Politisk økonomi

Politisk økonomi (Engelsk: political economy) gjelder studiet av nasjonaløkomien og dens relasjon til loven og til styresmaktene.^[1][2] Politisk økonomi studerer makroøkonomiske fenomen som økonomisk vekst, fordeling, ulikhet, og handel, og hvordan dette formes av institusjoner og politisk atferd. Faget er forløperen til moderne samfunnsøkonomi, men eksisterer fremdeles som et tverrfaglig studiefelt innenfor statsvitenskapen, der økonomiske så vel som statsvitenskapelige metoder tas i bruk.^[3]

Politisk økonomi som historisk fagfelt er tett forbundet med den klassiske skole i økonomisk idéhistorie, der tenkere som John Locke, Adam Smith og Karl Marx sto sentralt. Felles for disse er deres filosofiske utgangspunkt, og at de alle søkte å forklare den enorme økonomiske veksten de så i sin egen samtid, rundt den industrielle revolusjon, på et makroøkonomisk nivå. Mens Locke la vekt på eiendomsrettigheter som årsak til den økonomiske veksten, la Smith vekt på innovasjon og markedet som organisasjonsform; Marx på sin side fokuserte på kapitaleiernes utnyttelse av arbeidere.

Begrepet politisk økonomi (political economics) ble mot slutten av 1800-tallet byttet ut med samfunnsøkonomi (economics), da faget utviklet matematiske metoder og modeller som skilte seg betraktelig fra verktøy som ble brukt i andre samfunnsvitenskaper.^[4] I dag praktiseres politisk økonomi som del av statsvitenskapen, der statsvitenskapelige og økonomiske metoder tas i bruk for å analysere relasjonen mellom velstand, makt, og konflikt, både nasjonalt og internasjonalt. (Se også Internasjonal politisk økonomi.)

Politisk økonomi oppsto som fagfelt på 1700-tallet under den industrielle revolusjon, da filosofer som John Locke, Adam Smith og Karl Marx begynte å analysere nasjonale produksjonssystemer og hvordan disse påvirket nasjoners velstand. Bakgrunnen for nasjonens velstand lå etter John Lockes syn i eiendomsrettighetene, som gav opphav til en rasjonell vilje til å arbeide for å forbedre egen økonomisk posisjon og ta vare på egne eiendeler. Adam Smith fokuserte på sin side på markedene som organisasjonsmodell, og mente at disse egnet seg for å få menneskene til naturlig å handle med hverandre og skape konkurranse som la grunnlaget for innovasjon og vekst. Marx fokuserte på sin side på fordelingen av velstand mellom arbeidere og kapitaleiere, og hvordan nasjoners økonomiske vekst hadde opphav i kapitaleiernes utnyttelse av arbeiderne.^[5]