Purpur

 

 

 

Ettersom purpur var en kostbar og eksklusiv farge, har den gjennom flere hundre år vært brukt i kongelige kapper under kroninger og andre seremonier. Ofte er det purpur utenpå kappene, mens de er foret med hermelin. Det finnes mange avbildninger av slike kapper. Noen kapper er fortsatt bevart, blant annet ettersom de har vært i bruk opp til nyere tid. Purpur regnes som en av det sterkt begrensede antall farger i europeisk heraldikk. Purpurfargen blir riktignok sjelden brukt i våpenskjold, men purpur forekommer både som bunnfarge i skjold, og som farge på våpenfigurer. Purpur brukes i flere fyrstelige våpenkapper, blant annet i det norske kongevåpenet. Hetten inne i kongelige og andre fyrstelige kroner er ofte i purpur.

Tyrisk purpur var kostbart: historikeren Theopompos fra 300-tallet f.Kr. rapporterte at «purpur for farging henter sin vekt i sølv i Kolofon» i Anatolia.^[3] Utgiftene til å skaffe seg purpurfargede tekstiler var et statussymbol og tidlige lover for luksus dikterte bruk og forbud mot dets bruk. Produksjonen av purpursneglen var etter fønikerne nøye kontrollert av Det bysantinske rike og subsidiert av keiserens hoff som begrenset dets bruk for farging av silke for kun keiserlig bruk,^[4] slik at barn født av styrende keiser var porphyrogenitos, «født til purpur», skjønt dette kan også ha med å gjøre ved det faktum at keiserhoffets fødeavdeling var kledd i purpurrød bergsort kjent som porfyr.

I den hebraiske Bibelen ble fargestoffet ekstrahert fra Bolinus brandaris kjent som argaman (ארגמן). En annen farge som ekstrahert fra en beslektet havsnegle, Hexaplex trunculus, produserte en indigoblå farge som ble kalt for tekhelet (תְּכֵלֶת‎), benyttet i tøy benyttet for rituelle hensikter.^[5]

Mange andre arter verden over innenfor arten Muricidae, eksempelvis Plicopurpura pansa (Gould, 1853), fra tropiske østlige Stillehavet, og Plicopurpura patula (Carl von Linné, 1758) fra sonen Karibia i den vestlige delen av Atlanterhavet, kan også produsere en lignende substans (som igjen blir til en varig purpurfarge når den utsettes for sollys) og denne evnen har tidvis også historisk blitt utnyttet av lokale beboere i de områdene hvor disse sneglene finnes.^[6] Det som kalles for purpursnegle på norsk, til tross for at den ikke er den eneste som kan produsere purpurfarge, Nucella lapillus, fra nordlige Atlanterhavet, kan også produsere en rødlig purpur og fiolett farge.^[7]

I naturen benytter sneglen sekretet til jakt, som en forsvarsmekanisme og som en antimikrobisk kledning på eggmassene.^[8][9] Sneglen skiller ut denne substansen når den blir rørt eller fysisk angrepet av mennesker. Derfor kan fargestoffet bli samlet inn enten ved «å melke» sneglene, noe som er mer arbeidskrevende, men som er fornybar ressurs, eller ved å samle inn sneglene og knuse skallene fullstendig, noe som er en destruktiv prosess. Forskeren David Jacoby har bemerket^[10] at «tolv tusen snegler av arten Murex brandaris gir ikke mer enn 1,4 gram av ren farge, nok til å farge kun en liten del av et enkelt klesplagg.»

 

 

 

Fønikerne produserte også indigoblå, tidvis også referert til som kongelig blå, som kom fra en annen art som var nær beslektet.

Fønikerne etablerte et ekstra produksjonssenter på Iles Purpuraires, en rekke småøyer utenfor vestkysten av dagens Marokko, ved Mogador.^[11] De sneglene som ble høstet her i havet mot Atlanterhavet var Hexaplex trunculus (nevnt over), også kjent under sitt eldre navn Murex trunculus (Carl von Linné, 1758).

Denne andre arten av murex er funnet i dag i Middelhavet og ved atlanterhavskysten av Europa og Afrika, da særlig Spania, Portugal, Marokko og Kanariøyene.^[2]

Den fargefaste (ved at den ikke falmet) fargestoffet var en del av luksushandelen, høyt verdsatt av romerne, som benyttet den for å farge seremonielle kleder. Det er antatt at purpurfargens styrke ble heller sterkere enn falmet etter hvert som klærne ble eldre. Vitruvius nevnte produksjonen av tyrisk purpur fra skalldyr.^[12] I verket Dyrenes historie beskrev Aristoteles skalldyr som man oppnår tyrisk purpur fra og prosessen å ekstrahere substansen som produserer fargestoffet.^[13] Plinius den eldre beskrev produksjonen av tyrisk purpur i sitt verk Naturalis Historia: ^[14][15]

