Kreon

Kreon var konge og regent i Theben i tre perioder. Han overtok først makten da hans svoger kong Laios reiste til Oraklet i Delfi. Under denne reisen ble Laios drept av sin egen sønn Oidipus. I Kreons regjeringstid sendte gudinnen Hera sfinksen til Theben.^[3] Da Oidipus senere kom til Theben (uten å vite at han var Laios’ sønn) og han klarte å løse «Sfinksens gåte» ble han utropt til ny konge (og giftet seg med sin mor Iokaste). Oidipus ble forvist etter at hans tragiske skjebne kom for en dag (at han hadde drept sin far og fått barn med sin mor). Kreon, som da også var Oidipus’ svoger, fikk da sin andre periode som regent for Oidipus’ mindreårige sønner Eteokles og Polyneikes. Da sønnene ble voksne oppsto det fiendskap mellom dem som førte til at de drepte hverandre under Polyneikes’ felttog («De syv mot Theben»). Kreon måtte igjen overta som konge av Theben etter Eteokles.

Med sin kone Eurydike hadde Kreon syv barn, fire sønner og tre døtre. Seks av navnene er kjent:

• Henioke
• Pyrrha
• Megareus (Menoeceus), ofret til krigsguden Ares under krigen mot argiverne^[4]
• Lykomedes
• Haimon, forlovet med Oidipus’ datter Antigone
• Megara, gift med Herakles og senere Iolaos^[5]

Historiene om de mytiske kongene i Theben, stridighetene mellom dem og gudene, og familiens forbannelse i flere slektsledd er omtalt hos en rekke av antikke historikere og poeter. Mest kjent i ettertiden er likevel versjonene som er gitt av de store tragedieforfatterne. Kreon figurerer framtredende i skuespillene Kong Oidipus, Oidipus i Kolonos og Antigone, alle skrevet av Sofokles.

I skuespillet Kong Oidipus av Sofokles, trolig på begynnelsen av 420-tallet f.Kr.,^[6] er Kreon bror til Iokaste, Laios’ og Oidipus’ hustru. Da Laios dro til oraklet i Delfi overlot han makten til Kreon. Under Laios’ fravær kom sfinksen til Theben og krevde at de måtte løse «Sfinksens gåte» eller dø. Oidipus klarte å løse gåten, og giftet seg med Iokaste, uvitende om at hun var hans mor. Folket valgte ham til konge.

I løpet av stykket, når Oedipus kommer nærmere å oppdage sannheten om Iokaste, spiller Kreon en konstant rolle nær ham. Oedipus’ tragedie er at jo mer han anstrenger seg for å avsløre Laios’ morder, uten at han vet at det er ham selv, jo nærmere kommer han den fryktelige sannheten og fullbyrdelsen av sin egen skjebne.^[6] Da en pest herjet byen ble Kreon sendt til Delfi og kom tilbake med beskjed fra Apollon at Laios’ morder måtte finnes og straffeforfølges før pesten ville slippe taket. Det kommer etter hvert for en dag at morderen er Oidipus selv, og at han har giftet seg og fått barn med Iokaste, sin egen mor. Kreon har en ganske sentral rolle, først som en opponent som kongen vil forvise eller drepe, men etter hvert opptrer han som kongens rådgiver. Når Oedipus tilkaller Tiresias for å fortelle ham hva som plager byen og Tiresias forteller ham at han er problemet, anklager Oedipus Kreon for å ha konspirert mot ham. Kreon argumenterer for at han ikke vil styre og derfor ikke vil ha noe insentiv til å styrte Ødipus. Men når sannheten blir avslørt om Iokaste, og Oedipus ber om å bli forvist, er det Kreon som innfrir hans ønske og tar tronen i hans sted. Oidipus blinder seg selv og lar seg forvise ut av landet.

Kort tid før sin død ga Sofokles ovennevnte tragedie en fortsettelse i Oidipus i Kolonos, oppført posthumt i 401 f.Kr.^[6] I tidslinjen av de tre dramaene er hendelsene i dette stykket etter Kong Oidipus og før Antigone, selv om det er det siste av de tre Theben-stykkene som Sofokles skrev. Stykket beskrev slutten på Oidipus’ tragiske liv. Hans død skjer i henhold til forfatteren ved Kolonos, en landsby i nærheten av Athen, som også er Sofokles’ eget fødested, «Jordens fagreste eng».^[6] Hit kommer Oidipus som en gammel blind tigger sammen med sine døtre Antigone og Ismene til eumenidenes kultplass i Athen. Det synes som om dikteren grubler over livets slutt ved å komme til dens begynnelse. Sittende på en stein blir han oppfordret til å forlate det hellige stedet av landsbyens gamle menn da de oppdager hans identitet. Til sist oppnår Oidipus endelig den forsoning som gjør det mulig for ham å dø i fred.^[6]

Dramaet Antigone utdyper den thebanske legende som går før den, og den tar seg opp der De syv mot Theben av Aiskhylos slutter. Fortellingen foregår tidsmessig sist av hans tre skuespill fra Theben, men ble skrevet først. Kreon blitt hersker i Theben. Oidipus’ sønner Eteokles og Polyneikes har først delt makten i Theben ved at de (ifølge Sofokles) skulle regjere ett år hver. Etter at Eteokles hadde styrt i ett år nektet han å gi fra seg makten. Polyneikes samlet en hær og angrep Theben. Angriperne tapte kampen, men begge brødrene ble drept, og Kreon overtok makten som regent for Laodamas, Eteokles’ umyndige sønn.

Thebanerne vant krigen, men begge sønnene til Oidipus ble drept og etterlot Kreon som hersker igjen, og tjente som regent for Laodamas, sønn av Eteokles. Kreon gir Eteokles en fullstendig og hederlig begravelse, men beordrer (under dødsstraff) at Polyneikes’ lik skal stå å råtne på slagmarken som straff for hans forræderi. En slik tilstand av ikke-begravelse ble ansett som et skremmende og forferdelig perspektiv i kulturen i antikkens Hellas. Antigone og Iokaste, som er forlovet med Kreons sønn Haemon, trosser ham ved å begrave broren hennes, og er dømt til å bli gravlagt levende som straff. Antigone forteller Kreon at det er de levendes plikt å begrave de døde, og at hvis et legeme ikke blir begravet, vil den som døde vandre rundt i ingensteds målløst i all evighet. Kreon gir seg til slutt, etter råd fra korlederen (khoragos), etter at Tiresias ber ham begrave liket. Men da Kreon ankommer graven der hun skulle begraves, har Antigone allerede hengt seg selv i stedet for å bli begravet levende. Sønnen hans, Haimon, truer ham og prøver å drepe ham, men ender opp med å ta sitt eget liv.^[7]

• Kreon er også navnet på en konge av Korint som var svigerfar til helten Jason.^[8]

• Breitholtz, Lennart (1979): Epoker og diktere. Vesten litteraturhistorie 1, Gyldendal, ISBN 82-05-11663-6.
• Apollodorus (2008). The Library of Greek Mythology (på engelsk). Oxford: Oxford University Press. ISBN 978-0-19-953632-0. 
• Sofokles (1942). Antigone. Oslo: Johan Grundt Tanum. 
• Sofokles (1930). Kong Oidipus. Oslo: Norske samlaget. 
• Vandvik, Eirik (1963). Blant gudar på Olymp. Oslo: Det norske samlaget.