Meluhha

Sumeriske tekster refererer gjentatte ganger til tre betydningsfulle sentre som de drev handel med: Magan (eller Majan), Dilmun, og Meluhha.

Magan er vanligvis identifisert med Oman på sørspissen av Den arabiske halvøy. Dilmun var en senter for handel med varer som indikerer at det kan ha vært på øyene i hva som i dag er Bahrain, Ash Sharqiyah (den sørøstlige provinsen av Saudi-Arabia, Oman, eller kysten av Iran i Persiabukten. Lokaliseringen av Meluhha er derimot til dels omfattende diskutert. Det er forskere som tillitsfullt identifiserer Meluhha med Harappasivilisasjonen i Indusdalen på grunnlag av omfattende bevis på handelskontakter mellom Sumer og denne regionen. Sesamolje var antagelig importert fra Indusdalen og til Sumer. Det sumeriske ordet for denne oljen var illu (akkadisk: ellu). I dravidiske språk i sørlige India står ordene el eller ellu for det samme.^[2]

Det er omfattende tilstedeværelse av harappanske segler og kubiske vektmål i mesopotamiske urbane sentre. Særskilte gjenstander for handel i stor volum er tømmer og spesielle tresorter som ibenholt hvor store skip måtte benyttes. Luksusgjenstander som det dypblå mineralet lasurstein utvunnet ved harappansk koloni ved Shortugai (Badakhsjan i nordlige Afghanistan) som ble transportert til Lothal, en havneby i Gujarat og fraktet derfra med skip til Oman, Bahrain, og Sumer.

 

Et antall forskere har foreslått at Meluhha var det sumeriske navnet for kulturen i Indusdalen. Asko og Simo Parpola, to framstående finske forskere, har identifisert Meluhha (tidligere variant Me-lah-ha) fra tidligere sumeriske dokumenter med dravidiske mel akam, «høy bolig» eller «høylandet». Mange handelsgjenstander som tømmer, mineraler og edelsteiner ble faktisk utvunnet fra de fjellrike regionene i nærheten av bosetningene i Indusdalen. De finske forskerne hevder at Meluhha er opprinnelsen til sanskrit mleccha i betydningen «barbar», «utlending».^[6]

Tidligere tekster (fra ca. 2200 f.Kr.) synes å indikere at Meluhha lå i øst, noe som antyder enten Indusdalen eller India. Sargon av Akkad skal etter sigende å ha «ødelagt byene, så langt borte som kystene av havet. Ved kaiene i Agade, la han skipene til kai fra Meluhha, skip fra Magan». Imidlertid har langt senere tekster dokumentert utforskningen til kong Asurbanipal av Assyria (668–627 f.Kr.), lenge etter at sivilisasjonen i Indusdalen opphørte å eksistere, noe som synes å indikere at Meluhha kan lokaliseres et sted i nærheten av Egypt, i Afrika.^[7]

Det er tilstrekkelig arkeologiske bevis for handel mellom Mesopotamia og Induskulturen. Avtrykk fra segler i leire fra byen Harappa i Indusdalen var åpenbart benyttet å foregle bunter med handelsvarer. Et antall av disse seglene fra Indusdalen har blitt funnet i Ur og andre mesopotamiske byer.^[8][9] Segler preget med sirkulære trykk, typisk for Persiabukten, framfor valsete segler, også kjent fra Dilmun, som forekommer Gujarat i India og Failakaøya (dagens Kuwait), foruten også Mesopotamia, er overbevisende bekreftelse på langdistansehandel over havet. Hva denne handelen besto av dog mindre sikker: tømmer og kostbare trevare, elfenbein, lasurstein, gull, og luksusvarer som karneol (oransjebrun edelsten), glassert steinkuler, perler fra Persiabukten, og mosaikk av skjell og bein var blant de varer som ble sendt til Mesopotamia i bytte for sølv, tinn og ullprodukter, kanskje olje og korn og andre matvarer. Kobber som råvare, særlig asfalt, som finnes naturlig i Mesopotamia, kan ha blitt byttet for ulltekstiler og fjærkre, betydelig produkter i Indusregionen som ikke var stedegne i Mesopotamia.

Senere tekster fra første millennium f.Kr. antyder at «Meluhha» og «Magan» var kongedømmer som lå i nærheten av Egypt. Assurbanipal har skrevet om hans første marsj mot Egypt: «I mitt første felttog marsjerte jeg mot Magan, Meluhha, Tarka, konge av Egypt og Etiopia, hvemEsarhaddon, konge av Assyria, den far som avlet meg, hadde beseiret, og disse landene brakte han under sin måte.»

Bortsett fra Assurbanipals referanse, er det ingen omtale av Meluhha i noen mesopotamiske tekster etter rundt 1700 f.Kr., noe som stemmer overens med nedgangen for Induskulturen. Det er en enkeltstående referanse til Meluhha nær 1500 år etter dens fremste tid i kontakten mellom Indusdalen og Sumer i 2000 f.Kr. Direkte kontakt opphørte selv under den modne harappanske fase mellom disse to sentrene og Oman og Bahrain, Magan og Dilmun hadde blitt mellomledd. Sumer hadde «glemt» Induskulturen etter at Ur ble herjet av elamittene, og påfølgende invasjoner i Sumer og dens handel endret seg til vestover, og Meluhha gikk nesten over til mytologisk minne. At navnet dukket opp igjen kan antagelig knyttes til kulturelt minne om bestemte handelsartikler.

• Mathew, K.S. (2017): Shipbuilding, Navigation and the Portuguese in Pre-modern India. Routledge. ISBN 978-1-351-58833-1.
• McIntosh, Jane R. (2008): The Ancient Indus Valley: New Perspectives. Santa Barbara, California: ABC-CLIO. ISBN 9781576079072.
• Reade, Julian, red. (1996): The Indian Ocean in Antiquity. London: Kegan Paul Intl.

• «Meluhha and Agastya : Alpha and Omega of the Indus Script» (PDF), ved Iravatham Mahadevan