[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Vladimir Lenin

Rediger lenker
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Lenin»)
Vladimir Iljitsj Lenin

(Владимир Ильич Ленин)

(Владимиръ Ильичъ Лѣнинъ)
Vladimir Iljitsj Lenin
FødtВладимир Ильич Ульянов
22. apr. 1870[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Uljanovsk (Simbirsk Governorate, Det russiske keiserdømmet)[5][6]
Død21. jan. 1924[7][8][9][10]Rediger på Wikidata (53 år)
Bolshiye Gorki (Sovjetunionen, Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk)
BeskjeftigelsePolitiker, revolusjonær Rediger på Wikidata
Utdannet vedjuridisk fakultet, Statsuniversitetet i St. Petersburg (1890–) (akademisk grad: law degree, studieretning: juss)[11]
Det keiserlige universitetet i Kazan (–1888) (studieretning: juss)
Simbirsk Classical Gymnasium
EktefelleNadezjda Krupskaja (1898–1924)
FarIlja Nikolaevitj Uljanov
MorMaria Alexandrovna Blank
SøskenMarija Ilinitjna Uljanova
Olga Ilinitjna Uljanova
Aleksandr Ilitj Uljanov
Dmitrij Uljanov
Anna Jelizarova-Uljanova
PartiDet russiske sosialdemokratiske arbeiderparti (–1917)
Det russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet (bolsjevikene) (1917–1918)
Sovjetunionens kommunistiske parti (1918–1924)
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet (1870–1918)
Sovjet-Russland (1918–1922)[12]
Sovjetunionen (1922–1924) (avslutningsårsak: personens død)
GravlagtLeninmausoleet (opptrer som: relikvie)
Medlem avAll-Union Society of Old Bolsheviks
UtmerkelserWork order of Corasmia (1922)
Potsjotnyj grazjdanin Kazani
Statsminister (formann for folkekomissærenes råd) i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk
8. november 1917–21. januar 1924
ForgjengerAleksandr Kerenskij (minister-formann for den provisoriske regjering)
EtterfølgerAleksej Rykov
Sovjetunionens statsminister (formann for folkekomissærenes råd)
30. desember 1922–21. januar 1924
ForgjengerIngen
EtterfølgerAleksej Rykov
Bolsjevikpartiets leder
17. november 1903–21. januar 1924
ForgjengerIngen
EtterfølgerJosef Stalin (som generalsekretær)
Signatur
Vladimir Lenins signatur
Vladimir Lenin på Commons

Vladimir Iljitsj Uljanov[a] (1870–1924), kjent under sitt pseudonym Vladimir Lenin,[b] var en russisk (sovjetisk) politiker og marxistisk revolusjonær teoretiker. Han regnes som leninismens grunnlegger, og var leder av Russland, fra 1922 Sovjetunionen, fra oktoberrevolusjonen i 1917 til sin død i 1924.

Han var leder av bolsjevikpartiet og formann for Folkekommissærenes råd i Den russiske sosialistiske føderative sovjetrepublikk 1917-24, som sammen med tre andre sovjetrepublikker dannet grunnlaget for en sosialistisk union i 1922. Denne utviklet seg til en grunnlov i 1924 som legitimerte den nye staten Sovjetunionen.

Etter å ha brukt en rekke pseudonymer, tok han i 1902 navnet «Lenin», avledet av navnet på elven Lena i Sibir, hvor man under tsarregimet henrettet streikende arbeidere.[13] «Lenin» er også forklart som en variasjon av familienavnet Uljanov, som lenger tilbake i slekten var Uljanin. Mellomnavnet, patronymet Iljitsj, betyr «sønn av Ilja (dvs. Elias)», på norsk «Eliassen».[14]

Biografi

[rediger | rediger kilde]

Unge år

[rediger | rediger kilde]
Vladimir Iljitsj Uljanov omkring 1887.

