NO326066B1

NO326066B1 - Glykopeptid-derivater, farmasøytiske sammensetninger samt anvendelser derav.

Info

Publication number: NO326066B1
Application number: NO20006323A
Authority: NO
Inventors: Paul Ross Fatheree; J Kevin Judice; Bernice M T Lam; Martin S Linsell; Yongqi Mu; Sean Gary Trapp; Guang Yang; Yan Zhu; Michael R Leadbetter
Original assignee: Advanced Medicine Inc
Priority date: 1998-12-23
Filing date: 2000-12-12
Publication date: 2008-09-08
Also published as: CZ200122A3; NZ508594A; BR9914221A; BR9914221B1; US20050239690A1; DE69908819T2; KR100665204B1; HK1040721A1; WO2000039156A1; ES2201825T3; US20090215982A1; AU768204B2; EP1140993B1; CA2336445C; CA2336445A1; HK1040721B; EP1140993A1; PT1140993E; CN1249081C; US6455669B1

Description

Oppfinnelsens område

Foreliggende oppfinnelse gjelder nye derivater av glykopeptidantibiotika. Oppfinnelsen gjelder også farmasøytiske preparater som inneholder slike glykopeptid-derivater, samt anvendelse av slike for fremstilling av et medikament for behandling av et pattedyr som har en bakteriell sykdom.

Oppfinnelsens bakgrunn

Glykopeptider er en velkjent klasse av antibiotika som produseres av forskjellige mikroorganismer. Disse kompliserte, flerringede peptid-forbindelsene er effektive, antibakterielle midler mot de fleste Gram-positive bakterier. Anvendelse av glykopeptider som antibiotika har imidlertid blitt overskygget av de halvsyntetiske penicilliner, cefalosporiner og lincomycin grunnet det høyere toksisitetsnivå som observeres med glykopeptidene hos pattedyr. I senere år har det imidlertid fremkommet bakterier som er resistente mot penicillinene, cefalosporinene og lignende, for eksempel flermedikament-resistente og methicillin-resistente stafylokokk infeksjoner (MRS-infeksjoner). Glykopeptider som vankomysin er typisk effektive mot slike mikro-organismer, og vancomysin har blitt den siste utvei når det gjelder medikamenter mot MRS og andre infeksjoner. Glykopeptidene antas å være effektive mot slike resistente mikro-organismer siden de har en virkningsmåte som er forskjellig fra den til andre antibiotika. I denne sammenheng antas glykopeptidene selektivt å inhibere et trinn i bakteriecellevegg-syntesen som er forskjellig fra antibiotika av penicillin-type.

Nærmere bestemt består celleveggen hos bakterier av lineære polysakkaird-kjeder som er kryssbundet ved korte peptider. Dette arrangement av kryss-bundne polysakkarider gir celleveggen mekanisk støtte og forhindrer således at bakteriene sprekker grunnet det høye interne osmotiske trykk. Under syntese av bakteriecelleveggen skjer kryss-binding av polysakkaridene etter at disakkarid-pentapeptid-konstruksjoner koblet til lipider innbygges i lineære polysakkaird-kjeder via et transglykolase-ensym. Den påfølgende kryssbindings-reaksjon er siste trinn i syntensen av celleveggen og katalyseres av et ensym som betegnes peptidoglykan transpeptidase.

En måte som antibakterielle midler utøver sin antibakterielle aktivitet på er ved å inhibere transglykosylase ensymet og således forstyrre det nest siste trinn i syntesen av bakteriecelleveggen. Selv om vi ikke ønsker å være begrenset av teori, antas det at glykopeptidbiotika, for eksempel vankomysin, bindes med høy affinitet og spesifisitet til N-terminale sekvenser (dvs. L-lysyl-D-alanyl-D-alanin i vankomysin-sensitive organismer) i peptidoglykan-forløperene (betegnet lipidintermediat II). Ved å bindes til og beslaglegge disse forløpere forhindrer vankomysin at de utnyttes i celleveggsyntesen. Vankomysin inhiberer således den bakterielle transglykosylase som er ansvarlig for innføring av lipid-intermediate II-subenheter i voksende peptidoglykan kjeder. Dette trinn i bakteriecellevegg-syntesen går forut for det kryssbindende transpeptidase-trinn, som vites å inhiberes av beta-laktam antibiotika. Det antas også at vankomysin inhiberer transpeptideringen som omfatter D-alanyl-D-alanin endene. Siden dette trinn skjer etter transglykosyleringen observeres imidlertid ikke inhibering av transpeptideringen direkte.

En rekke derivater av vankomysin og andre glykopeptider er kjent innen faget. Se for eksempel U.S. patent skrifter, nr. 4,639,433; 4,643,987; 4,497,802; 4,698,327; 5,591,714; 5,840,684; og 5,843,889. Andre derivater beskrives i EP 0 802 199; EP 0 801 075; EP 0 667 353; WO 97/28812; WO 97/38702; WO 98/52589; WO 98/52592; og i J. Amer. Chem. Soc., 1996,118,13107-13108;/. Amer. Chem. Soc, 1997,119, 12041-12047; ogJ. Amer. Chem. Soc, 1994,116, 4573-4590. Ytterligere glykopeptid forbindelser er beskrevet i EP 525499, EP 351597, EP 182157 og EP376041.

Det foreligger imidlertid et behov for glykopeptid derivater med forbedret aktivitet og selektivitet, samt redusert toksisitet hos pattedyr. Videre begynner visse mikro-organismer å utvikle resistens mot vankomysin, for eksempel vankomysin-resistente enterokokker (VRE). Følgelig ville det være svært ønskelig å tilveiebringe nye glykopeptid derivater som er effektive mot et bredt spektrum av bakterier, innbefattet resistente stammer som VRE. Det ville videre være svært fordelaktig å tilveiebringe glykopeptid derivater med forbedret antibakteriell aktivitet og selektivitet, samt lav toksisitet hos pattedyr.

Foreliggende oppfinnelse tilveiebringer nye derivater av glykopeptid-antibiotika med forbedrede egenskaper sammenlignet med det ikke-substituerte glykopeptid, innbefattet forhøyet aktivitet og selektivitet samt redusert toksisitet hos pattedyr. For eksempel viser visse vankomysin derivater ifølge foreliggende oppfinnelse svært forsterket antibakteriell aktivitet sammenlignet med vankomysin selv. Slike vankomysinderivater er også svært effektive mot vankomysin-resistente enterokokk-stammer, samtidig som de viser redusert toksisitet hos pattedyr.

Et første aspekt ved oppfinnelsen vedrører forbindelse, kjennetegnet ved at den har formel II:

hvori

R<21> er en sakkarid gruppe som er kjennetegnet ved at den har følgende formel:

hvori

R<15> er-Ra<->Y-R<b->(Z)x;

R16 er metyl;

R<22> er-OH;

R23 er hydrogen;

R24 er hydrogen;

R25 er isobutyl;

R26 er metyl;

R27 er hydrogen;

Ra er etylen, propylen eller butylen; R er alkylen med 8-12 karbonatomer; Y er svovel, -NH eller -NHS02-;

Z er hydrogen;

n er 1;

x er 1;

eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

I en foretrukken utførelsesform ifølge det første aspekt ved oppfinnelsen er R<15> valgt fra gruppen som består av: - CH2CH2-NH- (CH2)9CH3; - CH2CH2CH2-NH- (CH2)8CH3; - CH2CH2CH2CH2-NH- (CH2)7CH3; -CH2CH2-NHS02-(CH2)9CH3; -CH2CH2-NHS02-(CH2)nCH3; -CH2CH2-S-(CH2)8CH3; - CH2CH2- S- (CH2)9CH3; - CH2CH2- S- (CH2)ioCH3; -CH2CH2CH2-S-(CH2)8CH3;

-CH2CH2CH2-S-(CH2)9CH3; og

- CH2CH2CH2CH2- S- (CH2)7CH3.

spesielt er R15 er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3.

I en utførelse tilveiebringer foreliggende oppfinnelse et farmasøytisk preparat som omfatter et farmasøytisk aksepterbart bærestoff og en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse ifølge det første aspekt ved oppfinnelsen.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er svært effektive antibakterielle midler. Følgelig tilveiebringer oppfinnelsen i en av sine utførelser anvendelse av en forbindelse ifølge det første aspekt ved oppfinnelsen for fremstilling av et medikament for behandling av et pattedyr med en bakteriesyksom.

Fremgangsmåter for fremstilling av glykopeptid derivater, beskrevet videre heri nedenfor.

Foretrukne forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse er forbindelsene som beskrives i de påfølgende tabeller som formelene III og VI og farmasøytisk aksepterbare salter av disse:

Tabell IV

DETALJERT OPPFINNELSE AV BESKRIVELSEN

Foreliggende oppfinnelse gjelder nye derivater av glykopeptide antibiotika og farmasøytiske sammensetninger og samt anvendelser derav.Ved beskrivelse av forbindelsene, preparatene og anvendelsene ifølge foreliggende oppfinnelse har de påfølgende begreper de angitte betydninger dersom ikke annet er angitt.

Definisjoner

Begrepepet "alkyl" viser til en monoradikal, forgrenet, eller uforgrenet, mettet hydrokarbon kjede som fortrinnsvis har fra 1-40 karbon atomer, mer foretrukket 1-10 karbon atomer, og enda mer foretrukket 1-6 karbon atomer. Dette begrep kan eksemplifiseres ved grupper som metyl, etyl, n-propyl, wø-proyl, n-butyl, wo-butyl, n-decyl, tetradecyl og lignende.

Begrepet "substituert alkyl" viser til en alkyl gruppe som definert ovenfor, med fra 1-8 substituenter, fortrinnsvis 1-5 substituenter, og mer foretrukket 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, akylamino, akyloksi, amino, substituert amino, aminoakyl, aminoakyloksi, aksyaminoakyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, keto, tioketo, karboksyl, karboksylalkyl, tioaryloksi, tioheteroaryloksi, tioheterosyklooksi, tiol, tioalkoksi, substituert tioalkoksi, aryl, aryloksi, heteroaryl, heteroaryloksi, en heterosyklisk gruppe, heterosykloksi, hydroksyamino, alkoksyamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "alkylen" viser til et diradikal av en foregrenet eller uforgrenet, mettet hydrokarbon kjede, fortrinnsvis med 1-40 karbon atomer, mer foretrukket 1-10 karbon atomer, ytterligere foretrukket 1-6 karbon atomer. Dette begrep kan eksemplifiseres ved grupper som metylen, (-CH2-), etylen, -CH2CH2-)5 propylen isomerene (for eksempel -CH2CH2CH2- og -(CH(CH3)CH og lignende.

Begrepet "substituert alkylen" viser til en alkylen gruppe som definert ovenfor med fra 1 til 5 substituenter, fotrinnsvis 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl. sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, akylamino, akyloksi, amino, substituert amino, aminoakyl, aminoakyloksi, oksyaminoakyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, karboksyl, karboksylalkyl, tioaryloksi, tioheteroaryloksi, tioheterosyklooksi, tiol, tioalkoksi, substituert tioalkoksi, aryl, aryloksi, heteroaryl, heteroaryloksi, heterosyklik, heterosyklooksi, hydroksyamino, alkoksyamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl. I tillegg omfatter slike substituerte alkylen grupper grupper hvori to substituenter i alkylen gruppen er sammensmeltet slik at det dannes en eller flere sykloalkyl grupper, substituerte sykloal grupper, sykloalkenyl grupper, substituert cykloalkenyl grupper, aryl grupper, heterosykliske grupper eller heteroaryl grupper som er fusjonert til alkylen gruppen. Slike fusjonerte grupper omfatter fortrinnsvis fra 1-3 sammensmeltede ring strukturer. I tillegg omfatter begrepet substituert alkylen grupper i hvilke fra 1-5 av alkylen karbon atomene er erstattet med oksygen, svovel eller -NR-hvori R er hydrogen eller alkyl. Eksempler på substituerte alkylener er klorometylen (-CH(C1)-), aminoetylen (-CH(NH2)CH2-), 2-karboksypropylenisomerer (-CH2CH(C02H)CH2-), etoksyetyl (-CH2CH20-CH2CH2-) og lignende.

Begrepet "alkaryl" viser til gruppene -alkylen-aryl og substituert alkylen-aryl hvori alkylen, substituert alkylen og aryl er som definert heri. Slike arkaryl grupper kan eksemplifiseres ved benzyl, phenetyl og lignende.

Begrepet "alkoksy" viser til gruppene alkyl-O, alkenyl-O-, sykloalkyl-O-, sykloalkenyl-O-, og alkynyl-O-, hvori alkyl, alkenyl, sykloalkyl, sykloalkenyl og alkynyl er definert heri. Foretrukne alkoksi grupper er alkyl-O- og omfatter for eksempel metoksi, etoksi, n-propoksi, wo-propoksi, n-butoksi, te/Y-butoksi, sec-butoksi, n-pentoksi, n-hekoksi, 1, 2-dimetylbutoksi og lignende.

Begrepet "substituert alkoksy" viser til gruppene substituert alkyl-O-, substituert alkenyl-O-, substituert sykloalkyl-O-, substituert syckloalkenyl-O-, og substituert alkynyl-O-, hvori substituert alkyl, substituert alkenyl, substituer cykloalkyl, substituert sykloalkenyl og substituert alkynyl er som definert heri.

Begrepet "alkylakoksy" viser til gruppene -alkylen-O-alkyl, alkylen-O-substituert alkyl, substituert alkylen-O-alkyl og substituert alkylen-O-substituert alkyl hvori substituert alkyl, alkylen og substituert alkylen er som definert heri. Foretrukne alkylalkoksy grupper er alkylen-O-alkyl og omfatter, for eksempel mytylenmetoksy (-CH2OCH3), etylenmetoksy (-CH2CH2OCH3), n-propylen-wo-propoksi (-CH2CH2CH2OCH(CH3)2), metylen-f-butoksy (-CH2-0-C(CH3)3) og lignende.

Begrepet "alkyltioalkoksy" viser til gruppen -alkylen-S-alkyl,alkylen-S-substituert alkyl, substituert alkylen-S-alkyl og substituert alkylen-S-substituert alkyl hvori alkyl, substituert alkyl, alkylen og substituert alkylen er som definert heri. Foretrukne alkyltioalkoksy grupper er alkylen-S-alkyl og omfatter for eksempel metylentiometoksy (-CH2 SCH3), etylentiometoksy (-CH2CH2SCH3), n-propylen— iso-tiopropoksy (-CH2CH2CH2SCH(CH3)2, metylen-f-tiobutoksy (-CH2SC(CH3)3) og lignende.

Begrepet "alkenyl" viser til et monoradikal av en forgrenet eller uforgrenet, umettet hydrokarbon gruppe som fortrinnsvis har fra 2-40 karbon atomer, mer foretrukket 2-1+ karbon atomer og enda mer foretrukket fra 2-6 karbonatomer, og som har minst 1 og fortrinnsvis 1-6 seter med vinyl umetting. Foretrukne alkenylgrupper omfatter etenyl (-CH=CH2), w-propenyl (-CH2CH=CH2), iso-propenyl (-C(CH3)=CH2) og lignende.

