Blått

Blått ligger i fargespekteret mellom grønt og fiolett. I systematisk fargelære regnes blått som en grunnfarge (elementærfarge) på linje med rødt og gult.

De lysende fargepunktene i det additive RGB-systemet for TV-skjermer og liknende er blå, røde og grønne. Cyan, en kald og lys blåfarge, blir brukt i det subtraktive fargesystemet CMYK som benyttes ved firefargetrykk.

Bruken av lasurstein for å lage ultramarin (mørkeblå) opphørte da man tidlig på 1700-tallet fant en metode for å lage syntetisk blåfarge, prøyssisk blå (berlinerblå, pariserblå) eller såkalt fransk ultramarin. Blaafarveværket i Modum var i første del av 1800-tallet verdens største produsent av koboltblått (Thénards blått eller koboltaluminat), en kjølig, lett blek blåfarge som særlig ble brukt i porselens- og glassindustrien. Indigoblått er en mørk blåfiolett farge som utvinnes fra planten Indigofera anil. Mørkere nyanser av turkis oppfattes gjerne som «blågrønne». En lysere variant av turkis kalles cyan (asurblå).

Ulike fargepigmenter og framstillingsmåter har gitt opphav til en rekke blåfarger, blant annet «potteblått».^[2] Betegnelsen «kongeblått» om koboltblått stammer fra middelalderen da bare de rikeste hadde råd til pigmenter og lot seg portrettere iført noe blått.^{[trenger referanse]} En annen forklaring er at velstående personer holdt seg innendørs, fikk lite sollys, og årer med «blått blod» kunne anes som blålige streker under den bleke huden.^{[trenger referanse]}

Det er ikke noe vanlig ord for «blått»^[3] i klassisk gresk eller latin.^[1]

«Blå» har blitt brukt om «mørk» og «blåsvart»,^[4] altså en nyanse eller variant av svart. I norrøne tekster kan for eksempel afrikanere og folk med mørk hudfarge omtales som «blåmenn»,^[5] og Etiopia og Nordvest-Afrika som «blåland».^[6] Tilnavnet til Harald Blåtann, dansk konge på 900-tallet, kan på samme måte tolkes som «(kongen med) mørk (det vil si dårlig) tann».^{[trenger referanse]} Kallenavnet hans, som er kjent fra 1140-tallet, kan også bety «(den som går med) blå (kostbare, kongelige) klær».^{[trenger referanse]}

I russisk er det to ulike ord for varianter av det en på norsk kaller «blått», nemlig golubój (голубо́й, «himmelblå») og sínij (си́ний, «mørk blå»). Disse blir betraktet som to selvstendige farger, på samme måte som for eksempel «rosa» og «rødt», og skal føre til at russisktalende oppfatter blå fargenyanser litt annerledes enn dem som beskriver variantene under samlebetegnelsen «blå».^{[trenger referanse]}

I baskisk skiller en tradisjonelt ikke mellom blått og grønt.^[1]

Ifølge fargepsykologien oppleves gjerne blått som en passiv, rolig farge, mens for eksempel rødt er aktiv.^{[trenger referanse]}

Fordi blåfargen har blitt tolket som kjølig, har den også blitt forbundet med ro, ettertanke og tungsinn.^{[trenger referanse]} Assosiasjonene til vedmod og triste følelser har gitt uttrykk som «blå toner» for melankolsk og ekstra følsom musikk.^{[trenger referanse]} På engelsk snakker en på tilsvarende måte om feeling blue, musikksjangeren blues og så videre.^{[trenger referanse]}

Blått er en av heraldikkens sterkt begrensede antall farger. De alminnelige fargene i heraldikken er rødt, blått, svart og grønt, unntaksvis purpur og såkalt «naturfarge». Alle våpenskjold skal ha minst én av disse fargene.

Blå farge er derfor mye brukt som bakgrunnsfarge og på figurer i våpenskjold, både i Norge og i andre land, såvel i vår tid som i tidligere tider. Blant annet er det blått i Sveriges riksvåpen, det tidligere franske fyrstehuset, Bourbons slektsvåpen, Rogalands fylkesvåpen, Færders kommunevåpen, Heyerdahls slektsvåpen og mange flere.

I fagmessige beskrivelser av våpenskjold (såkalte blasoneringer), brukes bare den enkle fargebetegnelsen blå uten å angi nyanser av blått. I avbildninger av blåfarge i våpenskjold skal fargen være så klar og tydelig som mulig, uten nyanser som mørke- eller lyseblått, fiolett, svart eller annet.

