Pakores I av Partia

Pakores Medkonge av Partia
Født		ca. 63 f.Kr.
Død		38 f.Kr. Kyrrhestika, Syria
Beskjeftigelse		Monark
Ektefelle		Ukjent armensk prinsesse
Far		Orodes II av Parthia
Mor		Laodike av Partia
Søsken		Fraates IV av Parthia
Annet navn		پاکور دوم‎
Regjeringstid		39 f.Kr. – 38 f.Kr.
Pakores I av Partia på Commons

Pakores (persisk: پاکور دوم‎; gresk: Πακοροσ; født ca. 63 f.Kr., død 38 f.Kr.) var prins av Partia og muligens medkonge sammen med sin far Orodes II for i det minste en del av hans fars styre. Han var uansett en av sin fars fremste hærførere. Hans mor var Laodike, prinsesse fra den lille kongeriket Kommagene (øst i dagens Tyrkia). Pakores var gift med armensk prinsesse hvor navnet har gått tapt. Hun var en av døtrene til Tigranes den store og hans dronning Kleopatra av Pontos.

Pakores drev på vegne av sin far krig mot Romerriket, og falt til sist i et slag mot den romerske hærføreren Ventidius. Med hans død ble hans yngre bror Fraates IV arving og etterfølger av den partiske tronen.

Etter det uventede romerske nederlaget i slaget ved Carrhae i 53 f.Kr. bestemte Orodes II for å utnytte fordelen med angripe romersk Syria. Etter en rekke innledende angrep ble slått tilbake av den romerske hærføreren Gaius Cassius Longinus i 52 f.Kr., ble det besluttet å gjennomføre en storstilt invasjon.^[1] Hans sønn Pakores er omtalt første gang i 51 f.Kr., antagelig rundt tolv år gammel, og ledet formelt en partisk hær under en invasjon av den romerske provinsen Syria. I virkeligheten var nok invasjonen ledet av den mer erfarne hærføreren Osakes. Denne gangen erobret de og holdt flere byer for flere måneder, støttet av lokale opprørere som var mer enn velvillig innstilt til den partiske hæren.^[1]

I henhold til den romerske historikeren Dio Cassius^[2] greide den partiske hæren å komme så langt vest at den beleiret hovedstaden Antiokia, kun et stykke fra kysten av Middelhavet. Partierne var vant til raske angrep med sitt overlegne kavaleri. Å organisere lengre militære kampanjer eller beleire byer manglet de erfaring til og var dårlig organisert for.^[1] De var ikke stand til å trenge gjennom Antiokias forsvarsmurer og trakk seg tilbake. I løpet av denne hendelsen ble Osakes drept i et romersk motangrep under ledelse av den romerske hærføreren Gaius Cassius Longinus. Den partiske hæren trakk seg tilbake over Eufrat og inn i partisk område.

En annen og kanskje mindre sannsynlig versjon fremmet av historikeren Neilson Debevoise er at Orodes II krevde at den partiske hæren trakk seg ut etter at Pakores falskt ble anklaget for forræderi og planla en sammensvergelse mot sin far. Hæren ble trukket tilbake for at sønnen skulle stå til rette, men Orodes II tilga sønnen og lot ham leve.^[3]

En del tid, etter at den romerske konsul Marcus Calpurnius Bibulus ble utnevnt til guvernør av Syria, forsøkte han å tilskynde en splid mellom partierne. Han hadde bygget opp et tillitsforhold til en partisk satrap (guvernør) som hadde et nag mot Orodes II. Denne utropte Pakores, med eller uten dennes vitende, som en rivaliserende konge, og drev militære kampanjer mot Orodes II. Det ble faktisk preget mynter med portrettet av Pakores, men da far og sønn ble forsont, opphørte produksjonen av disse myntene. Den partiske satrap som sto bak sammensvergelse ble antagelig henrettet.

Julius Cæsar ble myrdet i 44 f.Kr. og Romerriket ble delt mellom to fraksjoner som i en innbyrdeskrig kjempet om makten. I 42 f.Kr. begynte den romerske hærføreren Quintus Labienus å tjenestegjøre hos Orodes II.^[4] Labienus hadde støttet den tapende fraksjonen i den interne romerske striden og kunne ikke lenger vende tilbake til Roma.^[5][6] I 40 f.Kr. invaderte Labienus og Pakores med hver sin partiske hær de romerske områdene i vest.

