Grytehullsjø
Grytehullsjø er en innsjø som er skapt ved at en tung, landbasert isblokk har ligget på bakken og skapt et trykk som gir nedsenking i jordskorpen - en såkalt dødisgrop. Selve dødisgropen er et geologisk og topografisk fenomen som kan oppstå der dødisblokker blir liggende igjen når en isbre smelter. En finner ofte dødisgroper nede i daler eller inne mellom høyreliggende områder, og om gropen er fylt med vann kalles den en grytehullsjø.[1] Bunnen av gropa er ofte en myr. Bunnen av gropa kan være nesten helt flat, mens sidene er bratte, i blant nesten loddrette. Størrelsen er ofte ikke mer enn noe hundre meter i diameter.
I siste istid lå isolerte isblokker på bakken og skapte groper. Noen steder skjedde det ved at isklumper under hovedisen ble dekket av stein og grus og ikke smeltet før lenge etter at hovedisen var borte. Løsmaterialer samlet seg rundt isblokken eller falt ned da den smeltet, og bygde opp en forhøyet kant som kranset inn den kommende sjøen. Det dannet seg et mer eller mindre sirkelrundt søkk som grunnvann eller andre vannkilder fylte opp til en innsjø. I slike sjøer vokser ofte unike planteslag, fordi grytehullsjøer ofte (men ikke alltid) er svært næringsrike.
Vannmasser fra bresmeltingen førte etter siste istid med seg sand og grus. Etter hvert som elvene kom ut i flatere terreng sank hastigheten på vannet, og elva klarte ikke lenger å frakte så mye løsmasser. Elvegrus ble avsatt langs bunnen av elveløpet. De fleste breelvene smeltet seg tunneler under isen, men noen av elvene smeltet seg vei gjennom selve ismassene. Elevegrus i bunnen av disse tunnelene virket isolerende og bremset nedsmeltingen av isen som lå under. Noen steder ble den underliggende isen isolert i adskilte blokker. Når disse etter en tid smeltet, sank grusen ned, og det dannet seg karakteristiske groper i landskapet.
Økologi
redigerGrytehullsjøer kan være isolerte fra vassdragssystemer og ha stillestående vann. De ligger ofte i moreneområder med sand/silt, har stor grunnvannspåvirkning, en del har også stor vannstandsvariasjon, og noen har dessuten jern- og fosforrikt, stagnerende bunnvann som ikke blandes. Enkelte synes også å være naturlig relativt næringsrike med naturlige algeoppblomstringer. Ofte kan vannet være nesten helt svart og virke grumsete.
Utbredelse
redigerDet finnes grytehullsjøer en rekke steder på den nordlige halvkule der hvor det har ligget innlandsis. Flest grytehullsjøer finner vi i det sørlige Canada og i Sibir, hvor ismassene har smeltet over store områder og etterlatt seg isfjell og sjøer. Sørvest for Hudson Bay i Canada ligger det titusenvis av grytehullsjøer, over store områder preger de hele landskapet mellom de større elvene i delstatene Manitoba og vestre Ontario. Det er også klassiske, store sjøer på Koukdjuakslettene sør på Baffin Island.
Ellers finner vi slike sjøer blant annet i USA (Minnesota, Wisconsin)), Finland, nordøstlige Tyskland og Polen, nordlige Russland, Estland, og på øyen Møn i Danmark. Det finnes også mange rundt Alpene, særlig i Bayern og i sørøstre Østerrike i Kärnten. En grytehullsjø danner parkdammen på Kärsö gård ved innsjøen Långtarmen i Ekerö kommun, Sverige. I USA er storbyen Minneapolis kjent for sine mange sentrumsnære grytehullsjøer som danner utgangspunkt for landlige parker sørvest for bysentrum.
Norge har flere forekomster på Østlandet. På Romerike på Østlandet har vi den største forekomsten av grytehullsjøer i Norge, rundt Gardermoen-området i Ullensaker kommune. I Svenskestutjern har vannet ikke kontakt med det øvrige grunnvann. Ellers er Nordbytjernet og Ljøgodttjern svært kalkrike. Alle disse vannene er enten vernet eller under biologisk overvåking. Elstad landskapsvernområde i Eidsvoll kommune er et annet verneområde med grytehullsjøer, et tredje er Grimsmoen i Folldal. Det er også en grop ved Detsika i Alta.
|
|
|
|
|
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Økland, Jan (1931-2013) (1998). Vann og vassdrag. Stabekk: Vett & viten. s. 26-27. ISBN 8241201613.
Kilder
rediger- Geology of Ice Age National Scientific Reserve of Wisconsin NPS Scientific Monograph No. 2 Arkivert 9. oktober 2012 hos Wayback Machine.
- The genesis of the northern Kettle Moraine, Wisconsin – PDF
- Geology of the Adirondack Park Arkivert 1. april 2009 hos Wayback Machine.
- «Pothole Lakes in Siberia». NASA Earth Observatory. Arkivert fra originalen 30. september 2006. Besøkt 2. mai 2006.
Eksterne lenker
rediger- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
- Dødisgrop ved Detsika