Slaget ved Wien

Slaget ved Wien
Konflikt: Den store tyrkiske krig
Slaget framstilt på et oljemaleri av Franz Geffels
Dato 12. september 1683 Sted Kahlenberg, nord for Wien 48°14'6"N 16°20'6"Ø Resultat De osmanske styrkene slått og den osmanske ekspansjonen i Europa stanset Styrking av habsburgernes makt innen Det tysk-romerske rike og i Sentral-Europa
Stridende parter
Det tysk-romerske rike * Østerrike * Sachsen * Bayern Det polsk-litauiske samvelde Republikken Venezia Kirkestaten	Det osmanske rike Osmanske vasallstater: * Krim-khanatet * Fyrstedømmet Moldova * Fyrstedømmet Valakia * Fyrstedømmet Transilvania
Kommandanter og ledere
Jan III Sobieski Grev Starhemberg Karl av Lorraine Johan Georg III av Sachsen Georg Friedrich av Waldeck	Kara Mustafa
Styrker
Garnisonen i Wien: 15 000 østerrikere Unnsetningsstyrken: 50 000 tyskere og østerrikere 37 000 polakker Til sammen:102 000 mann 152 kanoner	Anslagsvis: 100 000 150 000 mann[1] 300 kanoner
Tap
Anslag på mellom 4 000 og 5 000	Anslagsvis: 15 000 mann alle kanonene

Slaget ved Wien, også kalt slaget ved Kahlenberg (tysk: Schlacht am Kahlenberg, polsk: Bitwa pod Wiedniem eller Odsiecz Wiedeńska, tyrkisk: İkinci Viyana Kuşatması, ukrainsk: Віденська відсіч / Viděns'ka Vidsič), fant sted 12. september^[2] 1683 og ble utkjempet mellom osmanene under Kara Mustafa og en tysk-polsk styrke under ledelse av kong Jan III Sobieski. Slaget ble en knusende seier for den tysk-polske alliansen og gjorde slutt på den to måneder lange osmanske beleiring av Wien. Dette markerte slutten på osmanenes ekspansjon i Europa^[1] og starten på habsburgernes hegemoni i Sentral-Europa.^[3]

I 1681 fikk protestantene og andre anti-habsburgske krefter under ledelse av Imre Thököly betydelig støtte av osmanene. De anerkjente Thököly som konge av «Øvre Ungarn» (den østlige del av Slovakia og deler av det nordøstlige Ungarn), som han tidligere hadde tatt med våpenmakt fra habsburgerne. Osmanenes støtte gikk så langt som å love «Kongedømmet Wien» til ungarerne, hvis Wien falt i deres hender. Før beleiringen av Wien hadde det vært fred mellom Det tysk-romerske riket og Det osmanske rike i tyve år som følge av Vasvárfreden. De anti-habsburgske urolighetene hadde bakgrunn i Leopold Is motreformasjon og bestrebelsene på å knuse protestantismen i de østlige delene av riket. Den ungarske adelen hadde lenge vært misfornøyd med habsburgernes forfølgelse av kalvinistene og sentraliseringen.

Leopold foretrakk tyske administratorer og forsøkte også å fortrenge det ungarske språket. Ungarske opprørsforsøk ble slått ned og habsburgske styrker ble utplassert i Ungarn. Samtidig ble det innført straffeskatt i landet. Dette stimulerte en mer omfattende motstand mot Wien i 1670-årene. Opprørerne under ledelse av Thököly tok kontroll over en stor del av det «kongelige» Ungarn, bygget opp sin egen administrasjon, og opprettet egne diplomatiske forbindelser med Ludvig 14. og med sultanen i Istanbul. Leopold lyktes i 1681 å vinne deler av den ungarske adelen over på sin side. Thököly inngikk da en avtale med osmanene om et felles angrep på keiserens styrker.^[3]

Ludvig 14.s militære aktiviteter innebar samtidig et økende press mot Det tyske rikets vestside. Dette hindret Leopold å konsentrere seg om utfordringen fra Ungarn og osmanene. Avtalen fra Vasvár (Vasvárfreden) ble inngått i 1664 og løp ut i 1682. Polens konge Jan (Johan) Sobieski var den eneste utenfor riket som støttet Leopold. Innenfor riket stilte kurfyrstene av Bayern og Sachsen opp. England avsto fra å støtte habsburgerne.

