[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Identitærbevegelsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Identitærbevegelsen, også kalt identitetsbevegelsen eller Generasjon Identitet, er en pan-europeisk sosiopolitisk bevegelse som oppstod i Frankrike i 2002.[1][2] Den definerer seg som patriotisk,[3][4][5][6][7] konservativ og etnopluralistisk.[4][8][9] Andre beskriver den som høyreradikal[8] eller radikalt høyrepopulistisk,[10] innvandringsfiendtlig, rasistisk, anti-islamsk, anti-muslimsk, nyfascistisk, høyreekstrem og nynazistisk.[1][7][11][12][13][14][15] Bevegelsens medlemmer avviser slike merkelapper.[3][4][5][7][8][9][16][17] De hevder at de hverken er imot innvandrere eller innvandring, men «masseinnvandring» og multikulturalisme.[4][6][9][18] De henter inspirasjon fra «det nye høyre» og fremhever «tradisjonelle vestlige verdier».[1]

Bevegelsen bruker den greske bokstaven lambda​ som sitt symbol. Lambda ble brukt på skjoldet til soldater fra Sparta og symboliserer for identitærbevegelsen selvoppofrelse og tapperhet i strid mot imperialistiske krefter. Lambdaen er ment å minnes ​slaget ved Thermopylene.[19]​

Opphav

[rediger | rediger kilde]

Bevegelsen stammer fra fransk: Nouvelle Droite Génération Identitaire. I utgangspunktet var den ungdomsfløyen til det innvandringskritiske partiet Bloc Identitaire, men nå fungerer identitærbevegelsen som en frittstående enhet med ambisjon om å spre seg over hele Europa. Bevegelsen har ekspandert fra Frankrike til Østerrike, Tyskland, Italia, Storbritannia, Irland, Danmark, Belgia, Ungarn, Tsjekkia og Slovenia. Bevegelsens innflytelse er dels basert på at den forbinder det tradisjonelle ytre høyre med populistiske rikspolitikere, dels på at deres ideer tilpasses et yngre publikum. Ifølge The Economist har de en smart taktikk for å gjøre en rasistisk agenda spiselig for politisk moderate.[13] Ifølge forsker og kommentator Asle Toje er identitærbevegelsen «ikke først og fremst rasister, men i opposisjon til elitens tro på multikultur og liberale ideologier.»[20] De mener selv at de tar avstand fra rasisme, men enkelte forskere mener at de heller bruker hundefløyter for å kamuflere ideologiens sanne karakter.[3][4][6][7][17][21][22]

Forholdet til USA og «alt-right»

[rediger | rediger kilde]

I USA er det delvis sammenfall mellom «alt-right» og identitærbevegelsen. Richard Spencer i den amerikanske alt-right bevegelsen definerer seg som «identitarian». Europeiske identitære markerer avstand til alt-right.[8] Både amerikanske og europeiske identitære uttrykker støtte til høyrepopulistiske partier og politikere. Lederen for den østerrikske identitærbevegelsen, Martin Sellner, støttet Donald Trump under valgkampen i 2016 og uttrykker seg positivt om det østerrikske Frihetspartiet og Alternative für Deutschland. Til forskjell fra alt-right er identitærbevegelsen mindre internettbasert og møtes ofte i små lokale grupper.[13] Nostalgi, motstand mot multikulturalisme og et ønske om å bevare Europa «rent» er andre kjennetegn ved identitærbevegelsen.[2]

Identitærbevegelsen fokuserer på kulturell bevaring og utvikling for europeere og mennesker med europeisk avstamning kombinert med en radikal kritikk av den vesteuropeiske samtiden. Bevegelsen idealiserer den landlige idyll og en mytisk fortid der landegrensene var klare og absolutte. Det snakkes om «den store utskiftningen» (le grand remplacement) der innfødte europeere erstattes av innvandrere, og om reconquista med henvisning til de katolske kongenes erobring av Spania fra maurerne.[13] Bevegelsen er motstander av tradisjonell liberalisme​, internasjonalisme​, islam​, ​islamisme ​og multikulturalisme og tar i stedet til orde for etnopluralisme. De støtter således den ideologiske retningen som vektlegger betydningen av både forskjeller og likeverd mellom etnisiteter. Etnopluralismens hovedpoeng er at alle etniske grupper bør ha rett til å selv definere og ivareta sin egenart, samtidig som man ikke verdirangerer gruppene mot hverandre. Herunder regnes også til en viss grad retten til territorielt, politisk og økonomisk selvstyre.

Bevegelsen er negativ til alt de anser å være rotfestet i amerikansk imperialisme. De motsetter seg at europeiske land skal være medlemmer i NATO samt internasjonale sanksjoner mot Russland. Økonomisk avviser de kapitalisme, kommunisme og sosialisme i favør av en essensialistisk «tredje vei-økonomi», fremmer en synkretisk tilnærming til antikapitalistisk og antiglobalistisk politikk, og støtter en uavhengig allianse mellom suverene nasjonalstater i Europa og Russland. På deres hjemmesider[23] og Facebook-sider[24] siterer de verk av ​Aleksandr Dugin​, ​Dominique Venner ​og Alain de Benoist​.

Identitærbevegelsen i Europa

[rediger | rediger kilde]

Frankrike

[rediger | rediger kilde]
Den franske forfatteren Renaud Camus er leder for Conseil National de la Résistance Européenne (stiftet 2017).