Lenin ble født den 10. apriljul./ 22. april 1870greg. i Simbirsk (som senere ble omdøpt til Uljanovsk til ære for Lenin) ved Volga i en familie i den øvre middelklassen. Simbirsk var den gang en sedat småby med rundt 25 000 innbyggere, der Lenins familie var bosatt på adressen Moskvagaten 48 i et pent strøk på vestbredden av Volga. I trehuset deres var det både piano, symaskin, globus og bøker på rekke, kakkelovn og et tykt tyrkisk gulvteppe. Familiefaren hadde arbeidet seg opp fra lærer til folkeskoleinspektør, og var en uvanlig dyktig organisator som ble adlet for sin innsats - til rang 4 i embetsmannsadelens 14 grader. Han gikk i uniform; alle embetsmenn, studenter og gymnasiaster brukt uniform. Lenins far ble tiltalt som «Deres eksellense» og var en tro tilhenger av tsarstyret. Han kunne neppe tenkt seg at alle barna hans skulle bli revolusjonære og etter tur havne i fengsel for dette.[15]

Lenins morfar var født i Ukraina av tyske foreldre og utdannet til lege i St. Petersburg. Lenins mor, Maria Blank, tilhørte den tyske minoriteten og bekjente seg til den evangelisk-lutherske tro. På egen hånd hadde hun lært seg engelsk og fransk. I hennes slektstre fantes også en inngiftet svensk eller svensk-finsk kvinne. På farssiden hadde Lenin en oldefar som hadde vært livegen, men ble skredder i Astrakhan og giftet seg med en kalmukkjente. Trolig hadde Lenin arvet trekk fra denne oldemorens utseende.[16] Han kan også ha hatt jødiske aner.[17]

Lenin utmerket seg på skolen, og søsteren husket at han en dag kom hjem og ropte at han hadde fått toppkarakteren 5 i alle fag. Han og den eldre broren Alexander («Sasja») lærte å spille sjakk av sin far, og etter hvert vant alle barna over faren.[18] Etter farens død i 1886 arvet eldstebroren Alexander adelstittelen, men meldte seg frivillig til attentatforsøket på tsar Aleksander 3. året etter. Attentatgruppen på seks studenter planla å drepe tsaren 13. mars 1887, seksårsdagen for mordet på tsar Aleksander 2. Lenins bror «Sasja» laget bomben. Men alle seks i gruppen ble arrestert av politiet på gaten like før tsarens vogn ankom. «Sasja» gikk med en tykk medisinsk ordbok under armen; i den lå bomben gjemt. Ialt ble 74 personer arrestert, deriblant Lenins søster Anna, men bare et fåtall kunne forbindes med attentatet. Som en av hovedmennene erkjente «Sasja» sin skyld og forklarte at bare terror kunne frigjøre folket, siden både demokrati og pressefrihet var forbudt. Han ba sin mor om å få med seg Heinrich Heines dikt. 8. mai 1887 ble han hengt på Sjlisselburg-festningen (Oresjek)[19] utenfor St. Petersburg, såvidt 21 år gammel.[20]

Samme året ble Lenin selv arrestert for sin deltakelse i en studentdemonstrasjon og forvist til landsbyen Kokusjkino, slik at han først i 1889 fikk fortsette på jusstudiet sitt.[21] Han tok avsluttende eksamen som jurist i St. Petersburg i 1891, og praktiserte som advokat en stund.[22]

I Simbirsk vokste også den 11 år yngre Aleksandr Kerenskij opp, med en far som var bestyrer for skolen som Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far. Kerenskijs regjering ble styrtet under oktoberrevolusjonen.[23] I Simbirsk vokste også Aleksandr Kerenskij opp der faren var bestyrer for skolen som blant andre Lenin og hans søsken gikk på. Lenins far, Ilja Uljanov, var skoleinspektør for Volga-distriktet og en god venn av Kerenskijs far. Kerenskijs regjering ble styrtet under oktoberrevolusjonen.[23]

Lenin på Sverdlov-plassen (i dag Teaterplassen) i Moskva taler til Den røde armé klare for krig mot «det reaksjonære» Polen 5. mai 1920. Originalbildet viser Lev Trotskij og Lev Kamenjev stående på trappa til podiet. Etter ordre fra Stalin ble Trotskij seinere fjernet fra bildet.
Foto: Grigory Petrovich Goldstein (1870–1941)

Revolusjonslederen

[rediger | rediger kilde]

