Super Bowl I

Da den 41. sesongen av NFL begynte i 1960 hadde det dukket opp en ny og uønsket rival: American Football League. NFL hadde klart å kvitte seg med flere andre rivaliserende ligaer før, og den eldre ligaen valgte derfor først å ignorere nykommeren og de åtte lagene, som de trodde kom til å bestå av spillere som ikke klarte å finne en karriere i NFL, og NFL antok at tilskuere kom til å foretrekke NFL. I motsetning til NFLs tidligere rivaler overlevde derimot AFL, tildels ved å signere spillere som ikke klarte seg i NFL, men som viste seg å ha talent som ikke hadde blitt oppdaget av NFL-lagene. Ikke lenge etter begynte en massiv budkrig mellom ligaene for de beste free agentene og college-spillerne. Originalt var det en stille usagt avtale mellom ligaene om at de ikke skulle signere spillere som allerede var under kontrakt med et lag fra den andre ligaen. Dette gikk derimot bort tidlig i 1966 da NFLs New York Giants signerte placekickeren Pete Gogolak, som da hadde kontrakt med AFLs Buffalo Bills. AFLs eiere så på dette som en krigserklæring og svarte umiddelbart med å signere flere spillere med NFL-kontrakter, inkludert åtte av ligaens beste quarterbacks.

NFL hadde eventuelt fått nok og begynte å forhandle med AFL for å løse problemet. Forhandlingene resulterte i at ligaene signerte en avtale om å slås sammen den 9. juni 1966. Ifølge avtalen skulle ligaene ha et draft sammen for å få en slutt på budkrigen, og etter 1969-sesongen skulle de to ligaene slås sammen til én. I tilleg ble det etabliert et «AFL-NFL World Championship Game» hvor vinnerlaget fra hver liga skulle møtes i en kamp etter sesongen for å finne ut hvem som hadde det beste laget.^[10]

 

Kampen ble ikke tildelt Los Angeles før 1. desember, under syv uker før avspark;^[11] selve datoen ble ikke satt før den 13. desember.^[9] Ettersom at AFL Championship Game originalt var lagt til mandag 26. desember og NFL Championship Game søndag 1. januar ble det foreslått at denne nye tittelkampen skulle avholdes søndag 8. januar. Den 1. januar ble det arrangert en doubleheader, hvor AFL Championship Game ble direktesendt fra Buffalo på NBC og NFL Championship Game ble direktesendt fra Dallas på CBS tre timer senere.

Det var en del fiendtlighet mellom ligaene før kampen, og begge lagene kjente på det store presset for å sikre en seier og vise en gang for alle hvilken liga som var den beste. Flere sportsjournalister mente derimot at kampen var særs ujevn, og at hvilket som helst av lagene fra den mer etablerte NFL kunne slå det beste laget fra AFL.

Spillerne på vinnerlaget fikk $15 000 hver, og spillerne på taperlaget fikk $7 500.^[12] Dette kom i tillegg til pengene spillerne fikk for å vinne sine respektive ligatitler to uker tidligere: Packers fikk $8 600 hver^[13] og Chiefs fikk $5 308 hver.^[14][15]

Chiefs gikk inn i kampen med et seriespillresultat på 11–2–1. I AFL championship Game slo de Buffalo Bills 31–7.

Kansas Citys angrep ledet AFL i poeng (448) og yards på løp (2 274). Lagets tre running backs Mike Garrett (801 yards), Bert Coan (521 yards) og Curtis McClinton (540 yards) var alle blant de ti beste på løp i AFL. Quarterback Len Dawson var den høyest rangerte passeren i AFL med 159 fullførte pasninger av 284 forsøk (56 %) for 2 527 yards og 26 touchdowns. Wide receiver Otis Taylor fungerte som en dyp trussel for laget og tok imot 58 pasninger for 1 297 yards og åtte touchdowns. Chris Burford tok imot 58 pasninger for 758 yards og åtte touchdowns, og tight end Fred Arbanas, som tok imot 22 pasninger for 305 yards og fire touchdowns, var en av de fire angrepsspillerne for Chiefs som ble utnevnt til All-AFL.