Frankrike var Habsburgs fremste rival på kontinentet, blant annet på grunn av den Den fransk-nederlandske krig.^[3] Ludvig XIV dro derfor fordel av den osmanske trusselen mot Habsburg og benyttet anledningen til å invadere riket fra vest. Strasbourg ble erobret i 1681, det samme ble Alsace.^[4]

I 1681 og 1682 ble sammenstøtene mellom Imre Thökölys og det tysk-romerske riket på grensen til det nordlige Ungarn intensivert. Habsburgske styrker trengte inn i det sentrale Ungarn, noe som ga storvesir Kara Mustafa Pasha det avgjørende argument for å overbevise sultan Mehmed 4. og hans divan (riksråd) om å mobilisere den osmanske hær. Samtidig fikk Kara Pasha tillatelse til å operere så langt som til Győr og Komárom i det nordvestlige Ungarn samt å beleire disse. Den osmanske hær var mobilisert 21. januar 1682, og 6. august 1682 erklærte Mehmet IV krig.

Som hovedstad i habsburgernes rike hadde Wien en spesiell betydning, også for osmanene. Om de erobret denne byen, ville det være et avgjørende slag mot Sentral-Europa og Det tysk-romerske rike, som på dette tidspunktet hadde habsburgeren Leopold I som keiser. Av denne grunn kalte habsburgerne Wien for «Det gyldne eplet».^[5] Ikke bare den symbolske betydningen, men også byens strategiske beliggenhet ved Donau var viktig. Både langs Donau og til lands gikk viktige handelsruter mellom det tyske området og Svartehavet gjennom byen. Gjennom de foregående to hundre år hadde osmanene derfor uten hell forsøkt å innta byen for å få herredømme over Sentral-Europa.^{[trenger referanse]}

Da et opprør i de ungarske områdene innen det habsburgske territoriet i 1681 svekket Leopold I, forserte Mehmet IV planene om en erobring. For å unngå et felttog om vinteren, utsatte osmanene likevel angrepet til april 1683.

Habsburgerne var på samme tid i krig med Frankrike, men for både keiser Leopold I og pave Innocens XI sto denne kampen mellom kristendommen og islam. Både av denne grunn og fordi han fryktet et senere angrep på Kraków, gikk kong Jan III Sobieski av Det polsk-litauiske samvelde i allianse med Leopold I.

I løpet av sommeren 1683 forberedte Jan Sobieski å komme Wien til unnsetning i overensstemmelse med traktaten med keiser Leopold. Han etterlot Polen nesten forsvarsløs da han marsjerte fra Kraków 15. august. Innen Sobieski forlot Polen truet han Imre Thököly med tilintetgjørelse om han forsøkte å dra fordel av situasjonen^{[trenger referanse]}. Thököly gikk likevel over grensen, men ble stoppet av litauiske Jan Kazimierz Sapieha den yngre som også var på vei mot Wien. For å fullføre Sobieskis trussel utførte han et ødeleggende angrep på Thökölys styrker på det ungarske høylandet.^[6] I Sobieskis styrker var også et antall lipka-tatarer herunder den kjente oberst Samuel Murza Krzeczowski. Lipka-tatarene hadde kvister i hjelmene for å skille seg fra Krim-tatarene, som kjempet på osmansk side. Lipka-tatarene var sunnimuslimer innenfor det store polsk-litauiske riket. Sobieski snakket selv tatarspråket.^[7][8]

Den store osmanske hæren nådde fram til utkanten av Wien i juli 1683. Hæren ble ledet av storvesiren Kara Mustafa. Keiser Leopold I flyktet fra Wien da fortroppene hadde ankommet en ukes tid i forveien, og han flyttet midlertidig hovedstaden og hele sitt hoff til Linz. Også det meste av byens befolkning flyktet, rundt 80 000 mennesker. Dette gjorde forsvaret av byen enklere og reduserte behovet for forsyninger til sivilbefolkningen dersom byen skulle bli omringet. Gjenværende i byen var en militær styrke på rundt 10 000 og rundt 5 000 flyktninger fra de områdene osmanene hadde tatt under framrykningen.

