Kokosøya

Kokosøya
(es) Isla del Coco
Kokosøya.
Geografi
Plassering		Stillehavet
Areal		23,85 km²
Lengde		7,49 km
Bredde		4,61 km
Høyeste punkt		Cerro Iglesias (634 moh.)
Administrasjon
Land		Costa Rica
Provins		Puntarenas
Demografi
Befolkning		Ubebodd
Posisjon
Kokosøya 5°31′41″N 87°03′40″V
Kokosøya på Commons

Kokosøya (spansk: Isla del Coco) er en øy 550 km fra stillehavskysten av Costa Rica. Den tilhører Puntarenas kanton i provinsen Puntarenas og er en av Costa Ricas nasjonalparker. Øya er rektangulær i formen, med et areal på 23,85 km² og en omkrets på 23,3 km.

Kokosøya er omgitt av dypt vann med sterke havstrømmer, og er kjent blant dykkere for sin bestand av hammerhaier, rokker, delfiner og andre store marine arter. Det ekstremt fuktige klimaet og marine miljøet gjør at Kokosøya økologisk er annerledes enn både Galápagos-øyene og de andre øyene (som f.eks. Malpelo eller Coiba) i denne delen av verden.

Kokosøya ble erklært nasjonalpark ved et dekret i 1978, og UNESCO kåret øya til verdensarvsted i 1997. I 2002 ble verdensarvstedet utvidet til å omfatte havområdet omkring, i en utstreking av 1 997 km². I tillegg er øya oppført på listen over «Våtmarker av internasjonal viktighet» under Ramsar-konvensjonen.

På grunn av det fantastiske sjølivet i vannet, ble Kokosøya rangert som ett av verdens ti beste dykkesteder av den amerikanske dykkerorganisasjonen PADI (Professional Association of Diving Instructors).^[1] For mange besøkende er øyas hovedattraksjon de store dyreartene. Store stimer av hammerhaier kommer hit regelmessig. Dykkere kan forvente å møte dusinvis eller hundrevis av disse og andre større dyr ved nesten hvert dykk. Mindre og fargerike arter opptrer også i rikt monn, i ett av de rikeste revene i det østlige Stillehavet.^[2]

Den berømte oseanografen Jacques Cousteau har besøkt øya flere ganger, og i 1994 utpekte han den til «den vakreste øya i verden». Disse omfattende lovprisningene understreker det presserende behovet for å beskytte Kokosøya og omkringliggende farvann mot ulovlig storskalafiske, krypskyting og andre problemer.

Det er etablert to leirer for oppsynspersonell. Turister og båtmannskap må ha tillatelse til å gå i land, og kan ikke slå leir, overnatte, eller ta med seg noen form for planter, dyr eller mineraler fra øya.

Denne øya er også populær i piratmytenes verden. Det sies at over 300 ekspedisjoner har dratt dit på jakt etter skatter, som for eksempel piraten Benito Bonitos skatt, den såkalte Limaskatten. Noen hendelser har ledet mange til å tro at historiene om de store piratskattene er sanne.

Kokosøya er en koralløy med innslag av vulkanske bergarter. Det er den eneste øya på Kokosplata, en av de mindre tektoniske platene. De eldste bergartene er mellom 1,91 og 2,44 millioner år gamle, og består hovedsakelig av basalt, det vil si nedkjølt lava. Landskapet er fjellrikt og kupert. Høyeste punkt er Cerro Iglesias, 575,5 moh.

Et flatere område i 200–260 meters høyde danner den sentrale delen av øya. Herfra strekker det seg flere v-daler mot kysten.

Kokosøya har flere korte elver og bekker, med utløp i fire bukter, tre av dem på nordsiden (Wafer, Chatham og Weston). De største elvene er Genio og Pittier som renner ut i Waferbukta. Fjellandskapet og det tropiske klimaet gir mer enn 200 fossefall på øya. Øyas jord er generelt sur og eroderer lett ved den høye nedbøren og de bratte skråningene.

