Thutmose II

Thutmose II
Steinblokk med relieff av Thutmose II i tempelet i Karnak
Født		ca. 1510 f.Kr.
Død		ca. 1479 f.Kr.
Beskjeftigelse		Statsmann
Embete		Farao (1482 f.Kr.date QS:P,-1482-00-00T00:00:00Z/9 – 1479 f.Kr.date QS:P,-1479-00-00T00:00:00Z/9)
Ektefelle		Iset Hatshepsut
Far		Thutmose I
Mor		Mutnofret
Søsken		Hatshepsut
Barn		Thutmose III Neferure
Nasjonalitet		Oldtidens Egypt Det nye rike i Egypt
Gravlagt		Dayr al-Bahri
Thutmose II på Commons

Thutmose II (tidvis lest som Thutmosis II; gammelegyptisk: /ḏḥwty.ms/, Djehutymes, betydning «Tot er født») ^[1] var den fjerde farao i 18. dynasti i oldtidens Egypt. Han var ingen betydelig hersker, og er blitt overskygget av både sin forgjenger og etterfølgere. Det ble bygd en del mindre monumenter og satt i gang to mindre militære kampanjer, men ellers lite annet under hans styre. Han var antagelig sterkt påvirket av sin hustru og søster Hatshepsut som også etterfulgte ham som farao. Hans styre er generelt datert fra 1493 til 1479 f.Kr. Hans mumie ble funnet i forrådet i Dayr al-Bahri over dødstempelet til Hatshepsut, og kan i dag bli sett i Det egyptiske museum i Kairo.

Thutmose II var sønn av Thutmose I og Mutnofret, en sekundær hustru av lavere status. Han ble gift, setter egyptisk skikk, med sin halvsøster Hatshepsut. Mens han formelt sto ansvarlig for å slå ned opprør i Nubia og i Levanten og beseiret en gruppe nomadiske beduiner ble disse krigene utført av faraos generaler, og ikke av Thutmose II selv. Det er blitt tolket som bevis på at Thutmose II var mindreårig eller i tenårene da han ble farao. Han ble gammel nok til at han med Hatshepsut ble far til prinsesse Neferure (Neferu-Ra), og med Iset, en annen hustru av lavere status, ble han far til sin etterfølger, Thutmose III.

En del arkeologer mener at Hatshepsut også var den egentlige makten bak tronen under regjeringstiden til Thutmose II, blant annet ved at hun hevdet at hun var sin fars tiltenkte arving, og utenriks- og innenrikspolitikken var lik og uendret da hun overtok ved hans død. Hatshepsut er avbildet i scener på flere opphøyde relieffer ved en ankomstvei i Karnak under styret til Thutmose II hvor hun vist sammen med sin ektemann og halvbror, og alene.^[2] Etter hans død fungerte hun som regent for ektemannens unge etterfølger Thutmose III, men lot seg selv krone som farao etter noen; bekreftet ved det faktum at «dronningens agenter fjernet faktisk guttekongens navn på noen steder [og erstattet dem] med sine egne kartusjer».^[2]

Den senere egyptiske historikeren Manetho refererte til Thutmose II som Khebron eller Khebros,^[1] en henvisning til hans personlige navn Aakheperenre, og gir ham et styre på 13 år, men denne dateringen er meget omstridt blant moderne forskere. En del egyptologer mener det er mer sannsynlig å trekke fra et tiår til at han styre i rundt tre år ettersom hans høyeste datering for regjeringsår er kun År 1 II Akhet dag 8.^[3]

Manethos datering har vært et stridsemne blant egyptologer med liten enighet; eldre forskere har tendert til å gi ham et styre på 13 år, men nyere forskere har foretrukket en kortere tid på 3-4 år grunnet de få spor av monumenter og inskripsjoner han har etterlatt seg. Det er fortsatt mulig å beregne begynnelsen på hans styre ved en heliakisk oppgang av Sopdet, det vil si stjernen Sirius i Amenhotep Is styre, noe som vil gi ham et styre fra 1493 til 1479 f.Kr.^[4] men det forutsetter at denne observasjonen ble gjort ved Teben, og usikkerheten til det siste kan gi en annen tolkning og endre dato fra 1513 til 1499 f.Kr.^[5] Usikkerhet om hvor lenge som Thutmose I styrte kan også mulig plassere hans styre flere år tidligere. De fleste forskere har derfor gitt ham et styre fra 1493 eller 1492 og til 1479 f.Kr.^[4][6]

