[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Holocaustbenektelse

Denne artikkelen er semibeskyttet.
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den britiske forfatteren og selvlærte historikeren David Irving er særlig kjent for å benekte at Holocaust, nasjonalsosialistenes masseutryddelse av jøder og andre før og under den andre verdenskrig, fant sted.
Irans tidligere president Mahmoud Ahmadinejad, en annen kjent holocaust-benekter, kaller folkemordet på seks millioner jøder en «myte».

Holocaustbenektelse omfatter ulike forsøk på å avvise at det foregikk et folkemord på jøder og andre folkegrupper under den andre verdenskrig.[1][2] Dette innebærer at man avviser og nekter for holocaust, det nasjonalsosialistiske Tysklands systematiske tilintetgjørelse av påstått mindreverdige menneskegrupper før og under den andre verdenskrig. Hovedpåstandene i holocaustbenektelse er at den tyske nasjonalsosialistiske regjeringen ikke førte noen politikk får å iverksette en «endelig løsning» av «jødeproblemet» eller i det hele tatt hadde et forsett å utrydde jøder, at de nasjonalsosialistiske myndighetene ikke brukte konsentrasjonsleirer og gasskamre for å masseutrydde jøder, eller at det faktiske antallet av drepte jøder og andre ofre var betydelig lavere enn det historisk aksepterte antallet på 5 til 6 millioner.[3][4]

Holocaustbenektere aksepterer generelt ikke betegnelsen «benektelse» som betegnelse for sine aktiviteter, og benytter isteden den mildere betegnelsen «revisjonisme».[5][6] Forskere benytter uansett betegnelsen «benektelse» for å skille holocaust-benektere fra generell historisk revisjonisme som benytter etablert historisk metodelære.[7] Metodene blir kritisert for å bygge på en foregående konklusjon som overser omfattende historisk bevis.[8]

De fleste holocaustbenektere hevder eller antyder at hele holocaust er en svindel eller løgn som springer ut av en bevisst konspirasjon for eksempelvis å fremme jødiske interesser på bekostning av andre folk.[9] En annen påstand som gjerne blir fremsatt, er at jøder i konsentrasjonsleirer ikke ble myrdet, men døde av sykdom.[10][11] Av denne grunn er holocaustbenektelse generelt betraktet som en antisemittisk[12] konspirasjonsteori[13] og som pseudohistorie. Holocaustbenektelse har tradisjonelt vært et kjennetegn for fascistiske og nynazistiske grupperinger. I Norge har eksempelvis den høyreekstreme nasjonalistiske grupperingen Vigrid holdt fast ved benektelse av Holocaust.[14]

Terminologi og etymologi

Forskere betrakter karakteristikken av benektelsen som historisk revisjonisme som villedende.[7] Legitim historisk revisjonisme ble definert slik av Duke Universitys historiske fakultet den 8. november 1991:[15]

At historikere jevnlig er engasjert i historisk revisjon, er opplagt riktig. Imidlertid er historikernes virksomhet helt forskjellig fra denne virksomheten. Historisk revisjon er ikke opptatt av realiteten i disse hendelsene, men av historisk fortolkning – deres årsaker og generelle konsekvenser.»[16]

Deborah E. Lipstadt

I boken The Holocaust: Problems and Perspectives of Interpretation gir Donald L. Niewyk en del eksempler på hvordan legitim historisk revisjonisme — det vil si ny granskning av faktisk historie og oppdatering med nyere, mer nøyaktig, eller mindre tendensiøs informasjon — kan bli benyttet i studiet av Holocaust etterhvert som nye fakta blir avdekket som endrer hvordan historiske hendelser blir forstått.

Mens hovedtrekkene i Holocaust er åpenbare for enhver, unntatt den som gjør seg blind med vilje, har historikere vendt sin oppmerksomhet mot sider ved historien hvor bevisene er ufullstendige eller tvetydige. Dette dreier ikke på noen måte om mindre betydelige spørsmål, men om emner slik som Hitlers rolle i hendelsene, jødiske reaksjoner på forfølgelsen og reaksjoner fra tredjeparter som bivånte dem, både i- og utenfor det tyskkontrollerte Europa.»[17]

The Holocaust: Problems and Perspectives of Interpretation

I motsetning til dette baserer holocaustbenektelse sin tilnærming på den forhåndsbestemte overbevisningen om at Holocaust, slik den er forstått i generell historiografi, ikke har funnet sted.[8] Det er tidvis blitt kalt «negasjonisme», fra det franske begrepet négationnisme introdusert av Henry Rousso,[18] Holocaustbenektere forsøker å omskrive historien ved å bagatellisere, minimalisere, benekte eller ganske enkelt overse vesentlige fakta.

Negasjonisme innebærer å benekte historiske forbrytelser mot menneskeheten. Det er ikke bare en fortolkning av kjente fakta, men benektelse av kjente fakta. Begrepet negasjonisme har fått gyldighet som betegnelse på en bevegelse som benekter en særskilt forbrytelse mot menneskeheten, nasjonalsosialismens folkemord på jødene i 1941–45, også kjent som holocaust (gresk: «fullstendig brenning») eller Shoah (hebraisk: «katastrofe»). Negasjonisme knyttes hovedsakelig forsøket på å omskrive historien slik at fakta om holocaust blir utelatt.»[19]

Koenraad Elst

Forsøk på hemmeligholdelse av gjerningsmennene

Overlevende fra en Sonderkommando 1005-enhet poserer ved en maskin som var konstruert for å knuse bein i Janowska konsentrasjonsleir ved Lviv i det okkuperte Polen (januar-oktober 1943).

Historikere har dokumentert at de tyske lederne ved Tysklands forestående nederlag innså at de ville bli tatt til fange og satt til doms, slik at de gjorde store anstrengelser for å fjerne og ødelegge alle bevis på masseutryddelse. Heinrich Himmler instruerte sine leirkommandanter om å ødelegge nedtegnelser, krematorier, og andre bevis på massemord.[20] Som ett av mange eksempler ble likene av de rundt 25 000 hovedsakelig latviske jødene som Friedrich Jeckeln og hans soldater hadde skutt ved Rumbula-massakren (i nærheten av Riga) i slutten av 1941, gravd opp og brent i 1943.[21] Tilsvarende operasjoner ble satt i gang ved Bełżec, Treblinka og andre tilintetgjørelsesleirer.[20] I Posentalene i oktober 1943 henviste Heinrich Himmler uttrykkelig til mordene på de europeiske jødene og uttalte at mordene måtte bli hemmeligholdt for alltid:

Jeg henviser nå til evakueringen av jødene, til utryddelsen av det jødiske folk. Det er noe av det som er enkelt å si: ‘Det jødiske folk vil bli utryddet’. Det sier alle NSDAP-medlemmer: ‘Det er helt klart at det er vårt program - utryddelsen av jødene, utryddelse, det gjør vi.’ Og så dukker de frem, de rettskafne 80 millioner tyskere, og hver en av dem kjenner de en anstendig jøde. De sier at de andre alle er svin, men denne her er en fremragende jøde. […]

Av alle de som taler slik, har ingen overvært det, ingen har gjennomgått det. Blant dere vet de fleste hvordan det er, når det ligger 100 lik samlet, når det er 500 eller når det er 1 000. Å gjennomgå det, og likevel – bortsett fra unntaksvise forekomster av menneskelig svakhet – forbli et anstendig menneske, dét har gjort oss sterke. Det er en hedersdåd i vår historie som aldri er blitt nedskrevet og aldri vil bli nedskrevet. […]
Vi hadde den moralske rett, vi hadde en plikt overfor vårt folk, til å drepe folket som ville drepe oss.

Heinrich Himmler, den 4. oktober 1943
12. april 1945: Generalene Eisenhower, Omar Bradley og George S. Patton inspiserer et improvisert kremasjonsbål ved Ohrdruf konsentrasjonsleir.

Eksempler på påstander

De fremste påstandene til holocaustbenektelse om etablerte fakta, er:[3][22]

  • Nasjonalsosialistene (nazistene) hadde ingen offisiell politikk eller hensikt å tilintetgjøre jøder.
  • Nasjonalsosialistene brukte ikke gasskamre for å massemyrde jøder.[23]
  • Antallet på mellom 5 og 6 millioner drepte jøder er en kraftig overdrivelse, og det faktiske antallet er betydelig lavere.

