Novemberoppstanden

Ved delingen i 1795 opphørte Polen å eksistere som selvstendig nasjon. Under napoleonskrigene skulle imidlertid franskmennene i 1807 opprette hertugdømmet Warszawa som en fransk satelittstat. Etter Napoleons fall og den påfølgende Wienerkongressen (1815) ble grensene som de så ut før krigen genopprettet, med mindre justeringer. Man ble enige om at de deler av Polen som var behersket av Russland skulle omorganiserers til den såkalte Kongress-Polen (etter Wienerkongressen), som skulle knyttes til Russland ved en personalunion der den russiske tsar samtidig var Polens konge. Dette polske kongerike skulle dessuten ha sin egen valuta, regjering og krigsmakt.

Allere fra begynnelsen av ignorerte imidlertid de russiske makthaverne landets sørstilling. Trykkefriheten ble trukket inn i 1819 og det russiske hemmelige politi begynte å forfølge polske intellektuelle. Tsar Aleksander I nektet å la seg krone til polsk regent og tilsatte sin bror Konstantin Pavlovitsj (Romanov) som visekonge. Til tross for gjentatte protester fra polske politikere fortsatte undertrykkelsen.

Natten til den 30. november 1830 okkuperte en gruppe sammensvorne, ledet av kadetten Piotr Wysocki, Warszawas arsenal og delte ut 40.000 musketter til opprørske tropper og sivilister. Konstantin ble overrumplet av hendelsen på sitt palass Belwedere, og trakk sine styrker tilbake fra byen. Opprøret spredte seg så over hele Kongress-Polen, og det tvang Konstantin til å retirere mot den russiske grense for ikke å bli omringet.

Den 4. desember ble det dannet en provisorisk polsk regjering, ledet av Adam Jerzy Czartoryski. Det rådet imidlertid stor usikkerhet gjeldende målet for oppstanden. De konservative ville kun 1815-forfatningen skulle tre i kraft og aspirerte ikke mot et selvstendig Polen. Det demokratiske parti ville derimot at Nikolaj I skulle avsettes og at Litauen og andre forne polske provinser skulle gjenerobres. Til øverstkommanderende over de polske styrkene utpekte de den erfarne generalen Józef Chłopicki.

Nikolaj I nektet å gå i forhandlinger med opprørerne og lot oppstille en armé under kommando av feltmarskalk Hans Carl von Diebitsch-Zabalkanskij ved den polske grense. Tsaren lot også utferdige en proklamasjon hvori han lovet at de polakker som gav opp uten motstand skulle benådes. Chłopicki tok vilkårene til vurdering, men kom i konflikt med den polske regjering og ble tvunget til å fratre som øverstkommanderende den 13. januar 1831. Samtidig grep russerne sjansen og satte i gang med å rense Litauen og andra forne polske provinser for opprørsbevegelser. Den 25. januar erklærte Sejmen Nikolaj I avsatt som konge av Polen. Etter en militær konfrontasjon ble ansett som uunnvikelig forsterket polakkene sine styrker. Den polske armé bestod ved opprørets begynnelse av 35.000 mann med 106 artilleristykker men var i begynnelsen blitt forsterket til nær 80.000 mann med 142 artilleristykker.

Den 4. februar trengte en russisk armé på 118.000 mann og 396 artilleri inn i Kongress-Polen.^[6] Et større sammenstøt fant sted ved Waver den 19. februar da 47.000 polske soldater stanset en russisk styrke på 57.000 mann. Dagen etter angrep russerne en polsk styrke under Jan Zygmunt Skrzynecki ved ed Grochów men oppnådde ingen avgjørelse.^[6] Under de innledende stridene hadde russerne tapt 4.000 mann uten å oppnå noen større fremgang. Diebitsch våget ikke å søke ytterligere strid med de polske styrkene før forsterkninger var kommet fra Russland. Da disse på 20.000 mann ankom i nærheten av Warszawa den 24. februar møttes de, og ble beseiret av 13.000 polakker under Jan Krukowiecki.

