[go: up one dir, main page]
More Web Proxy on the site http://driver.im/Hopp til innhold

Roger Waters

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Roger Waters
FødtGeorge Roger Waters
6. sep. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (81 år)
Great Bookham (Storbritannia, Surrey)[5]
BeskjeftigelseKomponist, sanger og låtskriver, gitarist, manusforfatter, sanger, pianist, plateprodusent, fredsaktivist, trommeslager, trompetist, filmregissør, bassist, plateartist Rediger på Wikidata
Utdannet vedCambridgeshire High School for Boys
University of Westminster
EktefelleJudith Trim (1969–1976)
Carolyne Christie (1976–1992)[6]
Kamilah Chavis (2021–)[7]
FarEric Fletcher Waters
MorMary D. Whyte[8]
BarnHarry Waters[8]
India Waters[8]
NasjonalitetStorbritannia
Medlem avSigma 6
Pink Floyd (1964–1985)
Musikalsk karriere
SjangerProgressiv rock, kunstrock, psykedelisk rock, bluesrock, opera
InstrumentBassgitar, gitar, vokal
StemmetypeBaryton
Aktive år1964–
PlateselskapCapitol Records, Columbia Records, Harvest Records, Sony Music
Nettstedhttps://rogerwaters.com
IMDbIMDb
Roger Waters på Commons

George Roger Waters (født 1943) er en britisk musiker og låtskriver, mest kjent for å være en del av rockebandet Pink Floyd fra 1965 til 1985.

Waters var en av grunnleggerne av bandet og var opprinnelig gruppens bassist. Etter Syd Barrett forlot gruppen i 1968 fikk Waters en stadig større rolle. Utover 1970-årene overtok han gradvis som bandets konseptualist, tekstforfatter og fremste låtskriver, og i stadig større grad som vokalist. Med konseptalbumene The Dark Side of the Moon (1973), Wish You Were Here (1975), Animals (1977), The Wall (1979) og The Final Cut (1983) ble Pink Floyd en av verdens mest kjente og innflytelsesrike musikkgrupper. Bandet har solgt over 250 millioner plater.

Etter å ha utgitt sin første soloplate, The Pros and Cons of Hitch Hiking, i 1984, forlot han Pink Floyd året etter. Når de gjenværende medlemmene, David Gilmour og Nick Mason, ønsket å fortsette uten ham gikk Waters til søksmål mot sine tidligere kolleger om rettighetene til bandets navn og materiale; saken endte i et forlik i 1987, som ga Waters rettighetene til The Wall og Pink Floyds ikoniske flyvende gris, mens Gilmour fikk beholde rettighetene til bandnavnet og bandets øvrige materiale. Waters fortsatte som soloartist og ga ut soloplatene Radio K.A.O.S. i 1987 og Amused to Death i 1992, før han tok en pause fra artistlivet i 1990-årene. I 1990, for å markere Berlinmurens fall, arrangerte Waters en av de største konsertene noensinne, The Wall Live in Berlin, med en rekke gjesteartister.

Waters har siden han begynte å turnere igjen i 1999 vært en aktiv livemusiker, og han var en av de ti høyest innbringende liveartistene i 2010-årene.[9] I 2005 ble Waters med sine tidligere bandkolleger David Gilmour, Richard Wright og Nick Mason på en gjenforening av Pink Floyd under veldedighetskonserten Live 8, som ble Waters første og eneste konsertopptreden med bandet siden 1981. Samme år utga han operaen Ça Ira, som han hadde jobbet med siden 1980-årene. Han turnerte med The Wall fra 2010 til 2013, som ble den høyest innbringende konsertturnéen fra en soloartist noensinne. Under én av konsertene i London i 2011 medvirket Gilmour og Mason som gjester. I 2017 ga Waters ut sitt første soloalbum på 25 år, Is This the Life We Really Want?, som i hovedsak fikk gode kritikker.

Waters har også gjort seg bemerket for sitt politiske engasjement, spesielt hans engasjement for Palestina i Midtøsten-konflikten og sin kritikk av nasjoner som støtter Ukraina i krigen mot Russland.

Bakgrunn

[rediger | rediger kilde]

Roger Waters ble født 9. september 1943 i Great Bookham, Surrey, England.[10] Waters vokste opp i Cambridge. Hans mor Mary var lærer og far og hans far kjempet i andre verdenskrig selv om han var pasifist. Eric Fletcher Waters falt i Operasjon Shingle, den allierte landgangen ved Anzio, Italia i 1944.[10] Roger kom til å referere til tapet av faren veldig ofte, spesielt på albumene The Wall og The Final Cut. Moren, som dukket opp i filmatiseringen av The Wall, er forøvrig ikke basert på hans egen mor. Begge foreldrene var kommunister.[11]

Roger Waters gikk på samme skole som Syd Barrett og David Gilmour. Han var en ivrig sportsmann og tilhenger av svømming i elven Cam ved Grantchester Meadows, Cambridge.