Andre påstander er som følgende:

  • Fortellingene om holocaust er en myte som opprinnelig ble skapt av de allierte under den andre verdenskrig for å demonisere tyskere,[22] Jøder har spredd denne myten som en del av en større konspirasjon med hensikt å kunne opprette et jødisk hjemland i Palestina, og nå for å samle støtte for staten Israel.[22]
  • Alle dokumentariske bevis fra og om holocaust, fra fotografier til Anne Franks dagbok er fabrikkerte.[22]
  • Bevisene til vitnemålene fra de overlevende er fylt med feil og selvmotsigelser, og er således upålitelige.[22]
  • Forhørerne tok imot de nasjonalsosialistiske fangers tilståelser om krigsforbrytelser ved bruk av tortur.[22]
  • Nasjonalsosialistenes behandling av jødene var ikke noe forskjellig fra hva de allierte gjorde mot sine fiender i den andre verdenskrig.[24]

Holocaust-benekterne er gjennomgående sett på som sviktende til reglene for behandling av bevis, prinsippene til historikere (foruten også forskere i andre felt) angående rasjonell forespørsel.[25]

Holocaust ble meget godt dokumentert av de nasjonalsosialistiske myndighetene i seg selv.[26][27] Det ble også bevitnet av de allierte styrkene som gikk inn i Tyskland og dets assosierte aksemaktene (Tysklands allierte) mot slutten av andre verdenskrig.[28][29][30]

Ifølge forskerne Michael Shermer og Alex Grobman er det et «sammenfall av bevis» som beviser at Holocaust har skjedd. Disse bevisene består av:[31]

  1. Skriftlige dokumenter — hundretusen brev, memorandum, blåkopier, ordre, regninger, taler, artikler, memoarer, og tilståelser.
  2. Vitnemål fra øyenvitner — redegjørelser fra overlevende, jødiske sonderkommandoer (som lastet lik fra gasskamrene og inn i krematoriene i bytte for en sjanse å overleve), SS-vakter, kommandanter, lokale byfolk, og selv høytstående nasjonalsosialister som snakket åpent om massemordet av jøder.
  3. Fotografier — inkludert offisielle militære fotografier og fotografier tatt av pressefolk, sivile fotografier, hemmelige fotografier tatt av overlevende, flyfoto, tyske og allierte filmopptak, og uoffisielle fotografier tatt av tyske militære.
  4. Leirene selv — konsentrasjonsleirene, arbeidsleirene, og tilintetgjøringsleirene som fortsatt eksisterer i ulik grad av originalitet og rekonstruksjon.
  5. Slutningsbevis eller argumentum e silentio — befolkningsdemografi, rekonstruert fra tiden før andre verdenskrig; om seks millioner jøder ikke ble drept, hva skjedde med dem?

Mye av den kontroversen som omgir påstandene fra holocaustbenekterne er sentrert om metodene benyttet for å presentere argumenter om at holocaust angivelig aldri skjedde slik som det er akseptert at det gjorde. Tallrike redegjørelser har blitt gitt av holocaustbenekterne (også i domstoler) av påståtte fakta og bevis; imidlertid har uavhengig forskning vist at disse påstandene er basert på feilaktig forskning, fordomsfulle uttalelser, eller endog bevisst forfalskede bevis. Motstandere av holocaustbenekterne har dokumentert tallrike tilfeller hvor slike bevis er blitt endret eller fabrikkert. Ifølge den franske historikeren Pierre Vidal-Naquet, «i vårt samfunn av bilder og skuespill, tilintetgjørelse av papir fører til tilintetgjørelse av virkeligheten.»[32]

Historie etter verdenskrigen

Innledning

Willis Carto har i mange år vært en ytterliggående politisk figur svært langt ute på den amerikanske høyresiden og kjent for sine antisemittiske konspirasjonsteorier og holocaustbenektelse.[33] Carto har også opprettet et forlag kalt Noontide Press som utgir en rekke bøker om hvit rasisme, inkludert Francis Parker Yockeys Imperium: The Philosophy of History and Politics (skrevet i 1948) og David Hoggans The Myth of the Six Million (1969), en av de første bøker som benektet Holocaust og som fabrikkerte nye «sannheter».[34] I 1978 grunnla Willis Carto Institute for Historical Review (IHR) som en amerikansk organisasjon dedikert til avvisningen av den aksepterte historien om Holocaust. Denne organisasjonen forsøkte å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjonen av historisk revisjonisme ved å knytte seg opp mot personer som ikke direkte var tilknyttet nynazistiske miljøer, som eksempelvis Samuel Edward Konkin III, i et forsøk på å vise at holocaustbenektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister.

Den britiske forfatteren David Irving er den som er mest kjent for å bli kalt holocaust-benekter. Tilsvarende har Nicholas Kollerstrom fått oppmerksomhet. I Frankrike har Paul Rassinier og Robert Faurisson fremmet synspunkter som har blitt beskrevet som holocaustbenektelse. I USA er kjente talsmenn for nevnte synspunkter Arthur R. Butz, David Cole, Bradley R. Smith, Fred A. Leuchter jr. og Mark Weber. Tysk-kanadieren Ernst Zündel var også lenge en ledende skikkelse, og fikk stor oppmerksomhet ved sine rettssaker om Holocaust i Canada i 1985 og 1988.

Også enkelte muslimske ledere, blant andre den iranske presidenten Mahmoud Ahmadinejad, er holocaustbenektere. Den 14. desember 2005 ga Ahmadinejad flere kontroversielle uttalelser om holocaust hvor han gjentatte ganger refererte til den som en «myte». Han benekter dog ikke at holocaust har funnet sted, men viser til holocausts funksjon og anvendelse.[35] I et intervju med Der Spiegel den 30. mai 2006 insisterte Ahmadinejad at det var «to meninger» om holocaust. Da han ble spurt om Holocaust var en myte, svarte han at «Jeg vil kun akseptere noe som sannhet om jeg er faktisk overbevist om det.»[36] I et intervju med nyhetsmagasinet 60 Minutes utdypet han imidlertid dette; han benektet ikke at holocaust fant sted, men, ikke ulikt Norman Finkelstein og andre vestlige kritikere, mener han at Israel i kjølvannet av denne skjebnen har skapt en myte rundt dette som har legitimert okkupasjon av Palestina og fordrivelse av millioner av palestinere.[37]

Harry Elmer Barnes

Harry Elmer Barnes, en gang en vanlig historiker, ble holocaust-benekter i sine senere år.[38] Mellom den første og den andre verdenskrig ble Barnes en antikrigsskribent og en leder for bevegelsen med historisk revisjonisme. Fra 1924 arbeidet han nært med Zentralstelle zur Erforschung der Kriegschuldfrage («Senteret for studiet av årsakene til krigen»), en tysk regjeringsstyrt tenketank med den ene hensikt å utbre den offisielle statlige posisjon at Tyskland var offeret for en alliert aggresjon i 1914 og at Versaillestraktaten var moralsk ugyldig.[39] Ledet av major Alfred von Wegerer, en aktivist innenfor Völkisch-bevegelsen, forsøkte organisasjonen framstille seg selv som et akademisk selskap, men historikere har senere beskrevet det som «et avregningskontor for offisielt ønskelig oppfatning om utbruddet av krigen».[39]

Etter den andre verdenskrig ble Barnes overbevist om at påstandene som ble rettet mot det nasjonalsosialistiske Tyskland og Japan, inkludert holocaust, var kun krigspropaganda for å rettferdiggjøre USAs deltagelse i krigen. Barnes hevdet at det var to falske påstander som ble fremmet om den andre verdenskrig, den ene var at Tyskland startet krigen i 1939, og holocaust som Barnes mente aldri hadde skjedd.[40]

I Barnes' pamflett Revisionism and Brainwashing (1962) hevdet Barnes at det var en «mangel på enhver seriøs opposisjon eller samlet utfordring til fortellingene om grusomheter eller andre metoder på å ærekrenke den tyske nasjonalkarakter og oppførsel».[41] Barnes argumenterte at det var «en unnfallenhet å peke på grusomhetene til de allierte som var langt mer brutale, smertefulle, dødelige og mer tallrike enn de mest ekstreme påstandene som ble rettet mot tyskerne».[42] Han hevdet at for å rettferdiggjøre «redslene og ondskapen under den andre verdenskrig», gjorde de allierte nasjonalsosialistene til «syndebukk» for deres egne ugjerninger.[40]

Barnes siterte den franske holocaust-nekteren Paul Rassinier, som Barnes omtalte som en «fremragende fransk historiker» som avdekket «overdrivelsene i fortellingene om grusomheter».[42] I en artikkel fra 1964, «Zionist Fraud», trykt i American Mercury, skrev Barnes: «Den tapre forfatteren [Rassinier] legger hovedskylden for feilaktig framstilling på de som vi må kalle krematoriesvindlere, israelske politikere som utvinner milliarder av mark fra ikkeeksisterende, mytiske og innbilte kadavre, hvis antall har blitt regnet i et ualminnelig forvrengt og uærlig vis.»[43] Ved å benytte Rassinier som sannhetsvitne hevdet Barnes at Tyskland var offer for aggresjon både i 1914 og i 1939, og at rapporter om holocaust bare var propaganda for å rettferdiggjøre en aggresjonskrig mot Tyskland.[42]