Dagen etter avanserte Diebitsch mot Grochów i et forsøk på å få stridskontakt med den polske hovedstyrken. I det følgende slaget hevdet den 45.000 mann sterke polske armé seg vel mot Diebitschs 70.000 soldater, men måtte til slutt trekke seg tilbake til Praga. De russiske tapene var på 12.000 døde og sårede mens polakkene tapte 8.000 mann.Michał Gedeon Radziwiłł, som man mente ikke hadde vist seg voksen rollen som øverstkommanderende, ble omgående erstattet av Jan Zygmunt Skrzynecki. Under hans ledelse seiret polakkene i slagene ved Dębe Wielkie den 31. mars og Iganie den 10. april. Den sistnevnte seieren ble imidlertid uten betydning ettersom Diebitsch snart klarte å forsterke sin armé tll nær 60.000 mann. De polske enhetene var imidlertid også blitt forsterket til en feltstyrke på 75.000 soldater og 140 artilleri. De to hærene møttes igjen ved Ostrołęka den 26. mai. Kampene endte med en polsk pyrrhusseier med 7.000 døde mot russiske tap på 9.000 mann. De polske styrkene var imidlertid så slitne at de trakk seg tilbake mot Warszawa.

Diebitsch, som så langt ikke hadde lyktes med å slå ned det polske opprøret, døde plutselig av kolera i sitt hovedkvarter i Pultusk. Utnevnt til ny russisk øverstkommanderende ble den erfarne Ivan Paskevitsj som ankom i slutten av juni med forsterkninger på 15.000 mann. I stedet for å gjennomføre et påtenkt angrep mot den polske festningen Praga tett på Warszawa, besluttet Paskevitsj seg for å rykke frem mot den prøyssiske grense. Preussen var vennlig sinnet mot Russland og forsørget armeen med fornødenheter. Samtidig som dette skjedde forholdt Skrzynecki seg passiv, noe som skapte stort sinne i den polske regjering som krevde at han skulle gå på offensiven. Skrzynecki lot seg til slutt overtale og innledet en offensiv mot de russiske styrkene som hadde trengt inn i Lublin. Skrzynecki mottok imidlertid falske rapporter om at russiske forsterkninger var i anmarsj og trakk tilbake store deler av sin armé til Warszawa.

De gjenværende styrkene under Antoni Jankowskis befal klarte forsåvidt å omringe en russisk styrke under Fjodor Rüdiger ved Lisobyki. Polakkene manglet imidlertid tungt artilleri og klarte ikke å fremtvinge russernes kapitulasjon. Janowski bestemte seg derfor å trekke seg tilbake. Forbitringen over beslutningen ble stor innen armén og straks deretter ble Janowski og flere andre generaler arrestert, mistenkte for forræderi, og fengslet i slottet i Warszawa. Misnøyen mot Skrzyneckis lederskap fikk Sejmen til å avskjedige ham den 10. august og midlertidig utse Henryk Dembiński til ny øverstkommanderende. Så kom det underrettelser om at russerne nærmet seg hovedstaden. Nyheten forårsaket uro og irritasjon blant borgerne. Den 15. august stormet en rasende folkemasse slottet og myrdet et 40-tall av fangene. Som en følge av urolighetene ble det polske regjering oppløst, og man besluttet at landet i fremtiden skulle styres av en president. For dette embedet ble valgt Jan Krukowiecki, den som i hemmelighet hadde stått bak oppløpet. Han mislyktes imidlertid med å gjenopprette ro og orden i Warszawa. Krukowiecki sparket snart Dembiński fra posten som øverstkommanderende og erstattet ham med den 66-årige Kazimierz Małachowski.