På Cambridge High School ble Waters oppfattet som en innadvendt og konkurranseorientert ensom type. Waters har senere uttalt at han mistrivdes på skolen, ettersom regimet på skolen var strengt.[12] Waters engasjerte seg i sport og utmerket seg i cricket og rugby.[12] Waters fikk sin første 6-strengs akustiske gitar da han var 14 år gammel. Han satser hardt på å også lære seg bassgitar. Waters, Geoff Mott og Clive Welham dannet bandet Geoff Mott & The Mottoes da de var 18–19 år gamle. Den litt yngre Syd Barret sluttet seg til bandet.[10]

Roger Waters og Syd Barrett gikk begge på Cambridge High School for gutter (David Gilmour gikk også der). Etter Cambridge begynte ekstentriske og lovende kunststudenten Barrett i 1964 på Camberwell School of Art i London, et populært sted for vordende popstjerner i 1960-årene. Waters reiste til London og begynte i 1962 på Regent Street Polytechnic School (senere del av University of Westminster) for å studere arkitektur. Der møtte Waters Nick Mason og Richard Wright.[13][10]


Virke

[rediger | rediger kilde]

Tiden i Pink Floyd (1964–1984)

[rediger | rediger kilde]
Roger Waters, 2018

I 1964 ble Roger Waters et av de originale medlemmene av Pink Floyd sammen med sanger og hovedlåtskriver Syd Barrett, Richard Wright og Nick Mason. Keyboardisten i Pink Floyd, Richard Wright, pleide angivelig å stemme Rogers bassgitar.

Pink Floyd ga ut sitt debutalbum, The Piper at the Gates of Dawn, i 1967. Waters bidro med sangen «Take Up Thy Stephoscope and Walk», og er sammen med resten av bandet kreditert som medlåtskriver på «Interstellar Overdrive» og «Pow R. Toc H.». Samtlige andre låter på albumet er skrevet av Barrett.[14] Waters bidro også med skrikende vokal på «Pow R. Toc H.», og Waters' særegne skrik skulle senere bli et av hans varemerker, som han også brukte på andre låter som «Careful with That Axe, Eugene» og «Run Like Hell».

Da Barretts forverrede mentale helse ledet til hans avgang fra bandet i 1968, tok Waters styring over bandets artistiske retning sammen med gitarist og vokalist David Gilmour, som hadde blitt medlem av bandet som en forsterkning og etter hvert som en erstatter for Barrett. Bandet gikk deretter igang med å spille inn sitt neste album, A Saucerful of Secrets. På dette albumet bidro Waters mer aktivt som låtskriver. Waters skrev «Corporal Clegg», som ble den første Pink Floyd-sangen som berørte temaet krig, som skulle bli et stadig tilbakevendende tema i hans låtskriving. Ifølge Waters var sangen inspirert av farens dødsfall under krigen.[15] Waters skrev også sangen «Set the Controls for the Heart of the Sun», som var første låt med Waters som hovedvokalist og som senere ble et fast innslag på solokonsertene hans i mange år, samt «Let There Be More Light», som ble utgitt som singel i USA.

I 1970 samarbeidet Waters med Ron Geesin om å lage filmmusikken til The Body, en dokumentarfilm om menneskekroppen av Roy Battersby. Filmmusikken ble utgitt på albumet Music from The Body, som i stor grad bestod av biomusikk, med lyder laget av menneskekroppen, samt mer tradisjonelle sanger. De øvrige medlemmene i Pink Floyd medvirket på avslutningssporet, «Give Birth to a Smile».[16] Samme år bidro Waters, sammen med David Gilmour, som produsent på Syd Barretts første soloalbum, The Madcap Laughs.[17]

Sammen førte Waters og Gilmour Pink Floyd inn i rampelyset, hvor de produserte flere album, blant dem de mest kritikerroste og mest solgte albumene til dags dato. The Dark Side of the Moon, som kom ut i 1973, ble et av musikkhistoriens mest solgte og kritikerroste album. Waters stod bak konseptet, som ifølge ham selv handlet om ting folk utsettes for i det moderne livet som kan føre til galskap[18], og skrev dessuten alle tekstene. Waters tekster fikk på dette punktet et mer tydelig politisk og filosofisk preg. Waters skrev «Money» som en refleksjon over konflikten mellom sine sosialistiske idealer og rikdommen han oppnådde som rockestjerne,[19] mens «Us and Them» handlet opp emner som krig, rasisme og fattigdom,[20] mens «Brain Damage» var inspirert av Barretts sammenbrudd.[18]

I slutten av 1970-årene begynte forholdet mellom Waters og Gilmour å skrante, siden Waters fikk mer og mer kreativ kontroll over bandet, spesielt på albumet The Wall.

På det siste Pink Floyd-albumet med Roger Waters, The Final Cut i 1983, ble albumet kreditert som «av Roger Waters, fremført av Pink Floyd»[21]. Samtlige låter var skrevet av Waters alene, og Waters stod også for hovedvokalen på samtlige låter unntatt «Not Now John». Ettersom Rick Wright hadde blitt ekskludert fra bandet, var det også Waters som spilte synthesizerne. I forbindelse med innspillingen oppstod det uenigheter mellom Waters og Gilmour om hvilke låter som skulle være med på albumet; Waters insisterte på å inkludere flere sanger som tidligere hadde blitt avvist under innspillingen av The Wall, noe Gilmour var imot ettersom han mente de ikke var gode nok.[12] The Final Cut var umiddelbart en kommersiell suksess, og toppet den britiske albumlista[22], men fikk en blandet kritisk mottakelse og fikk ikke den legendariske statusen som de forrige fire albumene har fått.