Begynnelsen på den moderne holocaustbenektelse

I 1961 utga den amerikanske historikeren David Hoggan, en elev av Barnes, boken Der Erzwungene Krieg («Den påtvungne krig») i Vest-Tyskland. Den hevdet at Tyskland hadde blitt et offer for en britisk-polsk konspirasjon i 1939. Selv om Der Erzwungene Krieg hovedsakelig var opptatt av årsakene til den andre verdenskrig, nedvurderte den eller forsvarte den effektene av nasjonalsosialismens antisemittiske handlinger fra tiden før 1939.[44] Eksempelvis rettferdiggjorde boken den enorme straff på én milliard mark som ble gitt til hele det jødiske samfunnet i Tyskland etter Krystallnatten. Han mente det var et akseptabel og fornuftig grep for å forhindre det han kalte «jødisk profittering» på bekostning av tyske forsikringsselskaper og hevdet samtidig at ingen jøder ble drept i løpet av Krystallnatten. Faktisk ble 91 tyske jøder drept.[44] Deretter skrev Hoggan en av de første gjennomførte bøker som benektet Holocaust i 1969, The Myth of the Six Million. Den ble utgitt av Noontide Press, et lite forlag i Los Angeles som hadde spesialisert seg på antisemittisk litteratur.[45] Hoggan ble en av de første frontfigurene i bevegelsen for holocaust-bevegelsen ettersom han hadde en rekke professorat ved universiteter.

I 1964 utga den franske historikeren Paul Rassinier boken The Drama of the European Jews. Rassinier var selv overlevende fra konsentrasjonsleirene etter å ha sittet fengslet i Buchenwald for å ha hjulpet franske jøder å slippe unna nasjonalsosialistene. Moderne Holocaust-benektere fortsetter sitere hans verker som akademisk forskning som sådde tvil på aksepterte fakta om holocaust. Kritikere argumenterte at Rassinier ikke siterte bevis for sine påstander og at han ignorerte informasjon som motsa hans påstander; han forble uansett innflytelsesrik i sirkler med holocaustbenektelse ved å være en av de første benektere som hevdet at det var en enorm sionistisk, alliert og sovjetisk konspirasjon som hadde forfalsket hele holocaust, et tema som ble plukket opp i senere år av andre forfattere.[46]

Utgivelsen av ingeniøren Arthur Butz' The Hoax of the Twentieth Century: The case against the presumed extermination of European Jewry i 1976; og David Irvings Hitler's War i 1977, videreførte andre tilsvarende personer inn i rekken av holocaust-benektere.[47] I desember 1978 og i januar 1979 skrev Robert Faurisson, en fransk litteraturprofessor ved Universitetet i Lyon, to brev til avisen Le Monde hvor han påsto at gasskamrene som nasjonalsosialistene benyttet for å utrydde jøder ikke eksisterte. En kollega av Faurisson, Jean-Claude Pressac, som innledningsvis delte Faurissons oppfatninger, ble senere overbevist av bevisene om holocaust mens han undersøkte dokumentasjonene ved Auschwitz i 1979. Han publiserte sine konklusjoner sammen med av det underliggende bevisene i sin bok fra 1989: Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers.[48]

Henry Bienen, tidligere akademisk administrator ved Northwestern University, har beskrevet Arthur Butzs oppfatninger om holocaust som en «forlegenhet» for universitetet.[49] I 2006 signerte seksti av Butzs kollegaer fra fakultet Electrical Engineering and Computer Science et felles opprop som beskrev og kritiserte Butzs holocaustbenektelse som «en fornærmelse av vår menneskelighet og var standarder som forskere».[50]

Institute for Historical Review

Institute for Historical Review (IHR) ble opprettet av Willis Carto i 1978. Det er en organisasjon som er dedikert på offentlig å utfordre vanligvis akseptert historie av holocaust.[51] IHR søkte fra begynnelsen å etablere seg selv innenfor den bredere tradisjonen av historisk revisjonisme ved å søke støtte fra tilhengere som ikke kom fra en nynazistisk bakgrunn som James J. Martin og Samuel Edward Konkin III, og ved å fremme skriftene til franske Paul Rassinier og Harry Elmer Barnes for således forsøke å vise at holocaustbenektelse hadde en bredere støtte enn kun nynazister. IHR førte det meste av Barnes' skrifter, som lenge hadde vært ute av trykk siden hans død. Mens IHR også hadde artikler om andre emner og solgte bøker av generelle historikere i sin katalog, var flertallet av det materialet som ble trykt og distribuert av IHR viet til å betvile fakta om holocaust.[52] IHR ble en av de viktigste organisasjoner hengitt til Holocaustbenektelse; imidlertid fikk den et tilbakeslag i 1981 som et resultat av en rettssak som ble ført av advokaten William John Cox på vegne av sin klient Mel Mermelstein som hadde overlevd Auschwitz. Som svar på Coxs erklæring for dom uten domsforhandling, tok retten «rettslig varsel på det fakta at jøder ble gasset til døde ved konsentrasjonsleiren Auschwitz i Polen i løpet av sommeren 1944.» Retten fortsatte med å si at «Det er ganske enkelt et faktum». Etter rettssaken fikk IHR interne problemer og maktkrig som førte til at Willis Carto ble presset ut og Mark Weber overtok ledelsen. Carto opprettet magasinet Barnes Review i 1994, et blad også hengitt til holocaustbenektelse.[53]

I en meddelelse på sitt nettsted hevder IHR at de ikke benekter holocaust og har ingen posisjon til noen særskilt hendelse, men et eksempel fra en holocaust-benekter som er blitt publisert av IHR er en avskrift fra tale fra presten Herman Otten ved den niende IHR-konferanse i 1989 hvor han blant annet sier «Revisjonistiske forskere har presentert bevis (...) som viser at det var ikke noe tysk program for å utrydde Europas jøder, og at beregningen på seks millioner døde i krigstiden er en uansvarlig overdrivelse. Holocaust (...) er en svindel og må anerkjennes som det av kristne og alle informerte, ærlige og sannhetssøkende menn alle steder.»[54]

Kommentatorer og historikere her merket seg det villedende vesen i uttalelsene til IHR som stort sett er misvisende ordspill med begrepet holocaust: «IHR nekter ikke for at Holocaust har skjedd, de bare nekter for at ordet 'Holocaust' betyr hva folk vanligvis benytter det for.»[55]

I henhold til den britiske historikeren Richard J. Evans: «Som mange enkeltstående Holocaust-benektere, IHR som helhet nekter for at det er involvert i Holocaustbenektelse. Det kaller det for 'bakvaske' som var en 'fullstendig endring av fakta' ettersom 'revisjonistiske akademikere' som Faurisson, Butz 'og den bestselgende britiske historikeren David Irving anerkjenner at hundre tusener av jøder ble drept og ellers omkommet i løpet av den andre verdenskrig som et direkte eller indirekte resultat av den harde antijødiske politikken til Tyskland og dets allierte'. Men konklusjon at et relativt lite antall jøder ble drept er blitt rutinemessig benyttet av Holocaust-benekterne for avlede oppmerksomhet fra det langt viktigere fakta av deres vegring av å innrømme at antallet var millioner, og at en stor andel av disse ofrene ble systematisk myrdet ved gassing foruten også ved skyting.»[56]

«Komiteen for åpen debatt om Holocaust»

I 1987 grunnla Bradley R. Smith, tidligere tilknyttet Institute for Historical Review (IHR),[57] hva han kalt en «komité for åpen debatt om Holocaust», Committee for Open Debate on the Holocaust (CODOH).[58] I USA har CODOH har gjentatte ganger forsøkt å få inn annonser i skoleaviser som stilte spørsmål eller avviste om holocaust faktisk har skjedd.[59] En del skoleaviser tok imot annonsene mens andre avviste dem.[60]

Bradley Smith forsøkte siden andre grep for å fremme holocaustbenektelse, stort sett uten større suksess. Den 8. september 2009 kjørte skoleavisen Harvard Crimson en betalt annonse fra Bradley R Smith. Den ble raskt kritisert og redaktøren kom med en beklagelse at det var en feiltagelse.[61] Bradley har referert til sin taktikk som: «Jeg vil tilbringe mer tid sammen med voksne, jeg vil gå til studentene. De er overfladiske. De er tomme kar som kan fylles.» Og: «Jeg vil gjøre det så enkelt som mulig, og fremme sette det på en måte som ikke kan bli diskutert.»[62]

