Egils Levits
| Egils Levits | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 30. juni 1955[1] (69 år)Riga | ||
| Beskjeftigelse | Dommer, jurist, politiker, advokat | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Riga State Gymnasium No.2 Lettisches Gymnasium Münster (–1973) Universität Hamburg (–1986) | ||
| Far | Jonass Levits | ||
| Mor | Ingeborga Levite | ||
| Parti | Latvijas Ceļš | ||
| Nasjonalitet | Sovjetunionen Vest-Tyskland Latvia | ||
| Medlem av | Baltic Historical Commission | ||
| Utmerkelser | Trestjerneordenen Anerkjennelseskorset 1. klasse av Jaroslav den vises orden[2] Terra Mariana-korsets ordenskjede (2023)[3] | ||
| Nettsted | www | ||
Egils Levits (født 30. juni 1955 i Riga) er en latvisk jurist og politiker. Han var sitt lands president fra 2019 til 2023.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Levits ble født inn i en familie der faren var jødisk.[4] Moren ble deportert i 1949.[5]
Familien utvandret til Vest-Tyskland i 1972[6] og Levits tok gymnaset ved Lettisches Gymnasium Münster.[7] Han studerte juss og statsvitenskap ved Universität Hamburg.[6] Fra 1984 til 1986 arbeidet han som vitenskapelig medarbeider ved Universität Kiel.
Politisk, diplomatisk og juridisk karriere
[rediger | rediger kilde]Mot slutten av 1980-årene engasjerte han seg for Latvias selvstendighet fra Sovjetunionen. Han var blant annet aktiv i Latvias folkefront. Levits var blant forfatterne av erklæringen om gjenopprettelse av uavhengigheten som det øverste råd i Den latviske sosialistiske sovjetrepublikk vedtok 4. mai 1990.[6]
Fra 1992 til 1993 var Levits ambassadør til Tyskland og Sveits. I 1993 ble han valgt til nasjonalforsamlingen, Saeima, på listen til Latvijas Ceļš (Latvias veg). Han ble så medlem av regjeringen til statsminister Valdis Birkavs (1993–1994) der han var visestatsminister, justisminister og fungerende utenriksminister.[6] Etter det drøye året som regjeringsmedlem var han fra 1994 til 1995 på nytt ambassadør, denne gang til Østerrike, Sveits og Ungarn.[6]
I 1995 ble han dommer i Den europeiske menneskerettsdomstol og i 2004 dommer i Domstolen i Den europeiske union. Levits har også vært mekler ved OSSEs forliks- og voldgiftsrett samt medlem av Den faste voldgiftsdomstolen.[6]
President
[rediger | rediger kilde]Levits var presidentkandidat i 2011 og 2015, da som kandidat fremmet i parlamentet av Nasjonal allianse. I 2015 kom han på andreplass, etter Raimonds Vējonis.[6]
Ved presidentvalget i parlamentet 29. mai 2019 ble Levits valgt til president i første runde med 61 stemmer for og 32 mot.[8][9] Juris Jansons og Didzis Šmits var også kandidater i valget.
Levits avla presidenteden og tiltrådte presidentembetet 8. juli 2019.[10][11]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000031779, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ www.president.gov.ua[Hentet fra Wikidata]
- ^ president.ee, besøkt 29. mai 2024[Hentet fra Wikidata]
- ^ «MPs elect ex-Soviet dissident with Jewish roots as Latvian president», The Times of Israel, 29. mai 2019. Lest 29. mai 2019.
- ^ «Son of Jewish engineer elected president of Latvia», Jewish telegraphic agency, 29. mai 2019. Lest 29. mai 2019.
- ^ a b c d e f g «Latvia's presidential candidates: Egils Levits», LSM, 17. mai 2019.
- ^ «Lettland: Neuer Staatspräsident Raimonds Vējonis nach Abstimmungsmarathon gewählt» Arkivert 29. mai 2019 hos Wayback Machine., Lettische Presseschau, 3. juni 2015. Lest 29. mai 2019.
- ^ «Saeima elects Egils Levits as President of Latvia». Saeima. Besøkt 29. mai 2019.
- ^ «Egils Levits elected as President of Latvia», Baltic News Network, 29. mai 2019. Lest 29. mai 2019.
- ^ «Egils Levits becomes Latvian president». LSM.lv (på engelsk). 8. juli 2019. Besøkt 8. juli 2019.
- ^ «Egils Levits officially becomes President of Latvia». Baltic News Network (på engelsk). 8. juli 2019. Besøkt 8. juli 2019.