Lenin droppet snart jussen til fordel for revolusjonær virksomhet, inspirert av Karl Marx og Friedrich Engels' teorier. Den 7. desember 1895 ble han arrestert og fengslet av myndighetene et helt år, med påfølgende forvisning til byen Sjusjenskoje i Sibir under ganske frie forhold. Her giftet han seg i 1898 med aktivisten Nadezjda Krupskaja.[24]

I april 1899 utga Lenin boken Kapitalismens utvikling i Russland. Da han ble løslatt fra fangenskap i 1900, la han ut på reise i Russland og øvrige Europa. I 1900 fikk han tillatelse til å dra til Sveits, der han slo seg sammen med marxistiske sosialdemokrater i en bevegelse stiftet av russeren Georgi Plekhanov, og startet sitt nye talerør, tidsskriftet Iskra («Gnisten»), som allerede i 1903 ble et offisielt organ for det nye all-russiske sosialdemokratiske arbeiderpartiet. De første årene var dominert av striden mellom Lenins tilhengere, bolsjevikene («flertallsmennene») og Plekhanovs tilhengere, mensjevikene («mindretallsmennene»), som førte til at bevegelsen ble splittet i 1903. Lenin representerte den harde linjen, med krav om «sentralisme» og underkastelse under en felles politikk. Plekhanov representerte en noe mykere linje, og ville også at bevegelsen skulle tjene middelklassen.

I 1903 ledet Lenin bolsjevikene i den interne maktkampen mot mensjevikene som brøt med partiet. Han reiste hjem i forbindelse med 1905-revolusjonen, men fikk utrettet lite. I 1906 ble han valgt til partileder, men i 1907 måtte han flytte til Finland av sikkerhetshensyn, og i 1907 var han tilbake i Sveits. Han fortsatte å reise rundt i Europa og deltok i mange sosialistiske møter og aktiviteter, deriblant Zimmerwaldkonferansen. De neste årene var harde og bitre kampår med økende isolasjon for Lenin.

I 1910 deltok han i sosialistenes kongress i København, der 23 russiske sosialdemokrater stilte, foruten bolsjeviker og mensjeviker som Trotskij og Aleksandra Kollontaj. Lenin losjerte i tre uker hos «arbeidsmann» Petersen i bakgårdsleiligheten i Vesterbrogade 112a. Fru Petersen pusset Lenins gamle sko og sa til sin mann: «Denne russeren har gått langt.» I 1917 gjenkjente hun ham på avisbilder og sa at han «var en dannet mann - man kunne ikke tenke seg ham som opprører». Han hadde klappet de tre barna hennes på håret og lekt med dem, betalt en hel månedsleie (kr 15), og selv kjøpt mat, mest skinke og egg, som han ble svært glad over at fruen laget i stand. Han spiste også «forloren skilpadde»,[25] og mistolket navnet som «skilpadde mistet på gulvet». De første dagene var han opphovnet av tannverk, men det gikk over. Også på folkefesten i Søndermarken[26] holdt han seg i bakgrunnen, og selv Georg Brandes som flere ganger hadde besøkt Russland og kalte seg en «aristokratisk anarkist», tok ingen notis av ham.[27]

Lenin møttes med Karl Liebknecht på kaféen Helvede i andre etasje i Købmagergade 47.[28] Lenin fordømte danske og svenske sosialdemokrater som «borgerlige», men likte N.F.S. Grundtvigs linjer: «Da har i rikdom vi drevet det vidt, når få har for meget, og færre for litt.» Derimot avviste han Grundtvigs krav om «frihet for Loke så vel som for Tor». Etter kongressens slutt ble han værende i København en stund og satt på lesesalen på Det kgl. bibliotek der han fordypet seg i tyske bøker om danske bønders andelsbevegelse, som han senere utga en liten avhandling om. Han ble også kjent med den russiske flyktningen Mikhail Kobetskij (1881-1937)[29] som lærte å snakke dansk uten aksent, og senere skulle bli Sovjetunionens første ambassadør til Danmark; hjemkalt i 1937 og henrettet under Stalins terror. Kongressen i København vedtok enstemmig at skulle krig bryte ut, var det sosialdemokraters plikt å bringe den raskest mulig til opphør «...og fremskynde kapitalismens fall». Men slik gikk det ikke da første verdenskrig ble en realitet.[30]