Klimaet på øya er hovedsakelig bestemt av den intertropiske konvergenssonens sesongmessige forflytning, som gir nedbør jevnt fordelt over året. Øya er fuktig og tropisk, med en årsmiddeltemperatur på 23,6 °C og total årlig nedbørmengde på over 7 000 mm. Det regner alle måneder av året. De tørreste periodene er fra januar til mars og fra slutten av september til oktober.

Kokosøya har en jevn, tett og frodig tropisk fuktig skog. Den er den eneste øya i det østlige Stillehavet dekket av tropisk regnskog. Tåkeskogen i høyereliggende områder er også unik i det østlige Stillehavet. Øya har aldri vært forbundet med noe kontinent, så flora og fauna har utviklet seg ved spredning over lang avstand fra Amerika. Øya har derfor også mange forekomster av endemiske arter.

Øya har 235 kjente arter av blomsterplanter, hvorav 70 eller nesten 30 % er endemiske. 74 arter er bregner, og 128 arter av mose, 90 arter av sopp og 41 arter av slimemolds er rapportert. Likevel etter mer grundig etterforskning forventes det å avdekke mange flere arter. Øya har tre plantesamfunn. Kyst skoger utviddet opptil 50 meters høyde. Purple Coral Tree, Coconut Palm og Pond-eple er den dominerende trær, med en understory av bregner, busker, gress og urteaktig planter av Leguminosae og Malvaceae familiene.

Innlandsskogene strekker seg fra 50 til 500 meters høyde. Trærne er å omgitt på alle nivåer med epifytter, inkludert orkideer, bregner, bromeliader og mose. Den endemisk palmen Rooseveltia Frankliniana er også vanlig.

Tåkeskoger finnes på de høyeste toppene, over 500 meter. Melastoma-blomster er dominerende.

Øya har over 400 kjente arter av insekter, hvorav 65 (16 %) er endemiske. Det største mangfoldet finnes blant sommerfugler og maur. Mer enn 50 arter har vært beskrevet (edderkopper, skolopendere, tusenbein og tanglus), inkludert en endemisk edderkopp.

To arter av øgler finnes på øya, en anole (Norops townsendii) og en gekko (Sphaerodactylus pacificus). Begge er endemiske og ingen amfibier er rapportert.

Nesten 90 fuglearter er blitt rapportert. Øya og klipper i nærheten har store fuglefjell, kolonier av sjøfugl, inkludert brunsule (Sula leucogaster), rødfotsule (Sula sula), storfregattfugl (Fregata minor), silketerne (Gygis alba) og brunnoddy (Anous stolidus). Syv arter av landfugler holder til på øya, tre av dem er endemiske.

Øya har fem pattedyrarter, inkludert griser, hjort, katter og rotter. Alle disse ble introdusert ved mennesker. Costa Ricas regjering har som erklært mål å holde populasjoner av disse dyrene nede, for å redusere skaden på det lokale økosystemet.

Det artsrike korallrevet, vulkanske tunneler, huler, og dyphavet omkring Kokosøya huser mere enn 30 korallarter, 60 krepsdyrarter, 600 bløtdyrarter og mere enn 300 fiskearter. Fiskene omfatter store forekomster av gulfinnetun (Thunnus albacares), djevelskater (Manta birostris), seilfisk (Istiophorus platypterus) og haier som hvittippet revhai (Triaenodon obesus) og flerhodet hammerhai (Sphyrna lewini). Den største av alle fiskeartene finnes også, hvalhaien (Rhincodon typus).

Av større marine pattedyr forekommer knølhvaler (Megaptera novaeangliae), grindhvaler (Globicephala macrorhynchus), tumlere (Tursiops truncatus), californiasjøløver (Zalophus californianus), karetter (Eretmochelys imbricata), suppeskilpadder (Chelonia mydas) og bastardskilpadder (Lepidochelys olivacea).

J. Lines siterer Fernández de Oviedo i Diario de Costa Rica, 12. mai 1940, der han hevder at den første som oppdaget øya var en portugiser ved navn Johan Cabeças. Andre kilder hevder at Joan Cabezas de Grado var fra Asturia i Spania.

D. Lievre skriver i Una isla desierta en el Pacífico; la isla del Coco i verket Los viajes de Cockburn y Lievre por Costa Rica (1962: 134) at det tidligste dokumentet med navnet "Isle de Coques" er et kart malt på pergament, framvist i 1542 ved Frans I av Frankrikes hoff.