Chiefs hadde også et solid forsvar, med All-AFL-spillerne Jerry Mays og Buck Buchanan som anker. Linebacker Bobby Bell, som også ble utvalgt til All-AFL, var solid både på å stoppe løp og pasninger. Forsvarets hovedstyrke var derimot lagets secondary, ledet av All-AFL safety Johnny Robinson og Bobby Hunt, som begge hadde 10 interceptions, og defensive back Fred Williamson som hadde fire four. Lagets hovedtrener var Hank Stram.^[16]

På dette punktet var Packers et dynasti i NFL, fra å ha vært et tapende lag kun åtte år tidligere. Laget hadde avsluttet 1958-sesongen 1–10–1 før den legendariske hovedtreneren Vince Lombardi ble ansatt i januar 1959. «Their offense was like a conga dance,» skrev en idrettsjournalist. «1, 2, 3 and kick.»^[17]

Lombardi var fast bestemt på å bygge opp et vinnerlag. I sesongoppkjøringen signerte han Fred "Fuzzy" Thurston etter at han hadde blitt kuttet fra tre andre lag, som endte opp med å bli en All-Pro left guard for Green Bay. I tillegg gjorde Lombardi et stort bytte med Cleveland Browns hvor han hentet inn tre spillere som kom til å forankre forsvaret: linemen Henry Jordan, Willie Davis og Bill Quinlan.

Lombardis harde arbeid lønnet seg og Packers forbedret til 7–5 i 1959. De overrasket ligaen året etter ved å nå NFL Championship Game. Selv om Packers tapte mot Philadelphia Eagles 17–13 i kampen, hadde det fått satt sine spor. Green Bay fortsatte med å vinne NFL Championships i 1961, 1962, 1965 og 1966.

Packers' quarterback, veteranen Bart Starr, var den høyest rangerte quarterbacken i NFL i 1966 og ble utpekt NFL Most Valuable Player Award. I sesongen fullførte han 156 av 251 pasninger (62,2 %) for 2 257 yards (9,0 per forsøk), 14 touchdowns og kun tre interceptions. Hans hovedmål for pasninger var wide receiverne Boyd Dowler og Carroll Dale, som samlet otk imot 63 pasninger for 1 336 yards. Fullback Jim Taylor ledet laget på løp med 705 yards og fire touchdowns, og tok også imot 41 pasninger for 31 yards og to touchdowns. Før sesongen hadde Taylor informert laget om at han ikke kom til å returnere til Packers i 1967 og heller bli en free agent for å signere med det nye laget New Orleans Saints. Lombardi, som var forbannet over Taylors mangel på lojalitet, nektet å snakke med Taylor gjennom sesongen.^[18] Lagets startende halfback Paul Hornung ble skadet tidlig i sesongen og ble erstattet av running back Elijah Pitts, som sanket 857 yards. Packers' offensive line spilte også en stor rolle i lagets suksess, under ledelse av All-Pro guards Jerry Kramer og Fuzzy Thurston samt tackle Forrest Gregg.

Green Bay hadde også et solid forsvar som fikk vist seg frem i NFL Championship Game, hvor de stanset Dallas Cowboys fire plays på rad fra Packers 2-yard linje på siste drive for å sikre seieren. Lionel Aldridge hadde erstattet Quinlan, men Jordan og Davis var fremdeles ankeret for forsvaret; linebacker Ray Nitschke var solid på å stanse løp og dekke opp for pasninger og lagets secondary var ledet av defensive backs Herb Adderley og Willie Wood. Wood var nok et eksempel på hvordan Lombardi klarte å finne talenter hvor ingen andre kunne. Wood var en quarterback i college og ble ikke plukket opp i draftet. Da Wood ble en del av Packers i 1960 ble han konvertert til en free safety og ble en All-Pro ni ganger i løpet av sin 12-årige karriere.^[19]

Mange så på det som passende at Chiefs og Packers skulle spille i det første AFL-NFL World Championship Game. Chiefs' eier Lamar Hunt hadde stiftet AFL og Green Bay ble sett på som et av de beste lagene i NFLs historie (selv om de ikke var blant de første lgaene i ligaen ettersom at Packers ble med i NFL i 1921, året etter at ligaen ble stiftet). Lombardi hadde stort press på seg fra hele NFL for å sørge for at Packers ikke bare vant kampen, men helst med stor margin for å vise at NFL var en klart bedre liga. CBS-kommentatoren Frank Gifford, som intervjuet Lombardi før kampen, sa at Lombardi var så nervøs at «he held onto my arm and he was shaking like a leaf. It was incredible.»^[20] Chiefs så på kampen som en mulighet for dem å vise at de var gode nok til å stille opp mot et lag fra NFL. En spiller som virkelig så frem til kampen var Len Dawson, som i tre år hadde vært en reservespiller i NFL før han gikk til Chiefs. Chiefs var derimot også nervøse. Linebacker E.J. Holub sa, «the Chiefs were scared to death. Guys in the tunnel were throwing up.»^[10][20]

