intransitiv
Norsk
redigerAdjektiv
redigerintransitiv (bokmål/riksmål/nynorsk)
- (grammatikk) om verb: som ikke tar objekt
Etymologi
redigerFra latin in- («ikke », «u-») + transitivus < transitus < trans («over») + itus < eō («jeg går»).
Uttale
redigerGrammatikk
redigerSamsvarsbøying (regelrett) | |||||
Ubestemt | Bestemt | ||||
---|---|---|---|---|---|
Entall | Flertall | ||||
Hankjønn | Hunkjønn | Intetkjønn | |||
intransitiv | intransitiv | intransitivt | intransitive | intransitive | (bokmål/riksmål/nynorsk) |
Antonym
redigerOversettelser
redigerom verb: som ikke tar objekt
|
|