Identitærbevegelsen begynte i Frankrike. I Nice i 1968 etablerte en gruppe aktivister på ytre høyre «gruppen for studie av europeisk sivilisasjon» (Groupement de recherche et d'Etudes pour la Civilisation Européenne), forkortet GRECE («Hellas» på fransk). Denne tenketanken ble senere Nouvelle Droite eller «Det nye høyre». Alain de Benoist er den ledende personen i gruppen. I 1977 erklærte de Benoist at «den gradvise homogeniseringen av verden» som har blitt fremmet av en 2000 år gammel egalitær ideologi, er et onde. Han publiserte i 1999 et «manifest for en europeisk renessanse» (Manifeste pour une renaissance européenne) som har blitt en sentral tekst for høyreradikale i Vest-Europa, USA og Russland (representert ved blant andre Aleksandr Dugin). Alain de Benoist skriver at menneskeheten er mangfoldig, men at mangfold skal bevares innenfor hver gruppes territorium.[2] Det nye høyre i Frankrike erklærte på 1970-tallet det gamle høyre for dødt og ville erstatte ultrahøyres plumpe rasisme med det kristne vestens kamp mot den forventede «mongolinvasjonen».[25] Det nye høyre beskrives som kulturkonservativt,[26] radikalt konservativt, ytre høyre eller fascistisk[27][28][29] med et nostalgisk og estetisert syn på verden. Det nye høyre var på 1990-tallet splittet i synet på hvem som var hovedfienden mot europeisk identitet. Richard Spencer uttalte at Benoist og Nouvelle Droite hadde stor innflytelse på hans egen tenkning.[2]

I Frankrike var identitærbevegelsen tidligere representert ved grupper som Jeunesse Identitaire, Bloc Identitaire og Terre et Peuple, som alle hver for seg påvirket det franske politiske landskapet. Forløperen til ​Génération Identitaire, Bloc Identitaire, er kanskje mest kjent for sine kontroversielle suppekjøkken, soupe identitaire ​(«identitetssuppe»), eller soupe gauloise («gallisk suppe»), hvor de serverte gratis svinesuppe til hjemløse. Génération Identitaire ble for alvor kjent for omverdenen gjennom en aksjon i Frankrike i oktober 2012. 60 unge menn klatret opp på taket til en moské under bygging i Poitiers. På taket hengte de opp et banner som proklamerte «Karl Martell beseiret araberne ved Poitiers i år 732».[30][31] Siden aksjonen i Poitiers har organisasjonen gjennomført en rekke protester i Frankrike, fra å demonstrere mot «jungelen» i Calais[32] til å avbryte byrådet i Lyon når de skulle stemme over å gi et muslimsk kultursenter 1 million euro i økonomisk støtte.[33]

Bevegelsens program – eller «krigserklæring», som de kaller det – ble ifølge Asle Toje «en Youtube-hit før et opphavsrettighetskrav fra Warner Bros tvang den ned.»[31] Budskapet i videoen var: ​«Vi er 25 prosent arbeidsledighet, sosial gjeld, multikulturell kollaps og eksplosjon av anti-hvit rasisme. Vi er de ødelagte familiene … Du kan ikke kjøpe oss med et nedlatende blikk, en miserabel jobb i offentlig sektor og et klapp på skulderen. Vi trenger ikke din ungdomspolitikk. Ungdom er vår politikk. Tro ikke dette kun er et manifest. Det er en krigserklæring. Du er fra i går, vi er morgendagen. Vi er Génération Identitaire».[31] Programmet forstås som en «krigserklæring» mot Europas multikulturelle samfunn og sekstiåtterne.[30] Lederen av Génération Identitaire i Paris, Pierre Larti, sa til fsrn.org at ​ «gruppen vil bevare tradisjonelle franske verdier» og at «Frankrike har for mange innvandrere. Noen områder i Paris, eller noen deler av Frankrie, er ikke Frankrike lenger. Når du går ut, ser du bare fremmede menn og burkaer.»[21]

Mange av lederne i Génération Identitaire har vært med i Rassemblement national (tidligere Front national) sin ungdomsorganisasjon.[34] Lederen av Rassemblement national, ​​Marine Le Pen, ​sier hun «forstår deres bekymringer», og hennes niese, Marion Maréchal, som tidligere har representert Front national i det franske parlamentet, omtales ofte som en identitær i media. Lokale Rassemblement national-politikere skal også ha ansatt Génération Identitaire-aktivister som presserådgivere.[13] En særlig fremtredende samfunnsdebattant som deler Génération Identitaires ideer er Patrick Buisson, tidligere seniorrådgiver for president ​Nicolas Sarkozy.[35] Marion Maréchal beskrives som en frontfigur i den franske identitærbevegelsen. Ifølge The Economist står bevegelsen for dårlig kamuflert rasisme blant annet med snakk om «rent fransk blod» (pureblood frenchmen).[13]

Den franske forfatteren Renaud Camus har lansert ideen om le grand remplacement («den store utskiftningen»), ideen om at innfødte, hvite europeere blir erstattet av mørkhudede migranter som oversvømmer kontinentet slik at det knapt blir noen innfødte igjen. Ifølge Camus selv skjer dette ved at man i løpet av noen få generasjoner får et annet folk. Camus mener at noen folk har religioner som i seg selv er sivilisasjoner, nærmest stater, og derfor ikke lar seg assimilere. En del vestlige land står derfor overfor etnisk eller sivilisasjonsmessig erstatning («ethnic and civilizational substitution») og han har særlig vært opptatt av at Frankrike blir stadig mindre etnisk rent («diminishing ethnic purity»). Camus er en av de mest omtalte og siterte på den franske høyresiden og han representerer med sin kultiverte stil en forbindelse mellom ytre høyre og det respektable høyre. Høyrevridde, hvite nasjonalister og «alt-right» i den engelsktalende verden har overtatt Camus' ideer.[2]

I 2002 skjøt Maxime Brunerie mot president Jacques Chirac på Champs-Élysées. Unité Radicale, Bruneries politiske gruppering, regnes som del av den franske identitærbevegelsen.[2][36] Patrick Boucheron, professor i historie ved Collège de France, mener identitærbevegelsen egentlig ikke handler om innvandring eller fransk identitet, men om fiendskap til islam («hatred of Islam»).[2]

Østerrike

[rediger | rediger kilde]

I Østerrike går bevegelsen under navnet Identitäre Bewegung Österreich, IBÖ. I 2013 skrev studenten Markus Willinger et manifest med tittelen Die identitäre Generation: Eine Kriegserklärung an die 68er («den identitære generasjon: en krigserkæring mot sekstiåtterne»). Boken regnes som det grunnleggende manifestet for identitærbevegelsen i Østerrike. Siden da har Willinger trukket seg fra bevegelsen. Den ledes nå av Martin Sellner og Alexander Markovics.