Nicolás Desliens plasserte i sin planisfære fra 1556 øya, som han kalte Ysle de Coques til en beliggenhet 1 1/2 grad nord for ekvator.

Blaeu har i Grand Atlas, som ble publisert i 1662, et fargelagt verdenskart på innsiden av omslaget som viser I. de Cocos rett over ekvator.

Frederik De Witt gir i sitt verk Atlas, 1680 øya samme plassering som Blaeu.

Hondius produserte et kart i Nederland 1590 som viser I. de Cocos på 2° 30' N, mens Theodor de Bry i 1596 viste Galápagosøyene nær 6° N.

Øya ble offisielt innlemmet i Costa Rica i 1832 ved nasjonalforsamlingens dekret nr. 54.

Hvalfangere besøkte Kokosøya regelmessig inntil midten av det 19. århundre, da hvalbestandene kollapset og fangstgrunnlaget forsvant.

Den 2. oktober 1863 dumpet slaveskipet «Adelante» 426 polynesiere på øya. De hadde blitt avvist av Perus regjering som ønsket fremmedarbeidere, og ikke slaver. Da de ble berget av Perus krigsskip «Tumbes» den 21. oktober, var det bare 38 overlevende igjen. De øvrige var døde av kopper.

I 1897 oppnevnte Costa Ricas regjering den tyske eventyreren August Gissler til Kokosøyas første guvernør, og tillot ham å etablere en kortvarig koloni der.

Den 12. mai 1970 ble Kokosøya administrativt innlemmet i provinsen Puntarenas. Øyas 33 innbyggere, costaricansk tilsynspersonell, fikk anledning til å stemme ved valg første gang i 2006.

Bennett Graham var kaptein på «HMS Devonshire» med oppgave å overvåke det sørlige Stillehavet, da han i 1818 i stedet valgte sjørøveri. Han ble fanget noen år senere, og henrettet sammen med offiserene mens resten av mannskapet ble sendt til en straffekoloni i Tasmania. Ved frigivelsen tyve år senere, hevdet en av mannskapet, kvinnen Mary Welch, at hun hadde vært vitne til nedgravingen av Grahams rikdom på totalt 350 tonn gullbarrer stjålet fra spanske galleoner - på Kokosøya. Hun hadde dessuten at kart med retningsanvisninger for å vise hvor den såkalte «Devonshire-skatten» var gravd ned. Hun fortalte at Graham hadde gitt kartet til henne rett før han ble fanget. Welchs historie ble trodd og en ekspedisjon ble sendt ut for å lete etter skatten. Welch deltok, men på øya sa hun at landskapet for så forandret at mange av ledemerkene var forsvunnet. Ekspedisjonen fant ingenting.

Benito Bonito, en portugisisk sjørøver, skal visstnok ha gravd ned Limaskatten på Kokosøya under den peruanske uavhengighetskrigen. En annen versjon er at kaptein William Thompson ble betrodd skatter fra Lima med ordre om å frakte disse i sikkerhet med briggen «Mary Dear». Fristelsen skal ha blitt for stor for ham og styrmannen James Alexander Forbes. De drepte vaktene og gjemte skatten på Kokosøya. Hemmeligheten ble betrodd en venn av Thompson kalt John Keating i 1844.^{[3] [4]}

Den nesten uberørte nasjonalparken er under økende press fra ulike aktiviteter. Krypskyting av marine pattedyr i området er an av disse.^[5] Økende etterspørsel etter tunfisk, haifinnesuppe, og annen sjømat truer øyas økosystem.^[6] Costa Ricas regjering har blitt beskyldt både for passivitet og for aktiv støtet til det ulovlige fisket ved korrupsjon.^[7] Regjeringen har satt inn tiltak for å beskytte øyas opprinnelige miljø og straffeforfølge ulovlig fangst.^[8] Kostnadene ved å patruljere farvannet og håndheve miljølovgivningen er imidlertid store, og korrupsjon forekommer hos myndigheter både på lokalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.

• (en) Isla del Coco – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Isla del Coco – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• Fundación Amigos de la Isla del Coco