I uken før kampen tiltrakk Chiefs' cornerback Fred "The Hammer" Williamson oppmerksomhet ved å skryte om at han kom til å bruke sin «hammer»–en overarm mot hodet–for å slå Packers' receivere, og sa «Two hammers to (Boyd) Dowler, one to (Carroll) Dale should be enough.»^[21]

De to lagene spilte med forskjellige fotballer; Chiefs brukte AFL-ballen som var en noe smalere og lengre J5V produsert av Spalding, og Packers spilte med NFLs «The Duke», produsert av Wilson.^[2]

AFLs regel om 2-point conversions var ikke i bruk; NFL la til en slik regel først i 1994 og den ble brukt i sitt første Super Bowl samme sesong, Super Bowl XXIX i januar 1995.^[22]

Dette er også det eneste Super Bowl hvor yard-markørene var fem yards fra hverandre istedenfor 10 som har vært tilfellet siden. Fra 1972 ble det ulovlig å ha markører som endte i sifferet "5" for å standardisere markørene gjennom ligaen.^[23]

Over to måneder i 2015 så Slates Justin Peters alle Super Bowlene frem til Super Bowl 50. Han nevnte at det første Super Bowl hadde «two dudes in rocket packs who flew around the stadium. I can forgive a lot of bad football as long as the game features two dudes in honest-to-God rocket packs.»^[24]

Denne kampen er det eneste Super Bowl som har blitt sendt på to nettverk i USA samtidig (ingen kamper har siden blitt sendt på mer enn ett nettverk frem til 29. desember 2007 da New England Patriots møtte New York Giants i en kamp som ble sendt på NBC, CBS og NFL Network). NBC holdt rettighetene til AFL-kamper og CBS holdt rettighetene til NFL-kamper. Begge nettverkene fikk tillatelse til å dekke kampen. I løpet av uken oppstod det fiendtligheter mellom ansatte i de to nettverkene (som lenge hadde vært erkerivaler) som begge hadde lyst til å vinne krigen om seertallene, og det ble nødvendig å sette opp et gjerde mellom nettverkenes lastebiler.^[25]

NEttverkene brukte egne kommentatorer: CBS hadde Ray Scott (hovedkommentator i første halvdel), Jack Whitaker (hovedkommentator i andre halvdel) og Frank Gifford, mens NBC brukte Curt Gowdy og Paul Christman.^[26] Selv om Rozelle lot NBC dekke kampen bestemte han at de ikke skulle bruke egne kameramenn eller teknisk personell, og heller bruke CBS' videofeed,^[27] ettersom at Coliseum var hjemmebane for NFLs Rams.

Super Bowl I var det eneste Super Bowl som ikke ble utsolgt, til tross for ligaens blackoutregler i Los Angeles (det var påkrevd at kampen ikke ble sendt på TV i området til tross for at det var et nøytralt stadion og ikke ble utsolgt), som førte til at store deler av markedet i Los Angeles samt kanalene KNXT (CBS; nå KCBS-TV) og KNBC (NBC) ikke viste kampen. Av de 94 000 tilgjengelige setene i stadionet ble 33 000 ikke solgt.^[28] Noen dager før kampen publiserte lokale aviser ledere om de høye billettprisene på $12 ($92,18 i 2019), og skrev om hvordan seere kunne få inn kampen fra stasjoner i nærliggende mediemarkedet som Bakersfield, Santa Barbara og San Diego.

CBS hadde en rating på 22,6 og en marketsandel på 43 for sin sending, som ble sett av 26,75 millioner. NBC hadde en rating på 18,5 og en markedsandel på 36 for sin dekning, som ble sett av 24,43 millioner. Kombinert hadde kampen en markedsandel på 79 og nådde 51,18 millioner seere.^[29]

Alle de kjente innspillingene av sendingen ble etter kampen slettet av både NBC og CBS for å spare penger, noe som var vanlig i TV-industrien på tiden ettersom at videokassettene som ble brukt var dyre (en halv time med video kostet rundt $300, som tilsvarte $2 260 i 2019), og ingen forutså hvor stor kampen kom til å ende opp med å bli.^[30]

I flere år var det kun to små biter av TV-sendingen som var funnet, Max McGees touchdown og Jim Taylors touchdown. Begge ble vist i HBOs Play by Play: A History of Sports Television i 1991 og før Super Bowl XXV pregame show.^[30]