James Keegstra

I 1984 ble James Keegstra, en kanadisk lærer, siktet for holocaustbenektelse og for å komme med antisemittiske påstander i sitt klasserom som en del av undervisningen. Keegstra og hans advokat, Doug Christie, argumenterte at den seksjonen av den kanadiske straffeloven (i dag seksjon 319) er en krenkelse av loven om rettigheter og friheter, Canadian Charter of Rights and Freedoms (seksjon 9). Saken ble sendt videre til Canadas høyesterett hvor det ble besluttet at den loven han var dømt under hadde krenket hans ytringsfrihet, men at det var en rettferdig krenkelse. Keegstra ble dømt og avsatt fra sin jobb.[63][64]

Zündel-rettssakene

Ernst Zündel, 1992

Ernst Zündel, en tysk fotoretusjør i Toronto med et lite forlag ved navn Samisdat Publishing, publiserte og spredte materiale bestående av holocaustbenektelse, blant annet boken Did Six Million Really Die? av Richard Harwood (faktisk navn Richard Verrall – en britisk nynazistisk leder). I 1985 ble han siktet og dømt under loven om «falske nyheter» og dømt til 15 måneder i fengsel av en domstol i Ontario for «spredning og utgivelse av materiale som benektet Holocaust».[65] Holocaust-historikeren Raul Hilberg var et framstående vitne for aktor ved rettssaken i 1985. Zündel ble både kjent og beryktet grunnet dommen, og en rekke aktivister for ytringsfrihet kom fram for å forsvare hans rett til å publisere hans meninger. Etter dommen i 1985 klarte Zündel å få dommen veltet i en appell grunnet teknisk legalitet, noe som førte til en ny rettssak i 1988 hvor han igjen ble dømt. Saken i 1988 ble kjent for at Fred A. Leuchter, David Irving og Robert Faurisson møtte opp som vitner for forsvaret, og for presentasjonen av den pseudovitenskapelige Leuchter-rapport[66] som dokument for forsvaret. Leuchter-rapport var utgitt i Canada i 1988 av Samisdat Publishers og på nytt i Storbritannia i 1989 av Irvings Focal Point Publishing. I begge rettssaker ble Zündel forsvart av Douglas Christie og Barbara Kulaszka. Hans dom ble forkastet i 1992 da Canadas høyesterett erklærte at loven om «falske nyheter» var grunnlovsstridig.[65]

Zündel har et nettsted, drevet hans kone Ingrid, som publiserer hans synspunkter. I januar 2002 avleverte Tribunalet for menneskerettigheter i Canada (Canadian Human Rights Commission, CHRC) en bestemmelse i en klage som involverte hans nettsted hvor den var en overtredelse av den kanadiske loven om menneskerettigheter (Canadian Human Rights Act). Retten beordret Zündel å slutte å kommunisere sitt hatbudskap. I februar 2003 arresterte amerikanske immigrasjonsmyndigheter (US Immigration and Naturalization Service) ham i Tennessee i USA for overtredelse av immigrasjon, og noen få dager senere ble Zündel sendt tilbake til Canada hvor han krevde å få flyktningstatus. Han forble i fengsel fram til 1. mars 2005 da han ble deportert tilbake til Tyskland og hvor han ble anklaget for spredning av hatpropaganda. Den 15. februar 2007 ble Zündel dømt på 14 punkter under Tysklands lov Volksverhetzung (tilskyndelse av hat mot minoriteter), og ga ham maksimum dom på fem år i fengsel.[67]

Ernst Nolte

Den tyske historikeren Ernst Nolte begynte i 1980-årene med en rekke teorier som tilnærmet seg holocaustbenektelse som et seriøst historisk argument uten direkte å være det.[68] I et brev til den israelske historikeren Otto Dov Kulka av 8. desember 1986 kritiserte Nolte arbeidet til den franske holocaust-benekteren Robert Faurisson på det grunnlag at holocaust hadde skjedd, men fortsatte med å argumentere at Faurissons arbeid var motivert av hva Nolte hevdet var beundringsverdige motiver, sympati for palestinerne og opposisjon til Israel.[69] I sin bok fra 1987, Der europäische Bürgerkrieg («Den europeiske borgerkrig»), hevdet Nolte at intensjonene til holocaust-benekterne er «ofte hederlige», og at en del av deres påstander er «ikke opplagt uten grunnlag».[68][70] Nolte selv, skjønt han har aldri direkte nektet for holocaust, har påstått at Wannsee-konferansen i 1942 har aldri skjedd, og at konferansen var en forfalskning etter krigen av «fordomsfulle» jødiske historikere med den hensikt å diskreditere Tyskland.[70]

Den britiske historikeren Ian Kershaw har argumentert at Nolte opererte i grenselandet av holocaustbenektelse ved hans indirekte påstand om at «den negative myte» om Det tredje rike var skapt av jødiske historikere, hans falske beskyldninger om holocaust-forskningen er dominert av «fordomsfulle» jødiske historikere, og hans uttalelser om at man ikke skal fordømme holocaust-benektere, som Nolte har anstrengt seg betydelig for å understreke ikke er utelukkende tyskere eller fascister.[71] I Kershaws mening forsøker Nolte å implisere at holocaust-benekterne kanskje har noe å fare med.[71] I et intervju i 1990 antydet Nolte at det var noe med den pseudovitenskapelige Leuchter-rapporten: «Om revisjonistene (= Holocaust-benektere) og Leuchter blant dem har gjort det klart for offentligheten er at selv 'Auschwitz' må bli underlagt vitenskapelig undersøkelse og kontrovers, da burde de bli gitt kreditt for dette. Selv om det til sist viser seg at en rekke av ofrene var faktisk større og prosedyrene var mer forferdelige enn hva som har blitt antatt til nå.»[72]

I hans bok fra 1993, Streitpunkte, har Nolte lovprist arbeidet til holocaust-benektere som overlegen det til «hovedstrømmen av historikere».[73] Nolte skrev at «radikale revisjonister har presentert forskning som, om man er kjent med kildematerialet og kritikken av kildene, er antagelig overlegen det til etablerte historikere i Tyskland.»[73][74] I et intervju i 1994 med det tyske magasinet Der Spiegel, uttalte Nolte at «Jeg kan ikke utelukke betydningen av undersøkelsen av gasskamrene hvor de så etter levninger av [kjemiske prosessen framkalt av Zyklon B]», og at «Selvfølgelig, jeg er imot revisjonister, men Fred Leuchters 'undersøkelse' av nasjonalsosialistenes gasskamre må bli gitt oppmerksomhet fordi man må være åpen for 'andre' ideer.»[75]

Den britiske historikeren Richard J. Evans i hans bok fra 1989, In Hitler's Shadow, uttrykte det syn at Noltes omdømme som en forsker lå i ruiner som et resultat av disse og andre kontroversielle utsagn for hans del.[76] Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadt i et intervju fra 2003 uttalte:

«Historikere som tyske Ernst Nolte er, på en del måter, faktisk mer farlig enn benekterne. Nolte er en antisemititt av første orden som forsøker å rehabilitere Hitler ved å hevde at han var ikke noe verre enn Stalin; men han er forsiktig med å ikke benekte Holocaust. Holocaust-benekterne gjør Noltes liv mer behagelig. De har, med deres radikale argumentasjon, trekker sentrum litt mer på deres side. Følgelig, en mindre radikal ekstremist, slik som Nolte, befinner seg nærmere en mellomgrunn, noe som gjør ham mer farlig.»[77]

Mayer-kontroversen

Arno J. Mayer, 2013.

