Marcus Aurelius

 

De fremste kildene for livet og keisertiden til Marcus Aurelius er av ujevn kvalitet og til tider upålitelige. Den viktigste gruppen av kilder er en rekke biografier i Historia Augusta. Dette verket består av tvilsomme kilder og innhold som er ren diktning, men til tross for disse problemene, er verket et av få fra perioden, og dens detaljer blir således stadig revurdert.^[8]

Senere biografier over underordnete keisere og opprørske fordringshavere til keisertittelen er preget av propaganda, løgner og diktning, men tidligere biografier, avledet fra eldre og nå tapte kilder, som Marius Maximus og Ignotus «den gode biograf»,^[9] er langt mer nøyaktige, men de om Aelius Verus og Avidius Cassius er preget av ren diktning.^[10]

Brevvekslingen mellom Marcus Aurelius’ lærer Fronto og rekke myndighetsbrev fra tiden til Antoninus Pius har blitt bevart i rekke hullete manuskripter, og som dekker perioden fra rundt 138 til 166.^[11] Marcus’ egne Meditasjoner gir et vindu inn i hans indre liv, men er i stor grad uten dateringer og har få særskilte referanser til ytre affærer.^[12] Den fremste kilden for perioden er Dio Cassius, gresktalende senator fra byen Nikea i Bitynia, som skrev en historie om Roma fra dens grunnleggelse og til 229 i åtti bøker (bokruller). Dio Cassius er vesentlig for periodens militære historie, men hans senatoriske fordommer og sterke opposisjon til keiserdømmets ekspansjon gjør hans perspektiv uklart.^[13]

En del andre litterære kilder har gitt spesifikke detaljer: skriftene til legen Galenos (Aelius Galenus eller Galen) om skikkene til eliten under det nerva-antoninske dynasti; talene til Aelius Aristides om tidens lynne; og lovverkene bevart i Digest og Codex Justinianus om Marcus Aurelius’ lovarbeid.^[14] Inskripsjoner og myntfunn har utfylt litterære kilder.^[15]

 

 

Marcus' familie hadde sin opprinnelse i Ucubi, i dag hetende Espejo, en liten by sørøst for Córdoba i iberiske Baetica. Familien klatret sosialt på 100-tallet. Marcus’ oldefar Marcus Annius Verus (I) var en senator og (i henhold til Historia Augusta) tidligere pretor; i 73–74 ble hans bestefar, Marcus Annius Verus (II), gjort til patrisier.^[16][17] Verus' eldre sønn, far til Marcus Aurelius, Marcus Annius Verus (III) giftet seg med Domitia Lucilla.^[18]

Lucilla var datteren av patrisieren P. Calvisius Tullus Ruso og den eldre Domitia Lucilla. Den eldre Domitia Lucilla hadde arvet en stor formue (omfattende beskrevet i et av Plinius den yngres brev) fra hennes bestefar på morssiden ved adopsjon.^[19] Den yngre Lucilla kom til å få mye av sin mors rikdom, inkludert en stor mursteinsfabrikk i utkanten av Roma — et lønnsomt foretak i en tid da byen gjennomgikk en stor byggefase.^[20]

Lucilla og Verus (III) fikk to barn: en sønn, Marcus, født den 26. april 121, og en datter, Annia Cornificia Faustina, antagelig født i 122 eller 123.^[21]

Verus (III) døde antagelig i 124 mens han var pretor da Marcus var kun tre år gammel.^[22][23] Selv om han knapt kan ha kjent ham skrev Marcus Aurelius i sine Meditasjoner at han hadde lært «beskjedenhet og mandighet» fra sine minner om faren, og fra hans posthume omdømme.^[24] Lucilla giftet seg ikke på nytt.^[22]

Lucilla tilbrakte antagelig ikke mye tid med sin sønn, i henhold til de rådende aristokratiske skikkene. Han ble tatt hånd om kvinnelige tjenere, men likevel har Marcus rost sin mor for å ha lært ham «religiøs fromhet, enkelhet i matveien» og hvordan å unngå «de rikes væremåter».^[25] I sine brev kom Marcus jevnlig og med hengivne henvisninger til henne; han var takknemlig for at «selv om hennes skjebne var å dø ung, tilbrakte hun sine siste år med meg.»^[26]

Etter sin fars død ble Marcus oppfostret av sin bestefar på morssiden, Marcus Annius Verus, som i henhold til romersk lov alltid hadde beholdt «patria potestas» over sin sønn og sønnesønn. Teknisk sett var dette ikke en adopsjon ettersom det ville ha vært en juridisk opprettelse av en ny og annerledes «patria potestas» (II).^[27] En annen mann, Lucius Catilius Severus, deltok også i hans oppfostring. Severus er beskrevet som Marcus’ «oldefar på morssiden»; han er antagelig stefar til den eldre Lucilla.^[27] Marcus vokste opp i sine foreldres hjem på Celiohøyden, et område han kom til å omtale med hengivenhet som «mitt Celio».^[28]

Det var en eksklusiv region, få offentlige bygninger, men mange aristokratiske villaer. Bestefar til Marcus eide sitt eget palass ved siden av Lateranpalasset og hvor Marcus kom til å tilbringe mye av sin barndom.^[29] Marcus kom til å takke bestefaren for å ha lært ham «god karakter og unngå dårlig lynne.»^[30] Han var mindre begeistret for den elskerinne som bestefaren tok og som han levde sammen med etter at hans hustru Rupilia Faustina døde.^[31] Han var takknemlig for at han ikke trengte å bo sammen med henne lengre enn han gjorde.^[32]

Marcus fikk undervisning i hjemmet slik som det var i samtidens aristokrati;^[33] han takket Catilius Severus for å ha oppmuntret ham til å unngå offentlige skoler.^[34] En av hans lærere, Diognetus, som underviste maleri, viste seg å ha være særlig innflytelsesrik; han synes å ha vært den som introduserte Marcus til en filosofisk holdning til livet.^[35] I april 132, på bud av Diognetus, begynte Marcus å kle seg og ta til seg leveviset til filosofer; han studerte mens han bar en grov gresk slengkappe, og sov på gulvet inntil hans mor overbeviste ham om å sove i en seng.^[36]

En ny rekke av lærere — Aleksander fra Cotiaeum (Kotyaion), Trosius Aper og Tuticius Proculus^[37] — tok over hans undervisning en gang i 132 eller 133.^[38] Lite er kjent om de to sistnevnte (begge var lærere i latin), men Aleksander var en betydelig litterat og den ledende Homer-eksperten i sin tid.^[39] Marcus takket Aleksander for hans undervisning i litterær stil.^[40] Aleksanders innflytelse — vektlegging på sak framfor stil, på omsorgsfull valg av ord og med tidvis sitat fra Homer — har blitt påvist i Marcus’ Til meg selv.^[38]

 

På slutten av 136 hadde Hadrian nesten dødd fra en endetarmsblødning. Som rekonvalesent i sin villa ved Tivoli utenfor Roma, valgte han Lucius Ceionius Commodus som sin etterfølger, og adopterte ham som sin sønn.^[41] Valgte ble gjort invitis omnibus, «mot alles ønsker»;^[42] de eventuelle rasjonelle grunnene er fortsatt uklare.^[43] Som en del av sin adopsjon tok Commodus navnet Lucius Aelius Cæsar. Etter en kort stasjoneringen ved grensen langs Donau, kom Aelius tilbake til Roma for å tale til det romerske senatet på den første dagen i 138. Natten før han skulle holde talen, ble han imidlertid syk og døde fra endetarmsblødning senere på dagen.^[44] Den 24. januar 138 valgte Hadrian en ny etterfølger, Aurelius Antoninus.^[45]

Etter noen dagers betenkningstid aksepterte Antoninus. han ble adoptert den 25. februar. Som en del av Hadrians betingelser måtte Antoninus adoptere Marcus og Lucius Verus, sønn av Lucius Aelius. Ved denne planen ble Lucius Verus, som allerede var Hadrians barnebarn via adopsjon via hans biologiske far, også hans adopterte sønn via hans nye far. Adopsjonen av Marcus Aurelius var antagelig et forslag fra Antoninus selv ettersom Marcus var nevø av hans hustru og kom til å bli hans favorittsønn.

