Polikarpov I-16

Kildeløs: Denne artikkelen mangler kildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige å verifisere. Kildeløst materiale kan bli fjernet. Helt uten kilder. (10. okt. 2015)

Polikarpov I-16
Restaurert I-16 reg. nr. ZK-JIP
Informasjon
Rolle		Jagerfly
Produsent		Polikarpov
Designet av		Nikolaj Polikarpov
Første flyvning		31. desember 1933
Introdusert		1935
Status		Pensjonert
Brukt av		Sovjetunionens flyvåpen Finlands flyvåpen
Produsert		1933-1941
Antall produsert		9 450

Polikarpov I-16 var et jagerfly utviklet i Sovjetunionen. Prototypen fløy første gang 31. desember 1933 og de første serieproduserte flyene ble operative i begynnelsen av 1935. I-16 hadde sin ilddåp i november 1936 under den spanske borgerkrigen. I-16 satte en liten stund Sovjetunionen i ledelsen når det gjaldt jagerfly, men da Tyskland angrep i 1941 var flytypen allerede utdatert.

Under den spanske borgerkrigen solgte Sovjet en del fly til den republikanske regjeringen, blant annet I-16 og dobbeltdekkeren Polikarpov I-153. Særlig I-16 ble populær på de republikanske siden. Den kortvingede lille jageren var fullt på høyde med de tidlige Messerschmitt Bf 109-utgavene til Legion Condor. Falangistene kalte flyet «rata» (rotte), mens republikanerne gav den kjælenavnet «musca» (flua) på grunn av størrelsen og manøvrerbarheten. Etter at republikanerne var slått, ble de gjenværende I-16 brukt av Francos styrker. På tross av at Spania mottok nye og mer moderne fly etter hvert (særlig motorløse Messerschmitt 109, bygget om til Hispano-jagere), ble den lille jageren beholdt helt til 1950-åra.

Allerede i 1939 hadde en evalueringskomité kommet til at flytypen ikke lenger hadde potensial for videre utvikling. Stadig forbedringer av bevæpning, panser for piloten, radio m.m. hadde tynget ned flyet til det var blitt vanskelig å håndtere. I 1941 hadde Sovjetunionen flere nye flytyper på trappene, men det meste av jagerstyrken besto av I-16 og Polikarpov I-153 (verdens raskeste dobbeltdekker kampfly). Det var dermed disse flyene som utgjorde hovedtyngden i kampene mot Luftwaffe. I Sovjet fikk disse to jagerflymodellene noe av den samme kulturelle stillingen som Hurricane og Spitfire nyter i Storbritannia. Russerne selv kalte flyet Ishak (Russisk: Ишак, esel) som likner på den russiske måten å uttale «I-16».

I-16 var driftsikker og de senere utgavene hadde utmerket bestykning i form av 2× 20 mm ShVAK maskinkanoner. Under 3000 meter høyde hadde den en ytelse sammenliknbar med Messerschmitt Bf 109 (E-utgaven). Den sovjetiske maskinen var noe langsommere og klatret dårligere, men var kjappere i svingene og kunne utmanøvrere en Bf 109 i horisontalplanet. Den hadde også høyere topphastighet i stup. Skroget var delvis av kryssfinér og vingene av seilduk, noe som gjorde den solid og lett å reparere.

Flyegenskapene til I-16 var i utgangspunktet utmerkede. Særlig rolling og brå svinger var modellens styrke. De senere modellene var relativt tunge i forhold til vingeflaten, og flyegenskapene derved ikke de beste. Ved brå manøvre hadde flyet en lei tendens til å steile. Selv om maskinen var relativt grei å rette opp, gjorde dette den kortvingede lille jageren til et fly som krevde en erfaren hånd i kamp. Det fortelles at da russiske styrker i Murmansk fikk opplæring i å fly Hurricane av offiserer fra RAF, oppmuntret britene dem med at «Hurricane kan være vanskelig å fly, I-16 krever en ekspert!»

Etter at mer moderne konstruksjoner som Mig-3, Lavochkin La-5 og Jakovlev Jak-1 kom på banen ble I-16 trukket tilbake til 2. linjeforsvar. Flyet ble tatt ut av operativ tjeneste i Sovjetunionen i 1943.

Svært mange I-16 ble ødelagt under kampene i 1941, og de fleste overlevende fly ble etterhvert vraket. I forhold til mer kjente fly som Spitfire og P-51 Mustang finnes det relativt få I-16 igjen. Fram til 1990-åra fantes det bare 4 komplette fly, men nå er antallet mer en doblet takket være the Alpine Fighter Collection på New Zealand. De har fått restaurert 5 stykker til flygedyktig stand og flere restaureringsprosjekter er i gang.

• Wings Palette-fargelegging Arkivert 27. november 2018 hos Wayback Machine.