDF) den 12. juli 2012. Sitat: «Today, local fisherman still use the harbor and the main hangars of the port have been restored and include art galleries»
  92. ^ Ashley (20. september 2012): Jaffa Flea Market: a Place to Sharpen Those Haggling Skills! Arkivert 20. juni 2017 hos Wayback Machine.. Sitat: «The Jaffa Flea Market [...] invites a younger, hipper crowd to inspect its newly added art galleries»
  93. ^ Kloosterman, Karin (29. november 2006): «Changes in the air for Ajami: A mixed Arab-Jewish neighborhood in Jaffa balances itself between rundown remnants of old-world charm and upscale gentrification», The Jerusalem Post
  94. ^ «Canada, Israel won the bid to acquire 7.6 acres in prestigious area of south Tel Aviv – will pay 211 million», TheMarker

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Jaffa&oldid=24670411»