Aleksander II av Russland

Aleksander fikk sin utdannelse av blant andre skalden Vasilij Zjukovskij. Under det sista årtiet av farens regjering deltok Aleksander ofte i styret. Han ble sendt i atskillige viktige statsanliggender til hoffene i andra land. Som kansler for universitetet i Helsingfors (1826–1855) skaffet han seg god kjennskap om finske forhold og var opptatt av å gå finnenes ønsker i møte og forlike dem med deres nye stilling.^{[trenger referanse]}

Da Nikolaj I døde i 1855 overtok sønnen Aleksander II 2. mars 1855 tronen. Da pågikk fortsatt Russlands krig mot det osmanske rike og vestmaktene, den såkalte Krimkrigen.^[6] Hans tronbestigningsmanifest tydet ikke på at han skulle opphøye fredelige reformer til sin regjerings hovedoppgave. I stedet fortsatte nye rustninger i Russland. Aleksander besøkte selv krigsskueplassen og arbeidet for å få slutt på krigen. Det ble sommeren 1855 ført uoffisielle forhandlinger i Wien uten resultat.^[9] Straks etter freden, som ble undertegnet i Paris i år 1856, tilkjennegav Aleksander II at han som regent ville strebe etter å opprettholde freden og dessuten utvikle sitt folks åndelige og materielle krefter.^{[trenger referanse]} Parisfreden innebar at Russland avsto Donaus utløp til Moldova og Svartehavet ble erklært som nøytralt farvann. Krimkrigen satte en stopper for Russlands ekspansjon mot Istanbul.^[9] Ved forhandlingene i Paris unngikk Aleksander større territorielle innrømmelser.^[10] Nederlaget i Krimkrigen ga de reformorienterte overtak i Russland.^[8]

Fra alle hold ble det oppfordet til reformer, og den første delen av Aleksander IIs regjering ble kjennetegnet av en mengde slike, fremst ved at livegenskapet ble opphevelse i 1861. Dette medførte at 22 millioner russiske bønder under godseiere fikk personlig frihet, blant annet rett til å gifte seg uten godseierens samtykke og rett til å ha egen eiendom. Dette ble fulgt av en jordreform der de frigjorte bøndene fikk tildelt en del av jorda til eget bruk selv om godseieren satt med eiendomsretten. Landsbykommunen, mir, ble videreført etter 1861-reformen, og dette ble av regimet ansett som en garanti for rikets politiske stabilitet, herunder å hindre flukt til byene og tap av arbeidskraft på landsbygda. Ifølge Egge medvirket reformen til å bevare de tradisjonelle sosiale forholdene på landsbygda. Lokal administrasjon, hæren og rettsvesenet var alle basert på livegenskap og måtte derfor reformeres samtidig.^[11]

Under Aleksander II ble sensuren mindre strengt håndhevet og i 1865 utstedte han et dekret der sensuren ble avskaffet og offentlig diskusjon av lovgivning og politikk ble uttrykkelig tillatt. Samtidig oppretthold myndighetene muligheten til å gripe inn mot opposisjonelle forfattere og journalister. I 1874 ble det innført allmenn verneplikt og hæren ble vesentlig modernisert.^[12]

Aleksanders reformvirksomhet møtte motstand i adelen og byråkratiet, blant annet etter opprør i Polen i 1863 og mordforsøk på tsaren i 1866. Etter dette stanset en god del av reformene opp og perioden etter 1866 blir omtalt som den reaksjonære perioden i hans regjeringstid. Det var en stadig tautrekking mellom liberale og reaksjonære kretser i byråkratiet, og det ble arbeidet med utkast til en forfatning for landet.^[13] Opprøret i Polen i 1863 ble slått hardt ned med 80000 drepte og 70000 deportert til Sibir. Polen ble etter dette strengt overvåket og språket ble forbudt. I Finland ble landdagen innkalt regelmessig, det ble opprettet folkeskoler og innført lokalt selvstyre.^[8]

Aleksander utstedte et amnestidekret, hvorigjennom deltagerne i 1825 års revolt og 1830–1831 års polske opprør dels fikk sin stilling formildet, dels fikk vende tilbake fra forvisningen etter 1855.^[14] Han gjenopplivet Finlands statsskikk ved å for første gang etter erobringen sammenkalle landdagen (1863) og gjennom landdagsordningen (1869) tilforsikre en regelbundet innflytelse. Mot Polen viste han til å begynne med en stor givmildhet, men russerhatet i Polen gav ikke etter. Aleksander lot da gjennom greve von Berg undertrykke det i 1863 utbrutte opprøret samt russifisere landet.^[8]

 

 

Mens Aleksander II utvidet sitt rike ved erobringer i Asia, valgte han lenge nøytralitet under de europeiske konfliktene som begynte å gro frem. Han skjulte visserlig ikke sine vennskapelige følelser for Preussen under landets kriger mot Østerrike (1866) og mot Frankrike (1870–1871). Aleksander foretok også personlige besøk i Paris i 1867, da det var kraftige motdemonstrasjoner, han ble da utsatt for et mordforsøk av polakken Antoni Berezowski. I 1873 besøkte Aleksander også London for å berolige England etter å ha forlovet sin datter Maria med hertugen av Edinburgh, Alfred av Sachsen-Coburg-Gotha.

