Nikolas Arnesson

Han var sønn av lendmannen Arne på Stårheim (eller Ståreim eller Stodrheim)^[1] i Nordfjord og kong Harald Gilles enke, den svenske kongsdatteren Ingrid Ragnvaldsdatter.

Nikolas førte en avdeling av kong Magnus Erlingssons hær i slaget på Ilevollene (1180). Da kongen hadde falt i sjøslaget ved Fimreite (1184), trakk han seg imidlertid tilbake fra krigervirksomheten for å vie seg til kirken.

Nikolas ble biskop i Stavanger 1189, og i Oslo 1190. I 1194 måtte han medvirke til Sverres kroning.

Han flyktet deretter til Danmark, der han i 1196 stiftet baglernes parti, og stilte opp Inge, en virkelig eller angivelig sønn til Magnus Erlingsson, som kongsemne mot Sverre. Under ledelse av Nikolas skapte baglerne store vanskeligheter for Sverre og holdt en stund til og med på å gjenerobre landet; men etter nederlaget i slaget på Strindfjorden ved Amborneset 8. juni 1198, måtte Nikolas igjen gå i landflyktighet.

Biskop Nikolas engasjerte seg også for den kirkelige organisasjon og inndelte sitt bispedømme i prostier. Tidlig på 1200-tallet fikk Nikolas bygget den befestede Oslo Bispeborg.

Nikolas Arnesson var blant kong Sverres sterkeste politiske motstandere. Selv om han virket som biskop, var han fortsatt engasjert i politikken. Sammen med erkebiskopen Eirik Ivarsson forente han kirkelig og politisk motstand mot Sverre. Biskopene ønsket å styre kirken selv, og bare være underordnet paven, mens kong Sverre ville selv være kirkens overhode. I kongens saga, Sverres saga, får Nikolas rollen som skurken i historien. Han beskrives på en svært lite flatterende måte, idet sagaforfatteren skriver at Nikolas hadde «hjerte som en hare og forstand som en rev».^[2] Nikolas kan være beskrevet negativt fordi han ikke levde opp til krigeridealet, men det kan også tenkes at han forsøkes latterliggjort fordi han var en mektig og farlig fiende.^[3]

I 1198 sørget biskop Nikolas uten betenkning for å svi av Bergen, slik at også Mariakirken og fem andre kirker brant ned. Dette begrunnet han med at «birkebeinerne hadde gjort alle kirkerne urene, siden bannsatte menn hadde vært inne i dem, så at de ikke var mer hellige end andre porthus». Baglerne rodde om natten inn til bryggene med to skuter fulle av brensel, og satte fyr på husene flere steder, blant annet ved Korskirken og Mariakirken. Bymennene var maktesløse, siden bryggene var fjernet. Birkebeinerne oppdaget brannen for sent, og fryktet for at Sverresborg skulle ta fyr. De vætet seil og bar dem ut mot brannen, for da brant alt fra Korskirken og inn til Nikolaikirken. Det hellige korset ble båret ut mot ilden fra Steinkirken, og det skal ha stanset brannen. Sankta Sunnivas skrin ble båret ut og satt ved Sandbru, og da stanset også brannen der, «et fullbjart jærtegn». Baglerne lå på skipene sine ute på Vågen og skjøt etter mennene på land som kjempet for å redde husene og få brannen slukket. Mange bergensere hadde rukket å få innboet sitt i sikkerhet ute på landet. Biskop Nikolas fulgte med på brannen fra skipet sitt, og beordret hvor baglerne skulle stifte brann og hvor de skulle skyte. Bergenserne glemte ham aldri dette.^[2]

Etter Sverres død (1202) forsonte Nikolas og resten av de norske geistlige seg med dennes sønn Håkon. Men da denne døde alt 1204, reiste baglerpartiet seg igjen, og støttet av danske kong Valdemar Seier lyktes biskop Nikolas i 1207 å skaffe sin søstersønn Filippus Simonsson herredømmet som konge over Viken og Opplandene, om enn med Sverres søstersønn, Inge Bårdsson, som overkonge. Ved dette arrangementet fikk fredspartiet gjennomslag, og det kom til forlik mellom partene. Dette forliket kalles Kvitsøyforliket etter øya Kvitsøy i Rogaland, der fredsavtalen ble inngått.^[4]

Biskop Nikolas Arnesson var fra 1207 til 1217 en av de ledende personligheter i det østnorske baglerriket i egenskap av rådgiver til kong Filippus. Etter Filippus' død i 1217 underkastet Nikolas og baglerne seg Håkon Sverressons uekte sønn Håkon Håkonsson, og baglerflokken ble lagt ned.

Nikolas ble likevel aldri helt trofast mot Håkon Håkonsson og birkebeinerne, og han ble mistenkt for å støtte den nye østlandske opprørsgruppen Ribbungene fremfor kong Håkon.^[5] Da Nikolas døde i 1225 stod kong Håkon for biskopens gravferd. Forfatteren av Håkon Håkonssons saga, Sturla Tordsson, gir Nikolas et godt ettermæle idet han skriver at biskopen var en klok og navngjeten mann av god ætt, men han understreker også at Nikolas «hadde vært lite venn med birkebeinerne».^[6]

Nikolas Arnesson er fremstilt i Ibsens skuespill Kongs-Emnerne. Han er hovedpersonen i Ragnhild Magerøys historiske romaner Nikolas og Baglerbispen. I 2006 gav Selja forlag ut den populærhistoriske boken Dronning Ingerid og bisp Nikolas, av Frode Hervik, Yngve Nedrebø^[7] og Berit Gjerland.

• Bagge, Sverre, Ideology and Propaganda in Sverris saga. Lund University Press 1993
• Håkon Håkonssons saga, oversatt av Alexander Bugge 1914
• Baglersagaene (Håkons, Guttorms og Inges saga), oversatt av Alexander Bugge 1914
• (no) «Nikolas Arnesson» i Store norske leksikon
• Nordisk familjebok. Uggleupplagan [1]
• Sverres saga, oversatt av Gustav Storm 1900

• Nrk Sogn og Fjordane – Fylkesarkivet