Orientbøk

Orientbøk
	Nomenklatur
	Fagus orientalis; Lipsky
	Klassifikasjon
Rike	Planter
Divisjon	Dekkfrøete planter
Klasse	Tofrøbladete planter
Orden	Bøkeordenen
Familie	Bøkefamilien
Slekt	Bøkeslekta
	Økologi
Habitat:	skogdannende
Utbredelse:
	bøk (Fagus sylvatica); orientbøk (Fagus orientalis); ▲ Naturalisert

Orientbøk (Fagus orientalis) er et løvfellende tre. Det tilhører bøkeslekten (Fagus) innenfor bøkefamilien (Fagaceae).

Beskrivelse

Det blir som regel 30–40 meter høyt, men kan bli opptil 50 meter. Stammediameteren i brysthøyde kan bli mer en én meter. Arten ligner på den nære slektningen bøk (Fagus sylvatica) og har en glatt, grå bark med lysere farge enn hos bøk. Bladene er spredte, hele, helrandete eller svakt tannete, 7–15 cm lange og 5–9 cm brede. Hos orientbøk har bladene 8–13 bladnerver på hver side, mens bladene hos bøk har 5–8 nerver. Knoppene er lange og smale, 15–30 mm lange og 2–3 mm tykke.^[1]^[2]

Orientbøk er sambu med adskilte hann- og hunnblomster på samme tre. Hannblomstene er små rakler, mens hunnblomstene sitter i opprette blomsterstander. Blomstringen skjer samtidig med løvsprett, og pollineringen skjer ved hjelp av vinden. Frukten blir moden etter 5–6 måneder i oktober. Frøene er små, trekantede nøtter som er 15-20 mm lange og 7-10 mm brede ved basis. To nøtter sitter sammen i en cupula som har flate, bladlignende utvekster ved basis, og ikke myke torner som hos bøk.^[1]

Utbredelse

Dette treslaget vokser naturlig vestover til nordøstlige Hellas, sørøstlige Bulgaria og Krim. Store skoger med orientbøk finnes i Anatolia langs sørbredden av Svartehavet, i Kaukasia og i Elburzfjellene i Iran. Relikte bestander finnes sørøst i Anatolia, blant annet i Nurfjellene nær grensen mellom Tyrkia og Syria. Bøk erstatter orientbøk lenger vest, men de to artene møtes i Hellas, Bulgaria, den europeiske delen av Tyrkia og på Krim. Her vokser bøk høyere i terrenget enn orientbøk, og det finnes overgangsformer som er beskrevet som F. taurica og F. moesiaca. Orientbøk er mer variabel både genetisk og morfologisk, noe som tyder på at den er den eldste arten, og at bøk har utviklet seg fra orientbøk.^[1]^[3]^[4]^[5]

Økologi

Orientbøk vokser i en høyde på 200–2200 moh. og forekommer både i rene bestander og sammen med andre trær, som nordmannsedelgran.^[1] I Strandzjafjellene på grensen mellom Bulgaria og Tyrkia vokser orientbøk sammen med agnbøk, orientagnbøk, sølvlind, lind, storlind, Quercus polycarpa, spisslønn, naverlønn, alm, tarmvriasal, edelrogn og søtkirsebær. I busksjiktet vokser Rhododendron ponticum, Daphne pontica, laurbærhegg, ildtorn, kristtorn og Ruscus hypoglossum.^[6]

I Georgia vokser orientbøk fra havets nivå opp til 2200 moh. Arten vokser enten i rene bestander, eller sammen med blant annet Quercus iberica, kongseik, ask, alm, spisslønn, tyrkerlønn, kaukasuslind og lind. Skogene deles i seks undergrupper etter hvilke busker som dominerer i undervegetasjonen: evigrønn Rhododendron, laurbærhegg, Ilex colchica, Vaccinium arctostaphylos, gullasalea og Viburnum orientale.^[7]

I Nord-Iran vokser orientbøk i middels høyde i fjellene, 700–1500 moh. Arten vokser enten i rene bestander, eller sammen med andre hardføre treslag, som agnbøk, tarmvriasal, alm, kaukasuslind, ask, tyrkerlønn og Alnus subcordata. Bøkeskogene deles i sju undergrupper inndelt etter den vanligste planten i bunnvegetasjonen: Vaccinium arctostaphylos, Ilex spinigera, myske, Ruscus hyrcanus, hårfrytle, sanikkel og skogbingel.^[8]

Anvendelse

Veden er tung, hard og sterk. Den brukes først og fremst til fyring, men blir også anvendt til sponplater, møbler, parkett, props i gruver, jernbanesviller og i papirindustrien.^[1] Orientbøk kjennes fra oldtidens Midtøsten og var et viktig treslag for trearbeider allerede for 5–10 000 år siden.^{[trenger referanse]}