I 1988 utga den amerikanske, marxistiske historikeren Arno J. Mayer en bok med tittelen Why Did the Heavens Not Darken? som ikke benektet holocaust, men syntes å gi støtte til holocaustbenektelse ved å uttale at flertallet av de mennesker som døde ved Auschwitz var ofre for sykdommer framfor bevisst drap ved gass.[78] I tillegg har kritikere av Mayer, som Lucy Dawidowicz, angrep ham for å liste litteraturen til holocaust-benektere som Arthur Butz og Paul Rassinier i sin bibliografi, og anklaget ham for uttalelser om Auschwitz som var feil i sitt faktagrunnlag.[79] Holocaust-ekspert Robert Jan van Pelt har påpekt at Meyers bok ligger så nært som en generell historiker noen gang har kommet i å gi direkte støtte til holocaustbenektelse.[80] Åpenbare Holocaust-benektere som David Irving har ofte sitert Meyers bok som en årsak for å omfavne holocaustbenektelse.[80] Selv om Meyer hyppig har blitt fordømt for hans uttalelser om årsakene til dødstallene i Auschwitz, benekter hans bok ikke holocaust slik holocaust-benektere ofte hevder.[81]

Holocaust-benektere har ofte sitert ut av kontekst fra Meyers setning i Why Did the Heavens Not Darken? som «Sources for the study of the gas chambers at once rare and unreliable» («kildene for studiet av gasskamrene er på en gang sjeldne og usikre»)[82] som forfatterne Michael Shermer og Alex Grobman har merket seg at setningen henviser til at SS ødela det meste av dokumentasjonen knyttet til operasjonen av gasskamrene i dødsleirene, hvilket er årsaken til at Meyer føler at kildene for operasjonen av gasskamrene er «sjeldne og usikre».[83]

Den israelske historikeren Yehuda Bauer skrev at Meyer «populariserer visvas om at nazistene så i marxismen og bolsjevismen som deres hovedfiende, og jødene beklageligvis ble fanget opp i dette; når han knytter avlivingen av jødene til tysk krigførings framgang og tilbakegang i Sovjetunionen, i en bok som er så skråsikker på seg selv at den ikke trenger skikkelig vitenskapelig apparat, i virkeligheten bedriver han en langt mer subtil for Holocaustbenektelse.»[84]

Ken McVay og alt.revisionism

En taktikk overfor holocaust-benektere er å tie dem i hjel. Blant annet forsøker organisasjoner som Simon Wiesenthal-senteret å forhindre holocaust-benektere å spre hatpropaganda. Ken McVay, en amerikaner som bor i Canada, mente det var bedre å konfrontere holocaust-benektere og antisemitter åpent. På diskusjonsforumet alt.revisionism på Usenet begynte han en kampanje for «sannhet, fakta og bevis», og samarbeidet med andre deltakere i diskusjonsforumet for å avdekke faktisk informasjon om holocaust for å slå tilbake argumentene til holocaust-benektere ved å bevise at de var basert på villedende og misledende bevis, falske utsagn, og rent ut løgner.

McVay grunnla Nizkor-prosjektet for å avsløre aktivitetene til holocaust-benektere.[85] Disse responderte overfor McVay med personlige angrep, baktalelse, ærekrenkelser og dødstrusler.[86]

David Irving og Lipstadt-saken

David Irving ved Det britiske nasjonalarkivet, 2003

Den amerikanske historikeren Deborah Lipstadts bok fra 1993, Denying the Holocaust var en skarp kritikk av de tvilsomme analytiske metodene som ble benyttet av ulike holocaust-benektere, i særdeleshet den britiske forfatteren David Irving. Irving anmeldte Lipstadt og hennes forlag Penguin Books for injurier. Den amerikanske historikeren Christopher Browning, ekspertvitne for forsvaret, skrev et omfattende essay om rettergangen som ga et sammendrag av de omfangsrike bevisene for eksistensen av holocaust, og ved kryssforhør tilbakeviste han effektivt samtlige av Irvings vesentlige argumenter på det motsatte.[87] Richard J. Evans, historiker ved University of Cambridge, var et annet vitne for forsvaret, og tilbrakte to år med å undersøke Irvings skrifter, og bekreftet hans uriktighet, inkludert bevis på at han bevisst hadde benyttet forfalskede dokumenter som kildemateriale. Dommeren Charles Gray ga til sist en lang og omfattende bedømmelse i favør av Lipstadt som refererte til Irving som en «Holocaust-benekter» og en «høyreekstrem pro-nazistisk polemiker».[88]

I februar 2006 ble Irving dømt i Østerrike, hvor holocaustbenektelse er ulovlig, for en tale han ga i 1989 hvor han benektet eksistensen av gasskamre ved Auschwitz.[89] Irving var oppmerksom på den utstående arrestordren, men valgte likevel å reise til Østerrike for å «gi en forelesning til høyreekstrem studentforening».[89] Selv om han sa skyldig på anklagen, hevdet Irving at han hadde vært «forfeilet» og hadde endret sine meninger om holocaust. «Jeg sa at den gang, basert på min kunnskap på den tiden, men i 1991 da jeg kom over Eichmann-papirene, har jeg ikke sagt det lengre og jeg vil ikke si det nå. Nazistene myrdet faktisk millioner av jøder.»[90] Irving satt 13 måneder i fengsel i Østerrike for en dom på tre år, inkludert perioden mellom hans arrestasjon og dom, og ble deportert ut av Østerrike tidlig i 2007.[89] Episoden førte til en internasjonal debatt på ytringsfrihetens grenser. Ved informasjonen om Irvings dom uttalte Lipstadt at hun ikke er lykkelig når sensur vinner, og «jeg tror ikke på å vinne slag med sensur... Måten å bekjempe holocaust-benektere på er med historie og med sannheten.»[90]

I henhold til CNN, da Irving kom tilbake til Storbritannia, sverget han på «å gjenta oppfatninger om å benekte Holocaust som hadde ført til hans dom», og uttalte at han følte «intet behov lengre for å vise anger» for sine oppfatninger om Holocaust.[91]

Nyere utviklinger og trender

Harun Yahya, tyrkisk Holocaust-benekter.

I februar 1995 trykte det japanske månedsmagasinet Marco Polo med rundt 250 000 opplag, utgitt av Bungei Shunju, en artikkel av legen Masanori Nishioka som hevdet:

«'Holocaust' er en fabrikasjon. Det var ingen eksekvering med gasskamre i Auschwitz eller i noen annen konsentrasjonsleir. I dag, det som er vist fram som 'gasskamre' ved levningene av leiren Auschwitz i Polen, er fabrikasjon etter krigen av det polske kommunistregimet eller av Sovjetunionen, som kontrollerte landet. Ikke en gang, verken ved Auschwitz eller noe annet område kontrollerte av tyskerne under den andre verdenskrig, var det 'massemord av jøder i 'gasskamre'.»[92]

Simon Wiesenthal-senteret i Los Angeles manet til boikott av Bungei Shunjus annonsører, blant annet Volkswagen, Mitsubishi, og smykkefabrikanten Cartier. I løpet av dager hadde Bungei Shunju lagt ned magasinet, og dets redaktør Kazuyoshi Hanada og presidenten av Bungei Shunju, Kengo Tanaka ble avsatt.[93]

I Tyrkia spredte den islamske predikanten og kreasjonisten Harun Yahya[94] i 1996 tusenvis av kopier av en bok som opprinnelig hadde blitt utgitt året forut, kalt Soykırım Yalanı («Løgnen Holocaust») og sendte teksten til en rekke amerikanske og europeiske skoler og høyskoler.[95] Utgivelsen satte i gang stor offentlig debatt.[96] Boken hevdet at «hva som er presentert som Holocaust er dødsfallene av en del jøder grunnet smitte av tyfus i løpet av krigen og sult mot slutten av krigen på grunn av tyskernes nederlag.»[97] I mars 1996 utga en tyrkisk maler og intellektuell, Bedri Baykam, en kritikk i dagsavisen Siyah-Beyaz i Ankara, og ble anmeldt for injurier. I løpet av rettssaken i september avslørte Baykam den virkelige forfatteren av boken som Adnan Oktar.[96] Anmeldelsen ble trukket tilbake i mars 1997.[98][99]

I Frankrike ble holocaustbenektelse mer framtredende i 1990-årene som négationnisme (historisk revisjonisme), skjønt bevegelsen har eksistert i fransk venstreradikal (ultragauche) politikk helt siden 1960-årene, ledet av figurer som Pierre Guillaume, Robert Faurisson og Gilles Dauvé. I nyere tid har elementer fra den høyreekstreme siden i Frankrike begynt å bygge på disse argumentene av négationnisme, og som ofte strekker seg langt utover holocaust til å dekke en rekke av antisemittiske synspunkter, innlemmer forsøk på å knytte holocaust til den bibelske massakren av kanaanitter, kritikk av sionisme, og annet materiale som har blitt karakterisert som «konspiratorisk jødefobi», formet for å rettferdiggjøre og «banalisere antisemittisme».[100]

I Belgia i 2001 ga Roeland Raes, ideolog og visepresident av et av landets største politiske partier, Vlaams Belang (tidligere kalt for Vlaams Blok, «den flamske blokk»), et intervju på nederlandsk TV hvor han kastet tvil over antallet jøder som ble myrdet av nasjonalsosialistene i løpet av holocaust. I det samme intervjuet stilte han spørsmålstegn ved utstrekningen av nasjonalsosialistenes bruk av gasskamre og ektheten av Anne Franks dagbok. Som svar på den bestyrtelse i media som fulgte intervjuet, ble Raes tvunget til å trekke seg fra sin posisjon, men aktet å være aktiv innenfor partiet.[101] Tre år senere ble det høyrenasjonalistiske partiet Vlaams Blok som Raes tilhørte, dømt for rasisme og valgte å bli oppløst. Umiddelbart etterpå ble det lovlig gjenopprettet under navnet Vlaams Belang («Flamske interesser») med de samme ledere og de samme medlemmene.[102]

