NO144153B - Fremgangsmaate for fremstilling av delta3-7-acylamido-3-metyl-cefem-4-karboksylsyrer - Google Patents

Description

Foreliggende oppfinnelse angår en fremgangsmåte

for fremstilling av A^7-acylamido-3-métyl-cefem-4-karpoks,ylsyrer ved omleiring av de tilsvarende 6-acylamidopenicillansyre-

sulfoksyder hvis karboksylgruppe er beskyttet, ved forhøyd temperatur og under sure betingelser, med derpå følgende avspaltning av karboksylbeskyttelsesgruppen.

Fra CA 817883 er det kjent at man kan forbedre

den av R.B. Morin et al. ibeskrevne omleiring av penicillin-

sulfoksyder til desacetoksyeefalosporiner (se U.S. patent nr. 3275626) ved at man omleirer esteren i nærvær av 5% eddiksyréanhydrid i dimetylformamid: sammenlign også E.H.

Flynn, "Cephalosporins and Penicillins", 1972, side 185.

I DE-OS 2006689 er det beskrevet en ytterligere

forbedring av fremgangsmåten for fremstilling av desacetoksycefalosporansyreestere ved oppvarming av penicillin-sulfoksydestere, spesielt penicillin-V-sulfoksydestere, i et tertiært karboksamid, fortrinnsvis dimetylacetamid,

dimetylformamid eller N-metyl-2-pyrrolidon, i nærvær av en sulfonsyre samt et vannbindende middel. Med penicillin-V-sulfoksydmetylesteren som eksempel forløper reaksjonen

skjematisk som følger:

Ytterligere fremgangsmåter for fremstilling

av desacetoksycefalosporansyreestere ved omleiring av de tilsvarende 6-acylamidopenicillansyresulfoksydestere er beskrevet i DE-OS 2011351 og 2011376. For fremstill-

ing av de frie syrer eller disses salter må estergruppen spaltes av i et ytterligere trinn. Dette fører nødven-

digvis til tap av utbytte.

Ved anvendelse av den av eddiksyréanhydrid eller

-syre katalyserte omleiring på penicillin-V-sulfoksyd fant Morin et al., "J. Am Chem. Soc", bind 91 (1969), side 1401, det dekårboksylerte fenoksyacetamidocefalosporin som hoved-produkt : Foreliggende oppfinnelse har til oppgave ut fra 6-acylamidopenicillansyresulfoksyder i fri syreform med formel umiddelbart å fremstille de tilsvarende desacetoksycefalospo-ransyrer med formel

der -NR.^2 nar den i ingressen til krav 1 angitte betydning, som sådanne eller i form av alkalimetall- eller aminsalter derav, ved en "enkolbe" metode som på enkel måte kan gjennom-føres og som forløper med gode utbytter. Denne oppgave løses ved foreliggende oppfinnelse. Fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen fremgår av kravets karakteriserende del.

Nedenfor sammenlignes ved hjelp av en tabell fremgangsmåten i henhold til den kjente teknikk og fremgangsmåten ifølge foreliggende oppfinnelse.

Bemerkninger:

Al: Dette reaksjonstrinn er i DE-OS 2011351 og 2011376 kun beskrevet i generell form. Foretrukket er i disse DE-OS 2,2,2-trikloretylester. Derfor ble som kjent teknikk BE-PS 71^748 nevnt, der fremstillingen av 2,2,2-trikloretyl-esteren av penicillin G er beskrevet med et utbytte på 65$. Ved denne kjente fremgangsmåte har man altså

allerede før ringutvidelsen et tap på 35$, beregnet på

utgangsmaterialet.

A2: Fremstillingen av sulfoksydet forløper ikke i 100 55-ig utbytte. Derfor er denne verdi satt i parentes. Dette ' trinn har dog ingen innflytelse på sammenligningen mellom de to fremgangsmåter, da det samme trinn i fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen gjennomføres under tilsvarende betingelser, og det ikke kunne fastslås vesent-lige forskjeller.

A3: Trinnet med omdanning av penSO-esteren til cefesteren ble angitt med et utbytte på 80%. Denne verdi er. basert på det utbytte av urent sluttprodukt som ble oppnådd umiddelbart fra reaksjonsblandingen. Man skal påpeke dette da utbyttene i eksempel 6 i DE-OS 2011351 og eksempel 68 i DE-OS 2011376 er eksepsjonelt høye og dermed ikke uttrykk for en generell regel. I DE-OS 2011351 beskriver 17 av 21 eksempler og i DE-OS 2011376 66 av 73 eksempler omsetting med 2,2,2-tri-kloretylestere. I DE-OS 2011351 er det i 4 av de 17 eksempler og i DE-OS 2011376 i 5 av 66 eksempler angitt ukorrigerte utbytter på over 805?. Herved skal man passe på at det av og til er to fraksjoner som bidrar til utbytteverdien. Da det kun i 9 eksempler av til sammen 83 (17+66) er angitt et utbytte på

over 8052, synes det rettferdiggjort å fastsette den nedre verdi for utbyttene i de kjente fremgangsmåter

til 8052.

A4: De utbytter som er angitt i de nevnte DE-OS må korri-geres. Av praktiske grunner synes det rettferdiggjort å innføre en renhetskorreksjonsfaktor på 0,90

med hvilken man må multiplisere de angitte utbytter.

A5: Dette trinn- er i de anførte DE-OS kun beskrevet i generell form. Det er ikke kjent noen litteratur der dette trinn spesielt er beskrevet. Litteraturen som foreligger hva angår dette trinn, gir grunn til å anta at karboksylbeskyttelsesgruppen vanligvis forblir uangrepet inntil de etterfølgende reaksjoner, nemlig avspaltingen av sidekjeden, er gjennomført. Erfaringsmessig synes et utbytte på 81% ved avspalting av trikloretylestergruppen ytterst usannsynlig. Det er mer realistisk å sette denne verdi til ca. 70%.

Fra de i de kjente fremgangsmåter angitte utbytter for de enkelte trinn oppnår man et totalutbytte på

37, H% rent sluttprodukt.

Bl: Her gjelder de samme betraktninger som anført ovenfor

for A2.

B2: Ved dette trinnet dreier det seg om fshemgangsmåten

ifølge oppfinnelsen. Utbyttet er:beregnet på den rene forbindelse. Utbyttet ble bestemt mikrobiologisk. • Utbytteverdien på 39,^% ble beregnet ut fra reaksjons-skj emaet.

B3: Isoleringen er beskrevet spesielt i eksempel 1. Det mikrobiologisk bestemte utbytte utgjør 83??, mens utbyttet av effektivt isolert forbindelse utgjør 78%.

Ved isoleringen opptrer et tap av utbytte på høyst

5%.

Fra det ovenfor anførte reaksjonsskjema kan

man slutte følgende.

Hvis fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen skulle skje ved et totalutbytte på J>7»^%, ville den være den kjente fremgangsmåte overlegen kun med henblikk på utbytte. Fremgangsmåten medfører dog også et betydelig teknisk fremskritt.

