Januaroppstanden

Januaroppstanden (polsk: powstanie styczniowe, litauisk: 1863 m. sukilimas) var et opprør fra innbyggerne i det forhenværende Det polsk-litauiske samvelde (dagens Polen, Litauen, Belarus, Latvia og deler av Ukraina og vestlige deler av Russland). Hensikten var å få slutt på russisk okkupasjon av deler av Polen og gjenvinne uavhengighet. Opprøret startet 22. januar 1863 og varte inntil de siste opprørerne ble fanget av de russiske styrkene i 1864.^[1]

Opprøret begynte som en spontan protest fra unge polakker mot militærtjeneste i den russiske hæren og fikk snart støtte fra høytstående litauiske offiserer og politikere. Opprørerne var imidlertid i mindretall og hadde underlegne våpen og måtte falle tilbake på geriljataktikk. De klarte ikke å vinne noen store slag eller å ta større byer eller russiske fort. Men opprøret forstyrret effekten av tsarens avskaffelse av livegenskap, som var ment å få bøndene til å støtte ham. Harde represalier, som offentlige henrettelser, konfiskering av eiendom og deportasjon til Sibir fikk mange til å oppgi kampen og heller ty til holdningsarbeid med økonomisk og kulturelle forbedringstiltak.^[1]

Det var det lengste opprøret i det oppdelte Polen. Konflikten engasjerte alle samfunnsnivåer og hadde uten tvil dype konsekvenser for moderne internasjonale relasjoner og provoserte til slutt et sosialt og ideologisk paradigmeskifte i nasjonale hendelser som fortsatte med å ha en avgjørende innflytelse på den etterfølgende utviklingen av det polske samfunnet.^[2]

Et sammenfall av ulike faktorer gjorde opprøret uunngåelig tidlig i 1863. Den polske adelen og urbane borgerlige kretser lengtet etter den semi-selvstendige statusen de hadde hatt under Kongress-Polen før det forrige opprøret, novemberoppstanden, en generasjon tidligere i 1830, og ungdommen ble oppmuntret av suksessen med den italienske uavhengighetsbevegelsen og ønsket innstendig det samme resultatet. Russland hadde blitt svekket av Krimkrigen og hadde innført en mer liberal holdning i sin interne politikk som oppmuntret Polens underjordiske nasjonale regjering til å planlegge en organisert streik mot deres russiske okkupanter tidligst våren 1863.^[2] De hadde ikke regnet med Aleksander Wielopolski, den pro-russiske erkekonservative sjefen for siviladministrasjonen i den russiske delingen. I et forsøk på å avspore den polske nasjonale bevegelsen, framskyndet han til januar verneplikten av unge polske aktivister til den keiserlige russiske hæren for 20-årlig tjeneste. Den avgjørelsen var det som utløste januaropprøret i 1863, noe som var det motsatte av Wielopolski ønsket å oppnå.^[3]

Opprøret av unge polske vernepliktige fikk snart støtte fra høytstående polsk-litauiske offiserer og medlemmer av den politiske klassen. Opprørerne, som ennå var dårlig organisert, var i betydelig undertall og manglet tilstrekkelig utenlandsk støtte og ble tvunget til å benytte risikabel geriljataktikker. Russiske represalier var raske og hensynsløse. Offentlige henrettelser og deportasjoner til Sibir tvang etter hvert mange polakker til å forlate væpnet kamp. I tillegg slo tsar Aleksander II hardt ut mot eiendomsherrer og som et resultat av hele økonomien, med en plutselig beslutning i 1864 om endelig å avskaffe livegenskapet i Polen.^[4] Det påfølgende oppløsningen av eiendommer og nøden til mange bønder overbeviste utdannede polakker til å vende seg i stedet til ideen om «organisk arbeid» (polisk: praca organiczna), noe som betegnet konseptet om at nasjonens vitale krefter bør vies til arbeid, økonomisk og kulturell selvforbedring snarere enn til fruktløse nasjonale opprør mot de overveldende militærene i de ulike delene av det russiske imperiet.^[5]