Sellner er en 27-årig filosofistudent og omtales ofte som en smart strateg.[13] Etter at Sellner var med på å grunnlegge identitetsbevegelsen i Østerrike, har gruppen vokst fra under 200 til over 1000 medlemmer. De har også fått økt oppmerksomhet i media med sine gateaksjoner i forkant av presidentvalget som ble annullert i mai. I en YouTube-video på engelsk forteller Martin Sellner hvordan Generasjon Identitet er født på hustak og hvordan aksjonen på taket til moskéen under bygging i Poitiers, Frankrike, var selve fødselen til bevegelsen. Østerrike var det første landet hvor det ble utført spektakulære aksjoner utenfor Frankrike.[37]

I intervjuer snakker Martin Sellner forsiktig, og anstrenger seg for å distansere seg fra det røffe, historiske imaget nasjonalistbevegelser har hatt. Sellner refererer til identitære som et «patriotisk Greenpeace» eller «høyreorienterte hipstere» og har tatt i bruk hashtaggen #ibster som spiller på forkortelsen IB og hipster. Han siterer ofte ledere av «Den hvite rose​»-bevegelsen, en gruppe antinazistiske aktivister og intellektuelle som gjorde motstand mot diktatoren ​Adolf Hitler under andre verdenskrig.[5]

Under det amerikanske presidentvalget i 2016 publiserte Sellner flere YouTube-videoer på engelsk hvor han støttet ​Donald Trump​. I ukene etter at Trump vant, publiserte Sellner en serie med YouTube-videoer på engelsk for å hjelpe amerikanske aktivister med å gjøre Trumps seier til en metapolitisk seier.[38]

Ifølge en BBC-reportasje skiller identitærbevegelsen i Østerrike seg fra tradisjonelle høyreekstreme ved at de tar avstand fra vold, er velartikulerte og tech-savvy[klargjør]. Martin Sellner anser ikke identitærbevegelsen for å være en massebevegelse, men en avantgarde, en fortropp som skyver grensen for hva som er akseptabelt å si og tenke. De tar avstand fra det de kaller «sjåvinistisk nasjonalisme» og anser seg som en pan-europeisk bevegelse.[39] I et intervju på Right On Radio i mars 2016 utdyper Alexander Markovics at bevegelsen anser at europeere har en felles sivilisasjon og at europeere kun vil kunne ta vare på denne sivilisasjonen ved å samarbeide mot islamisering og amerikanisering av Europa.[40][trenger bedre kilde]

Politisk støtter Identitærbevegelsen i Østerrike ​Freiheitliche Partei Österreichs ​(det østerrikske Frihetspartiet, FPÖ).

Rettssaken mot IBÖ

[rediger | rediger kilde]

Statsadvokatembedet i Graz tiltalte i mai 2018 sytten styremedlemmer og aktivister i organisasjonen for hets mot fremmede folkeslag («Volksverhetzung«), dannelsen av en organisert kriminell gruppe, vandalisme og trusler. Blant dem er bevegelsens mest kjente skikkelse, Martin Sellner, som er en av de ledende talspersoner for etnopluralismen. De ble frikjent i første instans for de mest alvorlige tiltalepunktene.[41][42][43][44][45][46][47][48][49] Per utgangen av juli 2018 var dommen ennå ikke rettskraftig, og det var ikke bestemt hvorvidt den kom til å bli anket.[50][51][trenger bedre kilde][52] Den 23. januar 2019 ble de 17 medlemmene frifunnet av Oberlandesgericht i Graz, som er den høyeste rettsinstansen i de østerrikske delstatene Kärnten og Steiermark, etter en kort ankeprosess.[53]

De påståtte hatytringene var utrulling av et banner med påskriften «Islamisering dreper» over De Grønnes partikontor i Graz, utrulling av et banner med påskriften «Erdogan – hent tyrkerne dine hjem» over den tyrkiske ambassaden i Wien, og bruk av slagordet «Integrasjon er løgn» i forbindelse med et gateteater.[45] Skadeverket bestod i spraymaling av slagord på veier og fortau. Legemsfornærmelsen var at en aktivist hadde brukt albuen mot et fakultetsmedlem da det oppstod håndgemeng under en protestaksjon ved Universitetet i Klagenfurt i 2016.[trenger referanse] Østerrikske venstreintellektuelle[hvem?] var kritiske til loven som ble brukt for å definere IBÖ som en kriminell gruppe, da de mente loven var tilrettelagt for å forby politiske organisasjoner og politisk aktivisme.[trenger referanse]

Samtlige tiltalte ble frikjente for anklagene om hatytringer og kriminell organisering. To tiltalte ble dømt til bøter for skadeverk og legemsfornærmelse.[54]

Tyskland

[rediger | rediger kilde]

I Tyskland har bevegelsen vært registrert som en forening, Identitäre Bewegung Deutschland, siden 2014[55] og dukket opp i sfæren til magasinet Blaue Narzisse og den innvandrings- og islamfiendtlige bevegelsen Pegida. Bevegelsen virker å være inspirert av det franske Nye Høyre (fransk: Nouvelle Droite).[56] og tenkere som ​Oswald Spengler, Guillaume Faye, Carl Schmitt og Aleksandr Dugin.

