Irsk republikanisme

 

Utviklingen av nasjonalistisk og demokratisk sinnelag i hele Europa på 1700- og 1800-tallet utviklet seg til den moderne ideologien kjent som republikansk radikalisme, ble reflektert i Irland i framveksten av republikanisme, i opposisjon til britisk styre. Diskriminering av katolikker og protestantiske ikke-konformister eller dissentere (se Katolsk emansipasjon),^[2] forsøk fra den britiske administrasjonen på å undertrykke irsk kultur, og overbevisningen om at Irland var økonomisk vanskeligstilt som et resultat av Unionsloven av 1800 var blant de særskilte faktorene som førte til slik motstand. Society of United Irishmen, dannet i 1791 og ledet primært av liberale protestanter,^[3] var den første nasjonalistiske, antibritiske, og republikanske organiseringen i Irland.^[4] De startet det irske opprøret i 1798 ved hjelp av tropper sendt av det revolusjonære Frankrike, men opprøret mislyktes. En andre oppreisning i 1803 ledet av den irske patrioten Robert Emmet (1778–1803) ble raskt slått ned den 23. juli 1803. Emmet ble stilt for britisk domstol, anklaget for høyforræderi og henrettet ved hengning, trekking og kvartering.^[5]

Bevegelsen Young Ireland, dannet på 1830-tallet,^[6] brøt med Daniel O’Connell (1775-1847), grunnleggeren av ikkevoldelig irsk nasjonalisme,^[7] ettersom bevegelsen mente at væpnet kamp var legitim. Noen medlemmer av Young Ireland arrangerte en mislykket opprør i 1848.^[8] Lederne ble transporert til fengselsøya Van Diemens Land utenfor Australia. Noen av disse rømte til USA, hvor de knyttet seg til andre irlendere i eksil for å danne det Fenske brorskapet. Sammen med det irske republikanske brorskapet, grunnlagt i Irland av James Stephens og andre i 1858, utgjorde de en bevegelse kalt Fenian Brotherhood, eller kun Fenian, som var dedikert til å styrte britisk imperialistisk styre i Irland. De eller deres avløper Irish Republican Brotherhood (IRB) arrangerte en ny oppstandelse, Fenianopprøret i 1867,^[9] og et angrep med dynamitt i England på 1880-tallet.^{[10] [11]}

 

På begynnelsen av 1900-tallet begynte medlemmer av Irish Republican Brotherhood, særskilt Thomas J. Clarke og Seán MacDermott, å planlegge et ny opprør. Påskeopprøret fant sted fra 24. til 30. april 1916 da medlemmer av Irish Volunteers og Irish Citizen Army angrep Dublin sentrum, utropte en republikk og holdt unna britiske styrker i nesten en uke. Opprørerne ble først sett på som ekstremister, og den irske offentligheten favoriserte generelt hjemmestyret, men henrettelsen av opprørets ledere, blant dem Clarke, MacDermott, Patrick Pearse og James Connolly, førte til en bølge av støtte og sympati til republikanismen i Irland.^[12]

I 1917 uttalte partiet Sinn Féin (som betyr «[Vi] oss selv»)^[13] som sitt mål å «sikre den internasjonale anerkjennelsen av Irland som en uavhengig irsk republikk», og i parlamentsvalget i 1918 vant Sinn Féin 73 av de 105 irske setene i det britiske underhuset. De valgte medlemmene tok ikke plass, men opprettet i stedet First Dáil, i tråd med den fortsatt fortsatte praksisen i dag med å avholde seg fra å innta setene. Mellom 1919 og 1921 utkjempet den irske republikanske hæren (IRA), som var lojale mot Dáil, den britiske hæren og den paramilitære politistyrken Royal Irish Constabulary (RIC), en overveiende katolsk styrke, i den irske uavhengighetskrigen. I juli 1920 drev unionister 8000 arbeidere, hovedsakelig katolikker, ut av verftene i Belfast og utløste tre år med sekterisk vold i byen, en periode som ble omtalt som The Troubles («Vanskelighetene»).^[14] Samtaler mellom britene og irene på slutten av 1921 førte til en traktat der britene innrømmet, ikke en irsk republikk med 32 grevskaper, men en irsk fristat med 26 grevskaper med status som dominion. Dette førte til den irske borgerkrigen, der republikanerne ble beseiret av sine tidligere kamerater.^[15]

Den irske fristaten ble et uavhengig konstitusjonelt monarki etter Balfourdeklarasjonen fra 1926^[16] og Westminster-statutten av 1931.^[17] Fristaten skiftet navn til Éire/Irland og ble uten tvil en republikk med vedtakelsen av Irlands grunnlov i 1937,^[18] og således ikke trengte å være formelt underkastet den britiske monarken.