Tiden etter Pink Floyd (1984–)

[rediger | rediger kilde]

1984-1999

[rediger | rediger kilde]
Utfyllende artikler: The Pros and Cons of Hitch Hiking, When the Wind Blows, Radio K.A.O.S., The Wall Live in Berlin og Amused to Death

I 1984 utga Waters sin første soloplate, The Pros and Cons of Hitch Hiking. Waters hadde skrevet konseptet og mesteparten av musikken allerede i 1978, da han presenterte det til Pink Floyd og ga dem valget mellom å spille inn The Pros and Cons of Hitch Hiking og The Wall. Ettersom resten av medlemmene i Pink Floyd hadde valgt The Wall, valgte han å utgi The Pros and Cons of Hitch Hiking som et soloalbum.[23] Waters dannet i denne sammenheng et backing-band, ved navn The Bleeding Hearts Band, med blant annet Eric Clapton på gitar. Waters turnerte deretter med albumet i Europa og Nord-Amerika i 1984 og 1985, men både albumet og turnéen solgte dårligere enn forventet.[24]

I 1985 erklærte Waters bandet for oppløst, men Gilmour og Mason ønsket å fortsette bandet. Den følgende uenigheten mellom Waters og de to gjenværende medlemmene vedrørende fortsatt bruk av bandnavnet Pink Floyd førte til søksmål fra Waters. Han hevdet at det som nå var igjen av det originale bandet (som opprinnelig hadde bestått av Waters, Barrett, Mason og Wright) ikke kunne fortsette å kalle seg det samme, nå som det var uten tre av sine grunnleggere. Barrett forlot gruppa allerede i 1968, mens Richard Wright ble presset ut av bandet av Waters under innspillingen av The Wall. Et annet av Waters argumenter var at han hadde skrevet mesteparten av Pink Floyds tekster etter at Barrett forlot bandet. Saken kom aldri for retten, og partene ble enige om et forlik. Gilmour og Mason fikk retten til å bruke navnet Pink Floyd og majoriteten av gruppens sanger, dog uten rettighetene til konseptet og albumet The Wall samt den berømte Pink Floyd-grisen. Bandet ble offisielt oppløst i 1994.

Waters fortsatte sin solokarriere etter Pink Floyd. I 1985 skrev han mesteparten av filmmusikken til When the Wind Blows. I 1987 ga han ut sitt neste soloalbum, Radio K.A.O.S., hvor Waters brukte et konsept om en funksjonshemmet mann fra Wales og hans bror til bitende samfunnskritikk av datidens ledere, som Margareth Thatcher og Ronald Reagan, våpenkappløpet og markedsliberalismen. Waters forsøkte, i samarbeid med produsent Ian Ritchie, å få albumet til å høres moderne ut, og det ble brukt mye synth og trommeeffekter. Waters har senere ytret sin misnøye mot hvordan albumet ble, og har gått så langt som å si at han angret på at han ga det ut.[25]

Etter at Berlinmuren ble revet ned i 1989, satte Waters i gang en gigantisk veldedighetskonsert av The Wall Live in Berlin den 21. juli 1990. Konserten hadde mange gjesteartister, som Bryan Adams, Scorpions og Joni Mitchell, og ble holdt på Potsdamer Platz, et område som var en del av «ingenmannsland» mellom Øst- og Vest-Berlin. Det er en av historiens største konserter med over 200 000 mennesker.

I 1992 ga Waters ut sitt neste album, Amused to Death. I likhet med de foregående albumene var mottakelsen noe blandet på utgivelsestidspunktet, men albumet har senere fått en høy status blant fans og anmeldere, hvorav noen har ansett det for å inneholde noe av Waters' beste låtskriving. Konseptet var inspirert av hendelser som Gulfkrigen og massakren på den himmelske freds plass, og var en protest mot bruken av krig som en form for underholdning, blant annet på TV. Waters har senere uttalt at han anser Amused to Death som et av sine mesterverk, på linje med Dark Side of the Moon og The Wall.

Etter albumet Amused to Death i 1992 brukte Waters mesteparten av 1990-årene på å komponere en opera med navn Ça Ira. Det ble annonsert ferdig på hans hjemmeside i februar 2005 og ble gitt ut september 2005.

1999-2016

[rediger | rediger kilde]
Roger Waters fremfører The Dark Side of the Moon i Verona, Italia, 5. juni 2006
Roger Waters spiller under Arrow Rock Festival i 2006
Roger Waters i Vestlandshallen, Bergen, 2007

Etter en lang pause dro han igjen ut på turné i Nord-Amerika i 1999 og 2000, hvor han fremførte noen av sine mest kjente arbeider med Pink Floyd sammen med materiale fra hans solokarriere fremfor et stort publikum. Dette ledet til utgivelsen av Waters første konsertalbum og konsertfilm, In the Flesh Live, både på CD og DVD. In the Flesh-turnéen ble senere utvidet med en verdensturné i 2002.

I 2002 ga Waters ut sitt første samlealbum, Flickering Flame. Denne plata inkluderte for det meste sanger fra hans tidligere soloalbum, men inkluderte også den nye sangen «Flickering Flame», som Waters hadde debutert som avslutningsnummer på noen av konsertene på slutten av In the Flesh-turnéen, samt en demoversjon av «Lost Boys Calling» fra The Legend of 1900-soundtracket, samt en coverversjon av Bob Dylans «Knockin' on Heaven's Door»[26]

Miramax Films annonserte i midten av 2004 at The Wall ville bli oppført på Broadway med Waters deltakelse på produksjonssiden. Musikalen er angivelig planlagt å inneholde ikke bare de originale låtene fra verket, men også sanger fra albumene Dark Side of the Moon, Wish You Were Here, andre kjente Pink Floyd-album og nytt materiale.