En undersøkelse som ble foretatt for CNN i Østerrike, Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Ungarn, Polen og Sverige i 2018 viste at én tredjedel av respondentene visste lite eller ingenting om jødeutryddelsen. Én av 20 hadde aldri hørt om den, i Frankrike var én av fem i alderen fra atten til 34 ukjent med holocaust.[103] I USA var ti prosent av de spurte usikre på om de hadde hørt om jødeutryddelsen.[104] Samtidig øker bekymringen for at holocaustbenektelse skal få ytterligere fotfeste,[105] for eksempel mener én av tyve britiske borgere at holocaust ikke har funnet sted i det hele tatt, mens 8 % tror størrelsesordenen har vært overdrevet.[106]

Lover mot holocaustbenektelse

Holocaustbenektelse er uttrykkelig eller ubetinget ulovlig i 17 land: Østerrike, Belgia, Canada, Tsjekkia, Frankrike, Tyskland, Ungarn, Israel, Liechtenstein, Litauen, Luxembourg, Nederland, Polen, Portugal, Slovakia, Sveits, og Romania.[107] Sistnevnte land benektet at holocaust har skjedd på deres område inntil Elie Wiesel-kommisjonen kom med sin rapport i 2004.[108][109] Den europeiske unions rammeverkbeslutning om Rasisme og fremmedhat, uttalte at å benekte eller grovt bagatellisere «forbrytelser som folkemord» skal bli gjort «straffbart i alle EUs medlemsstater».[110] Slovakia kriminaliserte benektelse av fascistiske forbrytelser generelt i slutten av 2001; i mai 2005 ble begrepet «Holocaust» uttrykkelig adoptert av straffeloven og i 2009 ble det ulovlig å nekte for enhver handling som er ansett av en internasjonal kriminalrett som folkemord. Parlamentet i Ungarn adopterte den nyeste lovgivningen i februar 2010 som erklærte at benektelse eller bagatellisere holocaust en forbrytelse som er straffbart med opp til tre år i fengsel.[111]