Tyske identitære skal også ha samarbeidet med den amerikansk-kroatiske skribenten og tidligere professor i statsvitenskap Tomislav Sunić[57], Götz Kubitschek og hans nettmagasin Sezession, hvor Martin Sellner er fast skribent. Martin Sellner har også holdt en tale ved en protest arrangert av Pegida i Dresden.[58][59]

Enkelte av Identitærbevegelsens aksjoner bærer preg av å være inspirert av miljøbevegelsen Greenpeace,[6] som i august 2016, da aktivister klatret opp på Brandenburger Tor i Berling og hengte opp et stor fane i protest mot innvandring og islamisering.[60] Den 12. september 2016, for å markere 333-årsdagen til slaget ved Wien (også kalt slaget ved Kahlenberg), gjennomførte rundt 20 medlemmer av identitærbevegelsen i Tyskland en aksjon under en direktesending på radio på Radioeins i Dresden hvor de taktfast ropte: «Europa! Jugend! Reconquista!» (fritt oversatt: «Europas unge, gjenerobre [de tapte territoriene fra islam]!»).[61]

Identitærbevegelsens aksjonsform skaper stor splid i Tyskland, og er ifølge tysk etterretning en av 50 innvandringskritiske grupper de holder øye med.[62] Bevegelsen holdes under oppsikt av etteretningstjenesten Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV). Justisminister Heiko Maas uttalte i 2017 at identiærbevegelsen «er en liten, ekstrem, radikal og rasistisk gruppe».[63] Forbindelsene mellom Alternative für Deutschland og identitærbevegelsen kan bringe høyreekstreme ideer inn i parlamentet.[64] Visepresident for ​Alternative für Deutschland i Baden-Württemberg, Christina Baum, har gitt uttrykk for at hun ikke ser noen grunn til at identitærbevegelsen bør være under oppsyn av myndighetene, og ønsker bevegelsen velkommen: «Når unge mennesker bekymrer seg for farene ved masseinnvandring til Tyskland, er det mer en mulighet enn en trussel.» Både Alternative für Deutschland og identitærbevegelsen avviser at det er et formelt samarbeid dem imellom.[65] Blant slagordene er «fremtid for Europa - forsvar for vår identitet, vår kultur og vår livsform».[63]

Den 25. september 2019 forbød forvaltningsretten i Köln sikkerhetstjenesten Bundesamt für Verfassungsschutz å klassifisere den tyske grenen av Generasjon Identitet (tysk: Identitäre Bewegung) som en «ekstremistisk trussel mot den frie demokratiske samfunnsordning». Retten beslutning om opphevelse skjedde etter en søknad om midlertidig forføyning fra organisasjonen.[66][67]

Sverige

[rediger | rediger kilde]

Identitære ideer ble introdusert i Skandinavia av den nå nedlagte organisasjonen Nordiska Förbundet[68]. De organiserte en rekke uavhengige aktivistgrupper etter mønster fra Frankrike. Blant dem var Reaktion Östergötland og Identitet Väst, som gjennomførte flere aksjoner. Det ble også publisert et 24 siders manifest, Identitet och metapolitik,[69] ment å definere den identitære bevegelsen i Nord-Europa.[trenger referanse]

I dag[når?] er identitære ideer hovedsakelig representert gjennom tenketanken Motpol og dets hjemmeside. I tilknytning til dette har det siden 2011 blitt arrangert et årlig seminar, Identitär Idé, og forlaget Arktos utgir flere bøker som omhandler det ​Nye Høyre ​på engelsk og svensk.

Norge

[rediger | rediger kilde]

I Norge var det et forsøk på å etablere Generasjon Identitet i Bergen i 2013, men det begrenset seg til en Facebook- og nettside[70], ikke gateaktivisme som kjennetegner bevegelsen i andre land. Den 19. oktober 2015 arrangerte Motoffensiv et åpent møte med forfatter John Færseth om «Identitær-bevegelsen» i Oslo i samarbeid med ​Human-Etisk Forbund.[71] Folklorist og forfatter ​Kristian A. Bjørkelo ​hevder at tidskriftet Kulturverk er «identitarisme på norsk.»[72] Kulturverk har avkreftet at dette er tilfelle.[73]

I tredje episode av NRK-serien Flukt intervjuet Leo Ajkic østerrikske Alexander Markovics.[74] Dagens Næringsliv hadde en reportasje over fem sider om «Hipster-høyre», hvor blant andre Martin Sellner, også fra Østerrike, ble intervjuet.[75]

I januar 2017 lanserte forlaget Trolltekst eboken Identitärt, om rötter, identitet och politisk aktivism av Thomas Nydahl. Trolltekst har tidligere utgitt eboken Nasjonalisme 2.0 / Transnistria av Asle Toje som omtalte de identitære i Frankrike.[76]

Forfatter og samfunnsdebattant Hege Storhaug var tidlig ute blant norske samfunnsdebattanter og uttalte følgende om identitærbevegelsen: «Min første reaksjon var grøsninger. Refleksjonen sier dog at sekstiåtterne får svar på tiltale. Det er denne generasjonen som har lagt til rette for det uvettige multikulturelle prosjektet som legger forholdene godt til rette for sosiale uroligheter, splittelser, voksende ekstremisme på venstre- og høyresiden, og midt i dette også islamisme, som alt ettersom kan plasseres på begge ytterfløyene. Disse unge søker tilbake til det nære, det gjenkjennbare, til røtter og historie, til fasthet, til sosial trygghet. De vil ha tydelige autoriteter på hjemmebane, på utebane, som i skolen. De sier rett ut at det multikulturelle prosjektet er fånyttes: Frankrike er blitt et dypt splittet land basert på rase og religion.»[77]

Flere tillitsvalgte i det norske høyreekstreme Selvstendighetspartiet har forsvart Generasjon Identitet med leserinnlegg i borgerpublikasjonen Resett. Partileder Ellen Due Brynjulfsen skrev at «Generasjon Identitet er en stor gruppe unge intellektuelle, som mener at hver folkegruppe/hvert land har sin egen identitet og kultur som har rett til å eksistere. At hver folkegruppe/hvert land har rett til å bli respektert.»[78] Anders Tronstad er tilbakevandringspolitisk talsmann og sentralstyremedlem i Selvstendighetspartiet.[79]

Kritikk av identitærbevegelsen

[rediger | rediger kilde]

I Frankrike ble det foreslått at Génération Identitaire burde forbys etter paragraf  6 i hatloven av 10. januar 1936. Store deler av venstresiden og paraplyorganisasjonen for muslimer i Frankrike støttet forslaget – juristene var mer usikre – men med tanke på at et forbud kunne oppfattes som et forsøk på å nekte etniske franskmenn retten til en egen nasjonal identitet valgte president Hollande etter noe nøling å avvise forslaget.[31][80][trenger bedre kilde]