Osmanene rykket fram og omringet byen, men gikk ikke til et direkte angrep, siden de ønsket å sikre seg den rike byen mest mulig intakt.^[9] I stedet iverksatte de en beleiring, som ble total 14. juli.^[2] Under beleiringen etablerte de en enorm teltby rundt Wien.

Selv om osmanene hadde 300 kanoner, var befestningene rundt Wien så gode og moderne at de sto imot. Osmanene måtte derfor finne andre metoder, og de begynte å grave tunneler under de massive bymurene for å sprenge dem.

Situasjonen ble etter hvert kritisk inne i den totalt avstengte byen.^[10] I slutten av august var faren så overhengende at byens kommandant, von Starhemberg, beordret henrettelse på stedet for den som sovnet på vakt.

8. september sprengte osmanene flere hull i bymuren og inntok de ytterste forsvarsverkene. Byen var i ferd med å falle, men samme dag samlet unnsetningsstyrken seg ikke langt unna.

7.-8. september 1683 ble unnsetningsstyrken samlet i Tulln an der Donau, bestående av følgende styrker^[11] (Rystad oppgir 15.000 polske soldater^[3]):

Styrker	Infanteri	Kavaleri	Kanoner	Samlet styrke
Polen-Litauen	10 000	14 000	28	24 000
Keiserens styrke	8 100	12 900	70	21 000
Bayern	7 500	3 000	26	10 500
De sørvestlige fyrstedømmene	7 000	2 500	12	9 500
Sachsen	7 000	2 000	16	9 000
Antatt samlet styrke	39 600	34 400	152	74 000

Jan III Sobieski rykket fram med unnsetningsstyrken, krysset Donau og kom fram til høydedraget Kahlenberg nord for Wien 11. september, hvor han fikk oversikt over slagområdet.

Slaget begynte før alle enheter fra unnsetningsstyrken var på plass. Tidlig om morgenen, kl. 04.00, gikk osmanene til motangrep for å forstyrre dem før alle troppene var på plass. Unnsetningsstyrken rykket likevel fram med keiser Leopold Is svoger Karl V, hertug av Lorraine, som kommandant på den venstre flanken, mens Jan III Sobieski selv hadde kommandoen på den høyre.

Mustafa Pasja gikk til et nytt motangrep med det meste av sin styrke, men holdt igjen noe av elitestyrkene, janitsjar- og spahi-enheter, for å iverksette et samtidig angrep på Wien. Osmanene hadde planlagt å rykke inn i byen før unnsetningsstyrken kom, men rakk det ikke. De hadde avsluttet en større utgraving under bymuren Löbelbastei,^[12] for å slå en bresje i muren. Men mens osmanene avsluttet arbeidet og tettet tunnelen for å få størst mulig effekt, grov forsvarerne seg inn samme ettermiddag fra den andre siden og desarmerte sprengladningen rett før den gikk av.

Den osmanske styrken kom under angrep fra to sider, både av unnsetningsstyrken og den beleirede styrken inne i byen, og det oppsto fullt kaos i de osmanske rekkene. Den angripende polsk-tyske hæren drepte for fote alle fiender de kom over. Kampene var på sitt hardeste om formiddagen 12. september.

Unnsetningsstyrken og særlig kavaleriet tok initiativet fra osmanene og drev dem på flukt mot sør og øst. Mindre enn tre timer etter at kavaleriet angrep, hadde de vunnet slaget og reddet Wien.

Etter slaget skal Jan III Sobieski ha laget en parafrase over Julius Cæsars kjente utsagn ved å si «Venimus, Vidimus, Deus vincit» («Vi kom, vi så, Gud vant».

