Society of United Irishmen

Society of United Irishmen («Samfunnet av forente irlendere») var en edsvornet forening i kongeriket Irland som var inspirert av og ble dannet i kjølvannet av den franske revolusjonen^[1] for å sikre «en likeverdig representasjon av hele folket» i en nasjonal regjering.^[2] Fortvilet over konstitusjonelle reformer, og i strid med både de kongelige britiske militære styrker (crown forces)^[3] og irske sekteriske militære divisjoner, gikk United Irishmen i 1798 i gang med et betydelig republikansk opprør i Irland rettet mot britisk styre i Irland.^[4] Nederlaget og bistre undertrykkelse etterpå var et forspill til avskaffelsen av det irske parlamentet i Dublin og til Irlands innlemmelse i et forent kongerike (United Kingdom) med Storbritannia. Et forsøk på å gjenopplive bevegelsen og fornye opprøret etter Unionsloven i 1800,^[5] to år etter opprøret, førte til et nytt opprør i Dublin i 1803, som også mislyktes.^[6]

Ved å følge prinsipper de mente hadde blitt stadfestet av amerikansk uavhengighet fra Storbritannia og av den franske erklæringen om menneskerettigheter,^[7] lovet de presbyterianske kjøpmennene som dannet det første forening av United Irishmen i Belfast i 1791 å gjøre felles sak med sine landsmenn med katolsk flertall. Deres «hjertelige forening»^[8][9] ville oppheve Irlands protestantiske (anglikanske) makt og holde hennes regjering ansvarlig overfor et representativt parlament.

Etter hvert som United Irishmen økte betydelig i Belfast, Dublin og på tvers av det landlige, rurale Irland, ble prøven for medlemskap administrert til arbeidere (og i noen tilfeller kvinner) som opprettholdt sine egne demokratiske klubber, og til irske leilendinger organisert mot den protestantiske herredømmet og godseiere i hemmelige brorskap. Bevegelsens mål ble gjengitt i kompromissløse termer: Katolsk frigjøring og radikale reformer som universell mannlig stemmerett^[10] (hver mann en borger, uansett religiøs tilknytning)^[11] og for en irsk republikk (avvisning av den britiske monarken). Det ble lagt til rette for en oppstand som skulle støttes av franskmennene og av nye tilsvarende forente samfunn i Skottland og England. Planene ble derimot forstyrret av infiltrasjon fra myndighetene og av arrestasjoner og beslag med henvisning til krigslover,^[12] slik at da det kom til sommeren 1798 resulterte oppfordringen til å gå til våpenmakt i en rekke ukoordinerte lokale opprør.

Den britiske regjeringen benyttet seg av det irske opprøret i 1798 som argument for å kreve større sikkerhet for en union med Storbritannia. I 1800 ble irske lovgivning i Dublin opphevet til fordel for et britisk og forent kongerikes parlament i Westminster. Et forsøk på å gjenopprette bevegelsen United Irishmen ved å organisere seg etter strengt militære linjer klarte ikke å framkalle en respons i det som hadde vært kjerneområdet til United Irishmen i nordlige Irland, og slo ytterligere feil i 1803 med Robert Emmets opprør i Dublin.^[13]

Siden hundreårsjubileum for det irske opprøret i 1898 har unionister i Ulster bestridt arven ettersom de vil beholde unionen med Storbritannia. Til tross for nederlaget til opprøret i 1798 til United Irishmen, kan det ikke betraktes som en fullstendig mislykket episode i irsk og britisk historie. Selv om opprøret varte i en relativt kort periode, ble konsekvensene følt i mange år fremover. I 1798 hadde «gulvet i det organiserte samfunnet kollapset» i Irland, «og de etablerte samfunnsklassene hadde plutselig våknet til eksistensen av lidenskaper og hat som de hittil komfortabelt hadde henvist til en gammel fase i Storbritannias erobring av Irland» noen hundre år tidligere.^[14]