Fra DE-OS 2006689 er det kjent at reaksjons-vannet må separeres ved ringutvidelse. Ved fremgangs-

måten ifølge oppfinnelsen er dette spesielt nødvendig

fordi syreanhydridfunksjonen i de forbindelser som anvendes ifølge oppfinnelsen er vannømfindtelige. Anvendelsen av slike funksjonelle grupper har på den annen side spesielle fordeler, idet de etter ferdig reaksjon lett lar seg spalte av. Også dette er kjent f.eks. fra den i AT 279803 beskrevne omsetting. Anvendelsen av spesielle organosilisiumforbindelser av den

i kravet nevnte type for vannseparering under ringutvidelsen, kan dog ikke ansees som nærliggende. Ved ringutvidelse av penicillinsulfoksyder med anhydrid-karboksylbeskyttelses-grupper ble det i omfangsrike forsøk undersøkt et stort antall forbindelser som binder vann, enten kjemisk eller fysikalsk. Eksempler på undersøkte forbindelser er: etoksyacetylen, molekylsikter,

dicykloheksylkarbodiimid,

fosforpentoksyd, fenyltrietoksysilan, tetraetoksysilan, etyltrietoksysilan, metyltriacetoksysilan,

fenyltriacetoksysilan,

ortomaursyretrietylester,

dimetoksypropan, vinyletyleter,

2,3-dihydro-4H-pyran og eddiksyréanhydrid.

Ikke med noen av forbindelsene skjedde en ringutvidelse. Derav må man slutte at enten er reaksjonsevnen for de anvendte anhydrider overfor vann for høy slik at det vannbindende middel er uvirksomt, eller at det vannbindende middel forstyrrer ringutvidelsen.

På den annen side er et vanlig silylerings-middel slik som trimetylklorsilan som kommer i betraktning som utvalgt middel for silyleringsfremgangsmåter, uegnet for løsning av oppgaven ifølge oppfinnelsen, i det minste hvis det ikke tas ytterligere forhåndsregler. Heller ikke ved anvendelse av overskuddsmengder av denne forbindelse både til beskyttelse av karboksylgruppen og til separering av vannet, skjer det noen ringutvidelse hvis det ikke tilsettes bestemte baser i stort overskudd til reaksjonsblandingen. Denne utførelsesform er foreslått i DE-OS 2107650. Ringutvidelsen skjer her, dog er utbyttene lavere

enn i foreliggende fremgangsmåte.

To ytterligere sterke fordommer mot anvendelse av andre kjente silyleringsmidler som bis-(trimetylsilyl)-acetamid (BSA) og beslektede forbindelser måtte overvinnes.

a) Disse ytterst aktive silyleringsmidler silylerer og des-aktiverer syrer som er egnet som katalysatorer ved de

kjente fremgangsmåter, f.eks. den som er beskrevet i DE-OS 2011376. Ved omsetting av penicillin G-sulfoksyd

i dioksan med BSA i overskudd og den vanlige mengde fosforsyremonofenylester (en av de foretrukne katalysatorer) kunne det ikke fastslås spor av benzyldesacetoksy-eefalosporin i reaksjonsblandingen. b) En ytterligere sterk fordom mot anvendelse av BSA og beslektede silyleringsmidler for ringutvidelse av forbindelser som penicillin G-sulfoksyd kan man finne i publikasjoner av G.E. Gutowski i "Tetrahedron Letters", 1970, sidene 1779-1782, og_i tilsvarende U.S. patent nr. 3719667. Era disse publikasjoner fremgår det at penicillinsulfoksyder isomeriseres til 6a-epimeren av silylamider slik som BSA. Ved ringutvidelsen av disse 6a-epimerer oppnås de uønskede epimerer av cefalo-sporinene. Reaksjonstiden for epimeriseringen utgjør ved romtemperatur riktignok 168 timer. Reaksjons-hastigheten tiltar dog med en faktor 2-3 når reaksjonstemperaturen heves 10°C. Således forløper epimeriseringen ved 80°C i løpet av 15-150 minutter.

De ovenfor anførte betraktninger viser at de utmerkede resultater som oppnås ved fremgangsmåten for ringutvidelsen ifølge oppfinnelsen "ikke er nærliggende på bakgrunn av den kjente teknikk.

Noen av de syreanhydrider som dannes i trinn a)

er nye forbindelser. Hvis ønskelig, kan disse isoleres

fra reaksjonsblandingen før den virkelige ringutvidelses-reaksjonen i trinn b) utføres. Disse nye forbindelser er beskrevet i norsk patentsøknad nr. 22b2-73.

De i trinn b) anvendte organosilisiumforbindelser gir ved reaksjon med vann nøytrale forbindelser som ikke påvirker reaksjonsforløpet og som ikke hindrer isoleringen av A^-7-acylamido-3-nietylcefem-4-karboksylsyre.

Spesielt foretrukne organosilisiumforbindelser

er NjO-bis-(trimetylsilyl)-acetamid og N,N'-bis-(trimetylsilyl)-urinstoff som begge reagerer meget raskt med vann som oppstår under ringutvidelsen og danner heksametyldisiloksan og acetamid eller urinstoff, og således forhindrer avspalting av syreanhydridfunksjonen under ringutvidelsen på grunn av det oppståtte vann.

Mengden av organosilisiumforbindelse som tilsettes til reaksjonsblandingen i trinn b) må være så stor at alt vann som dannes under omsettingen fjernes fullstendig og slik at alle frie karboksylgrupper i det anvendte 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd silyleres. Det er nødven-

dig med minst lg molekvivalent av organosilisiumforbindelsen pr. mol 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd, nemlig 11 molekvivalent for silylering av karboksylgruppen og resten for å fjerne det dannede vann. Fortrinnsvis anvendes minst 2-4 molekvivalenter av organosilisiumforbindelsen pr. mol 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd.

I trinn b) kan syren settes direkte til reak-sj onsblandingen. Fortrinnsvis overføres syren til et salt ved hjelp av et alifatisk, cykloalifatisk, aromatisk eller heterocyklisk amin, fortrinnsvis heksametylentetramin,

anilin, difenylamin, N-metylanilin, dimetylanilin, pyridin,

et substituert pyridin, kinolin, et substituert kinolin, isokinolin eller er substituert isokinolin, pyrazol, imi-

dazol eller et substituert imidazol. Som substituenter kommer i betraktning f.eks. lavere alkyl-, aralkyl-, aryl-eller mono- eller di-(lavere)-alkylaminorester. Spesielle eksempler for substituerte pyridiner, kinoliner, isokino-

liner og imidazoler er de forskjellige pikoliner, 2-etylpyridin, 2-propylpyridin, 2,3~dimetylpyridin, 2,5-dimetyl-' pyridin, 2,6-dimetylpyridin, de forskjellige kollidiner, 2-dimetylaminopyridin, 3_metylisokinolin og N-metylimida-

zol. Fortrinnsvis anvendte baser er pyridin, kinolin og imidazol samt derivater derav. Fortrinnsvis anvendes

basen i overskudd beregnet på syren.

Saltet som dannes fra syren og basen kan dannes in situ i reaksjonsblandingen,-idet det i et vannfritt inert organisk oppløsningsmiddel oppløste 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd først omsettes med et halogenid med den generelle formel R -hal, der R har den i krav 1 angitte betydning. Det derved dannede halogenhydrogen bindes deretter av basen. Dette er fordelaktig fordi syreanh<y>driddannelsen derved forløper lettere og fordi penicillinsulfoksydringen er

•meget ømfindtelig overfor frie sterke syrer.