Begrepet "substituert alkenyl" viser til en alkenyl gruppe som definert ovenfor med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis fra 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, akylamino, akyloksi, amino, substituert amino, aminoasyl, aminoasyloksi, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hyroxyl, keto, tioketo, carboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooxy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosykliske grupper, heterosyklooksy, hydroksiamino, alkoksiamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02alkyl, -SCVsubstituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "alkenylen" viser til et diradikalt av en forgrenet eller uforgrenet, umettet hydrokarbon gruppe som fortrinnsvis har fra 2-40 karbon atomer, mer foretrukket fra 2-10 karbon atomer og enda mer foretrukket fra 2-6 karbon atomer og som har minst 1 og fortrinnsvis fra 1-6 seter med vinyl umetting. Dette begrep kan eksemplifiseres med grupper som etylen (-CH=CH-), propenylenisomerene (for eksempel -CH2CH=CH- og

-C(CH3=CH-) og lignende.

Begrepet "substituert alkenylen" viser til en en alkenylen gruppe som definert ovenfor med fra 1-5 substituenter, og fortrinnsvis fra 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, akylamino, akyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoasyloksi, oksiaminoacyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, carboksyl, carboksylalyl, tiaryloksi, tioheteroaryloksy, tioheterosyclooksi, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosykliske grupper, heterosyklooksy, hydroksyamino, alkoksyamino, notro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, - SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og - S02heteroaryl. I tillegg omfatter slike substituerte alkenylen grupper hvori 2 substituenter i alkenylen gruppen er fusjonert slik at det dannet en eller flere sykloalkyl grupper, substituerte sykloalkyl grupper cykloalkenyl grupper substituerte cykloalkenyl grupper, aryl grupper, heterosykliske grupper eller heteroaryl grupper fusjonert til alkenylen gruppen.

Begrepet "alkynyl" viser til et monoradikal av et umettet hydrokarbon som fortrinnsvis har fra 2-40 carbon atomer, mer foretrukket fra 2-20 carbon atomer og enda mer foretrukket fra 2-6 karbon atomer og med minst 1 og fortrinnsvis fra 1-6 seter med acetylen umetting (triple binding). Foretrukne alkynyl grupper omfatter etynyl (-C=CH), propargyl (-CH2OCH) og lignende.

Begrepet "substituert alkynyl" viser til en alkynyl gruppe som definert ovenfor med fra 1-5 substituenter og fortrinnsvis 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, akylamino, akyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoacyloksi, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hyroxyl, carboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooksy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosykliske grupper, heterosyklooksy, hydroksiamino, alkoksiamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "alkynylen" viser til et diradikal av et umettet hydrokarbon som fortrinnsvis har fra 2-40 karbon atomer, mer foretrukket fra 2-10 karbon atomer og enda mer foretrukket fra 2-6 karbon atomer, og som har minst 1 og fortrinnsvis fra 1-6 seter med acetylen umetting (triple bindinger). Foretrukne alkynylen grupper omfatter etynylen (-C^C-), propargylen (-CH2C=C-) og lignende.

Begrepet "substituert alkynylen" viser til en alkynylen gruppe som definert ovenfor med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis fra 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksi, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, akyl, acylamino, acyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoacyloksi, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hyroksyl, keto, tioketo, carboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooksy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosykliske grupper, heterosyklooksy, hydroksiamino, alkoksiamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02alkyl, -S02-substituert alkyl,

-S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "acyl" viser til gruppene HV(O)-, alkyl-c(O), substituert alkyl-C(O), cykloalkyl-C(O)-, substituert cykloalkyl-C(O)-, cykloalkenyl-C(O)-, substituert cykloalkenyl-C(O)-, aryl-C(O)-, heteroaryl-C(O)- og heterocyklisk gruppe - C(O)-hvori alkyl, substituert alkyl, cykloalkyl, substituert cykloalkyl, cykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, aryl, heteroaryl og heterocyklik er som definert heri.

Begrepet "acylamino" eller "aminokarbonyl" viser til gruppen -C(0)NRR hvori hver R uavhengig av hverandre er hydrogen, alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl, eller en heterocyklisk gruppe, eller hvori begge R-grupper sammen danner en heterosyklisk gruppe (for eksempel morfolino) hvori alkyl, subsituert alkyl, aryl, heteroaryl og heterosyklisk gruppe er som definert heri.

Begrepet "aminoacyl" viser til gruppen -NRC(0)R hvori hver R uavhengig av hverandre er hydrogen, alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl, eller en heterosyklisk gruppe, hvori alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl og heterosyklisk gruppe er som definert heri.

Begrepeet "aminoacyloksy" er "alkoksycarbonylamino" viser til gruppen -NRC(0)OR hvori hver R uavhengig av hverandre er hydrogen, alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl eller en heterosyklisk gruppe, hvori alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl og heterosyklisk gruppe er som definert heri.

Begrepet "acyloksy" viser til gruppene alkyl-C(0)0-, substituert alkyl-C(0)0-, sykloalkyl-C(0)0-, substituert-sykloalkyl-C(0)0-, aryl-(C)0, heteroaryl-C(O))-, og heterosyklisk-C(0)0- hvori alkyl, substituert alkyl, dykloslkyl, substituert sykloalkyl, aryl, heteroaryl og heterosyklisk er som definert heri.

Begrepet "aryl" viser til en umettet, aromatisk karbosyklisk gruppe med fra 6-20 karbon atomer som tar en enkelt ring (for eksempel fenyl) eller flere kondenserte

(sammensmeltede) ringer (for eksempel naftyl eller antryl). Foretrukne aryl omfatter fenyl, naftyl, og lignende.

Dersom de ikke på annet vis er begrenset av definisjonen av aryl substituenten, kan slike aryl grupper om ønskelig være substituert med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av acyloksy, hydroksy, tiol,acyl, alkyl, alkoksy, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert alkyl, substituert alkoksy, substituert alkenyl, substituert alkynyl, substituert sykloalkyl, substituert sykloalkenyl, amino, substituert amino, aminoacyl, asylamino, alkaryl, aryl, aryloksy, azido, karbokyl, carboksylalkyl, cyano, halogen, nitro, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosyklik, heterosyklooksy, aminoacyloksy, oksyasylamino, sulfonamid, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, tioaryloksy, tioheteroaryloxy,-SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, - SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl, -S02-heteroaryl og trihalometyl. Foretrukne aryl substituenter omfatter alkyl, alkoksy, halogen, cyano, nitro, trihalometyl og tioalkoksy.

Begrepet "aryloksy" viser til gruppen aryl-O- hvori aryl gruppen er som definert ovenfor innbefattet om ønskelig substituerte aryl grupper også som definert ovenfor.

Begrepet "arylene" viser til diradikalet avledet fra aryl (innbefattet substituert aryl) som definert ovenfor og kan eksemplifiseres ved 1,2-fenylen, 1,3-fenylen, 1,4-fenylen, l,2naftylen og lignende.

Begrepet "amino" viser til gruppen-NH2.

Begrepet "substituert amino" viser til gruppen -NRR hvori hver R uavhengig av hverandre er utvalgt fra gruppen som består av hydrogen, alkyl, substituert alkyl, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, alkenyl, substituert alkenyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, alkynyl, substituert alkynyl, aryl, heteroaryl og heterosykliske grupper forutsatt at ikke begge R er hydrogen.

"Amino syre" viser til enhver av de naturlig forekommende amino syrer så vel som syntetiske analoger og derivater av disse, a-Amino syer omfatter et karbon atom til hvilket er bundet en amino gruppe, en karboksy gruppe, et hydrogen atom, og en særpreget gruppe betegnet en "side kjede". Side kjedene i naturlig forekommende amino syrer er velkjente innen faget, og omfatter for eksempel hydrogen (for eksempel som i glycin), alkyl (for eksempel som i alanin, valin, leucin, isoleucin, prolin, aspartat.

substituert alkyl (for eksempel som i treonin, serin, metionin, cystein, aspartisk og i syre, asparagin, glutaminsyre, glutamin, araginin, og lysin), alkaryl (for eksempel som i fenylalanin og tryptofan) substituert arylalkyl (for eksempel som i tyrosine) og heteroaryllkyl (for eksempel som i histidin).

Begrepet "karboksyalkyl" eller "alkoksykarbonyl" viser til gruppene "-C(0)0-alkyl", "-C(0)0-substituert alkyl", "-C(0)0 sykoalkyl", "-C(0)0- substituert sykloalkyl", "-C(0)0-substituert alkenyl", "-C(0)0-alkenyl", "-C(0)0-alkenyl" og "-C(0)0-substituert alkynyl" hvori alkyl, substituert alkyl, sykloalkyl, substituert sycloalkyl, alkenyl, substituert alkenyl, alkynyl og substituert alkynyl alkynyl er som definert heri.

Begrepet "sykloalkyl" viser til sykliske alkyl grupper med fra 3-20 karbon atomer, med en enkelt syklisk ring eller flere kondenserte ringer. Slike sykloalkyl grupper omfatter for eksempel, enkelt ring strukturer som syklopropyl, syklobutyl, syklopentyl, sykloktyl og lignende, og flerringsstrukturer som adamantanyl og lignende.

Begrepet "substituert sykloalkyl" viser til sykloalkyl grupper med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksy, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, acyl, acylamino, acyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoacyloksy, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, keto tioketo, karboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooksy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosyklisk heterosyklooksy, hydroksyamino, alkoksyamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "sykloalkenyl" viser til sykliske alkenyl grupper med fra 4-20 karon atomer med en enkelt syklisk ring og minst et sete med intern umettethet. Eksempler på egnede sykloalkenyl grupper omfatter for eksempel syklobut-2-enyl, syklopent-3-enyl, syklooct-3-enyl og lignende.

Begrepet "substituert sykloalkenyl" viser til sykloalkenyl grupper med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis fra 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppe som består av alkoksy, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, acyl, acylamino, acyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoacyloksy, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, keto tioketo, karboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooksy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosyklisk heterosyklooksy, hydroksyamino, alkoksyamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl og -S02-heteroaryl.

Begrepet "halo" eller halogen" viser til fluor, klor, brom og jod.

"Haloalkyl" viser til alkyl som definert heri substituert med 1-4 halogen grupper som definert herei, som kan være like eller forskjellige. Representative haloalkyl grupper omfatter for eksempel trifluormetyl, 3-fluordodecyl, 12,12,12-trifluordodecyl, 2-bromoktyk, 3-brom-6-klorheptyl og lignende.

Begrepet "heteroaryl" viser til en aromatisk gruppe med fra 1-15 karbon atomer og 1-4 heteroatomer utvalgt blant oksygen, nitrogen og svovel i minst en ring (dersom det er mer enn en ring).

Dersom de ikke på annet vis er begrenset av definisjonen for heteroaryl substituenten, kan slike heteroaryl grupper om ønskelig være substituert med fra 1-5 substituenter, fortrinnsvis fra 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av acyloksi, hydroksi, tiol, acyl, alkyl, alkoksi, alkenyl, alkynyl, sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert alkyl, substituert alkoksy, substituert alkenyl, substituert alkynyl, substituert sykloalkyl, sybstituert sykloalkenyl, amino, substituert amino, aminoacyl, acylamino, alkaryl, aryl, aryloksi, azido, karboksyl, carboksylalkyl, cyano, ahlo, nitro, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosyklisk, heterosyklooksi, aminoasyloksy, oksycylamino, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, -S02-aryl, -S02-heteroaryl og trihalometyl. Foretrukne aryl substituenter omfatter alkyl, alkoksi, halo, cyano, nitro, trihalometyl og thialkoksi. Slike heteroaryl grupper kan ha en enkelt ring (for eksempel pyridyl eller furyl) eller flere kondenserte ringer (for eksempel indolizinyl eller benzotienyl). Foretrukne heteroaryl grupper omfatter pyridyl, pyrrolyl og furyl.

"Heteroarylalkyl" viser til (heteroaryl)alkyl- hvor heteroaryl og alkyl er som definert heri. Representative eksempler omfatter 2-pyridylmetyl og lignende.

Begrepet "heteroaryloksy" viser til gruppen heteroaryl-O-.

Begrepet "heteroarylen" viser til diradikal gruppen avledet fra heteroaryl (innbefattet substituert heteroaryl), som definert ovenfor, og kan eksemplifiseres ved gruppene 2,6-pyridylen, 2,4-pyridiylen, 1,2-qinolinylen, 1,8-quinolinylen, 1,4-benzofuranylen, 2,5-pyridnylen, 2,5-indolenyl og lignende.

Begrepet "heterosyklisk" eller "heterosyklisk" gruppe viser til en monoradikal, mettet eller umettet gruppe med en enkelt ring eller flere kondenserte ringer, fra 1-40 karbon atomer og fra 1-10 hetero atomer, fortrinnsvis 1-4 heteroatomer, utvalgt blant nitrogen, svovel, fosfor og/eller oksygen i ringen.

Dersom de ikke på annet vis er begrenset av definisjonen for den heterosykliske substituent, kan slike heterosykliske grupper om ønskelig være substituert med fra 1-5, fortrinnsvis 1-3 substituenter, utvalgt fra gruppen som består av alkoksy, substituert alkoksi, sykloalkyl, substituert sykloalkyl, sykloalkenyl, substituert sykloalkenyl, acyl, acylamino, acyloksi, amino, substituert amino, aminoacyl, aminoacyloksy, oksyaminoacyl, azido, cyano, halogen, hydroksyl, keto tioketo, karboksyl, carboksylalkyl, tioaryloksy, tioheteroaryloksy, tioheterosyklooksy, tiol, tioalkoksy, substituert tioalkoksy, aryl, aryloksy, heteroaryl, heteroaryloksy, heterosyklisk, heterosyklooksy, hydroksyamino, alkoksyamino, nitro, -SO-alkyl, -SO-substituert alkyl, -SO-aryl, -SO-heteroaryl, -S02-alkyl, -S02-substituert alkyl, S02-aryl og-S02-heteroaryl. Slike heterosykliske grupper kan ha en enkelt ring, eller flere kondenserte ringer. Foretrukne heterosykliske grupper omfatter morfolino, piperidinyl og lignende.

Eksempler på nitrogen holdige heterosykliske grupper og heteroaryl grupper omfatter, men er ikke begrenset til pyrrol, imidazol, pyridin, pyrazin, pyrimidin, pyridazin, indolizin, isoindol, indol, indazol, purin, quinolizin, isoquinolin, quinolin, phthalzin, naftylpyridin, quinoksalin, quinazolin, cinnolin, ptridin, carbazol, carbolin, fenantridin, acridin, fenantrolin, isotiazol, fenazin, isoksazol, fenoksazin, fenotiazin, imidazolidin, imidazolin, piperidin, piperazin, indolin, morfolino, pieridinyl, tetrahydrofuranyl og lignende, så vel som N-alkoksi-nitrogen holdige heterosykliske grupper.

En annen klasse av heterocykliske grupper er kjent som 'Tcroneforbindelser", som viser til en spesifikk klasse av heterocykliske forbindelser med en eller flere repeterende enheter med formelen [-(CH2-)aA-], hvori a er lik eller større enn 2 og A i hver enkelt forekomst kan være O, N, S eller P. Eksempler på kroneforbindelser omfatter f.eks

[-(CH2)3-NH-]3, [-((CH2)2-0)4-((CH2)2-NH)2] og lignende. Slike kroneforbindelser kan typisk ha fra 4 til 10 heteroatomer og fra 8 til 40 karbonatomer.

Begrepet "heterocyklooksy" viser til gruppen heterocyklisk-O-.

Begrepet "tioheterocyklooksy" viser til gruppen heterocyklisk-S-.