Se også

Referanser

  1. ^ Niewyk, Donald L. (2000): The Columbia Guide to the Holocaust, Columbia University Press, s. 45. Sitat: «The Holocaust is commonly defined as the murder of more than 5,000,000 Jews by the Germans in World War II.»
  2. ^ «Holocaust denial - The IHR's Questions & Answers, and Nizkor's Responses» Arkivert 2. desember 2013 hos Wayback Machine.. Nizkor Project.
  3. ^ a b Nøkkelelementer for holocaust-benektelse:
    Andrew E. Mathis (2. juli 2004). «Holocaust Denial, a Definition» (på engelsk). The Holocaust History Project. Arkivert fra originalen 9. juni 2011. «Before discussing how Holocaust denial constitutes a conspiracy theory, and how the theory is distinctly American, it is important to understand what is meant by the term 'Holocaust denial'. Holocaust deniers, or 'revisionists', as they call themselves, question all three major points of definition of the Nazi Holocaust. First, they contend that, while mass murders of Jews did occur (although they dispute both the intentionality of such murders as well as the supposed deservedness of these killings), there was no official Nazi policy to murder Jews. Second, and perhaps most prominently, they contend that there were no homicidal gas chambers, particularly at Auschwitz-Birkenau, where mainstream historians believe over 1 million Jews were murdered, primarily in gas chambers. And third, Holocaust deniers contend that the death toll of European Jews during World War II was well below 6 million. Deniers float numbers anywhere between 300,000 and 1.5 million, as a general rule.» 
    , Michael Shermer og Alex Grobman (2000). Denying History: who Says the Holocaust Never Happened and why Do They Say It?. University of California Press. s. s3. ISBN 0-520-23469-3. «In part III we directly address the three major foundations upon which Holocaust denial rests, including ... the claim that gas chambers and crematoria were used not for mass extermination but rather for delousing clothing and disposing of people who died of disease and overwork; ... the claim that the six million figure is an exaggeration by an order of magnitude—that about six hundred thousand, not six million, died at the hands of the Nazis; ... the claim that there was no intention on the part of the Nazis to exterminate European Jewry and that the Holocaust was nothing more than the unfortunate by-product of the vicissitudes of war.» 
  4. ^ Yad Vashem. «How many Jews were murdered in the Holocaust? How do we know? Do we have their names?» (på engelsk). The Holocaust Resource Center. Arkivert fra originalen 14. januar 2012. Besøkt 20. april 2014. 
  5. ^ Deborah Lipstadt (1993). Denying the Holocaust—The Growing Assault on Truth and Memory (på engelsk). Penguin. s. 25. ISBN 0-452-27274-2.  Teksten « sitat: The deniers' selection of the name revisionist to describe themselves is indicative of their basic strategy of deceit and distortion and of their attempt to portray themselves as legitimate historians engaged in the traditional practice of illuminating the past. » ignoreres (hjelp)
  6. ^ Anti Defamation League: Introduction: Denial as Anti-Semitism Arkivert 4. juni 2011 hos Wayback Machine., Anti-Defamation League: Holocaust Denial: An Online Guide to Exposing and Combating Anti-Semitic Propaganda, 2001. Sitat: «Dressing themselves in pseudo-academic garb, they have adopted the term 'revisionism' in order to mask and legitimate their enterprise.»
  7. ^ a b Omer Bartov: The Holocaust: Origins, Implementation and Aftermath Arkivert 16. desember 2008 hos Wayback Machine.: The Holocaust: Origins, Implementation and Aftermath, Routledge, s.11–12. Sitat: «This is the phenomenon of what has come to be known as 'revisionism', 'negationism', or 'Holocaust denial,' whose main characteristic is either an outright rejection of the very veracity of the Nazi genocide of the Jews, or at least a concerted attempt to minimize both its scale and importance.... It is just as crucial, however, to distinguish between the wholly objectionable politics of denial and the fully legitimate scholarly revision of previously accepted conventional interpretations of any historical event, including the Holocaust.»
  8. ^ a b McFee, Gordon (15. mai 1999): «Why 'Revisionism' Isn't» Arkivert 28. april 2010 hos Wayback Machine., The Holocaust History Project. Sitat: «'Revisionism' is obliged to deviate from the standard methodology of historical pursuit because it seeks to mold facts to fit a preconceived result, it denies events that have been objectively and empirically proved to have occurred, and because it works backward from the conclusion to the facts, thus necessitating the distortion and manipulation of those facts where they differ from the preordained conclusion (which they almost always do). In short, 'revisionism' denies something that demonstrably happened, through methodological dishonesty.»
  9. ^ Mathis, Andrew E.: «Holocaust Denial, a Definition» Arkivert 9. juni 2011 hos Wayback Machine., The Holocaust History Project, 2. juli 2004. Sitat: «The title of App's major work on the Holocaust, The Six Million Swindle, is informative because it implies on its very own the existence of a conspiracy of Jews to perpetrate a hoax against non-Jews for monetary gain.»
  10. ^ «Holocaust Denial and Distortion»
  11. ^ «The nature of Holocaust denial: What is Holocaust denial?» Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine., JPR report No. 3, 2000. Sitat: «Jews are thus depicted as manipulative and powerful conspirators who have fabricated myths of their own suffering for their own ends. According to the Holocaust deniers, by forging evidence and mounting a massive propaganda effort, the Jews have established their lies as 'truth' and reaped enormous rewards from doing so: for example, in making financial claims on Germany and acquiring international support for Israel.»
  12. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, ISBN 0-14-024157-4, s. 11. Sitat: «It would elevate their antisemitic ideology – which is what Holocaust denial is – to the level of responsible historiography – which it is not.»; Se også: Roth, Stephen J. (1993): «Denial of the Holocaust as an Issue of Law», Israel Yearbook on Human Rights, Volume 23, Martinus Nijhoff Publishers, ISBN 0-7923-2581-8, s. 215. Sitat: «The denial of the Holocaust is among the most insidious forms of anti-Semitism....»
  13. ^ Universitetet i Tel Aviv: Antisemitism and Racism Country Reports: United States Arkivert 28. juni 2011 hos Wayback Machine., Stephen Roth Institute, 2000. Sitat: «Since its inception ... the Institute for Historical Review (IHR), a California-based Holocaust denial organization founded by Willis Carto of Liberty Lobby, has promoted the antisemitic conspiracy theory that Jews fabricated tales of their own genocide to manipulate the sympathies of the non-Jewish world.»
  14. ^ Forskning.no: Holocaust-benektelse på norsk Arkivert 21. april 2013 hos Wayback Machine., 30. mars 2005
  15. ^ Innlegg av av Bradley R. Smiths «Committee for Open Debate on the Holocaust» i Duke Chronicle, den 13. november 1991
  16. ^ «That historians are constantly engaged in historical revision is certainly correct; however, what historians do is very different from this advertisement. Historical revision of major events ... is not concerned with the actuality of these events; rather, it concerns their historical interpretation – their causes and consequences generally.» Lipstadt, Deborah E. (1994): Denying the Holocaust: the growing assault on truth and memory (reprint ed.). Plume. ISBN 978-0-452-27274-3.
  17. ^ Originalsitat: «With the main features of the Holocaust clearly visible to all but the willfully blind, historians have turned their attention to aspects of the story for which the evidence is incomplete or ambiguous. These are not minor matters by any means, but turn on such issues as Hitler's role in the event, Jewish responses to persecution, and reactions by onlookers both inside and outside Nazi-controlled Europe.» Niewyk, Donald L. red. (1992): The Holocaust: Problems and Perspectives of Interpretation, D. C. Heath and Company
  18. ^ Alain Finkielkraut, Mary Kelly Byrd, Richard J. Golsan (1998): The Future of a Negation: Reflections on the Question of Genocide. University of Nebraska Press.
  19. ^ Koenraad Elst. Chapter One – Negationism in General Arkivert 25. oktober 2007 hos Wayback Machine., Negationism in India: Concealing the Record of Islam, The Voice of India, 2002.
  20. ^ a b Arad, Yitzhak (1984): «Operation Reinhard: Extermination Camps of Belzec, Sobibor and Treblinka» (PDF). Yad Vashem Studies XVI. s. 205–239.
  21. ^ Ezergailis, Andrew (1996): The Holocaust in Latvia 1941–1944 – The Missing Center, Historical Institute of Latvia (in association with the United States Holocaust Memorial Museum) Riga. ISBN 9984-9054-3-8, s. 4–7, 239–270
  22. ^ a b c d e f Konspirasjon for støtte av Israel:
    Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust – The Growing Assault on Truth and Memory, Penguin. ISBN 0-452-27274-2. s. 27. Sitat: «The central assertion for the deniers is that Jews are not victims but victimizers. They 'stole' billions in reparations, destroyed Germany's good name by spreading the 'myth' of the Holocaust, and won international sympathy because of what they claimed had been done to them. In the paramount miscarriage of injustice, they used the world's sympathy to 'displace' another people so that the state of Israel could be established. This contention relating to the establishment of Israel is a linchpin of their argument.»;
    «The nature of Holocaust denial: What is Holocaust denial?» Arkivert 18. juli 2011 hos Wayback Machine., JPR report No. 3, 2000. Sitat: «Jews are thus depicted as manipulative and powerful conspirators who have fabricated myths of their own suffering for their own ends. According to the Holocaust deniers, by forging evidence and mounting a massive propaganda effort, the Jews have established their lies as 'truth' and reaped enormous rewards from doing so: for example, in making financial claims on Germany and acquiring international support for Israel.»
    Shermer, Michael & Grobman, Alex (2000): Denying History: who Says the Holocaust Never Happened and why Do They Say It?, University of California Press, ISBN 0-520-23469-3, s. 106. Sitat: «Why, we might ask the deniers, if the Holocaust did not happen would any group concoct such a horrific story? Because, some deniers claim, there was a conspiracy by Zionists to exaggerate the plight of Jews during the war in order to finance the state of Israel through war reparations.»
  23. ^ «Response to Holocaust denial on the existence of Gas Chambers and Crematoria» Arkivert 20. november 2013 hos Wayback Machine.. Nizkor Project.
  24. ^ Shermer & Grobman, 2002, s. 103–114.
  25. ^ Bauer, Yehuda (høsten 2004): «Historian of the Holocaust – Portrait of an Historian» i: Online Dimensions, a Journal of Holocaust Studies
  26. ^ Browning, Christopher R. (1992): The Path to Genocide: essays on launching the final solution, Cambridge University Press, ISBN 0-521-55878-6, s. 125. Sitat: «... the German bureaucrats' collective actions are relatively well-documented for the historian....»
