Aun den gamle

Snorre beretter at Aun var sønn til kong Jørund Yngvesson som var sønn av Yngve Alreksson. Dette er mytiske figurer som inngår i anetavla til kong Harald Hårfagre. Diktet Ynglingatal av Tjodolv den kvinværske gir Hårfagreætten en slags legitimitet ved å si at de stammer fra gudene, nærmere bestemt Yngve-Frøy som har gitt navn til ynglingene.

Aun beskrives som en klok konge og en stor blotmann, men ingen typisk hærmann^[1]. Han skal ha levd samtidig med den danske kong Dan den storlåtne og hans sønn, Frode. Disse opplysningene er imidlertid ikke til å stole på; Frode nevnes som samtidig med både Fjolne flere århundrer før Aun, og også Auns sønnesønn Ottar Vendelkråke. Navnet Frode kobles til fruktbarhetsguden Frøy. Aun ble to ganger drevet på flukt fra Uppsala av danske kongssønner, men kom tilbake begge gangene. Han blotet hver gang en av sine ti sønner til Odin for at han skulle leve videre. Odin hadde gitt ham løfte om at han skulle leve i ti år for hver sønn han blotet til guden. Etter at han hadde blotet den niende sønnen var han så gammel og skral at han lå til sengs og drakk «av horn som et spedbarn». Han ville blote den siste sønnen sin, men svearne forbød ham dette, og dermed døde Aun. Den siste sønnen hans Egil ble konge etter ham.

Tjodolv den kvinværske skriver om Aun:

Aun, en gang,

i Uppsala

Ånesott

tåle kunne

seiglivet

sugde han

spebarnsmat

for annen gang.

Smalenden

av stutens horn,

kvass mot hans

munn var vendt;

av plogdyrets

spisse verge

ættmenns øder

liggende drakk,

grånet konge

mer ei maktet

sjøl å heve

oksehornet.^[2]

Kongekrøniken Historia Norwegiæ omtaler ham som kong Auchun og skriver at han «ble så gammel og svak at han i ni år før han døde ikke kunne ta til seg fast føde, men suget melk av et horn som et spebarn.»^[3].