Som adoptert ble Marcus’ nye navn M. Aelius Aurelius Verus; Lucius ble L. Aelius Aurelius Commodus. På Hadrians anmodning ble Antoninus’ datter Faustina trolovet med Lucius.^[46] Marcus ble sjokkert til å høre at keiseren skulle bli hans adopterte bestefar. Kun med ulyst flyttet han fra sin mors hus på Celiohøyden og til Hadrians private hjem.^[47]

En gang i 138 anmodet Hadrian i senatet at Marcus ble fritatt fra loven som unntok ham fra å bli kvestor før han hadde fylt 24 år. Senatet bøyde seg og Marcus tjenestegjorde under Antoninus, konsul for 139.^[48] Marcus’ adopsjon adskilte ham fra den typiske karrierevei som tilhørte hans samfunnsklasse. På grunn av hans adopsjon ble han sannsynligvis triumvir monetalis, en av tre myndighetspersoner i Roma som ble utpekt for å overvåke pregingen av statens mynter; etter det kunne han ha tjenestegjort som tribun for en legion og normalt ha blitt legionens andrekommanderende i navnet. Marcus kunne antagelig ha valgt å reise og tatt videre utdannelse, eksempelvis i Athen som flere av adelens unge sønner ofte gjorde. Som det var sto han i en annen posisjon enn sine jevnaldrende, men uansett bevitner hans biograf at hans vesen forble uaffektert: «Han viste fortsatt den samme respekt i sine forhold som han hadde gjort da han var en vanlig borger, og han var så sparsommelig og forsiktig med sin eiendeler som han hadde vært som da han bodde i en privat husholdning.»^[49]

Etter en rekke forsøk på selvmord, alle forhindret av Antoninus, reiste Hadrian til Baiae, et feriested ved kysten av Campania. Hans kondisjon ble ikke bedre, og han oppga å holde seg til den diett som hans leger hadde foreskrevet, og henga seg til mat og drikke. Han sendte bud på Antoninus, som således var ved hans side da han døde den 10. juli 138.^[50] Antoninus’ etterfølgelse til keisertronen var fredelig og stabil. Antoninus behold Hardians utvalgte i deres posisjoner og tilfredsstilte senatet, respekterte dets privilegier og reduserte de dødsdommer som var blitt anklaget i Hadrians siste dager.^[51] For sin pliktoppfyllende oppførsel ble Antoninus bedt om å akseptere navnet Pius («den fromme»).^[52]

 

Umiddelbart etter Hadrians død henvendte Antoninus seg til Marcus og anmodet om hans arrangementer for bryllupet ble endret: Marcus’ trolovelse til Ceionia Fabia ville bli annullert, og ville isteden bli trolovet til Faustina, Antoninus’ datter. Faustinas opprinnelige forlovelse med Ceionias bror Lucius Commodus ble også annullert. Marcus aksepterte Antoninus’ forslag.^[54]

Antoninus støttet opp om Marcus’ verdighet. Han ble gjort til konsul for året 140 sammen med keiseren som hans kollega, og ble dessuten utpekt til å være seviri, en av rytternes seks kommandanter ved ordenens årlige parade den 15. juli 139. Som kronprins til keisertronen ble Marcus gjort til princeps iuventutis, leder for equites, den romerske rytterorden. Han tok navnet Cæsar (som i tittelen cæsar): Marcus Aelius Aurelius Verus Cæsar.^[55] Marcus kom senere til advare seg selv om å ta navnet for alvorlig: «Se til at du ikke endres til en cæsar; ikke bli dyppet i purpurfarge — for det kan skje.»^[56] På senatets anmodning ble Marcus medlem av samtlige prestekollegier (pontifices, augures, quindecimviri sacris faciundis, septemviri epulonum, etc.);^[57] direkte bevis på medlemskap er imidlertid kun tilgjengelig for Fratres Arvales (= «Brødrene for markene»), de prester som ofret for god høsting.^[58]

Antoninus krevde at Marcus begynte å bo i Tiberius’ hus,^[59] det keiserlige palass på Palatinerhøyden. Antoninus fikk ham også til å rette se getter motene på stedet, aulicum fastigium («hoffets prakt»), til tross for Marcus’ innsigelser.^[57] Marcus kom til å slite med å forsone sin filosofiske lengsel med livet ved hoffet. Han fortalte seg selv at det var et oppnåelig mål; «hvor liv er mulig, da er det mulig å leve det riktige liv; liv er mulig i et palass, så det er mulig å leve det riktige liv i et palass.»^[60] Men han det uansett vanskelig. Han kom til å kritisere seg selv i Til meg selv for «misbruke hofflivet» foran andre.^[61]

Som kvestor ville Marcus ha svært lite virkelig administrativt arbeid å gjøre. Han ville lese keiserlige brev til senatet når Antoninus var fraværende, og ville gjøre sekretærarbeid for senatorene. Hans plikter som konsul var mer betydningsfulle; som den ene av to seniorrepresentanter i senatet ville han presidere over møter og ha en betydelig rolle i forsamlingens administrative funksjoner.^[62] Han ble druknet i papirarbeid, og klagde til sin lærer Fronto: «Jeg er helt uten pust igjen etter å ha diktert bortimot tretti brev.»^[63] Han var «tilpasset for å styre staten», i ordene til hans biograf.^[64] Det var også påkrevd at han talte til forsamlingen av senatorer og studerte taleteknikk og retorikk som var vesentlig for oppgaven.^[65]

Den 1. februar 145 ble Marcus gjort til konsul for andre gang. Han kan ha vært noe syk på denne tiden: et brev fra Fronto som kan ha blitt sendt på denne tiden henstilte Marcus å få nok søvn «slik at du kan komme inn i senatet med en god farge og lese din tale med en sterk stemme.»^[66] Marcus hadde klaget på en sykdom i et tidligere brev: «Angående min styrke, så begynner jeg å få den tilbake; og det er ikke spor av smerten i brystet mitt. (…) Jeg har fått behandling og er omsorgsfull for ikke å gjøre noe forstyrrer med det.»^[67] Marcus var aldri særskilt frisk og sterk. Den romerske historikeren Dio Cassius, som skrev om hans senere år, roste ham for å oppfylle sine plikter til tross for hans ulike sykdommer.^[68]

 

I april 145 giftet Marcus seg med Faustina, slik som det hadde vært planlagt siden 138. Ettersom Marcus var, ved adopsjon, Antoninus Pius’ giftet han seg formelt under romersk lov med sin søster. Antonius måtte ha fristilt den eller den andre fra hans faderlige autoritet, hans patria potestas («familiens overhode») for at seremonien kunne finne sted.^[69] Få detaljer er kjent om bryllupet, men det er sagt at det var «bemerkelsesverdig».^[70] Mynter ble utstedt med hodene til paret, og Antoninus, som Pontifex Maximus, ville ha forerettet. Marcus gjør ingen åpenbar referanse til ekteskapet i hans bevarte brev, og kun sparsommelige referanser til Faustina.^[71]

Etter å ha tatt toga virilis i 136, begynte Marcus antagelig sin undervisning i stemme- og talekunst.^[72] Han hadde tre lærere i gresk, Aninus Macer, Caninius Celer, og Herodes Atticus, og en i latin, Fronto. De to sistnevnte var de to aktede retorikere og talere i samtiden.^[73] Fronto og Atticus ble antagelig ikke hans lærere før han ble adoptert av Antoninus in 138. Overvekten av greske lærere indikerer vektleggingen av å kunne gresk for Romas aristokrati.^[74] Dette var tidsalderen for «den andre sofisme», en renessanse for gresk dannelse. Selv om Marcus fikk sin undervisning i Roma, valgte Marcus i sine Meditasjoner å skrive sine filosofiske tanker på gresk, ikke latin.

 

Herodes Atticus var kontroversiell, en særdeles rik greker fra Athen, antagelig en av de aller rikeste borgere i den østlige delen av Romerriket, ble raskt rasende, og ikke særlig godt likt av andre i Athen for sitt snobbete, foraktfulle vesen.^[75] Atticus var en inngrodd motstander av stoisme og filosofiske pretensjoner.^[76] Han mente at stoikernes ønske om «fravær av følelser» var tåpelig; de ville leve et «langsomt, enerverende liv.»^[77] Marcus kom derimot til å bli en stoiker. Han nevner ikke Atticus i det hele tatt i sine Meditasjoner, til tross for at de holdt kontakten i de neste tiårene.^[78]

Fronto var meget vel ansett: i den selvbevisste antikvariske verden av latinske tekster,^[79] var han vurdert som kun nest etter Cicero, kanskje selv også som et alternativ til ham.^[80][81] Historikere har sett på ham som «pedantisk og kjedelig», hans tekster har verken gitt politiske analyser tilsvarende en Cicero eller samvittighetsfulle reportasjer tilsvarende en Plinius den eldre.^[82] Nyere prosopografisk forskning har dog rehabilitert en del av hans dårlige moderne omdømme.^[82] Fronto hadde ikke sans for Atticus, men Marcus fikk dem på talefot. Fronto mestret latin til fingerspissene, i stand til å spore uttrykk og talemåter i litteraturen, skape spissfindige og uklare synonymer, og utfordre mindre utilbørligheter i valgene av ord.^[80]