Begrepet "heterocyklen" viser til diradikalgruppen som dannes fra en heterocyklisk gruppe som definert heri, og kan eksemplifiseres ved gruppene 2,6-morfolino, 2,5-morfolino og lignende.

Begrepet "oksyacylamino" eller "aminokarbonyloksy" viser til gruppen -OC(0)NRR hvori hver R uavhengig av hverandre er hydrogen, alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl eller heterocyklisk alkyl, hvori alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl og heterocyklisk er som definert heri.

Begrepet "sakkaridgruppe" viser til et oksydert, redusert eller substituert sakkaridmono-radikal som er kovalent bundet til glykopeptidet eller en annen forbindelse via ethvert atom i sakkaridgruppen, fortrinnsvis via aglykonkarbonatomet. Representative sakkarider omfatter f.eks heksoser som D-glukose, D-mannose, D-xylose, D-galaktose, vancosamin, 3-desemetylcancosamin, 3-epi-vancosamin, 4-epi-vancosamin, acosamin, actinosamin, daunosamin, 3-epi-daunosamin, ristosamin, N-metyl-D-glukamin, D-glukuronsyre, N-acetyl-D-glukosamin, N-acetyl-D-galaktosamin, sialinsyre, diuronsyre, L-fucose og lignende, pentoser som D-ribose eller D-arabinose, ketoser som D-ribulose eller D-fruktose, disakkarider som 2-0-(8-L-vancosaminyl)-(3-D-glukopyranose, 2-0-(3-desmetyl-a-L-vacosaminyl)-P-D-glukopyranose, sukrose, laktose eller maltose; derivater som acetaler, aminer, acylerte, sulfaterte og fosforylerte sukkere, oligo-sakkarider med fra 2 til 10 sakkaridenheter. For foreliggende definisjons formål vises disse sakkarider til ved anvendelse av konvensjonell trebokstavsnomenklatur, og sakkaridene kan foreligge enten i sin åpne form eller, fortrinnsvis, i pyranoseform.

Begrepet "amino-holdig sakkaridgruppe viser til en sakkaridgruppe med en aminosubstituent. Representative amino-holdige sakkarider omfatter L-vankosamin, 3-desmetyl-vancosamin, 3-epi-vankosamin, 4-epi-vankosamin, akosamin, actinosamin, daunosamin, 3-epi-daunosamin, ristosamin, A^-metyl-D-glukamin og lignende. Begrepet "spiro-tilkoblet sykloalkylgruppe" viser til en sykloalkylgruppe som er koblet til en annen ring via et karbon atom som er felles for begge ringer.

Begrepet "sulfonamid" viser til en gruppe med formelen -SO2NRR, hvori hver R uavhengig av hverandre er hydrogen, alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl eller en heterosyklisk gruppen, hvori alkyl, substituert alkyl, aryl, heteroaryl og heterosyklisk er som definert heri.

Begrepet "thiol" viser til gruppen -SH.

Begrepet "thioalkoksi" viser til gruppen -S-alkyl.

Begrepet "substituert thioalkoksi" viser til gruppen -S-substituert alkyl.

Begrepet "thioaryloksi" viser til gruppen aryl-S-, hvori arylgruppen er som definert ovenfor, innbefattet om ønskelig substituerte arylgrupper, også som definert ovenfor.

Begrepet "thioheteroaryloksi" viser til gruppen heteroaryl-S-, hvori heteroarylgruppen er som definert ovenfor, innbefattet om ønskelig substituerte arylgrupper, også som definert ovenfor.

Når det gjelder enhver av gruppene ovenfor som inneholder en eller flere substituenter, vil det naturligvis forstås at slike grupper ikke inneholder substitusjoner eller substitusjonsmønstre som er sterisk sett upraktiske og/eller syntesemessig ikke oppnålige. I tillegg omfatter forbindelse ifølge foreliggende forbindelse alle stereokjemiske isomerer som oppstår ved substitusjon av disse forbindelser.

"Glykopeptid" viser til heptapeptidantibiotika som særpreges ved en flerringers peptidkjerne som om ønskelig er substituert med sakkaridgrupper, for eksempel vankomysin. Eksempler på glykopeptider som inngår i denne definisjonen kan finnes i "Glycopeptides Classification, Occurence, and Discovery", av Raymond C. Rao og Louise W. Crandall, ("Drugs and the Pharmaceutical Sciences", Volum 63, redigert av Ramakrishnan Nagarajan, publisert av Marcal Dekker, Inc., som inkorporeres heri ved referanse i sin helhet. Representative glykopeptider omfatter dem betegnet A477, A35512, A40926, A41030, A42867, A47934, A80407, A82846, A83850, A84575, AB-65, Actaplanin, Actinoidin, Ardacin, Avoparcin, Azureomycin, Balhimycin, Chlorooirentiein, Chloropolysporin, Decaplanin, Af-demethyrvancomycin, Eremomycin, Galacardin, Helvecardin, Izupeptin, Kibdelin, LL-AM374, Mannopeptin, MM45289, MM47756, MM47761, MM49721, MM47766, MM55260, MM55266, MM55270,

MM56597, MM56598, OA-7653, Orenticin, Parvodicin, Ristocetin, Ristomycin, Synmonicin, Teicoplanin, UK-68597, UK-69542, UK-72051, Vancomycin og lignende. Begrepet "glycopeptid" som det benyttes heri er også ment å omfatte den generelle klasse av peptider som er beskrevet ovenfor, i hvilke sukkergruppen mangler, dvs. aglyconeserien av glykopeptider. For eksempel gir fjerning av disakkaridgruppen som er koblet til fenolgruppen i vankomycin ved mild hydrolyse vankomycin-aglykon.

"Vankomycin" viser til et glykopeptidantibiotikum med formelen:

Ved beskrivelse av vankomycin derivater viser begrepet "N<van>"" at en substituent er kovalent bundet til aminogruppen i vankosamingruppen i vankomycin. På tilsvarende måte viser begrepet "N<leu>." at en substituent er kovalent bundet til aminogruppen i leucine resten av vankomycin.

"Om ønskelig" betyr den deretter beskrevne begivenhet eller omstendighet enten foreligger eller ikke foreligger, og at beskrivelsen omfatter tilfelle hvor begivenheten eller omstendigheten foreligger, og tilfeller hvor den ikke gjør det. For eksempel betyr "om ønskelig substituert" at en gruppe enten er substituert med den beskrevne substituent eller ikke er det.

"Transglykosylase-enzym-substrat" som begrepet benyttes heri, betegner det molekylære mål for transglykosylase-enzymet. Substratet bindes til enzymet, noe som tilslutt fører til syntese av bakteriecelleveggen. Virkningen av dette enzym inhiberes ved et ligand-domene som bindes til enzym-substratet. En ligand som vankomycin bines til dette substrat og vil i praksis "beslaglegge" substratet slik at dets gjenkjenning av enzymet og påfølgende anvendelse for konstruksjon av bakteriecelleveggen forhindres.

"Potens" som benyttet heri viser til den minimale konsentrasjon hvorved en forbindelse eller gigant er i stand til å gi en ønskelig biologisk eller terapeutisk virkning. Potensen av en forbindelse eller ligand er typisk proposjonal med forbindelsens- eller ligandens affinitet for sitt bindingssete. I noen tilfeller kan potensen være ikke-lineært korrelert med affiniteten.

Som benyttet heri, betyr begrepene "inert orgnisk løsemiddel" eller "inert løsemiddel" eller "inert fortynningsmiddel" et løsemiddel eller fortynningsmiddel som i det vesentlige ikke reagerer under reaksjonsbetingelsene det benyttes i som løsemiddel eller fortynningsmiddel. Representative eksempler på materialer som kan anvendes som inerte løsemidler eller fortynningsmidler omfatter for eksempel benzen, toluen, acetonitril, tetrahydrofuran, ("THE"), dimetylformamid, ("DMF"), kloroform ("CHC13), metylenklorid (eller diklormethan eller "CH2CI2), dietyleter, etylacetat, aceton, metylentylketon, methanol, ethanol, propanol, isopropanol, terbutanol, dioxan, pyridin og lignende. Dersom ikke annet er angitt, er løsemidlene som anvendes i reaksjonene ifølge foreliggende oppfinnelse inerte løsemidler.

"Farmasøytisk aksepterbart salt" betyr salter som bibeholder den biologiske effektivitet og egenskapene til utgangsforbindelsene og som ikke er biologisk eller på annet vis skadelige i de tilførte doser. Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er i stand til å danne både syresalter og basesalter, grunnet nærvær av aminogrupper h.h.v. karboksylgrupper.

Farmasøytisk aksepterbare baseaddisjonssalter kan fremstilles fra uorganiske og organiske baser. Salter avledet fra uorganiske baser omfatter, men er ikke begrenset til, natriumsalter, kaliumsalter, lithiumsalter, ammoniumsalter, calciumsalter og magnesiumsalter. Salter avledet fra organiske baser omfatter, men er ikke begrenset til, salter av primære, sekundære og tertiære aminer, salter av substituerte aminer innbefattet naturlig-forekommende substituerte aminer, og sykliske aminer innbefattet isopropylamin, trimetylamin, dietylamin, trietylamin, tripropylamin, ethanolamin, 2-dimethylaminoetanol, trometamin, lysin, arginin, histidin, kaffein, procain, hydrabamin, cholin, betain, ethylenediamin, glukoseamin, N-alkylglukoaminer, theobromin, puriner, piperazin, piperidin og N-ethylpiperidin. Det bør forstås at andre karboksylsyrederivater ville være anvendbare for utførelse av foreliggende oppfinnelse, for eksempel karboksyl syre aminer, innbefattet karboksamider, lavere alkylkarboksamider, di(lavere)alkyl karboksamider og lignende.

Farmasøytisk aksepterbare syreaddisjonssalter kan fremstilles fra uorganiske og organiske syrer. Salter avledet fra uorganiske syrer omfatter salter av saltsyre, hydrogenbromid, svovelsyre, saltpetersyre, fosforsyre og lignende. Salter avledet fra organiske syrer omfatter salter av eddiksyre, propionsyre, glykolsyre, pyrodruesyre, oksalsyre, eplesyre, malonsyre, ravsyre, maleinsyre, fumarsyre, vinsyre, sitronsyre, benzolsyre, kanelsyre, mandelsyre, methansulfonsyre, ethansulfonsyre, p-toluensulfonsyre, salisylsyre og lignende.

Forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse inneholder typisk ett eller flere kirale sentre. Følgelig er foreliggende oppfinnelse ment å omfatte rasemiske blandinger, diasteromerer, enantiomerer og blandinger anriket mht på en eller flere stereoisomerer. Oppfinnelsens område som beskrevet og ifølge kravene omfatter de rasemiske former av forbindelsene så vel som de enkelte enantiomerer og ikke-rasemiske blandinger derav.

Begrepet "behandling" som det benyttes heri, omfatter enhver behandling av en tilstand eller sykdom hos et dyr, fortrinnsvis et pattedyr, mer foretrukket et menneske, og omfatter

forhindring av at sykdommen eller tilstanden opptrer i et individ som kan være predisponert for sykdommen, men som ennå ikke har blitt diagnostisert til å ha den, inhibering av sykdommen eller tilstanden, dvs. å stanse den utvikling, lette sykdommen eller tilstanden, dvs. å forårsake regresjon av tilstanden, eller letting av tilstandene som sykdommen forårsaker, dvs. sykdomssymptomene.

Begrepet "sykdomstilstand som forbedres ved behandling med et bredspektret antibiotikum" som benyttet heri, er ment å omfatte alle sykdomstilstander som generelt innen faget anses å med fordel kunne behandles med et bredspektret antibiotikum generelt, og sykdomstilstander som har blitt funnet og fordelaktig kunne behandles med de spesifikke antibiotika ifølge foreliggende oppfinnelse. Slike sykdomstilstander omfatter, men er ikke begrenset til, behandling av pattedyr som er infisert med en patogen bakterie, fortrinnsvis stafylokokker (methicillinsensitive og- resistente), streptokokker (penicillinsensitive og- resistente), enterokokker (vankomysinsensitive og- resistente) og Clostridium difficile.

Begrepet "terapeutisk effektiv mengde" viser til den mengden som er tilstrekkelig for å oppnå behandling som definert heri ved tilførsel til et pattedyr med behov for slik behandling. Den terapeutiskeffektive mengde vil variere, avhengig av individet og sykdomstilstanden som behandles, omfanget av lidelsen og tilførselsveien, og kan bestemmes rutinemessig av en gjennomsnittsfagmann.

Begrepet "beskyttelsesgruppe" eller "blokkerende gruppe" viser til enhver gruppe som når den er bundet til en eller flere hydroksylgrupper, thiolgrupper, aminogrupper karboksylgrupper eller andre grupper i forbindelsene, forhindrer at uønskede reaksjoner skjer i disse gruppene, og hvor beskyttelsesgruppen kan fjernes ved konvensjonelle, kjemiske eller ensymatiske trinn for reetablering av hydroksylgruppen, thiogruppen, aminogruppen, karboksylgruppen eller den andre gruppe. Det er ikke avgjørende hvilken fjernbare blokkerende gruppe som benyttes, og foretrukne, fjernbare hydroksylblokkerende grupper omfatter konvensjonelle substituenter som allyl, benzyl, acetyl, kolacetyl, thiobenzyl, benzylidin, fenacyl, t-butyldifenylsilyl og enhver annen gruppe som kan innføres kjemisk på en hydroksylgruppe og senere selektivt fjernes enten ved kjemiske eller enzymatiske fremgangsmåter, under milde betingelser som er forenelige med produktets natur. Beskyttelsesgrupper beskriver i mer detalj i T.W. Greene og P.G.M. Wuts, "Protective groups in Organic Synthesis" 2. utgave, 1991, John Wiley and Sons, N.Y.

Foretrukne, fjernbare aminoblokkerende grupper omfatter konvensjonelle substituenter som t-butyoksykarbonyl (t-BOC), benzyloksykarbonyl (CBZ), fluorenylmethoksykarbonyl (FMOC), allyloksykarbonyl (ALOC) og lignende, som kan fjernes ved konvensjonelle betingelser som er forenlige med produktets natur.

Foretrukne karboksylbeskyttede grupper omfatter estere som methyl, ethyl, propyl, t-butyl osv. som kan fjernes ved milde betingelser som er forenelige med produktets natur.

"Biologisk virkning" som benyttet heri, omfatter, men er ikke begrenset til, forhøyet affinitet, forhøyet selektivitet, forhøyet potens, forhøyet effektivitet, forhøyet virkningstid, redusert toksisitet og lignende.

Generelle syntetiske fremgangsmåter

Glykopeptidforbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles fra lett tilgjengelige utgangsmaterialer ved anvendelse av de påfølgende, generelle fremgangsmåter og metoder. Det vil forstås at hvor typiske eller foretrukne reaksjonsbetingelser (dvs. reaksjonstemperatur, reaksjonstid, moldforhold mellom reaktanter, løsemidler, trykk osv.) er angitt, kan også andre reaksjonsbetingelser anvendes dersom ikke annet er angitt. Optimale reaksjonsbetingelser kan variere med de anvendte reaktanter og løsemidler, men slike betingelser kan fastsettes av en fagmann ved rutinemessige optimaliseringsrfemgangsmåter.