I januar 2011 ble det rapportert at en ufullstendig innspilling av CBS' dekning hadde blitt funnet på et loft i Pennsylvania og restaurert av Paley Center for Media i New York.^[30] Innspillingen er den mest fullstendige utgaven av sendingen som er funnet, og mangler kun halftime-showet og størsteparten av tredje kvarter. NFL eier opphavsretten til sendingen og har blokkert salg eller distribuering. Etter å ha holdt seg anonym og kun kommunisert med media gjennom advokaten sin kom eieren av innspillingen, Troy Haupt, frem til The New York Times i 2016 for å fortelle sin side av hendelsen.^[31] Paley Center fullførte restaurereingen og digitaliseringen av video, som ble presenterte 10. februar 2024 som del av utstillingen «Beyond the Big Game» i samarbeid med NFL og Pro Football Hall of Fame.^[32][33]

NFL Films hadde kameraer tilstede og har en god del av film fra kampen i sine arkiver, hvorav noe har blitt publisert i ligaens egne produksjoner. Et eksempel var NFL's Greatest Games-episoden The Spectacle of a Sport som handlet om kampen (også navnet for høydepunktsfilmen for Super Bowl I).^[34]

Den 11. januar 2016 annonserte NFL at «in an exhaustive process that took months to complete, NFL Films searched its enormous archives of footage and were able to locate all 145 plays from Super Bowl I from more than a couple dozen disparate sources. Once all the plays were located, NFL Films was able to put the plays in order and stitch them together while fully restoring, re-mastering, and color-correcting the footage. Finally, audio from the NBC Sports radio broadcast featuring announcers Jim Simpson and George Ratterman was layered on top of the footage to complete the broadcast. The final result represents the only known video footage of the entire action from Super Bowl I.» Ligaen annonserte så at NFL Network skulle sendte denne nylig sammensatte filmen den 15. januar 2016, på 49-årsjubileumet for kampen.^[35]

Los Angeles Ramettes, en heiagjeng som fremførte under alle Rams’ hjemmekamper, stod for underholdning før kampen og etter hvert kvarter. University of Arizonas korps hadde også laget et omriss av det kontinentale USA på midten av banen før kampen, og Anaheim High Schools drillgruppe plasserte bannere for alle lagene fra NFL og AFL på kartet.

UNder halftime spilte trompetisten Al Hirt og korpsene fra University of Arizona og Grambling State University, 300 duer og 10 000 ballonger ble sluppet løs, og der var en presentasjon av hydrogen-peroksid-drevne Bell Rocket Air Men.^[2][27][36]

Presentasjonen av Vince Lombardi-troféet etter kampen ble utført av CBS’ Pat Summerall og NBCs George Ratterman. Summerall og Ratterman måtte dele én mikrofon.^[26]

Begge ligaenes baller ble tatt i bruk–når Chiefs var på angrep ble den offisielle AFL-ballen (Spalding J5V) tatt i bruk, og når Packers var på angrep ble den offisielle NFL-ballen (Wilsons «The Duke») tatt i bruk. Det ble også brukt dommere fra begge ligaene, ledet av NFLs Norm Schachter.

Begge lagenes første drives endte i punts, før Packers tok en tidlig 7–0 ledelse etter å ha flyttet ballen 80 yards på seks plays. Starrs pasningsspill på drivet var et høydepunkt, med 11 yards til Marv Fleming, 22 yards til Elijah Pitts etter en scramble, og 12 yards til Carroll Dale. På drivets siste play kastet Bart Starr en pasning til reserven Max McGee, som hadde erstattet den skadete starteren Boyd Dowler tidligere i drivet (Dowler hadde skadet skulderen to uker tidligere etter å en touchdown i tredje kvarter; Cowboys’ defensive back Mike Gaechter hadde taklet ham flere skritt etter scoringen). McGee kom seg forbi Chiefs cornerback Willie Mitchell, tok imot ballen med én hånd på 23-yard linjen, og sprang deretter inn for en 37-yard touchdown. (McGee hadde også tatt imot en touchdownpasning etter å ha erstattet Dowler i tittelkampen i NFL). På neste drive flyttet Chiefs ballen til Green Bays 33-yard linje, men kicker Mike Mercer bommet på et 40-yard field goal.