En betydelig mengde av brevvekslingen mellom Fronto og Marcus har overlevd.^[83] De to sto meget nær hverandre som venner. Marcus tilbrakte tid med Frontos hustru og datter, som begge het Cratia, og de likte omgjengelige samtaler.^[84] Marcus skrev et brev til Fronto på hans fødselsdag hvor han svulstig hevdet at han elsket sin venn som han elsket seg selv, og påkalte gudene for å sikre at hvert eneste ord han lærte fra litteraturen, ville han lære fra Frontos egne lepper.^[85] Hans bønner for Frontos helse var mer enn høflighetsfraser ettersom Fronto var jevnlig syk; til tider synes han å ha vært bortimot invalid, alltid med lidelser,^[86] og bortimot en fjerdedel av de bevarte brevene omhandler mannens sykdommer.^[87] Marcus ber om at Frontos smerter isteden må falle på ham selv.^[88]

Fronto ble aldri Marcus’ lærer på full tid, og fortsatte sin karriere som advokat. En beryktet sak førte ham i konflikt med Herodes Atticus.^[89] Marcus anmodet Fronto, først med «råd», deretter som en «tjeneste», om ikke å angripe Atticus; han hadde allerede bedt Atticus om ikke å angripe først.^[90] Fronto svarte at han var overrasket over å oppdage at Marcus regnet Atticus som en venn (kanskje Atticus ennå ikke var blitt Marcus’ lærer), og innrømmet at Marcus kunne ha rett,^[91] men bedyret uansett at hans hensikt var å vinne saken med alle midler som var tilgjengelig: «… anklagene var fryktelige og bli uttalt som fryktelige. Disse i særdeleshet som refererer til overfall og ran vil jeg beskrive på en slik måte at de smaker av galle. Om jeg kommer til å kalle ham for en udannet liten greker, betyr det ikke en krig til døden.»^[92] Utkommet av rettssaken er ukjent.^[93]

Da Marcus var 24 år (mellom april 146 og april 147) hadde han blitt trett og misfornøyd med sine studier av rettsvitenskapen, og viste en del tegn på generelt ubehag. Hans mester, skrev han til Fronto, var en ubehagelig skrythals. Han hadde gått lei av øvelsene, å ta standpunkt i tenkte debatter. Når han kritiserte falskheten i konvensjonelt språk, begynte Fronto å forsvare det.^[94] I uansett tilfelle var Marcus’ formelle utdannelse nå over. Han hadde opprettholdt et godt forhold til sine lærere og fulgt dem ydmykt. Det hadde «påvirket hans helse ugunstig», skrev hans biograf, å legge så mye anstrengelser i studiene. Det var det ene tingen som biografen fant feil med i hele hans ungdomstid.^[95]

Fronto hadde advart Marcus mot studere filosofi for tidlig: «det er bedre å aldri ha berørt filosofiens lære… enn å ha smakt det overfladisk, så vidt med leppene...»^[96] Han foraktet filosofi og filosofer, og nedvurderte Marcus’ samlinger med Apollonios fra Khalkedon og andre innenfor denne sirkelen.^[83] Fronto ga en uvennlig tolkning av Marcus’ «konvertering til filosofi» som «ungdom trett av arbeid», og hadde Marcus vendt seg til filosofi for å slippe unna de gjentatt øvelsene med taletrening.^[97] Marcus beholdt kontakten med Fronto, overså hans betenkeligheter.^[98]

Apollonios kan ha introdusert Marcus til stoisk filosofi, men Quintus Junius Rusticus var antagelig den som hadde størst innflytelse på den unge mannen.^[99] Han var den som Fronto anklaget for å ha fristet Marcus fra studier av talekunst.^[100] Han var tjue år eldre enn Marcus og eldre enn Fronto. Som sønnesønn av Arulenus Rusticus, en av ofrene for tyranniet til Domitianus som styrte i 81-96, han var arvingen til tradisjonen med «stoisk opposisjon» til «grusomme keisere» på 100-tallet,^[101] den virkelige etterfølgeren til Seneca (i motsetningen til Fronto, den falske).^[102] Marcus takket Rusticus for å ha lært ham «ikke å bli forledet inn i retorikkens entusiasme, for å skrive om spektakulære ting, for å foredra om moraliserende tekster… Unngå det oratoriske, poetiske, og 'gylne penner'.»^[103]

 

Den 30. november fødte Faustina en pike som ble gitt navnet Domitia Faustina. Hun var den første av minst tretten barn (inkludert to ganger tvillinger) som Faustina fødte i løpet av de neste 23 årene. Den neste dagen, den 1. desember, ga Antoninus Pius sin svigersønn maktposisjonene som tribun og imperium, sistnevnte autoritet over keiserens hæravdelinger og provinser. Som tribun hadde Marcus retten til fremme en sak for senatet. Han makt som tribun ble fornyet den 10. desember 147.^[104]

Første gang Domitia nevnes i brevene til Marcus avslører henne som et sykelig barn. «Cæsar til Fronto. Om gudene er villige, vil se håp om bedring. Diaréen har stoppet opp, de små angrepene med feber har blitt drevet tilbake. Men avmagringen er fortsatt stor og det er fortsatt ganske mye hosting.» Han og Faustina, skrev Marcus, har vært «ganske opptatt» av omsorgen av den lille piken.^[105] Domitia døde i 151.^[106]

I 149 fødte Faustina på nytt, to tvillinger. Samtidens mynter feiret hendelsen med krysset cornucopiae (fruktbarhetssymbol, overflod og lykke)^[107] under portrettbyster av to små gutter, og teksten temporum felicitas, «tidens lykke». Lykken varte dog ikke lenge, og guttebarna døde, men ved slutten av året ble enda en familiemynt preget: det viste en tynn liten pike, Domitia Faustina, og et guttebarn. Deretter enda en: en pike alene. Barna ble gravlagt i Hadrians mausoleum, hvor deres epitafer har overlevd. De ble kalt for Titus Aurelius Antoninus og Tiberius Aelius Aurelius.^[108]

Marcus beroliget seg selv: «En mann ber: ‘Hvordan kan jeg slippe å miste mitt lille barn’, men du må be. ‘Hvordan kan jeg ikke være redd for å miste ham’.»^[109] Han siterte fra Iliaden det han kalte den «korteste og mest kjente munnhell… nok til å spre sorg og frykt:

Liksom trærnes vekslende løv er menneksers slekter.
Vindene hvirvler til jord de visnede blade; men skogen
kler seg i løv og blomster påny, når det stunder mot våren.
Således spirer en slekt av menn, mens en annen må visne.
– Homer: Iliaden

^[110]

En annen datter ble født den 7. mars 250, Annia Aurelia Galeria Lucilla. En gang mellom 155 og 161, antagelig kort tid etter 155, døde Marcus mor Domitia Lucilla, died.^[111] Faustina fødte antagelig enda en datter i 151, men barnet Annia Galeria Aurelia Faustina kan muligens ikke ha vært født før i 153. En myntutgivelse feiret fecunditati Augustæ, «Augustas fruktbarhet» og viste to piker og en gutt. Gutten overlevde ikke lenge, på mynter fra 156 er det kun to piker som er avbildet. Han kan ha dødd i 152, det samme året som Marcus’ søster Cornificia døde.^[112]

Den 28. mars 158, imidlertid, da et barn var dødt, takket Marcus tempelsynoden, «selv om dette kom til bli noe annet.» Barnets navn er ukjent.^[113] I 159 og 160 fødte Faustina to døtre: Fadilla, etter en av Faustinas døde søstre, og Cornificia, etter en av Marcus’ døde søstre.^[114]

 

I mellomtiden, under styret til Antoninus Pius, hadde Marcus’ adoptivbror Lucius Verus, som kronprins og framtidig keiser, fått en omsorgsfull utdannelse fra den berømte grammaticus Marcus Cornelius Fronto. Det ble sagt at den unge Verus var en utmerket student, glad i å skrive poesi og gi taler. Lucius begynte sin karriere som kvestor i 153, to år før den lovlige alder på 25 (Marcus hadde hatt posisjonen da han var 17 år). I 154 var han konsul, ni år før den lovlige alderen på 32 år (Marcus hadde posisjonen da han var 18 og deretter 23 år), og i 161 var han konsul på nytt med Marcus Aurelius som hans eldre partner.