Som fagfolk vil forstå, kan i tillegg konvensjonelle beskyttelsesgrupper være nødvendige for å forhindre at visse funksjonelle grupper gjennomgår uønskede reaksjoner. Valg av en egnet beskyttelsesgruppe for en gitt funksjonell gruppe, så vel som egnede betingelser for beskyttelse og avbeskyttelse, er velkjente innen faget. For eksempel er flere beskyttelsesgrupper og innføring og fjerning av dem beskrevet av dem i T.W. Greene og G.M. Wuts, Protecting Groups in Organic Synthesis, 2. utgave, Wiley, New York, 1991, og referanser som siteres deri.

I de påfølgende reaksjonsskjemaer er glykopeptidforbindelsene avbildet i en forenklet form som en boks "G" som viser karboksienden, merket [C], vankosamin amino enden merket [V], "ikke-sakkarid"-aminoenden (leucinamingruppen), merket [N], og om ønskelig, resorsinolgruppen, merket [R], som følger:

Glykopeptidforbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse kan fremstilles ved reduktiv alkylering ved et glykopeptid som vist i følgende reaksjon:

hvori A står for Ra minus et karbonatom og Ra, R, Y, Z og x er som definert heri. Denne reaksjonen utføres typisk ved først å sette en ekvivalent av et glykopeptid, for eksempel vankomycin, i forbindelse med et overskudd, fortrinnsvis fra 1.1 til 1.3 ekvivalenter, av det ønskede aldehyd i nærvær av et overskudd, fortrinnsvis tilnærmet 2.0 ekvivalenter, av et tertiært amin, for eksempel diisopropylethylamin, (DIPEA) og lignende. Denne reaksjonen utføres typisk i et inert fortynningsmiddel, for eksempel DMF, ved romtemperatur i tilnærmet 1-2 timer inntil dannelse av det tilsvarende imin og/hemiaminal i det vesentlige er fullstendig. Det resulterende imin og/eller hemiaminal isoleres typisk ikke, men får reagere in situ med et metalhydrid-reduksjonsmiddel, for eksempel natriumsyanoborohydrid og lignende, for dannelse av det tilsvarende amin. Denne reaksjonen utføres typisk ved å sette iminet og/hemiaminalet i forbindelse med tilnærmet 1 til 1,2 ekvivalenter av reduksjonsmiddelet ved romtemperatur i metanol i nærvær av et overskudd, fortrinnsvis tilnærmet tre ekvivalenter, av trifluoreddiksyre. Det resulterende alkylerte produkt kan lett renses ved konvensjonelle fremgangsmåter, for eksempel revers fase-HPLC. Ved dannelse av iminet og/eller hemiaminalet i nærvær av et trialkylamin, forbedres overraskende nok selektiviteten for den reduktive alkyleringsreaksjonen i stor grad, dvs. at reduktiv alkylering av aminogruppen i sakkaridet (for eksempel vankosamin) fremmes fremfor reduktiv alkylering av N-enden (for eksempel leucinylgruppen) med en faktor på minst 10:1 mer foretrukket 20:1.

Om ønskelig kan glykopeptidforbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse også fremstilles på en trinnvis måte hvori en forløper for -R<a>-Y-R<b->(Z)X gruppen først kobles til glykopeptider ved reduktiv alkylering, fulgt av påfølgende opparbeidelse av den tilkoblede forløper ved anvendelse av konvensjonelle reagenser og fremgangsmåter for dannelse av -R<a>-Y-R<b->(Z)X gruppen, som illustrert nedenfor. I tillegg kan også ketoner anvendes i de ovenfor beskrevne reduktive alkyleringsreaksjoner for dannelse av a-substituerte aminer.

Ethvert glykopeptid med en aminogruppe kan benyttes i disse reduktive alkyleringsreaksjonene. Slike glykopeptider er velkjente innen faget og er enten kommersielt tilgjengelige eller de kan isoleres ved anvendelse av konvensjonelle fremgangsmåter. Egnede glykopeptider beskrives for eksempel i U.S. Patentskrifter Nr. 3,067,099; 3,338,786, 3,803,306; 3,928,571; 3,952,095; 4,029,769; 4,051,237; 4,064,233; 4,122,168; 4,239,751; 4,303,646; 4,322,343; 4,378,348; 4,497,802; 4,504,467; 4,542,018; 4,547,488; 4,548,925; 4,548,974; 4,552,701; 4,558,008; 4,639,433; 4,643,987; 4,661,470; 4,694,069; 4,698,327; 4,782,042;4,914,187; 4,935,238; 4,946,941; 4,994,555; 4,996,148; 5,187,082; 5,192,742; 5,312,738; 5,451,570; 5,591,714; 5,721,208; 5,750,509; 5,840,684; og 5,843,889; Det foretrekkes at glykopeptid som anvendes i reaksjonen ovenfor er vankomycin.

Aldehydene og ketonene som anvendes i den reaktive alkyleringsreaksjonen er også velkjente innen faget, og de er enten kommersielt tilgjengelige eller de kan fremstilles ved konvensjonelle fremgangsmåter ved anvendelse av kommersielt tilgjengelige utgangsmaterialer og konvensjonelle reagenser. Slike materialer fremstilles typisk ved konvensjonell kopling av for eksempel funksjonaliserte acetaler med en aminogruppe, thiolgruppe, hydroksylgruppe, halogengruppe eller en annen substituent, med et egnet intermediat med en komplementær funksjonell gruppe for dannelse av sulfider, etere, aminer, sulfonamider og lignende. Påfølgende hydrolyse av acetalet gir det tilsvarende aldehyd. Slike reaksjoner er velkjente innen faget og er for eksempel beskrevet i mars, Advanced Organic Chemistry, 4 utgave, John Wiley & Sons, New York (1992) og referanser som siteres deri. Representative syntese av aldehydforbindelser er vist i reaksjonsskjemaene 1-5:

hvori R står for -R<b->(Z)X eller -(R minus ett karbonatom)-(Z)x (hvori R, Z og x er som definert heri).

For ytterligere illustrering beskriver de påfølgende reaksjonsskjemaer syntese av representative utgangsmaterialer og forbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse.

For eksempel illustrerer reaksjonsskjema A en fremgangsmåte for fremstilling av et Fmoc-aminoaldehyd 5 fra den tilsvarende aminoalkohol 3, hvori A er som definert heri. I denne reaksjon er aminoalkoholen beskyttet ved konvensjonelle teknikker, f. eks. ved behandling med 9-fluorenylmetylkloroformat i nærvær av base, slik at den Fmoc-beskyttede aminoalkohol 4 dannes. Oksidasjonen ved kjente teknikker gir så aldehydet 5.

Reaksjonsskjema B illustrerer en alternativ vei til F-moc-beskyttet aminoaldehyd 5. Denne vei er beskrevet i mer detalj i Sasake, Y., Abe, J. Chem. Pharm. Bull. (1997), 45( 1), 13-17.

Det Fmoc-beskyttede aminoaldehyd med formel 5 kan så få reagere med et glykopeptid, for eksempel nakomysin, som vist i reaksjonsskjema C.

hvori B står for -(R minus et karbonatom)-(Z)x, hvori R, Z og jc er som definert heri.

Denne reaksjon utføres under reduktive alkyleringsbetingelser for dannelse av et glykopeptidintermediat 11. Avbeskyttelse av 11 med piperidin gir det tilsvarende glykopeptid 12 med en primær aminogruppe. Reaksjon mellom 12 og aldehyd 13 under standard betingelser for reduktiv alkylering gir glykopeptid derivat 14 og det tilsvarende bis-addukt 15, som kan skilles fra hverandre ved konvensjonelle teknikker, for eksempel HPLC.

Reaksjonsskjema D illusterer en fremgangsmåe for fremstilling av et Fmoc-beskyttet aminoaldehyd 24.1 dette skjema gir reaksjon mellom syre klorid 19 og aminoester 20 under konvensjonelle betingelser for amidkobling, amidoester 21. Reduksjon av både estergruppen og amidgruppen ved anvendelse av et metalhydrid-reduksjons-middel, for eksempel lithium aluminium hydrird (LAH), gir aminoalkohol 22. Beskyttelse og oksidasjon som i reaksjonsskjema A, gir et aldehyd med formel 24.

Alternativt kan aldehyd 24 fremstilles som vist i reaksjonsskjema D 1. I denne reaksjonen gir direkte alkylering av aminoalkohol 3 under konvensjonelle betingelser for aminalkylering, aminoalkohol 22, som så kan anvendes som beskrevet ovenfor i reaksjonsskjema D.

Reaksjonsskjema E illustrerer en alternativ fremgangsmåte for fremstilling av aldehyd 24.1 denne reaksjonen alkyleres amino acetal 6 reduktivt for erholdelse av 25. Påfølgende beskyttelse av aminogruppen og hydrolyse av acetalet under konvensjonelle betingelser gir så aldehyd 24.

Reaksjonsskjema F illustrerer en annen fremgangsmåte for reduktiv alkylering av et glykopeptid. I dette reaksjonsskjema for Fmoc-beskyttet aldehyd 24, fremstilt som beskrevet ovenfor, reagerer med et glykopeptid 10, for eksempel vankomycin, under reduktive alkyleringsbetingelser for erholdelse av glykopeptidderivat 27. Påfølgende avbeskyttelse med piperidin gir glykopeptidderivat 14.

Reaksjonsskjema G illustrerer overføring av karboksylgruppen i et glykopeptidderivat, for eksempel vankomysin til et amid. I denne reaksjonen får amin 28 reagere med et glykopeptid derivat, for eksempel 27, under standardbetingelser for peptidkobling, for eksempel PyBOP og HOBT i DMF, for erholdelse av amid 29 etter avbeskyttelse. Reaksjonsskjema H illustrerer innføring av en aminoalkyl sidekjede i resorcinolgruppen i et glykopeptid, for eksempel vankomycin, via en Mannich-reaksjon. I denne reaksjonen får amin 30 og et aldehyd for eksempel formalin (en formaldehydkilde), reagere med glykopeptidet under basiske betingelser for erholdelse av glykopeptidderivatet 31.

På tilsvarende måte illustrerer skjema I innføring av en substituent med formelen -R<a>-Y-R<b->(Z)X I resorcinolgruppen i et glykopeptid ved anvendelse av Mannich-reaksjonen. I disse reaksjoner kan overskudd av aldehyd, for eksempel formaldehyd, reagere slik at de sykliske forbindelser med formel Vila og/eller Vllb dannes.

Reaksjonsskjema J illustrerer syntese av et glykopeptidderivat ved anvendelse av flere av reaksjonene beskrevet ovenfor. I dette reaksjonsskjema derivatiseres glykopeptidderivat 27 i resorcinolgruppen ved anvendelse av Mannich-reaksjonen beskrevet i reaksjonsskjema H for erholdelse av glykopeptidderivat 40. Avbeskyttelse og amidkobling i karboksylgruppen som beskrevet i reaksjonsskjema G, gir glykopeptidderivat 42.

Reaksjonsskjema L viser en multipel-reduktiv alkyleringsreaksjon av et glykopeptidderivat 27 for erholdelse av glykopeptidderivat 44a.

Ytterligere detaljer og andre fremgangsmåter for fremstilling er beskrevet i eksemplene nedenfor.

Farmasøytiske preparater

Foreliggende oppfinnelse omfatter også farmasøytiske preparater som inneholder de nye glykopeptidforbindelser ifølge foreliggende oppfinnelse. Følgelig kan glykopeptidforbindelsen fortrinnsvis i form av et farmasøytisk aksepterbart salt, utformes for oral eller parenteral tilførsel for terapeutisk eller profylaktisk behandling av bakterieinfeksjoner.

Som en illustrasjon kan glykopeptid-forbindelsen sammenblandes med konvensjonelle farmasøytiske bærestoffer og eksipienser og anvendes i form av tabletter, kapsler, eliksirer, suspensjoner, siryper, oblater og lignende. Slike farmasøytiske preparater vil inneholde fra tilnærmet 0.1 til tilnærmet 90% (vekt/vekt) av den aktive forbindelse, og mer generelt fra tilnærmet 10 til tilnærmet 30%. De farmasøytiske preparater kan inneholde vanlige bærestoffer og eksipienser, for eksempel maisstivelse eller gelatin, lactose, sucrose, mikrokrystallinsk cellulose, kaolin, mannitol, dikalsiumfosfat, natriumklorid, og alginsyre. Disintegrasjonsmidler som hyppig anvendes i preparatene ifølge foreliggende oppfinnelse, omfatter croscarmellose, mikrokrystallinsk cellulose, maisstivelse, natrium-stivelsesglykolat og algin syre.

Et flytende preparat vil generelt bestå av en suspensjon eller løsning av forbindelsen eller et farmasøytisk aksepterbart salt av denne i et eller flere egnede, flytende bærestoffer, for eksempel ethanol, glycerin, sorbitol, et ikke-vannlig løsemiddel som polyethylen glykol, oljer eller vann, med et suspensjonsmiddel, konserveringsmiddel, overflateaktivt stoff, fuktningsmiddel, smaksmiddel eller fargestoff. Alternativt kan et flytende preparat fremstilles fra et rekonstituerbart pulver.

For eksempel kan et pulver som inneholder aktiv forbindelse, suspensjonsmiddel, sucrose og et søtningsmiddel rekonstrueres med vann slik at det dannes en suspensjon, og en sirup kan fremstilles fra et pulver som inneholder aktiv bestanddel, sucrose og et søtningsmiddel.

Et preparat i form av en tablett kan fremstilles ved anvendelse av ethvert egnet farmasøytisk bærestoff som rutinemessig anvendes for fremstilling av faste preparater. Eksempler på slike bærestoffer omfatter magnesiumstearat, stivelse, lactose, sucrose, mikrocrystallin sellulose og bindemidler, for eksempel polyvinylpyrrolidon. Tabletten kan også utstyres med et farget belegg eller med farge som en del av bærestoffene. I tillegg kan den aktive forbindelse utformes i en doseringsform for kontrollert frigivelse, som en tablett som omfatter en hydrofil eller hydrofob matrix.

Et preparat i form av en kapsel kan fremstilles ved anvendelse av rutinemessige innkapslingsfremgangsmåter, for eksempel ved innføring av aktive forbindelse og eksipienser i en hard gelatin kapsel. Alternativt kan en halv-fast matrix av aktiv forbindelse og polyethylen glykol med høy molekylvekt fremstilles og fylles i en hard gelatinkapsel, eller en løsning av aktive forbindelse i polyethylen glykol eller en suspensjon i en spisbar olje, for eksempel flytende parafin eller raksjonert kokosnøttolje, fremstilles og fylles i en myk gelatinkapsel.

Tablettbindemidler som kan inngå er kcacia, methylellulose, natrium-carboksymethylcellulose, polyvinylpyrrolidon, (Providone), hydroksypropyl-methylcellulose, sukrose, stivelse og ethylcellulose. Smøremidler som kan anvendes omfatter magnesium stearate eller andre metallstearater, stearinsyre, flytende silikon, talkum, vokser, oljer og kollodial kiselgel.

Smaksmidler sompeppermynter, vintergrønnolje, kirsebærsmak elelr lignende kan også anvendes. I tillegg kan det være ønskelig å tilsette et fargestoff for å gjøre doseringsformens utseende mer attraktivt eller som en hjelp for en identifisering av produktet. Forbindelsene ifølge oppfinnelsen og deres farmasøytisk aksepterbare salter som er aktive ved parenteral tilførsel kan utformes for intramuskulær, intratekal eller intravenøs tilførsel.

