Umajjadene

Det umajjadiske dynasti (arabisk: الأمويون / بنو أمية. umawiyy; tyrkisk Emevi) var et arabisk kongedynasti fra 600- til 900-tallet e.Kr, som gjorde store erobringer, og som var det første kalifatet som ikke nedstammet direkte fra Muhammed. Umajjad er faktisk navnet på en annen gren av samme stammen som Muhammeds, nemlig Quraish. Det arabiske umajjad-kalifatet var det femte største imperium i historien og det tredje største sammenhengende imperiet. Damaskus var hovedstaden.

Ifølge tradisjonen var Umajjad-familien (også kjent som Banu Abd-Shams) og den islamske profeten Muhammed nedstammet fra en felles stamfar, Muhammed nedstammet fra Abd Munaf gjennom hans sønn Hashim, mens umajjadene nedstammet fra Abd Munaf gjennom hans andre sønn, Abd-Shams. Hans sønn var Umajja. De to familiene anses derfor å være fra forskjellige klaner (de av Hashim og Umayya) av samme stamme (som av Quraish). Men sjiahistorikere påpeker at Umajja er en adoptert sønn av Abd Shams, slik at de ikke har noen blodforbindelse med Abd Manaf ibn Qusai. Umajja ble senere forkastet som en adelsfamilie^[1]

Umajjadene og hashimitene var rivaler. Den rivaliseringen var forankret i den innledende motstanden fra Abu Sufyan ibn Harb, barnebarn av Umajja, mot Muhammad og islam. Abu Sufyan forsøkte å utrydde tilhengerne av den nye religionen ved å føre en rekke felttog mot islam. Men etter hvert omfavnet han islam sammen med sin sønn (den framtidige kalif Muawiyah I).

De fleste historikere anser kalif Muawiyah I (661-80) som den andre kalif av Umajjad-dynastiet. Han var den første til å hevde Umajjads rett til å styre på dynastiske prinsipper. Kalif Uthman (644-56) nedstammet også fra Umajja, og i løpet av sin tid som kalif ble han kritisert for å plassere medlemmer av sin familie i høye politiske posisjoner. Siden Uthman aldri fikk en arving, kan han ikke anses som grunnleggeren av det umayyadiske dynastiet.

Kalif Uthman ble myrdet i 656. På dette tidspunktet var Ali, medlem av Hashim-klanen og fetter av Muhammed, blitt kalif. Han møtte snart sterk motstand fra flere fraksjoner og flyttet hovedstaden sin fra Medina til Kufa. Konfliktene, som varte fra 656 til 661, er kjent som «den første fitna». Ali ble først motarbeidet av en allianse ledet av Aisha, enken til Muhammed, og av to sahabaene, Talhah og Al-Zubayr. De to sidene kjempet mot hverandre og i slaget ved Camel i 656, vant Ali en avgjørende seier.

Etter slaget ved Camel anklaget Muawiyah, som var blitt guvernør av Syria, Ali for å ha gitt beskyttelse til Uthmans mordere og krevde at de skulle utleveres. Muawiyah og Ali møttes i slaget ved Siffin i 657. Av årsaker som fortsatt er uklare, ble kampen stoppet før det var noen klar vinner, og de to partene ble enige om å megle sine tvister.

Etter kampen var en stor gruppe av Alis soldater ikke fornøyde med Alis beslutning om å sende tvisten til voldgift og forlot Ali. Denne gruppen ble kjent som kharijitene (de som forlater).

Kharijitene ble senere nedkjempet av Ali i slaget om Naharwan. Sekten overlevde imidlertid nederlaget, og et medlem sto bak mordet på Ali år 661. Muawiyah reiste til Kufa der han overtalte en rekke av Alis støttespillere til å velge han som kalif i stedet for Alis sønn, Hasan. Muawiyah flyttet hovedstaden i kalifatet til Damaskus.

Muawiyahs personlige dynasti, sufyanidene (etterkommere av Abu Sufyan), varte fra 661 til 684. Kaliftiden til Muawiyah I var preget av intern ro og sikkerhet og ytre ekspansjon. I kalif Muawiyahs tid var det bare ett stort opprør. Det ble ledet av Hujr ibn Adi i Kufa. Hujr ibn Adi støttet Alis etterkommere som arvinger til kalifatet, men hans bevegelse ble stoppet av guvernøren i Irak, Ziyad ibn Abi Sufyan.

Samtidig førte han krig mot Østromerriket. I løpet av hans kalifat ble Rhodos og Kreta okkupert, og Konstantinopel ble angrepet flere ganger. Muawiyah ekspanderte også i Nord-Afrika (grunnlaget for Kairouan) og i Sentral-Asia (erobringen av Kabul, Bukhara og Samarkand).

^[2]

• Muawiyah I ibn Abi Sufyan, 661–680
• Yazid I ibn Muawiyah, 680–683
• Muawiyah II ibn Yazid, 683–684
• Marwan I ibn al-Ḥakam, 684–685
• Abd al-Malik ibn Marwan, 685–705
• al-Walid I ibn Abd al-Malik, 705–715
• Suleiman ibn Abd al-Malik, 715–717
• Umar ibn Abd al-Aziz, 717–720
• Yazid II ibn Abd al-Malik, 720–724
• Hisham ibn Abd al-Malik, 724–743
• al-Walid II ibn Yazid II, 743–744
• Yazid III ibn al-Walid, 744
• Ibrahim ibn al-Walid, 744
• Marwan II ibn Muhammad (hersket fra Harran i Jazira) 744–750

• Abd ar-Rahman I, 756–788
• Hisham I, 788–796
• al-Hakam I, 796–822
• Abd ar-Rahman II, 822–852
• Muhammad I of Córdoba, 852-886
• Al-Mundhir, 886 – 888
• Abdallah ibn Muhammad, 888–912
• Abd ar-Rahman III, 912–929

• Abd ar-Rahman III, as caliph, 929–961
• Al-Hakam II, 961–976
• Hisham II, 976–1008
• Mohammed II, 1008–1009
• Suleiman, 1009–1010
• Hisham II, restored, 1010–1012
• Suleiman, restored, 1012–1017
• Abd ar-Rahman IV, 1021–1022
• Abd ar-Rahman V, 1022–1023
• Muhammad III, 1023–1024
• Hisham III, 1027–1031

• Marwan ibn al-Hakam
• Muawiyah ibn Abi Sufyan
• Abu Sufiyan ibn Harb

• Yazid bin Muawiyah
• Abd al-Malik ibn Marwan

Metoder for internasjonal handel spredte seg gjennom Umajjadenes rike til særlig italienske forretningsfolk. Terminologi fra arabisk, arameisk og persisk ble også overtatt, for eksempel ord som douane (toll), arsenal, tariff og risiko. Fra 600-tallet utviklet araberne internasjonal handel over og lange avstander i et omfang som ikke var kjent tidligere. Både pilegrimsreiser til Mekka og islamsk teologi stimulerte internasjonal handel.^[3]

• Previté-Orton, C. W (1971). The Shorter Cambridge Medieval History. Cambridge: Cambridge University Press.