Lucius hadde ingen andre titler enn «sønn av Augustus». Han hadde en markant annen personlighet enn Marcus; han var glad i alle former for sport og idrett, men særlig jakt og bryting. Han hadde glede av sirkusleker og gladiatorkamper.^[115] Han giftet seg ikke før i 164.^[116]

I 156 ble Antoninus Pius 70 år. Han fant det vanskelig å holde seg oppreist uten å gå med støtte, en form for korsett. Han begynte å knaske på tørt brød for å få styrke til å holde seg våken under sin morgensesjoner. Etter hvert som Antoninus ble eldre begynte Marcus å overta flere av de administrative pliktene, enda flere da han ble pretoriansk prefekt (en posisjon som var mer preget av sekretærarbeid enn militært) etter at Gavius Maximus døde i 156 eller 157.^[117] I 160 ble Marcus og Lucius utnevnt som felles-konsuler for det følgende året. Kanskje Antoninus allerede var syk; i uansett tilfelle døde han før året var omme.^[114]

To dager før sin død forteller hans biograf at Antoninus var ved sine forfedres eiendom ved Lorium i Etruria,^[118] rundt 19 km fra Roma.^[119] Han spiste ost fra Alpene til middag med god appetitt, men om natten kastet han opp og fikk feber neste dag. Dagen deretter, den 7. mars 161,^[120] samlet han det keiserlige råd, overdro staten og sin datter til Marcus. Keiseren ga kjernen til sitt liv i det siste ordet han mumlet da tribunen for nattvakten kom for å be om passord; "aequanimitas" («sinnsro»).^[121] Han snudde seg som om han ville sove og døde.^[122] Hans død avsluttet det lengste regimet siden Augustus, overgikk Tiberius med et par måneder.^[123]

 

Etter at Antoninus Pius døde, ble Marcus i praksis enehersker av Romerriket. Formalitetene for posisjon kom etter hvert. Senatet ga ham snart navnet Augustus og tittelen imperator, og han ble snart formelt valgt som Pontifex Maximus, ypperste prest for de offisielle religiøse kulter. Marcus viste en del tegn på motstand: biografen skrev at han var «tvunget» til å ta den keiserlige posisjon.^[124] Det kan ha vært en ektefølt horror imperii, «frykt for keiserlig makt». Marcus, som foretrakk et filosofisk liv, fant ikke posisjonen som keiser fristende. Hans undervisning som stoiker hadde imidlertid gjort valget klart. Det var hans plikt. En stoiker skulle gjøre sin plikt.^[125]

Selv om Marcus ikke viste noen personlig hengivenhet for Hadrian (det er påtagelig at han ikke mottar takk i hans første bok av Meditasjoner), antagelig mente at det var hans plikt bestemme mannens etterfølgerplaner.^[126] Således hadde senatet planlagt bekrefte Marcus alene som keiser, men han nektet ta imot posisjon om ikke Lucius fikk tilsvarende myndighet.^[127] Senatet aksepterte, ga Lucius imperium, tribunal makt, og navnet Augustus.^[128] Marcus ble i den offisielle tituleringen til Imperator Caesar Marcus Aurelius Antoninus Augustus; Lucius, oppga sitt navn Commodus og Marcus' familienavn Verus og ble Imperator Caesar Lucius Aurelius Verus Augustus.^[129][130] Dette var den første gangen at Roma ble styrt av to keisere samtidig.^[131][132]

Til tross for at de var formelt likestilte, hadde Marcus mer auctoritas, «autoritet», enn Lucius. Han hadde vært konsul en gang mer enn Lucius, han hadde delt Antoninus’ administrasjon, og han alene var Pontifex Maximus. Det ville ha vært åpenbart for folket hvilken keiser som var den eldste og ledende.^[131] Som biografen skrev, «Verus adlød Marcus… som en løytnant adlyder en prokonsul eller en guvernør adlyder en keiser.»^[133]

Umiddelbart etter at de var blitt bekreftet av det romerske senatet, dro keiserne til Castra Praetoria, leiren til pretorianergarden. Lucius talte til de samlede troppene som deretter utropte paret som imperatores, keisere. Deretter, som enhver keiser siden Claudius, lovte Lucius troppene en særskilt gave.^[134] Denne var imidlertid dobbelt så stor som tidligere. 20 000 sestercer (5 000 denarii) per hode, og mer til offiserene. I gjenytelse for denne gaven, tilsvarende som flere årslønner, sverget troppene en ed om å beskytte keiserne.^[135] Seremonien var kanskje ikke helt nødvendig gitt at Marcus tiltredelse som keiser hadde vært fredelig og uten opposisjon, men det var en god forsikring mot senere militære vanskeligheter.^[136]

Straks han var blitt keiser devaluerte Marcus også den romerske valutaen. Han minsket sølvrenheten i denarius fra 83,5 % til 79 % og sølvvekten sank fra 2,68 gram til 2,57 gram.^[137] Imidlertid kom Marcus senere til å endre valutareformen.

Antoninus Pius’ begravelsesseremonier var omfattende.^[138] Om hans begravelse fulgte mønsteret til tidligere begravelser, ville hans legeme ha blitt plassert på et likbål ved Campus Martius, slik at hans ånd kunne stige opp til gudenes hjem i himlene. Marcus og Lucius nominerte deres for gudeliggjøring. I kontrast til deres oppførsel under Antoninus’ kampanje for å gudeliggjøre Hadrian, motsatte senatet seg ikke deres ønsker. En flamen, eller kultprest, ble utnevnt for administrere den religiøse kulten til den guddommeliggjorte Antoninus, nå Divus Antoninus. Hans levninger ble gravlagt i Hadrians mausoleum, ved siden av levningene av Marcus' tidligdødte barn og Hadrian selv.^[139] Tempelet han hadde dedisert til sin hustru, Diva Faustina, ble Tempelet til Antoninus og Faustina. Det overlevde ved å bli kirken til «San Lorenzo i Miranda».^[136] Den står i Forum Romanum, ved Via Sacra, motsatt av Regia.

I henhold til sitt testamente gikk Antoninus’ formue til Faustina.^[140] (Marcus hadde lite behov for sin hustrus formue. Faktisk, da han ble keiser, overførte Marcus deler av sin mors eiendommer til sin nevø, Ummius Quadratus.^[141]) Faustina var gravid i tredje måned da Marcus ble keiser. Under svangerskapet drømte hun om å føde to slanger, den ene mer fryktelig enn den andre.^[142] Den 31. august fødte hun to tvillinger ved Lanuvium: T. Aurelius Fulvus Antoninus og Lucius Aurelius Commodus.^[143] Bortsett fra det faktum at tvillingene ble født på Caligulas fødselsdag, var varslene gode, og astrologene trakk opp positive horoskoper for barna.^[144] Fødselene ble feiret på keiserlige myntutgivelser.^[145]

 

 

Kort tid etter at han tok purpurkappen ble Marcus 11 år gamle datter Annia Lucilla forlovet til Lucius (til tross for at han formelt sett var hennes onkel).^[147] Ved seremoniene som markerte hendelsen ble det gitt provisjoner til støtte for fattige barn, tilsvarende som tidligere keiserlige opprettelser.^[148] Marcus og Lucius ble populære hos folket i Roma som var godt fornøyd med deres oppførsel av civiliter («mangel på prakt»). Keiserne godtok ytringsfrihet, bevist ved det faktum at komedieforfatteren Marullus kunne kritisere dem uten å bli straffet. Under en hvilken som helst annen tid under hvilken som helst annen keiser, ville han ha blitt henrettet. Men det var en fredelig tid, en med tilgivelse, og således kunne biografen slå fast, «Ingen savnet de mer lemfeldige måter til Pius.»^[149]

Marcus erstattet en rekke av imperiets fremste embetsmenn. Ab epistulis Sextus Caecilius Crescens Volusianus, med ansvaret for keiserlig brevskriving, ble erstattet med Titus Varius Clemens. Clemens var fra grenseprovinsen Pannonia og hadde tjenestegjort i krigen i Mauretania. I den siste tiden hadde han tjenestegjort som prokurator av fem provinser. Han var en mann velegnet for en tid med militære kriser.^[150] Lucius Volusius Maecianus, Marcus’ tidligere lærer, hadde vært praefectus augustalis (prefekturell guvernør) av provinsen Aegyptus da Marcus ble keiser. Maecianus ble kalt til Roma, gjort til senator og utnevnt til prefekt av skattekammeret, aerarium Saturni, og kort senere ble han forfremmet til konsul.^[151] Frontos svigersønn, Aufidius Victorinus, ble utnevnt til guvernør av Germania Superior.^[152]

Fronto kom tilbake til sitt romerske byhus om kvelden den 28. mars etter å ha forlatt sitt hjem i Cirta så snart nyheten hadde nådd ham om at hans elev var blitt den mektigste mann i Romerriket. Han sendte en beskjed til den keiserlige frimann Charilas med forespørsel om han kunne kontakte keiserne. Fronto kom senere til å forklare at ikke hadde våget å skrive direkte til keiserne.^[153] Læreren var mektig stolt av sine tidligere studenter. Reflektert i en tale han hadde skrevet da han ble konsul i 143 og hvor han lovpriste den unge Marcus, Fronto var meget glad: «Det var en framstående naturlig evne hos deg som nå er perfeksjonert til det utmerkede. Det var den gang en åker med voksende korn; det er nå en innhøsting avling. Hva jeg håpet den gang, det har jeg nå. Håpet har blitt virkelighet.»^[154] Fronto påkalte Marcus alene; ingen tenkte på å invitere Lucius.^[155]

 