Den partiske hæren krysset Eufrat og angrep Apamea på østbredden av elven og motsatt av Zeugma. Angrepet mot Apamea feilet, men Labienus var i stand til å lokke flere romerske garnisoner over på sin side ettersom de også hadde tjenestegjort under de tapende romerske hærførerne under innbyrdeskrigen. Den kombinerte partisk-romerske hæren fortsatte og beseiret Marcus Antonius' guvernør Lucius Decidius Saxa i et slag i nærheten av Antiokia.^[7] Apamea ble deretter erobret. Etter det romerske nederlaget ved Apamea delte partierne hæren. Pakores marsjerte sørover og erobret Palestina fra den fønikiske kysten og inn i dagens Israel. Labienus dro nordover og fulgte etter Saxa som hadde flyktet nordvest til Kilikia, som han beseiret på nytt, tok ham til fange og henrettet av ham.^[7] I Judea avsatte Pakores' hærfører Barzafarnes kongen og ypperstepresten, Johannes Hyrkanos II, og innsatte hans nevø Antigonos Mattathias som partisk klientkonge.^[4]

Under Labienus og Pakores gjenopprettet Partia deres imperium til nær ytterkantene av hva det eldre persiske Akamenideriket hadde vært, og kontrollert med unntak av noen byer bortimot hele Anatolia. Å strekke sine ressurser over et slikt stort område krevde organisering, og det partiske imperium ble en kortvarig suksess.^[1] Det var også uenigheter mellom Labienus og Pakores som svekket deres kombinerte styrke.

I 39 f.Kr. kom det romerske motangrepet under Publius Ventidius Bassus i Anatolia. Ventidius gjorde uventet landgang ved kysten og tvang Labienus tilbake til Kilikia i påvente av forsterkninger fra Pakores. Etter å ha omgruppert med nye soldater, møtte de to hærene i Taurusfjellene i slaget ved de kilikiske portene samme år. Ventidius holdt en høyde angrep nedover mot fienden hvor det partiske kavaleriet ikke kunne utnytte sin styrke mot det tungt pansrete romerske infanteriet. I den tette nærkampen brøt det ut panikk blant partierne grunnet store tap, og de flyktet mens Labienus ble etterlatt.^[8] Han ble tatt til fange av romerne og henrettet. Romerne i Labienus' hær gikk over til Ventidius.^[9] Partierne flyktet til den syriske porten ved Belen i dagens tyrkiske provins Hatay hvor de satte en ny forsvarsposisjon, men ble beseiret på nytt av Ventidius' styrker. Da Pakores hørte om nederlaget trakk han seg tilbake over Eufrat. Ventidius fulgte ikke etter, men sikret Syria for Roma tidlig i 38 f.Kr.^[10]

Etter den katastrofale krigen i Anatolia forsøkte Pakores med en ny invasjon av Syria i 38 f.Kr. for å gjenvinne tapte områder og på nytt komme på offensiven. For å vinne tid lekket Ventidius feilinformasjon til partisk side hvor det ble antydet at romerne ville krysse Eufrat ved det faste vadestedet, men Pakores stolte ikke på informasjonen og krysset elven lengre nede, noe Ventidius hadde håpet på og ga ham tid til å samle hæren.^[11]

Partierne møtte ingen motstand da de krysset elven og fortsatte videre til byen Gindarus i Kyrrhestika i nordvestlige Syria, trygge på at den romerske fienden var svake eller feige siden de ikke hadde hindret dem. Da partierne nådde fram til byen som lå på en høyde, sto de romerske legionene i kampposisjon langs høyden. Partierne angrep med en gang, uvisst om Pakores hadde gitt ordre eller ikke, men Ventidius hadde fordelen ved å stå høyere opp og forhindret det partiske kavaleriet med deres bueskyttere å utnytte sin sterke side og de havnet isteden i nærkamp. Til sist brøt kavaleriet av angrepet og da spredte panikken seg. Det partiske infanteriet ved bunnen av bakken ble omringet av romerne, men framfor å angripe det ble det benyttet slynger som lot det regne med prosjektiler over dem. Da legionene angrep gikk de etter Pakores som var lett gjenkjennelig med sin kampfane og kostbare rustning. Mens det partiske kavaleriet flyktet ble Pakores drept sammen med sine menn. Den romerske hæren fikk en knusende seier.^[12]

Pakores' far, Orodes II, tynget av sorg av sin sønns død, valgte den eldste sønnen som sin etterfølger, Fraates IV.

Ventidius hadde hatt tre store seirer over Partia, og da Marcus Antonius i Athen fikk høre om det, beordret han offentlig fest i byen.

Primære kilder

• Plutark: Livet til Crassus.
• Dio Cassius: Romersk historie, XLVIII–XLIX.
• Flavius Josefus: Antiquitates Iudaicae 14, 330-369
• Marcus Velleius Paterculus: Historie, 2.78.1

Sekundære kilder

• Bryce, Trevor (2014): Ancient Syria, Oxford University Press
• Dando-Collins, Stephen (2008): Mark Antony's Heroes. John Wiley and Sons, ISBN 0-470-22453-3, 978-0-470-22453-3
• Debevoise, Neilson C. (1938): A Political History of Parthia, Chicago: University of Chicago Press
• Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, Vol. II, Fasc. 5. Cyril Toumanoff. s. 525–546.
• Sheldon, Rose Mary (2010): Rome's Wars in Parthia: Blood in the Sand, Vallentine Mitchell