I 1939–40 gjennomførte IRA en sabotasje- og bombeaksjoner i England (S-Planen) for å prøve å tvinge britene tilbaketrekning fra Nord-Irland. De endelige tallene fra S-planen er oppgitt som 300 eksplosjoner, ti dødsfall og 96 skadde.^[19] Irland beskrev formelt seg selv som en republikk med vedtakelsen av Loven om republikken Irland av 1948.^[20] Samme år (1948) tok den republikanske bevegelsen beslutningen om å fokusere på Nord-Irland fra nå av. Grensekampanjen, som varte fra 1956 til 1962, involverte bombinger og angrep på kasernene til Royal Ulster Constabulary (RUC), Nord-Irlands politistyrke fra 1922 til 2001, og grenseinfrastruktur.^[21] At denne kampanjen mislyktes førte til at den republikanske ledelsen konsentrerte seg om politisk handling og bevegede seg mot venstre. Grensekampanjen kostet livet til åtte IRA-menn, fire republikanske støttespillere og seks RUC-medlemmer. I tillegg ble 32 RUC-medlemmer såret.^[22]

 

Etter utbruddet av The Troubles i 1968–1969 delte bevegelsen seg mellom offisielle IRA (venstresiden) og provisoriske IRA (tradisjonalister) i begynnelsen av 1970. Begge sider var opprinnelig involvert i en væpnet kamp mot den britiske staten, men venstresiden rykket gradvis inn i hovedstrømningen i irsk politikk etter den våpenhvilen i 1972; den tilhørende «Offisielle Sinn Féin» omdøpte seg til slutt Workers' Party. Den provisoriske IRA, bortsett fra under korte våpenhviler i 1972 og 1975, fortsatte en voldskampanje i nesten tretti år, rettet mot sikkerhetsstyrker og kommersielle mål (spesielt bedrifter). Mens Social Democratic and Labour Party (SDLP) representerte nasjonalistene i Nord-Irland i initiativer som Sunningdaleavtalen fra 1973, deltok ikke republikanerne i disse, og mente at en tilbaketrekking av britiske tropper og en forpliktelse til et forent Irland var en nødvendig forutsetning av ethvert oppgjør.

Dette begynte å endre seg med en banebrytende tale av republikaneren Danny Morrison i 1981, og tok til orde for det som innebar at Sinn Féin oppga sin tradisjonelle politikk med å boikotte valg (Armalite and ballot box strategy).^[23] Under ledelse av Gerry Adams begynte Sinn Féin å fokusere på søket etter en politisk avtale. Da partiet i 1986 stemte for å ta seter i lovgivende organer i Irland, var det en walk-out av hardbarkede republikanere, som opprettet republikanske Sinn Féin og Continuity IRA. Etter dialogen mellom John Hume og Gerry Adams, deltok Sinn Féin i fredsprosessen i Nord-Irland som førte til IRA-våpenhvilene i 1994 og 1997 og Belfastavtalen fra 1998.^[24] Etter valget til Nord-Irlands forsamling satt republikanere i regjering i Nord-Irland for første gang da Martin McGuinness og Bairbre de Brún ble valgt inn i Nord-Irlands eksekutivstyre. Imidlertid skjedde en annen splittelse i 1997, med dissidentiske republikanere som opprettet 32 County Sovereignty Movement («de 32 grevskapenes suverenitetbevegelse») og Real IRA. I dag er irsk republikanisme delt mellom de som støtter institusjonene satt opp under Belfastavtalen og den senere St Andrews-avtalen, og de som er imot dem. Sistnevnte blir ofte referert til som dissidentiske republikanere.^[25]