Lucius var mindre høyaktet av sin lærer enn hans bror da hans interesser var på et lavere nivå. Lucius ba Fronto om å felled om i en diskusjon han hadde med sin venn Calpurnius om de relative prestasjonene til to skuespillere.^[156] Marcus fortalte Fronto om hva han leste — Coelius og en del av Cicero — og fortalte om sin familie. Hans døtre var i Roma, og deres grandtante Matidia; Marcus mente at kveldsluften på landet var for kald for ham. Han spurte Fronto om «særskilt veltalende bøker, noe av ditt eget, eller Cato, eller Cicero, eller Sallustius eller Gracchus — eller en eller annen poet, for jeg trenger avledning, særlig av denne typen, ved å lese noe som er oppløftende og adspre mine pressende bekymringer.»^[157]

Marcus’ tidlige styre fortsatte i beste gjenge. Han var i stand til hengi seg helt til filosofien og til bli omtykt.^[158] Imidlertid fant han snart ut at han hadde mange bekymringer. Det betydde slutten på felicitas temporum («de lykkelige tider») som myntutgivelsene i 161 så altfor raskt hadde proklamert.^[159] Våren 162 flommet elven Tiber over sine bredder og gjorde store ødeleggelser på Roma. Den druknet mange dyr og førte til sult i byen. Marcus og Lucius ga flommen og dens effekter deres fulle oppmerksomhet. .^[160][161] (Birley daterer oversvømmelsen til høsten161. Jf. Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 120. Siden 15 e.Kr. hadde elven blitt andministert av et eget råd med en senator som leder og en fast stab. I 161 var curator alevi Tiberis et riparum et cloacarum urbis («Kurator av Tibers elveleie og bredder og byens kloakker») A. Platorius Nepos, sønn eller sønnesønn av byggmannen av Hadrians mur, og som hadde samme navn. Han var antagelig ikke spesielt uegnet og den som egentlig var inkompetent var antagelig hans forgjenger, M. Statius Priscus. Som en militærmann og konsul for 159 betraktet anagelig Priscus denne posisjonen som ikke mer enn «betalt fravær».^[162] I andre tider med utbredt sult er det hevdet at keiserne skaffet de sultne mat ved å trekke veksler på romerske kornlagre.^[163]

Frontos brev fortsatte gjennom Marcus’ tidlige styre. Fronto mente at på grunn av Marcus’ framtredende posisjoner og høytstående plikter, var hans lærdom viktigere nå enn hva de hadde vært tidligere. Han mente at Marcus var «begynte å føle behovet for å være veltalende enda mer, til tross for en tid med tapt interesse for veltalenhet.»^[164] Fronto kom igjen til å minne sin elev på spenningen mellom hans rolle og hans filosofiske pretensjoner: «Anta, Cæsar, at du kan få visdommen til Kleanthes og Zenon, men dog, og mot din egen vilje, ikke filosofens ulldrakt.» ^[165]

Den første tiden i Marcus’ styre var de lykkeligste dagene i Frontos liv: hans elev var meget omtykt av folket i Roma, en utmerket keiser, en kjærlig elev, og kanskje viktigst av alt, så veltalende som kunne ønske.^[166] Marcus hadde vist retorisk dyktighet i sine taler til senatet etter jordskjelvet ved Kyzikos på Anatolia. Den hadde manet fram katastrofens drama, og senatet hadde vært fylt med ærefrykt: «ikke mer brått eller voldelig hadde byen blitt rørt av jordskjelvet enn sinnene til de som hørte din tale.» Fronto var særedeles fornøyd.^[167]

På sin dødsleie hadde Antoninus Pius snakket kun om staten og utenlandske konger som hadde motarbeidet ham.^[168] En av disse kongene, Vologases IV av Partia, begynte å bevege på seg sent på sommeren eller tidlig på høsten 161.^[169] Vologases hadde gått inn i kongedømmet Armenia (den gang en romersk klientrike), forvist dets konge og installert sin egen, Pacorus, en som tilhørte Akamenide-dynastiet som han selv.^[170] Den romerske guvernøren av Kappadokia, frontlinjene til armenske konflikter, var Marcus Sedatius Severianus, fra Gallia og med stor militær erfaring.^[171]

Overbevist av den greske profeten og mystikeren Aleksander fra Abonuteichos at han med letthet ville beseire partierne og vinne ære for seg selv,^[172] ledet Severianus en legion (kanskje IX Hispana^[173]) inn i Armenia, ble innestengt i en felle av den store partiske hærføreren Khusrau (Chosrhoes) ved Elegia, en by rett bortenfor grensen av Kappadokia, høyd over utspringet til elven Eufrat. Severianus forsøkte å bekjempe Khusrau, men innså til sist at han var sjanseløs og begikk selvmord. Hans hær ble massakrert. Krigskampanjen hadde vart i kun tre dager.^[174]

Det var også trusler om krig ved andre grenser — i Britannia, og Raetia og Germania Superior, hvor chattere i Taunusfjellene hadde nylig bevegd som over limes (grensen).^[175] Marcus var ikke forberedt. Antoninus synes å ha gitt ham liten militær erfaring; biografen skrev at Marcus tilbrakte hele tiden av Antoninus Pius’ 23 år lange styre ved hans side — og ikke i provinsene hvor de fleste av de tidligere keiserne hadde tilbrakt sin tidligste karriere.^[176][177]

Det kom mere dårlige nyheter: den syriske guvernørens hær hadde også blitt beseiret av partierne, og hadde trukket seg tilbake i uorden.^[178] Forsterkninger ble sendt av sted til grensen mot Partia. P. Julius Geminius Marcianus, en nordafrikansk senator kommanderte X Gemina ved Vindobona (Wien), reiste til Kappadokia med erfarne soldater fra legionene ved Donau.^[179]

Tre legioner ble også sendt østover: I Minervia fra Bonna (dagens Bonn) i øvre Germania,^[180] II Adiutrix fra Aquincum,^[181] og V Macedonica fra Troesmis.^[182]

Marcus tok en ferie på fire dager ved Alsium, en ferieby ved kysten av Etruria. Han var altfor nervøs til å slappe av. Da han skrev til Fronto slo han fast at ikke ville snakke om sin ferie.^[183] Fronto svarte ironisk: «Hva? Vet jeg ikke at du dro til Alsium med det mål å hengi deg selv til leker, spøk og fullstending avslapping for fire hele dager?»^[184] Han oppmuntret Marcus til å hvile, og minnet om eksempelet til hans forgjengere (Antoninus hadde nytt øvelser i palaestra, fiske, og komedieteater),^[185] og gikk så langt som å skrive en fabel om gudenes deling av dagen mellom morgen og kveld — Marcus hadde åpenbart benyttet det meste av kveldene til juridiske emner framfor avslapning.^[186] Marcus kunne ikke ta til seg Frontos råd: «Jeg har plikter hengende over meg som jeg knapt kan slippe unna,» skrev han tilbake.^[187] Marcus tok på seg Frontos stemme for å tukte seg selv: «’Mye godt har mitt råd gitt deg’, vil du si!» Han hadde slappet av og ville hvile ofte, men «— denne hengivenheten til plikten! Hvem kjenner ikke bedre enn du hvor krevende den er!»^[188]

Fronto sendte Marcus et utvalg av lesemateriale,^[189] og for dulme hans uro over krigen med Partia, et langt og tenksomt brev, fylt med historiske referanser. I moderne utgaver av Frontos verker er dette gitt tittelen De bello Parthico («Om den partiske krigen»). Det hadde vært omvendt i Romas fortid, skev Fronto,^[190] men til sist hadde romerne alltid vunnet over sine fiender: «alltid og overalt hvor [Mars] har endret våre vanskeligheter til suksess og vår frykt til triumf.»^[191]

 

I løpet av vinteren 161-162 kom det mere dårlige nyheter — et opprør brøt ut i Syria. Det ble besluttet at Lucius skulle lede krigen mot Partia i egen person. Han var sterkere og friskere enn Marcus, og åpenbart mer egnet for militær aktivitet.^[193] Lucius' biograf antyder underliggende motiver: å begrense Lucius’ utsvevelser, å gjøre ham sparsommelig, å reformere hans moral ved krigens grusomheter, og få ham til å innse at han var en keiser.^[194][195] I uansett tilfelle ga senatet sin tilslutning og sommeren 162 reiste Lucius mens Marcus ble igjen i Roma «som krevde tilstedeværelsen av en keiser».^[196]

Lucius tilbrakte det meste av krigføringen i Antiokia ved Orontes, skjønt han overvintret i havnebyen Laodicea og sommeren i Daphne, et feriested rett utenfor Antiokia.^[197] Kritikere fordømte Lucius' luksuriøse livsstil.^[198] Han hadde begynt med gambling og spill, de sa han ville «kaste terninger hele natten igjennom.»^[199] Han likte å være i selskap med skuespillere.^[200][201]

