RLS

Restless legs syndrome (RLS) eller rastløse ben (også kalt urolige ben og Willis–Ekboms syndrom), er en tilstand som karakteriseres av en kroppslig irritabilitet som fører til en uimotståelig trang til å bevege lemmene. Tilstanden antas å være av nevrologisk art, men mekanismene bak er lite kjent og RLS blir ofte feildiagnostisert. Lidelsen forekommer i en primær og en sekundær form. Primær RLS er trolig arvelig, mens sekundær RLS kan utløses av nyresykdommer, jern- og vitaminmangel, graviditet, skader på nervesystemet, giktsykdommer, alkohol og røyking med mer. Det er blant annet kjent at sekundær RLS kan oppstå i forbindelse med den alvorlige nervelidelsen klasehodepine.

Det er en ganske hyppig lidelse med en prevalens på cirka 5–10 % av befolkningen (Kilde: NevroNEL). Mange mennesker beveger på beina eller rister på føttene på grunn av ufrivillige tics (også kalt mauring), en strømmende følelse av rastløshet. RLS er vanligvis ikke helseskadelig, men de kan indirekte, om enn i varierende grad, være forstyrrende for hverdagslivet og direkte ødeleggende for nattesøvnen.

RLS gir symptomer i form urolige lemmer og et behov for bevegelse. Det er vanligvis ikke smertefullt, men som oftest en følelse av kribling i armer og/eller ben. Kriblingen kan imidlertid for noen gi muskelsmerter og muskelkramper. Vanligvis er plagene mest uttalte på ettermiddagen eller 15–30 minutter etter man har lagt seg om kvelden, men de kan også opptre ved hvile på dagtid. Plagene blir gjerne mer fremtredende jo mer komfortabelt en har det (f.eks. ligger i en god seng versus på et hardt underlag). Symptomene forsvinner nesten umiddelbart når man beveger beina.

RLS blir enkelte ganger feilaktig kalt Ekboms syndrom, som er en annen tilstand, nemlig delusional parasitosis, et syndrom som også er beskrevet av mannen bak eponymet Wittmaack-Ekboms syndrom, den svenske nevrologen Karl-Axel Ekbom (1907-1977).^[1]

Noen leger mener at antall tilfeller av RLS blir overdrevet av de som lager og selger medisiner mot tilstanden.^[2] Andre leger anser det som en reell hyppighet med spesifikke diagnostiske kriterier, som ofte oversees eller ikke diagnostiseres i tilstrekkelig grad.^[3]

Det kan være ulike årsaker til rastløse ben. Man vet at følgende faktorer kan øke risikoen:

• Arv
• Graviditet og stress
• Diabetes type 1
• Diabetes type 2
• Leddgikt
• Jernmangel og folsyremangel
• Nyresvikt
• Medikamenter som nevroleptika, metoklopramid, antihistaminer og antidepressiva kan utløse eller forverre tilstanden

Diagnosen stilles ut ifra fire kriterier:

• (1) Et påtrengende behov for å bevege beina, vanligvis ledsaget av ubehagelige følelser i beina.
• (2) Symptomene forverres ved hvile og inaktivitet.
• (3) Symptomene opphører helt eller delvis ved bevegelse av beina.
• (4) Symptomene forverres om kvelden eller natten.

Det anbefales å ta enkle blodprøver, blant annet kontrollere jernlagrene i kroppen. Ved usikkerhet om diagnosen kan det være nødvendig å gjøre andre undersøkelser, for eksempel nerveledningsmålinger. For rett diagnose, ta med de fire kriteriene til fastlegen og i tillegg be om blodprøve.

Behandlingen har som formål å lette symptomene. Det finnes ingen behandling som kan kurere tilstanden, men det er en rekke ting man kan gjøre for å forebygge. Det hjelper å bevege beina. Massasje og tøyninger lindrer også, og noen opplever færre plager hvis de tøyer musklene på baksiden av leggene før de legger seg. Varmepose, ispakninger og elastiske strømper kan også forsøkes, og noen opplever mindre plager hvis de holder seg unna kaffe og tobakk om kvelden.

Det finnes også reseptbelagte medikamenter som hjelper. Førstelinjebehandlinger søkes gjerne løst med kalsiumkanal alpha-2-delta antagonister; typisk med virkestoffene gabapentin (Neurontin®) eller pregabalin (Lyrica®). Dersom disse ikke virker etter hensikten prøves gjerne såkalte dopaminagonister; typisk rotigotine plaster (Neupro depotplaster® (N04B C09)), pramipexol (Sifrol® (N04B C05)), eller ropinirol (Adartrel® (N04B C04)). Disse er på hvit resept, men man kan søke individuell refusjon om tilstanden er kronisk. Sifrol er egentlig utviklet til behandling av Parkinsons sykdom, men den er også godkjent til behandling av urolige bein. Et tredje alternativ er opiater, men forsiktighet bør utvises på grunn av stor risiko for bivirkninger og tilvenning. Dette er typisk opiater med virkestoffet oxycodone (OxyContin®, Nobligan®, Tragametic®)). (Kilde: NevroNEL)

• Akatisi, manglende evne å sitte stille
• Aktigrafi, instrument som måler kroppsbevegelser gjennom flere døgn
• Parasomnia, søvnforstyrrelser med unormale bevegelser, følelser, sansninger o.l.

• Foreningen rastløse bein
• Restless Legs Syndrome RLS (NevroNEL) Arkivert 16. september 2018 hos Wayback Machine.
• Restless Legs Syndrome Fact Sheet National Institute of Neurological Disorders and Stroke (NINDS)