Det i trinn a) dannede halogenhydrogen

kan utgjøre syren som er nødvendig for ringutvidelsen av penicillinsulfoksydet eller kan supplere denne. Foretrukne molforhold for de i reaksjonsblandingen foreliggende forbindelser er pr. mol 6-acylaminopenicillansyresulfoksyd 1-4 mol syre, 1/4-4 ekvivalenter, og fortrinnsvis 1/3-1 ekvivalent R -hal og minst 2 ekvivalenter, og fortrinnsvis 3~7 ekvivalenter organosilisiumforbindelse; når syren anvendes sammen med basen, 1/10-10 mol, og fortrinnsvis 1/4-4 mol syre-basekompleks, 1/4-2 ekvivalenter, og fortrinnsvis 1/3-1 ekvivalent R -hal, minst 2 ekvivalenter,

og fortrinnsvis 3-7 ekvivalenter organosilisiumforbindelse, og fortrinnsvis en ytterligere mengde av basen;selv,

f.eks. 1-10 mol, hvorved fortrinnsvis mengden av ytterligere base tiltar i direkte forhold til den anvendte mengde syre-basekompleks. Med uttrykket "en ekvivalent" menes det antall mol R -hal eller organosilisiumforbind-

else som teoretisk er nødvendig for omsetting med 1 mol 6-acylaminopenicillansyresulfoksyd.

Syreanhydriddannelsen og ringutvidelsesreak-sjonen gjennomføres i et vannfritt organisk oppløsnings-middel, og eksempler på slike oppløsningsmidler er

acetonitril, klorbenzen, toluen, dietylmetylsulfonamid, dimetylformamid, N,N-dimetylacetamid, 1,2-dimetoksyetan,

dioksan, trietylenglykoldietyleter,

tetraetylenglykoldietyleter,

nitrobenzen, benzylcyanid,

eddiksyrebutylester,

eddiksyreisoaraylester,

oksalsyredietylester, anisol, benzen, karbontetraklorid, dimetylsulfoksyd, metyletylketon, metyl- eller etylisobutylketon og halogenalkaner, slik som 1,2-dikloretan, 1,1-dikloretan, 1-brom-l-kloretan, 1,2,3-triklorpropan, metylenklorid og kloroform.

Fortrinnsvis anvendes dioksan.

Ringutvidelsen gjennomføres ved temperaturer fra 50-l6o°C, og fortrinnsvis 60-130°C, og aller helst fra 70-110°C. Reaksjonstemperaturen holdes under l60°C for å holde dannelsen av spaltingsprodukter lavest mulig. Vanligvis avstemmes reaksjonstemperatur og -tid mot hverandre for å oppnå gode utbytter av A^-7-acylamido-3-metylcefem-4-karboksylsyre. Ved lave temperaturer trenger man lengere reaksjonstider og ved høyere temperaturer kortere reaksjonstider. F.eks. utgjør reaksjonstiden ved 80, 90 hhv. 100°C omtrent 24, 10 hhv. 6 timer.

I en foretrukken utførelsesform av fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendes pr. mol 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd, f.eks. benzylpenicillinsulfoksyd, 1-4 mol syre, og fortrinnsvis bromhydrogensyre eller saltsyre, 1,5-15 mol base, og fortrinnsvis a-pikolin, hvorved basemengden alltid er større enn syremengden, og 2-4 mol N,0-bis-(trimetylsilyl)-acetamid. I dette tilfellet gjennomføres omsettingen ved temperaturer fra 80-110°C

i et vannfritt inert oppløsningsmiddel, fortrinnsvis dioksan.

I en annen foretrukken utførelsesform av oppfinnelsen benyttes det pr. mol 6-acylamidopenicillansyresulfoksyd 1/3-1 ekvivalent acetylbromid, 1,5-15 mol base, fortrinnsvis a-pikolin, hvorved mengden av basen alltid er større enn mengden av syre som dannes, og l,5-3 mol N,0-bis-(trimetylsilyl)-acetamid eller N,N'-bis-(trimetylsilyl)-urinstoff *

Por hydrolysen i trinn c) kan reaksjonsblandingen etter avkjøling ekstraheres med vann som f.eks. ved hjelp av fortynnet vandig kaliumhydroksydoppløsning er innstilt til pH 7» Fra den vandige oppløsningen kan man etter vask-ing med et organisk oppløsningsmiddel slik som eddiksyrebutylester oppnå A~<*->7-acylamido-3-metylcefem-4-karboksyl-syre (f.eks. 7_fenylacetamidoderivatét) eller dennes salt: (a) ved tilsetting av en vandig oppløsning av en syre og fra-filtrering av den utfe-lte desacetoksycefalosporansyre; (b) ved ekstrahering med et organisk oppløsningsmiddel ved en pH-verdi under 4,5 og inndamping av ekstrakten, hvorved syren krystalliserer ut; (c) ved tilsetting av n-butanol, fjerning av. vannet og utkrystallisering av kaliumsaltet av syren fra butanol-oppløsningen; (d) ved ekstraksjon med et organisk oppløsningsmiddel ved en pH-verdi under 4,5> derpå følgende tilsetting av et alkalimetallsalt slik som kaliumacetat, eller en oppløsning av et alkalimetallsalt, f.eks. kalium-2-etylheksanoat, eller av et amin, f.eks. trietvlamin eller cykloheksylamin, i et organisk oppløsningsmiddel og avfiltrering av det utfelte alkalimetall- eller aminsalt av syren; eller (e) ved ektraksjon med et organisk oppløsningsmiddel 'ved en pH-verdi under 4,5 og utfelling av desacetoksycefalosporansyre 'ved tilsetting av et apolart organisk oppløsningsmiddel slik som dietyleter eller cyklo-heksan.

Ved gjennomføring av omsettingen i et med vann blandbart organisk oppløsningsmiddel kan A^-7-acylamido-3_ metylcefem-4-karboksylsyren separeres ved å helle reaksjonsblandingen i vann og å tilsette et organisk oppløsnings-middel. Det må tilsettes en tilstrekkelig mengde vann og organisk oppløsningsmiddel for å oppnå separering av blandingen i to faser. Den organiske fase reekstraheres med vann ved en pH-verdi lik 7 og de forenede vandige faser vaskes med et organisk oppløsningsmiddel slik som eddiksyrebutylester og behandles deretter som angitt ovenfor under punktene (a)-(e) for å oppnå A^-desacetoksycefalosporansyren eller salter derav. En annen mulighet for å avslutte reaksjonen består i å dampe av det organiske oppløsningsmiddel und-

er redusert trykk, oppløse den amorfe rest i et med vann ublandbart oppløsningsmiddel og å tilsette vann. Etter inn-stilling av pH-verdien til 7 kastes den organiske fasen.

Den vandige oppløsning vaskes med et organisk oppløsnings-middel og behandles deretter som angitt ovenfor under punktene (a)-(e). Reaksjonsblandingen kan også opparbeides ved å helle den i en vandig syreoppløsning med en pH-verdi på

ca. 2 under omrøring og med etterfølgende avfiltrering av desacetoksycefalosporansyren.