  27. ^ Deák, István (2001): Essays on Hitler's Europe, University of Nebraska Press, , ISBN 0-8032-1716-1, s. 67. Sitat: «According to the historian Raul Hilberg, the United States alone captured forty thousand linear feet of documents on the murder of European Jews ... we can say that the Holocaust is a uniquely well-documented historical event.»
  28. ^ Holocaust: The events and their impact on real people, DK Publishing in conjunction with the USC Shoah Foundation Institute for Visual History and Education, s. 146. Sitat: «There our troops found sights, sounds, and stenches horrible beyond belief, cruelties so enormous as to be incomprehensible to the normal mind.»
  29. ^ Oliver, Kelly (2001): Witnessing: beyond recognition, University of Minnesota Press, ISBN 0-8166-3627-3, s. 90.
  30. ^ Hornstein, Shelley & Jacobowitz, Florence (2003): Image and remembrance: representation and the Holocaust, Indiana University Press, ISBN 0-253-34188-4, s. 205–206.
  31. ^ Shermer & Grobman (2002), s. 33.
  32. ^ Vidal-Naquet, Pierre (2005): Les assassins de la mémoire, Un Eichmann de papier, Postface de Gisèle Sapiro, Nouvelle édition revue et augmentée, La Découverte, Paris, ISBN 2-7071-4545-9. Originalsitat: «une tentative d'extermination sur le papier qui relaie l'extermination réelle».
  33. ^ «Willis Carto» Arkivert 22. august 2009 hos Wayback Machine.. Anti-Defamation League.
  34. ^ «Willis A. Carto: Fabricating History» Arkivert 11. september 2002 hos Wayback Machine.. Anti-Defamation League.
  35. ^ «Holocaust a myth, says Iranian president». Guardian.co.uk.
  36. ^ Der Spiegel: «We Are Determined: Spiegel interview with Iranian President Mahmoud Ahmedinejad»
  37. ^ Ralph Blumenthal (13. august 2006). «Iranian Leader Opens Up. Ahmadinejad Speaks Candidly With Mike Wallace About Israel, Nukes, Bush». CNN. Besøkt 27. november 2009. 
  38. ^ Harry Elmer Barnes: «Zionist Fraud» Arkivert 16. januar 2013 hos Wayback Machine.. Vho.org.
  39. ^ a b Herwig, Holger (høsten 1987): «Clio Deceived», s. 5-44 fra International Security, Volume 12, Issue 2, s. 21-23 & 26
  40. ^ a b Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, New York: Free Press, s. 75.
  41. ^ Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, Free Press: New York, s. 73–74.
  42. ^ a b c Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, New York: Free Press, s. 74.
  43. ^ Lipstadt, Deborah (1993 ): Denying the Holocaust, Free Press: New York, s. 74.
  44. ^ a b Lipstadt, Deborah (1993 ): Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory, New York : Free Press ; Toronto : Maxwell Macmillan Canada ; New York ; Oxford : Maxwell Macmillan International, s. 71
  45. ^ Gottfired, Ted (2001): Deniers Of The Holocaust: Who They Are, What They Do, Why They Do It, Twenty-First Century Books, s. 29
  46. ^ Lipstadt, Deborah E. (2005): History on Trial, Harcourt, ISBN 0-06-059376-8
  47. ^ Lipstadt, Deborah F. (1994): Denying the Holocaust: The Growing Assault on Truth and Memory
  48. ^ Pressac, Jean-Claude (1989): Auschwitz: Technique and operation of the gas chambers Arkivert 25. juni 2014 hos Wayback Machine.. New York: The Beate Klarsfeld Foundation.
  49. ^ Bienen, Henry S. (6. februar 2006): «Message from President Bienen, Northwestern University». Northwestern University. Arkivert fra originalen den 1. mai 2007.
  50. ^ Elizabeth, Campbell (6. februar 2006): «Students, faculty oppose Butz with petitions». The Daily Northwestern.
  51. ^ Berlet, Chip & Lyons, Matthew J. (2000): Right-Wing Populism in America: Too Close for Comfort, New York: Guilford Press, s. 189.
  52. ^ Evans, Richard J. (2002): Lying About Hitler: History, Holocaust, and the David Irving Trial, Basic Books, ISBN 0-465-02153-0.
  53. ^ «Willis A. Carto: Fabricating History» Arkivert 11. september 2002 hos Wayback Machine.. Anti-Defamation League. Sitat: «The Spotlight announced in August 1994 that Liberty Lobby was launching a new publication devoted to historical revisionism called The Barnes Review (after the 20th century revisionist historian Harry Elmer Barnes).»
  54. ^ Journal for Historical Review, 1993, 13, 5, s. 32
  55. ^ Rauber, Paul: East Bay Express, 17. januar 1992, s. 4.
  56. ^ Evans, Richard J. (2002): Telling Lies About Hitler: The Holocaust, History and the David Irving Trial, Verso, ISBN 1-85984-417-0, s. 151.
  57. ^ Antisemitism and Xenophobia Today: United States of America Arkivert 20. juni 2008 hos Wayback Machine.
  58. ^ «Poisoning the Web – Committee for Open Debate on the Holocaust», ADL. 2001. 24. april 2008.
  59. ^ «Bradley Smith and the Committee for Open Debate on the Holocaust: The New College Try». ADL. 2001. 24. april 2008.
  60. ^ «The 1999–2000 Bradley Smith Campus Newspaper Campaign». ADL. 2001. 24. april 2008.
  61. ^ Buxbaum, Evan (10. september 2009): «Harvard Crimson says Holocaust denial ad published by accident». CNN.
  62. ^ «Bradley Smith, Holocaust Denial, Committee for Open Debate on the Holocaust – Extremism in America». Adl.org.
  63. ^ Judgements of the Supreme Court of Canada. Her Majesty the Queen vs James Keegstra Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine..
  64. ^ Davies, Alan (1992): «The Keegstra Affair» i: Davies, Alan T.: Antisemitism in Canada: History and Interpretation, Wilfrid Laurier University Press, ISBN 0-88920-216-8, s. 228. Se også: Dixon, John (1986): The Keegstra case: Freedom of speech and the prosecution of harmful ideas Arkivert 26. september 2007 hos Wayback Machine., British Columbia Civil Liberties Association Position Paper.
  65. ^ a b R. v. Zundel (27. august 1992): Tekst Arkivert 12. oktober 2007 hos Wayback Machine.
  66. ^ Green, Richard J. «Leuchter, Rudolf, and the Iron Blues» Arkivert 17. mai 2008 hos Wayback Machine.. Sitat: «Leuchter and Rudolf have published pseudoscientific reports purporting to show that chemical residues present in the gas chambers of Auschwitz-Birkenau are incompatible with homicidal gassings.»
  67. ^ «German court sentences Ernst Zundel to 5 years in prison for Holocaust denial» Arkivert 29. september 2007 hos Wayback Machine.. Canada.com. The Canadian Press. 15. februar 2007.
  68. ^ a b Evans, Richard J. (1989): In Hitler's Shadow, New York: Pantheon Books, s. 83.
  69. ^ Maier, Charles (1988): The Unmasterable Past, Cambridge: Harvard University Press, s. 190.
  70. ^ a b Lipstadt, Deborah (1993): Denying the Holocaust, New York: Free Press, s 214
  71. ^ a b Kershaw, Ian (1989): The Nazi Dictatorship: Problems and Perspectives of Interpretations, London: Arnold, s. 176
  72. ^ Brinks, Jan Hermann (2000): Children of a New Fatherland, London: I.B. Tauris, s. 108.
  73. ^ a b Wistrich, Robert S. (2001): «Holocaust Denial», s. 293–301 fra The Holocaust Encyclopedia, redigert av Walter Laqueur, New Haven: Yale University Press, s. 299
  74. ^ Lukacs, John (1997, 1998): The Hitler of History New York: Vintage Books, s. 233.
  75. ^ Charny, Israel (17. juli 2001): «The Psychological Satisfaction of Denials of the Holocaust or Other Genocides by Non-Extremists or Bigots, and Even by Known Scholars». Idea Journal.
  76. ^ Evans, Richard (1989): In Hitler's Shadow, New York, NY: Pantheon, s. 123
  77. ^ Gerstenfeld, Manfred (1. august 2003): «Denial of the Holocaust and Immoral Equivalence An Interview with Deborah Lipstadt». Jerusalem Centre for Public Affairs.
  78. ^ Dawidowicz, Lucy (1992): What Is The Use of Jewish History?, New York: Schocken Books, s. 129–130
  79. ^ Dawidowicz, Lucy (1992): What Is The Use of Jewish History?, New York: Schocken Books, s. 130
  80. ^ a b Pelt, Robert Jan van (2002): The Case for Auschwitz, Bloomington: Indiana University Press, s. 47–48
  81. ^ Stein, Michael (2. oktober 2008): "«The Mayer Gambit» Arkivert 2. mai 2009 hos Wayback Machine.. Nizkor Project.
  82. ^ Shermer, Michael & Grobman, Alex (2002): Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?, Berkeley: University of California Press, s. 126.
  83. ^ Shermer, Michael & Grobman, Alex (2002): Denying History: Who Says the Holocaust Never Happened and Why Do They Say It?, Berkeley: University of California Press, s. 126–127.
  84. ^ Baurer, Yehuda (1998): «A Past That Will Not Away», s. 12–22 fra The Holocaust and History, redigert av Michael Berenbaum og Abrahm Peck, Bloomington: Indiana University Press, s. 15.
  85. ^ «The Nizkor Project» Arkivert 25. januar 2014 hos Wayback Machine.. Fight Hatred.
  86. ^ «O.B.C Biography – Kenneth McVay». Arkivert fra originalen 16. mai 2008. Besøkt 29. juni 2014. 
  87. ^ Evans, Richard J. (2002): Telling Lies about Hitler. Verso. ISBN 1-85984-417-0. s. 35
  88. ^ Lipstadt, Deborah (2006): History on Trial, Harper Perennial
  89. ^ a b c «Holocaust denier to be released», BBC 20. desember 2006
  90. ^ a b BBC Report «Holocaust Denier is Jailed», 20. februar 2006.
  91. ^ «Holocaust denier: 'No need to show remorse'» hos Wayback Machine (arkivert 16. januar 2007)
  92. ^ Nishioka, Masanori (februar 1995): «The Greatest Taboo of Postwar World History: There Were No Nazi 'Gas Chambers'», Japan: Marco Polo.
  93. ^ «The IHR Denounces Campaign Against Japanese Publishing Company», The Journal of Historical Review, mars/april 1995 (Vol. 15, No. 2), s. 9
  94. ^ Arda, Halil: «Sex, flies and videotape: the secret lives of Harun Yahya», Rationalist.org.uk
  95. ^ Hopkins, Michael: «Harun Yahya and Holocaust Revisionism» Arkivert 18. februar 2004 hos Wayback Machine., The TalkOrigins Archive [Posted: draft: 7. desember 2003].
  96. ^ a b AXT 1996 report on antisemitism in Turkey Arkivert 19. mai 2012 hos Wayback Machine.
  97. ^ The Holocaust Deception Arkivert 5. desember 2011 hos Wayback Machine.
  98. ^ AXT 1998 report on antisemitism in Turkey Arkivert 19. mai 2012 hos Wayback Machine.
  99. ^ Udesky, Laurie (27. mars 1997): «American Jewish organization sees emergence of 'Holocaust denial' in Turkey». Turkish Daily News. Arkivert fra originalen Arkivert 3. november 2007 hos Wayback Machine. den 13. november 2008.
  100. ^ Golsan, Richard Joseph (2003): Vichy's Afterlife, University of Nevada Press, s. 130.
  101. ^ «Belgium's far right party in Holocaust controversy», The Guardian, 9. mars 2001.
  102. ^ «Court rules Vlaams Blok is racist», BBC News, 9. november 2004.
  103. ^ Richard Allen Greene. «Anti-Semitism in Europe» (på engelsk). CNN. Besøkt 27. januar 2019. 
  104. ^ «Holocaust Knowledge and Awareness Study (PDF)» (PDF) (på engelsk). Schoen Consulting. mars 2018. Arkivert fra originalen (PDF) 27. november 2018. Besøkt 27. januar 2019. 
  105. ^ James Masters, Muhammad Darwish og Boglarka Kosztolanyi (30. januar 2018). «Death camp survivor fears Holocaust deniers are winning» (på engelsk). CNN. Besøkt 27. januar 2019. 
  106. ^ Harriet Sherwood (27. januar 2019). «One in 20 Britons does not believe Holocaust took place, poll finds» (på engelsk). The Guardian. Besøkt 27. januar 2019. 
  107. ^ Lechtholz-Zey, Jacqueline: Laws Banning Holocaust Denial. Genocide Prevention Now.
  108. ^ «Romania holds first Holocaust Day». BBC News. 12. oktober 2004
  109. ^ «Romania sparks Holocaust row». BBC News. June 17, 2003. Arkivert fra den 11. februar 2011
  110. ^ Se Luxembourg, 19. april 2007, 8665/07 (Pressemelding 84) (PDF)
  111. ^ Index.hu Article (på ungarsk)

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Holocaustbenektelse&oldid=24518381»