Tidlig i andre kvarter flyttet Kansas City ballen 66 yards på seks plays, inkludert en 31-yard pasning til mottakeren Otis Taylor, som med en 7-yard pasning til Curtis McClinton fra quarterback Len Dawson utlignet til 7–7. Packers svarte kjapt på neste drive, da de flyttet ballen 73 yards og scoret med et løp på 14 yard av fullback Jim Taylor på lagets kjente Packers sweep play. Taylors touchdown var den første touchdownen på løp i Super Bowls historie. Starrs pasningsspill var nok en gang drivets høydepunkt. Han traff McGee for 10 yards på en tredje down med 5 yards igjen; Dale for 15 yards på tredje og ti; Fleming for 11 på tredje og fem; og Pitts for 10 på tredje og syv, som gjorde det klart for Taylor å springe inn i målsonen på neste play.

 

Dawson ble sacked for åtte yards på første play av Chiefs’ neste drive, men fulgte det opp med fire fullførte pasninger på rad for 58 yards, inkludert en 27-yard pasning til Chris Burford. Mercer scoret deretter et 31-yard field goal som utlignet til 14–10 til halftime.

På halvveispunktet virket det som om Chiefs hadde en sjanse til kampen. Mange av seerne var overrasket over hvor jevn stillingen var og hvor solide AFL-mesterne var på banen. Kansas City hadde fått flere yards en Green Bay, 181 mot 164, og hadde 11 første downs sammenlignet med Packers’ 9. Stemingen i Chiefs’ garderobe var sprudlende. Hank Stram sa senere, «I honestly thought we would come back and win it.»"^[20] Packers var skuffet over kvaliteten på sitt eget arbeid på banen i første halvdel. «The coach was concerned», sa defensive end Willie Davis senere.^[20] Lombardi fortalte dem at planen de hadde lagt for kampen var solid, men at de måtte endre noen småting og gjennomføre planen bedre.^[37]

På første drive av andre halvdel nådde Chiefs sin egen 49-yard linje. Under et pasningsspill på tredje down klarte linebackers Dave Robinson og Lee Roy Caffey å kollapse Chiefs’ pocket. Robinson, tackle Henry Jordan og Packer right end Lionel Aldrige nådde Dawson som kastet en svak pasning mot tight end Fred Arbanas. Willie Wood snappet pasningen opp for en interception.^[8] Wood løp 50 yards til Kansas Citys 5-yard linje før Mike Garrett taklet han bakfra. Starr skrev senere at dette var «the biggest play of the game».^[37] På første play etter turnoveren scoret running back Elijah Pitts på et 5-yard løp som gav Packers en 21–10 ledelse. Stram sa seg enig i at dette var kampens vendepunkt.^[6][7] Packers’ forsvar dominerte Chiefs’ angrep ut kampen, og lot dem kun krysse midtbanen én gang, og da kun for ett play. Chiefs måtte gå bort fra den originale planen for kampen, noe som endte opp med å skade dem. I tredje kvarter klarte Kansas Citys angrep kun å flytte ballen 12 yards, og Dawson fullførte bare fem pasninger for 59 yards.

Green Bay tvingte Kansas City til å punte fra egen 2-yard linje etter to sacks på Dawson på rad, og fikk ballen tilbake i en god posisjon på egen 44-yard linje (til tross for en straffe på returnen). McGee tok imot tre pasninger på rad for 40 yards på et drive som kun strakk seg over 56 yards. Taylor løp for én første down, Starr traff McGee for 16 yards på tredje og 11, og Taylor løp ballen for åtte yards for en første down på Kansas Citys 13-yard linje. Drivet ble avsluttet med en 13-yard touchdownpasning fra Starr til McGee.

Halvveis inn i fjerde kvarter fullførte Starr en 25-yard pasning til Carroll Dale og en 37-yard pasning til McGee, som plasserte ballen på Chiefs’ 18-yard linje. Fire plays senere fikk Pitts sin andre touchdown med et 1-yard løp, som sikret Packers en 35–10 seier. I fjerde kvarter ble Fred Williamson, som hadde skrytt over sin «hammer» før kampen, slått i svime da hodet hans traff running back Danny Anderson i kneet, og knakk deretter en arm da Chiefs linebacker Sherrill Headrick falt oppå ham.^[20] Williamson hadde tre taklinger i kampen.