Utbyttet av A"^-7-acylamido-3-metylcefem-4-karboksylsyre avhenger ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen av de anvendte reagenser og reaksjonsbetingelser. Generelt oppnår man imidlertid utbytter på mer enn 45-70,

og sågar over 90%, beregnet på 6-acylamidopenicillansulf-oksyd.

Ved fremgangsmåten ifølge oppfinnelsen anvendes som utgangsforbindelser fortrinnsvis slike 6-acylamidopenicillansyresulfoksyder som er oppnådd ved fermentering slik som benzylpenicillin eller fenoksymetylpenicillin.

Eksemplene skal forklare oppfinnelsen nærmere. I de eksempler hvor utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre er bestemt ved en mikrobiologisk prøve, kan syren oppnås ved behandling av reaksjonsblandingen i henhold til det følgende eksempel 1.

EkseniDel_I

Til 10,5 g (30 mmol) benzylpenicillinsulfok-

syd ble det etter hverandre tilsatt 195 ml dioksan, 25 ml

(102 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid, 6 ml (61 mmol) a-pikolin og en 5>8-molar oppløsning av .a-pikolinhydrobromid i diklormetan (5,2 ml, 30 mmol a-pikolinhydrobromid). Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Etter koking under tilbakeløp av reaksjonsblandingen i 6 timer ved en temperatur på 102°C, ble den avkjølt til 20°C og-helt opp i 1500 ml isvann. Deretter ble 650 ml etylacetat og 50 ml butylacetat tilsatt og under omrøring ble pH-verdien justert til 7,0 med HN-kaliumhydroksydopp-løsning. Blandingen ble tillatt å skille seg og det organiske sjikt ble satt tilside. Det vandige sjikt ble vasket med 300 ml etylacetat og 50 ml butylacetat. Det resulter-ende organiske sjikt ble kombinert med det andre som var oppnådd på forhånd og de kombinerte sjikt ble omekstrahert med 200 ml av en 0,75-molar vandig kaliumfosfatoppløsning som var bufret til pH 7. Ekstraktet ble tilsatt til den vandige hovedoppløsning. Denne kombinerte vandige :blanding mneholdt9>2 g av kaliumsaltet av A3^~7~fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre, dvs. A^-benzyldesacetoksy-cefalosporin i et utbytte på 83%, bestemt ved mikrobiologisk prøving ved bruk av Escherichia coli som forsøksmikro-organisme.

Etter tilsetting av 500 ml butylacetat til den vandige oppløsning ble blandingen omrørt og pH-verdien ble justert til 2 med 4N-svovelsyre. Blandingen ble satt hen og den organiske ekstrakt ble separert. Det vandige sjikt ble omekstrahert med 250 ml butylacetat. De kombinerte butylacetatekstrakter ble filtrert ;med et vannav-støtende filter. Det vandige sjikt, som fremdeles inneholdt noe A^-7-fenylacetamidodesacetoksycefalosporansyre ble kassert. Til butylacetatoppløsningen ble det deretter under heftig omrøring tilsatt 2,65 g (27 mmol) vannfritt, finpulverisert kaliumacetat. Etter omrøring i 3 timer ved romtemperatur, ble bunnfallet isolert ved filtrering, vasket med noe butylacetat og tørket i vakuum ved 30°C, noe som ga 10,2 g av kaliumsaltet av a3~7-fenylacetamido-desacetoksyciefalosporansyre med en renhet på 85%, bestemt ved mikrobiologisk prøving (utbytte 23,5 mmol, 78%).

X maks. (H20): 262 nm. (E^ cm : 175).

Strukturen ble bestemt ved IR- og PMR-spektra. Analysen av PMR-spektret var som følger:

PMR (som kaliumsaltet i D20, verdier i ppm)

<5 : 1,94 (s,3); 2,99 (d,J = l8 Hz,l); 3,44 (d,J = 18 Hz,l); 3,62 (s,2); 4,97 (d,J=4,5 Hz,l)j 5,58

(d,J=4,5 Hz,i); 7,27 (s,5).

Natriumsaltet av 2,2-dimetyl-2-silapentyl-5-sulfo-nat ble benyttet som intern referanse.

Eksemgel_II

(a) 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd ble tilsatt til en blanding av 20 ml av en oppløsning av 3,0

mmol hydrogenbromid i dioksan og 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis-(trimetylsilyl)acetamid. Trimetylsilylderivatet av benzyl-penicillinsulf oksyd ble dannet in situ. Reaksjonsblandingen ble oppvarmet til 102°C. Reaksjonen ble fulgt av tynnsj iktkromatografi.

Etter 6 timer var det intet penicillinsulfok-

syd tilbake i reaksjonsblandingen. Prøver på 5 ml ble tatt og helt opp i 35 ml av en 0,75~molar vandig kalium-fosfatoppløsning som var bufret til pH 7. Den vandige oppløsning ble vasket med 10 ml etylacetat og fortynnet med vann til 50 ml. Mengden av kaliumsaltet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre i den vandige oppløsning ble anslått ved en direkte mikrobiologisk prøve ved bruk av Escherichia coli som forsøksmikro-organisme. Etter 6 timer var utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre 47%• (b) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at 18 ml toluen og 2 ml av en 1,5-molar oppløsning av hydrogenbromid i dioksan ble benyttet i stedet for 20 ml dioksan. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 46%,

bestemt ved mikrobiologisk prøving.

(c) Forsøket som er beskrevet under (a) ble

gjentatt med den forskjell at en ytterligere mengde på 0,9 ml .(9 mmol) a-pikolin ble benyttet. Utbyttet av A -7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 82%, bestemt ved mikrobiologisk prøving.

Eksemgel_III

Til 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd

ble det etter hverandre tilsatt 20 ml dioksan, 3,2 ml (13 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid og 0,57 g (3 mmol) p_-toluensulfonsyre. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksydet ble dannet in situ. Etter oppvarming av reaksjonsblandingen i 6 timer til 101°C, var det intet sulfok-

syd tilbake. Etter opparbeidelse av reaksjonsblandingen slik som i eksempel II, var utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyren 41%, bestemt ved mikrobiologisk prøving.

Eksempel_IV

En blanding av 2,1 g (6 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 20 ml kloroform, 5 ml (20 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid og 2 ml av en 3,3-ni oppløsning av a-pikolinhydroklorid (6,6 mmol) i dikloretan oppvarmes 24 timer til.84°C. Utbyttet av A^-7-fenylacetamidodesacetoksycefalo-sporansyre var 53% av det teoretiske slik det i henhold til eksempel II kan bestemmes ved mikrobiologisk prøving.

Eksempel_V

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 10 ml benzylcyanid, 10 ml (100 mmol) a-pikolin,

3 ml 3,3-molar oppløsning av a-pikolinhydroklorid (10

mmol) i 1,2-dikloretan og 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetyl-silyl)-acetamid ble oppvarmet til 95°C Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksydet ble dannet in situ. Etter 6 timer var utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksyeefalosporansyre 48%, bestemt ved mikrobiolog-

isk prøving ved bruk av den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II.

Eksem<De>l_VI

Forsøket som er beskrevet i eksempel V ble gjentatt, bortsett fra at 15 ml benzylcyanid og 5 ml (50 mmol) a-pikolin ble benyttet. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A 3- J-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var etter 6 timers oppvarming til 95°C 48%, bedømt ved den mikrobiologiske prøve som er beskrevet i eksempel II.