Midt under krigen, kanskje høsten 163 eller tidlig på året 164, reiste Lucius til den greske byen Efesos på vestkysten av Anatolia for å gifte seg med Marcus’ datter Lucilla.^[202] Marcus flyttet opp datoen; kanskje hadde han allerede hørt om Lucius’ elskerinne, Panthea, vakker men fra beskjeden familie.^[203] Lucilla fylte 13 år i mars 163; uansett dato for hennes ekteskap, var hun ennå ikke femten år.^[204] Lucilla ble fulgt av sin mor Faustina og M. Vettulenus Civica Barbarus, halvbroren av Lucius' far.^[205] Civica ble gjort til comes Augusti, «ledsager av keisere»; kanskje Marcus ønsket han voktet over Lucius.^[206]

Marcus kan ha planlagt å følge dem hele veien til Smyrna (biografen sier at han fortalte senatet at han ville); det skjedde likevel ikke.^[207] Marcus fulgte reistefølge kun så langt som til Brundisium hvor de gikk om bord i et skip som seilte østover.^[208] Marcus vendte tilbake til Roma kort tid etter og sendte ut særlige instruksjoner til sine prokonsuler om ikke å gi reisefølget noen offisiell mottagelse.^[209]

 

Den armenske hovedstaden Artaxata ble erobret i 163.^[210] Ved slutten av året tok Lucius Verus tittelen Armeniacus til tross for at han ikke hadde sett kamp. Marcus avslo å akseptere tittelen før året etter.^[211] Da Lucius ble hyllet som imperator igjen, nølte ikke Marcus å ta Imperator II med ham.^[212]

Det okkuperte Armenia ble rekonstruert på romerske betingelser. I 164 erstattet den nye hovedstaden Kaine Polis («Nybyen») tidligere Artaxata.^[213] En ny konge ble installert: en romersk senator og i slekt med arsakidedynastiet, Gaius Julius Sohaemus. Det er mulig at han ikke en gang ble kronet i Armenia, men i Antiokia eller selv i Efesos.^[214] Sohaemus ble hyllet på keiserlige myntutgivelser i 164 under forklaringen Rex armeniis Datus: Lucius satt på en trone med sin stab mens Sohamenus sto foran og hyllet keiseren.^[215]

I 163 grep Partia inn i Osroene, en romersk klientstat i øvre Mesopotamia sentrert ved Edessa, og plasserte deres egen konge på dets trone.^[216] Som reaksjon ble romerske styrker forflyttet sørover og over Eufrat.^[217] Før slutten på 163 hadde imidlertid de romerske styrkene bevegd seg nordover for å okkupere Dausara og Nicephorium på den nordlige bredden av Partia.^[218] Kort tid etter erobringen av den nordlige bredden av Eufrat, ble en annen romersk hær forflyttet mot Osroene fra Armenia, erobret Anthemusia, en by sørvest for Edessa.^[219]

I 165 hadde romerske styrker bevegd seg inn i Mesopotamia. Edessa ble okkupert på nytt og Mannus, kongen som var blitt avsatt av Partia, ble installert på nytt.^[220] Partierne trakk seg tilbake til Nisibis, men denne byen ble også beleiret og erobret. Den partiske hæren trakk seg tilbake over Tigris.^[221] En andre hær, kommandert av Avidius Cassius, sammen med III Gallica, bevegde seg nedover Eufrat, og utkjempet et stort slag ved Dura.^[222] Mot slutten av året hadde Cassius’ hær nådde de to tvillingstorbyene i Mesopotamia: Seleukia på høyre bredde av Tigris og Ktesifon på venstre. Ktesifon ble erobret og det kongelige palasset ble satt i brann. Borgerne i Seleukia, i stor grad grekere eller gresktalende, åpnet sine porter for romerne. Byen ble uansett herjet og etterlot et svart merke på Lucius’ omdømme. Unnskyldninger ble forsøkt konstruert i ettertid ved å hevde at fienden hadde forbrutt seg først.^[223]

Cassius' hær, selv om det led av mangel på forsyninger og var rammet sykdom fra pestutbrudd som ofte fulgte i kjølvannet av krig, klarte den å komme seg tilbake til romersk område.^[224] Lucius tok tittelen Parthicus Maximus, og både ham selv og Marcus ble på nytt hyllet som imperatores, og ble 'imp. III'.^[225] Cassius' hær vendte tilbake til slagmarken i 166, krysset over Tigris og dro inn i Media. Lucius tok da tittelen 'Medicus',^[226] og keiserne ble igjen hyllet som imperatores, og ble da 'imp. IV' i keiserlig tiltaleform. Marcus tok også Parthicus Maximus nå etter enda et taktfullt opphold.^[227]

 

Det meste av årsaken til krigens suksess kan bli tilskrevet underordnete generaler, de fremste av disse var C. Avidius Cassius, kommandant av III Gallica, en av legionene fra Syria. Cassius var en ung senator av beskjeden klassebakgrunn fra den nordsyriske byen Cyrrhus (Khoros). Hans far, Heliodorus, hadde ikke vært senator, men var uansett en mann av en viss betydning; han hadde vært Hadrians ab epistulis, fulgte keiseren på hans reiser og var prefekt av Egypt ved slutten av keiserens styre. Cassius hevdet også ubeskjedent at han nedstammet fra Selevkiderikets konger.^[228] Cassius og hans medkommandant i krigen, Martius Verus, var antagelig i midten av 30-årene, og tok konsulskapet for 166. Etter dette ble de gjort til guvernører: Cassius for Syria og Martius Verus for Kappadokia.^[229]

I Roma var Marcus opptatt med familiesaker. Matidia, hans grandtante, hadde dødd. Imidlertid var hennes testamente ikke gyldig under lex Falcidia: Matidia hadde gitt mer enn tre fjerdedeler av hennes eiendommer til ikke-slektninger. Årsaken var at altfor mange av hennes klienter var inkludert i hennes ‘’codicils’’. Hun hadde heller aldri bekreftet dokumentene, men da hun lå døende hadde hennes klienter forseglet dem med originalen og gjort dem gyldige. Fronto manet Marcus til presse på i familiesaken, men Marcus hadde innsigelser. Han sa at hans bror måtte ta den endelige beslutningen.^[230]

Da Lucius kom tilbake fra sin seierrike krig ble han belønnet med en tradisjonelt triumftog. Paraden var uvanlig ettersom den omfattet to keisere, deres sønner og ugifte døtre som en eneste stor familiefeiring. Marcus Aurelius' to sønner, Commodus, fem år gammel, og Annius Verus, tre år, ble opphøyd til statusen av cæsar for anledningen.

Den hjemvendte hæren fraktet med seg pestsmitte som senere ble kjent som Antoninus-pesten (den har fått navn etter Marcus Aurelius via hans familienavn Antoninus). Pesten spredte seg gjennom Romerriket i tidsrommet 165-180. Sykdommen var en pandemi, antatt å være enten kopper eller meslinger. Den kom til sist å kreve livet av to romerske keisere, — Lucius Verus som døde i 169, og senere Marcus Aurelius i 180. Sykdommen brøt ut på nytt igjen ni år senere, i henhold til den romerske historikeren Dio Cassius, og førte til opptil 2000 døde per dag i Roma, en fjerdedel av de som ble smittet. Det totale antallet døde har blitt beregnet til rundt fem millioner. « Det er mulig at det var en kontakt med Han-dynastiets Kina skjedde i 166 da en romersk reisende besøkte Han-keiserens hoff og hevdet å være en ambassadør som representerte en viss Andun (kinesisk: 安敦), som kan bli identifisert med enten Marcus Aurelius eller hans forgjenger Antoninus Pius.^[231]

Som mange keisere tilbrakte Marcus mye av sin tid med å svare på juridiske saker som ansøkninger og høre disputter;^[232] men i motsetningen til mange av hans forgjengere, var han allerede erfaren og dyktig i keiserlig administrasjon da han overtok makten.^[233] Marcus tok nøye for seg praktiseringen av lovgivningen, både dens teori og praksis. Profesjonelle jurister har karakterisert ham som «en keiser meget dyktig i lovverket».^[234] og «en meget forsiktig og samvittighetsfull rettferdig keiser.»^[235] Han viste markant interesse i tre områder av loven: frigjøring av slaver, verger for mindreårige og foreldreløse, og valget av byrådene (decuriones).^[236]

I 168 endret han denarius, økte sølvrenheten fra 79 % til 82 % — den faktiske sølvvekten økte fra 2,57 gram til 2,67 gram. Imidlertid endret han to år senere til de tidligere verdier grunnet de militære kriser som imperiet sto overfor.^[137]

 

I løpet av tidlig på 160-tallet var Frontos svigersønn Victorinus stasjonert som en legat i Germania. Han var der med sin hustru og barn (et annet barn ble værende hos Fronto og hans hustru i Roma).^[239] Forholdene ved den nordlige grensen var alvorlig. En grensepost hadde blitt ødelagt, og det synes som om alle folk i nordlige og sentrale Europa var i uro og bevegelse. Det var korrupsjon blant offiserene: Victorinus krevde avskjed for legionærlegat som hadde tatt bestikkelser.^[240]

