Religionsvitenskap

 

Religionsvitenskapens opprinnelse tidfestes gjerne til et foredrag som Max Müller holdt i London i februar 1870. Siden den tid har fagfeltet frambrakt mange teoretikere med høyst ulike arbeidsmetoder og innfallsvinkler, og svært ulike syn på hvordan religion og religioner skal kategoriseres og fortolkes. Studiet av religionsforskningen har blitt et fagfelt i seg selv, med ulike forsøk på systematisering av tilnærmingene til studiet av religion.

Sigmund Freud, Emile Durkheim og Karl Marx lanserte hver sin teori om årsaken til at religiøse forestillinger og handlemåter oppstår og utvikler seg. Sigmund Freud utarbeidet som ledd i sin kartlegging av menneskets underbevisste driftsliv en teori der religion springer ut av ulike former for fortrenging av grunnleggende psykiske behov. For Freud er derfor religionen egentlig et sykdomstegn i mennesket så vel som i samfunnet. Slike tilnærminger til religionsvitenskapen betegnes gjerne som funksjonalistiske, fordi de tar utgangspunktet i religionens observerbare funksjoner i individ og samfunn.

Seinere religionsforskere som Rudolf Otto, Mircea Eliade, E. E. Evans-Pritchard og Clifford Geertz tar på ulike vis avstand fra den reduksjonismen som ligger i de funksjonelle holdningene, men er ellers svært ulike i sine tilnærminger. Otto og Eliade forutsetter begge at alle religioner har en felles kjerne i møtet med det hellige (hierofanien), som en klar motsetning til den profane hverdagen; mens Geertz og Evans-Pritchard konsentrerer seg om å studere avgrensede eksempler på religiøse fenomener og forståelsesformer. De ser begge med stor skepsis på alle forsøk på formulering av overgripende teorier om hele det religiøse feltet.

Religionsvitenskap deles også gjerne inn i underkategorier, som religionshistorie, religionssosiologi, religionsantropologi og religionspsykologi for å nevne noen. To norske religionspsykologer har markert seg i den underdisiplin som utviklet seg etter William James, nemlig Ola Raknes og Harald Schjelderup.

De siste årtiene har det innen religionsvitenskapen blitt større fokus på studiet av de ulike moderne religiøse retningene som teosofi og new age som har dukket opp i Vesten i det nittende og tjuende århundre, vestlig samtidsreligion, og på religiøse uttrykk i moderne massekultur, etter at disse formene for religiøsitet lenge ble ansett som uinteressante eller uvesentlige i akademisk sammenheng.

I Norge tilbys studier innen religionsvitenskap ved universitetene i Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim og Tromsø, samt ved Menighetsfakultetet. Ingvild Sælid Gilhus og Lisbeth Mikaelsson ved Universitetet i Bergen har skrevet innføringsbøker i emnet som også har nådd utenfor akademiske fagmiljøer.

Norske/nordiske fagtidsskrift er Din – tidsskrift for religion og kultur og Chaos – skandinavisk tidsskrift for religionshistoriske studier.

• (en) Religious studies – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• NTNU: Institutt for arkeologi og religionsvitenskap
• Aarhus Universitet: Afdeling for Religionsvidenskab
• IAHR: International Association for the History of Religion
• EASR: European Association for the Study of Religions
• Universitetet i Bergen Seksjon for religionsvitenskap

• religionsoraklene.no; nettside drevet av forskere på religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen
• Mennesker, meninger, makter; podcasten til religionsvitere Marianne Bøe og Anne Kalvig ved UiS