<Eksemp>_<el>_<VII>

Forsøket som er beskrevet i eksempel V ble gjentatt, bortsett fra at 17>5 ml benzylcyanid, 2,5 ml (25 mmol) a-pikolin og 2 ml av en 3,3-molar oppløsning av a-pikolinhydroklorid (6,6 mmol) i 1,2-dikloretan, ble benyttet. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var etter 6 timers oppvarming til 95°C 48%, bedømt ved mikrobiologisk prøving ved bruk av den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II.

Eksemgel_VIII

En blanding av 1 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 15 ml benzylcyanid, 7,2 ml (72 mmol) pyridin,

2,5 ml (10 mmol) N,C—bis(trimetylsilyl)-acetamid og 0,27 ml (1 mmol) av en 3,3-molar oppløsning av a-pikolinhydroklorid ble oppvarmet til 90°C. Trimetylsilylderi-

vatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ.

Etter 6 timer var utbyttet av A^~7~fenylacetamidodesacet-oksycefalosporansyre 38%, bedømt ved mikrobiologisk prøving ved bruk av den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel

II.

_Eks_emp_e_l _ IX

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 20 ml benzylcyanid, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis-(trimetylsilyl)-acetamid og 0,24 g (1,5 mmol) pyridinhydrobromid ble oppvarmet til 90°C. Trimetylsilylderi-

vatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ.

Etter 10 timer var utbyttet av A^-fenylacetamidodesacet-oksyCefalosporansyre 54%, bedømt ved mikrobilogisk prøving.

Eksem<p>.el_<X>

Forsøket som er beskrevet i eksempel IX ble gjentatt -ved bruk av 0,48 g (3 mmol) i stedet for 0,24 g pyridinhydrobromid og med tilsetting av 0,3 ml (3 mmol) a-pikolin. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Etter oppvarming i 10 timer til 90°C var utbyttet av A~<*->7-fenylacetamidodesacetoksycefalosporansyre 59%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

Eksemgel_XI

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 20 ml dioksan, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid, 0,48 g (3 mmol) pyridinhydrobromid og 0,3 ml (3 mmol) a-pikolin ble oppvarmet til 85°C. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Etter 22 timer ble reaksjonsblandingen helt opp i 150 ml av en 0,75-molar kaliumfosfatoppløsning (vandig) som var bufret til pH 7 og vasket med 50 ml kloroform. pH-verdien i det vandige lag ble justert til 2 i nærvær av 50 ml etylacetat. Etylacetatsjiktet ble vasket med vann og tørket over vannfri natriumsulfat. Ved fordamping av etylacetatet ble det oppnådd 1 g A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre med en renhet på 56%, bedømt ved PMR, ved bruk av 2,6-dikloracetofenon som intern referanse.

EksemB<el_X>II

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 20 ml dioksan, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis-(trimetylsilyl)acetamid, 0,5 ml (3 mmol) av en 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i diklormetan og 0,6 ml (6 mmol) a-pikolin ble oppvarmet til 102°C, under oppvarming. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksydet ble dannet in situ. Etter 6 timer ble reaksjonsblandingen helt opp i en blanding av 200 ml av en 0,75-molar vandig kaliumfosfatoppløsning som var bufret til

pH 7 og 50 ml etylacetat. Det bufrede vandige sjikt ble vasket med 50 ml etylacetat og, etter justering av pH-

verdien til 2, ble det vandige sjikt ekstrahert to ganger med 100 ml etylacetat. Etter tørking over magnesiumsulfat ble etylacetatet fordampet under redusert trykk. Resten (1,07 g) inneholdt 70% A^-7-fenylacetamidodesacetoksycéfalo-sporansyre, bedømt ved ultraviolett- og PMR-spektra.

(Utbytte 2,25 mmol; 75%).

Eksempel_XIII

0,64 g (3,3 mmol) trietylbromsilan ble tilsatt

til en blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfok-

syd, 20 ml dioksan og 0,9 ml (9 mmol) a-pikolin. Etter omrøring i en halv time ble trietylsilylderivatet av ben-zylpenicillinsulf oksyd dannet in situ, noe som ble bekreftet ved PMR. Deretter ble 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid tilsatt, og blandingen som inneholdt a-piko-

o

linhydrobromid ble oppvarmet i 4 timer til 102 C. Etter behandling av reaksjonsblandingen slik som beskrevet i eksempel II var utbyttet av A^~7-fenylacetamidodesacetoksy-cefalosporansyren 73%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

Eksemgel_XIV

Til en blanding av 2 ml (3 mmol) av en 1,5-

molar oppløsning av hydrogenklorid i benzylcyanid, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid og 0,9 ml (9 mmol) a-pikolin i 19 ml benzylcyanid ble det tilsatt 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd. Blandingen ble opp-

varmet til 95°C i 6 timer, og utbyttet av A^-7~fenylacet-amidodesacetoksycefalosporansyre som var dannet ble bedømt ved den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II og utgjorde 48%.

Eksempel_XV

(a) Til 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd ble det tilsatt 18 ml dioksan, 2,5 ml N,O-bis-(trimetylsilyl )acetamid, (10 mmol), og 0,9 ml a-pikolin (9 mmol).

Etter få minutter ble 2 ml av en 1,5-molar oppløsning av hydrogenbromid (3 mmol) i dioksan tilsatt, og den resul-terende blanding ble oppvarmet i 6 timer til 101°C. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksydet

ble dannet in situ. Behandlingen av reaksjonsblandingen,

slik som beskrevet -i eksempel II ga et utbytte av en A -7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre på 97%, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (b) En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid,

0,3 ml (3 mmol) a-pikolin og 0,25 ml (1,5 mmol) av en 6-

molar oppløsning av a-pikolinhydrogenbromid i 20 ml dioksan ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer. Trimetylsilylderi-

vatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A"^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 82%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

(c) Man går fram som under (b), anvender imidlertid 700 mg (3 mmol) pikrinsyre i stedet for a-pikolinhydrobromid. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd oppstår in situ. Utbyttet av A^~7~fenylacetamido-desacet-oksyeefalosporansyre utgjorde 4755 av det teoretiske, be-

stemt ved mikrobilogisk prøving.'