Et typisk preparat for intramuskulær eller intratekal tilførsel vil bestå av en suspensjon eller løsning av den aktive bestanddel i en olje, for eksempel arachis olje eller sasam olje. Et typisk preparat for intravenøs eller intratekal tilførsel vil bestå av en steril, isoton, vannlig løsning som for eksempel inneholder aktiv bestanddel og dextrose eller natrium klorid, eller en blanding av dextrose eller natrium klorid. Andre eksempler er Ringers injeksjonsløsning, tilsatt lactat og dextrose, Normosol-M- og dekstrose, Isolyte E, acylert Ringers injeksjonsløsning og lignende. Om ønskelig kan et co-løsemiddel, for eksempel polyethylen glykol, et gelateringsmiddel, for eksempel ethylendiamin tetraeddiksyre, og et anti-oksidasjonsmiddel, for eksempel natrium metabisulfit inngå i preparatet. Alternativt kan løsningen frysetørkes og så rekonstitueres med et egnet løsemiddel like før tilførsel.

Forbindelsene ifølge oppfinnelsen og deres farmasøytisk aksepterbare salter som er aktive ved rektal tilførsel kan utføres som stikkpiller. Et typisk stikkpillepreparat vil generelt bestå av aktiv bestanddel, med et bindemiddel og/eller smøremiddel for eksempel gelatin eller kakaosmør eller en annen vegetabilsk eller syntetisk voks eller et annet vegetabilsk eller syntetisk fett med lavt smeltepunkt.

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse og deres farmasøytisk aksepterbare salter som er aktive ved topisk tilførsel kan utformes som transdermale prepaprater eller transdermale tilførselsinnretninger ("plastere"). Slike preparater omfatter for eksempel en støtte, et reservoar for den aktive forbindelse, en kontrollmembran, et mellomlegg og et kontaktklebemiddel. Slike transdermale plastere kan anvendes for å oppnå kontinuerlig eller ikke-kontinuerlig infusjon av forbindelsene ifølge foreliggende forbindelse i kontrollerte mengder. Konstruksjon og anvendelse av transdermale plastere for tilførsel av farmasøytiske midler er velkjent innen faget. Se for eksempel U.S. Patentskrift nr. 5,023,252, tildelt 11 juni 1991, som inkorporeres heri ved referanse i sin helhet. Slike plastere kan konstrueres for kontinuerlig eller pulserende tilførsel av farmasøytiske midler, eller for tilførsel etter behov.

Den aktive forbindelse er effektiv over et vidt doseringsområde og tilføres generelt i en farmasøytisk effektiv mengde. Det vil imidlertid forstås at mengden av forbindelsen som faktisk tilføres vil bestemmes av en lege i lys av de relevante omkringliggende forhold, innbefattet tilstanden som skal behandles, den valgte tilførselsvei, den faktiske forbindelse som tilføres og dens relative aktivitet, pasientens alder, vekt og respons, omfanget av pasientens symptomer og lignende.

Egnede doser er i det generelle område fra 0,01-100 mg/kg/dag, fortrinnsvis 0,5-50 mg/kg/dag. For et gjennomsnittsmenneske på 70kg vil dette tilsvare 0.7 mg til 7g pr. dag, eller fortrinnsvis 7mg til 3,5g pr. dag.

Andre egnede medikamentutforminger for anvendelse i foreliggende oppfinnelse kan finnes i Remington ' s Pharmaceutical Sciences, Mace Publishing Company, Philadelphia, PA, 17. utgave (1985).

De påfølgende utformingseksempler illustrerer representative farmasøytiske preparater ifølge foreliggende oppfinnelse.

Utformingseksempel A

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et representativt farmasøytisk preparat for oral tilførsel av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse:

Ingrediensene angitt ovenfor sammenblandes og innføres i en gelatinkapsel med hardt skall.

Utformingseksempel B

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et annet representativt farmasøytisk preparat for oral tilførsel av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse.

Ingrediensene angitt ovenfor blandes grundig og sammenpresses til enkeltvise tabletter med brekklinje.

Utformingseksempel C

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et representativt farmasøytisk preparat for oral tilførsel av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse.

En oral suspensjon med følgende sammensetning fremstilles:

Utformingseksempel D

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et representativt farmasøytisk preparat som inneholder en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse.

Et injisertbart preparat med følgende sammensetning og buffret til pH 4 fremstilles:

Utformingseksempel E

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et representativt farmasøytisk preparat for injeksjon av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse.

En rekonstituert løsning fremstilles ved å tilsette 20 mL sterilt vann til et 1 g av forbindelsen ifølge foreliggende oppfinnelse. Før anvendelse fortynnes løsningen med 200 mL av en intravenøs væske som er forenelig med den aktive forbindelse. Slike væsker utvelges blant 5% dekstroseløsning, 0.9% natriumklorid, eller en blanding av 5% dekstrose og 0.9% natriumklorid. Andre eksempler er Ringers injeksjonsløsning tilsatt lactat, Ringers injeksjonsløsning tilsatt lactat pluss 5% dekstrose, Normosol-M og 5% dekstrose, Isolye E og acylert Ringers injeksjonsløsning.

Utformingseksempel F

Dette eksempel illustrerer fremstilling av et representativt farmasøytisk preparat for topisk tilførsel av en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse.

Alle bestanddelene ovenfor bortsett fra vann sammenblandes og oppvarmes til 60°C under omrøring. En tilstrekkelig mengde vann ved 60°C tilsettes så under kraftig omrøring for emulgering av bestanddelene, hvoretter vann tilsettes q.s. 100 g.

Utformingseksempel G

En stikkpille på totalt 2,5 gram med følgende sammensetning fremstilles:

Anvendelse

Glykopeptidforbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse og deres farmasøytisk aksepterbare salter er anvendbare ved medisinsk behandling og viser biologisk aktivitet, innbefattet antibakteriell aktivitet, som kan demonstreres i analysene beskrevet i eksemplene. Slike analyser er velkjente blant fagfolk og henvises til og beskrives i Lorian "Antibiotics in Laboratory Medicine" 4.utgave, Williams and Wilkins (1991) som inkorporeres heri ved referanse.

Følgelig vedrører foreliggende oppfinnelse anvendelse av forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse for fremstilling av et medikament for behandling av infektiøse sykdommer, særlig sykdommer forårsaket av Gram-positive mikroorganismer i dyr. Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er spesielt anvendbare for behandling av infeksjoner forårsaket av methicillin-resisstente stafylokokker. Videre er forbindelsene anvendbare for behandling av infeksjoner grunnet enterokokker, innbefattet vankomycin-resistente enterokokker (VRE). Eksempler på slike sykdommer er alvorlige stafylokokkinfeksjoner, for eksempel stafylokokk-endokarditis og stafylokokk-septikemi. Dyret kan være enten følsomt for eller infisert med mikroorganismer. Fremgangsmåten omfatter tilførsel til dyret av en mengde av en forbindelse ifølge foreliggende forbindelse som er effektive for dette formål. Generelt er en effektiv mengde av en forbindelse ifølge foreliggende forbindelse en dose på mellom tilnærmet 0,5 og tilnærmet 100 mg/kg. En foretrukket dose er fra tilnærmet 1 til tilnærmet 60 mg/kg av aktiv forbindelse. En typisk daglig dose for et voksent menneske er fra tilnærmet 50 mg til tilnærmet 5 g.

Antibiotikumet kan tilføres i en enkelt daglig dose eller i flere doser pr. dag. Behandlingsskjemaet kan kreve tilførsel over forlengede tidsrom, for eksempel i flere dager eller fra én til seks uker. Mengden som tilføres pr. dose, eller den totale mengde som tilføres, vil avhenge av slike faktorer som infeksjonens natur og omfang, pasientens alder og generelle helsetilstand, pasientens toleranse av antibiotikumet og mikroorganismen eller mikroorganismene i infeksjonen.

Blant andre egenskaper har forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse også blitt funnet å være mer kjemisk stabile enn N-acylglykopeptid-derivater. Nærmere bestemt har det blitt observert at acylering av aminogruppen i vancomycinresten i vancomycin øker hydrolysehastigheten for disakkaridgruppen. I motsetning til dette observeres ingen forhøyelse av hydrolysehastigheten for disakkaridgruppen dersom forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse er substituert på aminogruppen i vancosaminresten i vancomycin med en -R<a>-Y-R(Z)x-gruppe.

De følgende syntetiske og biologiske eksempler gis for å illustrere oppfinnelsen, og skal ikke oppfattes som på noen måte begrensende for oppfinnelsens område.

EKSEMPLER

I eksemplene nedenfor har de påfølgende forkortelser de angitte betydninger. Enhver forkortelse som ikke er definert, har sin generelt aksepterte betydning. Dersom ikke annet er angitt, er alle temperaturer i grader Celsius.

BOC, Boe = terf-butoksykarbonyl

DIBAL-H = diisobutylaluminiumhydrid

DIPEA = diisopropyletylamin

DMF = AT,Af-dimetylformamid

DMSO = dimetylsulfoksyd

ekv. = ekvivalent

Et = etyl

EtOAc = etylacetat

Fmoc = 9-fluorenylmetoksykarbonyl

HOBT = 1-hydroksybenzotriazolhydrat

Me = metyl

PyBOP = benzotriazol-l-yloksytirs(pyrrolidin)fosfonium-heksafluorfosfat

TEMPO = 2,2,6,6-tetrametyl-piperidinyloksy, fritt radikal

TFA = trifluoreddiksyre

THF = tetrahydrofuran

TLC, tic = tynnsjiktskromatografi

I det følgende eksempel ble vancomycin-hydrokloridsemihydrat erholdt fra Alpharma, Inc. Fort Lee, NJ 07024 (Alpharma AS, Oslo, Norge). Andre reagenser og reaktanter er tilgjengelige fra Aldrich Chemical Co., Milwaukee, WI53201.

Generell fremgangsmåte A

Reduktiv alkylering av vancomycin

Til en blanding av vancomycin (1 ekv.) og det ønskede aldehyd (1,3 ekv.) i DMF, ble det tilsatt DIPEA (2 ekv.). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 1-2 timer og fulgt ved reversfase-HPLS. Metanol og NaCNBH3 (1 ekv.) ble tilsatt til oppløsningen, fulgt av TFA (3 ekv.). Omrøring ble fortsatt i en ytterligere time ved romtemperatur. Etter fullstendig reaksjon ble metanolen fjernet under vakuum. Restmaterialet ble utfelt i acetonitril. Filtrering ga råproduktet som så ble renset ved reversfase HPLC. Om ønskelig kan andre glykopetider anvendes i denne fremgangsmåte.

Generell fremgangsmåte B

Aglvkon- alkyleringsfremgangsmåte I

En hvit suspensjon av vancomycin- aglycon TFA-salt (1,0 ekv.) CS2CO3 (3,5 ekv.) i DMS omrøres ved romtemperatur i 30 min. Et alkylhalid (1,1 ekv.) tilsettes. Reaksjonsblandingen omrøres så i 5-24 timer før reaksjonen stanset med eddiksyre. Den resulterende brunaktige oppløsning dryppes ut i vann for dannelse av en hvit utfelling. Filtrering gis det urene monoalkylerte produkt, som om ønskelig kan renses ved reversfase -HPLC.

Generell fremgangsmåte C

Aglvkon- alkvleringsfremgangsmåte II

Under nitrogen oppløses trifluoracetatsaltet av vancomycin-aglykon (1 ekv.) i DMF og omrøres kraftig ved romtemperatur med kaliumkarbonat (8-10 ekv.) i en time. Et alkylhalid (1 ekv.) tilsettes, og blandingen omrøres kraftig over natten. Råproduktet oppsamles ved utfelling i dietyleter, vaskes med acetonitril og løses i 10% vandig eddiksyre. Det monoalkylerte produkt erholdes ved reversfase-HPLC-rensing.

Generell fremgangsmåte D

Fremstilling av aminosubstituerte aldehyder

En oppløsning av et aminoacetal (1 ekv.), slik som 2-aminoacetaldehyddimetylacetal, et aldehyd (1,05 ekv.) og NaCNBH3 (1 ekv.) i CH2CI2, omrøres ved romtemperatur i 1-4 timer. Reaksjonen følges ved TLC. Til reaksjonsblandingen tilsettes FmocCl (1 ekv.) og DIPEA (2 ekv.) ved 0°C. Omrøringen fortsettes i 1-2 timer ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen vaskes så med 0,2. Løsemidlet fjernes under vakuum og restmaterialet renses ved "flash"-kromatografi for erholdelse av det aminosubstituerte acetalet.

Til oppløsningen av det ovenfor beskrevne aminosubstituerte acetalet i aceton, tilsettes 6N HC1 (1,5 ekv.). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 5-16 timer. Løsemidlet fjernes under vakuum og restmaterialet tørkes under høy-vakuum for å gi av urent aminosubstituert aldehyd, som typisk kan anvendes uten ytterligere rensing.

Generell fremgangsmåte E

Fremstiling av tiosubstituerte aldehyder

En oppløsning av et bromacetal (1 ekv.), slik som dimetyl 2-bromacetaldehyd og natriumiodid (1 ekv.) i DMF omrøres ved romtemperatur i 0,5 time. Oppløsningen tilsettes en substituert tiol (1 ekv.), slik som n-decyltiol, fulgt av kaliumkarbonat (1 ekv.). Blandingen omrøres ved 25-80°C i 4-16 timer. Reaksjonsblandingen overføres så til etylacetat, vaskes to ganger med vann og én gang med mettet NaCl. Det organiske sjikt tørkes over MgS04, og løsemidlet fjernes under vakuum. Rensing ved "flash"-kromatografi (heksan: etylacetat = 8:1) gir det tilsvarende tiosubstituerte acetal.

Til en oppløsning av det tiosubstituerte acetal i aceton ble tilsatt 6 N HC1 (1,5 ekv.). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 5-16 timer. Løsemidlet fjernes under vakuum og restmaterialet tørkes under høy-vakuum for erholdelse av urent tiosubstituert aldehyd, som typisk anvendes uten ytterligere rensing.

Generell fremgangsmåte F

Fremstilling av tio- substituerte aldeh<y>der

En blanding av en tiolester (1 ekv.), slik som metyltioglykolat, natriumiodid (1 ekv.), et alkylbromid (1 ekv.) og kaliumkarbonat (1 ekv.) i DMF, omrøres ved romtemperatur i 4-16 timer. Rekasjonsblandingen løses i etylacetat og vaskes med vann og saltlake. Det organiske sjikt tørkes over magnesiumsulfat, og løsemidlet fjernes under vakuum. Rensing ved "flash"-kromatografi gir den tiosubstituerte ester.

Den tiosubstituerte ester i vannfri eter behandles med DIBAL-H (IM oppløsning i cykloheksan, 1,3 ekv.) ved -78°C. Reaksjonsblandingen omrøres så ved -78°C i 2-4 timer. TLC anvendes for å følge reaksjonsforløpet. Ved fullstendig reaksjon tilsettes etylformat (0,5 ekv.) for å stanse reaksjonen. Reaksjonsblanding vaskes med 10% eddiksyre, vann og saltlake. Det organiske sjikt tørkes over magnesiumsulfat og løsemidlet fjernes for erholdelse av det urene tiosubstituerte aldehyd, som typisk anvendes uten ytterligere rensing.

Generell fremgangsmåte G

Fremstilling av alkoksysubstituerte aldehyder

En oppløsning av et hydroksyacetal (1 ekv.), slik som dimetyl 2-hydroksyacetaldehyd i THF, behandles med natriumhydrid (1 ekv.) ved 0°C. Etter at hydrogenutviklingen opphører, tilsettes et alkylbromid ved 0°C. Reaksjonsblandingen omrøres så ved romtemperatur i 1-4 timer. Reaksjonsblandingen løses i etylacetat og vaskes med vann og saltlake. Løsemidlet fjernes under vakuum og restmaterialet renses typisk ved "flash"-kromatografi for erholdelse av det alkoksysubstituerte acetal.

