Paul Bremer

Paul Bremer
Født		30. sep. 1941[1][2] (83 år) Hartford
Beskjeftigelse		Politiker, diplomat
Embete		Coordinator for Counterterrorism (1986–1989) United States Ambassador to the Netherlands (1983–1986) Executive Secretary of the United States Department of State (1981–1983)
Utdannet ved		8 oppføringer Yale University Harvard Business School Harvard University Phillips Academy Sciences Po Kent School New Canaan Country School Ezra Stiles College
Ektefelle		Frances Winfield
Parti		Det republikanske parti
Nasjonalitet		USA
Utmerkelser		Presidentens frihetsmedalje
Paul Bremer på Commons

Lewis Paul Bremer III (født 30. september 1941 i Hartford i Connecticut) er en amerikansk diplomat og rådgiver. Han er kjent som medlem av president George W. Bushs rådgiverstab og som leder for USAs sivile administrasjon i Irak etter invasjonen av Irak i 2003.

Bremers far var president for Christian Dior Perfumes Corporation i New York og moren underviste i kunsthistorie ved University of Bridgeport. Bremer ble utdannet ved Yale, Harvard og universitet i Paris på 1960-tallet.

Rett etter å ha blitt uteksaminert arbeidet Bremer for ulike myndigheter i blant andre Afghanistan og Malawi. På 1970-tallet arbeidet han for ulike amerikanske myndigheter, både hjemme i USA og internasjonalt blant annet i Kabul og i Oslo. I Oslo var han den amerikanske ambassades Deputy Chief of Mission fra 1976 til 1979.

Han har også arbeidet under Henry Kissinger og Alexander Haig (1981). Utover på 1980-tallet hadde Bremer stillingen som ambassadør i Nederland i perioden 1983 til 1986 og arbeidet for Kissingers internasjonale konsultfirma Kissinger Associates samt forsikringsselskapet Marsh & McLennan Companies, Inc. På 1990-tallet var Bremer ansatt hos ulike amerikanske myndigheter som arbeidet med sikkerhetsspørsmål og ble ofte konsultert av den amerikanske kongressen som ekspert på internasjonal terrorisme. I 2002 ble han også medlem av president Bushs rådgiverstab.

Som siviladministrator i Irak fikk Paul Bremer mye kritikk rettet mot seg da han den 23. mai 2003 sendte ut en ordre om å oppløse den irakiske hæren. Dette ble av mange sett på for å være en sterk bidragsyter til den kaotiske sikkerhetssituasjonen og det omfattende væpnede opprøret som oppstod i Irak rett etter invasjonen. Selve utnevnelsen av Bremer som leder for USAs sivile administrasjon i Irak ble også kritisert av ulike menneskerettighetsgrupper på grunn av at han var en talsmann for å lette på restriksjonene rundt CIAs samarbeid med individer og grupper som hadde gjort seg kjente med å bryte menneskerettighetene.^[3]

Den 14. desember 2004 ble Bremer tildelt Presidentens frihetsmedalje av president Bush.^[4] Bremer har gjennom sin diplomatkarriere lært seg å beherske en rekke språk foruten engelsk, som fransk, norsk, persisk og tysk.^{[trenger referanse]}

I 2006 utga Bremer en selvbiografi kalt My Year in Iraq: The Struggle to Build a Future of Hope,^[5] som har blitt beskrevet som «en bortimot fortelling fra dag-til-dag som hefter seg til hva Bremer gjorde og med hvem han handlet sammen med, uten å gi større analyser eller innblikk.»^[6] Michiko Kakutani i The New York Times karakteriserte den som «en blanding av snurring og oppriktighet, er delvis et forsøk å utrede en del ‘Jeg fortalte deg så’ til sine kollegaer i administrasjonen, og delvis et forsøk på å spre (eller avskrive) ansvaret (eller skylden) ved å etterspore nøyaktig hvem i Det hvite hus, Pentagon og utenriksdepartementet som signert på eller beordret kritiske beslutninger som ble gjort i hans tjenestetid.»^[7]

• (en) Paul Bremer – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «Baghdad year zero: Pillaging Iraq in pursuit of a neocon utopia», Naomi Klein, september 2004
• Omtale av Paul Bremer hos NNDB
• «Bremer's Tale: The Top American in Iraq, NPR Fresh Air from WHYY»], (Audio), 10. januar 2006
• «CPA Reunion Party», 14. januar 2006
• «Frontline: the lost year in Iraq», PBS 2006