Det hadde lenge foregått en russisk folkevandring mot øst gjennom Sibir. I 1858 og 1860 inngikk tsaren avtaler med Kina som avsto Ussurir og venstre bredd av Amur. Vladivostok ble grunnlagt i 1860, mens Alaska ble solgt til USA i 1867 og Sakhalin ble i 1875 overført fra Japan. Fra midten av 1860-årene begynte Russland erobringen av khanatene og i 1880-årene var hele Sentral-Asia under russisk kontroll.^[15]

Fra og med 1872 inntrådte et hjerteligere forhold til Østerrike med konferanser, det såkalte trekeiserforbundet, mellom Aleksander og keiserne Vilhelm I av Tyskland og Frans Josef av Østerrike under de følgende årene.^[9] Den panslavistiske bevegelse tvang ham imidlertid å overgi nøytraliteten samt til med Serbias og Montenegros hjelp å angripe Det osmanske rike i år 1877. Han delte farane med hæren under den kritiske tiden i Bulgaria, til Plevnas fall i desember 1877 innledet en rad av strålende seirer, som førte til freden i San Stefano.

Den betydelige minskning i fredsvilkårene som ble vedtatt på Berlinkongressen i 1878, ledet av Otto von Bismarck, minsket for en tid det intime forholdet til Tyskland. Likevel antok den av de sosiale misforhold nærede gjøring, som hadde pågått under Aleksanders hele regjeringstid, etter krigen en stadig mer fryktelig karakter.^{[trenger referanse]}

I 1870-årene ble flere revolusjonære grupper etablert på sosialistisk eller anarkistisk grunnlag. Gruppen «Folkeviljen» gikk inn for drap på fremstående personer som politisk virkemiddel. Gruppen bestemte seg for å drepe tsaren og gjennomførte flere attentat mot Aleksander før et medlem lykkes 13. mars 1881 (1. mars etter russisk kalender).^[16] Da Aleksander med følge var på vei langs Katarina-kanalen i St. Petersburg, utløste en attentatmann en bombe ved tsarens skuddsikre vogn, en livvakt ble drept mens Aleksander steg uskadd ut av vognen og en annen attentatmann kastet en ny bombe mot Aleksander. Den sterkt skadde tsaren ble fraktet til Vinterpalasset der han blødde ihjel av skadene.^[5] Aleksander II hadde tidligere samme dag godkjent et utkast til en liberal forfatning. Drapet innledet en mer reaksjonær periode i Russland.^[9]

Den 14. april 1879 gjennomførte Aleksandr Solovjov et revolverattentat mot Aleksander foran Vinterpalasset. Den 1. desember samme år forsøkte man med miner å sprenge tsarens private tog mellom Livadija og Moskva, og den 27. februar 1880 inntraff en dynamitteksplosjon under tsarens matsal i Vinterpalasset.^{[trenger referanse]}

Mismodig overlot Aleksander bortimot ubegrenset makt til Mikhail Loris-Melikov for å få gjenopprettet ro og orden, noe denne oppnådde ved en rekke milde tiltak. Men terrororganisasjonen Narodnaja voljas («Folkeviljen») eksekutivkomité erklærte i en proklamasjon Aleksander dømt til døden, og fire dager etter at han hadde undertegnet et utkast til tiltak for innføring av en friere forfatning, ble han myrdet, den 13. mars 1881, med eksplosive bomber under en kjøretur på en av St. Petersburgs mest forneme gater.

Aleksander var fra 1841 gift med Maria Aleksandrovna (tidligere Maximiliana Vilhelmina Augusta Sofia Maria), født 8. august 1824, død 20. oktober 1880, datter av storhertug Ludvig II av Hessen-Darmstadt.^{[trenger referanse]}

1. Aleksandra Aleksandrovna av Russland (1842–1849)
2. Nikolaj Aleksandrovitsj av Russland (1843–1865)
3. Aleksander III av Russland (1845–1894)
4. Vladimir Aleksandrovitsj av Russland (1847–1909) gift med Marie av Mecklenburg-Schwerin
5. Aleksej Aleksandrovitsj av Russland (1850–1908)
6. Maria Aleksandrovna av Russland (1853–1920), gift med Alfred, hertug av Sachsen-Coburg-Gotha
7. Sergej Aleksandrovitsj av Russland (1857–1905), gift med prinsesse Elisabeth av Hessen, datter av Ludvig IV av Hessen og prinsesse Alice av Storbritannia
8. Pavel Aleksandrovitsj av Russland (1860–1919), gift først med Aleksandra av Grekenland og Danmark og senere med Olga Valerianovna Paley; svigerfar til prins Wilhelm av Sverige

Aleksander II inngikk noen uker etter sin første hustrus død morganatisk ekteskap med fyrstinne Jekaterina Mikhailovna Dolgorukov (russisk: Екатери́на Миха́йловна Долгору́кова; 1847–1922), fra 5. dedember 1880 prinsesse Jurjevskaja. Hun hadde lenge vært hans elskerinne og de hadde tre barn sammen fra før.^[7]

• Heinz-Dietrich Löwe: Alexander II. 1815–1881. In: Hans-Joachim Torke (Hrsg.): Die Russischen Zaren 1547–1917. C.H. Beck, München 1995, ISBN 3-406-38110-3, S. 315–338.
• Adelskalender, Heft 10, Verlag WIRD, Sankt Petersburg 2003, ISBN 5-94030-045-6
• K. Appel: Alexander II. Nikolaevič, in: Biographisches Lexikon zur Geschichte Südosteuropas. Bd. 1. München 1974, S. 40–42
• Egge, Åsmund (1993). Fra Aleksander II til Boris Jeltsin: Russlands og Sovjetunionens moderne historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200212130. 

• (en) Alexander II of Russia – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Alexander II of Russia – galleri av bilder, video eller lyd på Commons