I september 2004 ga Waters ut to nye sanger; «To Kill The Child» og «Leaving Beirut». Disse ble bare gitt ut på internett med unntak av Japan der de ble utgitt på en CD-single i januar 2005. Begge disse sangene var inspirert av invasjonen av Irak i 2003. Waters, som nå bor i USA, har sagt han skrev sangene rett etter krigen startet, men ventet med å gi dem ut til rett før det amerikanske presidentvalget i 2004 slik at han kunne svekke kandidaturet til George W. Bush. Rett etter tsunamikatastrofen 26. desember 2004 fremførte Waters låten «Wish You Were Here» sammen med Eric Clapton på NBCs veldedighetskonsert.

Den 2. juli 2005 opptrådte Waters og Pink Floyd sammen igjen under Live 8-konserten i London. De spilte fire sanger på rundt tilsammen 20 minutter, og det regnes som den mest minneverdige delen av konserten. Waters bemerket senere at opplevelsen av å spille sammen med Pink Floyd igjen var positiv, og at han gjerne ville gjøre det igjen. Samtidig understreket han at mulighetene for å spille inn et nytt album sammen med de gamle bandkollegene nok var små, blant annet med bakgrunn i tidligere motsetninger mellom ham og David Gilmour. Gilmour uttalte i et senere intervju at når han går på turné vil han i overveiende grad fremføre nytt materiale.

Roger Waters The Wall, Kansas City, 2010

I 2006 la han ut på turné, kalt The Dark Side Of The Moon Live Tour. Her gjestet han Norge to ganger, 14. juni 2006 på Norwegian Wood-festivalen i Oslo og 26. juni på Viking Stadion i Stavanger. Musikerne var stort sett de samme som på In The Flesh-turneen i 2002. I 2007 fortsatte turnéen, der han blant annet spilte i Vestlandshallen i Bergen 29. april. Waters utvidet turnéen med noen konserter i 2008.

Roger Waters The Wall

Mellom 2010 og 2013 turnerte Waters med The Wall. Turnéen er den mest lønnsomme konsertturnéen av en soloartist noensinne, men også en av de dyreste. Han spilte fire konserter på Telenor Arena på Fornebu: 30. april og 1. mai 2011 og 14. og 15. august 2013. På en av konsertene på O2 Arena i London i mai 2011 dukket David Gilmour opp som en overraskelse, og spilte gitar på og sang «Comfortably Numb» med Waters. På «Outside the Wall» dukket også Nick Mason opp og spilte perkusjon. Waters brukte anledningen til å ta selvkritikk overfor sin oppførsel under tiden den opprinnelige The Wall ble spilt inn og innrømte at han hadde vært utfordrende å jobbe med, men at dette nå hadde endret seg, og at han ikke kunne være mer glad for å spille med Gilmour og Mason igjen. Både Waters og Gilmour har likevel flere ganger utelukket at en gjenforening av Pink Floyd er aktuell.

I tillegg arbeider han med en oppsetning av The Wall som musikal,[når?] og hans opera Ça Ira har blitt satt opp flere ganger forskjellige steder i Europa.[når?]

2017–

[rediger | rediger kilde]
Roger Waters, Paris, 2018

2. juni 2017 gav Waters ut sitt første nye studioalbum på 25 år, Is This the Life We Really Want?. I likhet med mange av Waters' tidligere utgivelser er albumet svært politisk, og er fylt med antikrigstekster. Albumet var i stor grad en reaksjon på at Donald Trump – som Waters misliker sterkt og har omtalt som en fascist – ble valgt som president i USA. Albumet fikk stort sett gode kritikker[27], og gikk til topps på albumlistene i blant annet Norge[28], samtidig som det nådde 3. plass[29] i Storbritannia og 11. plass i USA[30], noe som er Waters' beste listeplasseringer som soloartist hittil.

21. mai samme år dro Waters på sin Us + Them-turné, som varte til 9. desember 2018 og omfattet 157 konserter i USA, Canada, Europa, Oseania og Latin-Amerika. Waters besøkte Norge under turnéen og spilte to konserter på Telenor Arena 14. og 15. august 2018[31]. 13. august, før sin første konsert på Telenor Arena, deltok Waters på et spesialarrangement på Nobel Peace Center[32], og avsluttet arrangementet med å framføre sangene «Mother» og «Broken Bones»[33]. Det ble utgitt et konsertalbum og en konsertfilm fra turnéen, begge med navn Us + Them.