I 1912 fikk bolsjevikene lov til å starte avisen Pravda («Sannhet»), og i februarrevolusjonen i 1917 falt tsarregimet, hvoretter statsdumaen utnevnte en midlertidig regjering, ledet av Georgij Lvov. Nå ønsket Lenin som var bosatt i Sveits, å vende hjem til Russland snarest for å ta del i den russiske revolusjonen. Hans interesser sammenfalt med den tyske generalstabens, som antok at en hjemvendt Lenin ville ha en destabiliserende innflytelse på Russland. Tysk UD bevilget 40 580 997 gullmark til rådighet for «propaganda og spesielle formål». Beløpene ble overført via Sverige. I februar 1917 eide ikke bolsjevikene en eneste trykkpresse, og Pravdas kasse var bunnskrapt. Men samme sommer hadde bolsjevikpressen et daglig opplag på 320 000 eksemplarer pluss ca. 350 000 brosjyrer. Medlemstallet steg fra 23 000 til ca. 200 000 på fire måneder. Bolsjevikene selv ville aldri gi noen forklaring på hvor de enorme pengesummene kom fra.[31] Tysklands ambassadør i København, grev Ulrich von Brockdorff-Rantzau, formidlet hjelp til russiske kommunister i form av våpen og sprengstoff som ble smuglet inn i Russland ved å bestikke grensevaktene. «De tyske gavene» senket skip i Arkhangelsk og satte havner i brann.[32]

Israel Lasarevitsj Gelfand («Alexander Parvus»).

9. april 1917 kjørte toget fra Zürich. Noen var møtt frem for å ønske «god reise» og synge Internasjonalen; andre ropte «svikere, skurker, svin» etter dem. Toget var chartret av keiser Wilhelm II for å underminere Russland som han hadde vært i krig med siden 1914. Planen var unnfanget av den russiske jøden Israel Lasarevitsj Gelfand («Alexander Parvus», 1867-1924) som hadde skrevet for venstresidens aviser, sittet i fangenskap i Sibir, klart å rømme og siden slått seg opp som forretningsmann i Istanbul, der han også grunnla en bank. Gelfand kjente folk som Rosa Luxemburg, Lenin og Leo Trotskij, men disse tok avstand fra ham fordi han la seg til en livsstil etter kapitalismens verdier. Siden 1914 hadde Gelfand søkt å overbevise den tyske ambassadør i Tyrkia om at Tyskland og de russiske bolsjevikene hadde felles interesser, og til sist fikk han audiens i Berlin. På 23 maskinskrevne sider beskrev Gelfand hvordan et statskupp kunne lykkes i Russland, om utlandet skaffet midlene. Og en måned senere stilte det keiserlige tyske finansdepartement 2 millioner Mark til rådighet for revolusjonært propagandaarbeid i Russland.[33]

Lenin og Karl Radek var blant de 32 politiske flyktningene som fikk forlate Sveits i en «plombert» jernbanevogn i april 1917, via Berlin og Sassnitz til Sverige og Finland og videre til Petrograd,[34] våre dagers St. Petersburg. Vognen var slett ikke plombert, det var bare avtalt at de reisende ikke fikk gå ut av toget eller ta kontakt med tysk lokalbefolkning. Tyske aviser hadde forbud mot å omtale Lenins reise, som skulle holdes hemmelig så lenge råd var. I byen Halle ble kronprinsens tog holdt tilbake i nesten to timer, så flyktningenes tog fikk passere. Mange var redde for å bli henrettet underveis, med Lenin som den første og Radek som nr 2. Men Lenin beholdt fatningen, og Radek sang og underholdt sine medpassasjerer. Lenin var den eneste som ikke røykte, og til slutt var kupéen så full av røyk at han bare tillot røyking på toalettet. I Berlin prøvde flere tyske sosialdemokratiske partiledere å entre toget, tydeligvis med regjeringens tillatelse for å skaffe seg rede på Lenins hensikter, men han ropte straks at de skulle forsvinne.[35]