Forsker ved HL-senteret Terje Emberland uttalte i et intervju i studentmagasinet Argument​ at «​det finnes strømninger i Europa som har beveget seg helt bort fra nazistenes symbolbruk, men som likevel bygger på mellomkrigsideer og ekstremistisk tankegods. En slik strømning er den såkalte identitærbevegelsen, som begynte i Frankrike og på kort tid har fått mange tilhengere. I profesjonelt klippede og mye delte YouTube-videoer vises kjekke og friske ungdommer som ønsker å ta et oppgjør med la racaille – ‘søppel, avskum’ – som skitner til Frankrikes gater. De identitære annonserer seg som en bevegelse ‘for unge europeere som er stolte over sine røtter og sin avkomst’, og ser på europeerne som en urbefolkning, som blir truet av innvandring.»[81]

I en bloggpost knyttet til lanseringen av e-boken Identitärt, om rötter, identitet och politisk aktivism av Thomas Nydahl skrev Nils Gullak i Trolltekst:

«I boka Identitärt tar forfatteren for seg de ulike miljøene i Sverige hvor identitetsbevgelsen har et miljø. Et miljø som består av ulike ”sajter” med ulike bloggere. Men ikke bare det, man bedriver også en viss aktivisme, i likhet med sine åndsfrender i for eksempel Frankrike. Det gjennomgående problemet med disse grupperingene, og også de miljøene de har latt seg inspirere av, skriver forfatteren, er at de nesten alltid ender opp som brune i kantene; de sliter med å komme seg bort fra berøringspunktene med nazisme og andre former for fascisme.»[82]

Kristian A. Bjørkelo skriver i Humanist at «​identitarismen er ein fascisme for vår tid, og difor er identitarismen ein langt meir utspekulert trugsel mot det liberale ​demokratiet enn vi kanskje innser.»[83]

Det har pågått en debatt på det høyreradikale nettstedet Document.no de siste årene hvor skribent Christian Skaug har vært kritisk til boksetreningen til franske Génération Identitaire og stilte spørsmålet: «​Er forberedelse til gatekamper i et voldelig samfunn med uunngåelige sammenstøtet med innvandrere og multikulturalister en viktig del av deres virksomhet?»[84] Skribenten Snaphanen plasserer bevegelsen «til høyre» for Dansk Folkeparti,​Sverigedemokraterna,​UK Independence Party, Geert Wilders (Partij voor de Vrijheid)​og Rassemblement National.[85] Skribentene Mimisbrunnr og Kasper Støvring har begge uttalt seg kritiske til bevegelsens «krigserklæring».[86][87]

I et intervju med Dagens Næringsliv uttalte Bernhard Weidninger, forsker på moderne høyreekstremisme, følgende: «hittil er de ikke dømt for voldelige handlinger, det er viktig å understreke. Men vi tror det er et stort potensial for voldelig radikalisering av dette miljøet.»[7]

Doktorgradstipendiat på anti-islamiske bevegelser i Europa, Lars Erik Berntzen, stiller seg tvilende til om hvorvidt identitærbevegelsen faktisk er en ungdomsbevegelse og kom med følgende uttalelse til NRK i forbindelse med en sak om tv-serien Flukt: «Det er vanskelig å si hvor reelt det er at de faktisk appellerer til unge, men det er det imaget de vil vise utad.»[74]

Identitærbevegelsen i litteraturen

[rediger | rediger kilde]

