Norges Kommunistiske Parti

Norges Kommunistiske Parti
Land		Norge
Offisielt navn		Norges Kommunistiske Parti
Leder(e)		Runa Evensen
Grunnlagt		4. november 1923
Forgjenger		Arbeiderpartiet
Hovedkvarter		Oslo
Avis		Friheten
Ungdomsorg.		Ungkommunistene i Norge
Ideologi		Marxisme-leninisme
Politisk posisjon		Venstreekstremisme
Internasjonal tilknytning		Den internasjonale sammenkomsten av kommunist- og arbeiderpartier
Slagord		Folkemakt mot pengemakt!
Nettsted		nkp.no (no)
Stortinget		1 / 169 (stortingsperioden 1973–1977)
Norges Kommunistiske Parti på Commons

Norges Kommunistiske Parti (NKP) er et kommunistisk politisk parti i Norge.

Partiet ble opprettet da Det norske Arbeiderparti bestemte seg for å melde seg ut av Komintern i 1923.

Partiets ungdomsorganisasjon var frem til 2006 Norges Kommunistiske Ungdomsforbund, men etter uenigheter og til slutt et rettslig oppgjør startet NKP en ny ungdomsorganisasjon, Ungkommunistene i Norge.

Rundt første verdenskrig begynte Det norske Arbeiderparti å bevege seg i en mer radikal retning. Særlig den russiske revolusjonen var av stor betydning. Da den radikale fløyen fikk flertall i 1919, sluttet partiet seg til Den kommunistiske internasjonale. I 1923 bestemte imidlertid flertallet seg for å tre ut av internasjonalen. Det mindretallet som ville forbli, brøt ut og dannet NKP. Partiet fikk med seg 11 av DnAs 41 aviser, deriblant de viktige avisene Ny Tid i Trondheim og Arbeidet i Bergen, der partiet kom i flertall i partiorganisasjonene og overtok disse også. NKPs første formann var Sverre Støstad. Samtidig ble partiavisen Norges Kommunistblad etablert som partiets hovedorgan.

Fra å være et stort parti da det ble stiftet, mistet NKP oppslutning gjennom 1920- og 1930-årene, dels også fordi flere stortingsrepresentanter forlot partiet. 13 stortingsrepresentanter valgt inn for DNA ble med over til NKP ved splittelsen. Seks av disse ble gjenvalgt i 1924.^[1] I 1924 fikk partiet 59 401 stemmer (6,1 prosent) og seks representanter på Stortinget. I 1926 fikk det 40 074 stemmer (4,02 prosent) og tre representanter. I 1930 mistet NKP sine representanter på tinget da det fikk kun 20 351 stemmer (1,7 prosent). I 1936 fikk partiet kun 4 376 stemmer (0,3 prosent). I det siste valget stilte partiet ikke lister i alle fylker.

Parallelt med minkende oppslutning var partiet herjet av intern strid. Halvard Olsen og andre fagbevegelsesledere forlot partiet i 1924 i protest mot partiets faglige politikk. Sverre Sjøstad, den første formannen, og hans tilhengere forlot partiet i 1927 for å bli med i gjenforeningen av Arbeiderpartiet og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti. Emil Stang og Olav Scheflo forlot partiet samme år da de ikke ønsket å gå imot en Arbeiderpartiregjering. I 1927 ble Mot Dag-gruppen med i partiet. De forlot det året etterpå da partiet beveget seg mot en ultra-venstre posisjon.^[2]

Flere norske kommunister deltok i kommunistisk opplæring i Moskva i mellomkrigstiden. To skoler drevet av Komintern; Lenin-skolen og KUNMZ, tok imot elever fra kommunistpartier over hele verden. Elevene fikk undervisning i russisk, skrifter av Lenin og Stalin og innføring i Kominterns politikk. De fikk også noe militær trening og opplæring i å drive illegalt partiarbeid. Kaderutdanningen preget NKP, og gjennom 1930-årene ble viktige stillinger i partiet, ungdomsforbundet og partipressen fylt med Moskva-utdannede kadrer. Utdanningen forsterket også NKP-ledernes solidaritet med Sovjetunionen. Skolene ble lagt ned i 1937 og 1938.^[3]