Bruken av blått i våpenskjold og merker kan ha hatt praktiske og estetiske grunner, men også en symbolsk begrunnelse. De tre fargene rødt, hvitt og blått kan for eksempel representere «frihet, likhet og brorskap», et slagord som oppstod under den franske revolusjonen fra 1789 og utover. Fargene er de samme som i det franske nasjonalflagget «trikoloren». Blått ble derfor beskrevet som «fransk frihetsfarge» da det kom med i det norske flagget.

I Norges flagg er mørkeblått en av fargene sammen med høyrødt og hvitt. Blått ble lagt til i «Dannebrog», det danske flagget, i 1821 etter at Sverige overtok som unionspartner i 1814. Det var dessuten en praktisk løsning å kunne klippe det røde og hvite flagget i fire deler og sy inn en blå remse som et kors i midten.

Det er blått i et høyt antall flagg verden over og i Europa fra eldre og nyere tid, blant annet i nasjonalflaggene til Estland, Finland, Sverige, Island, Nederland, Frankrike, Storbritannia og USA.

I norsk og europeisk politikk er blått tradisjonelt symbolfarge for konservative og høyreorienterte partier – i motsetning til venstresiden og sosialistiske partier som er representert med rødt. I amerikansk politikk står derimot blått for det venstreliberale, demokratiske partiet, mens rødt symboliserer det verdikonservative, republikanske partiet.

Jomfru Maria blir ofte framstilt med blå kappe eller bakgrunn, en henvisning til «himmeldronningen» i Johannes' åpenbaring kapittel 12, vers 1 som forteller om «en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet.»^[7] Tilknytningen til Maria skal ha oppstått omkring år 500 da blått også ble ansett som «keiserinnens farge» i Det bysantinske riket.^{[trenger referanse]} Det dypblå fargestoffet ultramarin ble framstilt fra lapis lazuli (lasurstein), en bergart som ble utvunnet i Afghanistan og fraktet derfra til Europa. Blåfarge var følgelig svært kostbar og bare forbeholdt de rikeste. Som tegn på at man tilba Maria, ble derfor også hun framstilt med blå keiserinnekappe. Forbindelsen til Jesu mor skal siden ha ført til at blåfargen generelt ble knyttet til kvinner og jenter.^{[trenger referanse]}

Jesidiene knytter den eksklusive blåfargen til påfuglengelen Melek Tawus og det hellige, og det er derfor forbudt å bære blått for rettroende.^{[trenger referanse]}

Grovt arbeidstøy har siden 1800-tallet ofte vært sydd av blå tekstiler, for eksempel dongeri. På engelsk kan en derfor snakke om kroppsarbeidere som blue collar workers («blåskjortearbeidere»)^[8] i motsetning til white collar workers («hvitsnipparbeidere»), det vil si funksjonærer, kontorfolk og liknende.

Uniformer til sjøfolk og marinesoldater har lenge vært farget mørk blå («marineblå»). Infanterister og andre har siden slutten av 1800-tallet isteden kledt seg i grønt og nøytrale jordfarger.

Overgangen da blått ble definert som «guttefarge» og rosa som «jentefarge» i vestlig kultur, skal ha skjedd gradvis fra slutten av 1800-tallet. Tradisjonelt ble imidlertid sterke farger som rødt og rosa ansett som potente og aktive. Inn på 1920-tallet var det derfor annonser som oppfordret mødre til å kle guttebarn i rosa for at de skulle bli maskuline.^{[trenger referanse]}

Betegnelsen «Blåmandag» kommer opprinnelig fra det tyske blauer Montag, fastelavnsmandagen som i det katolske kirkeåret blir markert med blå liturgisk farge.^[9] Fordi håndverkslærlinger tradisjonelt skulle ha fri hver mandag, «holde blåmandag", har ordet siden spøkefullt blitt brukt om «dagen derpå» og andre dager en har hatt vanskelig for å jobbe etter sjauing eller festing.^[9]

• Blaafarveværket

• Hallvard Trætteberg: Fylkesmerker. Forslag fra Norges Bondelags fylkesmerkenevnd, Oslo 1930
• Hallvard Trætteberg: «Heraldiske farvelover», Meddelanden från Riksheraldikerämbetet, bind 7, Stockholm 1938
• Hans Cappelen og Knut Johannessen : Norske kommunevåpen, Oslo 1987 med tilleggshefte 1988
• Ottfried Neubecker: Heraldik. Kilder, brug, betydning, København 1979 (oversatt og bearbeidet for Skandinavia av Nils G. Bartholdy)
• Magnus Bäckmark och Jesper Wasling: Heraldiken i Sverige, Lund 2001

• (en) Blue – kategori av bilder, video eller lyd på Commons