I Frankfurt gikk Lenin og flere passasjer likevel av og tilbragte natten i byen. Lenin ble også fotografert på gaten i Stockholm.[36] Togreisen gikk gjennom det nøytrale Sverige og Finland (som fortsatt var en del av Russland) nord om Bottenviken var 3200 km og tok åtte dager. Da Lenin den 16. april 1917 nådde Finland jernbanestasjon i Petrograd holdt han en revolusjonstale for de som hadde kommet for å møte ham.[37][38] Et musikkorkester sto på perrongen og spilte Marseillaisen. Et kjent bilde av Mikhail Sokolov (1885-1947[39]) viser Lenin på vei ut av vognen, med luen løftet høyt foran folkemengden. Lenins søster tok imot ham; av propagandahensyn ses Stalin titte ut av døren bak ham, men han var slett ikke til stede.[36] Hans ankomst radikaliserte bolsjevikenes politikk overfor den provisoriske regjeringen. Etter det mislykkede revolusjonsforsøket i juli, fikk Lenin tillatelse til å fly til Finland fordi man ennå ikke anså ham som farlig. Han vendte tilbake i oktober og ledet et vellykket væpnet kupp (se oktoberrevolusjonen) mot den midlertidige regjeringen. I pamfletten Staten og revolusjonen redegjorde han for den nye staten, basert på et slags arbeiderråd («sovjeter»).

Lenin var kjent for sine engasjerende og energiske taler.
Ett av de siste bildene av Lenin, tatt i mai 1923, med sin søster og lege.

Statslederen

[rediger | rediger kilde]

I oktober 1917 grep Lenin makten, og Europas historie tok en ny retning. Han dominerte Sovjetregimets politikk til sitt første slag i 1922. Han kunne snart gjenoppta sine plikter delvis, men et nytt slag var helt ødeleggende, og han døde 21. januar 1924 på godset Gorkij ved Moskva.

Lenin viet hele sitt voksne liv til kampen for kommunismen, alt annet var underordnet. Han levde nøysomt, uavhengig av om han hadde god eller dårlig råd. Han hadde sjeldne evner som politisk leder, både som strateg, organisator og teoretiker var han sine motstandere og egne meningsfeller overlegen. Han var dessuten en energisk demagog, skjønt her var Trotskij bedre. Lenin gjorde et grundig arbeid som marxistisk teoretiker. I notatbøkene hans, som munnet ut i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, finnes referanser til 148 bøker og 232 artikler.[40]

Etter sin død ble han balsamert og lagt for utstilling i et mausoleum på Den røde plass i Moskva (se Lenins mausoleum).

Lenins Russland

[rediger | rediger kilde]

Russlands kommunistparti kom til makten i oktober 1917, og i november hadde antallet medlemmer vokst fra 24 000 til mer enn 100 000. Til tross for den raske økningen, fikk partiet bare 25% av statsdumaens støtte i november. Resultatet ble at Lenin innførte et ettpartisystem, hvor samtlige politiske partier – deriblant andre marxistiske og sosialistiske partier – ble ulovlige.[41][42] Etter Lenins regime ble Sovjet-Russland og fra 1922 Sovjetunionen styrt etter Karl Marxs og Friedrich Engels ideer om sosialismen og proletariatets diktatur. Det første Lenin gjorde etter å ha gjennomført revolusjonen var å trekke alle russiske tropper hjem fra krigen som herjet i Europa, og offisielt slutte fred med Tyskland.

I de russiske byene ble arbeiderne etablert i arbeiderråd («sovjeter»). Disse skulle være med på å styre samfunnet, og fungere som demokratiske organer. Konseptet fungerte allikevel ikke i praksis, blant annet fordi lederne måtte godkjennes av Lenin personlig. Under Stalins diktatur ble arbeiderrådene avskaffet i grunnlovsendringen av 1936.[43]

Hungersnøden i 1921

[rediger | rediger kilde]

I 1921 ble Russland kastet inn i en hungersnød som skulle koste fem millioner russere livet.[44] Situasjonen hadde forverret seg gjennom første verdenskrig og den russiske borgerkrigen (1918–20). Under borgerkrigen hadde alle parter (den hvite armé, bolsjevikene, anarkistene og de ulike gruppene av nasjonalister) konfiskert bøndenes korn. I 1920 beordret Lenin kraftig økning i mengden korn bøndene skulle levere til bolsjevikene, ut fra en mistanke om at bøndene saboterte krigsinnsatsen ved å holde tilbake korn. Statistiske analyser tyder på at kornet heller ble solgt på svartebørsen.[45] Noen offisiell forespørsel om nødhjelp ble aldri sendt, selv om matmangelen ble kritisk.