En av karakterene i Michel Houellebecqs kontroversielle bok Underkastelse, den unge akademikeren Godefroy Lempereur, kan betraktes som et talerør for identitærbevegelsen. Houellebecq fremstiller Lempereur som moderat og godt informert om hva som skjer i samtiden. Når de største mediene unnlater å rapportere om etniske konflikter, av frykt for at Front national skal vinne presidentvalget, gir Lempereur bokens hovedperson François en pamflett som skal hjelpe leseren med å forberede seg på den kommende borgerkrigen, og legger ut om statistikker som viser at de monoteistiske religionenes tilhengere, og da særlig muslimene, reproduserer seg langt hurtigere enn de som følger den humanistiske «leve sammen»-ateismen: «​For de europeiske identitære er det gitt på forhånd, at det nødvendigvis må bryte ut en borgerkrig mellom muslimene og resten av befolkningen, før eller senere. De konkluderer med at hvis de skal ha en sjanse til å vinne denne krigen, bør den bryte ut så snart som mulig – uansett før 2050, og helst mye tidligere.»[88]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c «Far-right group are sending a boat full of activists to Mediterranean to send refugees 'back to Africa'». The Independent (på engelsk). 13. juli 2017. Besøkt 10. mai 2018. 
  2. ^ a b c d e f g Williams, Thomas Chatterton (27. november 2017). «The French Origins of “You Will Not Replace Us”». The New Yorker (på engelsk). ISSN 0028-792X. Besøkt 3. mai 2018. 
  3. ^ a b c Identitäre Bewegung Österreich. «Unser Weg» (på tysk). Arkivert fra originalen 28. juli 2018. Besøkt 29. juli 2018. 
  4. ^ a b c d e Generasjon Identitær Danmark. «Ofte stillede spørgsmål» (på dansk). Besøkt 29. juli 2018. «Er i imod udlændinge? Nej. Vores aktivisme retter sig aldrig mod enkelte migranter eller flygtninge. Vi er stærkt kritiske overfor det system, der har resulteret i masseindvandring til Danmark og mange andre europæiske lande, og det er altid dette system, og den multikulturelle ideologi, vi arbejder imod. Migranter, der kommer til Danmark, gør det for at forbedre deres livsvilkår. Det er forståeligt, og det er os selv som folk, der må sætte grænsen for hvor mange migranter her skal være. Derfor er det ikke migranterne i sig selv, der er problemet, men selvhadets ideologier, der fortsat tillader masseindvandring og udviskning af identitet og kultur, der er problemet. Vi sigter ikke efter et Danmark helt uden udlændinge, men ønsker blot at der ikke er flere end vi kan absorbere, hvilket der desværre er nu.» 
  5. ^ a b c Benjamin Reuter: ‘Right-Wing Hipsters’ Increasingly Powerful In Austria, The Huffington Post, hentet 26 desember 2016
  6. ^ a b c d Matthew Bell (19. desember 2016). «Meet the identitarians, Europe's 'new right» (på engelsk). Public Radio International. Besøkt 19. januar 2017. «A certain amount of immigration in the modern world is expected, he said. But the current migrant crisis requires Germany’s borders to be closed temporarily, he added.» 
  7. ^ a b c d e «Ung, hipp, velkledd – og høyreekstrem». www.dn.no (på norsk). Besøkt 25. mai 2017. 
  8. ^ a b c d Lindalen, K. (30. juni 2017). Vi er her for å bevare vårt folk, vår kultur og vår særegenhet. Et sosiologisk studie av identitære ideer. (Masteroppgave, Universitetet i Oslo). 
  9. ^ a b c Identitäre Bewegung Deutschland. «FAQ» (på tysk). Arkivert fra originalen 25. juli 2018. Besøkt 29. juli 2018. «Wir sind nicht gegen Einwanderung, denn diese gab es im geschichtlichen Kontext in geringem Maße immer. Wir treten für eine maßvolle und begrenzte Einwanderung ein, die die Aufnahmefähigkeit unser Gesellschaft nicht übersteigt und unsere ethnokulturelle Identität nicht gefährdet, d.h. überformt.» 
  10. ^ Betz, H. G. (2016). Against the ‘green totalitarianism’: Anti-Islamic nativism in contemporary radical right-wing populism in Western Europe. In Europe for the Europeans. The Foreign and Security Policy of the Populist Radical Right (pp. 51-72). Routledge.
  11. ^ «Nazi-Hipster in der Krise» (på tysk). Süddeutsche Zeitung. 28. april 2018. Besøkt 1. august 2018. 
  12. ^ «Opinion | Europe’s far-right pirates of the Mediterranean are targeting refugee rescue missions». Washington Post (på engelsk). 28. juli 2017. Besøkt 5. august 2018. 
  13. ^ a b c d e f g «Meet the IB, Europe’s version of America’s alt-right». The Economist (på engelsk). 12. november 2016. Besøkt 4. mai 2018. 
  14. ^ Townsend, Mark (14. april 2018). «Anti-Muslim campaigners denied entry to UK at border». the Guardian (på engelsk). Besøkt 5. august 2018. 
  15. ^ Amarasingam, Amarnath and Jacob Davey (31. juli 2017). «Far-Right Movements are Starting to Converge, Posing an Ever-Greater Risk - World Policy». World Policy (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. august 2018. Besøkt 5. august 2018. «Identitarianism is a pan-European movement which focuses on the preservation of traditional values and “European” identity. They are vehemently nativist, anti-immigration, anti-Islam, anti-liberal, and anti-left wing. Individual members of the group express support for white supremacism, and their anti-globalist rhetoric is often dog-whistle anti-Semitism.» 
  16. ^ Tudor, L. (2014). The Philosophy of Identity: Ethnicity, Culture and Race in Identitarian Thought. Occidental Quarterly, 14(3), 83-112.
  17. ^ a b Generation Identity UK & Ireland. «Frequently asked questions». Arkivert fra originalen 29. juli 2018. Besøkt 29. juli 2018. 
  18. ^ Generasjon Identitær Danmark (5. august 2018). «Berlingske sjusker sig igennem artikel om Generasjon Identitær». Besøkt 5. august 2018. «F.eks. omtales vi som ”indvandrerkritiske”, hvilket vi ikke er. Vi er kritiske overfor masseindvandring, men ikke overfor den enkelte indvandrer. Dette fremgår tydeligt af vores hjemmeside.» 
  19. ^ Nicht links, nicht rechts – nur national, Volker Weiß, Die Zeit, hentet 26 desember 201