En oppløsning av det alkoksysubstituerte acetal i aceton tilsettes 6 N HC1 (1,5 ekv.). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 5-16 timer. Løsemidlet fjernes under vakuum, og restmaterialet tørkes under høyvakuum for å gi urent alkoksysubstituert aldehyd som typisk anvendes uten ytterligere rensing.

Generell fremgangsmåte H

Fremstilling av sulfonamidosubstituerte aldehyder

En oppløsning av et aminoacetal (1 ekv.), slik som dimetyl-2-aminoacetaldehyd og diisopropyletylamin (2 ekv.) i THF, behandles med et sulfonylklorid (1 ekv.) ved 0°C.

Reaksjonsblandingen omrøres så ved romtemperatur i 1-4 timer. Reaksjonsblandingen løses i etylacetat og vaskes med 0,1 N HC1, vann og saltlake. Løsemidlet fjernes under vakuum og restmaterialet renses ved "flash"-kromatografi for erholdelse av det sulfonamidosubstituerte acetalet.

En oppløsning av det sulfonamidosubstituerte acetal i aceton tilsettes 6 N HC1 (1,5 ekv.). Reaksjonsblandingen omrøres ved romtemperatur i 5-16 timer. Løsemidlet fjernes så under vakuum, og restmaterialet tørkes under høyvakuum for erholdelse av urent sulfonamidsubstituert aldehyd som typisk anvendes uten ytterligere rensing.

Eksempel A

Fremstilling av Fmoc- aminoacetaldehyd

Fmoc-beskyttet aminoetanol ble fremstilt fra aminoetanol ved konvensjonelle teknikker (for eksempel som beskrevet i eksemplene B og C nedenfor).

En blanding av Fmoc-aminoetanol (37,64 g, 133 mmol, 1,0 ekv.), TEMPO (0,008 M i CH2C12, 332,5 ml, 2,66 mmol, 0,02 ekv.), KBr (0,5 M i vann, 53,2 ml, 26,6 mmol, 0,2 ekv.) og etylacetat (1,500 ml), ved 0°C ble tilsatt NaOCl (0,35 M, bufret til pH 8,6 med NaHC03, 760 ml, 266 mmol, 2,0 ekv.). Et mekanisk røreverk ble anvendt for å sikre effektiv omrøring, og reaksjonsforløpet ble fulgt ved TLC. Etter 20 min. ble de to sjikt separert. Vannsjiktet ble ekstrahert med etylacetat (2 x 250 ml), de sammenslåtte organiske sjikt ble vasket med mettet Na2S203, vann og saltlake, tørket over Na2S04, filtrert og konsentrert til tilnærmet 400 ml. Heksan (1.600 ml) ble tilsatt for å gi en hvit utfelling. Etter filtrering ble Fmoc-aminoacetaldehyd (25,2 g, 67%) oppsamlet som et hvitt pulver.

Eksempel B

Fremstilling av N- Fmoc- 2-( n- decylamino) acetaldehyd

En oppløsning av n-dekanoylklorid (2,7 ml, 13 mmol, 1,0 ekv.) 9 metylenklorid (20 ml) i et is/acetonbad ble tilsatt en blanding av glycinmetylester-hydroklorid (2,0 g, 16 mmol), 1,2 ekv. og DIPA (5,1 ml, 29 mmol, 2,2 ekv.) i metylenklorid (20 ml) dråpevis. Reaksjonsblandingen ble omrørt i ytterligere 60 min. etter fullstendig tilsetning, og deretter vasket to ganger med 3N saltsyre (50 ml), fulgt av mettet natriumbikarbonat (50 ml). Den organiske fase ble tørket over magnesiumsulfat, og løsemidlene fjernet under redusert trykk. Metyl-2-decylamidoacetat (3,0 g, 12 mmol, 95%) ble erholdt og benyttet i neste trinn uten ytterligere rensing.

Under nitrogen ble metyl-2-(n-decylamido)acetat (3,0 g, 12 mmol, 1,0 ekv.) løst i vannfritt tetrahydrofuran (25 ml) og avkjølt i et isbad. En oppløsning av litiumaluminiumhydrid (1 N, 25 ml, 25 mmol, 2,0 ekv.) ble forsiktig tilsatt. Den resulterende oppløsningen ble refluksert under nitrogen over natten, og deretter avkjølt i et isbad. Tetrahydrofuran (50 ml) ble tilsatt etterfulgt av langsom tilsetning av natriumsulfat-decahydrat inntil gassutviklingen opphørte. Blandingen ble oppvarmet til romtemperatur, filtrert, og deretter konsentrert under vakuum. 2-(n-decylamin)etanol (2,3 g, 11 mmol, 93%) ble erholdt og benyttet uten ytterligere rensing.

2-(n-decylamino)etanol (2,3 g, 11 mmol, 1,1 ekv.) og DTP A (2,0 ml, 11 mmol, 1,1 ekv.) ble løst i metylenklorid (15 ml) og avkjølt i et isbad. 9-fluorenylmetylkloroformat (2,6 g, 10 mmol, 1,0 ekv.) i metylenklorid (15 ml) ble tilsatt og blandingen omrørt i 30 minutter, deretter vasket to ganger med 3N saltsyre (50 ml) og med mettet natriumbikarbonat (50 ml). Det organiske sjikt ble tørket over magnesiumsulfat, og løsemidlene fjernet under redusert trykk. N-Fmoc-2-(decylamino)etanol (4,6 g, 11 mmol, 108%) ble anvendt uten ytterligere rensing.

N-Fmoc-2-(n-decylamino)etanol (4,6 g, 11 mmol, 1,0 ekv.) og DJPEA (7,6 ml, 44 mmol, 4,0 ekv.) ble løst i metylenklorid (30 ml) og avkjølt i et is/acetonbad. En oppløsning av svoveltrioksid-pyridinkompleks (6,9 g, 43 mmol, 4,0 ekv.) i dimetylsulfoksid (30 ml) ble tilsatt, og oppløsningen omrørt i 20 minutter. Knust is ble tilsatt og blandingen fordelt. Det organiske sjikt ble vasket to ganger med 3N saltsyre, så med mettet natriumbikarbonat og mettet natriumklorid, tørket over magnesiumklorid og konsentrert under vakuum. N-Fmoc-2-(n-decylamino)acetaldehyd (3,4 g, 8 mmol, 74%) ble anvendt uten ytterligere rensing (se eksempel 5).

Eksempel C

Fremstillin<g> av 2-( decylamino') etanol

En oppløsning av aminoetanol (30,5 g, 500 mmol, 30,1 ml) og 1-bromodecan (27,65 g, 125 mmol, 26 ml) i etanol ble omrørt ved 65°C i 4 timer. Løsemidlet ble fjernet under reduert trykk. Restmaterialet ble fortynnet med EtOAc (800 ml) og den organiske oppløsningen vasket med H2O (2 x 200 ml); mettet vandig NaHCCb (200 ml) og mettet saltlake (200 ml). Den organiske fasen ble tørket over vannfritt Na2S04 og konsentrert under redusert trykk. Det resulterende råproduktet, 2-(decylamino)etanol, ble anvendt uten ytterligere rensing.

Eksempel D

Fremstilling av N- Fmoc- 2-(^ a»ji- dec- 4- en- l- vlamino') acetaldehvd

rranj-4-decenal (7,2 g, 46,6 mmol) ble blandet med 40 ml (0,37 mol) aminoacetaldehyd-dimetylacetal i 400 ml metanol og omrørt ved romtemperatur i 30 minutter. NaCNBH.3 (2,9 g, 46,6 mmol) ble tilsatt, reaksjonsblandingen avkjølt i et isbad og 27 ml (0,35 mol) TFA ble tilsatt dråpevis over et tidsrom på 5 minutter. Isbadet ble så fjernet og reaksjonsblandingen ble omrørt i 70 minutter ved romtemperatur, konsentrert til en tredjedel av dets volum og fordelt mellom etylacetat (250 ml) og IN NaOH (200 ml). Det organiske sjiktet ble vasket med vann (3 x 75 ml), tørket over MgS04, filtrert og konsentrert under redusert trykk for erholdelse av 11,1 g (45,6 mmol) 2-(fra«5-dec-4-en-l-ylamin)acetaldehyd-dimetylacetal som en gul olje som ble anvendt direkte i neste trinn.

2-(frø/w-dec-4-en-l-ylamino)acetaldehyd-dimetylacetal (10,5 g, 43,2 mmol) ble blandet med diklormetan (300 ml) og 7,5 ml (43,2 mmol) diisopropyletylamin og 11,2 g (43,2 mmol) FMOC-C1 ble tilsatt porsjonsvis. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 3 timer og deretter utfelt i en oppløsning av 10% KHSO4 (200 ml). Det organiske sjiktet ble vasket med vann (200 ml), tørket over MgSC«4 og konsentrert under redusert trykk. Den resulterende oljen ble kromatografert på kieselgel i 10% EtOAc/heksaner for erholdelse av 16,1 g (34,6 mmol) N-Fmoc-2-(franj-dec-4-en-l-ylamino)acetaldehyd-dimetylacetal som en klar olje som ble anvendt direkt i det neste trinn.

N-Fmoc-2-(^ranj,-dec-4-en-l-ylamino)acetaldehyd-dimetylacetal (5 g, 10,7 mmol) ble blandet med 30 ml TFA og omrørt ved romtemperatur i 30 minutter. Reaksjonsblandingen ble uthelt i vann (140 ml) og sentrifugert for erholdelse av en klar olje. Supernatanten ble avhelt og oljen ble blandet med 40 ml vann og sentrifugert igjen. Supernatanten ble igjen avhelt, og oljen ble oppløst i diklormetan (100 ml), tørket over MgS04, filtrert og konsentrert under redusert trykk for erholdelse av 5,2 g (12,3 mmol) N-Fmoc-2-(førws-dec-4-en-l-ylamin)acetaldehyd som en klar olje.

Eksempel E

Fremstilling av forbindelse med formel V

Oivori R<22> er OH og R2<3> er - CHrN- 0^- CHrD- gliikamin))

Vancomycin (9,0 g, 5,16 mmol) ble tilsatt til en oppløsning av N-metyl-D-glukamin (5,03 g, 25, 8 mmol) og 37% formaldehyd (0,43 ml, 5,4 mmol) i 50% vandig acetonitril (60 ml) under nitrogen og omrørt ved romtemperatur. Etter 4 timer ble acetonitrilet fjernet under vakuum, vann (30 ml) ble tilsatt, og pH ble justert til tilnærmet ~4 med 10% trifluoreddiksyre. Oppløsningen ble renset ved reversfase-HPLC. Fraksjoner inneholdende det ønskede produkt ble identifisert ved masse-spektrometri, slått sammen og frysetørket for erholdelse av den ønskede forbindelse som et hvitt pulver. Dette intermediat kan derivatiseres ytterligere ved anvendelse av fremgangsmåtene som beskrives heri.

Eksempel F

Fremstilling av en forbindelse med formel IV

Oivori R15 og R<16> er H. R<22> er OH og R<27> er - CH2CH2- NH- Fmoc)

Vancomycin-hydroklorid (4,00 g, 2,60 mmol) ble suspendert i 40 ml 1,3-dimetyl-3,4,5,6-tetrahydro-2-(lH)-pyridinon og oppvarmet til 70°C i 15 minutter. AT-(9-fluorenylmetoksykarbonyl)aminoacetaldehyd (720 mg, 2,6 mmol) ble tilsatt og blandingen ble oppvarmet til 70°C i én time. Natriumcyanoborhydrid (160 mg, 2,5 mmol) i 2 ml metanol ble tilsatt, og blandingen ble oppvarmet til 70°C i 2 timer, deretter avkjølt til romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble tilsatt dråpevis til 20 ml acetonitril, hvorved det ble dannet en utfelling som ble oppsamlet ved sentrifugering. Utfellingen ble renset ved reversfase-HPLC på en Ranin Cl8 Dynamax-kolonne (2,5 cm x 25 cm, 8 um partikkelstørrelse), ved en gjennomstrømningshastighet på 10 ml/min. ved anvendelse av 0,045% TFA i vann som buffer A og 0,045% TFA i acetonitril som buffer B (HPLC-gradient av 10-70% B over 90 minutter), hvorved det ønskede intermediat ble erholdt som trifluoreddiksaltet. MS beregnet: MH<+>, 1715; funnet 1715.

Denne forbindelse kan avbeskyttes og videre derivatiseres, for eksempel via reduktiv alkylering, som beskrevet heri.

Eksempel G

Fremstilling av et O- etyl- aglyconderivat

Vancomycin-hydrokloridhydrat (10 g, 6,4 mmol) ble løst i 100 ml dimetylsulfoksid (DMSO) og 3-(dimetylamino)propylamin (3,2 ml, 26 mmol) ble tilsatt. PyBOP (3,3 g, 6,4 mmol) og 1-hydroksybenzotriazol (HOBT, 0,9 g, 6,4 mmol) løst i 100 ml N, N- dimetylformamid (DMF) ble dråpevis tilsatt ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble omrørt i én time og dryppet over i acetonitril for erholdelse av en hvit utfelling som ble filtrert og vasket med acetontril, eter og tørket under vakuum for erholdelse av en sirup bestående av urent vancomycin-3-(dimetylamino)propylamid.

En porsjon av denne sirup ble løst i 100 ml trifluoreddiksyre (TFA), oppvarmet til 323K i 2 timer, avkjølt til romtemperatur og tilsatt dråpevis til eter, noe som resulterte i en grønn utfelling. Utfellingen ble oppsamlet ved filtrering, tørket under vakuum og renset ved reversfase-HPLC (2-50% acetonitril i vann inneholdende 0,1% TFA) for erholdelse av vancomycin 3-(dimetylamino)propylamid-aglycon, som dets TFA-salt.

Aglyconet som dets trifluoreddiksyresalt (500 mg, 340 umol) ble oppløst i 5 ml DMF og kaliumkarbonat (500 mg, 3,6 mmol) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt i 15 minutter ved romtemperatur, hvoretter tert-butyl A<L>(2-bromoetyl)karbamat (77 mg, 340 umol) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 24 timer, hvoretter ytterligere tert-butyl-A^-(2-bromoetyl)karbamat (70 mg, 310 umol) ble tilsatt. Blandingen ble omrørt ved romtemperatur i 7 timer og deretter dryppet over i eter, hvorved det ble dannet en utfelling som ble oppsamlet ved sentrifugering, vasket med acetonitril og oppløst i 5:1:2 vann/eddiksyre/acetontril. Denne oppløsning ble renset ved reversfase-HPLC for erholdelse av vancomycin 3-(dimetylamino)propylamid O-2-iV-t-BOC-amino)etoksyaglycon som trifluoreddiksyresaltet, som ble behandlet med 1 ml TFA i 30 minutter ved romtemperatur. Reversfase-HPLC-rensing ga vancomycin 3-(dimetylamino)propylamid 0-(2-aminoetyl)aglycon som trifluoreddiksyresaltet. Denne forbindelse kan avbeskyttes og derivatiseres videre, for eksempel via reduktiv alkylering som beskrevet ovenfor.