«Den mest gunstige sesongen for å ta disse fiskene [= skalldyrene] er etter at Hundestjernen har steget, eller ellers før våren; for når straks har avgitt deres voksaktige sekresjon, har deres safter ingen fasthet: dette, imidlertid, er et faktum ukjent for fargernes verksteder, skjønt det er et poeng av primær viktighet. Etter at den er tatt, åren [=kjertel] er ekstrahert, noe som vi tidligere har snakket om, til hvor det kreves å legge til salt, et sextarius [rundt 567 gram] for rundt hundre pund av saft. Det er nok for å etterlate dem til stives for en periode av tre dager, og ikke mer, for jo friskere de er, jo større kraft er det i saften. Det er deretter satt til å koke i kar av tinn [eller bly], og hvert hundre amphoræ burde bli kokt ned til fem hundre pund med fargestoff ved å legge til moderat varme; av denne hensikt blir beholderen plassert i enden av en lang tunnel, som meddeler seg med brennkammeret; mens det koker blir væsken skummet av fra tid til annen, og med det kjøttet som nødvendigvis kleber seg til årene. På omtrent den tiende dagen, generelt, er hele innholdet av gryten i en flytende tilstand hvorpå fettet må gines på ullen, det er dukket inn i det på et prøvende vis; men inntil en slik tid at fargen er funnet å tilfredsstille ønskene til de som behandler det, væsken er fortsatt oppbevart i gryten. Fargenyansen som tenderer til rødt er sett på som ringere til det som er av en svartere farge. Ullen er etterlatt til å ligge i bløt for fem timer, og deretter etter å ha kardet det, er det kastet inn det igjen inntil det har fullstendig sugd opp fargen.»

Arkeologiske data fra Tyr indikerer at sneglene ble samlet sammen i store kar og etterlatt til å oppløsning. Det produserte en fryktelig stank som faktisk ble nevnt av antikkens forfattere. Ikke mye er kjent om den påfølgende prosessen, og den faktiske antikke metoden for å masseprodusere fargestoffet fra sneglene har ikke med hell blitt rekonstruert; denne spesielle fargen beskrevet som «svartaktige levret blod» som ble verdsatt høyere enn alle andre, er antatt å ha blitt oppnådd ved å dobbeldyppe tekstilene, en gang i en indigofarge fra Hexaplex trunculus og en gang fra den purpurrøde fargen fra Bolinus brandaris.

Den romerske mytografen Julius Pollux, som skrev på 100-tallet f.Kr., hevdet (Onomasticon I, 45–49) ble først oppdaget av Herakles, eller egentlig av hans hund da dennes kjeft var blitt farget purpur fra å tygge på snegler langs kysten i Midtøsten. Nyere arkeologiske undersøkelser av et vesentlig antall snegleskall fra murex på Kreta antyder at minorene kan ha vært de første som ekstraherte purpurfargen århundrer før folket i Tyr gjorde det. Datert fra innsamlet keramikk antyder at fargestoffet kan ha blitt produsert i løpet av den midtre minoiske perioden på 1900-1700-tallet f.Kr.^[16] Opphoping av knuste skall fra murexsnegler fra en hytte på arkeologiske funnstedet Coppa Nevigata i sørlige Italia kan indikere at det ble produsert purpurfarge her fra minst 1700-tallet f.Kr.^[17]

Produksjonen av purpur for det bysantinske hoffet kom til en brå slutt da Konstantinopel ble herjet i 1204, en kritisk periode under det fjerde korstog. David Jacoby konkluderte med at «ingen bysantinsk keiser, ei heller noen latinsk hersker i de tidligere bysantinske områdene, kunne oppdrive de finansielle ressursene som var nødvendig for å drive produksjon av purpurfarge. På den annen side, fisking av murex og farging med ekte purpur er dokumentert i Egypt på 900 til 1200-tallet e.Kr.»^[18] I kontrast fant Jacoby ingen omtale av purpurfisking eller farging, heller ikke handel i fargestoff i noen vestlig kilde, selv ikke i frankiske Levanten. Vest-Europa vendte seg isteden til fargestoffet sinoberrødt (vermilion) som ble framskaffet av insektet Kermes vermilio, også kjent som karmosinrød eller høyrødt.

Den fremste kjemiske bestanddelen for tyrisk purpurfarge ble avdekket av Paul Friedländer i 1909 og besto av 6,6′-dibromoindigo, en bestanddel som tidligere hadde blitt syntesert i 1903. Fargen var således vist å være en organisk bromid sammensetning.^[19][20] Imidlertid har det aldri blitt syntesert kommersielt.^[21][22]

Gjennom en langvarig prosess av prøving og feiling klarte en engelsk ingeniør, John Edmonds, å gjenoppdage hemmeligheten hvordan å farge med tyrisk purpur.^[23] Han forsket på oppskrifter og observasjoner av faring fra 1400-tallet og fram til 1700-tallet, og undersøkte den biotekniske prosessen bak fermentering av vaid. Etter å ha samarbeidet med en kjemiker klarte Edmonds å komme opp med hypotesen at en alkalisk fermentering i et kar var nødvendig. Han studerte en ufullstendig oppskrift for tyrisk purpur som hadde blitt nedtegnet av Plinius den eldre. Ved å endre prosenten av sjøsalt i fargekaret og legge til pottaske, var han i stand til oppnå å farge ull i en purpurfarge.^[24]

Sannferdig tyrisk purpur, som de fleste høyfargemettete pigmenter kan ikke bli nøyaktig gjengitt på en dataskjerm, heller ikke er oldtidens rapporter helt konsistente, men disse fargene gir en indikasjon på den sannsynlige fargerekke som de opptrådte i:

_________
_________

Dette er sRGB farge #990024, påtenkt for å bli vist på en skjerm med en gammakorrigering på 2,2. Det er en representasjon av RHS' fargekode 66A,^[25] som har blitt likestilt med «tyrisk rød»,^[26] et begrep som ofte benyttes synonymt med tyrisk purpur.

• Bibliography Arkivert 26. juli 2020 hos Wayback Machine. fra Chris J. Cooksey (1994) «Making Tyrian purple», Dyes in History and Archaeology, vol. 13, sidene 7–13.
• The Free Library: artikkel om tyrisk purpur