 

Warszawas garnison bestod av 57.000 mann med 136 artilleristykker. Den fremrykkende russiske hær talte bare 54.000 mann men var overlegen i kavalleri og artilleri. Ved utgangen av august hadde Paskevitsj avskåret hovedstadens forbindelse med de polske feltarméene. Det russiske angrep mot hovedstaden ble innledet 6. september og dagen etter falt den indre forsvarslinjen i russernes hender. Kampene kostet russerne nær 20.000 mann mens polakkene hadde tapt 5.000 mann. Polakkene forsvarte seg tappert, men begynte snart å lide under mangel av ammunisjon. Natten til den 8. september kapitulerte Warszawa for russerne.

Med hovedstadens fall kollapset det polske forsvaret og enhet etter enhet gav opp uten kamp. Den polske hovedstyrken på 21.000 mann under Maciej Rybiński gikk over den prøyssiske grense den 5. oktober der den senere kapitulerte. Kort tid etter kapitulerte og garnisonene i festningene Modlin og Zamość.

Nedkjempelsen av opprøret hadde kostet russerne 60.000 døde og sårede, og mellom 5.000 og 12.000 døde av sykdom. De polske tap etter nær ett års krig var på nær 40.000 døde og sårede. Så fort som kampene opphørte kom den russiske gjengjeldelse. Den polske forfatning ble avskaffet, likeså Sejmen, og Polen ble redusert til en russisk provins uten særstilling fra resten av keiserdømmet. Trass i løfter om allment amnesti for de beseirede, arresterte de hundretalls av de tidligere opprørsmenn, og nær 800 ble sendt til Sibir. Den harde russiske forfølgelsen kom i sin tur til å føre til et nytt opprør i 1863.

• Andrzej Garlicki (2003). Historia 1815–1939; Polska i świat (på polsk). Warsaw, Scholar. s. 444. ISBN 83-7383-041-3. 
• «Modern Synchronology». Synchronology of the Principal Events in Sacred And Profane History. Kessinger Publishing Company. April 2005. s. 324. ISBN 1-4179-5419-1. 
• Roman Soltyk: Polen, geographisch und historisch geschildert – Mit einer vollständigen Geschichte der Jahre 1830 und 1831. Von einem Augenzeugen.. Stuttgart 1834 (Online)
• Manfred Alexander: Kleine Geschichte Polens. BpB, Bonn 2005, ISBN 3-89331-662-0, S. 198–203 (Schriftenreihe der Bundeszentrale für Politische Bildung, 537; aktualisierte und erweiterte Ausgabe: Reclam, Stuttgart 2008, ISBN 978-3-15-017060-1 (Reclams Universal-Bibliothek, 17060)).
• Helmut Bleiber, Jan Kosmin: Dokumente zur Geschichte der deutsch-polnischen Freundschaft 1830–1832. Akademie Verlag, Berlin 1982.
• Gabriela Brudzyńska-Němec: Polenbegeisterung in Deutschland nach 1830. In: Europäische Geschichte Online, hrsg. vom Institut für Europäische Geschichte (Mainz), 2011, Zugriff am: 28. November 2011.
• Norman Davies: Im Herzen Europas: Geschichte Polens. 3. Aufl., München 2002, ISBN 3-406-46709-1.
• Jürgen Heyde: Geschichte Polens. Beck, München 2006, ISBN 3-406-50885-5, S. 60–64 (Beck’sche Reihe 2385, C. H. Beck Wissen).
• George J. Lerski: Historical Dictionary of Poland, 966–1945. Greenwood, Westport CT 1996, ISBN 0-313-26007-9, S. 391–393.
• Henryk Kocój: Preußen und Deutschland gegenüber dem Novemberaufstand 1830–1831. Uniw. Śląski, Katowice 1990, ISBN 83-226-0333-9.
• Alix Landgrebe: „Wenn es Polen nicht gäbe, dann müsste es erfunden werden“ – die Entwicklung des polnischen Nationalbewusstseins im europäischen Kontext von 1830 bis in die 1880er Jahre. Harrassowitz, Wiesbaden 2003, ISBN 3-447-04811-5 (Studien der Forschungsstelle Ostmitteleuropa an der Universität Dortmund, Bd. 35; ausführliche Bibliografie ab S. 209 ff.).