Ved Thutmoses kroning gjorde land i sør, Kusj, opprør, noe som ofte skjedde ved overgangen til ny farao. Nubia hadde blitt fullstendig underkastet ved Thutmose I,^[7] men en del opprørere fra Khenthennofer, et sted som var en viktig kilde for gull til Egypt,^[8] og den lokale egyptiske styrken ble tvunget til å trekke seg tilbake til en festning som Thutmose I hadde bygd.^[9] En henvisning til hans relative ungdom på denne tiden er at Thutmose II sendte en hær til Nubia framfor å lede den selv, men det synes som opprøret ble knust rimelig enkelt med støtte fra hans fars militære generaler.^[10] En langt senere omtale av denne militære kampanjen ble gitt av den jødiske historikeren Josefus, som ved å sitere Manetho, omtalte den som «den etiopiske krig».^[11]

Thutmose synes også ha kjempet mot et nomadisk, semittisktalende folkegruppe kalt shasufolket på Sinaihalvøya i en militær kampanje omtalt av Ahmose Pen-Nekhbet.^[12] Selv om denne kampanjen har blitt kalt for et mindre angrep er det et fragment nedtegnet av Kurt Sethe som bevitner en kampanje i øvre Retenu (Syria) som synes å ha nådd så langt som et sted kalt Niye hvor Thutmose I tidligere jaktet på elefanter etter å ha reist tilbake fra elven Eufrat.^[13] Det kan antyde at angrepet på shasufolket ble kun utkjempet i forbifarten på vei til Syria.^[13]

Thutmose Is mumie ble oppdaget i forrådet TT320 (tidligere kalt for DB320) ved Dayr al-Bahri, avdekket i 1881. Han hadde blitt gravlagt sammen med en rekke andre faraoer fra 18. og 19. dynasti: Ahmose I, Amenhotep I, Thutmose I, Thutmose III, Ramses I, Seti I, Ramses II, og Ramses IX.

Mumien ble pakket ut og avdekket av Gaston Maspero den 1. juli 1886. Det er en sterk familielikhet med mumien til Thutmose I, og som sin far hadde mumiens ansikt og form på hode klare likhetstrekk. Kroppen til Thutmose II hadde fått store skader fra gravplyndrere i oldtiden ved at hans venstre arm var blitt brukket løs fra skulderen, forarmen adskilt ved albuen, og hans høyre arm kappet av nedenfor albuen. Hans fremre bukvegg og mye av brystet hadde blitt hogd opp, muligens av en øks. I tillegg hadde hans høyre fot blitt dratt av kroppen.^[14] Alle disse skadene hadde blitt påført ham post mortem, men kroppen viste også tegn på at Thutmose II ikke hadde hatt et enkelt liv, i henhold til Gaston Maspero:

« Han hadde knapt nådd alderen tretti da han ble offer for en sykdom som balsameringsprosessen ikke kunne skjule sporene av. Huden er dekket av flekker med skorper, og dekket med arr mens den øvre delen av hodet er skallet; kroppen er tynn og noe sammensunket, og synes å mangle vigør og muskelkraft.»^[15]

Thutmose II er en av flere kandidater for farao i Andre Mosebok i Den hebraiske Bibelen (Det gamle testamente) som forteller om jødenes utferd fra Egypt, ledet av Moses. Alfred Edersheim har foreslått i sin bok om bibelhistorie at Thutmose II er best kvalifisert for å være farao i fortellingen om utferden fra Egypt (latin: Exodus). Det er basert på det faktum at denne farao hadde en kort, framgangsrikt styre og deretter fikk et brått sammenbrudd med ingen sønn til å etterfølge seg. Hans enke Hatshepsut etterfulgte ham som regent for Thutmose III (som faktisk var sønn og etterfølger av Thutmose II). Edersheim hevder at Thutmose IIs mumie er den eneste mumie av en farao som viser byller og cyster, muligens bevis på pest som i henhold til den bibelske fortelling spredte seg gjennom det egyptiske samfunnet.^[16][17]

• Beckerath, J. von (1997): «Chronologie des Pharaonischen Ägypten», Münchner Ägyptologische Studien 46. Mainz: Philip von Zabern.
• Breasted, James Henry (1906): Ancient Records of Egypt, bind II. University of Chicago Press
• Bryan, Betsy (2000): «The 18th Dynasty before the Amarna Period», The Oxford History of Ancient Egypt. Oxford University Press
• Gardiner, Alan (1964): Egypt of the Pharaohs, Oxford University Press
• Grimal, Nicolas (1988): A History of Ancient Egypt. Librairie Arthéme Fayard
• Shaw, Ian; Nicholson, Paul (1995): The Dictionary of Ancient Egypt. The British Museum Press
• Smith, G Elliot (2000): The Royal Mummies, Duckworth, opptrykk
• Steindorff, George; Seele, Keith (1942): When Egypt Ruled the East. University of Chicago