  20. ^ Dø for valuta og fedreland? Arkivert 3. januar 2017 hos Wayback Machine. Trolltekst, hentet 26 desember 2016
  21. ^ a b Far-right, anti-immigrant Generation Identity seeks to galvanize nationalist French youth Arkivert 13. januar 2017 hos Wayback Machine., fsrn.org, hentet 26 desember 2016
  22. ^ Arthur Versluis (2014). «A Conversation with Alain de Benoist» (PDF). Michigan State University Press: 80. Arkivert fra originalen (PDF) 10. august 2017. Besøkt 30. juli 2018 – via New European Conservative. «me, who has published three books against racism and has demonstrated, based on ample arguments, the fallacious and harmful character of all racist theories.» 
  23. ^ Génération Identitaire Arkivert 5. januar 2017 hos Wayback Machine.​, hentet 26 desember 2016
  24. ^ Génération Identitaire Arkivert 2. februar 2017 hos Wayback Machine., Facebook, hentet 26 desember 2016
  25. ^ Schröder, Burkhard (24. juli 2011). «Was macht den Rechtspopulismus in Skandinavien so stark?». Der Tagesspiegel Online (på tysk). ISSN 1865-2263. Besøkt 23. mai 2018. «Die völkischen Ideen, die sich in Skandinavien vor allem gegen Muslime richten, sind nicht die der primitiven Neonazis. Sie gleichen eher den sogenannten französischen „Neuen Rechten“ des Alain de Benoist, die schon in den siebziger Jahren die „alte Rechte“ für tot erklärte und den plumpen Rassismus der Ultrarechten durch den Kampf des christlich geprägten Abendlandes gegen den zu erwartenden „Mongolensturm“ ersetzen wollte.» 
  26. ^ Lindeland, C. (2016). Breivik og det europeiske Nye høyre (Master's thesis), Universitetet i Oslo.
  27. ^ Griffin, R. (2000). Plus ça change! The fascist pedigree of the Nouvelle Droite. In The Development of the Radical Right in France (pp. 217-252). Palgrave Macmillan, London.
  28. ^ Bar-On, T. (2008). Fascism to the Nouvelle Droite: the dream of pan-European empire. Journal of Contemporary European Studies, 16(3), 327-345.
  29. ^ Griffin, R. (2000). Between metapolitics and apoliteia: The Nouvelle Droite's strategy for conserving the fascist vision in the'interregnum'. Modern & Contemporary France, 8(1), 35-53.
  30. ^ a b Alice Blum (2017). «Men in the Battle for the Brains: Constructions of Masculinity Within the “Identitary Generation”». I Köttig, Michaela, Bitzan, Renate og Petö, Andrea. Gender and Far Right Politics in Europe (på engelsk). Palgrave Macmillan. s. 324–325. ISBN 978-3-319-43532-9. doi:10.1007/978-3-319-43533-6_21.  Både editor-name-list parameters er angitt. Kun én av dem skal angis. (hjelp)
  31. ^ a b c d Asle Toje (15. februar 2013). «Konformt på en pappeskeaktig måte». Dag og Tid (debattspalte (gjengitt på Tojes egen nettside)): 33. Arkivert fra originalen 3. januar 2017. Besøkt 2. januar 2017. 
  32. ^ Michelle Gagnon: 'We won't back down': Young right-wing activists agitate across Europe for an idealized past, CBC/Radio-Canada, hentet 26 desember 2016
  33. ^ Par Alice Mugnier: «un groupe d’identitaires interrompt le conseil de la Métropole», Lyon Capitale, hentet 26 desember 2016
  34. ^ Anna Krasteva og Gabriella Lazaridis (2016). «Far right: populist ideology, ‘othering’ and youth». I Ranieri, Maria. Populism, Media and Education: Challenging Discrimination in Contemporary Digital Societies (på engelsk). London og New York: Routledge. s. 14–15. ISBN 978-1-317-39856-1. 
  35. ^ Is the 'alt-right' on the rise in Europe? BBC Newsnight, hentet 26 desember 2016
  36. ^ Riding, Alan (15. juli 2002). «Chirac Unhurt As Man Shoots At Him in Paris». The New York Times (på engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 23. mai 2018. «A young Frenchman with neo-Nazi connections fired at least one shot at President Jacques Chirac this morning, apparently in an attempt to kill the French leader as he was being driven in an open jeep down the Champs-Élysées before the start of the annual Bastille Day military parade.» 
  37. ^ Paris, Vienna, Berlin, NY? - Power of actions like Brandenburg Gate, Youtube, hentet 26 desember 2016
  38. ^ Martin Sellner: «English Videos», Youtube, hentet 26 desember 2016
  39. ^ Is the 'alt-right' on the rise in Europe? BBC Newsnight, hentet 26 desember 2016 fra YouTube.
  40. ^ #6 – Generation Identity: Reconquering Europe Arkivert 3. januar 2017 hos Wayback Machine., Right On, hentet 26 desember 2016
  41. ^ «"Identitäre" in Österreich angeklagt» (på tysk). Tagesschau. 14. mai 2018. Besøkt 1. august 2018. [død lenke]
  42. ^ Collette M. Schmidt (27. april 2018). «Staatsanwaltschaft führt Hausdurchsuchungen bei Identitären durch - derstandard.at/2000078801143/Staatsanwaltschaft-bestaetigt-Hausdurchsuchung-bei-Identitaeren» (på tysk). Der Standard. Besøkt 31. juli 2018. 
  43. ^ mho/apr/AFP (4. juli 2018). «Zehn Führungsmitglieder der Identitären Bewegung vor Gericht» (på tysk). Der Spiegel. Besøkt 31. juli 2018. 
  44. ^ aev/dpa/AFP (14. mai 2018). «Führungsspitze der "Identitären Bewegung" angeklagt» (på tysk). Der Spiegel. Besøkt 31. juli 2018. 
  45. ^ a b Ralf Leonhard (15. mai 2018). «Sellner und Kameraden vor Gericht» (på tysk). Tageszeitung. Besøkt 31. juli 2018. 
  46. ^ Collette M. Schmidt (27. april 2018). «Staatsanwaltschaft führt Hausdurchsuchungen bei Identitären durch - derstandard.at/2000078801143/Staatsanwaltschaft-bestaetigt-Hausdurchsuchung-bei-Identitaeren» (på tysk). Der Standard. Besøkt 31. juli 2018. 
  47. ^ mho/apr/AFP (4. juli 2018). «Zehn Führungsmitglieder der Identitären Bewegung vor Gericht» (på de_DE). Der Spiegel. Besøkt 31. juli 2018. 
  48. ^ aev/dpa/AFP (14. mai 2018). «Führungsspitze der "Identitären Bewegung" angeklagt» (på de_DE). Der Spiegel. Besøkt 31. juli 2018. 
  49. ^ «The Identitarian Movement on trial: The reasons they were acquitted». Die Tagesstimme. 26. juli 2018. Besøkt 1. august 2018. 