Erfarne guvernører hadde blitt erstattet av venner og slektninger av den keiserlige familie. L. Dasumius Tullius Tuscus, en fjern slektning av Hadrian, var i øvre Pannonia, etterfulgte den erfarne M. Nonius Macrinus. Nedre Pannonia var underlagt den uklare Ti. Haterius Saturnius. M. Servilius Fabianus Maximus var sendt videre fra nedre Moesia til øvre Moesia da Iallius Bassus hadde reist med Lucius til Syria. Nedre Moesia tatt av Pontius Laelianus' sønn. Provinsene i Dacia var fortsatt inndelt, styrt av en pretorisk senator og to prokuratorer. Freden kunne ikke vare, og nedre Pannonia hadde ikke en gang en legion for beskyttelse.^[241]

Begynnende på 160-tallet begynte ulike germanske stammer angripe langs flere steder langs nordlige grensen ved Germania, men særlig inn i Gallia og over Donau. Den nye driven vestover hadde antagelig sin årsak i angrep fra andre stammer lengre øst. En første invasjon av chattere i provinsen Germania Superior ble slått tilbake i 162. Langt mer alvorlig var invasjonen i 166 da markomannere i det som i dag er Böhmen, inngått vennskapsavtaler med romerne sin 19, krysset Donau sammen med langobarder og andre germanske stammer. På samme tid angrep lengre øst i Europa iranske sarmatere mellom elvene Donau og Tisza.

Grunnet situasjonen i øst var det kun en straffeekspedisjon som kunne bli igangsatt i 167. Både Marcus og Verus ledet troppene. Etter Verus døde i 169, ledet Marcus selv kampen mot de germanske stammene de meste av hans gjenværende liv. Romerne led minst to alvorlig nederlag mot kvadere og markomannere som hadde krysset Alpene, herjet Opitergium (Oderzo) og beleiret Aquileia, de to fremste byene i nordøstlige Italia.

På samme tid hadde kostobokere, som kom fra fjellområdene i Karpatene, invadert Moesia, Makedonia og det greske fastlandet. Etter en langvarig strid greide Marcus Aurelius få presset angriperne ut. Tallrike medlemmer av germanske stammer bosatte seg i grenseområdene som Dakia, Pannonia, Germania og selv i Italia. Dette var ikke noe nytt, men denne gangen var antallet nykommere av en slik størrelse at krevde opprettelsen av to ny grenseprovinser på venstre side av Donau, Sarmatia og Marcomannia (dagens Tsjekkia, Slovakia og Ungarn). En del germanske stammer som bosatte seg i italienske Ravenna gjorde opprør og greide å ta byen i besittelse. Av denne grunn besluttet Marcus Aurelius å ikke aksepetere flere barbarere i Italia, men også forviste også de som allerede hadde sluppet inn.^[242]

Keiserens planer ble imidlertid forhindret av et opprør i øst, ledet av Avidius Cassius, som ble utløst av feilaktige rykter om at Marcus hadde dødd etter en sykdom. I de østlige provinsene var det kun Kappadokia og Bitynia som ikke deltok på opprørernes side. Da det ble åpenbart at Marcus Aurelius fortsatt levde, sank omdømmet Cassius raskt og han ble drept av sine egne soldater etter kun 100 dager som opprørsleder.

Sammen med sin hustru Faustina reiste Marcus Aurelius på en turne i de østlige provinsene fram til 173. Han besøkte Athen hvor han erklærte seg selv som en beskytter av filosofien. Etter en triumf i Roma, måtte han det påfølgende året igjen marsjere til grensen ved Donau. Etter en avgjørende seier i 178 var planen å annektere Moravia og vestlige Slovakia, men det ble det ikke noe av da keiseren igjen ble syk i 180.

 

Marcus Aurelius døde den 17. mars 180 i byen Vindobona (dagens by Wien). Han ble umiddelbart guddommeliggjort og hans aske ble fraktet til Roma, og gravlagt i Hadrians mausoleum (dagens Castel Sant'Angelo) hvor den ble værende inntil vestgotere herjet Roma i 410. Hans militære kampanjer mot germanere og sarmatere ble også minnet ved en egen søyle, Marcus Aurelius-søylen, på Piazza Colonna, og et eget tempel (hvor det ikke finnes levninger igjen av) i Roma.

Marcus lot sin sønn Commodus arve keisertronen og han hadde allerede navngitt ham som cæsar i 166 og gjort ham til medkeiser i 177. Denne beslutningen, som avsluttet rekken med «adopterte keisere», ble meget kritisert av senere historikere ettersom Commodus var en skuffelse: en politisk og militær fremmed, og dessuten en ekstrem egoist med nevrotiske problemer. Mot slutten av Dio Cassius’ historie om Marcus’ styre, skrev han en encomium, lovprisning, til keiseren og beskrev overgangen til Commodus’ styre, som var Dios egen tid, med sorg.

 ...[Marcus] fikk ikke den gode lykke som hadde fortjent, for han var ikke sterk i kroppen og hadde en tallrike vanskeligheter gjennom bortimot hele hans styre. Men for min del beundrer jeg ham for nettopp denne grunnen, at midt uvanlige og særskilte vanskeligheter overlevde han både selv og bevarte imperiet. Kun en ting forhindret ham fra å være helt lykkelig, nemlig at etter å ha oppdratt og utdannet sin sønn på aller beste måte, var meget skuffet over ham. Denne saken må bli vårt neste emne; for vår historie synker fra en kongerike av gull til ett av jern og rust, slik hendelsene gikk for romerne den gang. 

Dio Cassius 71.36.3–4 ^[243]

Michael Grant i The Climax of Rome (1968),^[244] skrev om Commodus:

 Ungdommen viste seg å være svært uberegnelig, eller i det minste så utradisjonell at katastrofe ikke var til å unngå. Men om Marcus burde eller ikke hadde kjent til at det ville bli så, avvisningene av sin sønns krav på tronen til fordel for en annen, ville nesten helt sikkert ha ført til en av de innbyrdeskriger som spredte seg katastrofalt ved framtidige etterfølgelser på tronen. 

 

Marcus Aurelius fikk et omdømme som en «filosofikeiser» allerede i sin levetid, og den tittelen har fortsatt etter hans død; både Dio Cassius og biografen kaller ham «filosofen».^[245] Kristne, som Justinus martyren, Athenagoras, Melito, karakteriserte ham også som det.^[246] Sistnevnte gikk så langt som kalle Marcus for «mer filantropisk og filosofisk» enn Antoninus Pius og Hadrian, og plasserte ham opp mot undertrykkende keisere som Domitianus og Nero for å gjøre kontrasten dristigere.^[247] «Alene blant keiserne,» skrev historikeren Herodianus, «ga han bevis på sin visdom ikke kun ved ord eller kjennskap til filosofiske læresetninger, men ved sin lastefri karakter og sitt beherskede levesett.» ^[248]

Betegnelsen «filosofikonge» går tilbake til Platons verk Staten hvor han hevdet at filosofer burde bli konger og de som er konger burde bli filosofer.^[249] Platon definerte en filosof som «en som elsket visdom» og skilte mellom en som elsket den sanne visdom i motsetning til ren erfaring eller utdannelse ved at filosofen er den eneste som har tilgang til ideer. Den sanne filosof er et ideal, og frambringe et virkelig rettferdig samfunn er nær umulig.^[250]

Gjennom sine nitten år som keiser ble legemliggjøringen av Platons ideal jevnlig plaget av krig, pest, naturkatastrofer og hjemlige tragedier. Han har blitt stående i historien, ikke bare som den vise keiseren, men som den gode hersker, slik Dio Cassius skriver, «I tillegg til å besitte andre fortreffeligheter, styrte han bedre enn noen andre som noen gang hadde vært i posisjon med makt.»^[251] Ikke minst er det bevitnet i hans Til meg selv hvor han benyttet sin kunnskap i stoisk filosofi til å endre sin egen oppførsel. Hans mål var å bli den beste – den mest rettskafne – person som han var i stand til å bli. Han så seg selv og den verden han levde, stormende og opprivende som den var, fra et kosmisk perspektiv. Han greide å overkomme de vanskeligheter han sto overfor. Til tross for krig, pest, personlige tragedier og sin egen sykdom, var han i stand til å beholde sin egen emosjonelle kontroll, styre rettvist og klokt. «Han fikk ikke den gode skjebne han hadde fortjent,» mente Dio Cassius, «for han hadde ikke et sterkt legeme og var involvert i utallige vanskeligheter gjennom praktisk talt hele sitt styre. Men for min del beundrer jeg ham alt mer av den grunn, at midt i de uvanlige og spesielle vanskeligheter både overlevde han seg selv og bevarte imperiet.»^[252]