Roger Waters The Wall

I 2018 ga Waters ut det klassiske hørespillet Igor Stravinsky's the Soldiers Tale, som er Waters' adaptasjon av Igor Stravinskij sitt verk L’Histoire d’un soldat, hvor Waters både er forteller og spiller alle karakterene, med musikk framført av Bridgehampton Chamber Music Festival.[34]

I januar 2020 annonserte Waters at han ville legge ut på en ny turné, This Is Not a Drill, i Nord-Amerika fra juli til oktober samme år, men turnéen ble utsatt på grunn av Koronaviruspandemien.[35] I april 2022 annonserte Waters de nye turnédatoene, som vil finne sted fra juli til oktober 2022[36]. I september 2022 annonserte Waters at turnéen ville bli utvidet med konserter i Europa, inkludert Norge, fra mars til juni 2023.[37] Waters spilte to konserter på Telenor Arena i Bærum henholdsvis 11. og 12. april 2023.[38][39][40][41]

9. desember 2022 ga Waters ut et nytt album, The Lockdown Sessions, som består av nye versjoner av låter fra tidligere i karrieren. Waters begynte å spille inn albumet under koronaviruspandemien, etter at hans This Is Not a Drill-turné ble utsatt, og stammet ifølge Waters fra en idé han fikk om å spille inn alle sangene som ble framført som ekstranumre på Us + Them-turnéen.[42]

Waters avslørte også i 2023 at han hadde spilt inn en ny utgave av The Dark Side of the Moon.[43] Han avslørte også at han jobbet med et nytt soloalbum, bygd rundt sangen «The Bar» som han debuterte på This Is Not a Drill-turnéen.[44]

Politisk aktivisme

[rediger | rediger kilde]
Roger Waters The Wall, Barcelona, 2011

Waters har profilert seg som en sterk kritiker av staten Israels politikk overfor Palestina og de okkuperte områdene. I 2006, etter oppfordring fra palestinsk sivilsamfunn, flyttet han sin planlagte konsert i Tel Aviv til «fredsbyen» Neve Shalom, ettersom han anså at hans opptreden i Tel Aviv ville bidratt til å legitimere Israels undertrykkelse av palestinerne.[45] Han har senere engasjert seg i Boycott, Divestment and Sanctions (BDS)-bevegelsen og argumentert for kulturell boikott av Israel. Waters har ved flere anledninger oppfordret andre artister til å ikke spille i Israel.[46] I 2012 holdt han en tale i FNs generalforsamling på vegne av Russel Tribunal on Palestine, hvor han forsvarte palestinernes rettigheter og kritiserte Israel for en rekke krigsforbrytelser mot palestinerne, inkludert apartheid, etnisk rensing og kollektiv avstraffelse, og mente ansvarlige burde holdes ansvarlig.[47]

Waters har blitt anklaget for antisemittisme i hans kritikk av Israel fra Israel-vennlige organisasjoner og aktivister som Anti-Defamation League. Waters avviser disse anklagene og fastholder at hans kritikk er rettet mot politikken til Israels regjering, og at kritikk av Israel ikke er antisemittisme[48]. Anklagene har ført til oppfordringer til kanselleringer av hans konserter, blant annet i Tyskland. Under This Is Not a Drill-turnéen i 2023 vedtok byrådet i Frankfurt å avlyse Waters' planlagte konsert i Festhalle for «vedvarende anti-Israel-oppførsel» som byrådet anså som antisemittisk, med henvisning til Waters' støtte til kulturell boikott av Israel, sammenligner med apartheidregimet i Sør-Afrika og oppfordringer til musikere om å avlyse konserter i Israel.[49] Kanselleringen i Frankfurt ble etterfulgt av prosesser i retning av kansellering i München, men det ble der droppet ettersom myndighetene anså at de ikke hadde rettslig grunnlag.[50] Waters har varslet søksmål mot forsøkene på å kansellere konsertene.[51] En underskriftskampanje til støtte for at Waters skulle få opptre i Frankfurt ble startet av Katie Halper og støttet av en rekke andre artister, forfattere og andre kjente offentlige personer, deriblant Waters' tidligere bandkamerat Nick Mason.[52]

Waters var som 15-åring formann for Youth Campaign for Nuclear Disarmament i Cambridge, samtidig var han også formann for Labour Party Young Socialists i Cambridge.[53]

Waters var i 1980-årene motstander av politikken til statsminister Margaret Thatcher. Han var en sterk motstander av Falklandskrigen, noe han blant annet gjorde uttrykk for på albumet The Final Cut. I 2012 ble det rapportert at Waters skal ha uttalt at Falklandsøyene burde tilhøre Argentina i et intervju med Televisión Nacional de Chile.[54] Waters hevdet imidlertid at han var blitt feilsitert, og at han ikke hadde kommet med noen kategorisk påstand om hvilket land øyene skulle tilhøre, samtidig som han understreket at «det er tid for å søke fred og søke et kompromiss, ikke å presse på for seier».[55]

Waters var i 2000-årene mostander av krigene i Afghanistan og Irak. I 2004 ga han ut singelen «To Kill the Child/Leaving Beirut» som inneholdt sterk kritikk mot krigene i Midtøsten, George W. Bush og Tony Blair. Den ble utgitt i forbindelse med det amerikanske presidentvalget for å svekke Bush' kandidatur.[56] Waters støttet i utgangspunktet Barack Obama sitt presidentkandidatur i USA i 2008,[57] men uttalte i 2011 at han var «svært, svært skuffet skuffet» over utenrikspolitikken til Obama, og nevnte spesielt fortsettelsen av Krigen i Afghanistan (2001–2021).[58]

