Dødis

På fagspråket er det vanlig å skille mellom dødis og stagnerende is. Sistnevnte kan i enkelte tilfeller henge sammen med den aktive breen, og er uansett ikke dekt av sedimenter. Dødis har derimot mistet kontakten med den aktive breen og er dekt, eller i ferd med å bli dekt, av sedimenter – stort sett smeltevannssand fra breen.

Dødis oppstår ved at isen fra den tilbaketrekkende breen ikke tiner like mye alle steder. Selv etter at det meste av isen er borte kan det ligge igjen små og store isblokker i tidligere bredekte områder. Isrestene blir liggende lengst i senkninger i terrenget, eksempelvis i tunneldaler, der de i blant blir opphav til bredemte sjøer. Materiale, hovedsakelig sand, som føres med breens smeltevann, legger seg ved og tilslutt over isblokkene som blir til dødis.

 

Siden sandlaget isolerer mot solinnstrålingen, smelter dødis vanligvis svært langsomt. I permafrost kan dødisen konserveres i årtusener, det er dokumentert 70 000 gammel dødis i Nordvest-Sibir. Først med enda varmere klima vil permafrosten og dermed dødisen tine.

For dødis ved breer uten permafrost i nærheten vil avsmeltingen avhenge av de klimatiske forholdene, av sol/skyggeforhold i dype daler og på mengde av de overliggende sedimentene. Også i disse tilfellene kan det ta flere tiår før dødisen er smeltet vekk.

Når avsmeltingen er kommet i gang vil grunnen over dødisen synke sammen slik at det oppstår en ofte rund dødisgrop. Dersom bunnen ligger under grunnvannspeilet og dødisgropa er fylt av vann, kalles den en grytehullsjø.

Dødislandskap finner vi flere steder i Norge, for eksempel rundt Gardermoen og på Grimsmoen.

• Dødisgrop
• Grytehullsjø

• (en) Dead-ice – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• Kleines Glossar zur Glazialmorphologie: Toteis