Referanser

^ ^a ^b ^c ^d ^e G. Kandemir og Z. Kaya (2009). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of oriental beech (Fagus orientalis). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-804-5. Arkivert fra originalen 15. november 2018. Besøkt 16. mai 2017.
^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 221. ISBN 82-10-01282-7.
^ C. Vettori m.fl. (2004). «Identification of the Fagus sylvatica L. and Fagus orientalis Lipsky species and intraspecific variability» (PDF). Forest Genetics. 10 (3–4): 223–230. ISSN 1335-048X. Arkivert fra originalen (PDF) 24. februar 2017.
^ M. Yılmaz (2009). «Is there a future for the isolated Oriental beech (Fagus orientalis Lipsky) forests in southern Turkey?» (PDF). Acta Silv. Lign. Hung. 6: 111–114. ISSN 1787-064X. Arkivert fra originalen (PDF) 7. mars 2016. Besøkt 13. oktober 2015.
^ T. Denk m.fl. (2002). «The evolutionary history of Fagus in western Eurasia: evidence from genes, morphology and the fossil record». Plant Syst. Evol. 232 (3): 213–236. ISSN 1615-6110. JSTOR 23644392. doi:10.1007/s006060200044.
^ «Stranja rhododendron-oriental beech forests». EUNIS. Besøkt 23. mai 2015.
^ G. Nakhutsrishvili (2012). «Forest Vegetation of Georgia». The Vegetation of Georgia (South Caucasus). Springer. s. 39–50. ISBN 978-3-642-29915-5. doi:10.1007/978-3-642-29915-5.
^ K.S. Talebi, T. Sajedi og M. Pourhashemi (2014). «Euxino-Hyrcanian Province: Caspian and Arasbaran Regions». Forests of Iran: A Treasure from the Past, a Hope for the Future. Springer. s. 28–30. ISBN 978-94-007-7371-4. doi:10.1007/978-94-007-7371-4. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 8. april 2018.

Eksterne lenker

(en) Orientbøk i Encyclopedia of Life
(en) Orientbøk i Global Biodiversity Information Facility
(sv) Orientbøk hos Dyntaxa
(en) Orientbøk hos NCBI
(en) Orientbøk hos The International Plant Names Index
(en) Orientbøk hos Tropicos
(en) Kategori:Fagus orientalis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
(en) Fagus orientalis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
Fagus orientalis – detaljert informasjon på Wikispecies

[kk09-1] G. Kandemir og Z. Kaya (2009). EUFORGEN Technical Guidelines for genetic conservation and use of oriental beech (Fagus orientalis). Roma: Bioversity International. ISBN 978-92-9043-804-5. Arkivert fra originalen 15. november 2018. Besøkt 16. mai 2017.

[2] A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 221. ISBN 82-10-01282-7.

[3] C. Vettori m.fl. (2004). «Identification of the Fagus sylvatica L. and Fagus orientalis Lipsky species and intraspecific variability» (PDF). Forest Genetics. 10 (3–4): 223–230. ISSN 1335-048X. Arkivert fra originalen (PDF) 24. februar 2017.

[4] M. Yılmaz (2009). «Is there a future for the isolated Oriental beech (Fagus orientalis Lipsky) forests in southern Turkey?» (PDF). Acta Silv. Lign. Hung. 6: 111–114. ISSN 1787-064X. Arkivert fra originalen (PDF) 7. mars 2016. Besøkt 13. oktober 2015.

[5] T. Denk m.fl. (2002). «The evolutionary history of Fagus in western Eurasia: evidence from genes, morphology and the fossil record». Plant Syst. Evol. 232 (3): 213–236. ISSN 1615-6110. JSTOR 23644392. doi:10.1007/s006060200044.

[6] «Stranja rhododendron-oriental beech forests». EUNIS. Besøkt 23. mai 2015.

[7] G. Nakhutsrishvili (2012). «Forest Vegetation of Georgia». The Vegetation of Georgia (South Caucasus). Springer. s. 39–50. ISBN 978-3-642-29915-5. doi:10.1007/978-3-642-29915-5.

[8] K.S. Talebi, T. Sajedi og M. Pourhashemi (2014). «Euxino-Hyrcanian Province: Caspian and Arasbaran Regions». Forests of Iran: A Treasure from the Past, a Hope for the Future. Springer. s. 28–30. ISBN 978-94-007-7371-4. doi:10.1007/978-94-007-7371-4. Arkivert fra originalen 2. februar 2017. Besøkt 8. april 2018.

[1]

[2]

[3]

[4]

[5]

[6]

[7]

[8]