Waters var en sterk kritiker av Donald Trump. I et intervju i november 2016 omtalte han Trump som en «arrogant, lyvende, rasistisk, sexistisk gris» og «like farlig som Adolf Hitler».[59] På sin Us + Them-turné i 2017–2018 brukte han sterke anti-Trump-videoer under framføringen av låten «Pigs (Three Different Ones)», noe som ble møtt både med kritikk og ros under Waters' konserter i USA. Etter å ha blitt konfrontert med kritikken i et intervju, svarte Waters at «Jeg synes det er litt overraskende at hvem som helst kunne ha hørt på sangene mine i 50 år uten å forstå». På spørsmål om hva han ville si til fans som leter etter en flukt fra politikken, svarte Waters: «Dra og se Katy Perry eller se på Kardashians. Jeg bryr meg ikke.»[60]

Waters har uttrykt støtte til Black Lives Matter-bevegelsen.[61]

Waters har vært en uttalt motstander av straffeforfølgelsen av Julian Assange. I 2019 deltok han og framførte «Wish You Were Here» på en demonstrasjon mot utleveringen av Assange til USA.[62]

I 2018 kom Waters med uttalelser til russisk media hvor han forsvarte Russlands annektering av Krim som «framprovosert av Washington», og at det var «mange avtaler og dokumenter» som ga Russland full rett» på Sevastopol.[63] Dette førte til at den ukrainske Myrotvorets-databasen svartelistet Waters som «fiende av Ukraina» for «anti-ukrainsk propaganda, angrep på Ukrainas territorielle integritet og deltakelse i forsøk på å legalisere den russiske annekteringen av Krim».[64] Waters fordømte derimot Russlands invasjon av Ukraina i 2022 som han omtalte som «handlingen til en gangster», men kritiserte samtidig også vestlige land for å sende våpen til Ukraina i stedet for å jobbe for en diplomatisk løsning på konflikten.[65] I et åpent brev til Ukrainas førstedame, Olena Zelenska, gjentok Waters sin kritikk av vestlige våpenleveranser til Ukraina, og oppfordret Zelenskas ektemann, president Volodymyr Zelenskyj, til å erklære Ukraina nøytralt, implementere Minsk-avtalene og søke en fredsavtale med Russland.[66] Waters' innlegg om Ukraina-krigen førte til at byrådet i Krakow avlyste Waters' planlagte konsert i byen.[67] Waters skrev også, på oppfordring fra Zelenska, senere også et brev til Russlands president Vladimir Putin, hvor han omtalte invasjonen av Ukraina som en «avskyelig aggresjonskrig, provosert eller ikke», og oppfordret Putin til å søke en diplomatisk løsning.[68]

I august 2022 kommenterte Waters de kinesiske militærøvelsene rundt Taiwan i 2022 i et intervju med CNN. Etter at intervjueren insinuerte at Kina «omringer Taiwan», svarte Waters at «De omringer ikke Taiwan – Taiwan er en del av Kina. Og det har blitt absolutt akseptert av hele det internasjonale samfunnet siden 1948». I samme intervju omtalte Waters USAs president Joe Biden som krigsforbryter for å «kaste bensin på bålet i Ukraina» gjennom å sende våpen i Ukraina i stedet for å jobbe for en diplomatisk løsning.[69][70]

Roger Waters snakket i FNs sikkerhetsråd i New York 8. februar 2023 om krigen i Ukraina, på invitasjon av Russland. Han uttalte blant annet at «Den russiske føderasjonens invasjon var ulovlig. Jeg fordømmer den på sterkest mulige måte. Men, Russlands invasjon av Ukraina skjedde ikke uprovosert, så jeg fordømmer også provokatørene på sterkest mulig vis». Waters snakket om at det måtte bli en våpenhvile, og hevdet å representere «4 milliarder brødre og søstre».[71][72] Talen ble møtt med positiv respons fra Russlands FN-ambassadør Vasily Nebenzia, som omtalte hans analyser som «svært presise» uten å kommentere hans fordømmelse av invasjonen, men kritisert av Ukrainas FN-ambassadør Sergyi Kyslytsya som oppfordret Waters til å «ikke prøve å belære sikkerhetsrådet om hvordan de skal gjøre jobben sin».[71][72]

Forholdet mellom Pink Floyd gitaristen David Gilmour og Waters har forverret seg etter å ha vært kjølig i mange tiår. Pink Floyd, med Gilmour, og den ukrainske musikeren Andrij Chlywnjuk ga i 2022 ut protestsangen «Hey Hey Rise Up!!» til støtte for Ukraina, noe Waters ikke likte.[73]

Uttalelser Waters har kommet med i intervjuer har ført til at flere hoteller som Faena Hotel og Alvear Palace Hotel i Buenos Aires og Hyatt Centric og Regency Hotels i Montevideo har kansellerte hans bestillinger.[74][75]

Diskografi (solo)