Eksempel 1

Syntese av en forbindelse med formel III

(hvori R<15> er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3, R<17> er H og R22 er OH)

Til en ovnstørket, rundbunnet kolbe på 1000 ml utstyrt med en magnetisk rørepinne, ble det tilsatt vancomycin (34,1 g, 23 mmol, 1 ekv.), N-Fmoc-aminoacetaldehyd (6,5 g, 23 mmol, 2 ekv.), DTJPEA (8,5 ml, 46 mmol, 2 ekv.) og DMF (340 ml). Blandingen ble om-rørt ved romtemperatur i 2 timer, og reaksjonen fulgt ved HPLC. Reaksjonsblandingen ble homogen og ~90% overføring til iminet ble observert. Metanol (340 ml) og NaCNBH3 (4,3 g, 69 mmol, 3 ekv.) ble tilsatt til oppløsningen, etterfulgt av TFA (5,2 ml, 69 mmol, 3 ekv.). Omrøringen ble fortsatt i ytterligere en time ved romtemperatur. Etter at reaksjonen var fullstendig, ble metanol fjernet under vakuum. Restmaterialet, som inneholdt råproduktet og DMF, ble langsomt helt over i en 5 1 kolbe og omrørt med acetonitril (3,5 1). En hvit utfelling ble dannet. Suspensjonen fikk sette seg ved romtemperatur og supernatanten ble avhelt. Det hvite faste stoffet ble filtrert og triturert med eter (2 1). Etter filtrering ble produktet tørket under høyvakuum over natten.

En kolonne på 8 x 25 cm ble pakket med oktadecyl tilkoblet kieselgel. Kolonnen ble vasket med 800 ml 90% løsemiddel B [acetonitril i vann, 0,1% TFA] og ekvilibrert med 800 ml 10% løsemiddel B. Råproduktet (10 g) ble løst i 30% løsemiddel B (150 ml, inneholdende 2 ml 3 N CH1) og påsatt kolonnen. Kolonnen ble så vasket med 10% B (800 ml x 2), 40% B (800 ml x 3) og 90% B (800 ml). Fraksjonene ble kontrollert ved analytisk HPLC. Etter frysetørking ble N<van->Fmoc-aminoetylvancomycin erholdt som TFA-saltet.

Nvan-Fmoc-aminoetylvancomycin ble avbeskyttet for erholdelse av Nv<an->aminoetylvancomycin-tri-TFA-saltet ved anvendelse av konvensjonelle fremgangsmåter (f.eks. som beskrevet i eksemplene 2 og 3).

Til en oppløsning av N<van->aminoetylvancomycin-tri-TPA-salt (15,5 mg, 8,4 mikromol) i metanol:DMF:TJF (2:1:1,1,6 ml) tilsatt etter (92 mikroL, 59 mikromol). Etter 45

minutter ble løsemidlene fjernet under vakuum, og restmaterialet renset ved preparativ HPLC. Passende fraksjoner ble slått sammen og frysetørket for erholdelse av Nvan,N<van->bis-2-(n-decylamino)etylvancomycin (2,9 mg). Etter 45 minutter ble løsemidlene fjernet under vakuum og restmaterialet renset ved preparativ HPLC. Passende fraksjoner ble slått sammen og frysetørket for erholdelse av N<v>an,Nvan-bis-2-(n<->decylamino)etylvanco-

mycin (2,4 mg) som et hvitt pulver. Nva<n>,N<van->bis-2-(«-decylamino)etylvancomycin (2,9 mg) ble også isolert.

Eksempel 2

Syntese av en forbindelse med formel III

(hvori R<15> er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3, R<17> er H og R22 er OH)

Vancomycin-hydroklorid (12 g, 7,7 mmol, 1,0 ekv.), N-Fmoc-2-(n-decylamino)acetaldehyd (3,2 g, 7,6 mmol, 1,0 ekv.) og DIPEA (2,6 ml, 14,9 mmol 2,0 ekv.) ble omrørt

ved romtemperatur i DMF (120 ml) i 90 minutter. Natriumcyanoborpyrid (1,4 g, 22 mmol., 3,0 ekv.) ble tilsatt, fulgt av metanol (120 ml) og deretter trifluoreddiksyre (1,8 ml, 23 mmol., 3,0 ekv.). Blandingen ble omrørt i 60 minutter ved romtemperatur, hvoretter metanolen ble fjernet under redusert trykk. Den resulterende oppløsningen ble tilsatt til 600 ml dietyleter, hvorved det ble dannet en utfelling som ble frafiltrert, vasket med eter og tørket under vakuum. Råproduktet ble renset på en reversfase-"flash"-kolonne og eluert med 10, 20 og 30% acetonitril i vann (inneholdende 0,1% trifluoreddiksyre) for fjerning av polare urenheter (som gjenværende vancomycin), hvoretter produktet ble eluert med 70% acetonitril i vann (inneholdende 0,1% trifluoredddiksyre) for erholdelse av 9 g N<van->(N-Fmoc-2-n-decylaminoetyl)-vancomycin som trifluoreddiksyresaltet (4,3 mmol, 56%).

N<van->(N-Fmoc-2-n-decylaminoetyl)vancomycin (100 mg) ble løst i 1 ml DMF (1 ml) og behandlet med piperidin (200 ul) i 30 minutter. Blandingen ble utfelt med eter, sentrifugert og vasket med acetonitril. Reversfase-preparativ HPLC (10-70% acetonitril i vann inneholdende 0,1% trifluoreddiksyre over et tidsrom på 120 minutter) ga N<v>an-2-

(w-decylamino)etyl-vancomycin som TFA-saltet.

Eksempel 3

Syntese av en forbindelse med formel III

(hvori R<15> er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3, R<17> er H og R23 er -N-(D-glukosamin)

N<van->(N-Fmoc-2-n-decylaminoetyl)vancomycin (100 mg, 48 umol, 1,0 ekv.) ble oppløst i 1 ml DMF og glykosamin-hydroklorid ble tilsatt (31 mg, 144 umol, 3,0 ekv.). Blandingen ble omrørt kraftig i 30 minutter (glukosamin-hydrokloridet ble ikke fullstendig oppløst), DTPEA (60 ul, 344 umol, 7,2 ekv.) ble tilsatt og blandingen ble kraftig omrørt i ytterligere 30 minutter. En oppløsning av benzotriazol-l-yl-oksy-tris-pyrrolidino-fos-fonium-heksafluorfosfat (PyBOP, 50 mg, 96 umol, 2,0 ekv.) og 1-hydroksybenzotriazol (14 mg, 104 umol, 2,2 ekv.) i 500 ul DMF ble fremstilt.PyBOP-oppløsningen ble tilsatt i 5 porsjoner på 60 ul med 5 minutters mellomrom til den kraftig omrørte suspensjon av de andre reaksjonsbestanddeler. Reaksjonsblandingen ble omrørt i ytterligere 30 minutter og deretter overført til acetonitril for utfelling. Faststoffet ble oppsamlet ved sentrifugering, løst i 1 ml A^A^-dimetylformamid og behandlet med 200 ul piperidin i 30 minutter. Overføring til eter for utfelling ble fulgt av sentrifugering og faststoffet ble vasket med acetonitril. Reversfase-preparativ HPLC (10-70% acetonitril i vann inneholdende 0,1% trifluoreddiksyre i løpet av 120 minutter) ga en forbindelse med formel III, hvori R<15> er-CH2CH2-NH-(CH2)9CH3 og R22 er-N-(D-glukosamin som trifluoreddiksyresaltet.

Eksempel 4

Syntese av en forbindelse med formel III

(hvori R<15> er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3 og R<22> er -NH-CH(COOH)CH2COOH)

HOBt (1,47 g, 10,9 mmol), PyBOP (7,57 g, 14,6 mmol) og bisfluorenylmetylester av L-asparginsyre (TFA, 6,26 g, 10,4 mmol) ble tilsatt til en grundig omrørt oppløsning av Nvan-(N-Fmoc-2-n-decylaminoetyl) vancomycin (20 g, 10,4 mmol) og DIPEA (5,44 ml, 31,2 mmol) i DMF (440 ml). Reaksjonen var fullstendig etter 1 time, vurdert ved MS. Blandingen ble overført til CH2CN (41) for utfelling og sentrifugert. Supernatanten ble avhelt og nedsentrifugert materiale løst i DMF (440 ml). Piperidin (44 ml) ble tilsatt og reaksjonsforløpet fulgt ved MS. Etter 1 time var reaksjonen fullstendig. Produktet ble utfelt ved dråpevis tilsetning til Et20 (41) under kontinuerlig omrøring over natten. Faststoffet ble oppsamlet via filtrering og tørket under vakuum. Det resulterende faststoffet ble så triturert med CH3CN og oppsamlet via filtrering og tørket under vakuum for erholdelse av det ønskede produkt som et off-white faststoff som ble renset ved reversfase-HPLC.

Eksempel 5

Syntese av en forbindelse med formel V

(hvori R<15> er H og R<23> er -CH2-NH-CH2CH2-NH-(CH2)9CH3)

50% vandig acetonitril (1,0 ml) ble tilsatt diaminoetan (30 mg, 0,5 mmol), 37% formalin (7,6 ul, 0,20 mmol) og vancomycin-hydroklorid (140 mg, 0,10 mmol). Etter omrøring i 3 timer ble produktet utfelt ved tilsetning av acetonitril (12 ml). Faststoffet ble isolert ved sentrifugering og deretter vasket med eter (12 ml). Det resulterende faststoffet ble tørket under vakuum og renset ved reversfase-HPLC (5-15% B i løpet av 40 min.) ved en gjennomstrømningshastighet på 50 ml/min.). Fraksjoner inneholdende det ønskede produktet ble identifisert ved massespektrometri, slått sammen og frysetørket for erholdelse av en forbindelse med formel V hvori R fyl er -CH2-NH-CH2CH2NH2 (85 mg) som et hvitt pulver. MS beregnet (MH+), 1520; funnet: 1520.

En oppløsning av forbindelsen fra trinnet ovenfor (80 mg, 0,040 mmol) i etanol (1,0 ml) og DMF (1,0 ml) ble tilsatt n-decanal (6,3 mg, 0,040 mmol), og blandingen ble omrørt i 45 minutter. Natriumcyanoborhydrid (0,1M i metanol, 400 ul, 0,040 mmol) ble deretter tilsatt og blandingen omrørt i 3 timer. Løsemidlene ble fjernet under vakuum, og restmaterialet renset ved preparativ HPLC. Fraksjoner inneholdende det ønskede produktet ble identifisert ved massespektrometri, slått sammen og frysetørket for erholdelse av den ønskede forbindelse som et hvitt pulver. MS beregnet (MH+), 1661; funnet 1661.

Eksempel 6

Syntese av en forbindelse med formel V

(hvori R<15> er -CH2-NH-CH2CH2-NH-(CH2)9CH3 R<22> er -N-(D-glukosamin) og R<23> er -CH2-N-(N-CH3-D-glukamin))

50% vandig acetonitril (10 ml) ble sekvensielt tilsatt N-metyl-D-glukamin (975 mg, 5,0 mmol), 37% formalin (84 ul, 1,1 mmol), DIPEA (348 ul, 2,0 mmol) og N<van->(N-Fmoc-2-n-decylaminoetyl) vancomysin (2,15 g, 1,030 mmol). Etter omrøring i 16 timer ble produktet utfelt ved tilsetning av acetonitril (80 ml). Faststoffet ble isolert ved sentrifugering, og deretter vasket med acetonitril (80 ml). Faststoffet ble løst i DMF (6,0 ml) og piperidin (2,0 ml). Etter 30 minutter ble produktet utfelt ved tilsetning av acetonitril (80 ml). Faststoffet ble isolert ved sentrifugering og deretter vasket med eter (80 ml). Det resulterende faststoffet ble tørket under vakuum og renset ved reversfase-

HPLC (10-35% B) over et tidsrom på 40 minutter ved en gjennomstrømmingshastighet på 50 ml/min.). Fraksjoner inneholdende det ønskede produkt ble identifisert ved massespektrometri, slått sammen og frysetørket for erholdelse av en forbindelse med formel V hvori R15 er -C^-NH-CHzCHz-NH-tCHzjgCHs og R23 er-CH2-N-(N-CH3-D-glukamin (1,34 g) som et hvitt pulver. MS beregnet (MH+), 1839; funnet 1839.

Forbindelsen ovenfor (tetra TFA-salt) (150 mg, 0,065 mmol) ble løst i DMF. Til denne oppløsningen ble det sekvensielt tilsatt D-glukosamin-hydroklorid (35 mg, 0,16 mmol), DIPEA (65 ul, 0,32 mmol) og en oppløsning av PyBOP og HOBt i DMF (3,85 ml av en oppløsning som var 0,02 for hver M, 0,077 mmol av hver). Etter 30 minutter ble produktet utfelt ved tilsetning av acetonitril (40 ml). Faststoffet ble isolert ved sentrifugering, og deretter vasket med acetonitril (40 ml). Det resulterende faststoffet ble tørket under vakuum og renset ved reversfase-HPLC (10-35% B over et tidsrom på 40 min. ved en gjennomstrømningshastighet på 50 ml/min). Fraksjoner inneholdende det ønskede produkt ble identifisert ved massespektrometri, slått sammen og frysetørket for erholdelse av den ønskede forbindelse som et hvitt pulver. MS beregnet (MH+), 2000; funnet 2000.

Eksempel 7

Syntese av en forbindelse med formel IV

(hvori R<15> er -CH2-NH-CH2CH2-NH-(CH2)9CH3 R<22> er -OH

og R<27> er -CH2C(0)OCH2CH3)

En oppløsning av vancomycin-monohydroklorid (3,72 g, 2,5 mmol) i DMF (35 ml) ble behandlet med diisoproøyletylamin (0,87 ml, 5,0 mmol) fulgt av N-Fmoc-n-decylami-noacetaldehyd (1,05 g, 2,5 mmol). Den resulterende reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 12 timer. Etylglykoskylat (2,5 mmol, 50% oppløsning i toluen) ble tilsatt, og reaksjonsoppløsningen ble omrørt ved 50°C i 6 timer. Reaksjonsblandinen ble avkjølt til romtemperatur og behandlet med NaCNBH3 (0,376 g, 6,0 mmol) fulgt av en oppløsning av TFA (0,58 ml, 7,5 mmol) i MeOH (35 ml). Etter 20 min. ble MeOH ffjernet under redusert rykk og råproduktet utfelt i acetonitril (400 ml). Faststoffet ble oppsamlet ved filtrering. Råproduktet ble renset ved preparativ HPLC for erholdelse av den ønskede forbindelse. MS (M + H) 1939,2 (M+, beregnet 1938.7).

Eksempl 8

Syntese av en forbindelse med formel IV

(hvori R<15> er -CH2-C(0)OCH3 R<22> er -OH

og R<27> er <->CH2C(0)OCH3)

En oppløsning av vancomycin-hydroklorid (7,43 g, 5,0 mmol) i DMSO (100 ml) ble behandlet med diisopropyletylamin (1,74 ml, 10,0 mmol) fulgt av metylbromacetat (0,842 g, 5,5 mmol) ved romtemperatur. Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur over natten. Råproduktet ble utfelt med acetonitril (1000 ml). Råproduktet ble oppsamlet og renset ved preparativ HPLC for erholdelse av det ønskede produkt. MS

(M + H) 1522,0 (M +, beregnet 1519,45).