Med det osmanske nederlaget ved Wien falt også Thökölys opprør i Ungarn sammen. Hoveddelen av keiserens arme ble da stasjonert i Ungarn og landet ble i praksis styrt av militære kommandanter. Leopold I utnyttet den stadige trusselen fra osmanene til å overbevise de ungarske stendene om å avskaffe valgkongedømmet. Med dette fikk huset Habsburg arverett til den ungarske kronen. Seieren over osmanene og styrket herredømme over Ungarn fikk betydning for habsburgerriket helt til slutten av første verdenskrig. Keiserens harde fremferd førte til ny oppstand i Ungarn under den spanske arvefølgekrigen.^[3]

Til tross for den store påkjenningen som slaget hadde vært, og den emosjonelle lettelsen over å ha vunnet, satte byens kommandant grev Starhemberg øyeblikkelig i gang med å gjenoppbygge forsvarsverkene i tilfelle osmanene skulle komme tilbake og forsøke et motangrep. Dette skulle imidlertid vise seg å være unødvendig. Seieren i slaget var opptakten til Eugene av Savoias gjenerobring av Ungarn og midlertidige fremgang på Balkan i de følgende år. Østerrike undertegnet en fredsavtale med Det osmanske rike i Karlowitz i 1699.

Historikere har omtalt slaget som «osmanenes Stalingrad»,^[5] med referanse til den mislykkede beleiringen og nederlaget overfor unnsetningsstyrken, tilsvarende tyskerne nederlag i slaget om Stalingrad under andre verdenskrig. Det osmanske rike var på denne tiden allerede i en nedgangstid. Den teknologiske utviklingen i Europa, sammen med fremveksten av sterkere og mer sentraliserte nasjonalstater, gjorde Vesten militært overlegen, slik at Det osmanske rike ikke klarte å holde følge.^[13] Samtidig ble handelsveiene utenom Middelhavet viktigere, og dette gjorde at Det osmanske rike ble liggende mer i utkanten og ble svekket i forhold til motstanderne i vest.^[13]

Denne svekkelsen ble tydelig etter nederlaget ved Wien og gjorde at osmanene aldri greide å komme tilbake. En seier ved Wien kunne i hvert fall for en stund ha gitt osmanene tilgang på ytterligere ressurser og ha svekket deres motstandere.

Freden i Karlowitz innledet også en kamp mellom europeiske stater om hvem som skulle erobre landområder fra osmanene og sikre seg innflytelse i deres rike.

Da osmanene flyktet fra Wien, etterlot de den enorme teltleiren rundt byen nesten intakt. Denne ble først plyndret av soldatene, deretter av de sivile. Mange av de nye kulturelle impulsene dette ga, har siden preget vestlig kultur.^{[trenger referanse]}

Uten at det er helt dokumentert, hevdes det at både kaffe og bakverk som croissanter skal ha blitt kjent gjennom etterlatenskaper i denne leiren.^[5]

Videre skal byttet ha omfattet en rekke musikkinstrumenter som cymbaler, basstrommer og triangler, som skal ha lagt grunnlaget for den vestlige Janitsjarmusikken, kalt tyrkisk militærmusikk, som ble svært populær utover på 1700-tallet.^[5] Både Mozart og Haydn imiterte denne musikken i sine verker. Den østerrikske komponisten Johann Joseph Fux minnet slaget i sitt verk Turcaria, som hadde undertittelen: «Musikalsk portrett av den tyrkiske beleiringen av Wien i 1683».^[14]

Etter slaget ble det nyoppdagete stjernebildet Skjoldet (latin: «Scutum») opprinnelig kalt Scutum Sobiescianum («Sobieskis skjold») av astronomen Johannes Hevelius, til ære for Jan III Sobieski. Dette er det eneste stjernebildet som er blitt oppkalt etter en ikke-astronom som var i live da oppkallingen skjedde.^{[trenger referanse]}

Siden Jan III Sobieski hadde overgitt sitt kongedømme under beskyttelse av jomfru Maria (Sorte Madonna av Częstochowa) før slaget, bestemte pave Innocens XI å minnes hans seier ved å gjøre 12. september til en festdag viet til jomfru Maria, som skulle feires i hele kirken. Fram til da hadde den bare hadde vært feiret i Spania og i Kongedømmet Napoli.^{[trenger referanse]}

• Muslimene «reddet» Europa
• (en) Battle of Vienna – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Battle of Vienna – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) The Battle of Vienna omtale av slaget på nettsidene til Wilanów Museum Palace
• (de) Arte TV: 12. September 1683 - Die Türken vor Wien