Paal Brekke
 | Denne artikkelen trenger flere eller bedre referanser for verifikasjon. |
| Paal Brekke | |||
|---|---|---|---|
 Portrett av Paal Brekke fra Gyldendals historiske portrettarkiv. Foto: Ukjent / Nasjonalbiblioteket | |||
| Født | 17. sep. 1923[1][2][3] Røros | ||
| Død | 2. des. 1993[1][3] (70 år) Oslo | ||
| Beskjeftigelse | Lyriker, skribent | ||
| Ektefelle | Bjørg Brekke (1948–)[4] | ||
| Barn | Toril Brekke Bo Brekke | ||
| Nasjonalitet | Norge[5] | ||
| Utmerkelser | Doblougprisen (1981) Norsk kulturråds oversetterpris (1988) Riksmålsforbundets litteraturpris (1992) | ||
Paal Emanuel Brekke (født 17. september 1923 på Røros, død 2. desember 1993 i Oslo) var en norsk lyriker, forfatter, gjendikter og oversetter. Han var far til forfatteren Toril Brekke og journalisten Bo Brekke.
Biografi
[rediger | rediger kilde]I 1940 flyktet Paal Brekke som 17-åring til Sverige, der han snart ble kjent med moderne svensk og finlandssvensk lyrikk, og selv begynte å skrive. Han debuterte i 1942 med diktsamlingen Av din jord er vi til. I Sverige ga han også ut romanen På flukt, som skildrer et mislykket forsøk på å ta seg over til England.
Han kom tilbake til Norge i 1945, og kom samme år med samlingen Jeg gikk så lange veier. Han begynte også som litteraturskribent og kritiker med en særlig mot moderne europeisk lyrikk. Han etterlyste en fornyelse i norsk lyrikk. Han gjendiktet i tillegg modernister som T.S.Eliot, amerikansk, japansk og indisk lyrikk.
Midt i 1950-årene deltok Brekke i debatten om lyrikkens formspråk, og var André Bjerkes og Arnulf Øverlands motstander i tungetaledebatten.
I 1960 foretok Paal Brekke en reise til India som resulterte i reportasjeboka En munnfull av Ganges i 1962. Boka kan ses som en forløper for de mange dokumentariske romanene som skulle komme i 1970-årene.
Brekke ble utsatt for sterk kritikk for sin symbolistiske jeg-lyrikk av Profil-generasjonen. Fra 1980 og 1992 ga Paal Brekke ikke ut litteratur, før han på slutten av sitt liv kom med de to samlingene Men barnet i meg spør og Ostinato – den siste posthumt i 1994.
Bibliografi
[rediger | rediger kilde]Diktsamlinger
[rediger | rediger kilde]- Av din jord er vi til, 1942
- Fri är du född, 1943
- Jeg gikk så lange veier, 1945
- Skyggefektning, 1949
- Løft min krone, vind fra intet, 1957
- Roerne fra Itaka, 1960
- Det skjeve smil i rosa, 1965
- Granatmannen kommer, 1968
- Aftenen er stille, 1972
- Syng, ugle, 1978
- Flimmer. Og strek, 1980
- Men barnet i meg spør, 1992
- Skogsfuglen1993
- Ostinato, 1994
- Bestemor, 1994
Romaner
[rediger | rediger kilde]- På flukt, 1946
- Aldrende Orfeus, 1951
- Og hekken vokste kjempehøy, 1953
Journalistikk og reportasje
[rediger | rediger kilde]- En munnfull av Ganges, 1962
- Til sin tid, 1970
- Farvel’ets rester, 1981
- Før var jeg en fisk. Om dikt av barn og gamle, 1982
Gjendiktninger
[rediger | rediger kilde]- T.S.Eliot: Det golde landet og andre dikt, 1949
- Amerikansk lyrikk, 1957
- Moderne japansk lyrikk, 1965
- Indisk lyrikk, 1979
Priser
[rediger | rediger kilde]- Kritikerprisen 1972, for Aftenen er stille
- Doblougprisen 1981
- Norsk kulturråds oversetterpris 1988
- Riksmålsforbundets litteraturpris 1992
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12175035x[Hentet fra Wikidata]
- ^ Store norske leksikon, Store norske leksikon-ID Paal_Brekke[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Paal Emanuel Brekke, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id brekke-paal-emanuel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Norsk biografisk leksikon, Norsk biografisk leksikon ID Paal_Brekke[Hentet fra Wikidata]
- ^ LIBRIS, Libris-URI fcrtwm8z3prpxxb, utgitt 22. oktober 2012, besøkt 24. august 2018[Hentet fra Wikidata]
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) Paal Brekke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- (no) Paal Brekke hos Nationaltheatret
- (no) Paal Brekke hos Sceneweb
- (no) Paal Brekke i NRK Forfatter
- (no) Digitaliserte bøker av Brekke hos Nasjonalbiblioteket.
- (no) Paal Brekke hos Norsk Oversetterleksikon