Han opprettholdt den vanskelige maktbalansen og bevarte imperiet i det som har blitt kalt for Romas sølvalder ved å gjøre det han kunne for at borgernes liv var så framgangsrikt og trygt som mulig. Det ble sagt om Marcus’ karakter at «han var streng, men ikke forherdet; beskjeden, men ikke fryktsom; og alvorlig, men ikke uhyggelig.»^[253] Som en stoiker hadde han en fast tro på sin plikt til de under seg i hierarkiet. I kampen mot barbariske invasjoner, økte han ikke skatte for å finansiere krigen, men solgte alle sine keiserlige besittelser for å betale for sin bestrebelser.^[250] Som lovgiver dikterte hans filosofiske levemåte også hans beslutninger. Historia Augustus, som ikke alltid er pålitelige, men antagelig riktig i dette tilfellet, sa at han straffet alle forbrytelser med lettere dommere enn som vanligvis ble gitt, «men til tider, mot de som var opplagt skyldig i alvorlige lovovertredelser forble han ubøyelig.»^[254] Et gjentagende tema i hans bok Til meg selv er at man må opprettholde fokus og være uten distraksjoner samtidig som man opprettholder sterke etiske prinsipper for å være et godt menneske.^[255] Michael Grant karakteriserte Marcus Aurelius som «den edlreste av alle menn som, ved ren intelligens og i kraft av sin karakter, har vurdert og oppnådd godhet for sin egen skyld og for noen belønning.»^[256]

Den engelske filosofen Iain King konkluderte med at Marcus Aurelius' arv er tragisk ettersom keiserens «Stoiske filosofi – som handler om selvbeherskelse, plikt, og respekt for andre – var så uverdig forlatt av den keiserlige slekt han salvet ved sin død.»^[257]

I filmen The Fall of the Roman Empire (1964) ble Marcus Aurelius framstilt av Alec Guinness og filmen Gladiator (2000) ble portrettert av Richard Harris. Begge filmene fremmet påstanden at Marcus Aurelius ble myrdet av sin sønn ettersom han hadde til hensikt å gi keiserverdigheten til sin adopterte sønn, en romersk general, framfor sin biologiske sønn Commodus.

Det etterlatte forfatterskapet til Marcus Aurelius består av hans brev, og hans bok som konvensjonelt har fått tittelen Til meg selv som han skrev på gresk, ikke latin, mens han var på krigskampanje i tiden mellom 170 og 180. Han skrev den for sin egen rettledning og for å forbedre seg selv. Den norske tittelen er noenlunde hva han selv oppga, uten at den var ment for utgivelse, men etter hans død har den blitt kalt andre ting, eksempelvis Meditations på engelsk. Boken er delt inn i 12 bøker (bokruller) som opptegner ulike perioder i keiserens liv. Hver del er ikke i en kronologisk orden og skrivestilen er enkel, rettfram og reflekterer kanskje Marcus Aurelius' eget stoiske perspektiv på teksten. Han hadde et logisk sinn, og hans tekster er representative for stoisk filosofi og åndelighet. Til meg selv er fortsatt vurdert som et litterært monument for selvoppofrende tjeneste og plikt. Boken har vært høyt vurdert av andre historiske figurer som Fredrik den store, John Stuart Mill, Matthew Arnold, Goethe, Wen Jiabao, og Bill Clinton.^[258] Boken var en inspirasjonskilde for Nelson Mandela, både for å holde ut sitt 27 år lange fangenskap på Robben Island, men også i arbeidet med hans egen selvbiografi Samtaler med meg selv.^[259][260]

Det er ikke kjent i hvilken grad hans skrifter ble sirkulert etter hans død. Det er spredte referanser i antikkens litteratur til populariteten til hans forskrifter, og Julianus II var godt kjent med Marcus' omdømme som en filosofi-keiser, skjønt han gjør ikke særskilte referanser til Til meg selv.^[261] Boken i seg selv, skjønt nevnt i brevvekslingen til Arethas av Caesarea på 900-tallet og i det bysantinske leksikonet Suda, ble først utgitt i 1558 i Zürich av Wilhelm Holzmann fra en manuskriptkopi som siden har gått tapt.^[262] Den eneste andre fullstendig bevarte kopi av manuskriptet befinner seg i Vatikanbiblioteket.

 

Aurelius giftet seg min sin kusine Faustina i 145. I løpet av deres ekteskap i tretti år fødte Faustina 13 barn. Kun en sønn og fire døtre levde lengre enn sin far.^[263]

1. Annia Aurelia Galeria Faustina (147–etter 165)^[264]
2. Gemellus Lucillae (died around 150), twin brother of Lucilla^[263][264]
3. Annia Aurelia Galeria Lucilla (148/50–182), tvillingsøster avGemellus, giftet til hennes fars medkeiser Lucius Verus^[264]
4. Titus Aelius Antoninus (født etter 150, døde før 7. mars 161)^[264]
5. Titus Aelius Aurelius (født etter 150, døde før 7. mars 161)^[264]
6. Hadrianus (152–157)^[264]
7. Domitia Faustina (født etter 150, døde før 7. mars 161)^[264]
8. Annia Aurelia Fadilla (159–etter 211)^[264]
9. Annia Cornificia Faustina Minor (160–etter 211)^[264]
10. Titus Aurelius Fulvus Antoninus (161–165), tvillingbror Commodus^[264]
11. Lucius Aurelius Commodus Antoninus (Commodus) (161–192), tvillingbror av Titus Aurelius Fulvus Antoninus, senere etterfølger og keiser^[263][264]
12. Marcus Annius Verus Caesar (162–169)^[264]
13. Vibia Aurelia Sabina (170–døde før 217)^[264]

Primære kilder

• Aelius Aristides: Orationes (Orations).
• Aurelius Victor: De Caesaribus.
• Codex Justinianus.
• Dio Cassius: Romersk historie.
• Epitome de Caesaribus.
• Fronto, Marcus Cornelius.
• Galenos: ad Pisonem de Theriaca.
• Galenos: de Antidotis.
• Gellius, Aulus: Noctes Atticae (Attiske netter).
• Herodianus: Ab Excessu Divi Marci (Historien til Romerriket fra Marcus Aurelius' død).
• Historia Quomodo Conscribenda (Måten å skrive historie).
• Marcus Aurelius: Om meg selv.
• Pausanias: Beskrivelse av Hellas.
• Filostratos: Heroicus (Om helter).
• Marcus Fabius Quintilianus: Institutio Oratoria
• Historiae Augustae
• Themistius: Orationes.

Sekundære kilder

• Astarita, Maria L. (1983): Avidio Cassio. Roma: Edizione di Storia e Letteratura.
• Barnes, Timothy D. (1967): «Hadrian and Lucius Verus» i: Journal of Roman Studies 57:1–2: 65–79.
• Birley, Anthony R. (1966): Marcus Aurelius: A Biography. New York: Routledge, revidert 1987. ISBN 0-415-17125-3
• Birley, Anthony R. (2000): «Hadrian to the Antonines» i The Cambridge Ancient History Volume XI: The High Empire, A.D. 70–192, red. Alan Bowman, Peter Garnsey, & Dominic Rathbone, 132–94. New York: Cambridge University Press, ISBN 978-0-521-26335-1
• Champlin, Edward (1974): «The Chronology of Fronto» i: Journal of Roman Studies 64: 136–59.
• Champlin, Edward (1980): Fronto and Antonine Rome. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-674-32668-7
• Furtak, Rick Anthony (2009): «Marcus Aurelius: Kierkegaard's Use and Abuse of the Stoic Emperor» i: Kierkegaard and the Roman World, red. Jon Stewart, 69-74. Farnham: Ashgate Publishing, ISBN 978-0-7546-6554-0
• Millar, Fergus (1993): The Roman Near East: 31 BC – AD 337. Cambridge, MA: Harvard University Press, ISBN 0-674-77886-3
• McLynn, Frank (2009): Marcus Aurelius: Warrior, Philosopher, Emperor. London: Bodley Head, ISBN 978-0-224-07292-2 omtale online
• Stephens, William O. (2012): Marcus Aurelius: A Guide for the Perplexed. London: Continuum, ISBN 978-1-4411-2561-3
• Stertz, Stephen A. ((1977)): «Marcus Aurelius as Ideal Emperor in Late-Antique Greek Thought» i: The Classical World 70:7: 433–39.
• Syme, Ronald (1968): «The Ummidii» i: Historia 17:1 : 72–105.

• De fem gode keiserne

• (en) Marcus Aurelius – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Marcus Aurelius Antoninus Augustus – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (el) Gresk Wikisource har originaltekster knyttet til denne artikkelen: Μάρκος Αὐρήλιος
• (en) Verker og tekster knyttet til Marcus Aurelius hos Wikisource
• (en) Verker av Marcus Aurelius i Prosjekt Gutenberg
• (en) Marcus Aurelius at the Internet Encyclopedia of Philosophy

  Wikiquote: Marcus Aurelius – sitater

Romersk keiser
Nerva-antoninske dynasti
Forgjenger: Antoninus Pius	161–180 Medkeiser(e): Lucius Verus (161-169)	Etterfølger: Commodus
Romerriket