Under andre verdenskrig var partiets holdning i starten tuftet på ikke-angrepspakten mellom Tyskland og Sovjetunionen. NKP var det første partiet som ble forbudt under okkupasjonen. NKP begynte væpnet motstand mot okkupanten etter angrepet på Sovjetunionen 22. juni 1941, men ble avvist av den øvrige motstandsbevegelsen frem til 1944. Kommunistenes motstandsvirksomhet krevde over 150 liv, blant annet ble 17 kommunister henrettet på Trandum 1. mars 1943. Asbjørn Sunde («Osvald») sine sabotasjegruppe sto formelt under NKVDs kommando og var den eneste organisasjonen som drev sabotasje med base i Norge fra 1941 til 1944 da Milorg også begynte med sabotasje. I forhold til medlemsstørrelsen var NKP den organisasjonen som mistet flest medlemmer under krigen. Mange havnet også i konsentrasjonsleirer og fengsler. Kommunistenes motstand mot okkupasjonen og nazismen under andre verdenskrig førte til økt oppslutning for NKP i de første årene etter krigen.^[4]

Rollen partiet spilte i motstandskampen ga partiet et oppsving. Mens partiet rett før krigen hadde vært en relativt ubetydelig politisk kraft med beskjedne 1500-2000 partimedlemmer, hadde det i oktober 1945 hele 25 000 medlemmer, og nye strømmet stadig til. I mai 1946 hadde medlemstallet økt til mer enn 34 000.^[5] Ved det første valget etter krigen fikk partiet 11,9 prosent av stemmene og 11 representanter på Stortinget.

NKP forble medlem av Komintern fram til oppløsningen i 1943, men ble ikke med i omorganiseringen i 1947.

Til tross for at NKP ikke hadde noen representanter i det Stortinget som ble valgt i 1936, deltok partiet i samlingsregjeringen som ble dannet etter andre verdenskrig. Partiet fikk to statsråder, nemlig Kirsten Hansteen, Norges første kvinnelige statsråd, og Johan Strand Johansen.

Partiet ble raskt svekket av intern uro og internasjonale forhold og markerte seg blant annet som motstander av Marshall-planen. En medvirkende årsak til dette var Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale 29. februar 1948, der han definerte kommunistpartiet som en fiende av «det norske folkets frihet og demokrati».

Blant annet valgloven, som favoriserte det største partiet, gjorde at NKP falt ut av Stortinget i 1949, selv om partileder Emil Løvlien bare manglet 30 stemmer på å bli gjenvalgt fra Hedmark. Etter valgnederlaget kulminerte et internt oppgjør mellom to leire, den ene ledet av Peder Furubotn, den andre av Emil Løvlien og Johan Strand Johansen. Furubotn og kretsen rundt ham tapte, og de ble deretter ekskludert. Selv om det bare dreide seg om 200 personer, samt et tilsvarende antall som forlot partiet frivillig av i alt 17 000 medlemmer, ble tapet svært merkbart. For blant de som forsvant ut, var et flertall av partiets og ungdomsorganisasjonens sentralledelse samt en betydelig del av fylkesstyrene.

NKP fikk igjen representasjon på Stortinget i 1953 (3) og 1957 (1), men partiet ble aldri seg selv igjen og klarte ikke å øke oppslutningen. NKP ble lenge beskyldt, særlig fra høyresiden, for å være Moskvatro og stalinister. NKP tok et oppgjør med Stalin i 1950-årene.

I 1960-årene kom en ny splittelse der et mindretall i partiledelsen, ledet av Hans I. Kleven og Jørgen Vogt, la ned vervene sine og opprettet Marxistisk Forum.