  50. ^ Collette M. Schmidt (26. juli 2018). «Freisprüche in Grazer Identitären-Prozess» (på de_AT). Der Standard. Besøkt 31. juli 2018. 
  51. ^ Chris Tomlinson (27. juli 2018). «Austrian Identitarians Fully Acquitted Of ‘Mafia’ and Hate Crime Charges». Breitbart London. Besøkt 29. juli 2018. 
  52. ^ Brittany Pettibone med Martin Sellner (27. juli 2018). «VERDICT: Generation Identity Trial». YouTube. Besøkt 29. juli 2018. 
  53. ^ «Freisprüche für die Identitären wurden bestätigt». krone.at (på tysk). Besøkt 9. oktober 2019. 
  54. ^ «The Identitarian Movement on trial: The reasons they were acquitted». Die Tagesstimme. 26. juli 2018. Besøkt 1. august 2018. 
  55. ^ Reg-No.: VR 3135, District Court Paderborn, jf: Impressum på nettsiden.
  56. ^ Salzborn, Samuel (2016). «Renaissance of the New Right in Germany? A Discussion of New Right Elements in German Right-wing Extremism Today». German Politics and Society (på engelsk). 34 (2): 36–63. ISSN 1045-0300. doi:10.3167/gps.2016.340203. 
  57. ^ «Tomislav Sunić zu Gast bei «Identitären»» (på tysk). Dokumentationsarchiv des österreichischen Widerstandes. februar 2016. Besøkt 19. januar 2017. 
  58. ^ Eichstädt, Sven (6. februar 2016). «Pegida will Europa seine Grenzen aufzeigen - und scheitert». Die Welt (på tysk). Besøkt 19. januar 2017. 
  59. ^ «The Rise of Germany's New Right». Der Spiegel (på engelsk). 11. desember 2015. Besøkt 19. januar 2017. 
  60. ^ Martin, Michelle (27. august 2016). «German rightists scale Brandenburg Gate to protest immigration» (på engelsk). Reuters. Besøkt 19. januar 2017. 
  61. ^ «Identitäre Bewegung» stört Radioeins-Livesendung mit Augstein» (på tysk). rbb24. 13. september 2016. Arkivert fra originalen 3. januar 2017. Besøkt 19. januar 2017. 
  62. ^ Tomlinson, Chris (31. mai 2016). «Germany to Spy on Hipster-Right Identitarians» (på engelsk). Breitbart News Network. Besøkt 19. januar 2017. 
  63. ^ a b «Anti-migrant 'Identitarians,' counter-protesters march in Berlin». Deutsche Welle (på engelsk). 17.06.2017. Besøkt 5. mai 2018. 
  64. ^ «Germany: Sharp rise in number of anti-government extremists». Washington Post (på engelsk). 24. juli 2018. Arkivert fra originalen 5. august 2018. Besøkt 5. august 2018. «He also noted the links between the far-right Identitarian Movement and the anti-migrant Alternative for Germany party, which came third in last year’s national election. “They could become a bridge for extreme right ideas to enter our parliaments,” said Schuster.» 
  65. ^ Obertreis, Sarah (14. oktober 2016). «AfD-Vertreter liebäugeln mit Identitärer Bewegung» (på tysk). Reuters. Arkivert fra originalen 18. januar 2017. Besøkt 19. januar 2017. 
  66. ^ jungefreiheit.de. «Verfassungsschutz darf Identitäre nicht „gesichert rechtsextremistisch“ nennen». JUNGE FREIHEIT (på tysk). Besøkt 9. oktober 2019. 
  67. ^ «Justiz: Gericht: BfV darf "Identitäre" nicht "gesichert rechtsextremistisch" nennen». Welt. 25. september 2019. Besøkt 9. oktober 2019. «Das Bundesamt für Verfassungsschutz (BfV) muss laut einem Beschluss des Kölner Verwaltungsgerichts eine Mitteilung widerrufen, die Identitäre Bewegung werde als "gesichert rechtsextremistische Bestrebung gegen die freiheitlich demokratische Grundordnung" eingestuft.» 
  68. ^ Benjamin R. Teitelbaum (2013). «Come Hear our Merry Song»: Shifts in the Sound of Contemporary Swedish Radical Nationalism (PDF) (Ph.D.). Brown University.
  69. ^ Identitet och Metapolitik (Svensk). Göteborg: Nordiska Förlaget. 2008. ISBN 978-91-85043-17-0.
  70. ^ Idenitær Bergen, hentet 26 desember 2016
  71. ^ Motoffensiv: Åpent møte med John Færseth om «identitær-bevegelsen», Facebook, hentet 26 desember 2016
  72. ^ Kristian Bjørkelo: «Identitærane kjem!» Humanist, hentet 26 desember 2016
  73. ^ Et angrep på meningsfriheten, Kulturverk, hentet 26 desember 2016
  74. ^ a b Kari Stokke Nilsen (17. januar 2017). «Flyktningen Leo Ajkic konfronterer ytre høyre». NRK. Besøkt 23. april 2019. 
  75. ^ DN Magasin 3. desember 2016
  76. ^ Horvei, Elin Ørjasæter, Nils Gullak. «Nasjonalisme 2.0 / Transnistria (ebok) - Trolltekst». Trolltekst (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. juli 2017. Besøkt 25. mai 2017. 
  77. ^ Hege Storhaug, «Nasjonal Front størst blant unge», Human Rights Service, hentet 26 desember 2016.
  78. ^ Brynjulfsen, Ellen Due (11. mai 2019). «Er kritikk av EU og innvandringspolitikk høyreekstremt?». Resett. Arkivert fra originalen 9. oktober 2019. Besøkt 9. oktober 2019. 
  79. ^ Anders Tronstad (4. april 2019). «Den store befolkningsutskiftningen». Resett. Arkivert fra originalen 9. oktober 2019. Besøkt 9. oktober 2019. 
  80. ^ Hans Rustad: «Vil ha forbud mot Generation Identitairé», Document.no, hentet 26 desember 2016
  81. ^ Tromp, Carline (2014). «Kan det skje igjen?» (PDF). Argument. Universitetet i Oslo (3): 29. ISSN 1504-6087. Arkivert fra originalen (PDF) 17. august 2014. Besøkt 2. januar 2017. 
  82. ^ Horvei, Elin Ørjasæter, Nils Gullak. «De identitære og identitetsbevegelsen - i Sverige, Tyskland og Frankrike». Trolltekst (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. juli 2018. Besøkt 25. mai 2017. 
  83. ^ Bjørkelo, Kristian A. (2014). «Identitærene kjem! Eit bokessay om fascisme i fåreklede». Humanist. Human-Etisk Forbund (3). ISSN 0801-6283. 
  84. ^ Christian Skaug: «Tett på en identitetskrise»[død lenke], Document.no, hentet 26 desember 2016
  85. ^ Snaphanen: Génération Identitaire: «Nu skal du slutte dig til din klan» Document.no, hentet 26 desember 2016
  86. ^ Mimisbrunnr: «Forskjeller og likheter, sinne og tålmodighet», Document.no, hentet 26 desember 2016
  87. ^ Kasper Støvring: «Intellektuelle radikalismer», Document.no, hentet 26 desember 2016
  88. ^ Cornelius Jakhelln: Underkastet, Vagant, hentet 26 desember 2016

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Identitærbevegelsen&oldid=23845821»