Rettsstat

Ideen om en stat regulert av lover og der alle borgere ble sikret rettssikkerhet oppsto allerede i den greske antikken. Opplysningstidens filosofer tok senere utgangspunkt i naturrettslæren fra antikken. Hvert menneske ble født med grunnleggende rettigheter. Det dreide seg om før- eller overstatlige rettigheter. Det var ikke staten som ga disse rettighetene, men den kunne garantere dem.^[2]

I Sofokles drama «Antigone», kritiserer Antigone kong Kreon for å ha begravet hennes bror på slagmarken i strid med gudenes evige uskrevne lover.^[3]

Folkesuverenitetsprinsippet ble formulert av John Locke i «Two Treatises of Government» fra 1689. Menneskene er født frie og gir ikke fra seg mer av denne friheten enn det som er nødvendig for å forme et samfunn. Dette prinsippet utgjør grunnlaget for all maktanvendelse. Locke sto i opposisjon til fyrstenes makt. Det fulgte også av hans folkesuverenitetsprinsipp at folket kunne vedta en konstitusjon der et mindretall av folket hadde et vern mot flertallet.^[3]

I et demokrati blir den lovgivende makt valgt av folket. Den lovgivende makt setter igjen skranker for hva den dømmende makt kan foreta seg, og gjennom nasjonalforsamlingens kontroll har folket dessuten kontroll over den utøvende makt. På denne måten er i prinsippet folkets suverenitet ivaretatt i hele den rettsstatlige modell.

Charles Montesquieu beskriver maktens tredeling i sitt verk «Om lovenes ånd» fra 1748. Han deler statsmakten i den lovgivende makt, den utøvende makt og den dømmende makt. Domstolene kunne ikke sette lovene til side, de skulle uttale lovens ord. Domstolenes uavhengighet la imidlertid grunnlaget for en utvikling der individets stilling i forholdet til statsmakten var styrket. Dette ble siden kjernen i rettsstaten, nemlig at borgerne kan prøve for domstolen om makten er anvendt i samsvar med loven, og at loven er i samsvar med rettsregler av høyere rang, grunnlov og menneskerettigheter.^[3]

Ordet rettsstat er oversatt fra tysk, Rechtsstaat. Det tyske ordet ble antakelig første gang tatt i bruk i 1798, men kom for alvor i forgrunnen ved hjelp av Robert von Mohl. Mohl var justisminister i Karl zu Leiningens regjering, som også var den første midlertidige sentralregjering under Frankfurtparlamentet.^[4] Bakgrunnen for bruken av begrepet var en økende reaksjon mot privilegier og enevelde som vokste frem i europeiske samfunn mot slutten av 1700-tallet.^[5] Ordet ble brukt i en løs betydning om en ordnet stat. Motsatsen var despotiet.^[4]

På 1800-tallet var det borgerskapet i Tyskland som kjempet for den liberale rettsstaten. De ønsket sikkerhet for sine næringsinteresser mot inngripen fra monarkiet. Liberalismen krevde tilsidesettelse av alle skranker som sto i veien for individets frihet. Staten skulle begrense seg til å sikre den politiske og den næringsmessige frihet.^[6]De grunnleggende frihets- og likhetsprinsipper i rettsstaten, tilsa at produsent så vel som konsument, skulle kunne drive sin virksomhet uten innblanding fra staten. Den sosiale ulikhet og nød som den tøylesløse kapitalismen på 1800-tallet medførte, førte også til krav om at staten grep inn i næringsfriheten.^[1]

Den nasjonalsosialistiske tid i Tyskland (1933–1945) og det påfølgende kommuniststyrte DDR (1949–1990), viste at den formelle binding mellom stat og lov ikke var tilstrekkelig for å sikre borgerne er reelt vern. Nasjonalsosialistenes lovgivning fra deres fullmaktslov til raselovene, gikk motsatt vei av å verne individet mot den vilkårlige makt. I DDR gjaldt sosialistisk lovgivning (sozialistische Gesetzlichkeit) som skulle tjene partiet og ikke individet. Den formelle lovstat måte derfor gis et reelt innhold for å tilfredsstille kravene til en rettsstat. Etter den grunnlov (Grundgesetz) som ble vedtatt for Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) i 1949, er det menneskeverdet som har høyest rang av de verdier som grunnloven verner.^[7]