I slutten av 1960-årene oppsto en marxist-leninistisk venstre-opposisjon innad i NKP, hvor bl.a. den kjente fagforeningslederen Kjell Hovden og Esther Bergerud var sentrale. I 1969 ble første nummer av tidsskriftet «Røde Fane» utgitt av NKPs opplysningsutvalg for Oslo og Akershus, med Esther Bergerud som ansvarlig redaktør.^[6] Hun var sentralstyre-medlem i NKP og dermed den fremste representant for venstreopposisjonen i NKP. Gjennom bokhandelen «Oslo Bok- og Papirhandel» bidro hun til å spre Mao Zedongs skrifter til revolusjonær ungdom.

I juli 1970 ble 27 medlemmer av kretsen rundt «Røde Fane» ekskludert fra NKP, deriblant Esther Bergerud og Kjell Hovden. Disse var ledende i «Marxist-Leninistisk Front i NKP» (MLF). Esther Bergerud var den eneste kvinnen i sentralstyret av NKP da hun ble ekskludert. På NKPs landsmøtet i april 1971 forlot ytterligere 32 medlemmer NKP.

Etter eksklusjonen fra NKP tok MLF navnet «Marxist-Leninistisk Front». I oktober 1972 tok MLF initiativet til å stifte Kommunistisk Arbeiderforbund (KA), en partibyggende kommunistisk organisasjon, som samarbeidet med Kommunistisk Universitetslag (KUL). Esther Bergerud var i årene 1972-76 redaktør for KAs tidsskrift «Røde Fane». KA/KUL var i slutten av 1970-årene en reell utfordrer til AKP(m-l), men opphørte som politisk kraft etter en intern splittelse i 1980. KA ble formelt nedlagt i 2006.

EF-kampen i 1972 ga partiet en viss revitalisering, og i kjølvannet av denne gikk NKP i forhandlinger med Sosialistisk Folkeparti og Demokratiske Sosialister (AIK) med henblikk på å bygge et nytt venstreparti. Ved valget i 1973 fikk Sosialistisk Valgforbund 16 mandater, deriblant NKPs leder Reidar T. Larsen.

På landsmøtene til de tre organisasjonene i 1974 ble det nye partiet Sosialistisk Venstreparti (SV) vedtatt etablert fra høsten 1975, samtidig som det ble avtalt at de tre organisasjonene skulle la seg oppløse innen utgangen av året. Partiavisene Orientering og Friheten skulle dessuten inngå i den nye avisa Ny Tid. Høsten 1975 kom det til splid i NKP om en skulle legge ned partiet og partiavisa. Partileder Reidar T. Larsen, som var for at NKP skulle inngå i SV, kom sammen med sine meningsfeller i mindretall på NKPs landsmøte. De valgte da selv å melde overgang til SV, mens NKPs flertall bestemte at partiet og partiavisa skulle bestå.

Fra midten av 1970-årene og fram til i dag er NKP blitt redusert til et promilleparti uten reell politisk innflytelse. Ved stortingsvalget i 1989 stilte NKP til valg sammen med Rød Valgallianse (RV) og uavhengige i en ny valgallianse – Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet (FMS) – men alliansen oppnådde ikke representasjon på Stortinget.

Partiet tok i slutten av 1980-årene et oppgjør med sin fortid og omgjorde på landsmøtet i 1990 alle eksklusjonene fra 1950. Dagens prinsipprogram er fra 1995.

Partiledelsen ble flyttet fra Oslo til Stavanger i 1991, fra 1993 videre til Bergen under en kollektiv ledelse, før den ble flyttet tilbake til Oslo i 2001.

Partiet mistet sin siste fylkestingsrepresentant ved valget i 1991.