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Roglo, Roglo person ID p=roger;n=waters[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ GeneaStar, GeneaStar person-ID georgerogerwatersg[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Tsjekkias nasjonale autoritetsdatabase, NKC-identifikator ola2002151728, besøkt 23. november 2019[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Discogs, Discogs artist-ID 110862, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Notable Names Database, NNDB 714/000025639[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ The Peerage person ID p28083.htm#i280827, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ tweet-ID 1448694713482153991[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ «Pollstar says U2 top touring act over the last decade». AP NEWS (på engelsk). 18. juni 2021. Besøkt 8. oktober 2022. 
  10. ^ a b c d Anderson, P. og M. Watkinson (2009). Crazy Diamond: Syd Barrett and the Dawn of Pink Floyd. Omnibus Press.
  11. ^ Hern, Raoul; ez; Fri.; March 20; 2020. «Pink Floyd's Roger Waters Gets Political With the Chronicle». www.austinchronicle.com (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  12. ^ a b c Blake, Mark (2008). Comfortably Numb: The Inside Story of Pink Floyd. Da Capo Press. s. 294–295. ISBN 978-0-306-81752-6. 
  13. ^ Marcussen 1988, s. 95.
  14. ^ Plateomslaget til The Piper at the Gates of Dawn
  15. ^ «ShieldSquare Block». validate.perfdrive.com. Arkivert fra originalen 9. oktober 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  16. ^ Mabbett, Andy (1995). The Complete Guide to the Music of Pink Floyd. London: Omnibus. ISBN 0-7119-4301-X.
  17. ^ «Roger Waters’ review of Syd Barrett’s solo debut album». faroutmagazine.co.uk (på engelsk). 6. oktober 2022. Besøkt 9. oktober 2022. 
  18. ^ a b «"Dark Side" at 30: Roger Waters: Pink Floyd : Rolling Stone». web.archive.org. 26. mars 2009. Arkivert fra originalen 26. mars 2009. Besøkt 9. oktober 2022. 
  19. ^ Gwyther, Matthew (7 March 1993). «The dark side of success». The Observer: 34.
  20. ^ published, Classic Rock (1. mars 2022). «The making of Pink Floyd's The Dark Side Of The Moon: lyrically bleak, musically bonkers and, somehow, the 4th best-selling album of all time». loudersound (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  21. ^ Baksiden av LP-plateomslaget på Pink Floyd – The Final Cut (Harvest – 1C 064-65 042)
  22. ^ «Pink Floyd | full Official Chart History | Official Charts Company». www.officialcharts.com. Besøkt 9. oktober 2022. 
  23. ^ https://web.archive.org/web/20120927080840/http://www.pinkfloydfan.net/t1483-gilmour-waters-mason-wright-shades.html
  24. ^ https://books.google.no/books?id=qrwU8wouZX4C&pg=PT115&redir_esc=y#v=onepage&q&f=false
  25. ^ «Radio K.A.O.S. Discography». web.archive.org. 8. mai 1999. Archived from the original on 8. mai 1999. Besøkt 9. oktober 2022. 
  26. ^ «Roger Waters - Flickering Flame: The Solo Years, Vol. 1 Album Reviews, Songs & More | AllMusic» (på engelsk). Besøkt 9. oktober 2022. 
  27. ^ «Is This the Life We Really Want? by Roger Waters» (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  28. ^ «norwegiancharts.com - Roger Waters - Is This The Life We Really Want?». norwegiancharts.com. Besøkt 8. oktober 2022. 
  29. ^ «Official Albums Chart Top 100 | Official Charts Company». www.officialcharts.com (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  30. ^ «Roger Waters». Billboard (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  31. ^ «Roger Waters "Us + Them": Slik var konserten i Norge». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  32. ^ «Nobels Fredssenter». Nobels Fredssenter. Besøkt 8. oktober 2022. 
  33. ^ «Pink Floyd news :: Brain Damage - Roger Waters at Nobel Peace Center, Oslo, Norway». www.brain-damage.co.uk. Besøkt 8. oktober 2022. 
  34. ^ Khullar, Asmita (26. oktober 2018). «ROCK LEGEND ROGER WATERS HAS ADAPTED THE NARRATION AND RECORDED STRAVINSKY’S THE SOLDIER’S TALE – HE NARRATES THE WHOLE OF THIS HARROWING MODERN FAIRY TALE HIMSELF | OUT 10-26-2018». Sony Masterworks (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  35. ^ Kreps, Daniel; Kreps, Daniel (27. mars 2020). «Roger Waters Postpones This Is Not a Drill Tour Due to the Coronavirus». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 8. oktober 2022. 
  36. ^ «Ex-Pink Floyd star Roger Waters kicks off long-delayed This Is Not a Drill tour tonight». Everett Post (på engelsk). 6. juli 2022. Besøkt 8. oktober 2022. 
  37. ^ admin (23. september 2022). «2023 European tour». Roger Waters (på engelsk). Arkivert fra originalen 2. oktober 2022. Besøkt 8. oktober 2022. 
  38. ^ https://www.aftenposten.no/kultur/i/nQBbAn/orwellsk-rockeopera-fra-roger-waters
  39. ^ https://www.dagsavisen.no/kultur/2023/04/11/roger-waters-i-norge-sterke-meninger-pa-sterk-konsert/
  40. ^ https://www.vg.no/rampelys/musikk/i/zEkbr4/konsertanmeldelse-roger-waters-telenor-arena-kranglefant-i-fritt-fall
  41. ^ https://www.dagbladet.no/kultur/musikeren-vant-over-politikeren/78992769
  42. ^ Irwin, Corey IrwinCorey. «Roger Waters Unveils 'The Lockdown Sessions' Album». Ultimate Classic Rock (på engelsk). Besøkt 29. desember 2022. 