Eksempel 9

Syntese av en forbidnelse med formel VIII

(hvori R<19> er -CH2-C(0)OC(CH3)3

Under nitrogen ble trifluoreddiksyresaltet av vancomycin-aglycon (385 mg, 310 umol) oppløst i Af.Af-dimetylformamid (4 ml). Kaliumkarbonat (400 mg, 2,9 mmol) ble tilsatt og blandingen omrørt kraftig ved romtemperatur i 55 minutter. Tert-butyl-kloracetat (44 fj.1, 310 umol) ble deretter tilsatt og blandingen omrørt kraftig over natten. Den urene reaksjonsblanding ble utfelt med dietyleter (40 ml) og faststoffet ble oppsamlet ved sentrifugering, vasket med acetonitril (40 ml) og løst i 10% vandig eddiksyre. Den ønskede forbindelse ble erholdt ved reversfase-HPLC-rensing (beregnet masse: 1256.4, observert (M +H); 1257,7).

Eksempel 10

Syntese av en forbidnelse med formel VIII

(hvori R<19> er -CH2CH2CH2-NH-(CH2)9CH3)

En hvit suspensjon av vancomycin-aglykon-TFA-salt (2,0 g, 1,59 mmol, 1,0 ekv.) Cs2C03 (1,81 g, 5,56 mmol, 3,5 ekv.) og DMF (34,0 ml) ble omrørt ved romtemperatur i 30 min. Deretter ble ^-butyl-N-(3-jodpropyl)karbamat (0,54 g, 1,9 mmol, 1,2 ekv.) tilsatt. Reaksjonsblandingen ble omrørt i 24 timer før reaksjonen ble stanset med eddiksyre. Den resulterende brunaktige oppløsning ble dryppet over i vann for erholdelse av en hvit utfelling. Vakuumfiltrering ga 1,5 g av et hvitt krystallinsk faststoff som ble anvendt i neste trinn uten ytterligere rensing.

Til en blanding av forbindelsen ovenfor (1,05 g, 0,75 mmol, 1,0 ekv.), DIPEA (0,65 ml, 3,75 mmol, 5,0 ekv.) og DMF (10 ml), ble det tilsatt Fmoc-Cl (0,19 g, 0,75 mmol, 1,05 ekv.) i porsjoner. Etter omrøring ved romtemperatur i 4 timer, ble TFA (0,6 ml) tilsatt for å stanse reaksjonen. Reaksjonsblandingen ble deretter dryppet over i 500 ml vann for dannelse av en hvit utfelling. Filtrering ga 1,1 g av et hvitt krystallinsk faststoff som ble anvendt i neste trinn uten ytterligere rensing.

Forbindelsen ovenfor (1,17 g) ble oppløst i 5 ml TFA, og omrørt ved romtemperatur i 2 timer. Deretter ble reaksjonsblandingen dryppet over i 200 ml vann for dannelse av en hvit utfelling. Filtrering ga 0,95 g av et brunaktig faststoff som ble anvendt i neste trinn uten ytterligere rensing.

Til en blanding av forbindelsen ovenfor (100 mg, 0,065 mmol, 1,0 ekv.) og decanal (26 ul, 0,13 mmol, 2,0 ekv.) i DMF (1 ml) ble det tilsatt DIPEA (34 ul, 0,20 mmol, 3,0 ekv.). Reaksjonsblandingen ble omrørt ved romtemperatur i 1 time. Deretter ble etanol (1 ml) og NaCNBEb (9 mg, 0,13 mmol, 2,0 ekv.) tilsatt til oppløsningen, fulgt av TFA (20 ul, 0,26 mmol, 4,0 ekv.). Omrøring ble fortsatt i 1 time ved romtemperatur. Etter at reaksjonen var fullført, ble reaksjonsblandingen utfelt i acetonitril. Filtrering ga et hvitt, krystallinsk faststoff som ble anvendt i neste trinn uten ytterligere rensing.

Forbindelsen ovenfor ble oppløst i 3 ml DMF, og tilsetning av 0,5 ml piperidin ga en lysebrun oppløsning. Etter omrøring ved romtemperatur i 2 timer ble reaksjonsblandingen triturert i acetonitril for erholdelse av et hvitt faststoff, en reversfase-HPLC-rensing ga den ønskede forbindelse. MS (M+H) beregnet: 1342,3; observert: 1342,8.

Ved å anvende fremgangsmåtene ovenfor og egnede utgangsmaterialer, ble forbindelsene vist i de foregående tabellene fremstilt. Massespektrometri-resultatene for disse forbindelsene var som følger:

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<*>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MIT

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MFT

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<+>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MHT

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<*>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MPT"

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH+

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<+>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<*>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MT-T

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<*>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MFT

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MET<*>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<+>

Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MH<*>Forbindelse nr. Ml-vekt (fri base) Observert MFT

Eksempel 11

Bestemmelse av antibakteriell aktivitet

A. In vrtro- bestemmelse av antibakteriell aktivitet

1. Bestemmelse av minimalt inhiberende konsentrasjoner fMIC) Bakteriestammer ble erholdt fra enten American Type Tissue Culture Collection (ATCC), Stanford University Hospital (SU), Kaiser Permanente Regional Laboratory i Berkeley (KPB), Massachusetts General Hospital (MGH), the Centers for Disease Control (CDC), San Francisco Veterans' Administration Hospital (SF V A) eller University of California San Francisco Hospital (UCSF). Vancomycinresistente enterococci ble fenotypebestemt som Van A eller Van B, basert på teicoplaninsensitiviteten. Noen vancomycinresistente enterococci som var blitt genotypet som Van A, Van B, Van Cl eller Van C2, ble erholdt fra Mayo-klinikken.

Minimale inhiberende konsentrasjoner (MIC) ble målt i en mikrofortynningsmedium-fremgangsmåte under retningslinjene til NCCLC. Rutinemessig ble forbindelsene seriefortynnet med Mueller-Hinton-medium i 96-brønners mikrotiterplater. Overnatts-kulturer av bakteriestammer ble fortynnet, basert på absorbansen ved 600 nm, slik at sluttkonsentrasjonen i hver brønn var 5 x IO<6> cfu/ml. Platene ble satt tilbake i en 35°C-inkubator. Neste dag (eller etter 24 timer for Enterococci-stammer), ble MIC bestemt ved visuell undersøkelse av platene. Stammene som ble rutinemessig analysert i utgangsanalysen, omfattet methicillinsensitive Staphylococcus aureus (MSSA), methicillinresistent Staphylococcus aureus, methicillinsensitive Staphylococcus epidermidis (MSSE), methicillin-resistente Staphylococcus epidermidis (MRSE), vancomycinsensitive Enterococcus faecium (VSE Fm), vancomycinsensitive Enterococcus faecalis (VSE Fs), vancomycinresistente Enterococcus faecium var også resistente mot teicoplanin (VRE Fm Van A), vancomycinresistent Enterococcus faecium sensitive overfor teicoplanin (VRE Fm Van B), vancomysinresistente Enterococcus faecalis også resistente overfor teicoplanin (VRE Fr Van A), vancomycinresistente Enterococcus faecalis sesitive overfor teicoplanin (VRE Fs Van B), Enterococcus gallinarium av Van A-genotypen (VRE Gm Van A), Enterococcus gallinarium av Van C-l-genotypen (VRE Gm Van C-l), Enterococcus casseliflavus av Van C-2-genotypen (VRE Cs Van C-2), Enterococccus flavescens av Van C-2-genotypen (VRE Fv Van C-2) og penicillinsensitive Streptococcus pneumoniae

(PSSP) og penicillinresistente Streptococcus pneumoniae (PSRP). Grunnet manglende evne til PSSP og PSRP til å vokse godt i Mueller-Hinton-medidum, ble MIC for disse stammene bestemt ved anvendelse av enten TS A-medium tilsatt defibrinert blod eller blodagarskåler. Forbindelser som hadde signifikant aktivitet mot stammene nevnt

ovenfor, ble så analysert for MIC-verdier i et større sett av kliniske isolater, innbefattet artene avgitt ovenfor så vel som ikke-artsbestemte koagulasenegative Staphylococcus både sensitive og resistente overfor methicillin (MS-CNS og MR-CNS). I tillegg ble de analyser for MIC mot gram-negative organismer, slike som Escherichia coli og Pneudomonas aeruginosa.

2. Bestemmelse av drepningstid

Eksperimenter for å bestemme tiden som var nødvendig for å drepe bakteriene, ble utført som beskrevet i Lorian, "Antibiotics in Laboratory medicine", 4. utgave, Williams og Wilkins (1991), hvis beskrivelse inkorporeres heri ved referanse i sin helhet. Disse eksperimentene ble normalt utført med både stafylokokk- og enterokokkstammer.

Kort beskrevet ble flere kolonier utvalgt fra en agarskål og dyrket ved 35°C under konstant omrysting inntil kulturen nådde en turbiditet på tilnærmet 1,5 x IO<8> CFU/ml. Prøven ble så fortynnet til tilnærmet 6 x IO<6> CFU/ml og inkubert ved 35°C under kon stant omrysting. Ved forskjellige tidsrom ble prøver uttatt og fem ti gangers seriefortynninger ble utført. "Helleskål"-metoden ble anvendt for å bestemme antallet kolonidannende enheter (CFU).

Forbindelsene ifølge foreliggende oppfinnelse var aktive i analysene ovenfor in vitro og viste et bredt aktivitetsspektrum.

B. In v/ vo- bestemmelse av antibakteriell aktivitet

1. Akutte tolererbarhetsundersøkelser i mus

I disse undersøkelser ble en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse tilført enten intravenøst eller subkutant og observert i 5-15 minutter. Dersom ingen uønskede virkninger oppstod, ble dosen økt i en ny gruppe mus. Denne øknsing av dosen fortsatte inntil dødelighet forekom, eller dosen var maksimalisert. Generelt begynte doseringen ved 20 mg/kg og ble økt med 20 mg/kg hver gang inntil den maksimalt tolererte dose (MTD) ble oppnådd.

2. Biotilgjengelightsundersøkelser i mus

Mus ble tilført en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse, enten intravenøst eller subkutant ved en terapeutisk dose (generelt tilnærmet 50 mg/kg). Dyregrupper ble

plassert i metabolske bur slik at urin og feces kunne oppsamles for analyse. Grupper av dyr (n=3) ble avlivet ved forskjellige tidspunkter (10 min., 1 time og 4 timer). Blod ble oppsamlet ved hjertepunksjon og de følgende organer uttatt: Lunge, lever, hjerte, hjerne, nyre og milt.

Vevene ble veid og forberedt for HPLC-analyse. HPLC-analyse av vevs homogenater og væsker ble anvendt for å bestemme konsentrasjonen av analyseforbindelse eller lii som forelå. Metabolske peodukter som følger av endringer av analyseforbindelsen ble også bestemt på dette punkt.

3. Septecemimodell i mus.

I denne modell ble en passende virulent stamme av bakterier (vanligvis S.aureus, E. Faecalis eller E. Faecium) tilført til mus (N=5 til 10 mus pr. gruppe) intrapeirtonealt. Bakteriene ble blandet med gnage-mucin fra galte for å øke virulensen. Bakteriedosen (normalt 10<5->10<7>) var tilstrekkelig til å indusere død i alle musene over et tidsrom på tre dager. En time etter tilførsel av bakteriene ble en forbindelse i følge foreliggende oppfinnelse tilført som en enkelt dose, enten intravenøst eller subkutant. Hver dose ble tilført til grupper på 5-10 mus, i doser som typisk varierte fra maksimalt tilnærmet 20 mg/kg til et minimum på mindre enn 1 mg/kg. En positiv kontroll (vanligvis vancomycin med vancomycin-sensitive stammer) ble tilført i hvert eksperiement. Dosen ved hvilken tilnærmet 50% av dyrene ble reddet ble beregnet fra resultatene.

5. Lårmodell for neutropeni.

I denne modell ble den anti-bakterielle aktivitet av en forbindelse ifølge oppfinnelse evaluert mot en passende virulent bakteriestamme (vanligvis S.aureus, E. Faecalis eller E. Faecium, sensitiv eller resistent overfor vancomycin). Musene ble i utgangspunktet gjort neuropene ved tilførsel av cyclophosphamid in en dose på 200 mg/kg på dag 0 og dag 2. På dag 4 ble musene infisert i forreste del av venstre lår ved intramuskulær injeksjon av en enkelt bakteriedose. Musene ble så tilført analyse-forbindelsen en time etter bakteriene og ved forskjellige senere tidspunkt (normalt 1, 2.5,4 og 24 timer), dyrene ble avlivet (3 mus pr. tidspunkt), låret utskåret og homogenisert, og antall CFU (kolonidannende enheter) ble bestemt ved utsåing på skåler. Blod ble også ut utsådd for å bestemme CFU i blodet.

5. Farmakokinetiske undersøkelser.

Hastigheten med hvilken en forbindelse ifølge foreliggende oppfinnelse fjernes fra blodet kan bestemmes i enten rotter eller mus. For rottene ble en kanyle innført i halsvenen hos forsøksdyrene. Analyseforbindelsen ble tilført ved injeksjon i halevenen, og på forskjellige tidspunkt (normalt 5,15, 30, 60 minutter og 2,4, 6 og 24 timer) ble blod tappet fra kanylen. Hos mus ble analyseforbindelsen også tilført via haleveneinjeksjon, og på forskjellige tidspunkt. Blod ble normalt erholdt ved hjertepunksjon. Konsentrasjonen av gjenværende analyse-forbindelse ble bestemt ved

HPLC.

Forbindelsene ifølge foreliggende forbindelse var aktive i in vivo analysene ovenfor og viste et bredt aktivitetsspektrum.

Claims

1. Forbindelse, karakterisert ved at den har formel II: hvori R<21> er en sakkarid gruppe som er kjennetegnet ved at den har følgende formel: hvori R<15> er-Ra<->Y-R<b->(Z)x; R16 er metyl; R<22> er-OH; R23 er hydrogen; R24 er hydrogen; R25 er isobutyl; R26 er <m>etyl; R27 er hydrogen; Ra er etylen, propylen eller butylen; R er alkylen med 8-12 karbonatomer; Y er svovel, -NH eller -NHS02-; Z er hydrogen; n er 1; x er 1; eller et farmasøytisk akseptabelt salt derav.

2. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R<15> er valgt fra gruppen som består av: - CH2CH2-NH- (CH2)9CH3; - CH2CH2CH2-NH- (CH2)8CH3; -CH2CH2CH2CH2-NH-(CH2)7CH3; -CH2CH2-NHS02-(CH2)9CH3; -CH2CH2-NHS02-(CH2)nCH3; -CH2CH2-S-(CH2)8CH3; -CH2CH2-S-(CH2)9CH3; - CH2CH2- S- (CH2)i0CH3; -CH2CH2CH2-S-(CH2)8CH3; -CH2CH2CH2-S-(CH2)9CH3; og - CH2CH2CH2CH2- S- (CH2)7CH3.

3. Forbindelse ifølge krav 1, karakterisert ved at R15 er -CH2CH2-NH-(CH2)9CH3.

4. Farmasøytisk sammensetning, karakterisert ved at den omfatter en farmasøytisk akseptabel bærer og en terapeutisk effektiv mengde av en forbindelse ifølge et hvilket som helst av kravene 1-3.

5. Forbindelse ifølge hvilket som helst av kravene 1-3 for bruk som et medikament.

6. Anvendelse av en forbindelse ifølge hvilket som helst av kravene 1-3 for fremstilling av et medikament for behandling av et pattedyr som har en bakteriell sykdom.