Herbert Hoover tilbød hjelp for å takle tørken allerede i 1919, forutsatt at det ble gitt fri tilgang til det russiske tognettet. Lenin nektet, ettersom han så på dette som et forsøk på å påvirke russisk politikk.[46] I 1921 slapp han likevel til utenlandsk nødhjelp, da hungersnøden kulminerte våren 1921. Han innførte også en ny økonomisk politikk, som gjorde at man tillot en viss privat næringsvirksomhet og handel, og bønder kunne selge varene fritt. Røde Kors arrangerte den 15. august (1920) en konferanse om hungersnøden i Russland, holodomor, ledet av Fridtjof Nansen assistert av Vidkun Quisling.

Lenin skuer ut over New Yorks East Village, nå flyttet til Lower East Side.

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

Etter sin død har Lenins teori og politikk hatt stor betydning. Marxismen-leninismen, et begrep som brukes for Lenins versjon av marxismen, er den vanligste retningen i kommunistpartier internasjonalt.

Lenins ettermæle preges av hans opprettelse av sikkerhetspolitiet tsjeka, forløperen for KGB, som forfulgte enhver antatt meningsmotstander og iverksatte «den røde terroren». I 1918 diskuterte han og Trotskij opprettelse av konsentrasjonsleire der «klassefiender» skulle settes i hardt fysisk arbeid. Leire for tyske krigsfanger som var løslatt etter Brest-Litovsk-avtalen 1917, ble tatt i bruk for fengsling av bolsjevikenes meningsmotstandere,[47] og utviklet seg til et system av konsentrasjonsleire kjent som Gulag.

Den sovjetiske nobelprisvinneren Aleksandr Solzjenitsyn (1918-2008) ble sendt i eksil for å ha skildret sitt fangeopphold i Gulag-arkipelet. Den amerikanske forfatterinnen Anne Applebaum vant Pulitzerprisen i 2004 for dokumentaren Gulag: A History.

Det finnes statuer av Lenin og minnesmerker rundt om i verden, til og med i New Yorks East Village (nå flyttet til Lower East Side[48]), men mange ble revet i begeistringen over Sovjetunionens fall. I Berlins østsone ruvet en 19 meter høy statue av Lenin som ble revet i 1991, foreviget i filmen Good bye, Lenin! fra 2003, der man ser statuen fraktes bort av et helikopter, svevende over storbyens tak. Den ble gravd ned i en bortgjemt skog; men statuens hode, 3,5 tonn tungt, ble 24 år senere gravd opp igjen som del av en utstilling i Spandau-citadellets museum.[49] En langt mindre statue av politikeren har fått stå foran flyttebyrået Zapf Umzüge med adresse Brommystraße i bydelen Friedrichshain-Kreuzberg ved elven Spree.[50][51]

Bøker

[rediger | rediger kilde]

Lenin skrev mange bøker, blant annet:

  • «Hva må gjøres?»
  • «To slags taktikk»
  • «Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium»
  • «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky»
  • «Radikalismen»
  • «Et skritt frem og to tilbake»
  • «Staten og revolusjonen»
  • «Oppbygginga av sovjetøkonomien»
  • «Marx' lære»

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ russisk: Владимир Ильич Ульянов
  2. ^ russisk: Владимир Ленин