  43. ^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 18. april 2023. Besøkt 18. april 2023. 
  44. ^ https://loudwire.com/roger-waters-lockdown-sessions-album-pink-floyd/
  45. ^ «Tear down this Israeli wall | Roger Waters». the Guardian (på engelsk). 11. mars 2011. Besøkt 6. mai 2021. 
  46. ^ Cashmere, Paul (10. februar 2018). «Roger Waters Slams Elton John, Aerosmith, Steve Van Zandt, Thom Yorke and Nick Cave In Talk For APAN». Noise11.com (på engelsk). Besøkt 6. mai 2021. 
  47. ^ «Roger Waters’ speech at the United Nations on 29 November | Russell Tribunal on Palestine» (på engelsk). Besøkt 6. mai 2021. [død lenke]
  48. ^ https://www.haaretz.com/2014-03-16/ty-article/.premium/waters-hits-back-at-anti-semite-charge/0000017f-ef5f-d223-a97f-efdffeb20000
  49. ^ https://faroutmagazine.co.uk/roger-waters-takes-legal-action-after-german-concerts-cancelled/
  50. ^ https://www.dw.com/en/roger-waters-concert-cannot-be-halted-says-munich-city-council/a-65083456
  51. ^ https://www.iq-mag.net/2023/04/roger-waters-vows-to-play-frankfurt-gig/
  52. ^ https://www.nme.com/news/music/eric-clapton-nick-mason-and-more-sign-petition-for-roger-waters-gig-ban-to-be-reversed-3417530
  53. ^ Dombroski, Jocelyn (30. september 2022). «'This Is Not A Drill': The music and politics of Roger Waters». The Real News Network (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  54. ^ Aires, Uki Goni in Buenos (29. februar 2012). «Roger Waters says Falkland Islands are Argentinian in reported comments». the Guardian (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  55. ^ Nissim, Mayer (6. mars 2012). «Roger Waters clarifies Falklands remarks». Digital Spy (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  56. ^ Rakvaag, Av Geir. «Waters går til krig». Dagsavisen (på norsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  57. ^ August 04, Whitney Pastorek Updated; EDT, 2020 at 12:25 PM. «Coachella fallout: Roger Waters pollutes for Obama». EW.com (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  58. ^ Harp, Justin (21. desember 2011). «Roger Waters 'opposes Obama policy'». Digital Spy (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  59. ^ Bonner, Michael (1. november 2016). «Roger Waters on the rise of Donald Trump: "It's a short step to all out-total fascism”». UNCUT (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  60. ^ Young, Alex (3. august 2017). «Roger Waters to critics of his anti-Trump tour: "Go see Katy Perry. I don't care."». Consequence (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  61. ^ «Roger Waters Slams Trump and Israel, Lauds BDS and Black Lives Matter at Desert Trip». Haaretz (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  62. ^ Greene, Andy; Greene, Andy (3. september 2019). «Watch Roger Waters Sing 'Wish You Were Here' at Julian Assange Rally». Rolling Stone (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  63. ^ Зайцев, Надежда Алешкина, Степан (27. august 2018). ««Вы хотите начать войну с русскими? Вы что, сумасшедшие?»». Известия (på russisk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  64. ^ SBU. «Уотерс Роджер». Myrotvorets.center (på russisk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  65. ^ «UKRAINE | A NOTE FROM ROGER REGARDING UKRAINE. BUT FIRST, A NOTE FROM ALINA: Hello! My name is Alina Mitrofanova, I am 19 years old, and I live in Ukraine. Today... | By Roger Waters | Facebook». www.facebook.com. Besøkt 3. oktober 2022. 
  66. ^ Rose, Anna (7. september 2022). «Roger Waters asks Ukrainian First Lady to help "persuade our leaders to stop the slaughter" in open letter». NME (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  67. ^ Robinson, Ellie (25. september 2022). «Roger Waters denies cancelling Polish shows over comments on Russia-Ukraine war». NME (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  68. ^ Robinson, Ellie (27. september 2022). «Roger Waters shares open letter to Vladimir Putin: "Would you like to see an end to this war?"». NME (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  69. ^ Robinson, Ellie (7. august 2022). «Roger Waters defends branding Joe Biden as a war criminal: “He’s fuelling the fire in the Ukraine”». NME (på engelsk). Besøkt 3. oktober 2022. 
  70. ^ Reuters (7. februar 2023). «Russia asks Pink Floyd's Roger Waters to speak on Ukraine arms at UN». Reuters (på engelsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  71. ^ a b «Roger Waters talte til FNs sikkerhetsråd - møtt med ukrainsk sarkasme». www.vg.no. 9. februar 2023. Besøkt 9. februar 2023. 
  72. ^ a b Kvilhaug, Olav (9. februar 2023). «Roger Waters talte til FNs sikkerhetsråd: – Fortsett å klimpre på gitaren du, Waters». inyheter.no - Nyheter og aktuelt - Innenriks og Utenriks. Besøkt 9. februar 2023. 
  73. ^ Larsen, Gunnar R. (7. februar 2023). «Putins brutale krig splitter Pink Floyd». www.abcnyheter.no (på norsk). Besøkt 8. februar 2023. 
  74. ^ «Roger Waters Addresses Israel-Gaza, Antisemitism Accusations | SYSTEM UPDATE». Besøkt 16. april 2024. 
  75. ^ «Roger Waters loses Argentina hotel bookings after Israel-Hamas comments». The Jerusalem Post | JPost.com (på engelsk). 12. november 2023. Besøkt 16. april 2024. 

Litteratur

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Roger_Waters&oldid=24822346»