Hornung var den eneste spilleren for Packers som ikke var på banen. I fjerde kvarter spurte Lombardi ham om han ville gå på banen, men Hornung hadde takket nei fordi han hadde problemer med en nerve i nakken. McGee, som kun tok imot fire pasninger for 91 yards og en touchdown i løpet av sesongen, avsluttet Super Bowl I med syv mottakelser for 138 yards og to touchdowns. Etter kampen spurte en reporter Vince Lombardi om han syns at Kansas City var et bra lag. Lombardi sa at han syntes Kansas City var et fantastisk lag med gode trenere, men at flere lag i NFL, som for eksempel Dallas, var bedre.^[38]

Kilder: Super Bowl I - Kansas City Chiefs vs. Green Bay Packers - January 15th, 1967

Note: Ifølge NBC Radios Jim Simpsons rapport under halftime ledet Kansas City 11–9 i første downs, 181–164 i yards totalt og 142–113 i pasningsyards (Green Bay ledet 51–9 i yards på løp). Bart Starr fullførte åtte av 13 forsøk uten interceptions, og Len Dawson fullførte 11 av 15 uten interceptions. Green Bay ledet 14–10 til pause. Green Bay hadde ballen fem ganger, men bare i omtrent et minutt den siste gangen; de hadde en punt på første drive, en touchdown på andre, punt på trede, touchdown på fjerde, og hadde ballen da kampen nådde halftime. Kansas City hadde ballen fire ganger; Chiefs puntet på firste drive, bommet på et field goal på andre, scoret en touchdown på tredje og scoret et field goal på fjerde.

Dette betyr at i andre halvdel ledet Green Bay 12–6 i første downs, 197–58 i yards totalt, 115–25 i pasningsyards og 82–33 i yards på løp. Starr og Zeke Bratkowski, som erstattet ham sent i kampen, fullførte åtte av 11 pasninger og hadde én interception; Dawson og Pete Beathard, som erstattet ham sent i kampen, fullførte kun seks av 17 med en interception. Begge lagene hadde ballen syv ganger, men Green Bays første drive var kun ett play og deres syvende var kort ettersom at kampen ble avsluttet. Green Bay scoret en touchdown på deres første drive, puntet på andre, scoret en touchdown på tredje, kastet en interception på Kansas Citys 15-yard linje på fjerde (Starrs fjerde interception hele sesongen), scoret en touchdown på femte, puntet på sjette, og hadde ballen da kampen ble avsluttet. Kansas City kastet en interception på første drive og puntet på alle de seks neste.

¹Fullførte pasninger/forsøk
²Løp
³Lengste
⁴Mottakelser
⁵Antall ganger kastet til

Ettersom at dette var det første Super Bowl ble en ny rekord satt i alle kategoriene. Disse er inkluert i NFL Fact Book 2016.^[40] Følgende rekorder ble satt i Super Bowl I ifølge NFL og Pro-Football-Reference.com.^[41]
Noen rekorder må møte NFLs minimum for antall forsøk for å bli anerkjent.^[40] Minstekravet vises (i parentes).

• † Kategorien inkluderer yards fra løp og mottakelser samt returns av interceptions, punts, kickoffs og fumbles.^[42]
• ‡ Sacks har vært en offisiell statistikk siden Super Bowl XVII. Sacks var oppført som «Tackled Attempting to Pass» i NFLs offisielle referat for Super Bowl I.^[43]

Kilde:^[44]

Hall of Fame ‡

Kilde:^[45][46]

Note: NFL brukte et system med seks dommere fra 1965 og ut 1977.

Ettersom at dommerne i NFL og AFL brukte forskjellige uniformer ble det utformet et nøytralt design for denne kampen. Disse uniformene hadde sorte og hvite striper, men ermene var helt sorte med dommernes offisielle numre. Designet ble også brukt i Super Bowl II, men ble fjernet etter det da AFLs dommere begynte å bruke uniformer som var identiske med de brukt i NFL i 1968-sesongen, i avvente av sammenslåingen av AFL og NFL i 1970.^[47][48]

• NFL-sesongen i 1966
• AFL-sesongen i 1966
• Sluttspill i American Football League
• Sluttspill i National Football League

• Offisielt nettsted for Super Bowl
• 2006 NFL Record and Fact Book. Time Inc. Home Entertainment. 25. juli 2006. ISBN 1-933405-32-5. 
• Total Football II: The Official Encyclopedia of the National Football League. Harper Collins. 25. juli 2006. ISBN 1-933405-32-5. 
• The Official NFL Encyclopedia Pro Football. NAL Books. 1982. ISBN 0-453-00431-8. 
• The Sporting News Complete Super Bowl Book 1995. ISBN 0-89204-523-X. 
• Super Bowl I play-by-plays fra USA Today
• Åpningen av CBS Radios dekning, innspilling fra WCCO-AM i Minneapolis