Eksempel_XVI

(a) 530 g (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd ble suspendert i 10 ml dioksan. Etter tilsetting av 0,45

ml (4,5 mmol) a-pikolin, ble den klare oppløsning avkjølt til 0°C. Under heftig omrøring ble 0,05 ml (0,5 mmol) fosfortribromid tilsatt. Blandingen ble omrørt i 30 min-

utter ved 0°C. Anhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd og fosfortribromid ble dannet in situ. Deretter ble 0,9 ml (3,5 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid til-

satt. Etter 4,5 timers koking under tilbakeløp var mengden t?- l- fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre som var dannet 85%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

(b) Forsøket som er beskrevet under-(a) ble

gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,05 ml

(0,5 mmol) acetylbromid i stedet for fosfortribromid. Mellomproduktet som ble dannet i dette tilfellet var acetylanhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 87%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

(c) Forsøket som er beskrevet under (b) ble gjentatt med den forskjell at acetylbromidet ble tilsatt mens blandingen hådde romtemperatur. Utbyttet var 83% av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (d) Forsøket som er beskrevet under (b) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,36 ml (4,5 mmol) pyridin i stedet for a-pikolin. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var SH%. (e) Forsøket som er beskrevet under (d) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,07 ml (1>0 mmol) i stedet for 0,05 ml acetylbromid. Utbyttet av A^-7-fenyl-. acetamido-desacetoksycefalosporansyre var 92%. (f) Forsøket som er beskrevet under (d) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,14 ml (2,0 mmol) i stedet for 0,05 ml acetylbromid. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 93%. (g) Forsøket som er beskrevet under (d) ble gjentatt med den forskjell at 0,05 ml oksalylbromid ble benyttet i stedet for acetylbromid. Mellomproduktet som ble dannet var i dette tilfellet oksalylanhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd. Utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksyce-'falosporansyre var 69%. (h) Forsøket som er beskrevet under (e) ble gjentatt med den forskjell at 10 ml toluen ble benyttet som oppløs-ningsmiddel i stedet for dioksan. Acetylanhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A^-7-fenylacetamidp-desacetoksycefalosporansyre var 76%. (i) Forsøket som er beskrevet under (e) ble gjentatt med den forskjell at 10 ml butylacetat ble benyttet i stedet for dioksan. Utbyttet av A^~7_fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 78%.

Eksempel_XVII

En oppløsning av 10,5 g (30 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd i 150 ml dioksan og 7>2 ml (90 mmol) pyridin ble avkjølt til 6°C. Etter tilsetting av en oppløs-ning av 1,4 ml (18,5 mmol) acetylbromid i 50 ml dioksan, ble blandingen omrørt i 30 minutter ved 5°C. Acetylanhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Deretter ble l8 ml (70 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid tilsatt og reaksjonsblandingen ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer. Etter avkjøling ble blandingen helt opp i 1 liter.av en 0,2-molar vandig kaliumfosfatoppløsning som var bufret til pH 7> Etter justering av pH-verdien til 7 med 4 N kaliumhydroksyd-oppløsning, ble 600 ml butylacetat tilsatt. Blandingen ble rystet og etterpå ble de to sjikt tillatt å skille seg i en skilletrakt. Det vandige sjikt ble vasket med 400 ml butylacetat. De kombinerte butylacetatsjikt ble ekstrahert med 500 ml av en 0,75-molar vandig kaliumfosfatoppløsning som var bufret til pH 7 og ekstraktet ble tilsatt til den vandige hovedoppløsning.

De kombinerte vandige oppløsninger inneholdt

9,1 g av kaliumsaltet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksy-cef alosporansyre i et utbytte på 82%, bedømt ved ultraviolett spektroskopi og ved mikrobiologisk prøving ved bruk av Escherichia coli som forsøksmikroorganisme.

Kaliumsaltet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble isolert slik som i eksempel I

og ga 11,1 g med en renhet på 67%, bedømt ved mikrobiologisk, prøving (utbytte 757°)-

Eksem<p>el_<XV>III

(a) 530 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd ble' suspendert i 10 ml dioksan. Etter tilsetting av 0,45 ml (4,5 mmol) a-pikolin ble den klare oppløsning avkjølt til 0°C_. Under heftig omrøring ble 0,05 ml (0,7 mmol) acetylbromid tilsatt og blandingen ble om-

rørt i 30 minutter ved 0°C. Acetylanhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Deretter ble 1,35 g (6,6 mmol) N,N'-bis(trimetylsilyl)urea tilsatt,

og etter koking under tilbakeløp i 4,5 timer, ble mengden av A^-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre bedømt ved mikrobiologisk prøving. Utbyttet var 54%.

(b) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,05 ml

(0,5 mmol) fosfortribromid i stedet for acetylbromid. Mellomproduktet som ble dannet var i dette tilfellet anhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd og fosfortribromid. Utbyttet av A^~7_fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 33%, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (c) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 10 ml butylacetat i stedet for dioksan og 0,12 ml (1,5 mmol) acetylbromid i stedet for 0,7 mmol. Utbyttet av A^- J- fenylacetamido-desacet-oksyoefalosporasyre var 5^%. (d) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at 0,36 ml (4,5 mmol) pyridin i stedet for a-pikolin og 0,22 ml (2,5 mmol) trimetylbromsilan i stedet for acetylbromid ble benyttet.

Det dannede mellomprodukt var trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd. Utbyttet av A^-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 80%. (e) 525 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd og 76O mg (3,7 mmol) N,N'-bis(trimetylsilyl)urea ble suspendert i 10 ml toluen. Deretter ble 0,12 ml (1,5 mmol) pyridin og 0,12 ml (1,0 mmol) benzoylbromid tilsatt og blandingen ble oppvarmet til 100°C i 5 timer. Benzoyl-anhydridet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet som mellomprodukt. Utbyttet av A^-7~fenylacetamido-desacet-oksyeefalosporansyre var 57%, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (f) Forsøket som er beskrevet under (e) ble gjentatt med den forskjell at forskjellige andre syrederi-

vater ble benyttet i stedet for benzoylbromid. Resul-

tatene er angitt i den følgende tabell:

EksemDel_XIX_

525 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd og 1,4 g (8 mmol) N,N'-bis(trimetylsilyl)urea ble suspendert i 10 ml dioksan. 0,35 ml (2 mmol) av en 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i diklormetan ble tilsatt og blandingen ble oppvarmet til 100°C i 4 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Mengden av A^- J- fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre som var dannet ble dømt til 80% ved bruk av den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II.

Eksempel_XX

(a) 525 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd

og 1,05 g (5 mmol) N,N'-bis(trimetylsilyl)urea ble suspendert i 10 ml dioksan. 0,25 ml (3 mmol) pyridin og 0,15 ml (1,6 mmol) trimetylbromsilan ble tilsatt og blandingen ble oppvarmet til 100°C i 4,5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Mengden A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre som var dannet var 85%, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (b) Forsøket som er, beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at det ble benyttet 0,16 ml (1,6 mmol) a-pikolin i stedet for pyridin. Utbyttet var 85%. (c) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt med den forskjell at 0,83 ml (3,^ mmol) N,0-bis-(trimetylsilyl)acétamid ble benyttet i stedet for N,N'-bis(trimetylsilyl)urea. Utbyttet av A^-7~fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 69%, bedømt ved mikrobiologisk prøving.

Eksemnel_XXI

525 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd

og 1,05 g (5 mmol) N,N'-bis(trimetylsilyl)urea ble suspendert i 10 ml butylacetat. 0,23 ml (2,3 mmol) a-pikolin og 0,2 ml (2,2 mmol) trimetylbromsilan ble tilsatt. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd

ble dannet in situ. Etter oppvarming til 100°C i 4,5

timer var utbyttet av A^-7~fenylacetamido-desacetoksyGefalo-sporansyre 78%j bedømt ved mikrobiologisk prøving.

Eksemp_el_XXII

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 3»1 ml (15 mmol) heksametyldisilazan, 6 ml av en 0,5-molar oppløsning av hydrogenbromid i dioksan og 14 ml dioksan ble oppvarmet til 100°C i 4,5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A^_7~fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble bedømt ved den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II og utgjorde 48%.