I 2003 vedtok landsstyret i NKP å ekskludere sju sentrale medlemmer med bakgrunn i at de var medlemmer i organisasjonen Bevegelsen for Sosialisme. I kjølvannet av disse eksklusjonene mistet partiet mange medlemmer og aktivister. Disse medlemmene ville fjerne sentrale kommunistiske elementer fra partiprogrammet og trekke partiet inn mot sentrum, noe som ville ha ødelagt det ideologiske grunnlaget for partiet. En kan kalle det en revisjonistisk fraksjon i partiet.^{[trenger referanse]}

Etter kommunevalget i 2003 ble NKP representert i kommunestyrene i Vadsø (1) og Åsnes (2). Representantene i Åsnes ble imidlertid med da lokallaget brøt med NKP i desember 2004 og etablerte Radikale Sosialister. Hovedgrunnen til bruddet var at lokallaget mente at ledelsen i NKP ikke har tatt et oppgjør med Stalin-tiden samt partiets sentralisme og de gjennomførte eksklusjonene i 2003. I tillegg kom saker som rovdyrpolitikken og partiets religiøse synspunkt.^[7]

NKP har sin største tilslutning der partiet normalt stiller lister ved valg, men med en konsentrasjon i Oslo-området, Bergen og Trondheim. Valgoppslutningen er imidlertid lav. Ved siste kommunestyrevalg fikk partiet 523 stemmer (0,1%), ved siste fylkestingsvalg (2011) fikk partiet 1270 stemmer (0,1%), mens det ved siste stortingsvalg (2017) fikk 309 stemmer (0,0%).

Valgloven sier at partier med under 5000 stemmer ved forrige valg må samle minst 500 underskrifter i hvert fylke man skal stille liste til valg og 300 underskrifter per kommune. Mye av NKPs ressurser benyttes i dag til å samle slike underskrifter.

Ved stortingsvalget 2005 stilte partiet lister i elleve fylker (Finnmark, Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Vestfold, Buskerud, Hedmark, Østfold og Oslo) og fikk 1060 stemmer.

Ved fylkestingsvalget i 2007 fikk partiet 1203 stemmer, etter at det ble stilt lister i sju fylker (Finnmark, Troms, Sør-Trøndelag, Hordaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Ved valget til kommunestyrene mistet partiet sin siste representant. Partiet stilte ikke liste til kommunestyrevalget i Vadsø, der partiet har vært representert siden andre verdenskrig.

Ved valget i 2009 var det NKP-lister i åtte fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Buskerud og Oslo). Stemmetallet ble 697.

Ved kommunestyre- og fylkestingsvalget i 2011 stilte partiet lister i åtte fylker (Buskerud, Hordaland, Nordland, Oslo, Rogaland, Sør-Trøndelag, Troms og Vest-Agder) og i fire kommuner (Tranøy, Tromsø, Trondheim og Bergen). Stemmetallet i fylkestingsvalget ble 1270.

Ved valget i 2013 var det NKP-lister i syv fylker (Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder og Oslo). Stemmetallet ble 617.

Ved valget i 2017 oppnådde partiet 309 stemmer (0,0%) på landsbasis. Partiet stilte lister i Troms, Nordland, Rogaland og Oslo.^[8]

Ved valget i 2021 fikk partiet totalt 301 stemmer, og stilte lister i Nordland, Sør-Trøndelag, Hordaland og Oslo.

NKPs partiavis Friheten utkommer annenhver uke i et opplag på rundt 3000.^{[trenger referanse]} Falken Forlag er tilknyttet partiet og er heleid av NKP.

NKP har også et stort internasjonalt nettverk med søsterpartier rundt om i verden.