I 1949 kom ordet rettsstat inn i landets grunnlov. Samtidig fikk også sosialstaten et grunnlovsmessig vern. Tysklands delstater skal etter grunnloven være «sosiale rettsstater».^[8] Ifølge Jens Arup Seip ble det tyske begrepet rettsstat på denne bakgrunn uklart («et ord uten konturer og en møllesten rundt halsen til tysk rettsvitenskap»).^[9]

Rettsstaten ble i Norge innført ved grunnloven av 1814 og etableringen av embetsmansstaten. Det karakteristiske ved denne formen for rettsstat var at den var laget for å beskytte borgernes frihet og vern mot autoriteten. Det var viktigere å kontrollere makten, enn hvem som deltok i maktutøvelsen.^[10]

I 1814 var det ingen konflikt mellom demokratiet og rettsstaten. Det felles formål var å begrense og kontrollere kongens makt.^[11]

Utover i hundreåret endret dette seg. Stortinget overtok den positive makt, og kongen inntok en mer negativ maktposisjon, slik man vanligvis anser å være rettsstatens funksjon. Objektivt sett forelå en interessemotsetning mellom den maktblokkerende rettsstaten og det progressive demokratiet. Ved innføringen av parlamentarismen i 1884, var dette hovedtemaet.^[11]

Ved fremveksten av fascistiske og kommunistiske bevegelser i tiden mellom første og andre verdenskrig, var en motsetning mellom rettsstat og demokrati ikke lenger tydelig. Rettsstaten og demokratiet hadde felles front mot totalitære krefter.^[11]

I Skandinavia ble begrepet rettsstat ikke tatt hyppig i bruk før etter første verdenskrig. I samfunnsdiskusjonen er det hovedsakelig blitt anvendt av ikke-jurister. I Sverige ble det tatt i bruk allerede i 1835 som motsats til «Valdsstat». Garborg anvendte ordet rettsstat i 1878. Etter tysk mønster anså Garborg at rettsstaten var truet av politistaten, representert ved det norske byråkratiet.^[9]

Blant norske jurister var Ebbe Hertzberg den første som tok ordet i bruk, i 1890. Hverken Frede Castberg eller Johs. Andenæs bruker ordet rettsstat i sine hovedverker i statsrett.^[9]

I Knophs oversikt over Norges rett (1998) er det vist til at i en rettsstat er myndighetene både bundet og begrenset av rettsregler. Myndighetene kan ikke handle slik de selv finner for godt eller på alle områder de synes de kunne handle. Statens indre maktutøvelse må også være styrt av rettsregler, og det må finnes rettsregler som regulerer forholdet mellom borgerne.^[12]

Et av de viktigste prinsipper i rettssystemet er det om legalitet. Det sier at den utøvende makt aldri kan gripe inn overfor eller dømme landets borgere uten å ha hjemmel til dette i de gjeldende rettsregler. Dette kalles «negativ avgrensning». Folket nyter derimot «positiv avgrensning», det vil si at det kan gjøre alt hva det måtte ønske, så lenge det ikke bryter med de gjeldende rettsregler.

 

Det viktigste vernet den enkelte borger har, er rettssikkerheten. Denne skal ikke bare beskytte borgeren, men også sikre han/ henne de rettigheter han/ hun har krav på etter loven. Legalitetsprinsippet er med på å sikre borgeren en stor grad av forutsigbarhet, idet borgeren aldri behøver å være på vakt mot overgrep eller avgjørelser som hun, ettersom det ikke finnes grunnlag for dem i rettsreglene, ikke forventer.

Viktig er det også at borgeren føler en generell trygghet, sikres sin rett til eiendom og at hun kan være trygg på å «høste der hun har sådd». Dersom noen urettmessig skulle komme til å forgripe seg på henne, ta fra henne noe hun eier eller stjele fortjenesten av hennes arbeid, kan hun være trygg på at rettshåndheveren vil gripe inn og gjenopprette orden, hele tiden i henhold til rettsreglene.

Samtidig skal den kriminelles rettssikkerhet ivaretas. Vedkommende skal sikres et anstendig avhør, rett til advokat, en hensynsfull og rask prosess, og en rettferdig rettergang. Dette kalles også for prosessuell rettssikkerhet.

Videre ivaretas rettssikkerheten ved at følgende fire prinsipper legges til grunn ved gjennomføring av selve rettssaken:

• Prinsippet om kontradiksjon: At den tiltalte rett til å vite hva han/hun er tiltalt for, å se alle bevis og relevante dokumenter, å uttale seg, å hele tide kjenne motpartens anførsler og å kunne opponere mot disse.