Eksempel_XXIII

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 18 ml dioksan, 0,9 ml (9 mmol) a-pikolin,

2,6 g (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)-trifluoracetamid og 2 ml av en l,5_molar oppløsning av hydrogenbromid i dioksan ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A^-7~fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre som var dannet ble bedømt med mikrobiologisk prøving og utgjorde 73%.

Eksempel_XXIV

1)05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd ble suspendert i 15 ml dioksan, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis-(trimetylsilyl)acetamid, 1,2 ml (9 mmol) 2-metylkinolin og 6 ml av en 0,5-molar oppløsning av hydrogenbromid i dioksan ble tilsatt, og blandingen ble oppvarmet til 100°C i 4,5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Mengden A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble bedømt ved den fremgangsmåte som er beskrevet i eksempel II ved mikrobiologisk prøving ved bruk av Escherichia coli som forsøksmikroorganisme. Utbyttet var 49%.

Forsøket ble gjentatt med forskjellige andre baser enn 2-metylkinolin. Resultatene er angitt i følg-ende tabell.

Eksem£el_XXV

(a) En blanding av 525 mg (1,5 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 10 ml toluen, 0,12 ml (1,5 mmol) pyridin, 1,45 ml 59 mmol) N-metyl-N-trimetylsilyl-acetamid og 0,35 ml av en 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i diklormetan ble oppvarmet til 100°C i 5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Utbyttet av A ~7~fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 58%, bedømt ved mikrobiologisk prøving. (b) Det foregående forsøk ble gjentatt, bortsett fra at 1,7 ml (9,2 mmol) N-metyl-N-trimetylsilyl-trifluor-acetamid ble benyttet i stedet for N-metyl-N-trimetylsilyl-acetamid, Utbyttet av A^~7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 86%.

Eksempel_XXVI

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid, 0,6 ml (6 mmol) a-pikolin og 0,5 ml av en 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i metylenklorid i 20 ml dioksan ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ.

Mengden A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble bedømt slik som beskrevet i eksempel II

ved mikrobiologisk prøving. Utbyttet var 82%.

Forsøket ble gjentatt i andre oppløsningsmidler enn dioksan. Resultatene er angitt i den følgende tabell.

1

Ekjempel_XXVII

1,3 g (3 mmol) 2-etoksynaftyl-penicillinsulfoksyd, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid, 0,3 ml (3 mmol) a-pikolin og 0,25 ml (1,5 mmol) av en 6-molar opp-løsning av a-pikolinhydrobromid i metylenklorid ble oppløst 1 20 ml dioksan. Trimetylsilylderivatet av 2-etoksynaftyl-penicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Blandingen ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer og deretter helt opp i en kald blanding av 200 ml av en 0,75-molar vandig kalium-fosfatoppløsning som var bufret til pH 7 og 50 ml etylacetat. Etter justering av pH-verdien til 7 med 4N-kaliumhydrdksyd-oppløsning, ble blandingen overført til en skilletrakt, rystet og satt hen. Det vandige sjikt ble vasket med 50 ml etylacetat og, etter justering av pH-verdien til 2 med en 4N-svovelsyreoppløsning, ekstrahert to ganger med 100 ml etylacetat. Etter tørking over magnesiumsulfat, ble etylacetatet fordampet'under redusert trykk. Den tørkede rest (490 mg) inneholdt 80% A<3->7~(2-etoksynaft-amido)-desacetoksycefalosporansyre, bedømt ved PMR-spektroskopi, ved bruk av 2,6-dikloracetofenon som intern referanse. Utbyttet var 31%.

Eksempel^ XXVIII

Eksperimentet som er beskrevet i eksempel

XXVII ble gjentatt med 1,1 g (3 mmol) ftalimidopenicillinsulfoksyd med den forskjell at 0,25 ml a-pikolinhydro-bromidoppløsning og 0,3 ml a-pikolin ble erstattet av 0,5 ml (3 mmol) av en. 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i metylenklorid. Trimetylsilylderivatet av ftalimidopenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Reaksjonsblandingen ble behandlet på samme måte som beskrevet i eksempel XXVII og ga 880 mg å^- J- ftalimido-desacetoksycefalosporansyre med en renhet på 84%. Utbyttet var 72%.

Eksemp<e>l_XXIX

Forsøket som er beskrevet under eksempel

XXVII ble gjentatt med 1,3 g (3 mmol) benzensulfonamido-metylpenicillinsulfoksyd. Trimetylsilylderivatet av ben-

zensulfonaraidometylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ.

1,3 g A^-7-benzensulfonamidometyl-desacetoksycefalosporansyre ble oppnådd, med en renhet på 63%. Utbyttet var 66%. Eksempel_XXX_ (a) Til 1,1 g (3 mmol) fenoksymetylpenicillinsulfoksyd ble det tilsatt 20 ml dioksan, 2,5 ml (10 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid, 0,6 ml (6 mmol) a-pikolin og en 6-molar oppløsning av a-pikolinhydrobromid i 0,5 ml metylenklorid (3 mmol). Trimetylsilylderivatet av fenoksymetylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Blandingen ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer og deretter behandlet slik som i eksempel II. Utbyttet av A^-7-fenoksyacetamido-desacetoksycefalosporansyre var 71%, bedømt ved en direkte mikrobiologisk prøve ved bruk av Escherichia coli som forsøksmikroorganisme. (b) Forsøket som er beskrevet under (a) ble gjentatt, bortsett fra at reaksjonsblandingen ble opparbeidet slik som beskrevet i eksempel XXVII, noe som resulterte i 860 mg A -7-fenoksyacetamido-desacetoksycefalosporansyre av en renhet på 85%, bedømt ved PMR-spektret ved bruk av 2,6-dikloracetofenon som intern referanse. Utbyttet var 70%.

Eksemp<e>l_XXXI

Til en suspensjon av 1,35 g (3 mmol) av cyklo-heksylammoniumsaltet av benzylpenicillinsulfoksyd i 15 ml dioksan ble det tilsatt 2,8 ml (11 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl )acetamid og 6 ml av en 0,5-molar oppløsning av hydrogenbromid i dioksan. Trimetylsilylderivatet av benzylpenicillinsulfoksyd ble dannet in situ. Blandingen ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer og utbyttet av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble be-

dømt til å være 55% ved en mikrobiologisk prøve.

Eksemp<e>l_XXXII

Fremstilling av det blandede anhydrid av fenoksymetylpenicillinsulfoksyd og eddiksyre.

(a) En oppløsning av 0,28 ml (3 mmol) acetyl-

bromid i 5 ml 1,2-diloretan ble tilsatt til en oppløsning av 1,1 g (3 mmol) fenoksymetylpenicillinsulfoksyd og 0,72 ml (9mmol) pyridin i 20 ml 1,2-dikloretan. Etter omrøring i 1 time ved 0°C, ble blandingen filtrert og fordampet til tørr tilstand. Restskummet (1,08 g, 2,6 mmol) var det blandede anhydrid av fenoksymetylpenicillin og eddiksyre.

Analyse av IR-spektret: (i CHCl^): 1820; l800

og 1758 cm-1.