• En demokratisk, flertallsstyrt planøkonomi til dekning av alle menneskers grunnleggende og samfunnsmessige behov
• Opprettholdelse og utbygge offentlige sykehus med full beredskap
• Full barnehagedekning og gratis barnehage for alle
• Skolehelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten må bevares og bygges videre ut
• Nord-Norgebanen settes på ny dagsorden for å sikre landsdelen et nødvendig jernbanetilbud slik at næringslivet og bosetningen får ny vekst og utvikling
• Omdanningene av energiverk til aksjeselskaper må stoppes
• Melde Norge ut av NATO
• Nei til EU og EØS

Stortingsvalg 1924–2017 Årstall Antall stemmer Andel av stemmene Stortingsmandater 1924 59 401 6,1% 6 / 150 1927 40 075 4,0% 3 / 150 1930 20 351 1,7% 0 / 150 1933 22 773 1,8% 0 / 150 1936 4 376 0,3% (Bergen) 0 / 150 1945 176 535 11,9% 11 / 150 1949 102 722 5,8% 0 / 150 1953 90 422 5,1% 3 / 150 1957 60 060 3,4% 1 / 150 1961 53 678 2,9% 0 / 150 1965 27 996 1,4% 0 / 150 1969 21 517 1,0% 0 / 150 1973 241 851 11,6% (Sosialistisk Valgforbund)1) 16 / 155 1977 8 448 0,4% 0 / 155 1981 6 673 0,3% 0 / 155 1985 4 245 0,2% 0 / 157 1989 22 126 0,8% (Fylkeslistene for Miljø og Solidaritet) 0 / 165 1993 361 0,0% 0 / 165 1997 1 979 0,1% 0 / 165 2001 1 726 0,1% 0 / 165 2005 1 070 0,0% 0 / 169 2009 697 0,0% 0 / 169 2013 611 0,0% 0 / 169 2017 309 0,0% 0 / 169 2021 301 0,0% 0 / 169

Kommunestyrevalg 1928–2011[9] Årstall Andel av stemmene 1928 3,5 % 1931 2,5 % 1934 2,4 % 1937 1,6 % 1945 11,4 % 1947 10,0 % 1951 6,1 % 1955 5,3 % 1959 3,9 % 1963 1,9 % 1967 1,2 % 1971 0,7 % 1975 5,5 % 2) 1979 0,3 % 1983 0,2 % 1987 0,1 % 1991 0,05 % 1995 0,05 % 1999 0,06 % 2003 0,06 % 2007 0,02 % 2011 0,05 % 2015 0,02 % 2019 0,03 %

^{1) Mandattallene for Sosialistisk Valgforbund, hvorav ett NKP-medlem (Reidar T. Larsen)
2) SVfs oppslutning der NKP deltok}

Ufullstendig liste: Denne listen er ufullstendig og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Årstall	Navn	Sted	Dato	Antall delegater	Ref
1925	1. ordinære landsmøte	Idrettens Hus		Ca 150	[10]
	2. ordinære landsmøte
1929	3. ordinære landsmøte				[11][12]

Formenn Sverre Støstad 1923–1925 Peder Furubotn 1925–1930 Henry Wilhelm Kristiansen 1931–1934 Adam Egede-Nissen 1934–1946 Emil Løvlien 1946–1965 Reidar T. Larsen 1965–1975 Martin Gunnar Knutsen 1975–1982 Hans I. Kleven 1982–1987 Kåre André Nilsen 1987–1991 Ingve Iversen 1991–1993 Terje Krogh, Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1993–1998 Per Lothar Lindtner og Kjell Underlid 1998–2000 Per Lothar Lindtner 2000–2001 Zafer Gözet 2001–2010 Svend Haakon Jacobsen 2010 – 2013 Jørgen Hovde 2013 – 2015 Runa Evensen 2015 –

Viseformann Halvard Olsen 1923–1924[13]

Partisekretær Peder Furubotn 1923–[14]

Parlamentariske ledere Emil Løvlien 1945–1949 Emil Løvlien 1954–1961

• NKPs presse

• (no) Offisielt nettsted
• (en) Norges Kommunistiske Parti – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (no) Norges Kommunistiske Parti på Facebook
• (no) NKP Midt-Norge
• (no) NKP Bergen
• (no) Friheten (NKPs ukeavis)
• (no) Ungkommunistene i Norge -NKPs ungdomsorganisasjon