• Prinsippet om bevisumiddelbarhet: At parter og vitner skal forklare seg direkte for den dømmende rett og at andre bevis blir ført direkte for denne. At retten ikke skal legge vekt på andre forhold enn de umiddelbare bevis.

• Prinsippet om uskyldspresumpsjon: At enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist.

• Prinsippet om muntlighet: At bevismateriale som skal fremføres for den dømmende rett har en overveiende muntlig form. At tekniske bevis skal forklares og beskrives muntlig.

Ved dom beskyttes vedkommende også av den materielle rettssikkerhet, som sier at de beslutninger som retten treffer, ikke kan stride mot Grunnloven, andre lover, eventuelle internasjonale konvensjoner som landet er forpliktet av, eller andre ulovfestede prinsipper.

Dessuten skal den tiltalte være sikret likhet for loven. Vedkommendes rase, etnisitet, kjønn og sosiale stilling skal aldri være faktorer som på usaklig vis tillegges betydning ved dommerens avgjørelse.

Rettssikkerhet er et begrep innenfor rettsstaten som innebærer blant annet at den offentlige makt blir utøvd med hjemmel i lov og at det finnes konstitusjonelle garantier som setter grenser for statens maktbruk. Et viktig prinsipp er at ingen kan fengsles uten lovlig grunn og at ingen heller kan straffes uten først ha fått prøvd saken sin for en domstol. Ingen lover kan gis tilbakevirkende kraft.

Rettssikkerhet er en del av det mer omfattende rettsvern som tilkommer alle borgere i en stat hvor lovgivningen også beskytter den enkeltes rettigheter mot inngrep fra andre borgere og staten. Mens rettsvern viser til den allmenne beskyttelsen lovverket gir borgerne i forskjellige sammenhenger, handler rettssikkerhet mer spesifikt om de garantier borgeren har for en lovregulert, rimelig og rettferdig prosess – inkludert etterforskning og rettergang – i tilfelle det rettes anklager mot ham/henne for en forbrytelse.

Derfor er de såkalte habeas corpus-bestemmelsene avgjørende for rettssikkerheten. Disse bestemmelsenes formål er å sikre borgerne mot vilkårlig fengsling. De fastsetter at den som fengsles mistenkt for straffbare forhold, har rett til å kreve saken vurdert av en domstol, som innen kort tid må avgjøre om den fengslede skal løslates eller ikke. Dette prinsippet er innarbeidet i de fleste europeiske lands lovgivning.

I folkeretten er bestemmelser som skal vareta rettssikkerheten nedfelt i Den europeiske menneskerettskonvensjon av 1950, og i Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter av 1966. Bestemmelser i den nasjonale lovgivning er gjerne basert på, eller søkt bragt i overensstemmelse med, bestemmelsene i disse og andre menneskerettskonvensjoner.

I tilfellet ovenfor var det borgeren som ble beskyttet mot domstolen. Når det gjelder forvaltningen, derimot, som sorterer under den utøvende makt, er det domstolenes oppgave å beskytte borgeren. Skulle en borger føle seg urettferdig behandlet av forvaltningen, har borgeren rett til å be domstolene vurdere om vedtaket skal overprøves eller om noen i forvaltningen bør stilles til ansvar.

For at rettssystemet skal kunne fungere best mulig, er det nødvendig at det opprettholder sin rettslige legitimitet blant borgerne. Det vil si at rettssystemet må være noe som er allment akseptert og respektert, og som nyter tillit hos befolkningen. Dets avgjørelser må oppfattes som rettmessige, og de må alltid kunne rettferdiggjøres med hensyn til rettsreglene.

Derfor kan det lett bli et problem dersom domstolene etter folkets oppfatning treffer urettferdige beslutninger, uten annen begrunnelse enn at «dette er gjeldende rett». Slike avgjørelser har vanskelig for å møte forståelse hos borgerne. Derfor er det viktig at rettsstaten viser at den er i stand til å tilpasse seg den allmene rettsoppfatning. Dette skal i prinsippet skje ved av den lovgivende makt endrer loven slik at den igjen korresponderer med den allmene rettsoppfatning. Men det kan være foranlediget av domstolsavgjørelser som har vært i strid med loven, fordi domstolen har funnet at loven ikke lenger er slik den burde være.