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Munzinger Personen, oppført som Wladimir Iljitsch Lenin, Munzinger IBA 00000001720, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Kunstarkivet, abART person-ID 16229, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ BeWeb, BeWeB person-ID 1624, besøkt 13. februar 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ AlKindi, oppført som Vladimir Ilʹič Lenin, Diamond Catalog ID for persons and organisations 14800[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ EB-12 / Lenin, Vladimir Ilich[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Vladimir-Lenin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Wladimir Iljitsch Lenin, brockhaus.de, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Chuvash encyclopedia[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ Historical Encyclopedia of Siberia[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ lenin.shm.ru, besøkt 22. april 2024[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ rettsgrunnlag Treaty on the Creation of the Union of Soviet Socialist Republics[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ Christopher Hill: Lenin and the Russian Revolution, London: Penguin (1971), side 35
  14. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 5), Cammermeyers forlag, 1967
  15. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 6-7)
  16. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 8-9)
  17. ^ Lenin and the search for Jewish roots, New York Times 5. august 1992
  18. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 7)
  19. ^ Sjlisselburg-festningen, Oresjek
  20. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 12-13)
  21. ^ Goplen, Ådne: «Vladimir Lenin» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra [1]
  22. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. april 2009. Besøkt 3. mai 2009. 
  23. ^ a b Salisbury, Harrison E. (1979). Den russiske revolusjon: 1900-1930. [Oslo]: Cappelen. ISBN 8257402745. 
  24. ^ Goplen, Ådne: «Vladimir Lenin» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 21. august 2024 fra [2]
  25. ^ «Forloren skilpadde», NRK
  26. ^ Magnus Kristensen: «Historien bak Lenins danske opphold»
  27. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 85-86)
  28. ^ Kafé Helvede, Købmagergade 47
  29. ^ Resolution of the Executive Committee of the Communist International on the Case of Louis C. Fraina, September 30, 1920, notat om M. Kobetskij nederst på siste side
  30. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 87-88)
  31. ^ Geert Mak: Europa (s. 155-6), forlaget Cappelen Damm, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-27348-4
  32. ^ Volker Wagener: Germany's role in the Russian Revolution, 11. juli 2017
  33. ^ Volker Wagener: How Germany got the Russian revolution off the ground, 11. juli 2017
  34. ^ Sam Hewitt: Lenin's journey that shook the 20th century, reiseruten
  35. ^ Georg Reinhold Mac: Kamerat Lenin (s. 130-31)
  36. ^ a b Widmer, Ted (20. april 2017). «Lenin and the Russian Spark». The New Yorker (på engelsk). Besøkt 27. mai 2018. 
  37. ^ Missed connection. The Economist, 8. oktober 2016, s. 74.
  38. ^ «The Russian Revolution (1917–1918». Sparknotes. Besøkt 21. mai 2013. 
  39. ^ «Mikhail Sokolov»
  40. ^ Service, 2004
  41. ^ http://www.historylearningsite.co.uk/party_systems.htm
  42. ^ http://www.uniyar.ac.ru/index.php?title=Lenin_Vladimir_Ilyich&uselang=en
  43. ^ http://www.departments.bucknell.edu/russian/const/1936toc.html
  44. ^ http://www.cbc.ca/world/story/2008/05/08/f-natural-disasters-history.html
  45. ^ Carr, E.H., 1966, The Bolshevik Revolution 1917-1923, Part 2, p.233, Chase, W.J., 1987, Workers, Society and the Soviet State: Labour and Life in Moscow 1918-1929 pp.26-7, and Nove, A. 1982, An Economic History of the USSR, p.62, cited in Flewers, Paul, War Communism in Retrospect http://www.whatnextjournal.co.uk/Pages/Back/Wnext5/Warcomm.html Arkivert 10. mars 2018 hos Wayback Machine.
  46. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 30. juli 2007. Besøkt 8. mai 2012. 
  47. ^ «1918», gulag.online
  48. ^ Lenins statue i East Village
  49. ^ Giant Lenin «head» unearthed 24 years after burial in Berlin, BBC 10. september 2015
  50. ^ Lenin's last stand
  51. ^ Brommystraße i Berlin, google maps

Kilder

[rediger | rediger kilde]
  • G. D. H. Cole: Den sosialistiske tenkningens historie, bd. IV; Kommunismen og sosialdemokratiet (Nisus Forlag, 2014).
  • Robert Service: Lenin : en biografi, N.W. Damm & Søn AS, 2004, ISBN 82-04-08609-1

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Wikiquote har en samling sitater relatert til: Vladimir Lenin
Forgjenger 
ingen
 Sovjetunionens statsminister
1923–1924 		Etterfølger
Forgjenger  Russlands statsminister
1917–1924 		Etterfølger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vladimir_Lenin&oldid=24821666»