Analyse av PMR-spektret (i CDCl^),: 1,35 (s,3);" 1,74 (s,3); 2,32 (s,3); 4,55 (s,2); 4,67 (s,l); 5,17 (d,l, J=4,5 Hz); 6,12 (q,l,J=ll Hz og J=4,5 Hz); 6,98 (s,5). (b) 2,2 g (5 mmol) av anhydridet av fenoksymetyl-penicillinsulf oksyd og eddiksyre ble oppløst i 30 ml dioksan. Etter tilsetting av 3 ml (11,7 mmol) N,0-bis(trimetylsilyl)acetamid, 1,1 ml (15 mmol) pyridin og 0,6 ml diklormetan som inneholdt 3,6 mmol ot-pikolinhydrobrpmid, ble blandingen oppvarmet til tilbakeløpstemperatur i 4,5.timer. Reaksjonsblandingen ble avkjølt til romtemperatur og helt opp i en omrørt blanding av 400 ml av en 0,75-molar vandig kaliumfosfatoppløsning, som var bufret til pH 7, og 100 ml etylacetat. Etter justering av pH-verdien til 7 med 4N-kaliumhydroksyd, ble blandingen overført til en skilletrakt, rystet og satt hen. Det vandige sjikt ble separert, vasket med 100 ml etylacetat og, etter justering av pH-verdien til 2 med 4N-svovel-syreoppløsning, ekstrahert to ganger med 200 ml etylacetat. Etter tørking av reaksjonsblandingen over vannfritt magnesiumsulfat, ble etylacetat fordampet under redusert trykk. Den tørkede rest (1,28 g) inneholdt 86% A<5->7-fenoksyacetamido-desacetoksyc efalosporansyre, bedømt ved PMR-spektroskopi ved bruk av 2,6-dikloracetofenon som intern referanse. Utbyttet var 63%.

Dette eksempel viser at anhydridet som dannes som mellomprodukt kan separeres fra reaksjonsblandingen,

og, som når anhydridet dannes in situ, kan benyttes til ringforstørrelse.

EksemDel_XXXIII

En blanding av 1,05 g (3 mmol) benzylpenicillinsulfoksyd, 0,9 ml (9 mmol) ot-pikolin og en oppløsning av 3,0 mmol hydrogenbromid i dioksan ble kokt under tilbakeløp i 4,5 timer med forskjellige mengder N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid, slik som angitt nedenfor. (Det totale volum var alltid 2,4 ml). Utbytte av A^-7_fenylacetamido-desacetoksy-cef alosporansyre ble bedømt ved mikrobiologisk prøving, og resultatene er angitt i den følgende tabell.

Tabellen viser at det høyeste utbytte under de ovenfor angitte betingelser var 85% og at dette ble oppnådd med en mengde på omkring 9-10 mmol N,0-bis(trimetylsilyl)-acetamid.

Eksemp_el_XXXlv

Til en til 0°C avkjølt oppløsning av 1060 mg eller 3 mmol benzylpenicillinsulfoksyd i 0,72 ml eller 9 mmol pyridin og 20 ml butylacetat settes 0,24 ml eller 3 mmol acetylbromid. Etter omrøring i 30 minutter ved romtemperatur tilsettes 2,1 g eller 9 mmol N,N'-bis(trimetylsilyl)-urinstoff og blandingen

oppvarmes under tilbakeløp i 2\ time.

Utbytte av A^-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre utgjør 77% av det teoretiske.

Eksemgel_XXXV

En blanding av 525 mg eller 1,5 mmol benzylpenicillinsulfoksyd, 0,12 ml eller 1,5 mmol pyridin, 0,074 ml eller 1 mmol acetylbromid og 10 ml toluen oppvarmes i 5 timer til 100°C med forskjellige mengder N,N'-bis(trimetylsilyl)-urinstoff. Utbytte av A 3-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre ble bestemt ved mikrobiologisk prøving. Resultatene er sammenfattet i den følgende tabell:

Eksemp_el_XXXVI

En blanding av 525 mg eller 1,5 mmol benzylpenicillinsulfoksyd, 0,24 ml eller 3 mmol pyridin, 0,04 ml eller 0,4 mmol fosfortribromid og 10 ml toluen oppvarmes i 5 timer til 100°C med forskjellige mengder N,N'-bis(trimetylsilyl)-urinstoff. Utbytte av A 3-7-fenylacetamido-desacetoksycefalosporansyre blir bestemt ved mikrobiologisk prøving. Resultatene er sammenfattet i den følgende tabell.

Claims (2)

1. Fremgangsmåte for fremstilling av A^-7-acylamido-3-metyleefem-4-karboksylsyrer med den generelle formel:

   der -NR-^F^ angir en fenylacetamido-, fenoksyacetamido-, 2-etoksynaftylacetamido-, benzensulfonamidoacetamido-, eller ftalimidogrupper, eller et alkalimetall- eller aminsalt derav, ved omleiring av de tilsvarende 6-acylamidopenicillansyresulfoksyder, hvis karboksylgriippe er beskyttet, ved forhøyet temperatur og under sure betingelser- og etterfølgende avspalting av karboksylbeskyttelsesgruppen, karakterisert, ved at man a) på i og for seg kjent måte omsetter et 6-acylamidopenicil

   lansyresulfoksyd med formel

   der -WR^R^ har den ovenfor angitte betydning,

   som fri syre i et vannfritt organisk oppløsningsmiddel med et halogenid med den generelle formel R -hal, der hal er et klor- eller bromatom og R er en gruppe med den generelle formel

   og Ry R^ j. R^ ,,.Rg , R^, R^ og R^ er bromatomer eller R og -

   Rg sammen er ét oksygen- eller svovelatom eller R^, R^ og R^ er en metyl--eller etylgruppe, R^ er en metyl-, etyl-, triklormetyl- eller fenylgruppe, er et bor-, aluminium-eller fosforatom og M2 er et fosfor- eller wolframatom, eller R er gruppen SOBr eller CO-CO-Br, og b) omsetter det oppnådde syreanhydrid i nærvær av N,0-bis-(trimetylsilyl)-acetamid, N,Nr-bis-(trimetylsily'l )-urinstof f, heksamety.ldisilazah, N,0-bis-(trimetylsilyl)-trifluoracetamid, N-metyl-N-trimetylsilylacetamid eller N-mety1-N-trimétylsilyltrifluoracetamid ved temperaturer fra 50-l60°C med saltsyre, bromhydro-gen, p-toluensulfonsyre eller pikrinsyre, eller a^") omsetter 6-acylamidopenicillansyresulfoksydet som fri syre umiddelbart i henhold til b) og på i og for seg kjent måte c) hydrolyserer den oppnådde A^-eefem-forbindelse og d) isolerer den oppnådde A^-7-acylamido-3-metylcefem-4-karboksylsyre eller et alkalimetall- eller aminsalt derav.
2. 2. Fremgangsmåte ifølge krav 1, karakterisert ved at trinnene a), a"*") eller b) gjennomføres i nærvær av et overskudd av heksametylentetramin, difenylamin, anilin, N-metylanilin, dimetylanilin, pyridin, a-pikolin, 3-metylpyridin, 4-metylpyridin, 2,3-dimetylpyridin, 2,6-dimetylpyridin, 2-etylpyridin, 2-propylpyridin, 4-benzylpyridin, 2-dimetylaminopyridin, 1,3,5-collidin, kinolin, isokinolin,

   3-metylisokinolin, pyrazol, imidazol eller N-metylimidazol, beregnet på mengden av dannet eller tilsatt syre.